06.12.14 |
TAAKE - STRIDENS HUS
DARK ESSENCE RECORDS, 08.12.14
Når Hoest nå straks er ute med sin sjette studioskive er det én ting som slår meg mer enn noe
annet, og det er hvor distinkt uttrykk dette bandet har. Med nesten 20 år under monikeren er selvfølgelig ikke
det noen nyhet, men faktumet fortjener likevel å nevnes. Taake skiller seg ikke bare ut i
TNBM-sammenheng, men har og et særpreg i verdenssammenheng. Ikke bare har Taake aldri hørtes ut
som noen andre, men etter alle disse år er det heller få, om noen, som har forsøkt å plagiere stilen. Dette kan
man ikke si om mange andre i genren. Emperor er den eneste øvrige aktøren jeg kommer på i farten.
Stridens Hus er ikke så ugjestmildt som tittelen kan antyde. Det er riktignok kaldt i
Stridens Hus, og enketle olme blikk der inne er knapt til å unngå, men den sorte metallen er ikke direkte
hatsk. I Stridens Hus bor den introverte. Når han åpner kjeften er det ikke nødvendigvis for å
framvise forakt for alt og alle. Her råder likegyldig til resten av verden, og har man først meldt seg ut finnes
det ikke stort å spy sin misnøye utover. Vi som besøker dette ellers så innesluttede vesenet får filosofi og
eksperimentell tankegang med en snurrig formulering som på sjarmerende vis antyder usunn mental hygiene.
Jeg snakker ikke om tekstene. De har jeg ikke hørt. Ei heller om Hoests motiv og meninger. De har
jeg ikke lest. Jeg snakker utelukkende om den subjektive følelsen jeg får av stemning og musikalsk struktur.
Musikken har tildels skarpe kanter, men også runde hjørner. Uttrykket er mer utforskende og søkende enn fiendtlig.
Vi finner selvfølgelig hissig sortmetall, som i Vinger, men albumet inneholder så mye mer. Det er
stadig avstikkere fra hovedstien, der vi kommer innom folk-elementer, fantasifulle melodivalg, uvanlige rytmeganger
og progressivt anlagte overganger og melodilinjer på uredd, nysgjerrig og leken maner.
De sju låtene er varierte og innholdsrike. De har ikke hastverk. Snu en stein her, studer en pinne der, smak på luften,
kjenn på bekken, funder litt, og rusle videre. Alltid med noe nytt å oppdage, for den som tar seg tid. Noen banjo
finner du ikke denne gang, men i Stank (3:40) får vi en liten snutt som like gjerne kunne vært spilt
på dette strengeinstrument.
Sammenlignet med det meste du har kunnet lese om på Gorgers Metall i senere tid, har Taake et kjølig, hardt og nakent
lydbilde. Trommene er illsinte som veps, men ikke synlig aggressive. De knatrer med dødsforakt uten å levne den
utenforstående så mye som ett blikk. Gitaren har ingen rik, durende, heavy gjenklang, den er som piggtråd uten vibrasjon
og egenresonans; den må holdes i aktivitet med tremolo riffing for å generere skarpe toner. Bassen holdes i strikte
tømmer der den med nød og neppe får lov til å fylle ut konturene, og vokalen er som stikkende nåler, kaster hverken skygge
eller ekko. Personlig er jeg svak for den fyldige lyden vi kunne høre på den selvtittulerte skiva når musikken ikke kun
formidler avsky, men lyden er like fullt god. Skiva er spillt inn i Conclave & Earshot studio med produsent Bjørnar E.
Nilsen. Hoest spiller alt av instrumenter selv, men han har fått en hånd av sin live-besetning, uten at
jeg har detaljene.
Det sorte metallet er på mange måter like koksgrått og matt som coveret, men slipper man fantasien løs kan man se alle
mulige farger, og hva man enn vil. Taake er original ikke bare i uttrykk, stil og utførelse, men også
i musikalsk innhold. Ikke like sterk som de tre første skivene, dermed en litt svak femmer, men liker du Taake
liker du nok Stridens hus. Jeg spår herved at neste skive kommer i 2018, så da har du god tid
til å sette deg inn i husets irrganger.
|