Samtidig er altså involverte i Djevel, hvor de utgjør ¾ av bandet. De planla egentlig å oppløse NettleCarrier for å konsentrere seg fullt og helt om Djevel, men skapende kunstnere trenger iblant flere kanaler for å få utløp for sine kreative luner.

For å begynne med det mest negative, som (rent subjektivt) er lyden. Den faller litt mellom to stoler. Den har litt for dyp lyd med merkbar, om ikke direkte markant, bass til å framstå som direkte kald. NettleCarriers passe infernalsk avart av svartmetall hadde nok tjent på et lydbilde mer i tråd med Djevels Besatt av Maane og Natt. Nå er ikke jeg så ensartet at jeg må ha en viss form for lyd. NettleCarrier har også mektigere låter med arrogant holdning som ville kledd en større produksjon, men heller ikke der lykkes trioen helt, da lydbildet blir en smule ullent. Deler av frekvensbildet til basstrommene drukner blant annet en anelse i lydbildet et par steder, noe som gir en nesten tragikomisk dunk-dunk-dunk -effekt. Hør for eksempel første halvdel av Smoke, Poison and Will.
Men så var det dette med smak og ubehag, da. Noen vil garantert synes at denne produksjonen framhever den nedrige, infame, sadistiske og sataniske attituden NettleCarrier framviser.
Det tok tid – uforholdsmessig lang tid – å bli vant til lyden. Når den først får satt seg stemmer setningen over bedre også for min del.
Likevel heller jeg personlig et grann mot synspunktet om at låtmaterialet ikke får vist sitt fulle potensiale, noe som er synd, da karene har en god del ålreite låter og ideer på lager denne gang. Jeg synes forøvrig det er litt pussig at såpass erfarne karer velger å gå for en slik produksjon, men så var det dette med individuelle preferanser og lydens formål, da. Det dynamiske spekteret er uansett meget bra.

Jeg hadde lenge tenkt å syte og kverulere litt mer, om enn i flisespikker-skala. Låtmaterialet syntes en anelse ujevnt, da kvaliteten fra låt til låt varierer en del. De svakeste sporene føles noe middelmådige satt opp mot de bedre låtene. Det blir uansett å ta for hard i å si at skiva er vinglete av den grunn.

På den positive siden er det ikke noe positivt med Black Coffin Rites, og det er bra, for dette er black metal, og naive følelser som glede og trivsel hører overhode ikke hjemme i den sorte gryte.
Låter som Uten Gud og Noctem Aeternum oser av krutt, men la oss heller rase kjapt gjennom samtlige syv låter.
Bloodmoon begynner noe sært, men beveger seg etter et par minutter inn i særs dystre og truende landskap. Alt i alt en sterk låt, som går over i nevnte Uten Gud. Denne har et fandenivoldsk, hatefullt og dystopisk preg, med gjeve spor av eklektisk fransk avsinn. Flott spilling og herlige psyke vokale effekter. Også påfølgende The Bones and Flesh of Hanged Men fortsetter noe av den frenetiske ugjestmildheten. Smoke, Poison and Will blir i overkant stakkato, og får meg til å tenke på et dritt-scenario som snart er over oss igjen; dundrende, syntetisk dunk-dunk fra bedritne russebiler over det ganske land. Commanding Spirit begynner helt på det jevne, men brytes opp av et passe raft midtparti, før den returnerer til det høyst ordinære. Også The Dawn Grew Pale With Our Poisons kjører rett fram i nokså triviell opptråkkete stier, før den med ett roer ned og tilbyr melodier av uhyggelig art. Låta kommer seg noe i andre halvdel, men blir like fullt litt halvveis. Noctem Aeternum avslutter kvast på best tenkelige måte, med kølsvarte og ugudelige stemninger.

Skiva, og den enkelte låt har bra med variasjon, selv om struktureringen ikke er spesielt spennende. De tre karene har utvilsomt mye iboende jævelskap av det kvalitative slaget ved seg. Mannevond virker å ha strupen full av barberblader. Stemmen er så avsindig skarp og fiendtlig at den virker å kunne spjære natten som lyn. Hans bassganger blir derimot noe skjemt av ullen lyd. Dirge Rep har selvfølgelig full kontroll bak slagverket, selv om han stundom kjører på med nokså monotone rytmer. At trommene ikke kommer godt nok fram i miksen (i mine ører i alle fall), skal selvfølgelig ikke han ha skylda for. T. Ciekals virker å kunne sine saker til fingerspissene, og det er en mengde kule tonerekker som sitter som støpt på skiva.

Jeg hadde høye forventninger til Black Coffin Rites, og er således en anelse skuffet. Mye fungerer fett, men det skorter litt her og der. Trioens nådeløse og lett kaotisk uttrykk framstår som en anelse retningsløs og rølpete. Jeg vet jeg er krass nå, men norsk svartmetall har en stolt arv å holde i hevd, og jeg forventer tross alt litt fra erfarne djeveldyrkende herremenn. Dermed kan jeg ikke strekke meg sterkere enn til en noe svak firer, dessverre.

PS: Gutta slapp skiva Saa Raa og Kald med nevnte Djevel på samme selskap bare ti dager etter utgivelsen av Black Coffin Rites.
(Digresjon: For relativt kort tid siden hørte jeg noe snakkevokal på ei ny skive som ga sterke assosiasjoner til noe jeg ikke klarte å plassere. Når jeg nå fant ut at det stammer fra låta Mørkefødt på Djevels debut Dødssanger, finner jeg selv-faens-følgelig ikke ut hvilket band som trigga denne assosiasjonen).

Hør Bloodmoon (også nedenfor), Smoke, Poison and Will og The Dawn Grew Pale with Our Poisons.

Når Drudkh nå er ute med sin tiende skive er det virkelig med valuta for grunkene. De fleste skivene har lagt rundt førti minutter (pluss/minus). A Furrow Cut Short tikker inn på 58:50, og gir således godt med tid til å synke inn i deres univers.

De som kjenner sin Drudkh vet, på godt og vondt, sånn omtrent hva de har i vente. Bandet har alltid justert på uttrykk og bestanddeler opp igjennom, men fundamentet har stort sett vært en behagelig form for atmosfærisk monotoni. Denne gang aner jeg noe likhet med skivene Eternal Turn of the Wheel (2012), Microcosmos (2009) og Estrangement (2007), for å plassere A Furrow Cut Short litt i det diskografiske landskap.

Musikken har en småseig framgang i melodilinjene, da grep og akkorder ikke skifter for ofte, noe som gir en viss post-black følelse. Den kjappe tremolo riffingen gir derimot et mer intenst preg. Atmosfæren, og den jevne flommen av “post-intens-black-metal” skaper en behagelig, drømmende og suggerende stemning.
Skal jeg plukke på noe er det at jeg savner de lokale folk-elementene, og andre regionale særegenhete fra skiver som for eksempel Autumn Aurora (2004) og Blood in Our Wells (2006). Elementer som tok fullstendig overhånd på Songs of Grief and Solitude (2006). Også nevnte Microcosmos var krydret med progressive vendinger og akustiske og folkloriske passasjer.
Her er disse bestanddelene helt fraværende med unntak av litt lavmælt bruk av fiolin og piano i dann og vann.

Karene vet likevel å spandere finurlige gitartoner gjemt i dypet. Krusninger som kan være vanskelig å se på avstand er likevel der, og skaper friksjon og mothaker. Melodier av diskret karakter bølger svakt, og kommer mer til sin rette etter som albumet gradvis kryper inn under huden. Noe rytmiske eksentrisitet, som mot slutten av første spor, bidrar også til å holde interessen vedlike.
God metall er ofte som insekter i naturen. Du ser dem ikke til å begynne med, men er du tålmodig, fokusert og observant får du øye på mange (detaljer).
Det skal sies at vokse-potensialet virker å være noe begrenset. Jeg føler ihvertfall at det meste falt på plass i løpet av de første fire rundene eller der omkring. Skiva er den musikalsk mest jevne utgivelse bandet har kommet med, og produksjonen passer innholdet meget godt.

Ikke den mest spektakulære skiva fra de ukrainske traverne i Drudkh, men karene leverer uten tvil behagelig materiale fortsatt. Atter en solid firer i løpet av få dager.
PS: Kroda, et annet ukrainsk band med lang fartstid og besynderlige folk-elementer, er også snart klar med ny plate. Skiva GinnungaGap-GinnungaGaldr-GinnungaKaos lanseres 30.04.15.

Besøk Eternal Terror for å høre A Furrow Cut Short i sin helhet.
EDIT 05.05.15: Jeg ser at skiva er lagt ut for strømming, så da legger jeg den ut her.

Det er naturlig nok en helt annen kvalitet over håndverket på dette albumet enn det var på splitten. Divination Labyrinths virker å ha vært et godt skritt i riktig retning i seg selv, men lyden har gjennomgått en metamorfose i det halvannet år som har gått siden den kom ut.

Bandets sortmetall kommer med en lett avantgarde flyt og moderate okkulte strømninger. Adversarial Paths: The Sinister Essence er en hyllest til the Adversary, opponenten Lucifer. Kult of Taurus, som Watain med flere, vandrer den mørke sti, og forsøker her å servere noe av essensen i å være ett med mørket. Tekstene har jeg dessverre ikke tilgang til.
Selskapet sammenligner deres tilnærming med med tidlig norsk avantgarde sortmetall som Fleurety, Ved Buens Ende, og Dødheimsgard, men med unntak av skiva Written in Waters er det ikke mange likheter å spore. Her benyttes dog en langt mer avsindig vokal.

Bandets sorte sfære kan virke litt baktung og utvannet ved første lytt, men detaljer og strukturer stiger etter hvert opp fra den sorte avgrunn. Musikken er ikke spesielt kjapp og hard, men tung, dvelende og luftig. Den gir stemningene tid til å sive opp fra dypet som skodde. Svartmetallen har nok av endring underveis, uten å endre selve uttrykk unødvendig. En litt progressiv vri på rytmer, enkelte ukonvensjonelle melodivalg og en og annen uvanlig radbrekking av gitarer skaper et noe avantgarde uttrykk, men de styrer aldri helt innom det sære eller ambiente.

All instrumentering virker proff. To gitarer som utforsker territorier skaper et dynamisk lydbilde. Bassen buldrer lavt og lavere på lydelig vis. Trommene varierer sterkt i takt og tempo. Vokalen er dyrisk, dissonant og avsindig.
Skiva ble spilt inn i Behind The Sun Studios, Red House Studios, og Studio Unglamorous. Vicotnik fra nevnte Dødheimsgard og tidligere Ved Buens Ende har stått for miks og mastring, på denne som på forrige skive. Lyden er mørk, mektig og behagelig, og står gått til den mystiske og sataniske stemningen på skiva. Lyden føles også levende, organisk og autentisk. Dynamikken står godt til den musikalske romsligheten, da den er like romslig.

Adversarial Paths: The Sinister Essence er tre behagelige og mørke kvarter i Lucifers flakkende belysning. En spirituell reise som lett kan anbefales. Jeg vingler mellom 4 og 5, men ender altså opp på en meget sterk firer. Spillestil og lyd er meget gjennomført, men ikke alle låter og partier har like mye egenart. Kult of Taurus er et ungt band, og jeg har tro på at de kan komme til å vokse ytterligere. Dermed passer det også å gi dem noe å vokse på.

Se promo-videoen for Adversarial Paths: The Sinister Essence, og strøm resten her:

Everyone, Everything, Everywhere, Ends, heretter kun referert til som IX, bringer velkjent grotesk mental avsky og utrivelig smerte fra Kvarforths obskure og destruktive indre.
Det er lett å tenke seg et musikalsk skille før og etter V - Halmstad, men selv om den mer rå og primitive sortmetallen er tonet noe ned, må vi helt tilbake til de to første skivene for å finne virkelig brutale toner. Shining har budt på dysfunksjonell dystopi i alle de år.

Etter Den Påtvingade Tvåsamheten, en uvanlig melodisk og nærmest episk intro-preget instrumental på fire minutter, åpner skiva hurtig før det roes noe ned i skivas jevneste spor Vilja & Dröm. En god låt, bevares, men også en ganske enkel og liketil låt fra den kanten. Den mangler ikke variasjon, men den har nokså vedvarende gitar-spor som skaper en følelse av stagnasjon og resignasjon.
Med knapt 40 minutter på strømpelesten er IX bandets korteste skive, men med moderat margin. Foruten første spor har de fem øvrige låtene et relativt jevnt snitt på sju minutter. Framtidsutsikter, eller mangel på sådan, preger neste låt. Med mindre man heter Niklas Kvarforth, og ser på døden som en framtidig befrielse. Rolig, sårt og sorgfylt, helt til den mot slutten reiser seg og gir verden fingeren med mer rocka tempo og feit solo.
Människotankens Vägglösa Rum minner tildels om Människa O'Avskyvärda Människa fra VII: Född förlorare, og ikke bare på grunn av likheter i innledende fase av låtnavnene. De har litt av det samme drivet, der midttempo utgjør majoritet og gjennomsnitt.

Tempoet senkes atter idet Kvarforth slåss mot sine indre demoner i Inga Broar Kvar Att Bränna, før skivas lengste låt, over åtte minutter lange Besök Från I(ho)nom avslutter. Avslutter med å gjøre som lovet, å bringe tilbake en faretruende svartsynt følelse av trøstesløs tungsindig håpløshet. Det er depressivt, og suicidale selvmordstanker preger stemningen. Låten begynner svært bra, med motløse toner som antyder veis ende, før den eksploderer i frenetisk hat. En følelse av at dyp, ubotelig depresjon og lang tids innestengt aggresjon leder til en “skal jeg først ta livet av meg, skal jeg faen steike meg lage helvete og ta med så mange av dere satans jævler i fallet som jeg overhodet er i stand til”-situasjon i total harnisk. Dessverre roer låta betraktelig ned. Jeg kunne godt tenkt meg mer avsindig sortmetall mot slutten, men det skal likevel sies at resten av låta er bedrøvelig vakker. Bassen får briljere i midtpartiet, og kombinasjonen rytme, gitar, bassganger og vokal/monolog i de siste ⅔ av låta er rimelig ubetalelige.
Ingen eksentriske piano-innspill denne gang, men det er vel ikke noe stort savn.

Bandet, som har eksistert i snart 20 år, og som ga ut sin første skive for femten år siden, har gått gjennom sin andel utskiftinger i besetningen. Peter Huss er foruten bandsjefen den som har holdt ut lengst. Gitaristen kom inn i bildet for ti år siden, etter at The Eerie Cold var utgitt. Bassist Christian Larsson (Gloson, eks-Svart, eks-Livsnekad) har angivelig holdt stand siden 2010, men deltok ikke på Född Förlorare (2011). Trommis Rainer Tuomikanto (eks-Ajattara) og gitarist Euge Valovirta fikk begge sin studio-ildprøve her, etter tre år i Shining.

Som det psykopatiske perfeksjonisten Kvarforth er, har han selvfølgelig plukket med seg folk som kan spille, og pisket dem til de har gjort det rett.
Skiva er spilt inn i Andy La Roques Sonic Train facilities. Lyden, som det instrumentale, er selvfølgelig god. Dynamikken er luftig og fin, med hele DR8 som resultat. Meget bra. Jeg kunne pirka på litt på gitarlyden, som ikke alltid framheve instrumentet ypperlig, men samtidig blir det et av de elementene som skaper voksepotensiale, der alt kommer mer til sin rett med tid og stunde.

Shinings livshatende håpløshet har fascinert meg dypt og inderlig siden jeg oppdaget bandet med deres andre eller tredje skive. Eller fjerde? Jeg husker faen ikke, og det samme kan det være. IX mangler for mye på låtene til å score full pott, og jeg savner den utemmede råskapen fra de første skivene. Likevel har hver enkelt låt sin egen identitet, og det ligger mye godt arbeid bak skiva, som har resultert i høy kvalitet og gode/meget gode låter.
Plata er ikke på høyde med III IV og V, men den er likevel god. Skiva er gjerne en smule jevnere, og definitivt mindre jazza enn Redefining Darkness. Musikalsk og kvalitetsmessig mener jeg denne passer inn mellom Född... og Redefining....
For protokollen kan det vel også nevnes at VI - Klagopsalmer er den eneste skiva som har skuffet så mye at den er redusert til et liv som støvsamler, men så kom den jo også ut etter en formidabel seiersrekke. (Og, selv om det ikke vedrører IX og jeg har sagt det mange ganger før; Sørg for å høre For the God Below fra forrige skive før du eter en eske piller og går og henger deg).

Hos Saint Niklas står galskapens porter alltid på gløtt. Det kan vi være jævlig glade for. Jeg var temmelig skeptisk etter et par gjennomlyttinger, men når skiva får kloret seg fast representerer den en meget sterk firer!

Ikke alle er betrodde og privilegerte nok til å dele strømming av musikk. Eksklusivt skal det være. Nu vel. Stikk innom Eternal Terror for full stream, lenker, ytterlig info m.m.
EDIT 20.04.15: Du kan fortsatt besøke Eternal Terror for utfyllende informasjon, men nå slipper du å gå så langt for en forhåndslytt, ditt helvetes late dråg.
EDIT 28.05.15: Sjekk den nye videoen til låta Vilja & Dröm. Som alltid med dette bandets videoer er ikke dette for pinglete sjeler!

Med disse skivene viste bandet gang på gang sorgtunge muskler. Negative Megalomania (2007) tok bandet i en litt mer progressiv retning, men kvalitet og muskelmasse var fortsatt på plass. (Vol. 5: 1999-2009 var ikke en konvensjonell skive, så den hopper vi glatt over).
Under Saturn Retrograde (2011) gled atter litt lengre vekk fra utgangspunktet. Bandet blandet inn litt gotisk Paradise Lost og litt grunge-lydende elementer i uttrykket. Skiva hadde svært korte låter i Forgotten Tomb-kontekst, og med det noe enklere låt-strukturer. Det til tross, skiva hadde sin verdi, selv om den i mine ører for første gang markerte en liten muskelsvekkelse i bandets kreative artistiske karriere.
Når bandet året etter lanserte ...And Don't Deliver Us From Evil føltes denne temmelig anonym, og den ble stående som en liten skuffelse jeg nesten hadde lyktes i å fortrenge. Helt til nå. Derfor ble skuffelsen ekstra stor når bandet nå leverer sin minst karakteristiske skive noen sinne.

Hurt Yourself And The Ones You Love inneholder 7 låter på ca 7,5 minutter i snitt. Det eneste sporet som minner om fordums storhet er avsluttende Shallow the Void, skivas korteste låt. En instrumental hvis svevende gitarer og sorgtung tristesse kaster ekko bakover i tid på sin sørgmodige ferd mot skivas endelikt. De øvrige låtene har i beste fall et lettere dystopisk og ilsk preg. Musikken kan best beskrives som groove-metall av den ekstrem-metalliske varianten. Låtene har en framgang og oppbygning som går og går på nokså repeterende og halv-monotont vis. Gjennom de første 3-4 gjennomlyttingene låt det ene sporet etter det andre både likt og intetsigende. Ikke dørgende kjedelig, men faen ikke langt der ifra.
Etterhvert som skiva fikk bedre feste kom den moderate variasjonen bedre fram. Som en kjølig, avmålt, tilbakelent og groovy, versjon av sitt gamle jeg. Stoner/post-dsbm med assosiasjoner i retning Pantera, Soulfly, nyere Sepultura og en dæsj “moderne” metall.

Gutta er absolutt teknisk habile. Mer så enn tidlig i karrièren. Bassen markerer seg godt i lydbildet, skiva har mye flott gitararbeid. Med unntak fra enkelte låter der trommene galopperer, går de i rolig tempo, noe som gir rom for mer jazza takter. Lyden er kraftfull, god og behagelig, tross unødvendig jevnt volum over hele fjøla. Skiva er spilt inn og mikset i Sound Suite Studios i Marseille, med Terje Refsnes bak spakene, og mastret i Audiosiege Studio, Oregon av Brad Boatright.

Jeg griner litt på nesa av låtmaterialet. Det er høyst ålreit, men blir mer som bakgrunns-musikk med sløvende stemninger å regne enn noe man lytter aktivt til. Er skiva da verd pengene og den tid og irritasjon det tar å høre den inn, kun for å få ei jevn og tannløs skive man kan røyke sokkene sine til? Er ei skive som man nesten glemmer at står å durer i bakgrunn verdt det? Rent subjektivt er jeg skuffet og vonbroten over gamle favoritter, og føler ikke skiva er verdt tid og penger. Den blir for jevnt, for slepen, for anonym, for liketil, for glatt og for enkel, og jeg føler nesten ikke for å gi mer enn to poeng.
Isolert sett og mer objektivt er det likevel en helt grei skive med behagelig dyp lyd og avslepne, men avslappende låter som sniker seg framover som en snok med sine seige bevegelser. Noen kan finne på å bli glad i denne, men jeg strekker meg altså ikke lenger enn til en treer.

Når Forgotten Tomb svikter sortmetallens selvhatende og suicidale lausunge må man kanskje sette sin lit til Shining, som slipper ny skive mandag 20. april. Etter et par runder er jeg en smule skeptisk også til den. Har dsbm omsider gått hen å tatt livet av seg selv?

Se lyrikkvideoen til Hurt Yourself And The Ones You Love, og ta turen til Eternal Terror for å høre Bad Dreams Come True. Og har du ikke sjekket ut fjorårets livealbum kan det streames og lastes ned her.

EDIT: 16.04.15: Nå er albumet klar for streaming. Min furtne stahet og lunkne tilnærming til skiva er gjerne basert utelukkende på subjektive forventninger eller forhåpninger. Du skal gjøre deg opp din egen mening, og det kan du anse som en ordre!

Samme år lydsatt Naas sine drømmer og ga ut skiva Supplication, et 37 minutter langt mørkt ambient verk bestående av én enkelt låt, i begrenset opplag via et mindre selskap. Når mannens mareritt nå har avlet et nytt Akhlys-album, er det fortsatt Naas Alcameth som tar seg av vokal, tekster, gitar, bass, keyboard og ambiente elementer. På perkusjon har han fått høyst kvalifisert hjelp av en eller annen Ain. Musikken har derimot endret karakter betraktelig. Noen ambiente partier til tross, dette er ekstremmetall!

The Dreaming I har absolutt likheter med Nightbringers Ego Dominus Tuus, så de som har sjekket ut den vet sånn omtrent hva man går til. Etter en lengre ambient sekvens åpner skiva med tilsynelatende monoton og langdryg sort metall. Når skjulte toner av hypnotiske art etterhvert skjærer gjennom det tykke sot-fargede skydekket er det imidlertid vanskelig å stå imot. Etter det ni minutter lange forvarselet følger en 5,5 minutter kort invasjon der de onde ånders beredskapstropper rykker inn og beleirer lytterens bevissthet. Kjapt og effektivt, kort prosess.
I 17 minutter lange Consummation setter innsatsstyrken inn nådestøtet. Lytteren teppebombes med en avsindig blanding av frenetisk, klaustrofobisk og dystopisk svartmetall med greske islett og et lite anstrøk av stemningene fra Morbid Angels Gateways to Annihilation. Okkupasjonsmakten har festet sitt grep.
Påfølgende The Dreaming Eye er ti minutter ren intens og fandenivoldsk råskap, før fire minutter ambiens leder lytteren tilbake til våken tilstand gjennom en uhyggelig korridor der man helst ikke rører ved de slimete, stinkende steinveggene.

Det lekre coveret er skapt av David Herrerias, som også gjorde omslaget til Ego Dominus Tuus. Skiva ble spilt inn i Promethean Forge Studios og er mikset og mastret av Dave Otero i Flatline Studios. Den dynamiske spennvidden er ikke noe å skryte av, men det fungerer. Lyden er god, og passer godt til musikken som skyller mot lytteren i kaskader.

The Dreaming I har blitt en tornado som knuser og legger alt i pinneved, en virvelstrøm som drar lytteren nedover, skrikende og sprellende i en endeløs helvetes spiral, en malstrøm som sluker og fortærer alt på sin vei. Skiva er et mannevondt beist som fôrer deg med mørke drømmer av forfall, forråtnelse, fordervelse og og stank. Tør du krysse portalen til den mørke side, og kan du være sikker på å noen sinne returnere?
Om skiva vil forbli en klassiker i mitt sinn, slik karakteren antyder, eller om tiden vil vise at den egentlig er femmer-materiale, kan egentlig være det samme. Skiva er jævlig god, og jeg koser meg glugg ihjel med den.
Nedenfor finner du forkortede smaksprøver av åpningslåten Breath and Levitation og mektige Consummation.

På grunn av en menneskelig glipp havnet ikke denne på listen over promoer, og den holdt derfor på å gå i glemmeboken. For en uke siden kom jeg over en anmeldelse som aktiverte “faen, det hadde jeg helt glemt”-senteret i hjernen. Etter den tid har denne skiva fått en til to runder om dagen.

Tidligere vokalist og med-grunnlegger T.J. har gitt seg og bandets gitarist og låtskriver, samt tidligere bassist Nikita Kamprad har overtatt bak mikrofonen, hvor han (ja, han) gjør en solid innsats. To nye fjes er rekrutert for å ta seg av bass og forsterkninger på gitar. De har vært med siden 2012, så de har hatt god tid til innkjøring. Skiva er spilt inn og mikset i tyske Ghost City Recording, og mastring er utført i tyske Original Mastering. Lyden er god og dynamikken kurant.

Siden oppstarten i 2008 har tyskerne gitt ut to skiver og to EPer før denne. Deres selvtitulerte debut unngikk radaren, men bandets forrige album, Unstille (2012) imponerte meget med sin egenartede tilnærming til den sorte sfære. Unstille stod så absolutt ikke stille. Som nysgjerrige barn løp de ulike ingrediensene i en mangfoldig sort musikalsk potpourri rundt alle hauger på oppdagelsesferd.
Stellar er en naturlig fortsettelse. Den beveger seg fortsatt i ugjestmilde landskap, men denne gang med mer varsom framgangsmåte. Det helhetlige uttrykket har et mer samlet preg, der løse ender er samlet og kustus er innført. Dette er en mer konsentrert skive der bandet beveger seg i samlet tropp og utforsker ukjente landskap i fremmede verdener med sansene i høy beredskap.
Stellar har mange velkjente elementer. Ulike elementer. Så mange at det blir vanskelig å plassere dem. Samtidig som de ikke egentlig beveger seg for mye rundt innenfor sine egne trygge rammer. Forvirret? Velkommen til Der Weg Einer Freiheits mørke univers.

EDIT: Den følgende låt-for-låt gjennomgangen ble egentlig forferdelig unødvendig, så den kan du glatt hopp over dersom du ikke har en over måte nerdete interesse i å lese en tørr og nærmest repeterende gjennomgang av hver enkelt låt.

Repulsion (8:41) starter skiva med interplanetarisk atmosfære som glir over i post-metallisk landskap med ren vokal. Det tar et par minutter før det braker løs med dundrende trommer og mer trøkk, men gitarmelodiene beveger seg sakte gjennom kosmos. Tross krass og intens vokal og partier med brautende rytmisk framferd skaper det saktmodige gitararbeidet en rolig, nesten melodisk atmosfære. Etter en fade-til-piano overgang overtar tangentene bevertningen det siste lille minuttet før
Requiem (8:22) overtar roret. Rolige passasjer med dempet takt gir assosiasjoner til shoegaze før takten økes og tremolo plukking rister den slags assosiasjoner i fillebiter. Via ulike melodilinjer og takter synker og øker hastigheten gang på gang gjennom langsomme sykluser. Over halvveis kommer en ensom note, sammensatt av ulike frekvenser. Den holder lenge taket, mens musikken gradvis blir tregere. Når den først slipper taket faller verden sammen og rolige atmosfære med fiolin og varsom strengeplukking tar over og fader ut.
Einkehr (6:00) starter med et brak. Trommene går som hjulvisper og lyse skurrende melodier fra ulike strenger virker med ett ekstra kraftfulle. Celloen fordufter like brått som den entret lydbildet, og kommer like brått til syne igjen over neste topp. Musikken fortsetter sin endeløse klatring og nedstiging.
Verbund (3:30) er hverken blid eller nådig der bandet går knallhardt ut i et forrykt og intenst tempo som drar tankene mot et Deathspell Omega, dersom de hadde vært fastlåst i en loop på bare noen få riff.
Eiswanderer (9:15) starter ikke fullt så frenetisk, men heller ikke langt ifra. Når man etter hvert får rast fra hverandre senkes atter tempoet, men den fiendtlige stemningen slipper ikke helt taket med en gang. Når lufta til slutt går ut av ballongen går flere minutter forbi i atmosfærisk svimmel og ørhet, før man har fått hentet seg inn igjen og atter smeller til så det blir varmt om ørene.
Letzte Sonne (12:17) får æren av å avslutte for den som ikke graver litt dypere i lommeboken for å sikre seg en mer eksklusiv utgave med et par bonuslåter. I den konvensjonelle avslutningslåten finner vi frontalangrep og forløsing allerede i løpet av de første par minuttene. Taktskifter agerer rytmisk gymnastikk en stund før uttrykket stabiliserer seg noe. Etter minutter med jevnt driv og rolige melodilinjer en plass inne i det buldrende lydbildet kommer en gitar opp midtveis i låta for å trekke pusten og plystre en sang, før høy sjø med et roer ned til stille fjære. Når floen kommer tilbake er det med mer behagelig gitararbeid før tunge, ilske toner haler de siste minuttene i land.

Stellar er som en eneste lang syklus, en berg og dalbane, som sakte men sikkert, så sakte og rolig at man ikke sanser sommerfugler i magen, veksler som årstider. Den gradvise vekslingen via de mest harmoniske landskap og de mest rasende turbulente omstendigheter skjer så tilforlatelig at man får følelsen av at musikken ikke beveger seg stort. Det er ikke Stellar som besøker en mengde ulike stiler, det er sub-sjangerne som kommer til Stellar. En meget ålreit skive å høre på, men ikke mer spennende enn karakteren antyder.

Galar som band har rukket å befestet sin posisjon med to tidligere fullengdere, og fans av sjangeren kjenner nok til det Bergens-baserte bandets virke. Fornjot og Slagmark ga ut første demo for ti år siden. Med seg har de Phobos (Aeternus, Gravdal) på trommer. Han tok seg også av perkusjonen på forrige skive. I kulissene befinner Jorge Blutaar (Drautran, eks-Árstíðir lífsins) seg. Også han var involvert i Til alle heimsens endar. Han opererer som bandets lyriker. Som sist er autentiske klassiske instrumenter i bruk. Her har man benyttet både strykekvartetter og blåsekvartett. De gjenlevende er spilt inn i Concleave & Earshot Studio med tekniker Bjørnar E. Nilsen bak spakene.

Musikken er full i flotte melodilinjer og stemninger. Selv om elementer av sortmetall på sett og vis utgjør en vesentlig del av Galars musikalske uttrykk (mer spilleteknisk enn lydmessig), er det ikke en markant bestanddel hva stemninger angår. Musikken virker å følge det tekstlige emnet. Jeg har ikke lest selve tekstene, men tekstforfatter Jorge har kommet opp med et konseptuelt tema for De gjenlevende.
Lyrikken fokuserer på og beskriver den mørke halvdel av den evige sesongmessige syklus. Den anstrengende besværlighet vinteren bringer med seg, og den bitterhet og tungsindige motvilje Kong Vinter møtes med. Årstiden omslutter og strammer sitt grep om alt liv, og fungerer ofte som et symbol på døden. Vinteren slipper til slutt taket og dør selv ut, idet varme og liv atter tvinger seg fram.
Galar byr på solid og vakker melankoli, der stemningen veksler naturlig mellom mismot og håpefull lettelse over nye solgløtt, der gradvis økning av dagslysets tidsluke og stadig mildere temperatur tiner såvel snø og is som frosne sinn.
Å poengtere at De gjenlevende er full av kontraster føles som en floskel, men sammensettingen, eller sammensmeltingen, av det harde og det vare er et sentralt aspekt ved skiva, og noe Galar mestrer galant. Fornjots behagelige rene vokal og avvæpnende pianospill, melodisk gitarspill - både elektrisk og akustisk, samt klassisk-inspirerte strykere, møter råe trommer, harde riff og Slagmarks kvasse, atonale og truende vokal. (Jeg tror ihvertfall det er Slagmark som tar seg av den bitende artikulerende biten, men det kan være Fornjot som tar seg av den og). Blåserne danner nærmest nøytrale og dramatiserende enheter i den tonale stillingskrigen.

Bandet byr på svært mange flotte partier, men innimellom finnes også enkelte mindre spennende sekvenser. Jeg blir ikke helt venn med de mest intense partiene. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det skyldes, men mistenker de avrundede lyse gitartonene. Jeg liker min gitar skarp og vrengt i rå sekvenser. Selv om Galar fører sin egen stil føles den heller ikke spesielt original. Med 50 minutter hadde det heller ikke vært umulig å skrelle bort noen av det minst stemningsskapende og intrikate på albumet.
Når karakteren ikke klatrer høyere på skalaen skyldes det hovedsakelig de partier som ikke evner å sette like sterke spor etter seg. Også det faktum at man har hørt så mye beslektet metall at det skal mye til for å imponere, spiller vel inn. Vi er i sannhet bortskjemt her i nord. Og noen av oss er kanskje i overkant kresne og kravstore.

Det skal likevel sies at De gjenlevende bare er en hårbredde fra femmeren. De sterkeste partiene er utrolig gode og lyden er klar og fin. Galar har levert et flott sammenvevd stykke folkmetall med symfoniske tilsnitt, der den ene melodilinjen vakrere en den andre dukker opp underveis, mens kalde og varme ytterpunkter på en nyansert palett stadig kjemper om dominans og herredømme i det musikalske landskap.
Du som har lest helt hit er naturligvis programforpliktet til å sjekke ut skiva og danne din egen mening.

Anthropia ble startet i 2013 og består av fire franskmenn og én fransk dame. Vi lar historie være historie, men kan nevne at en demo ble etterfulgt av to skiver og et live-album. Jeg har ikke hørt noe av dette materialet, men det har gått seks år siden forrige studioalbum, og det virker som om bandet har brukt tiden godt.

Bandet har et gjennomgående konsept på Non-Euclidean Spaces. Her dikter man sin egen historie og sitt eget person-galleri rundt H.P. Lovecrafts Cthulhu-mytologi, og lar dem gå gjennom dramatikk og dilemmaer på beste Ayreon- vis. Å dikte egne litterære verk rundt Cthulhu, Nyarlathotep, Yog-Sothoth og tilsvarende avguder har faktisk en lang og noe uvanlig tradisjon der forfatteren selv gjerne oppmuntret til selvproduksjon, men det er en digresjon.
Kanskje ikke den tematikken man forventer, sjangeren tatt i betraktning. Ekstremmetallen har ingen enerett på Lovecrafts dystopiske fantasiverden, men det er ikke lett å riste av seg fordommen om at alt med power blant ingrediensene bør holde seg til prinsesser i nød og relaterte skikkelser. Jeg føler ikke den trykkende angstfylte stemningen fra bøkenes historier rundt Cthulhu's univers i denne musikken. Akkurat det påvirker uansett ikke karakteren.

Ayreon-tilnærmingen er derimot ikke vanskelig å høre. Anthropia legger seg tett opp mot sin Nederlandske foregangsmann, og har endog ansatt hr. Lucassen selv som fortellerstemme på albumet. Non-Euclidean Spaces er et profesjonelt verk som gir preg av å være møysommelige gjennomarbeidet på alle plan. Instrumentering og vokabulare egenskaper er både kontrollerte og vel utført på alle måter, og bandet har også hatt flere gjester i studio. Pascal Allaigre, som har et selvtitulert shred/prog-band, har lagt gitarsolo, og Edu Falaschi (Almah, eks-Angra) synger, på The Snake Den. Laurent Tardy (Film-musiker og “studio-hore”) spiller piano på The Part of Them In Me.
Skiva har fått et rikt lydbilde, der orkestrale elementer og hammondorgel er smakfullt vevd inn. Bandet er blant annet inspirert av klassisk gitar, noe coverlåten Fuoco, originalt av Roland Dyens, vitner om.
Bandet har selv produsert albumet, og trommis Damien Rainaud har stått for miksing og mastring i Logan Mader (eks-Machine Head, eks-Soulfly)’s studio Darth Mader Music i Los Angeles. Med flott lyd, men mediokert dynamisk spekter som vanlig.

I likhet med nevnte nederlenders primære prosjekt er det progressiv musikk med ulike mannlige og kvinnelige, rene og svært dyktig utførte vokaler, passe intrikate jazz-beslektede takter og bassganger, snirklete melodimessige oppbygninger, briljerende klassiske og akustiske gitar-prestasjoner, eminent gitarspill i soloene og noe flørting med 70-talls estetikk som gjelder. Lys, klassisk kvinne-vokal og progressiv innfallsvinkel gir også delvis assosiasjoner til band som Orphanage, uten større likheter forøvrig.

Jeg anser normalt sett melodiske kvaliteter som det viktigste aspektet ved denne formen for musikk. Jeg klarer ikke å bli like grepet og revet med av melodilinjene på Non-Euclidean Spaces som på et og annet Lucassen-album. Likevel... Nevnte tekniske habilitet og gjennomføringsevne er utrolig profesjonelt utført, og den progressive strukturen kveiler seg som en energisk snok. Dette bidrar både til å imponere samt holde på min oppmerksomhet. Gjennom hele 70 minutter.
Ettersom melodiene ikke sitter helt som støpt for min subjektive smak oppnår ikke denne full score, men de objektive kvaliteter er ikke til å ta feil av. Bandet er uansett svært dyktige, og større fans av sjangeren samt tilhengere av du-vet-hvem bør definitivt sjekke ut denne. Eventuelt kjøp kan utføres fra bandets eget selskap Adarca.

Følgende smakebiter er lagt ut (med låtnummer i parantes):
Strange Aeons & The Melancholy of R.C. (1 & 2), Silver Twilight Lodge (3), Crawling Chaos (8) og Credits (12).
Ønsker du bare en kjapp gjennomgang av de 12 låtene kan du få det via disse samplene,
og ønsker du litt utfyllende info, finner du det i denne lett spøkefulle kickstarter-videoen.

Thurisaz Dreaming åpner frenetisk, med Grutles flerrende vokal som rasper som et bestialsk torturredskap, det tar imidlertid ikke mange minuttene før første av mange kløktige og glidende overganger fører til smektende progressive toneganger. De suggerende toneganger fra Ivar og Arve har en galaktisk ro, samtidig som Grutles buldrende bass får stjernehimmelen til å pulsere. Cato byr på behagelige og (i varierende grad) progressive takter, som driver skuta framover, mens Herbrands guddommelig rene vokal gir sjelefred som en lett bris på en god varm sommerdag.

In Times er lett til sinns. Som en mild bris etter noen halve kalde på en deilig sommerdag, jager den liv i magens sommerfugler, og plasserer et passe fårete smil i trynet på lytteren. Skiva framstår nok som temmelig snill for oss som er vant med mer forrykt ekstremmetall, men den er ikke for lystig heller. Her finnes fortsatt illevarslende følelser, hissig tremolo-riffing, og selvfølgelig Grutles insisterende artikulasjon som skaper utrygghet og fare for nedbør.
Låtene har ingen gjennomgående melodier i tradisjonell forstand. Låtene er melodiske, og det finnes en sammenheng fra start til slutt, men man må gjennom mange outrerte overganger som leder forbausende naturlig fra parti til parti, selv om de ulike passasjene er nettopp ulike. Selv folkstemte viking-inspirasjoner dukker opp på skiva, spesielt i sekvensen 5-6 minutter ut i One Thousand Years of Rain.

Skiva er svært progressiv, men den er likevel forholdsvis lett å komme inn i. Jeg hadde forventet litt vanskeligere tilgjengelighet med en omstendelig innhørings-periode, men den strålte inn øregangene som astral honning allerede ved første lytt. Det vanskeligste aspektet i så måte var nok noen av de besynderlige taktene. Den som bedriver luft-tromming bør kanskje la lufttrommestikkene ligge om man ikke har huset for seg selv. Det må sies at skiva i sann Enslaved-tradisjon vokser seg ennå sterkere når materialet gradvis blir mer og mer gjenkjennelig for hver runde i spilleren.
Skal jeg plassere In Times i diskografien, mener jeg den hører hjemme akkurat der den er. Enslaved har aldri stått lenge i ro musikalsk. De femten siste årene, under ny musikalsk paraply, har vært en konstant reise med noe ulikt uttrykk fra skive til skive, men også med en jevn utvikling. Dermed er slektskapet naturligvis sterkest med RIITIIR (2012) og Axioma Ethica Odini (2010), før likhetene svekkes suksessiv langs rekken av utgivelser, for så å praktisk talt svinne hen som duggfrisk øl for solen rundt Isa (2004), Below the Lights (2003) eller der omkring. Like langt tilbake i tid (eller In Times) må vi også for å finne de siste utskiftninger i besetningen.

In Times kan ikke sies å være spesielt nyskapende. Fra det som var nyskapende, deres progressive ekstremmetall som i sin tur erstattet viking-tematisk svartmetall, beveger Enslaved seg stadig nærmere mer konvensjonell progga og melodisk metall. Joda, de har sin egenart i behold, den er bare ikke like duperende hva stil angår som ved tidligere anledninger. Det er likevel ikke noe å henge seg opp i. Hvor mange ganger kan vel ett og samme band finne opp kruttet på ny?
Enslaved har uansett integritet til å gjøre hva faen de vil, noe vi tross alt skal være glade for. Selv om jeg liker å holde forstørrelsesglasset over småpirk lenge nok til at brannfaren blir reell, er In Times tross alt en svært deilig å suggerende og passe kompleks reise gjennom 53 fantastiske og nydelige minutter.

Da gjenstår bare tre formaliteter. Litt teknisk data om innspilling, en anbefaling, og noen smaksprøver.
Albumet ble spilt inn i Bergen, hovedsaklig i Duper Studios og Solslottet Studio. I tillegg er noe spilt inn i Conclave & Earshot Studios, Ivars eget Peersonal Sound Studios og i et mobilt studio ute i skauen i Vålevåg, Sunnhordland, hvor litt eksperimentering fant sted. Miksingen er blitt gjort hos Fascination Street Studios (Örebro). Produksjonen er fin som god vin, men dynamikken kunne med fordel vært hevet et par hakk.

In Times er naturlig nok et stykke unna Enslaveds aller hvasseste utgivelse, og er nok ikke like obligatorisk som enkelte andre skiver fra denne monolitten innen norsk ekstremmetall, MEN...
Skiva er seriøst behagelig der den stadig veksler mellom ulike drømmende temaer, blandet med ett og annet flyktig mareritt (...eller Mardraum). Den er sterkt suggerende og beroligende, og jeg har måtte tvinge meg selv til å høre på andre skiver den siste uken. Meget bra, atter engang, fra en av Norges største, proffeste og mest kvalitative eksportartikler. Dette er en sterk femmer!

Test ut lyrikk-videoene til Thurisaz Dreaming og One Thousand Years Of Rain. Etterpå løper du ut å kjøper skiva. Avtale?

Det braker løs med to meget aggressiv låter, etterfulgt av en tredje hvor adrenalin-nivået dempes en anelse. Spesielt de to første, Drowning in Seas of Wretchedness og Endless War, kan virke en anelse monotone til å begynne med, men selv om farten er passe frapperende, vet de å flette inn stemninger og partier som bryter opp og skaper variasjon.
I fjerde låt, Coronation, senkes tempoet ytterligere, og vi får frosne stemninger, før bandet overasker en anelse med svært korte To the Bitter End. Denne har et helt annet uttrykk enn de øvrige sporene, der et mørkt og nokså seigt preg av finsk ekstrem-doom står i sterk, men god kontrast til skivas øvrige innhold.
Når bandet så har fått en kort pause til å roe pulsen og hente seg inn, ror de resten i land i noe mer moderate og mangfoldige former. De har rikig nok ikke rast helt fra seg. Siste etappe består av to mastodonter som til sammen varer i over 20 minutter. Summon the Daemon og Obsequiem gir begge et gjensyn med artilleriet fra skivas innledende fase, men begge roer seg ned utover i sporene. Disse byr på ulike partier der stemninger og forskjellige passasjer kommer og går.
Instrumenteringen er upåklagelig, og står så absolutt til den musikalske intensjonen, så er også det nevnt.

Obsequium er en 50 minutter lang skive med mye drivende god svartmetall. Ulempen er kombinasjonen intens musikk og lavt dynamisk spekter, der det siste aspektet forsterker nettopp intensiteten, med sitt kompakte og konsentrerte lydmessige spektrum. Musikken har en viss skarphet i sitt påtrengende uttrykk, som sammen med nevnte forhold gjør lydbildet litt mer anmassende enn strengt tatt nødvendig. Litt knitring er muligens symptomer på klipping, men det kan forsåvidt være andre tekniske brister i de utsendte mp3-filene.
Uansett er ikke lyden dårlig. Både trøkk, bass, dur og klang kommer godt fram, og jeg må si jeg har hørt langt flatere produksjoner.

Obsequium er som nevnt absolutt en god skive med beinhard black metal og anstrøk av arktiske vinder. Skiva vil angivelig bli lagt ut på Bandcamp, men ligger ikke der i skrivende stund. Du kan imidlertid høre bandets fordums kreasjoner der. Du får nøye deg med smakebiten Endless War fra deres nye åndeverk. Spesielt siste halvdel, med mektige toner, illsint vokal og rullende rytmisk torden passer godt inn etter flere minutter med voldelig øs, og får blodet til å bruse i årene.

EDIT:

Det norrøne uttrykket sjónhverfing, eller synkverving på samtidsspråk, er et gammel ord som antyder at hekser, troll eller annet underjordisk pakk kaster trolldom som forhekser og hypnotiserer offeret til enten å få uvesenet til å framstå med et annet utseende enn hva det egentlig har, eller til å påvirke offerets evne til å foreta rettmessige beslutninger. Omtrent på samme måte som øl har synkvervet mang en mann til å dra med seg mangt og meget hjem fra byn.
Synkvervet ble startet av Ingmar (Pellek, ex-Kirkebrann) som et enmannsband i 2011. Bandet startet som et instrumentalt prosjekt, men består nå paradoksalt nok av hele tre vokalister. To av vokalistene var i utgangspunktet bare invitert med som gjester på denne utgivelsen, men sjefen var tydeligvis så fornøyd med resultatet at disse fikk permanent plass på laget. Et godt valg!

Den første som fikk innpass i bandet var Truls (Twisted Autumn Darkness, ex- Kirkebrann), som skriver tekstene og står for den grimme vokalen. Ingmar, som spilte alle instrumenter på debuten, og Truls utgjorde besetningen på Vår Avmakt. Deretter kom Espen med på gitar og Rino (Greyzone etc.) tok over bak slagverket. De ferskeste medlemmene er Niclas (ex-Arch Nemesis, ex-Dimension F3H m.m.) som bidrar med ren og klar røst og Christina som byr på mer gullstrupet stemmeprakt. Ingmar tar seg nå av gitar, bass og programmering.

I mylderet av utgivelser er det urovekkende mange med god lyd men lite innhold og mindre identitet. Synkvervet har både egenart og substans, men her har jeg derimot noen ankepunkter når det kommer til lydbildet. Programmeringen kunne med fordel hatt et litt mindre syntetisk preg, og volumet lever iblant sitt eget liv. Jeg overdriver litt, men enkelte partier, som den flotte piano-sekvensen i Inner Sanctum føles unødvendig høylytt. Ellers stusser jeg litt over syntetisk feminin A-koring, noe som burde være unødvendig når man har en kvinne i bandet. Kanskje var dette ferdig programmert før Christina kom inn i bildet(?). Lyden er ganske god, men generelt litt for skarp. Der den nye skiva fra Moonspell er et suverent eksempel på musikk som kan høres høyt, er Trollspeil en skive som vrenger seg litt for mye. De rene piano-partiene tåler høyt volum best. Ellers skal det sies at det dynamiske spekteret slettes ikke er verst.
Jeg blir heller ikke helt fortrolig med Truls' hese og matte stemme. Det er naturligvis en smakssak, men growlingen og blackvokalen mangler litt trøkk og skarpskodde råskapen. Han har for all del ingen dårlig vokal, bare så det er sagt, jeg er bare litt kresen.

På den positive siden byr bandet på meget gode melodilinjer og allsidighet i tempo og rytme. Det veksles friskt mellom det røffe og det fløyelsmyke, og det krydres raust med virile krumspring, harmonier, duetter, dramatikk og ulike stemninger. Renvokal imponerer meg generelt sjeldent, og jeg har derfor sjeldent forventninger til denslags. Det er vel derfor Niclas forbløffer meg med sin kraftfulle, rene vokal. Han kan minne litt om en mellomting mellom Jan Teigen (Joda, han var rå) og en korthåret Bruce Dickinson (rundt Brave New World). (Jeg er ikke så god på renvokalisten av typen som kan finne på å gjeste på et Ayreon-album). Om pianoet er ekte skal jeg ikke si for sikkert, men det låter bra. Strykerne i The Horde og Huldrelokk låter heller ikke så verst. Melodilinjene flygelet tryller fram er heller ikke bare halvhjertet krydder, slik mange har for vane å tilsette, men godt gjennomtenkt og nydelig utført.
Det er ikke helt lett å trekke noen sammenligninger, hvilket selvfølgelig er en god ting, men ulike elementer som kunne passet inn i såpass ulike konstellasjoner som til døymes Theatre of Tragedy, Haggard, Lumsk, Fjoergyn og Dismal Euphony bobler og syder i deres sorte gryte.

Sandefjordingen og hans medsammensvorne har rett og slett skapt ei skive med gode komposisjoner, sterke melodilinjer, og en og annen sonisk overraskelse, som virker å vokse for hver gjennomlytting. Jeg er av den oppfatning at 55 minutter lange skiver i de fleste tilfeller kan styrkes ved å skjære vekk litt overflødig spekk, men jeg føler ikke at Trollspeil trenger å trimmes i varighet. Til neste gang håper jeg dog at bruken av de mest kunstige og syntetiske elementene dempes noe.
Litt rusk i maskineriet fører til en litt svak firer, men i den grad låtskrivingens edle kunst fortsatt er å anse som et av de viktigste kriteriene for valg av potensielle innkjøp, velger jeg å anbefale denne skiva til målgruppen. Hør gjerne gjennom låtene nedenfor et par ganger og la dem synke litt inn. Låta Ektet i Elven har en ordentlig musikkvideo, og du kan lese historien bak samt teksten på youtube. Skulle det falle i smak kan skiva kjøpes ved å henvende seg direkte til bandet på synkvervet [krøllalfa] synkvervet.com

The Horde                 Marenatt                 Ektet i Elven                 Hulderlokk                 Angelfall

Singellåten Femme Fatale har likheter med forrige album, og skiller seg forsåvidt ikke mye ut på den nye skiva. Selv om den er representativ for deler av innholdet har den en relativt snill og melodisk oppbygning som ikke avslører hele det avsindige spekteret.
Debutens tittel Fin de Siècle sikter til et begrep som vanligvis omfatter årene 1890 til 1914 i Sentral-Europa. År preget av gode tider, med en undertone av dekadanse. Den fransk-tyske krig var over, og Europa var for første gang på flere hundre år inne i en periode uten væpnet strid. Skiva formidlet essensen av denne tidsalder på godt og (v)ondt. Opiumrøyk og Absinthens grønne fe lurte bak hvert et hjørne i musikalsk forstand, men også virkeligheten var gjerne preget av rus. Om man ikke tilhørte overklassen kunne selv den mest desillusjonerte oppnå illusjonen av det god liv for en stakket stund der han satt i rennesteinen.
Fin de Siècle, som bokstavlig talt betyr “århundrets slutt”, impliserer også slutten på en æra. I 1914 brøt Europa ut i ny krig. En fredelig epoke var over. På samme måte bytter Kaiserschnitt ut dekadente, hallusinogene og rus-tåkete musikalske stemninger med skarpere krutt.

Soldater i enkle uniforme habitter, med primitiv utrustning og dødsangst, ligger i fuktige skyttergraver mens vindens susing og regnets tromming på tunge og ubehagelige hjelmer overdøves av knatring og smell i det fjerne, eller ennå verre; så nært, så nært.
Fin de Siècle var ikke bare en tur i parken den heller. Den hadde nok av urovekkende og behagelige passasjer der abstinenser, febermareritt og ubestemmelige indre demoner ikke ville gi sjelefred. Men den var rundere i kantene, eller bare mer uformelig. Kaiserschnitt er skarp og hard som fiendens bajonett når du utmattet anerkjenner at din korte jordiske periode i et fysisk legeme, din eneste reelle sjanse til liv, til eksistens, til å være, omsider er omme. Blott et liv til spille. Så tragisk et endelikt, hvis resymé blir en svinnende erindring blant få.
Kaiserschnitt, eller keisersnitt, presenterer mangfoldig musikk med et hissig uttrykk. Tyske monologer, urovekkende messingblåsere, dystopiske stemninger, aggressive trommer, avsindig vokal og skarpe gitarer herjer, men også elementer som melodisk spill, lettbente gitar-passasjer, koringer, rolig og svevende ubehag, harmonisk anlagt renvokal og et velkomponert mellomspill med piano får slippe til. At musikken har elementer av sort metall kan så være, men dette er ei black metal. Dark metal med en eim av fransk hvitløksånde er vel en like god (eller dårlig) beskrivelse som noen.

Atter en gang kan man angre på at man ikke tok tysk seriøst på ungdomsskolen. Jeg tror tekstene her kan være ganske interessante. Kaiserschnitt er dedikert til alle offer for megalomanske Kaiser Wilhelm II. Akkurat hvorfor norgesvennen Vilhelm II har fått denne tvilsom ære er jeg ikke helt sikker på. Etter det jeg kan forstå var han ikke den aller største krigshisseren i opptakten til eller starten av første verdenskrig, uten at jeg skal ta ham fullstendig i forsvar. Helt uskyldsren var han ikke, men han overlot snart krigføringen til andre. At han senere var skeptisk til Hitlers fremgangsmåter taler også til hans fordel.
Jeg likte debuten bedre, men alt går i grisen. Den gikk riktignok ikke helt frivillig ned. Den holdt på å sette seg fast på tvers. Men jeg fikk den da ned, med god hjelp av pågangsmot og tannbørsten din. Solid firer til en god skive som lett kan anbefales. Ta en titt på videoen til Megalomaniac.

Moonspell har 26 års fartstid bak seg om man regner med de tre første årene under navnet Morbid God. Kun vokalist Fernando Ribeiro (eller Langsuyar som han kalte seg disse årene) gjenstår fra den originale besetningen, men hele tre mann har vært med helt siden navneskiftet i 1992, og ytterligere to karer har vært med i henholdsvis 20 og 11 år. Den slags lojalitet og utholdenhet ser man ikke hver dag.
Bandet har lagt sine første ti skiver bak seg, men ser ikke ut til å trappe ned eller endre retning drastisk på sine eldre dager. Utviklingen siden starten har riktignok vært ganske markant, men så vidt jeg kan se rimelig naturlig, og de største endringene kom vel i så måte tidlig i karrièren.

Skiva begynner med flott gitarspill før ren vokal glir inn i lydbildet og orkestrale strengeinstrumenter med toner inspirert av midtøsten kommer inn. Låtene har noe av den vers-refreng-oppbygning jeg vanligvis avskyr, men de fletter inn mange flere elementer enn hva band som normalt sett strukturerer musikken enkelt gjør. I tillegg får man til stadighet overganger og detaljer, elementer og partier som kommer og går.
Ekstremvokal forekommer, men hovedbestanddelen er ren vokal. Fernando har en meget behagelig røst som tidvis drar tankene en anelse i retning rolige partier fra Paradise Lost og Septicflesh.

Kombinasjonen snill og melodisk musikk, vers-refreng-vers-refreng og ren vokal medfører et noe pop-preget uttrykk fra Moonspell denne gang. Ved første gjennomlytt var jeg svært imponert over de tekniske kvaliteter ved Extinct. Skiva er gjennomført til fingerspissene, og lyden er fantastisk. Under de første påfølgende rundene var jeg litt urolig for at skiva skulle bli for poppete og polert i lengden. Etter å ha kommet ut av telling de to siste dagene har jeg lagt disse bekymringene bak meg. Dette er definitivt ikke musikk for fans av det skitne og brutale eller hatefulle og iskalde. Om du derimot er en feinschmecker som setter pris på rolige og vakre stunder med udiskutabel kvalitet, kan du nyte Extinct mens du nipper til din Château de Magnifique.
Når man har fått skiva under huden og avdekket de fleste detaljer er det gjerne ikke en spennende skive man høre på mange ganger for dagen. Altså er ikke dette den sterkeste femmer. Skiva har derimot for mange fordeler til å måtte ta til takke med en firer, og kommer nok ikke til å samle støv i hyllene hos fans av bandet. Ikke med det første ihvertfall.

Albumet har en mengde gode melodier, orkestralt krydder, lun vokal, meget god instrumentering fra alle involverte, og et himmels lydbilde. Bassen er dyp og fin, strykekvartetten og bandet befinner seg seg i rommet, mens vokalisten blir urovekkende intim. Det dynamiske registeret er skuffende lavt, men det spiller (som tidligere nevnt) mindre rolle ved mindre intens musikk, så det ødelegger ingenting.
Fra Breathe (Until We Are No More) åpner albumet til det avslutter i en innrøkt fransk kneipe, har tre vel-anvendte kvarter kommet og gått i livet ditt.
Skiva kommer i forskjellige formater/forpakninger med ulik omslags-kunst.
Bildet øverst er av det ordinære CD-coveret.

Albumteaseren er bare forvirrende. Hør heller en album preview og se lyrikk-videoen til
Breathe (Until We Are No More) og musikkvideoen til tittellåta Extinct.
EDIT 27.04.15: Lyrikkvideo til Medusalem lagt ut.

Med Sól, en dobbelskive gitt ut i 2011, tok Helrunar et stort skritt fram og til sides. Deres sorte paganisme hadde fått et tungt slør av dysterhet, som plasserte dem et sted mellom depressiv sortmetall og black/doom. Fra å hoppe rundt i skog og mark som smådjevler hadde duoen søkt tilflukt i og okkupert et øde slott, hvor mektige, mørke, seige og suggererende toner vokste fram.
Denne gangen er den rene sortmetallen tonet ned, og uttryket har beveget seg enda nærmere death/doom. Det er riktignok ingen revolusjonerende endring, mer som en glidende utvikling.

Også Helrunar har gått for et konsept denne gang. Tekstene tar for seg europeere i et historisk perspektiv, og dreier seg om den gang menneskeheten stod på terskelen mellom middelalder og moderne tid, omgitt av overtro og frykt, revet mellom religion og opplysningstid. Uheldigvis har jeg ikke tilgang til tekstene, men vokalen er svært tydbart. Hadde jeg bare fulgt med i tysk-timene.
Det er Skald Draugir (som også synger i Árstíðir lífsins) som tar seg av det vokale. Han framstår som eksepsjonelt diabolsk og truende. Samtidig er det Alsvartr som tar seg av trommer, gitar og bass, som han alltid har gjort. At alt det instrumentale styres av én mann er komplett umulig å gjette seg til. Gitaren ligger i flere spor, og riffer drivende mens melankolske strenger gråter i bakgrunn. Bassen er dyp og vital der den spiller med uten å følge musikken.

Om Helrunar har lagt det mest typiske black/pagan-preget bak seg, har ikke det gjort dem mindre mørke i uttrykket. Niederkunfft er kullsvart i den forstand at stemningen den formidler er klaustrofobisk og trykkende med en og annen guffen og alarmerende melodilinje som blåser som kalde vindpust ned langs ryggraden, og framkaller gåsehud.

Jeg var usikker på om Helrunar kunne tangere Sól, men det har duoen altså klart. Der jeg anser Sól som litt mere suggerende, anser jeg Niederkunfft som mer stemningsfull. Det er ihvertfall det magefølelsen sier. Uansett, meget bra!

Se musikkvideoen til Devils, Devils Everywhere! og sett av en knapp time til å la denne overbevise deg:

PS: Som ved andre utgivelser fra Lupus Lounge/Prophecy i nyere tid har de lagt ut en låt til fri nedlasting.
Er du interessert tar du turen hit.

Negură Bunget (som betyr noe ala “disig skog”) startet som en trio under navnet Wiccan Rede i 1994, men ble redusert til en duo og skiftet navn allerede året etter. Perkusjonist Negru og vokalist/gitarist (etc.) Hupogrammos rakk å gi ut én skive før de etter noen få år fikk med seg gitarist/bassist Sol Faur. Denne besetningen holdt seg stabil gjennom 4 skiver, før de to sistnevnte gikk videre og dannet bandet Dordeduh i 2009. Det siste album med denne trioen ble gitt ut i 2010, bare to uker før nest skive kom ut, med komplett ny line-up. Dette er omtrent nøyaktig fem år siden. Igjen er samtlige medlemmer foruten Negru byttet ut.

Som vanlig serverer Negură Bunget progressive og atmosfæriske toner med elementer fra folk-, pagan- og sort metall med smått psykedelisk vridning. Utradisjonelle instrumenter (innen folkemusikk kjent som tradisjonelle instrumenter) benyttes relativt hyppig, og gir bandet noe av dets karakteristiske særpreg. Denne gangen tas for første gang også messingblåsere i bruk. Smått bisarre overganger og uttrykksmessige endringer kommer uventet. Det er i grunn som forventet fra dette bandet, men man vet aldri helt hva som kommer, og når. Et element som bidrar ytterligere til Negură Bungets distinkte stil.

Som nevnt innledningsvis er Tău første del av Transilvanian Trilogy. Konseptet består ikke av en lyrisk fortelling, men en sonisk hyllest til hjemlandet. Del 1 tar for seg Romanias natur, der hver av de åtte låtene representerer ulike naturlige landskap, komplett med små historier, myter og legender knyttet til dem. De neste kapitlene vil omhandle Romanias folk og tradisjoner, samt landets spirituelle aspekter.

Nămetenie innleder albumet rolig med atmosfærisk intro-preg i starten. Behagelig fløytespill og rolig akustisk-klingende gitarspill m.m. får etterhvert besøk av nervøse rykninger fra bassen. De små, nesten malplasserte anslagene på bassen gir en fornemmelse av en bassist med utålmodighet etter å komme i gang. Den ti minutter lange låten er skivas desidert lengste. Den svever bedagelig avsted i midtempo, men innehar både dramatikk og mangfold. Det blir ren spekulasjon å gjette på hvilke landskap hver låt symboliserer, men her høres naturen både vill, våt og variert ut.

Låtene har ulikt preg. Spor tre og fire, for eksempel, er to nokså rolige låter. Den ene med masse folkeinstrumenter, og den neste med litt middelaldersk stemning og masse bruk av horn. Påfølgende Tărîm Vîlhovnicesc er langt sortere i uttrykket, og byr på gjestevokal fra Sakis Tolis (Rotting Christ). Împodobeala Timpului, på den annen side, åpner livlig som gjøglerne på torget. Den blander bandets mangfoldige instrumentbruk i viltert tempo med hyperaktive jazza elementer i stil med Diablo Swing Orchestra til en heftig og febrilsk runddans. Også her finner vi en gjesteopptreden. Denne gang på gitar, fra Rune Eriksen, bedre kjent som Blasphemer.

Instrumenteringen er som forventet upåklagelig og lyden er meget bekvem. Også den lydmessige dynamikken er god. (DR8 er knapt mer enn “tålelig god” i mange sammenhenger, men er her mer enn nok til å legge til litt ekstra trøkk der det sømmer seg).
Tău er umiskjennelig Negură Bunget i god stil. Skiva varierer godt, fra det nifse og illevarslende, via det mediterende og folkloristiske til aparte tivoli-tilstander i sigøyner-leiren. Imponerende nok uten å låte det minste absurd. Tvert imot er dette en reise i luftskip med fantastiske utsikter over imponerende landskap.

Å humre og skratte hele veien til banken er et sikkert symptom på sinnsykdom, men om du gliser rått selv etter å ha betalt alle regninger, bør du seriøst vurdere å kjøpe 72-siders artbook versjonen med utdypende forklaringer til hvert spor, samt tre musikkvideoer.

Se musikkvideoene til Schimnicește og Nămetenie. Sistnevnte kan også lastes ned i editert utgave nederst.