17.07.14 |
JUDAS PRIEST - REDEEMER OF SOULS
Sony Music Entertainment, 11.07.14
Når Judas Priest nå gir ut sin 17. studioskive er det hele 30 år siden debuten. "Storebror" Black Sabbath
hadde allerede fem skiver ute, men i motsetning til pionerene har Priest aldri hatt noen pauser, hvilket gjør
veteranene til verdens lengst-levende heavy metal gruppe. Besetningen har vært relativt stabil gjennom årene, hvis vi
ser bort fra fire utskiftinger av trommis på 70-tallet. Jeg fikk ikke med meg eventuelle reaksjoner når Dave Holland
(trommer fra 1979 (British Steel → Ram It Down) ble byttet ut med Scott Travis i
1989, men det var vel neppe med hysteri, panikk og ramaskrik. Noen endringer i line-upen skaper større spetakkel enn andre,
som da Rob Halford forlot bandet til fordel for en solokariere i '92. At Tim "Ripper" Owens tok over mikrofonen
på to skiver gjorde overhodet ikke saken bedre. Etter at Halford tok til vett i 2003, er vi nå kommet til tredje
skive med mannen tilbake der han hører hjemme. Da er det verre på gitarfronten, ettersom K. K. Downing ga seg i
2011, og bandet måtte finne en erstatning. Dette blir altså første Priest-skive for Richie Faulkner, som
ble født bare måneder før British Steel tok verden med storm.
Nok historie. "Time has come", som Halford synger i starten av avslutningslåten Beginning of the End. Men
vår tid har kommet til å begynner med begynnelsen. Redeemer of Souls starter med
Dragonaut, en helt grei låt, som sikkert hadde fungert som en filler på midten av 80-tallet. Soloen høres
usedvanlig velkjent ut, uten av jeg skal dvele ved det. Tittellåten,
Redeemer of Souls følger, og denne har litt mer minneverdig melodi, uten at det blir noen stor hit i mine
ører. Identiteten til låta blekner litt, da følelsen av å kjenne igjen riff og vendinger fra Painkiller (skiva) er
sterkt tilstedeværende. Det er mye Hell Patrol å spore her.
Halls of Valhalla er atter en låt helt på det jevne. Det er først i Sword of Damocles jeg føler melodien har
nok egenart til å stikke seg ut. Denne har et svakt snev av Iron Maiden - Blood Brothers over seg. Meget god start,
grei oppbygning, men ikke knallsterk melodi.
March of the Damned stikker seg forsåvidt også ut, men det skyldes ikke like mye egenart som det faktum at
dette ligner jævlig mye på Ozzy. God låt som utmerket godt kunne vært fletta inn på The Ultimate Sin.
Påfølgende Down in Flames og Hell & Back er ikke dårlige, men de blir fyllstoff sammenlignet med
resten av Priest-diskografien. Relativt anonyme låter flankert av direkte flaue gitarsoloer i
Priest-sammenheng. Med litt over halvtimen er vi ca halvveis, uten de helt store formtoppene å vise til.
Cold Blooded har litt semiballade-preg, eller power-ballade om du vil, men uten særlig sterk melodilinje faller
også denne igjennom, til tross for antydning til godt gitarspill i den 16 sekunder korte soloen, der den ene gitaristen
knapt overlapper den andre.
Metalizer åpner tøft, om enn med litt snodig gitarlyd, og har et litt mørkt preg. Heller ikke denne har
et direkte vinnende vesen, desverre. Stilmessig ligger også denne nokså nærmt Painkiller (skiva), men med litt
for snilt uttrykk og urkjedelig gitarsolo hadde den ikke fortjent en plass der.
Crossfire føles litt 70-talls Priest, og går kjapt i glemmeboken. Etter å ha hørt skiva en god
del ganger kunne jeg knapt huske å ha lagt merke til denne, selv blant andre anonyme spor. Den hadde, dog, gjort seg bra
på Rocka Rolla. Secrets of the Dead er litt rolig og små-melankolsk. Også denne har et litt mørkt preg.
Den får meg til å tenke på låta Living Bad Dreams (som den ikke når opp til knehasene), samtidig som den har litt
Iron Maiden-preg over seg. Også denne er dessverre plaget med litt B-sorterings-preg. Battle Cry starter stilig med
tvillinggitarer, men er kjedelig i lengden. Vokalen og noe av det musikalske høres ut som en fortsettelse fra
Nostradamus. Dermed er vi tilbake til slutten, for å si det sånn. Med Beginning of the End avsluttes en
heller kjedelig skive med en ballade. Ganske fin melodi til tross, vi er milevis unna storheter som Diamonds and Rust,
Before the Dawn og Lost Love.
Det er ei noe ujevn skive Judas Priest har levert denne gangen, med låter som kunne vært forkastet materiale fra
ulike perioder i bandets kariere. Også lyden varierer noe. Enkelte låter, som for eksempel Down in Flames virker
å ha noe romklang, mens gitarlyden på Metalizer har et merkelig (tremolo?) preg på rytmegitaren. Den godeste
Robert John Arthur Halford blir 63 år i august, men leverer fortsatt varene i studio. Skiva blir likevel blant de
svakeste i diskografien. Det som ødelegger mest er mangel på virkelig gode låter. Jeg er også skuffet over mangel på
skikkelige tvilling-gitarsoloer. At K. K. Downing er ute er absolutt ingen unnskyldning. Et band av dette kaliberet
bør kunne arrangere bedre, og det står sikkert gode gitarister i kø for å få være en del av en av verdens eldste legender
før deres tid er omme. Vel, gutta i Rolling Stones er knapt ti år eldre enn majoriteten i Priest, så det er
lov å håpe på flere skiver. Om vi kan håpe på flere gode skiver er en annen sak. All erfaring viser at det går nedover
med skriveferdighetene etter passert middagshøyde.
Konklusjon:
Om Judas Priest har valgt å gi etter for press, eller om Redeemer of Souls er et resultat av et ønske om
å gå tilbake i tid, aner jeg ikke, men resultatet har blitt en skive fylt med B-side-materiale. Dette minner til tider
om noen av de siste Maiden-skivene, som nesten er pinlige satt opp mot det suverene 80-tallet. Mye på Redeemer...
gir meg lyst til å sette på andre Priest-skiver, og slik skal det jo ikke være. Jeg har vinglet mellom terningkast
3 og 4, men lander på en svak firer, da skiva tross alt er nokså bra, til tross for skuffelsen over svake låter.
Forrige album, dobbeltskiva og konseptalbumet Nostradamus delte riktignok fansen i to, men de med et åpent sinn lot
seg gjerne bergta av et progressivt, smått symfonisk mesterverk med rockeopera-attributter. Gi meg heller et Priest
som ser framover, utforsker og trår nye stier enn et sidrumpa band som prøver å tangere gamle storheter. De bør lære følgende
av sine britiske brødre i metallbransjen: "Don't wast your time always searching for those wasted years".
|