SEASON OF MIST, 29.08.14
Hvorfor jeg innlemmet en liten tirade mot intens og monoton ekstremmetall i min omtale av Bastard Sapling nedenfor når jeg (a) fant ut at skiva skjulte flere nyanser enn først fryktet, og (b) heller burde spart ordene til Dark Star on the Right Horn of the Crescent Moon, vet jeg søren ikke. Det finnes riktignok adskillig dårligere band som praktiserte denne stilarten, men Blood of Kingu er likevel et brukbart eksempel.

Femmanns-bandet fra Ukraina gjorde seg kjapt et navn i undergrunnen. Hovedsaklig fordi fire av medlemmene spiller i Drudkh. Karene er i dag ute med sin tredje fullengder. Her finner vi sju låter på ca 5,5 minutter ± ett minutt, samt to kortere mellomspill. De to korte snuttene, med heller intetsigende lydkollasjer, har nok som misjon å gi lytteren en pustepause. Om virkelige fans av subsjangeren har behov for denslags er en annen sak. De som synes dette er slitsomt i alt annet enn små doser vil uansett oppfatte det som om alt går i ett mens skiva durer avgårde. At lyden er (intensjonelt, sannsynligvis) passe grøtete bidrar selvfølgelig ikke til noe annet inntrykk. Låtene går mer eller mindre i ett! Trommetakten er så og si nøyaktig den samme på omtrent hver eneste låt. Den buldrende dype vokalen og rytmikken på det hurtige gitarspillet utviser minimalt med variasjon. De beskjedne melodiene bruker lang tid på å tre fram, og sliter uansett med å skape diversitet mellom sporene.

Låt to, He Who Is Not to Be Named, er den som stikker seg mest ut, der partier med bombastisk perkusjon og melodiføring gir den nødvendige egenart. I fjerde låt, Enshrined in the Nethermost Lairs Beneath the Oceans deler nevnte trommetakt plass med en annen trommetakt, som selvfølgelig går nøyaktig like fort, men rytmen får likevel et lite løft av dette. Etter et mellomspill får Sigil of the Watcher, i likhet med andre låt, litt bombastisk rytmegang et par steder, uten at den stikker seg mer ut enn en offwhite tegning med latte-farget skrift på et beige papir. Det samme kan sies om The Bringer of Pestilence som dukker opp etter neste mellomspill. De tre resterende låtene kunne vært samme låt plassert flere steder uten at jeg hadde lagt merke til det.

Halve poenget (eller hele?) med bevisst monotoni i ekstremmetall må være et ønske om en suggererende effekt. Her lykkes Blood of Kingu bare halvveis. At trommene ligger i en hastighet mellom det jeg kaller stakato tromming (tenk "dukk-dukk-dukk"-lyden fra ei god gammel snekke) og blastbeats, gjør sitt til at låtene framstår som mer intense, og teknisk sett ikke er direkte monotone, men snarere ensformige. Noe som reduserer den magiske hypnotise virkningen. I tillegg føles det som om underbevisstheten avslører forsøket på framtvunge suggesjon, da mangelen på variasjon blir noe påtatt. Intensiteten i seg selv plager ikke meg ut over det. Skiva var gjerne litt slitsom de to første gangene, men når den fikk satt seg litt ble den helt grei å lytte til.

Objektivt sett er denne egentlig alt for ensartet til en firer, men den har noe som evner å fengsle meg en tanke.
Jeg liker ganske godt å høre på denne, men av åpenbare grunner er karakteren syltynn.
Du finner full stream på No Clean Singing.

GILEAD MEDIA/ FORCEFIELD RECORDS, 26.08.14
Sortmetall i monoton og intens forpakning spretter opp som trampoliner på private eiendommer for tiden, og høres sjokkerende ofte ut som flymotorer under marginalt dårlige lytteforhold. Mye av det som ser dagens lys burde ikke gjort det. All den resirkulerte grå sementen som gis ut undergraver enhver sjarm, og tvinger min entusiasme i kne. Men noen bål lyser opp skogsnatten mer effektivt enn andre. Om amerikanerne i Bastard Sapling brenner mer for sitt virke enn andre vites ikke, men musikken viste seg å ikke være så ensartet som først antatt. De har i alle fall kommet over et par favner god og tørr pinneved, og laget et anstendig bål.

Når jeg først dukker under den livløse og bekmørke overflaten i elven som utgjør Instinct Is Forever er det en tilsynelatende jevne dur som fosser mot meg. I de to første låtene males trege melodilinjene av døsig bekk, mens instrumentene er i firsprang som i en vill flod. Låtene er ikke dårlige, men de gir lett et feilaktig inntrykk. Det viser seg fort at materiet bak denne "falske fasaden" har en fandenivolds hensikt; å bedøve deg, dra deg under og drukne deg. Har Nøkken forflyttet seg fra kulper of vann og funnet et nytt musikalsk våpen?

Etter disse sporene åpnes en mer variert verden med rom for både driv og stemninger, hat og sorg. Tredje låt, ni minutter lange The Opal Chamber er seig og en anelse melankolsk, samtidig som låten har en litt psyk og uvirkelig stemning. Godlåt. Spor fire er fullstendig rolig og nedstrippet, som et (fire minutter) langt mellomspill hvor bassen får fritt spillerom. Deretter økes hastigheten til midtempo i The Killer in Us All. som har brukbart driv, uten å gjøre all verden utav seg. Påfølgende Splintering Ouroboros gir mer gass og melodien har et sterkere preg av sinne og hat, og det dystre midtpartiet forsterker den kjølige stemningen. Videre følger Lantern at the End of Time, som med sine ti minutter går gjennom et hamskifte, der hverken de lysere stemningene, koringen, den påfølgende stakato trommingen eller den kaotiske instrumenteringen evner å imponerer meg.

De to neste låtene har litt til felles med de to første, samt med Splintering.... Til tross for variasjoner og melodier gjennom dem, har de et jevnt preg. Kombinasjonen gjør låtene suggerende, og etterlater meg med et ønske om mer. På den annen siden er 65 minutter i meste laget. Spesielt når ikke alt er like bra. Skiva inneholder mye grim sortmetall, med både hat, uhygge og melankoli. Forlokkende virkemidler. Men da skiva er ujevn og inneholder enkelte dødpunkter, spørs det om ikke nøkken må finne andre virkemidler for å lokke folk ut i uløkka.

Plata kan streames i sin helhet på Stereogum.

HELLS HEADBANGERS, 26.08.14
Disse chilenske black-thrasherne har gitt ut ulike utgivelser jevnt og trutt siden 2002, hvorav to er fulle album. Denne EPen ble sluppet på vinyl av Iron Pegasus i februar, og er nå tilgjengelig på CD. EPen, som har 20 minutters spilletid, er alt i alt den tienden utgivelsen fra de tre karene, og så vidt jeg vet har besetningen har vært stabil hele veien.
Etter en intro presenteres fem låter med skittent, blasfemisk black/thrash. Vokalist og bassist Nabucodonosor III bruker stort sett en vokal hybrid mellom thrashvokal, blackvokal og growl. Visse likheter til Max Cavalera i Sepulturas tidlige år kan spores. Rytmikken i vokslen har lånt litt fra tidlig Slayer, og hylet mot slutten av første låt, Thy Mystical Vibration kan minne litt om Tom Arrayas skrik i Post Mortem. Bassen hans er ikke dypere enn at den farger lydbildet mer enn den stikker seg ut. Trommis Necrohell framstår som entusiastisk der han tidvis gir jernet, og andre steder prioriterer variasjon i god søramerikansk tradisjon. Gitarist Seb Armageddon bidrar habilt med riffing, stemningsfulle toner og rabiate soloer som også tildels har et visst Slayer-preg.
Absolute Verb of Chaos and Darkness har et kult retropreg, der tankene dras mot den tidlige brazilianske og teutanske scenen, der band som Sarcófago, Vulcano, Kreator m.fl. herjet. Bandet trives godt i sin tidsboble, anno 1986, og synes du Absu har blitt for glatte med årene er dette muligens noe for deg. Lyden er akkurat så old-school-grumsete som man kan forvente fra et band som tydeligvis har snudd ryggen til all moderne utvikling. Låtene er greie, men selv etter mange runder har ikke denne festet seg nevneverdig. Jeg kan strekke meg til en firer for disse 20 minuttene med ålreit retro-aggressjon.

THE AJNA OFFENSIVE, 16.08.14
Dette ensemblet tok meg litt på senga med sin noe melodiske, men genuine svartmetall. Noe de strengt tatt ikke burde gjort, all den tid jeg etter hvert oppdaget at jeg hadde kjennskap til karenes virke fra før. Uten logo på coverne, og uten nevneverdig mental minnekapasitet, fikk ikke bandnavnet noen bjeller til å ringe.
Bak signaturen skjuler det seg en svensk duo bestående av M. Hinze (ex-Ondskapt) og Tehôm (Ofermod). De startet Mortuus for 11 år siden, og ga ut en liten EP i 2005. I 2007 kom første fullengder, De contemplanda Morte; De Reverencie laboribus ac Adorationis, intet mindre, som fikk gode omtaler fra mange hold.
Karene spiller småseig sortmetall med onde og kalde stemninger og et snev av okkult preg. I tillegg kommer et sortsindig uttrykk som nok vil appellere til fans av dsbm. Både Ondskapt og Ofermod, så vel som Watain kan brukes som referansepunkter. Gitarlinjene har, som antydet, enn litt melodiøs stil, men tonene er av det isende, urovekkende slaget. Effekter av susing og spraking skaper et litt obskurt preg som kler bandets tonale uhygge og ubehag godt. Vokalen er full av lidelse og underbygger den fortapte og forpinte stemningen. Med unntatt av det tre minutter lange åpningssporet ligger de seks resterende låtende på nærmere åtte minutter i snitt. Noe som gir nesten 50 mørke og suggererende minutter svøpt i misantropisk svartmetall.
Med unntak fra førstelåten er Sulphur skivas korteste låt, uten at det har noen betydning.

FUNERAL INDUSTRIES, 24.07.13
Denne omtalen kommer akkurat ett år (og et par dager) for sent, men bedre sent enn alvor, eller noe i den stil. Liklukt er et band fra Surnadal som har gitt ut fem demoer før denne debutskiva. Foruten noen få andre medlemmer innom tidlig i karrieren har bandet bestått av duoen Tapir og Sigar. (En utførlig biografi kan leses på bandets hjemmeside). Førstnevnte er tilsynelatende en aktiv krabat som sjonglerer et knapt dusin band og prosjekter, i tillegg til litt mixing og mastring. Den andre rakkeren er svensk. (Hva? Hadde du forventet mer info?)

Etter tre demoer med maritimt tema (takket være Sigars unaturlige fasinasjon for ubåter) er Bay of Kings en konsept-skive om Kings Bay-ulykken, hvor 21 gruvearbeidere mistet livet etter en kraftig eksplosjon 300 meter under bakken i «Esther-gruven» på Svalbard, i november 1962.

Det er noe ved denne skiva som minner vagt om den kritikerroste (Nørsterud, og herved meg) Vehemence-skiva God Was Created. Den har noen utrolig gode melodilinjer lett skjult under et tykt lag med drivende god headbanger-vennlig dødsmetall. Gitarspillinga stikker seg ut fra den gemene hopen med sin melodiøse stil, enten det er riffing eller mer glidende og svevende partier. Det neste jeg biter meg merke til er tromminga, som er herlig kjapp og intrikat. Deretter (greit, så er rekkefølgen temmelig random) er det den infernalske demonvokalen, og sist, men ikke minst, den saftige tykke lyden. Det er Dan Swanö som har skyld i det, for å fortsette i en flåsete tone.

Suggerende melodier, vanvittig trøkk, dyriske hastighet, umenneskelig råskap og intrikate vridninger internt i låtene har fått meg til å lytte til denne flere ganger om dagen den siste tiden, selv om jeg egentlig ikke har hatt tid. Som nevnt, hist og her, er 40 minutter perfekt når intense lydbølger skyller over meg som sement. Jeg tenkte 5 allerede ved første gjennomhøring, men denne har vokst ytterligere, og etter å ha hatt den på repeat i noen timer i dag har jeg bestemt meg for å gi skiva full pott. Skiva finner du digitalt til "betal etter evne" på bandcamp, og du har evne til å punge ut litt! De tre demoene som bandet er moderat fornøyde med kan også lastes ned gratis på bandets fin-fine hjemmeside.

INVICTUS PRODUCTIONS, 05.08.14
Fjorårets EP Aura fikk mer enn sine 15 minutter berømmelse. Den ble hyllet og snakket om i kriker og kroker, både i under- og overgrunnen. Å slå gjennom med første utgivelse er høyst uvanlig, og med en EP attpåtil... Særs godt gjort for et ukjent band med kun en demo i bagasjen! Navnet stammer fra substantivet/verbet bolzen (bolt/sparke fra etc). Bandets definisjon er noe sånt som "et kraftfullt, eksplosivt slag, planløst rettet i en hvilken som helst retning". Et solid og energisk sleivspark av et lynnedslag i trynet på noen og enhver, kan man jo også si at Bölzer var når Aura detonerte over scenen. De to herremenn HzR (trommer) og KzR (vokal, gitar) er straks ute med EP nummer to, en EP med én låt og fem minutter mindre å by på.

Det er lett å få lyst til å gå mot strømmen når massene forguder noe. Antagonisten i meg ønsker å opponere, kalle bandet "overvurdert" og entusiastene for "sauer", men selv med kresne øyne er det ikke til å komme bort i fra at hyllesten er berettiget. Bölzer har funnet seg en nisje, et eget platå i helvetes flammerike avgrunn, der de kan tåle sammenligning med såpass forskjellige band som Triptykon, Necros Christos og Blut aus Nord, og fremdeles framstå som identites-sterke. Min største aversjon mot å heve et band som dette på den høyeste pidestall, kan de tre nevnte band stå som gode, men like fullt relativt tilfeldige, eksempler på. Disse har alle uhyre sterk originalitet og kvalitet, og det gjelder heldigvis mange andre også. Hva kan toppe det? Å skryte noe opp i skyene tenner umiddelbart en gnist i mitt skeptiske sinn. Men... Jeg gleder meg over at et nytt band så uventet kan komme inn på scenen og tangere monumentale utgivelser. Forvent bare ikke fanatisk entusiasme!

Duoens soniske angrep, bestående av mørke riff og fete takter er fullstappet med overganger og variasjon. På toppen av dette infernoet kommer diabolske stemninger og vardøgers atmosfære. Den som ikke lar seg rive med av Bölzers univers er neppe glad i ekstremmetall i utgangspunktet. Enten det, eller så lar vedkommende sin indre opponent styre ønsket om å gå mot strømmen i kjent, arrogant ekstremmetall-ånd.

De fleste har hørt 5½ minutter lange spor én, Steppes, som har vært tilgjengelig på nett i ihvertfall tre måneder. Låt to, Labyrinthian Graves er en reise i seg selv. Det er lov å håpe at den aldri skal ta slutt, men før det har gått 12 minutter er livet i ferd med å ebbe ut også her. Musikken er verdt en femmer, men lengden på utgivelsen tilsier egentlig litt trekk i karaktern. Åh, hva faen, jeg får vel hive meg på hylekoret som står å skriker som hysteriske fjortiser på en Just A Beaver konsert. Femmer it is!

Å sammennligne denne med Aura er egentlig litt overflødig. Litt ulikt lydbilde, til tross, musikken er i samme avsindige terreng, og det er mer korrekt å si at Soma er en naturlig fortsettelse enn oppfølger. Jeg har spilt de to EPene etter hverandre mange ganger i det siste, og tilsammen utgjør de en dugelig dose galskap på ca 40 minutter. Den perfekte lengde for en trip av denne typen.
Førstepressinga av vinylen var utsolgt fra Invictus Productions allerede i børjan av måneden, men det er mulig at Iron Bonehead har flere i det formatet. Hele skiva kan streames på noisey.

SEPULCHRAL VOICE, 25.07.14
Tyske Drowned ble startet helt tilbake i 1992. Den eneste gjennværende medlem siden den gang er gitarist Tlmnn, som deltok på bass på fire av Necros Christos utgivelser fra 2004 til 2006 under navnet Black Shepherd ov Doom. Han har også spilt med bandet fram til 2013. På henholdsvis bass/vokal og trommer finner vi G.ST (Essenz samt live for The Ruins of Beverast) og T.E. (som tidligere kalte seg T.NGL i Essenz). Begge disse har kun vært med siden i fjor. Det var denne konstellasjonen som spilte på forrige Beyond the Gates, og de ga ut tospors-demoen Rehearsal Demo 12/2012. Den syvende demoen i rekken. Kun avbrutt av EPen Ærth i 1998. Nå er endelig første fulle album ute, så la oss sette litt mer fokus på Idola Specus

Her serveres 37 minutter med stemningsfull dødsmetall. To av låtene, Cast Into Negative Form og Black Projection stammer fra nevnte demo. De øvrige seks sporene stammer fra de siste seks årene, men har ikke tidligere vært utgitt. Det er flere likheter å spore med Necros Christos enn The Ruins of Beverast, men Drowned har definitivt et eget sound. Det er mye god gammel dødsmetall å spore, og den er spekket med okkulte og uhyggelige stemninger som det tidligere var vanligere å finne i sortmetallens andre bølge. Lytteren bombarderes med drønnende bassganger, nedstemt gitar og sortsvidd grovl.

Stemningsmessig er Idola Specus som et lukket brorskap av utskudd, forvist fra det øvrige samfunnet. Her manes det fram stemninger som av en perifer utkant, en gudsforlatte avkrok, hvor sindige og edruelige menn ei ferdes, for her ligger eimen av utukt og uhygge tykt i terenget. Her bedrives blasfemiske, amoralske og unevnelige handlinger til spot og spe for alt humant og sivilisert.

Musikalsk er det dog noe mer intelligent, sofistikert og reflektert skjult i de lett dronete og illevarslende unotene. Lett kompeksitet, med gode melodilinjer, fet riffing og fete toner gjør musikken interresant fra første lytt. Taktiske og varierte trommer dandert med progressive overganger gjør det lett å holde på interessen. Sammen med god diversitet får bandet en signatur det ikke er så lett å gå lei av.

Idola Specus består av drivende god stemningsfull dødsmetall med okkult atmosfære. Det finnes andre band som utfører ikke helt ulike ritualer. Denne skiva topper ikke andre klassikere innen avarten av dødelig kunst, men den befinner seg høyt der oppe, og må sies å være en suveren debut. Vil du ta del i galskapen og åpne portalen hvis korridorer lar helvetes demoner passere?

PULVERISED RECORDS, 21.07.14
Jeg nevnte i et inntrykk av Hrizg at det ikke akkurat har vært en overflod av ren svartmetall den siste tiden. Det har heldigvis tre karer fra Sundsvall satt seg fore å gjøre noe med. Bandet startet under monikeren Lammoth, hvor de ga ut to demoer i 2004. Etter kort tid skiftet de navn til Nidsang, en vri på ordet nidstang. Etter navneskiftet slapp de en demo året etter, debutskiva i 2007 og en EP i '08. Det har tatt sin tid å få ut skive nummer to, men tiden må sies å være vel anvendt.

Det er 43 minutter sortmetall av høy kvalitet karene har brygget. Det låter nokså klassisk og tradisjonsrik svensk svartmetallisk høykultur av dette. Noen likheter med "sambygdingene" i Setherial kan spores, men Watain blir en bedre pekepinn i så måte. Originaliteten i denne subsjangeren er selvfølgelig brukt opp for lenge siden, men iblandt kommer det ypperlige utgivelser som skaper sin egenart simpelthen med eminente låter. Dette er en slik skive. Musikken er hurtig, men inneholder mye variasjon og stemning. Stemningene er mørke og fiendtlige, trommene går som hjulvisper, og stadige små endringer gjør lytteren ekstra oppmerksom på det altomslukende mørket og hatet.

Trommis Korpr gjør en solid innsats bak batteriet. Samtidig angriper bassist og gitarist Blodshird og gitarist/vokalist Amducious fra hver sin flanke. Det er fristende å si mer om musikkens irrganger, men jeg velger heller å la musikken fortelle deg resten av historien. Skiva er spillt inn og mastret i Necromorbus Studio og mikset i Wing Studios, alt med Sverker Widgren bak spakene. Lyden er ikke oppsiktsvekkende, men den er god, og kler musikken. Anbefales til fans av stemningsfull svensk svartmetall. Sjekk låt tre, The Burning Beyond.

PROPHECY PRODUCTIONS, 18.07.14
Når Empyrium gir ut ny skive har man gjerne en viss idé om hvor i landskapet den ligger, men helt sikker kan man aldri være med disse tyskerne. De som bare har et forhold til det tidlige materialet blir gjerne tatt litt på sengen denne gang, men de som har fulgt bandet vil vel kunne kalle det en naturlig utvikling. Bandet var aktive på siste halvdel av nittitallet, og ga ut tre skiver. Etter milleniums-skiftet kom Weiland i 2002, men så ble det stille. Det har riktignok kommet samleskiver, reutgivelser i box-sett, live-skiver og video i mellomtiden, men det var først med låta Dead Winter Ways, sluppet blant annet som EP i fjor, at bandet presenterte noe nytt stoff.

Bandet som var den opprinnelige årsaken til at Prophecy Productions ble dannet i 1996, har nå samme besetning som på forrige skive, som altså kom for hele 12 år siden. Duoen består av originalmedlem Ulf Theodor Schwadorf (The Vision Bleak, Eudaimony m.m.) og Thomas Helm (ex-Dornenreich m.m.). Jeg tar et kjapt tilbakeblikk på diskografien, til glede(?) for nye lyttere, og ergrelse for alle andre.

A Wintersunset... fra 96 har jeg ikke hørt, men den har angivelig likheter med etterfølgeren.
Songs of Moors and Misty Fields (1997) bestod av atmosfærisk "natur-metall" med bruk av fløyte og cello. Vokalt var det noe black, men mest operatisk-klingende, monkelignende vokal.
Where at Night the Wood Grouse Plays (1999) bestod av naturnær og lett middelalder-preget akustisk musikk med lite vokal. Den vokalen som er her er ren, med et truabadur-vokal.
Weiland (2002) fortsetter i akustisk stil, med litt mer kammermusikk-preg. Vokalen er for det meste operatisk, men mye annet sniker seg inn. Vi finner elementer av både middelalder, flamenco og a capella her. Mye akustisk gitarklimpring i starten, men mer flygel og fiolin mot slutten.

Det er et mer symfonisk Empyrium vi møter denne gangen. Bandet er fortsatt meget stillfeldig i uttrykket i metall-setting. Det er ikke veldig mye metall her, men bandet har alltid vært dyktige og gått sin egen vei, så de har sin kredibilitet inntakt. Hvor mange metal-huer som omfavner bandets nåværende stil er en annen sak. Åpningssporet Saviour har lavmælt, poppete melodi, piano, strykere og operatisk vokal. Den kunne passert som en MGP-låt, og jeg kjente nakkehårene reise seg i skepsis ved første lytt. Neste låt, nevnte Dead Winter Ways, starter i gregoriansk stil, og gir bedre stemning. Midt i låten kunne jeg senke skuldrene, da gitar og grim vokal kom inn i bildet. Så hadde altså ikke Empyrium gått fullstendig i kloster. Påfølgende In the Gutter of This Spring er nok en todelt sak, der første halvdel har et poppete, gotiskpreget, operatisk og akustisk kammermusikk-preg, mens siste halvdel har melodiske gitarer og koring som skaper fin atmosfære.

Jeg skal ikke foreta (atter) en låt-for-låt-anmeldelse. Resten av den 7 spor og knappe tre kvarter lange skiva har mange av de samme elementene. Når skiva får fotfeste på hypofysen kryper melodiene som imaginære larver under huden. Fulgt av klokkeklar lyd og meget god dynamikk er dette en skive som er behagelig å lytte til, men det er ikke til å komme bort i fra at deler av skiva føles litt underlig. Er du ikke redd for å bli ferska med noe nesten gregoriansk, operatisk og poppete på stereoen kan du gjøre langt verre enn å sjekke ut en av årets mest originale skiver i metall-sammenheng. Langt ifra noe must, men en merksnodig og relativt vakker skive. Jeg ser for meg dette som en "en-gang-i-blant"-skive. Jeg har spilt den litt mer innimellom enn jeg pleier før en anmeldelse, da jeg synes den er litt "mettende" ved repeterende lytting.
Nevnte Dead Winter Ways kan høres på youtube.

Sony Music Entertainment, 11.07.14
Når Judas Priest nå gir ut sin 17. studioskive er det hele 30 år siden debuten. "Storebror" Black Sabbath hadde allerede fem skiver ute, men i motsetning til pionerene har Priest aldri hatt noen pauser, hvilket gjør veteranene til verdens lengst-levende heavy metal gruppe. Besetningen har vært relativt stabil gjennom årene, hvis vi ser bort fra fire utskiftinger av trommis på 70-tallet. Jeg fikk ikke med meg eventuelle reaksjoner når Dave Holland (trommer fra 1979 (British Steel → Ram It Down) ble byttet ut med Scott Travis i 1989, men det var vel neppe med hysteri, panikk og ramaskrik. Noen endringer i line-upen skaper større spetakkel enn andre, som da Rob Halford forlot bandet til fordel for en solokariere i '92. At Tim "Ripper" Owens tok over mikrofonen på to skiver gjorde overhodet ikke saken bedre. Etter at Halford tok til vett i 2003, er vi nå kommet til tredje skive med mannen tilbake der han hører hjemme. Da er det verre på gitarfronten, ettersom K. K. Downing ga seg i 2011, og bandet måtte finne en erstatning. Dette blir altså første Priest-skive for Richie Faulkner, som ble født bare måneder før British Steel tok verden med storm.

Nok historie. "Time has come", som Halford synger i starten av avslutningslåten Beginning of the End. Men vår tid har kommet til å begynner med begynnelsen. Redeemer of Souls starter med Dragonaut, en helt grei låt, som sikkert hadde fungert som en filler på midten av 80-tallet. Soloen høres usedvanlig velkjent ut, uten av jeg skal dvele ved det. Tittellåten, Redeemer of Souls følger, og denne har litt mer minneverdig melodi, uten at det blir noen stor hit i mine ører. Identiteten til låta blekner litt, da følelsen av å kjenne igjen riff og vendinger fra Painkiller (skiva) er sterkt tilstedeværende. Det er mye Hell Patrol å spore her. Halls of Valhalla er atter en låt helt på det jevne. Det er først i Sword of Damocles jeg føler melodien har nok egenart til å stikke seg ut. Denne har et svakt snev av Iron Maiden - Blood Brothers over seg. Meget god start, grei oppbygning, men ikke knallsterk melodi. March of the Damned stikker seg forsåvidt også ut, men det skyldes ikke like mye egenart som det faktum at dette ligner jævlig mye på Ozzy. God låt som utmerket godt kunne vært fletta inn på The Ultimate Sin. Påfølgende Down in Flames og Hell & Back er ikke dårlige, men de blir fyllstoff sammenlignet med resten av Priest-diskografien. Relativt anonyme låter flankert av direkte flaue gitarsoloer i Priest-sammenheng. Med litt over halvtimen er vi ca halvveis, uten de helt store formtoppene å vise til.

Cold Blooded har litt semiballade-preg, eller power-ballade om du vil, men uten særlig sterk melodilinje faller også denne igjennom, til tross for antydning til godt gitarspill i den 16 sekunder korte soloen, der den ene gitaristen knapt overlapper den andre. Metalizer åpner tøft, om enn med litt snodig gitarlyd, og har et litt mørkt preg. Heller ikke denne har et direkte vinnende vesen, desverre. Stilmessig ligger også denne nokså nærmt Painkiller (skiva), men med litt for snilt uttrykk og urkjedelig gitarsolo hadde den ikke fortjent en plass der. Crossfire føles litt 70-talls Priest, og går kjapt i glemmeboken. Etter å ha hørt skiva en god del ganger kunne jeg knapt huske å ha lagt merke til denne, selv blant andre anonyme spor. Den hadde, dog, gjort seg bra på Rocka Rolla. Secrets of the Dead er litt rolig og små-melankolsk. Også denne har et litt mørkt preg. Den får meg til å tenke på låta Living Bad Dreams (som den ikke når opp til knehasene), samtidig som den har litt Iron Maiden-preg over seg. Også denne er dessverre plaget med litt B-sorterings-preg. Battle Cry starter stilig med tvillinggitarer, men er kjedelig i lengden. Vokalen og noe av det musikalske høres ut som en fortsettelse fra Nostradamus. Dermed er vi tilbake til slutten, for å si det sånn. Med Beginning of the End avsluttes en heller kjedelig skive med en ballade. Ganske fin melodi til tross, vi er milevis unna storheter som Diamonds and Rust, Before the Dawn og Lost Love.

Det er ei noe ujevn skive Judas Priest har levert denne gangen, med låter som kunne vært forkastet materiale fra ulike perioder i bandets kariere. Også lyden varierer noe. Enkelte låter, som for eksempel Down in Flames virker å ha noe romklang, mens gitarlyden på Metalizer har et merkelig (tremolo?) preg på rytmegitaren. Den godeste Robert John Arthur Halford blir 63 år i august, men leverer fortsatt varene i studio. Skiva blir likevel blant de svakeste i diskografien. Det som ødelegger mest er mangel på virkelig gode låter. Jeg er også skuffet over mangel på skikkelige tvilling-gitarsoloer. At K. K. Downing er ute er absolutt ingen unnskyldning. Et band av dette kaliberet bør kunne arrangere bedre, og det står sikkert gode gitarister i kø for å få være en del av en av verdens eldste legender før deres tid er omme. Vel, gutta i Rolling Stones er knapt ti år eldre enn majoriteten i Priest, så det er lov å håpe på flere skiver. Om vi kan håpe på flere gode skiver er en annen sak. All erfaring viser at det går nedover med skriveferdighetene etter passert middagshøyde.

Konklusjon:
Om Judas Priest har valgt å gi etter for press, eller om Redeemer of Souls er et resultat av et ønske om å gå tilbake i tid, aner jeg ikke, men resultatet har blitt en skive fylt med B-side-materiale. Dette minner til tider om noen av de siste Maiden-skivene, som nesten er pinlige satt opp mot det suverene 80-tallet. Mye på Redeemer... gir meg lyst til å sette på andre Priest-skiver, og slik skal det jo ikke være. Jeg har vinglet mellom terningkast 3 og 4, men lander på en svak firer, da skiva tross alt er nokså bra, til tross for skuffelsen over svake låter.
Forrige album, dobbeltskiva og konseptalbumet Nostradamus delte riktignok fansen i to, men de med et åpent sinn lot seg gjerne bergta av et progressivt, smått symfonisk mesterverk med rockeopera-attributter. Gi meg heller et Priest som ser framover, utforsker og trår nye stier enn et sidrumpa band som prøver å tangere gamle storheter. De bør lære følgende av sine britiske brødre i metallbransjen: "Don't wast your time always searching for those wasted years".

THE END RECORDS, 15.07.14
Death/Doom-bandet fra Chicago, Illinois, har holdt det gående i 25 år om vi regner med de første tre årene, hvor de gikk under navnet Laceration. De slapp førsteskiva i 1995, og er nå klare med sin niende studioskive. Jeg har ikke tenkt å dvele særlig ved det historiske aspektet, da jeg har hørt under halvparten av diskografien. (Jeg har dog et vagt inntrykk av at bandet stort sett har hatt et litt mer popete uttrykk enn øvrige band i sjangeren). Spesielt interesserte kan selv sjekke ut detaljer vedrørende medlemsutskiftinger, men som en kuriositet kan nevnes at at bandet har nøyaktig fire ganger så mange tidligere medlemmer som de har nåværende.

Kombinasjonen harde og rolige partier er naturligvis så godt som en selvfølge i denne sjangeren, men det er ikke alltid de harde momentene er så harde, og langt ifra så ofte de roligste partiene er så nedstrippede og milde. På sitt voldsomste er det ganske så brutalt, det vi blir utsatt for, mens det i motsatt ende av skalaen er et preg av Pink Floyd å spore. Like selvfølgelig som nevnte kombinasjon, er melankolien i death/doom. Det som derimot overrasker er tidvis fravær av tristesse i begge ender av skalaen, noe som skaper en kontrastfylt differanse, som om et progrock-band og Gorefest skulle gjort som Run DMC og Aerosmith i Walk This Way.

Som på de fleste av bandets skiver er det bandets tidligere bassist Chris Wisco som har vært produsent og lydtekniker, mens Dan Swanö har mikset skiva. Lyden er behagelig (om ikke så høydynamisk som Swanö viste at han er i stand til på Torture Divisions siste utgivelse). Skiva er vakker i både lydbilde og musikk. Dødsrolige låter som Just Breathe og tilsvarende partier i andre låter er som balsam for sjelen. Bandet benytter gjerne progressive strukturer og elementer, som i vakre The Memory Room. De er heller ikke redde for å ta i bruk lettfengende melodilinjer, som refrenget i Clear, der du kan synge med på tekstlinjen "It's been for you for so very long. This time, I'ts for me" nå midlivskrisen slår inn for fullt. Det er også nok av råskap på skiva, og selv i en låt som The Brave Pawn får jeg ingen følelse av repetisjon eller ensformighet. Bled White har rett og slett blitt en skive jeg føler jeg knapt har hørt, og slettes ikke nok, selv etter ca sju gjennomhøringer. (Jeg rakk desverre ikke mer denne gangen).

Konklusjon: Jassågitt, du er for lat til å lese hele anmeldelsen, så du hopper bare rett til konklusjonen, din raggsokk? Neida... Her får du dødsdoom fra hard dødsmetall til nedstrippet doom. Vakkert!
Stream Bled White på youtube.

DEBEMUR MORTI PRODUCTIONS Publisert 12.07.14

I fjor ga Debemur Morti ut Monolithe I i remastrede versjoner med ny omslagskunst, tilpasset den nyere delen av diskografien. Nå får Monolithe II samt begge bandets EPer samme behandling. Hvilken bedre unnskyldning trengte jeg for å ta et maraton gjennom utgivelsene til de franske mesterne av funeral doom?
Bandet ble skapt av Sylvain Bégot (ex-Anthemon) i 2001. Han har skapt et konsept om menneskehetens vekst og fall i et sansende univers med egen bevisthet. Det hele er løselig basert på temaet i 2001 A Space Odyssey, og vinklingen varierer noe fra skive til skive. Fortellingen er omhyggelig nedtegnet i booklettene til reutgivelsene. Denne sagaen ble avsluttet med Monolithe IV. Den ti-årige epoken er nå samlet på ett selskap, og samtlige har fått coverart og booklet designet av Robert Høyem. Her kan du se noen av illustrasjonene. Bandet har hatt sin andel utskiftinger siden starten, men Benoît Blin og Richard Loudin (Nydvind, ex-Bran Barr) har fulgt med hele veien, og således har stammen vært rimelig stabil. Sylvain Bégots opprinnelige tanke var å avslutte Monolithe når sagaen var ferdig, og han har ennå ingen ny plan opp ermet, men la oss håpe kreativiteten resulterer i en ny odyssé i en ikke alt for fjern framtid.

NAPALM RECORDS, 11.07.14
Tyskerne er ute med sin 16. skive, eller 17. om vi teller med en skive utgitt på tampen på 1986 under navnet Digger. Jeg har aldri brydd meg særlig om bandet, for å si det som det er. Jeg har oppfattet dem som et "episk heavy metal band med power-vibber". Etter et utall runder med Return of the Reaper anser jeg mine mistanker som bekreftet. ikke at det nødvendigvis er ensbetydende med at Grave Digger er et dårlig band. Selv om bandet er godt kjent for de fleste, mistenker jeg at flere med interesse for Gorgers Metall kan ha bortimot like liten innsikt i bandets musikk som meg. Fans får dermed unnskylde unødvendig informasjon. Ikke at jeg har tenkt å dissekere og analyse så enormt dypt.

Etter tittellåta, en intro bestående av en knalltøff, men akk så kort versjon av Frédéric Chopin - Marche Funèbre (Sørgemarsj fra 1839), blir jeg nesten skuffet når denne går over i lettere episk soft-metall. Intensjonen i Hell Funeral er gjerne en Manowar-hymne, men resultatet er nærmere powermetal, og faller ikke helt i smak. Wargod starter med gitarhyl, kliss likt det man finner tidlig i Painkiller, og serverer hurtig, men dessverre ikke særlig tung heavy metal, med litt flaut refreng. Tattooed Rider starter nesten ulovlig likt Turbo Lover, og jeg må bare anta at disse små tyveriene er intensjonelle. Den fortsetter med litt mer spenstig groove, men særlig mye tyngde er det ikke å spore her heller. Ressurection Day gir gass og får et thrasha preg før verset slår inn og tempoet modereres noe. Her legger man spesielt merke til vokalen...

Noe av det som gir bandet et distinkt preg er nemmelig vokalstilen(e) til Chris Boltendahl. Han har et moderat mørkt preg i røsten som tidvis kan minne ørlite om kongen av ru og hes vokal; Lemmy. Chris har likevel en annen tilnærming, både med et tidvis lyst preg i stemmeprakten, som gir assosiasjoner til power, og en vibrato som er vanligere i opera.

Season of the Witch starter med litt stjeling fra Tool - Forty Six And 2 (Ænima) før et litt creepy landskap tar over, med Warriors Of The World United-rytmer i bunn. Låten utvikler seg til en semibalade der ikke særlig spennende melodivalg gjør at heller ikke denne trenger helt inn under huden. Med så vidt over 5 minutter på sokkelesten er dette også skivas lengste spor. Road Rage Killer øker tempoet tett opp mot speedmetall og gir, med sirener og hurtig sologitarspill, noen få og ørsmå assosiasjoner til Mötley Crüe. Resten av låta er derimot atter helt på det jevne. Grave Desecrator har et snev av Accept/U.D.O. over seg, og en noe uinspirert solo. Satan's Host derimot har en ålreit, men alt for kort solosnutt, og låner ellers litt av tonegangen fra den velkjente riffingen i Ace of Spades. Låta er forøvrig skivas korteste låt, på knappe 3 minutter. Dia de los Muertos har kanskje skivas kuleste gitarsolo, selv om også denne er sørgelig kort. Vers og refreng er derimot ikke mye å skryte av, selv om den snodige melodilinja i refrenget stikker seg noe ut. Refrenget oppmuntrer vel heller ikke til den store allsangen i lystige lag. Death Smiles at All of Us begynner med en stilig barokk-intro, før en grei melodi og en del lekent gitararbeid overtar. Vi snakker likevel "Judas Priest B-materiale". Skiva avsluttes med Nothing to Believe, en ballade med preg av Meat Loaf. Definitivt ikke på høyde med A Tale That Wasn't Right, You're All I Need, Hold On To My Heart, Before The Dawn og The Price, men en ganske fin avslutning, og bedre enn mye av det Manowar har trøkt ut av seg i ballade-sammenheng.

De 11 låtene + intro tikker inn på litt over 43 minutter, som gir ca 3¾ minutt i snitt. Kun én låt tangerer fem minutter, noe som er vel snaut uansett sammenheng. (Bortsett fra i grindcore). Når låtene først skal ha et episk preg kan man like gjerne slå seg på brystet og satse på mektigere opus med litt fynd og klem. Bandet får pluss for variasjon fra låt til låt. Låtene har identitet og kan lett skilles fra hverandre, samtidig som de står godt til hverandre og danner en naturlig helhet. Det føles ikke særlig originalt det Grave Digger gjør, men jeg kan vel knapt kalle et band som startet i 1980 og debuterte i '84 uoriginale. De har vel funnet opp sin andel riff i hine hårde, får jeg håpe. Ellers gjør bandet en godkjent innsats på respektive instrumenter, uten at noen stikker seg voldsomt fram.

Konklusjon: Jeg foretrekker min Heavy Metal, for å sette det på spissen, med ingredienser som tung og hard, kjapp og frapperende eller stemningsfull og med sterke melodier og oppbygning. Return of the Reaper er derimot litt myk og lett på foten, og mangler virkelig sterke låter. En ålreit skive, men ikke mer. Er du fan av band som Sabaton, Running Wild eller Rage, for å nevne noen, ja da har du lest feil manns formening.
Se videoen til Hell Funeral (med Chopin-introen), og eventuelt lyric-videoen til Season of the Witch. Du kan også se en Album Preview, der du kan høre et halvt minutt av hver låt.

GATEWAY MUSIC, 01.07.14
Disse danske drænge har holdt på i fem år og er, etter en EP, to singler og en compilation, rede for fullengde-formatet. Det skader gjerne ikke å bygge seg gradvis opp i noen år, prøve seg litt fram og gå gradene via småutgivelser som demoer, splitter etc. Da er man gjerne mer samspilte, erfarne og selvsikre før man debuterer for fullt. Sylvatica virker ihvertfall å være varme i trøya, selv om jeg dessverre ikke kan si noe om bandets eventuelle progresjon, da dette er mitt første møte med dem.

Når Sylvatica bringer sin kreasjon til torgs er det, vikingtradisjon tro, via sjøveien. Det er riktignok ikke noe nybrotsverk de farer med, men heller tradisjonsrike, bredbeinte og mjødtørste skaldekved, og de har god medvind i seilene. Her svinges seidelen i samme godlynte takter som hos artsfrender som til døymes Månegarm, Moonsorrow, Thyrfing og landsmennene i Svartsot. Vi snakker muntre toner, men likevel ikke overentusiastisk gladmetall. Et tungt lydbilde maner fram bilder av kraftige, skjeggete vikingbarbarer som i lystig lag setter seil, drikker, synger og fordeler byttet etter tokten.

Jeg tror målgrupper aner mer enn konturene, og jeg behøver vel ikke male tjukkere på nå. Vikingmetall har aldri vært en fullt ut løsrevet sjanger på egne bein. Her lånes naturligvis heftig fra de øvrige ekstremmetalliske genre. Du finner spesielt mye melo-death her i så måte. Låta The Ascension låner i grunn også, der den har et parti som rytmisk låter som Digerdöden av Thyrfing. (Hvilket gir meg en anledning til å bemerke at skiva Vansinnesvisor er überfet, hvis det skulle være noen som helst tvil om det). Ellers tidfester jeg skiva mot slutten av vikingtiden, for her er god gamle Loke byttet ut med den nye avguden i låta Lucifer. Lítið nýtt undir sólin, for å si det på islandsk (omtrent slik vi snakket før nettopp danskene tok styringa), men en god dose solid vikingmetall med gode melodier og bra trøkk får du definitivt (...og vi tilgir selvsagt frænder fra dejlige Danmark). Har du et par horn med mjød, skal du ikke se bort ifra at du får gjort en byttehandel og sikret deg Evil Seeds, så kan torgkonene heller få beholde egg og bakstverk.
Sjekk Hate Quest og tittellåta Evil Seeds, to av låtene med minst viking-tematikk, og desverre nokså dårlige eksempler i så måte, men man tager hvad man haver.

AGONIA RECORDS, 04.07.14
De tekniske og habile brutal-dødsmetallerne fra statene har atter ladd luftartilleriet med skarpt, og fyrer her løs 12 salver med varierende intensitet og treffsikkerhet. Mer variert enn jeg hadde trodd, såvel i varighet som musikalsk. Halvparten av sporene ligger rundt 4 minutter, mens de resterende varer rundt halvannet minutt, der flere av de korteste sporene fungerer som intro for lengre låter.

Jeg er egentlig ikke rett mann å lytte til når det kommer til brutal dødsmetall som krysser over i grindcore-land, så karakteren er i høyeste grad subjektiv, men jeg har i det minste en viss kjennskap til bandets diskografi. De to første skivene gikk meg hus forbi i 2000 og 2002. Echoes of Decimation (2005) fikk jeg aldri helt sansen for. Trolig grunnet litt for skitten lyd i forhold til det intrikate innholdet. Antithesis (2008) hadde jeg større sans for, der den i større grad foredlet kunsten med ekstrem, men vellydende brutalitet, mens Entity nok druknet litt mer i mengden av skiver i 2011.

Dette er første skive med Jason Keyser, bak mikrofonen, og han gjør en god jobb med brøling og gurgling. Han har ellers vært med siden 2011. John Longstreth (ex-Angelcorpse m.m.) har håndtert trommestikker og doble pedaler på alle bandets utgivelser med unntak fra Echoes of Decimation. Han briljerer virkelig med sitt forrykende tempo. Originalmedlem Paul Ryan, på gitar og bassist Mike Flores, som har vært med siden 2001, gjør seg selvfølgelig også en heseblesende innsats.

Musikken går unna i et formidabelt tempo som det lukter svidd av. Det som gjør Origin mer spennende enn mange andre i samme landskap er all variasjon og krydder som eltes inn i deigen. Dette er grovbrød med store mengder nagler, glasskår, jernfilspon og granitt, men det er også funnet plass til rosiner, hasselnøtter og bringebær. Søte, saftige, friske og knasende sprøe ingredienser som hever smak og opplevelse. Ta den rullende gitaren i Permanence, den stereofoniske effekten i Manifest Desolate, de nydelige svevende stemningene i Continuum, og det like deilige gitarspillet i Obsolescence som noen få eksempler. Ellers finner vi bøtter og spann med intensitet, teknisk dyktighet, suggesjon, både majestetiske og ondsinnede stemninger, dundrende rytmer og hyperblast.

Skiva er spilt inn med Robert Rebeck som produsent i Chapman Recording Studio, og er mikset og mastret med Colin Marston i Menegroth - The Thousand Caves. Lydbildet er intenst, men lyden er klar og tydelig. På en særdeles tung og mørk måte vel å merke. Også dynamikken i lyden er vel ivaretatt.

Når jeg ikke beveger meg høyere på karakterskalaen skyldes det at jeg generelt foretrekker sjangere med mer substans i låtstrukturen. Her har ultrabrutalitet en høyere prioritet. Det er likevel imponerende hvor kjapt det går og hvor bra det lyder. Ekstra krydder hjelper selvfølgelig også på lytterens oppmerksomhet. Er du større fan av sjangeren kan du helt sikkert legge til et poeng. En sterk, men altså subjektiv, firer!

I tillegg til ordinær CD, vinyl, og digital utgave, kommer skiva i begrenset opplag (500x) i boks med klistremerke, logo patch og nøkkelring, gul vinyl (100x) og picture disc (200x). Bandet spiller på John Dee i Oslo 25.11.14.

(I tillegg til stream finner du følgende på youtube: All Things Dead, Manifest Desolate og Absurdity of What I Am).

SELVFINANSIERT UTGIVELSE, 23.01.14
Disse fem tyskerne kom ut med sin første skive tidlig i år. Stilen er thrash, men tyskerne heller mer mot Bay Area enn den Teutanske varianten, og innlemmer et snev av modernitet uten at det er noe å legge vekt på. Låta World of Hate, for eksempel, minner en smule om et parti fra Metallicas Call of Ktulu i starten. Ellers er 9 låter på under 40 minutter passelig i thrashens verden.

For en måneds tid siden anmeldte jeg et par thrash-skiver som jevnt over var midt på treet. Etter et par runder føltes også denne ganske standard, noe som hovedsakelig skyldes at låtene mangler den melodi og struktur som kreves for å gi dem nødvendig identitet. Hvis musikken durer og går uten at man vier den mye oppmerksomhet, er det lett å avfeie dette som en middelmådig 3'er, men når man lytter aktivt avdekkes det kvaliteter og variasjon nok til å heve karakteren til en anstendig, om ikke grisesterk, firer.

Det bandet mangler av låtskrivertalent tar de igjen i framføring. Vokalist Angelo har ikke den mest melodiøse røsten, noe som heller ikke hjelper nevneverdig på låtenes egenart, men han har en thrash-røst som passer til musikken. Han har moderat variasjon i uttrykket, godt med trøkk, og tilfører litt av det nevnte "moderne" preget. Trommis Tim Braun (som nå er byttet ut med Flo) gjør en solid jobb der han med ulike teknikker følger musikken tett, presist og variert. På gitar finner vi Alex Hones (rytme), som gjør en habil jobb, og Jimi (solo) som legger noen kremsoloer. Bassist Rahman fyller de resterende hullene i bandets uttrykk med massiv torden.

Konklusjon: Låtidentiteten kunne med fordel vært noe sterkere, da helheten føles en smule standard før får satt seg skikkelig. Låtene framstår likevel ikke som direkte generisk av den grunn. Gutta gjør nemlig en solid jobb med instrumenteringa, og har en autentisk glød av oppriktig ambisjon og pasjon. Før plata fester seg, nytes den best ved konsentrert lytting. Mye kul thrash, og Decades of Pain lander således på en jevn firer. Toxic Waltz er ferske i scena, og potensialet for økende kvalitet ved senere anledning tør jeg kalle overhengende.

EDIT 15.09.14: Bandet posta sin første video, Decades of Pain i går.