I en bilulykke ble trommis Vizun hardt skadet og vokalist S. havnet i koma. Bassist Ikaroz (aka 23) mistet livet.
Bandets framtid var høyst usikker.
Heldigvis kom de gjenlevende fra det med innbitt stahet. Near Death Revelations er, som tittelen gjenspeiler, en refleksjon over å ha kjent døden på kroppen, og det å ha mistet en venn og partner.

Blaze Of Perdition trives fortsatt i mørket. Karene har ikke veket en tomme fra svartmetallen, men innfallsvinkelen er nærmest radikalt endret. Man kan fortsatt spore enkelte skandinaviske impulser, men her har polakkene dyrket fram en blanding som har mer til felles med Deathspell Omega og islandske band. Uten å minne for mye om noen især. Enkelte vibber av gresk black metal samt band som praktiserer svart magi plukker jeg også opp.

Ikke føles det kopiøst på noe vis, da dette bandet blander såpass friskt. Det innlemmes nokså mye melodi, og den monotoni enkelte band viser til finnes ikke i særlig grad. Her fins heller heftig driv, hyppige overganger og strukturer uten særskilt repetisjon. Skiva blir således mer luftig enn intens i all sin okkulte prakt.
Det låter riktignok ikke direkte originalt heller, da de enkle bestanddeler har vært brukt siden tidenes morgen, eller ihvertfall siden nittitallet. Skiva er likevel egenartet nok til at slik flisespikkeri kan kostes under teppet.

Skal jeg pirke på noe må det bli at låtene kunne vært sterkere. Låtene har kanskje ikke det typisk gjenkjennelige preget, som fester seg i sinnet, og ingen låter her vil således huskes som klassikere, med mindre man har sniffet superlim nok til at hver minste detalj limer seg fast. (Hva? Fungerer det ikke sånn?) Låtene er likevel som snirklete, innadvendte, søkende og stemningsskapende gnagere. Skiva er en reise i sterke inntrykk som kanskje ikke fester seg permanent til hornhinnen, men som kan (og bør) gjenoppleves. Skiva trenger tid for å vise sitt fulle potensiale. Den varer nesten en hel time, og det kan ta mellom fem og ti runder før de nest siste detaljene skyver skiva fra firer til fem poeng. De aller siste detaljene har jeg en sterkt nagende magefølelse av at ligger latent på lur til ytterligere gjennomhøringer.
Hver gjennomhøring er som en mørk opplevelse som sanses og nytes i nuet.
Som en dubiøs form for rus eksisterer ikke dens dunkle verden ellers.
Bare i nuet.
Så flykt fra hverdagen og lev i nuet du også.

I 2002 tok to av originalmedlemmene, Goblin (Orcrist) og Arak Draconiiz (Tsjuder) på ny fatt. Etter et år var også Skævvtroll (eks-Sarkom (live) m.m.) og Slääbrääch (Pantheon I m.m.) på plass i rekkene. Intet Lever ble gitt ut i 2011, og Daumyra i 2013.
Den sistnevnte var jeg ærlig talt ikke engang klar over, men hvorfor jeg aldri har fordypet meg i de to første kan jeg ikke svare på selv engang. Det er like forbannet et irriterende faktum, og det kommer fra en som ikke angrer på stort her i livet.

Oslo-bandet spiller ilsk svartmetall, og er ett av dem som fronter den norske scenen på ypperlig vis.
Trommene håndteres denne gang av Antichristian (Tsjuder) ettersom Slääbrääch er satt ut av spill med brukket arm. (Bare simpel pingle-musikk kan spilles med én arm (selv om jeg ikke skal rakke ned på Rick Allens sporty og hederlige innsats)).

Ettersom jeg dessverre har elendig innsikt i tidligere bravader skal jeg heller holde klokelig kjeft om bandets utvikling. Det er hissig og ofte kjapp sortmetall Isvind lirer av seg. Den er temmelig melodisk, om ikke helt på Windir-nivå. Litt opera-klingende kvinnekoring plassert sporadisk i moderate mengder passer godt inn, mens det gir et hint av egenart, selv om det også kan gi vibber av Dismal Euphony. Det er likevel rått, og helt i tråd med gammel tradisjon. Lydbildet er langt fra nekro, men det er ei heller polert. Med kledelig skarpt vesen styrer man langt unna pompøs overproduksjon. Samtidig som man unngår det overdådige, har man endt opp med et naturlig resultat som låter ekte og levende.

Mye tøft og frenetisk spill, samt en mengde overraskende elementer og partier holder interessen godt ved like. Selv om ikke absolutt alt er like spennende er det mye divergens å spore. Det bor mye godt i bandet, og de evner å lage sort metall med sjel og så mye egenart man kan tørre å håpe på innenfor strengt avgrensede og ortodokse rammer.
Med hodet høyt hevet i satanisk stolthet, fyrer karene av riff, blastbeats og rivjerns-vokal til vekslende stemninger. Med arrogant selvsikkerhet alterneres det lekende lett mellom ulmende nedslått og tungsindig bitterhet, drømmende passasjer i melodisk majestet og glødende hatefull harme i grenseløst raseri.

Jeg var usikker på hva som lå bak tittelen Gud. Var det et konsept eller en rød tråd? Jeg bedriver ikke intervjuer, men nysgjerrigheten tvang meg til å fyre avgårde en inkvisisjon om forklaring. Det fikk jeg da også uten å måtte ty til de geistliges favoritt-metodikk: sadistisk tortur.

“De tre siste skivene våre har bare blitt konseptalbum. Det begynte med Intet Lever i 2011, og etter det har det liksom bare vært en greie som har hengt ved oss. Arbeidstitler har blitt til konsepter. Det er tidvis lettere å skrive når man vet sånn ca hva man skal skrive om. Inspirasjon til denne platen er hentet fra det gamle testamentet, og der er det mye gruff å ta tak i. Jeg har på en måte bare skrevet om ting som høres drøyt ut, men som er dratt rett ut av boken”.

Jeg har vinglet mye mellom karakter 4 og 5 de siste dagene, men en siste runde på full guff i sakralt solitært isolat i selveste spøkelsestimen vipper faenskapet over i den elitiske serien.
I tillegg til fet metall finnes det en rekke fiffige detaljer.
Den salige starten av Flommen, den herlige grunnmelodien i Ordet, og den underfundige renvokalen med “finn din frelse...” hahaha... Du syke satan >:)
Himmelen er ballhard, men den fandenivoldske sjarmen faller litt fra i bytte mot røft spottende driv. Dåren kunne raskt endt opp i samme ånd, men den drar veksler på både black'n'roll og sognametallisk toneart, og kommer fint fra det med sammenhengende diversitet. Tronen skjender vår himmelske tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp....oldefar med illevarslende øs og særs arg vokal, men byr også på interessante gitarganger, heftige rytmer og galopperende jordskjelv fra fire strenger. Den spottende måten vokalen spytter ut ordene på i Boken vitner om dyp iboende forakt for det budskap den utdaterte papyrus-lefsa, med all sine manipulerende fortolkninger spredt av egosentriske, demagogiske agitator-jævler, infiserer og forpester vårt samfunn med.
Med begrepet “fart dreper” i bakhodet tråkker Giften gassen i bånn. En god, typisk aggressiv sortmetall-låt som er knalltøff mens det pågår, men som nok ikke vil huskes nevneverdig i det lange løp. Hyrden byr på melodilinjer, hissig vokal, torden-perkusjon, kvinnelig vokal fra budeier med vikinghjelm og kirkeklokker i god blanding mellom frenetisk tempo og hodegyngende midtempo. Veldig spennende? Nei, men digg er den likevel. Spiret overgår det meste med sin innledende dystopiske stemning. Den avslutter melodisk, men hopp ikke til feilaktige konklusjoner; dette er en kynisk jævel. Når klokkene i Spiret til slutt ringer for siste gang, er denne avgudstjenesten over, og kista bæres til uvigslet jord av sortkledde mennesker med oppnedkors som funkler i månelyset.

Jeg kan ha mine øyeblikk preget av mismot der jeg spår enden på visa for herredømme og lederposisjon vårt langstrakte rike har hatt i genren. At konkurranse er hard er en god ting. At i overkant mye av det som kommer ut av norsk svartmetall til tider er begredelige saker er mindre festlig.
Heldigvis finnes det band som Isvind som er sitt ansvar og opphav bevist, som holder faklene tente og som røsker meg opp på beina igjen og gir meg en lusing for tåpelig “urene” tanker.

Mine med-misjonærer, spre ordet!

Det er ikke mye å fortelle om bandet. Rich (trommer) og Ryan (gitar, bass og keyboard) kommer fra Phoenix, og startet Tempel (eller Temple som de naturlig nok kalte seg de første ti årene) i 2003. De debuterte på egenhånd høsten 2012. Bandet ble plukket opp av Prosthetic Records, og skiva ble re-utgitt i januar 2014. I den forbindelse skrev jeg noen positivt ladde ord om bandets debut. On the Steps of the Temple var en meget hyggelig overraskelse, og det falt seg dermed helt naturlig å mase seg til å få skrive en anmeldelse av amerikanernes oppfølgende verk.

Bandet hevder de har lyktes i å bli både tyngre og mer melodiske siden den tid. Det har de til dels rett i, men i mine ører er det knapt nødvendig å forsøke å overgå seg selv, bare man kommer opp med nye og gode låter.
Tempel bedriver instrumentalmusikk. For instrumentale band er det nærmest tvingende nødvendig å søke variasjon samt unngå repetisjon. Her fins ingen vokalist som endrer sitt uttrykk, krever rom for å formidle tekstene eller distraherer lytteres oppmerksomhet bort fra det musikalske.
Dette er de to observante herremennene tydeligvis fullstendig klar over. De mener selv at de har lyktes i å lage et album med konstant bevegelse og progresjon, noe jeg er glad for å kunne si meg skjønt enig i. Musikken beveger seg stadig videre, men ikke ad klinisk schizofren og uhåndgripelig karakter. Karene overdriver ei, men dveler i kledelig tilmålte doser ved de ulike passasjer. Som i en rikholdig flora kommer mangfoldigheten helt naturlig.

For meg og deg framstår The Moon Lit Our Path som rolig og svevende, uttrykket har likevel en intensitet din bestemor ikke ville satt pris på.
Skiva åpner lekent med skivas korteste låt, “kun” 8,5 minutter lange Carvings in the Door. Denne avslører blant annet tunge rytmer og små-sludgy chugga-chugga riff i moderate mengder, i skjønn forening med progressive overganger. Deretter følger tittelsporet, med svevende stemninger. Hardtslående rytmer sørger også her for å holde bena på landjorda, og ikke sveve helt opp til skyene i atmosfærisk ekstase.
Skivas lengste låt Descending into the Labyrinth åpner nokså mørkt og melankolsk, men også lett fandenivoldsk. Låtens tidlige fase kunne vært en naturlig passasje på en låt av Shining. Den utvikler seg naturligvis mange ganger iløpet av sine 12:42. Vanvittig godt driv og store mengder fantastisk flott gitarspill er blant ingrediensene.
Tomb of the Ancients starter med en innledende manøver av spansk-influerte akustiske gitarer og piano med tildels western-assosiasjoner, før mer fantastisk gitararbeid atter tar over. Mange overganger senere avslutter skiva med Dawn Breaks over the Ruins. Denne begynner i ballade-lignende landskap før Alcest-tilnærminger trår inn. Disse erstattes i sin tur av lange, deilige passasjer med herlig, glidende gitar.

Dette er naturligvis bare et svært kort sammendrag for å gi et mikroskopisk inntrykk av det musikalske landskap. Musikken kan forøvrig knapt beskrives. Dens progressive irrganger, dens flytende overganger mellom innesluttet post-metallisk blyghet, hypnotiserende Pink Floyd-stemninger, utenomjordiske gitarbaserte Somewhere In Time-stemninger eller mørkere og mer aggressive partier, må høres og føles.
Til det kreves noe tålmodighet. Skiva fortoner seg ikke som noen stor klassiker ved første lytt, men den vokser voldsomt. Dette er musikk med potensiale til å appellere til mange. Om ekstremmetall er din (eneste) greie, kan du sikkert styre unna, men er du glad i musikalsk kvalitet generelt anbefales et dypdykk i Tempels behagelige verden. Vær, som sagt, beredt på å bruke noe tid på å la musikken synke inn.
The Moon Lit Our Path viser en formidabel innsats fra et tydelig entusiastisk band. Det er ikke alle forunt å prestere fem lange, drømmende og instrumentale komposisjoner uten det minste tegn til stagnasjon.

Grunnen til at Disloyal ikke er direkte sammenlignbare med sine landsmenn er at de avviker noe fra den tradisjonelle oppskriften. Deres tidligere materiale kan jeg ikke uttale meg om, men Godless blander sin dødsmetall med temmelig tekniske attributter.

Disloyals riff, partier og uttrykk er tidvis flyktige i den forstand at enkelte sekvenser dukker opp og fordufter raskt. Visualiserer man låter fra ulike band som bøyelige tidslinjer er det mange som i stor grad beveger seg i én retning eller i sirkler og looper med repetisjoner og tilbakevendende segmenter. Disloyals fiktive “låtlinjer” er som rue ståltråder som bukter og bøyer seg med en og annen knekk i alskens ulike vinkler ujevnt fordelt. Variert og uforutsigbart, men like fullt sammenhengende. De holder seg altså trygt unna ytterpunktet; et lappeteppe av vilkårlige biter fra ulike puslespill satt sammen med hammer og teip.

Disloyals dødsmetall framstår ved første lytt som temmelig brutal. Ved nærmere inspeksjon er ikke dødsmetallen uvanlig brutal. Det er nok det massive lydbildet samt abrupte og underlige overganger som får musikken til å fortone seg slik. Primær-fundamentet ligger nok heller et sted mellom Vader (fart og trøkk) og Morbid Angel (groove og hylende, psykedeliske soloer).

Det tekniske aspektet er kompetent utført, og heldigvis langt fra overdrevet. Både kontrollerte segmenter og elleville innfall beslektet med Soreption etc. krydrer låtene i kledelige mengder. Sågar med enkelte sterkt industrielle tilnærminger.

For å sammenfatte og konkludere.
Disloyal byr på intro pluss ni låter, totalt 44 minutter. Selv om det finnes sekvenser som ikke glir like godt er det jevnt over knakende god øse pøs dødsmetall vi serveres. Rikelig dandert med kjøttkroker av teknikalitet (sic!), industrialisme, brutalitet og rivende gitarspill.
Tross såpass mange musikalske innspill er balansegangen like fullt vel ivaretatt, og flyten i låtene har temmelig god kontinuiteten. Nåla vipper litt mellom sterk 4er og svak 5er før vekta altså stopper på sistnevnte. Bandet har ihvertfall en ting til felles med polens mer kjente dødsmetall-aktører; kvalitet!

Bandets brokete historie er lang og velkjent for de fleste, men dagens medlemmer kan vi da presentere.
Gitarist og primus motor Infernus er en selvfølge. Bassist Bøddel (eks-Obituary) og trommis Tomas Asklund (Dawn, eks-Dissection, eks-Dark Funeral) har begge fartstid siden Quantos Possunt... (2009). På samme skive returnerte bandets andre vokalist Pest. Han er imidlertid ute av bildet igjen. Ny mann bak mikrofonen er serbiske Atterigner (Triumfall).
I tillegg har Typhos (eks-Dark Funeral, eks-Funeral Mist) lagt sologitar på låta Rage, mens Chris Cannella (Autumn's End) og Fabio Sperandio (eks-Ophiolatry) begge har lagt sologitar på Burn in His Light.

8 låter på litt over halvtimen er en velkjent formel i Gorgoroths diskografi. En passelig tid som gjør en ekstra runde i spilleren fristende. Et annet aspekt som gjør det fristende å trykke play etter at Awakening ebber ut er kvaliteten på Instinctus Bestialis.

Skiva er i mine ører bedre og svartere enn forgjengeren Quantos.... Stilmessig har den mer til felles med Twilight... (2003) og Ad Majorem... (2006), uten at jeg skal dra sammenligningene for langt. Instinctus Bestialis har som nevnt åtte spor, og alle står fjellstøtt. Skiva står da også meget godt på egen hånd, og daner et nytt kapittel i denne tnbm-sagaen.
Lyden lukter også av krutt. Dynamikken i lydbildet er dessverre lav, noe som tydeliggjøres best på meget høyt volum, men lyden er like fullt meget god, mørk, tykk og kraftfull. Skiva er spilt inn i Monolith Studio med trommis Asklund som lydtekniker, mikser og med-produsent sammen med Infernus. Skiva er mastret av disse to sammen med Mats Lindfors i Cutting Room.

Om skiva ikke er Gorgoroths aller sterkeste består den likevel av sterke låter med suveren instrumentering. Hver enkelt låt er som profane jordskjelv, vanhellige lynnedslag og blasfemiske vulkanutbrudd. Selv om alle gjør en hederlig innsats må nykommeren Atterigner nevnes. Han har en fantastisk svartvokal, og jeg håper han blir værende lenge i Gorgoroth!
Den rettmessige hersker, Satan, nevnes nok ikke fullt like ofte som på Secht (Dirge Rep/Vrangsinn)s debut, men det er likevel ingen tvil om at Gorgoroth fortsatt hyller Satan.
Det er rett og slett bare grisefett når lyriske linjer som Praise Satan/Hail Satan strømmer ut under Ad Omnipotens Aeterne Diabolus. Da er det vel lov å få assosiasjoner til tittelsporet på Incipit Satan (2000).

Instinctus Bestialis ligger et sted mellom fire og fem på min terning, men lener seg en anelse mer mot sistnevnte. Jeg klarer ikke å finne noen offisiell stream. Ingen uoffisielle heller for den saks skyld, men det drøyer vel neppe lenge før denslags slippes. Skiva er uansett like rundt hjørnet.

EDIT 08.06.15: Ad Omnipotens Aeterne Diabolus kan høres hos Terrorizer.

Om The Malkuth Grimoire bør defineres som “selvfinansiert” eller “publikumsfinansiert” kan andre få diskutere. Skiva ble i alle fall en realitet etter en innsamlingsaksjon i form av en vellykket crowdfunding campaign på Indiegogo, der målet var 12.000 €, og det endelige resultatet ble 19.119 €.

Selskaper ønsker å sette etiketter på sine band, eller som det heter på engelsk; labels wants to label, men Alkaloid ønsket frie musikalske tøyler uten begrensninger. De søkte dermed å unngå båssetting fra selskaper. Jeg får være forsiktig med båssettingen selv, så jeg ikke framstår som respektløs ovenfor dette ønsket.
I en negativ omtale av Lord Dying brukte jeg faktisk en link til streaming av åpnings-sporet Carbon Phrases som eksempel på “vanskelig definerbar musikk som er meget spennende”.
Litt sjanger-plassering kommer vi vel ikke utenom i en forsøksvis beskrivelse av dette verket, men først en presentasjons-runde.

Vi ramser kjappt opp...
Linus Klausenitzer (Obscura, Noneuclid m.m.) på bass.
Hannes Grossmann (Hannes Grossmann, Nader Sadek (live), eks-Necrophagist, eks-Obscura m.m.) på trommer.
Christian Münzner (Christian Muenzner, Spawn of Possession, eks-Necrophagist, eks-Obscura m.m.) på gitar.
Danny Tunker (Aborted, eks-God Dethroned, eks-Prostitute Disfigurement, eks-Spawn of Poss... (live)...) på gitar.
Morean (Dark Fortress og Noneuclid m.m.) på vokal og gitar.

En haug med jævla nybegynnere der altså.
Hannes Grossmann har selv stått for innspillingen i Sound-of-Mordor Studio og V.Santura har kjørt miksmasteren i Woodshed Studio. Lyden er suveren tross skuffende lavt dynamisk register.
Med all historikk, data og spesifikasjon ute av bildet...
La oss ta en gjennomgang av det som betyr noe.

The Malkuth Grimoire åpner knallsterkt, med herlig progressiv perkusjon. Låta har videre en aldeles glimrende progressiv struktur, der ulike instrumentalstiler hagler på som perler for svin på en snor. Hvis jeg skulle våget meg til å sette Alkaloid i bås, ja kun for å bedre kunne forklare deg hva vi her står overfor naturligvis, ville jeg vel kanskje sagt noe sånt som progressiv dødsmetall med tekniske bestanddeler og melodiske finesser.
Uansett hvilke ord jeg ville brukt og hvordan jeg ville valgt å formulere meg ville jeg hatt store problemer med å videreformidle essensen av Alkaloid ved hjelp av en setning. Her på Gorgers Metall kan jeg skrive så mye jeg vil, men jeg jeg kan likevel aldri gi en god forklaring på hva du har i vente om du av en eller annen grunn ikke har hørt denne skiva.

Jeg liker starten best. Etter de to første perlene på tilsammen nesten 19 minutter kommer låta med det passende navnet Cthulhu. Så tung, så mørk, så mektig.
Etter en kjapp og teknisk liten sak som som jeg aldri blir overvettes glad i kommer Orgonism som med sine 8,5 minutter er en tildels rolig, men også øs pøs rakker full av motsetninger.
Det er tid for tetralogi (eller kvadrologi), idet den firedelte Dyson Sphere utgjør et psykedelisk kvarter litt over halvveis ut i skiva. Fans av kvalitativ særhet burde kunne finne ørets myteomspunnede erogene sone ved hjelp av denne. (Ok, det finnes ikke noe hemmelig G-nøkkel-punkt).
Etter denne begynner hjernen å gå varm av å ta til seg inntrykk, og neste låt føles mye som mer av allerede presentert stoff. En liten pause i form av instrumentale C-Value Enigma (02:47) kommer så. Noen vil digge denne tekniske villbassen, jeg hater den. Den ødelegger all flyt, og den har gitt meg utallige mareritt mens jeg har sovet på sofaen de siste to månedene! Til slutt runder Funeral for a Continent av. En kort snutt på litt over 12 minutter.

Om du er det minste stødig i matte har du gjerne kommet fram til at dette ikke er noen vanlig 40 minutter pluss.
Alkaloid trår til med 73 minutter på sin debut, og selv om jeg synes 82 % (1 time) av dette er god knall, blir det rett og slett for mye av det gode til at sekseren trekkes opp av hatten.
Rent subjektivt synes jeg de kunne spart Alter Magnitudes, The Malkuth Grimoire og C-Value Enigma til en japansk utgivelse, som bonusspor.

Likevel. Denne kvartetten består av uhyre dyktige folk som her har komponert omlag en time suveren musikk med heftig variasjon. At man får et kvarter unødvendig flesk med på kjøpet skal jeg fint kunne leve med.

PS 07.12.17: Reutgis på vinyl via Season of Mist 09.02.18.

Når albumet åpner på spenstig vis, kan man kjapt konkluderer med både meget god lyd og sinnrikt musikalsk mangfold.
Når det gjelder lyden finnes det riktignok enkelte intense passasjer, som når det skrikes som verst i Angst og Pale, der lydbildet kan fortone seg en smule anstrengende. Lyden er likevel klar og sterk, med god dynamikk og svært lite klipping. Skiva er spilt inn i Mølla over flere år (2010-2014), noe som har latt seg gjøre ettersom Møllarn sjøl er bandets gitarist. Han og resten av bandet har dermed kunne ta seg god tid, samt ta seg av hele produksjonslinjen selv. Dette har da også resultert i et svært gjennomarbeidet produkt.

Skiva innledes som et raveparty. Techno/trance-toner formelig geleides av lasere, strober og folk med rare klær som deler ut fluortabletter uten smak. (Hvorfor føler jeg meg så rar?). Men det varer ikke lenge før musikken endrer karakter. Arcturus er alltid på farten i en ny retning, som en valp som stadig får ferten av noe nytt og spennende. I løpet av de tre første låtene dras lytteren i ulike retninger, men bandet kler et måtelig schizofrent uttrykk. Deres musikk er først og fremst myntet på de med åpne sinn.

Warp byr på mer techno, noe også Demon med fler gjør. Førstnevnte har et lite preg av Borknagars mest eksperimentelle side i møte med Covenant. Sistnevnte byr også på nedtrykte stemninger. Som selvutnevnt hobby-psykolog gir jeg Arcturian diagnosen manisk depressiv. Her veksles hyppig mellom sprudlende og leken karnevals-festivitas og sorgtung fortvilelse og tomhet. Men misforstå ei, dette er en vital og avantgarde emosjonell berg og dalbane.
Jeg ser for meg at tekstene kunne gitt litt dypere innsikt i deres forvridde univers, men de har jeg ikke, og jeg klarer bare å plukke opp brokker av ord og setninger.

En par låter er av det særs rolige slaget. The Journey bringer rolig atmosfære og småpoppete preg med lange og sakte buebevegelser over fiolinene. Den har enkelte vibber jeg simpelthen ikke i stand til å plassere. Påfølgende Archer fortsetter i drømmende atmosfære. Det er ikke fritt for at denne gir visse Pink Floyd-assosiasjoner.
De nevnte strykerne er brukt nokså hyppig på album, og passer fint inn i uttrykket.

Knapt et par minutter inn i avsluttende Bane er det lett å se for seg gjøglernes inntreden, omtrent som på Shipwrecked in Oslo. Simens ledsagende vokal har en rytmikk og stil som drar tankene mot Ravi. Stilig så lenge det ikke blir overdrevet, og det gjør det ikke. Et ordentlig stilig parti, der sigøyner-fela virkelig er med å skape driv og leven. Føttene insisterer på å ta en dans. Heldigvis har hodet vett nok til å stanse dårskapen før det tar helt av.
Låta skifter også retning ganske kjapt. Den skifter i det hele tatt spor både ofte og rikelig.

Arcturus er uten tvil et stjernespekket lag. Nevnte ICS Vortex (Soloband, Borkis og tidligere Dimmu) har et helt eminent særpreg. Ren-vokal kommer knapt nærmere jodling enn de artikulerte dønningene den mannen vrenger ut av seg. Mannens intonasjon kan veksle mellom synging, joik, vræling, Ravi og Bare Egil iløpet av sekunder. Genialt. Få vokalister legger igjen like mye signatur i de låter de legger vokal på. Han tar seg også av keyboards på Warp.
Gitarist Møllarn har angivelig vært med i Arcturus i 20 år (om vi ser bort fra årene 2007-2011 hvor bandet lå brakt), men står pussig nok ikke oppført på Aspera Hiems Symfonia (1996). Han hadde ellers en birolle på Ulvers Themes from William Blake's.... På Arcturian har han også fått ansvar for tubahorn i førstelåta The Arcturian Sign, samt keyboards og backing-vokal på denne og noen andre låter.
Hovedkeyboardist er imidlertid Steinar Sverd Johnsen, primært kjent fra Covenant/The Kovenant, men også fra en del live/gjesteopptredner med blant annet Emperor og Satyricon. Han tar sin del av gitar-ansvaret på skiva.
Bassen håndteres av Skoll, med fartstid fra Ulver og Ved Buens Ende.
Trommestikkene har funnet en utrygg havn der de trolig slites ut som tannpirkere i Hellhammers klyper.
På The Journey ligger en trippel vokal å duver et sted i lydbildet. Dette “koret” består av Vortex, Skoll og Hellhammer.

Hver låt har et mangfold av passasjer. Noen glir umerkelig og gradvis, delvis via overlapping, mens andre har bråere, men smarte og kledelige overganger. Sømløst må det uansett kunne kalles. Låtene er gode, med melodilinjer som etterhvert griper godt tak. Jeg har ikke nevnt alle låtene, og heller ikke kronologisk. Ikke vil jeg gå i detalj vedrørende alle krumspring som dukker opp heller. Det ville uansett ikke latt seg gjøre. Som forventet er det høy standard i ethvert ledd.
Arcturus ble trolig et stort navn like mye til tross for som på grunn av deres utsvevende eklektiske mikstur. Selv om jeg personlig ikke har fulgt bandet siden starten anser jeg det som svært sannsynlig at bandets profilerte medlemmer har bidratt til bandets ry og aktelse. Når folk har fulgt bandet gjennom fire, nå fem skiver, er det nok likevel fordi man verdsetter kvalitativ variasjon, og setter pris på en psykedelisk virkelighetsflukt iblant.

Arcturus låter umiskjennelig Arcturus. Her finnes elementer fra back-katalogen, men skiva framstår på ingen måte som plagiert eller datert. Bandet byr på galskap satt i system. Ikke for surrealistisk, men heller livlig, sprettent, progga og spaced. Et bemerkelsesverdig band med ei kul skive til å matcher diskografien.
Det er fredag og Sirkus Arcturus er i byn, så hva venter du på?

Hør åpningssporet The Arcturian Sign, og smak på følgende smaksprøve.
EDIT 11.05.15: Full stream tilgjengelig.

Gitaren har ikke den skarpe lyden som utgjør typisk norsk kvass svartmetall. At Ildsint heller ikke byr på rene gitartoner for å forsterke folk-preget, men utelukkende tyr til gitar med noe rundere vreng, plasserer Svadilfare litt på siden av kartet.
Vokalen er ei heller like skarpskodd, kraftfull og raspende. Den er ofte hesere, mer tilbaketrukket og tildels “oppgitt”. Den vokale stilen varierer en del utover skiva, og sang med fornemmelse av koring er kledelig drapert både hist og her.
En velkjent røst dukker opp på Den Er Slaktet, Men Ei Foraktet. Her har våpenbror Dáublódir fra Ildsints to andre band bidratt med sin karakteristiske psyke vokal.

Lyrikken følger en rød tråd, om hvordan naturen vil ta knekken på oss om vi fortsetter å herpe planeten. Lyden fungerer stort sett også som en rød tråd (eller sekk), der ord som svevende og drømmende er nærliggende å ta i bruk, mens ord som mismot og tap kan brukes til å beskrive stemningen.
Låtene skiller seg nokså godt fra hverandre. De fleste sporene har partier som stikker seg ut, men låter som Naar Det Indre Svartner (med sin gode og tydelige, om en noe repeterende melodi), Total Hjernevask (med sitt krigerske gemytt), Den Er Slaktet... (hissig og variert) og Soga (med hymnepreg og stilig, original avslutning) peker seg mest ut og tiltaler mest. Innlemming av ulike stilarter kan sågar gi en fornemmelse av noe sprikende omfang.
Likevel framstår uttrykket på Krig i Kunst i større grad som tildels likelydende. Dette kan forklares med et temmelig beskjedent melodipreg. Melodilinjene er der, om enn med minimalistisk preg. De titter fram over tid, men blir aldri spesielt markante.

Skiva varer i 65 minutter, noe som er mer enn materialet klarer å leve opp til. Låter som Fordoemt Av Den Svake Normal og Evig Motstand I Eit Dyrerike blir litt for anonyme og likelydende, og kunne like gjerne vært luket vekk. Også Despair, Depression And Contempt har et nokså middelmådig preg. Liket i Svartediket fungere best i første halvdel, mens Foedt I Feil Tid har gode idéer i andre halvdel. Begge blir ellers noe monotone.
Låter som Alt Vinden Stryker, All Religion Must Die har gode elementer, men fortoner seg som noe uforløst, da de har rom for forbedring i både lyd og struktur.

Lyden skaper gjerne egenart, men den ubestemmelige produksjon har et billig preg, og jeg er er villig til å sette penger på at det eneste studio dette produktet har vært innom er i form av programvare.
Det er lett å se seg blind på sitt eget arbeide, og da kan en nøytral (og gjerne kritisk) produsent gjøre underverker.

Krig i Kunst byr på mange gode ideer, og til en viss grad kjærkommen egenart, men faller dessverre litt igjennom. Den litt retningsløse sammenføyningen kan jeg leve med, men låtenes egenart kunne gjerne hatt et mer distinkt preg. Det skorter en smule på innhold, men mer på vellyd. Skiva er pakket inn i et lydbilde jeg personlig ikke anser som hverken fugl eller fisk. Ikke er lyden klar og behagelig, og ikke er den iskald eller rå. Ved å mate de mest karakteristiske ideene fra de svakeste sporene inn i de sterkeste kunne man for eksempel endt opp med 40 mer solide minutter.
Ikke dårlig, ikke halvhjertet, men like forbannet litt halvveis.

Vi har alle ulik smak (selv om min smak er ufeilbar, lytefri og upåklagelig), så trykk play under, drøm deg vekk en times tid, resonner, evaluer og avgi din egen kjennelse.

Outres korte historie strekker seg tilbake til 2012, og de ga livstegn fra seg året etter i form av en EP og en splitt med Thaw. De fire faste medlemmene, trommis, bassist og to gitarister har allsidig fartstid fra et rikholdig utvalg av genre. Her snakker vi både brutal, melodisk, industriell, avantgarde og progressiv black- og deathmetall, grindcore, goth, folk og Sludge/Doom/Drone. Vokalen på skiva er arrangert og håndtert av Stawrogin (fra polske Massemord m.m.), som ikke er fast medlem, men live-medlem.

Jeg har sikkert skrevet om tilsvarende former for forrykende og kaotiske svarte utbrudd mange titalls ganger. Mye bra har sett solens aftenrød de siste årene, men de færreste stikker seg ut. Outre lykkes på første forsøk der andre drukner i kavende armer og bein fra hundrevis av like middelmådige band.
Polakkenes musikk er preget av medlemmenes mangfoldige bakgrunn, da Outre selv har et flerfasettert preg. Rytmene går fra firsprang til fullt stopp, og ufortrødent videre i ulike grader av vitale rytmer og hastighet. Gitar og bassganger har en rekke virvlende melodilinjer som tar tak i og spinner lytteren som en tornado før den spytter enn ut, svimmel og jævlig etter endt seanse. Vokalen låner dyriske grynt og lave frekvenser fra storheter som Attila og Tom G. Warrior, men har også renere partier. Jeg var overbevist om at skiva hadde to vokalister helt til det motsatte ble bevist. Vokalen er en mosaikk av piggtråd, glasskår, knyttnever, løse jeksler og traumatiske minner. Musikken er et turbulent puslespill av demonisk vrede og onde manifesterte ånder.

Både musikere og vokalist har levert prestasjoner på et nivå av rang på Ghost Chants. Solid variasjon, sterke melodilinjer, råskap og henrivende takter. Alt lyser av musikalsk integritet. Med noe under 37 minutters spilletid har karene gjerne forstått viktigheten av å luke vekk daukjøtt, og stå igjen med indrefilet.
Skiva er spilt inn i No Solace og Impressive Arts Studios. I likhet med den nye skiva fra Infernal War har M. (Mgła og Kriegsmaschine) stått for miksing og mastring. Lyden går i ett med musikken, og føles på alle måter riktig, samtidig som den har god dynamikk.
Musikken er komponert av gitarist Damian Igielski. Han tok seg i begynnelsen av bandets historie av all instrumentering, mens den andre av de to original-medlemmene var vokalist. Ellers er det kun bassist som har blitt byttet ut. Ny mann på firestrenger, Marcin Lth Radecki har faktisk skrevet alle tekster. Frykt, oppgitthet, ensomhet, angst, depresjon og pessimisme er blant de koselige temaene han berører.

Ghost Chants er en av de beste skivene innen denne dystopiske grenen av svartmetall i senere tid. Noe smårusk forhindrer denne i å nå helt opp, men skiva snuser uten tvil på sekseren! Mitt primære kriteria for å holde noe tilbake er at deler og partier av enkelte spor (spesielt Shadow og The Fall) kan bli noe repeterende over litt for lang tid. Men la det ikke være noen tvil; Ghost Chants er en meget god skive, og en suveren debut!

EDIT 28.05.15: Bandet har spilt inn live-video til låta Chant 6 - Vengeance.