Det finnes nesten like mange oppfatninger av hva black metall er, og hvor grensen går, som det finnes tilhengere. Mer enn en håndfull band har fått tyn for manglende troverdighet, og like mange har sluppet unna med metall i grenseland.

I en æra preget av utstrakt sjangerblanding ser jeg uansett ingen grunn til å la seg provosere voldsomt av ett enkelt band, hvis uttrykk ikke følger ortodokse retningslinjer. Man skal riktignok ha et svært fleksibelt syn på genren, og anse full individuell frihet, også musikalsk, som en vital del av det sorte landskap, for å regne Myrkur som svartmetall. Myrkur har enkelte elementer av genren, men flere influenser utenfra, og personlig regner jeg ikke bandet som black metal. Det er naturligvis ingen kritikk av Myrkur, men av aspekter utenfor hennes kontroll. Musikken står på egne ben, og bedømmes selvfølgelig deretter.
At noen promoterer bandet som sortmetall får bli deres sak, og at enkelte nærmest omtaler Myrkur som den nordiske svartmetall-arvens redning får definitivt stå for deres regning. Det burde være innlysende at enhver selvfølgelig står fritt til å danne sin egen individuelle formening. Og det et lite sleivspark i siden rettet mot alle som ynder å dytte sitt (livs)syn ned i halsen på andre. Ta den, misjonær-jævler.

Danske Amalie Bruun, forøvrig bosatt i New York, blander som sagt sorte elementer inn i sitt mangefasetterte musikalske virke under sitt artistnavn Myrkur. At de svarte toner både skal dominere M, og attpåtil ha et så sterkt preg av norsk nittitall er jeg nok ikke så veldig enig i. Med mindre man ser utenfor nevnte sjanger.

Her finnes fagre og eventyrlige, nesten sakrale partier med en smak av såvel Theatre of Tragedy som The 3rd and The Mortal. Her er sekvenser av stillferdig, lavmælt postmetallisk karakter, hvor Alcest møter hint av Seigmen. Piano, hardingfele og fager vokal gir også delvis folkemusikalske stemninger, men akustiske naturstemninger i tråd med Ulver (og senere Empyrium) er det ikke mye av. Jeg nevner det sistnevnte fordi Myrkur ofte sammenlignes med nettopp Ulver, uten at jeg finner prekære likheter utover en salig blanding av sarte og sorte toner.
Og så var det innslagene av rå, svart metall da, naturligvis. Noe av dette har tradisjonell vinkling. Enkelte bestanddelene har sågar et hint av den første bølgen, spesielt tydelig i Mordet. Det meste er likevel av temmelig eklektisk karakter. Uten større likheter forøvrig, er det den aparte dissonante og uforsonlige ånd fra band som Slagmaur, Angst Skvadron og Den Saakaldte jeg først og fremst tenker på.
Men for ytterligere å sette det i perspektiv; blant de 11 låter og 37 minutter på M er det bare to låter, Mordet og Skaði som har rikelige svarte impulser, mot fem låter med lite eller ingen tilknytning til sjangeren, og hele fire låter som overhodet ikke inneholder metalliske elementer.

Skiva er kolossalt variert, men bindes sammen av en drømmende stemning, som iblant bikker over i mareritt. Melodiene er ofte gode, ja sågar fengende, uten å bli for klissete eller alt for kommersielt tilgjengelige.
Myrkur, som hennes artistnavn er, synger som en helvetes engel. Den alve-myke renvokalen er krystallklar og fager som naturen den hører hjemme i med sitt preg av yndig budeie eller mer risikabelt lokkende hulder, mens den sorte avarten er skarp, skingrende og krass, og kan kreve litt tilvenning. Det hele levert med innlevelse og sjel. Hun har selv skrevet all musikk og tekst, og håndterer både gitar og piano i tillegg til suveren vokal, imponerende nok. Med seg har hun et rikt kobbel gjester. Teloch (Mayhem, Nidingr m.m.) håndterer bass og tilleggs-gitarer, Håvard Jørgensen (eks- Ulver og Satyricon) spiller akustisk gitar og Øyvind Myrvoll (Nidingr) pisker skinn. Egne folk tar seg av ulike fioliner, tuba og horn, og Christopher Amott (eks-Arch Enemy) bidrar med litt ekstra gitar på Mordet.
Instrumenteringen er selvfølgelig prikkfritt utført. I likhet med lyden.

Albumet er spilt inn flere steder, blant annet i Emanuel Vigelands gravkammer, og Garm (Ulver) har vært behjelpelig med medvirkning til produksjon og miks. Lyden på fager vokal og akustiske elementer er ren og klar som fjellbekken, mens gitarene byr på kontrast med sin disharmoniske framtoning. I de svarteste stunder låter det spisst og taggete som fjellets utspring og tinder. Litt mer skurrende og kvernene enn skarpt og iskaldt, riktignok.

Jeg liker skiva godt, men den vene og svevende musikken danner nok ei skive som kanskje plukkes fram en gang iblant, snarere enn ei skive som spilles til alle døgnets tider. Med låter av tildels poppete tilsnitt (Dybt i Skoven), og harmoniske, akustiske viser som Sissel Kyrkjebø eller Christine Gulbrandsen kunne liret av seg (Byssan Lull m.m.) byr M på litt for mye av “det gode” til å klatre høyere på rangeringen.
Uttrykket er ikke nevneverdig endret siden fjorårets selvtitulerte EP, men både komponering og lydkvalitet er forbedret noen hakk siden den tid.
Myrkur leverer god stemning. For god til de bandet pussig nok målrettet promoteres mot. Jeg vil heller anbefale den til fans av atmosfærisk natur-nær og folk-inspirert metall, dynket i oldtids-romantikk, enn til sortmetallere.
Myrkur, jeg døper deg herved “lett ambient og tildels middelaldersk folk/black”.
M slippes i alle formater, og Myrkur spiller live på Emanuel Vigeland Museum i Oslo 28.08.15.

Se videoen til Onde Børn.

Norges nyeste webzine, nevnte Permafrost passet godt til å gi det endelige ærlige og upartiske svaret, da siden er for ung og naiv til å ha innarbeidet gode rutiner for korrupsjon.

Jeg er ikke i utgangspunktet den mest selvskrevne til å ta for seg The Anthropocene Extinction. Tross kjennskap til Cattle Decapitation har jeg aldri brydd meg om å gå dem nøyere etter i sømmene. Et deathgrind band besatt av gørr, oppkalt etter halshugging av kyr, bestående av opptil flere vegetarianere, hørtes ut som drøy kost med fordøyelsesbesvær som resultat, noe mitt inntrykk av skiver som To Serve Man og Humanure mer eller mindre bekreftet.
Jeg finner stort sett deathgrind, deathcore, goregrind og (hva det enn heter av) tilsvarende brutal dødsmetall overdrevet fokusert på brutalitet og hastighet. Noe som lett går på bekostning av de egenskaper som kreves for å utfordre sinnet og befeste sin posisjon som virkelig kvalitets-metall. Det samme gjelder tilsynelatende mål- og menings-løs, kaotisk “teknikalitet” i ekstremmetall.
Likevel, låta Mammals In Babylon som ble premiert i forkant av utgivelsen virket særdeles lovende.

Det går ikke mange sekundene før en vegg av lavfrekvente, forvrengte og nedstemte gitarer slår mot meg like hardt og brutalt som varmebølgen idet man går av det tempererte flyet i tropiske strøk og får 40 brennheite grader klistret til kroppen og sugd ned i lungene. Det neste som overrumpler meg er ikke den store mengde tekniske finesser, men hvor kontrollerte og strukturerte de er, og det omfattende mangfold av ekstreme avarter som er sydd sammen. Den tredje åpenbaring består i hvor melodisk, behagelig og tilgjengelig dette låter både til tross for bandets barbariske fortid og den storslåtte, kraftige og frenetiske brutalitet bandet tross alt har i sitt uttrykk.

De vokale stilartene varierer en hel del på skiva. Ulike former for growling, fra dyp guttural til ultra-dyp industriell støvsuger, får også besøk av en svartere vokal avart. Den mest oppsiktsvekkende vokalformen er likevel den rene vokalen, som synges som en plagsom og gnålete rampunge. Jeg registrerer at ikke alle har like mye sansen for denne, men melodilinjene denne vokalformen bidrar med utgjør skivas mest melodiske aspekt, samtidig som den skaper kontrast og dynamikk i musikken. Etterhvert innser jeg at stemmen kan minne en anelse om en tilgjort barnslig Udo Dirkschneider, samtidig som jeg finner sekvenser som gir små assosiasjoner til ICS Vortex. Da hovedsakelig i melodilinjene.

Ved tidligere tilfeller har bandets tekniske tilsnitt forekommet meg som nokså tilfeldig og rotete. Akkurat det er riktignok bare som et førsteinntrykk å regne, da jeg ikke har hørt noen av bandets seks tidligere skiver. The Anthropocene Extinction gir et helt annet inntrykk allerede fra første øyeblikk. Det tekniske er tonet kraftig ned for å gi plass til andre innspill, og er i tillegg strukturert på modent vis. På meg virker forskjellen som når en unge med viltert, bustete og flokete hår kommer ut fra frisørsalongen med ren og ryddig frisyre, for å bruke en banal analogi.
Her veksles det voldsomt i tempo, mens bandet bytter mellom ulike dødelige uttrykk og sub-genre. Forvent alt fra fra death/doom til gorecore speed/death, og forvent brå, lynraske overganger i tight samspill. Mektige og elitiske som Nile, men også eksentriske som Tetragrammaton av The Monolith Deathcult. (Altså ganske eklektisk, men ikke fullstendig burlesk).

Bandets historie strekker seg nesten 20 år tilbake i tid, selv om ingen i dagens line-up var del av den originale besetningen. Vokalist Travis Ryan er likevel praktisk talt som originalmedlem å regne. Bandet virker i alle tilfeller å være svært habile på alle måter.
Skiva er produsert, mikset og mastret i Flatline Audio i Colorado, USA. Lyden er svært massiv og kraftfull. At den dessverre også er unødvendig kompakt (eller dynamisk komprimert, med sine DR5) skal jeg fint kunne se mellom fingrene på. Et par steder benyttes skurring som lydeffekt. Det var kanskje stilig den første gangen et industrielt band gjorde det. Det er ikke spesielt tøft lengre. Stort annet har jeg igrunn knapt å pirke på.

Cattle Decapitation overrasker undertegnede vanvittig med en ekstravagant oppvisning i “fengende” bestialsk aggresjon preget av innfløkt diversitet. Rent subjektivt finner jeg enkelte moderne rytmiske krumspring og beslektede bestanddeler som ikke tiltaler meg. Dermed hindres full score.
Jeg trodde keiseren var naken, men den dekadente hedonisten har da vitterlig den mest elegante skinnfrakken penger kan kjøpe. Kanskje ikke så rart jeg ikke la merke til det da den tross alt er sydd av menneske-hud.

Se gjerne den ett kvarter lange dokumentiske The Making of "The Anthropocene Extinction".

Takk til Jon Skjeseth på Permafrost for godtroende tillit.

Med sine tekniske, jazza, progga og melodiøse vendinger, framstår ikke Unquestionable Presence som det man normalt forbinder med teknisk dødsmetall pr dags dato. Musikken er ikke hardere en melodisk thrash, og bør kunne tiltale fans av såvel melodisk death og thrash som klassisk heavy metall.
Låtene er ikke like “konseptuelt” sammenhengende i form som mange andre klassikere, da vi her finner litt mer jazz-progga strukturer, selv om låtene på ingen måte framstår som spontant og planløst strukturerte.

Bandet Oblivion ble født i Sarasota, Florida i 1984, men skiftet navn til R.A.V.A.G.E. allerede året etter. Etter tre år og en liten håndfull små-utgivelser, primært demoer, gikk bandet gjennom et nytt navneskifte, og endte opp som Atheist. Deres andre, og uten tvil mest populære skive kom ut i 1991. Den har blitt “offer” for en lang rekke re-utgivelser, men trolig aldri med så omfattende ekstramateriale som det denne pakken byr på.

Med stadig variasjon, gode melodier og uventede overganger framstår skiva som en halvtimes seiersrunde hvor låter med egenart likevel glir utmerket godt sammen. Instrumenteringen framstår nærmest overraskende solid, og Atheist får sine krumspring til å låte lekende lett. Trommisen virker å ha armer som en åtte-armet blekksprut, og gitarene briljerer med herlig klassisk solo-spill, samtidig som heftige riff-skifter og progga bass-ganger uproblematisk holder følge. Framføringen er tight som slangeklemmer og stram som en løpestreng.

Produksjonen er tydelig og detaljert, men ikke polert. Det låter mer godt, gammeldags og analogt med et naturtro, dynamisk preg. Skiva ble i sin tid spilt inn i Morrisound i Tampa, Florida, omtrent 10 mil hjemmefra. Der den originale utgivelsen hadde suverene DR13 i dynamisk register har dette med årene krympet til fortsatt respektable, men likevel noe mer beskjedne DR8. En grafisk framstilling av åpningslåta Mother Man viser hvordan dette påvirker sluttresultatet, hvor de høye tinder er slipt ned en anelse. Det finnes dog mange eksempler av langt mer skremmende art.

Denne reutgivelsen kommer i en digipak proppet med bonusmateriale. Først får man seks pre-produksjoner, fulgt av tre demo, trommespor etc. Det mest interessante med disse er at de skiller seg noe fra det ferdige resultatet, ikke bare i lyd, men også i instrumentering, noe fans som kan skiva utenat gjerne vil finne glede i å utforske.
I tillegg til dette kommer utgivelsen i følge med en DVD. Her serveres øvinger, intervjuer og to konserter; Live at the Waters Club 1990 og Live in Bradentown 1991. Ikke småtterier. Hva som tidligere har vært tilgjengelig, og hvordan, har jeg ingen som helst oversikt over.

Unquestionable Presence er utvilsomt en gammel klassiker som har tålt tidens tann godt. Noe albumets rangering som nummer 170 på Metal Storms Top 200 albums kan vitne om. Så om du behøver en ny kopi av en gammel favoritt, eller bare er tilhenger av teknisk, progressiv og melodisk anlagt death/thrash uten kjennskap til skiva, anbefales denne godbiten uten tvil.
Sjangeren er ikke min absolutte favoritt, spesielt med tanke på nevnte jazz-progga oppbygning, så rent subjektivt kunne jeg nøyd meg med 4 poeng. Skiva har likevel kruttsterke egenskaper, og jeg liker den altså meget godt.
Blodfansen vil nok likevel mene at enhver karakter under 6 poeng er alt for lite.

På den annen:
Jeg har ikke skrevet en terning-basert anmeldelse på snart en måned, og The Plague Within har etterhvert snurret så mange ganger at det bare var naturlig at den ble bedømt i denne spalten. Det ironiske er at denne blir anmeldt fordi den har blitt nedprioritert, ettersom jeg ikke fikk promoen.

Fullengder nummer 14 kom altså 25 år etter første album. Allerede før skiva kom ut begynte følehornene i undergrunnen å vibrere. Noe annerledes var i emning. Ganske riktig. Våre britiske venner har omsider snudd trenden. Men vent... kom vendepunktet nå?
Ved utgangen av 90-tallet skuffet britene omtrent hver eneste fan. Den poppete drittskiva Host var ikke bare en midlertidig nedtur. Oppfølgeren Believe in Nothing skuffet nesten mer, da jeg personlig var sikker på at de da måtte innse fataliteten og by på bot og bedring. Men nei, gang på gang ble glatte og kjedelige produkter leverte, inntil man ga opp og sluttet å høre etter. Paradiset var tapt!
Fra 2007 begynte imidlertid en tydelig fåfengt snuoperasjon. Kunne det lykkes å vende en gigant med høy massetreghet på vei mot stupet? Neppe.

Som du allerede vet har altså dette lille underet skjedd fyllest, og det hendte i de dager, og i de dager hendte det, og mens det så fyllest skjedde i de dager fikk det en verden av disipler, vise menn og andre bedrevitere til å spekulere i om Gregor Mackintoshs hardere toner i Vallenfyre og Nick Holmes growlende inntreden i Bloodbath har gitt mersmak.

Mye kunne blitt sagt om band, historie, og deres nye album især. Det har andre allerede tatt seg av. Alt jeg trenger å gjøre er å presentere min egen oppfatning, og et enkelt synopsis burde være nok. Altså har du lest helt hit fullstendig uten nytte. Mohaha... Hva sa jeg? Misantropi!
Paradise Lost har lang erfaring, og de vet selvfølgelig at førsteinntrykk og sisteinntrykk er viktige ingredienser i mang en sammenheng. Så også på album. No Hope in Sight begynner med skarpe gitarer, tyngde og dyster melankoli. Sammen med gode melodilinjer i godt sammenvevde partier fungerer denne låta som en suggerende inngangsport til The Plague Within. De tre låtene fram mot den blytunge “midt-låta” Beneath Broken Earth er ikke fullt like sterke, men det er fortsatt det sterkeste materialet våre tilbakevendte venner har levert på over femten år.
Fram mot avslutnings-monolitten Return to the Sun er det litt opp og ned, men også dette veksler mellom “bra” og “meget bra”.

Når britene atter tyr til tunge, harde låter med gode melodier er ihvertfall undertegnede fornøyd. At herr Holmes atter growler utgjør en ikke ubetydelig pikk over i'en. Kombinasjonen med behagelig renvokal er som alltid uslåelig. Gotisk krydder i form av strykere og piano utgjør den siste toppen på kransekaka.
Jeg har vekslet så mye mellom 4 og 5 at jeg etter hvert fant ut at skiva burde klare seg med en sterk firer. Dessuten ga jeg V poeng til åtte av ni utgivelser på forrige side. Men faen heller. Det føles godt å ha Paradise Lost tilbake i sann vigør, så da får heller det faktum vippe karakteren et halvt poeng opp.

Velkommen tilbake!

Foruten en album-sampler bør du definitivt sjekke ut lyrikk-videoen til No Hope In Sight (som du også kan høre nedenfor) og videoen til Beneath Broken Earth. Om du ikke allerede har hørt og/eller kjøpt skiva da selvfølgelig.