Spellbound åpner i tråd med konvensjoner hentet fra heavy/speed, har godt driv, mollstemte stemninger og mye lekkert gitararbeid. Låta er i likhet med sistelåta Witch Hunt en instrumental. Eternal Oblivion er litt roligere, med behagelig melankoli. Ren vokal med litt ekko kler det tildels mørke preget. Witch Hunt setter opp farten, og shred-gitaren kommer til sin rette i speed-tempo.

Lawrence kan sin gitar, men er ikke på høyde med de mest kjente gitar-virtuoser. Det er gjerne like greit, for i motsetning til de verste gitar-masturbatorne, skriver mr. Wallace faktiske låter, og ikke bare improviserte eksperimentelle skalaer. Lyden er klar og god, med ålreit dynamikk på DR8, noe spesielt trommene gjør seg nytte av.

Med et snitt på litt under fire minutter er Eternal Oblivion unnagjort på 11 minutter. Det er i mine øyne ikke stort mer enn en forsmak, men en god sådan. Bandets musikk er noe snillere enn det meste som formidles her, og låtene er ingen umiddelbare klassikere, men melodiene er gode og gjennomføringen upåklagelig. Du kan gjøre langt verre ting enn å gi Eternal Oblivion en spinn med lukkede øyne for å få en velfortjent pause fra verdens mas og kav.

Qiamat Heretics starter med slitsom stakkato rytme, og låta blir ikke bedre når riff, vokal og rytmikk lyser av moderne fakter. Låta er dog veldig lang. Den slipper ikke taket før 3,5 minutter har passert. Siste halvdel har litt mer headbanger-vennlige rullende takter, og bandet roer ned de mest pubertale faktene. Iron Coffin begynner ganske tøft, før hoppe-taktene igjen maner fram irriterende mentale bilder av amerikanske idioter med hip-hop klær som hopper rundt på scenen. Insanity of the Saints er EPens korte låt på halvannet minutt. Aggressivt driv, tøft riff og adekvat sampel gjør den konsis men kul.

Med Singapore som bakgrunn og omslagskunsten i øyesyn, er det vel berettiget å håpe på litt eksotisk moro, men dette låter heller alminnelig. Det låter forsåvidt profesjonelt og tight med god lyd, men likevel ikke unikt. Dethroned the Purist dundrer hardt. Trommene er kjappe og gode, og bandet viser at de har mer enn ett triks opp ermet. Avsluttende Amut er ikke så ille rent musikalsk. Spesielt gitar-soloen som overlater scenen til bass-“solo”, om enn kort og enkel, frisker opp og skaper diversitet.

En mer objektiv analysator, som også var villig til å legge godviljen til, ville fokusert på de bedre aspektene her, for Amut er slettes ikke ille. Jeg har derimot fordomsfulle aversjoner og allergier som gjør at jeg får lyst til å kvesse knivene. Heldigvis er jeg en inn i helvete hyggelig person med innsikt nok til å innse at det til syvende og slutt er du som må ta stilling til hvorvidt dette er fett eller svett. Jeg er bare djevelens budbringer.

Döda Vägar er en 23 minutters EP som fungerer best med hodetelefoner. Lyden er voldsomt komprimert, og første låt, Elden er et intenst helvete. Kompresjonen blir naturligvis ikke mindre merkbar med hodetelefoner, men de andre detaljene kommer bedre til syne i tornadoens indre.

Bandet spiller en form for kakofonisk black/death med atonale elementer fra kaleidoskopiske landskap. De fire låtene som følger, har et noe luftigere uttrykk i framføringen. Selve lyden forblir imidlertid sammenpresset i øredøvende DR5-produksjon. Selve musikken er dog temmelig god, om enn nokså kaotisk. Stemningen er klaustrofobisk, og mer uhellsvanger enn bare illevarslende, og kler således en litt grovkornet og råtten produksjon. Det lar seg dog gjøre å skape trykkende stemning uten beklemt mangel på sonisk dynamikk.

Lyden er litt ødeleggende, og jeg føler ikke at jeg får fullt utbytte av musikken, men Mylingar har også et lite stykke å gå før de er fullt på høyde med andre fordervede konstellasjoner preget av pandemonium og spetakkel, enten det er Deathspell Omega, Teitanblood eller Imperial Triumphant som er nærmeste inspirasjonskilde.
Musikken er i alle fall rimelig bra som den er, om ikke fullt ut konkurransedyktig riktig ennå, men svenskene har potensiale til en dag å spise kirsebær med de største bråkebøttene.

Lytt og betal det du mener EPen er verdt på Bandcamp.

Bandet består av 2,5 menn og 1,5 kvinner ±0,5, da en av damene ikke alltid har vært det. Hun er en av to vokalist/gitarister. Bandet kan sine kunster og leverer et svært hørbart stykke barbarisk aggresjon som lukter av kadaver. Riffene er tette og forvrengningen tykk. Så tykk at tankene drifter mot Stockholms blodige sagblad-uttrykk. Kvartettens tilnærming er klassisk, og låter og gjennomføring har alt som kreves, inkludert frenetiske soloer, og fans av møkkete og krigersk dødsmetall står ovenfor en adekvat dødelig dose.

Spenningen er dog ikke overveldende. Mitt største ankepunkt er at det til tross for å låte fett også låter resirkulert. Gjennom 26 minutter, kommer ikke bandet opp med nok mothaker til å gjøre seg fortjent til hylleplass blant en allerede bugnende andel fete dødsmetall-skiver. Extremely Fucking Dead er ei proff og akseptabel skive, men den er samtidig litt for alminnelig til å blåse meg overende. Ergo ender jeg opp med å gi en litt streng gradering til ei høyst ålreit skive.

Imindain spiller tung, dyster og seig death/doom med gravitasjon som av funeral doom, og et kledelig svart anstrøk av bitterhet og avsky.

Tre låter på ti minutter hver i snitt følger flygel-introen. Gjennom passasjer med rungende gitarer og bitter, hatefull vokal og sekvenser med beskjedne, langstrakte gitartoner og trommer med utstrakt bruk av cymbal i hvilepuls-takt, formidler bandet en følelse av absolutt håpløshet. Nevnte vokal er raspende og olm, og gir sammen med musikken en fornemmelse av dsbm. Det er dog dødelig doom bandet lirer av seg.

Vokalist L.B. har ellers befatning med sludge/stoner/doom og funeral doom i sine to andre band. Gitarist og vokalist D.L. har primært lagt en god håndfull mer eller mindre brutale dødsmetall-band bak seg, og tilhører original-besetningen i Cruciamentum^*. Gitarist M.W. har tidligere spilt i tre av de samme dødelige band som D.L. har tilhørt.

Lyden har en organisk råskap som formidler naken og ærlig misère. D.L. eier Resonance Sound Studio, så da er det nærliggende å anta at skiva er spilt inn der. Trommene har en naturlig klang og gitarenes dur resonnerer på buldrende vis. Det hjelper også på det naturlige lydbildet at dynamikken ikke er komprimert (DR9).

Bandet formidler bra med stemning, selv om låt-skrivingen ikke er helt på høyde med de britiske death/doom-pionerer. Bandet spiller dog ikke i like stor grad på konvensjonelle melodier, men konsentrerer seg om å utnytte kombinasjonen av rungende instrumenter, deriblant noe orgel, og dyptfølt forargende motløshet. Om de ikke ivaretar den britiske arv på konservativt vis, så viderefører de den via evolusjonære metoder.

Imindain avslutter med en cover av sistelåten på australske Disembowelments kritikerroste ene album. Britene får den til å gå i ett med de to andre låtene på The Enemy of Fetters and Dwellers in the Woods. Albumet i sin helhet har vokst fra middelmådig til sterkt, men det har også tatt sin tid å komme i mål. Genre-kjennere bør ta sin tålmodighet til hjelp, men det er vel en egenskap fans av slik musikk er kjent for å ha. Bon appétit.

EPen The Sermon Begins består av tre låter fordelt på ti minutter, og ble ferdigstilt for en halv evighet siden. Tidlig i februar annonserte bandet at de var blitt signert av Metal Scrap Records, og utgivelsen er omsider ute via under-labelen Total Metal.

Mitt forhold til thrash har i stor grad begrenset seg til den mørke side. Tidlig black/thrash og annen thrash med mørke undertoner har alltid appellert mer enn fargerike cover og tematikk preget av radioaktive mutasjoner. Men tross begrenset kunnskap har jeg aldri kastet vrak på heavy metallens kjappe djevelyngel: speed metal.

Killing Machine går rett på sak med thrasha riff. Kombinasjonen av drivende riff og rytmikk utgjør kjernen før soloen løfter låta litt ekstra. Vokalen blir litt for snakkende for min smak, og gir låta et snev av Anthrax egenartede tilnærming til genren. Noe som ikke henger helt på greip ettersom Anthrax var thashmetall-bandet med vokalisten som faktisk sang.



Voodoo Sacrifice er den korteste av låtene, og det tar ikke lang tid før gitar-fyrverkeriet er i gang. Ulempen er sekvensene der gitar og trommer går monotont på repeat og overlater scenen til vokalist Tyler Knapp som drar musikken i en feilaktig groovy hardcore-punka retning med semi-rap vokal. Eller noe. Den slags er ikke mitt debet. Flere kule gitar-partier drar dog låta tilbake i riktig retning.



Blood Driven er tredje og siste låt, og er atter et eksempel på speedy metall med elementer fra heavy, thrash og death. Energisk tromming avslutter en kort EP sammen med vitale gitarer som denne gang holder vokalisten mer i sjakk.
Med mer mangfold, mer metall og en noe mer meningsfull solo, blir dette uten tvil en personlig favoritt.



Med to gitarer i brukbart samspill, kunne det vært ønskelig med mer gjennomførte dueller, men det er lov å håpe på bedre utnyttede tvilling-gitarer på kommende album. Tolv låter tiltenkt første skive er for lengst skrevet.
Som du allerede forstår, har jeg sansen for riff, tromming, soloer og generelt driv. Låt-innholdet kunne dog vært noe sterkere, og vokalen trekker ned for mitt vedkommende.
Likevel, musikken er absolutt ålreit. På sitt beste har jeg god sans for det som leveres. Mindre kresne jævler digger gjerne dette noen hakk mer. Stilig cover, forresten.

Lik slapp debutskiva Mass Funeral Evocation for halvannet år siden, og planlegger nytt skiveslipp etter sommeren. Låta Only Death is Left Alive er kort men fyndig. På tre minutter pløyer de kjapt og brautende gjennom fete sirkelsag-riff og hylende soloer, samt et jævlig tøft midtparti. Karene kommer inn, gjør jobben og fordufter før du vet hva som traff deg. Effektivt som en profesjonell leiemorder.

Uncanny har en betraktelig lengre historie. Bandet startet opp under annet navn i 1989, men skiftet navn raskt. Etter første, og hittil eneste fullengder, gikk bandet i graven i 1994. I 2008 ble den dødelige søvnen forstyrret, og karene begynte å hjemsøke scenen, noe som har resultert i samleskive og et par splitter. The Reaping stammer fra fjorårets EP Liturgy, og er en småseig groovy sak. Dødningene benytter også sirkelsag sammen med mer kvinende båndsag-gitarer, og leverer kule riff og illevarslende stemninger.

Av et opplag på 500 eksemplarer er det i skrivende stund kun 19 fysiske skiver igjen. Om denne blir utgitt digitalt vet jeg dessverre ikke. Smaksprøve fra Lik foreligger ikke etter det jeg kan se, men her kan du i hvert fall høre The Reaping:

Bandet har en iboende monotoni, noe jeg ikke alltid setter pris på, men i dette tilfellet fungerer det ypperlig. Musikken har nemlig et fyldig svevende lydbilde hvor gitar, synth og anstrøk av blant annet trekkspill, fele og vind resonnerer utmerket sammen og skaper et avslappende og drømmende uttrykk. Bandet blander også, ikke uventet riktignok, stillferdige passasjer av akustisk vemod og mer intense sekvenser.

Åpningslåt The Whispers of Eternal Forests er bitende, men med et par plussgrader, som når snøen sakte smelter og danner isende kalde og klare fjellbekker. The Oath er på sin side en instrumental snutt hvor smeltevann drypper fra istapper mens man varmer seg rundt bålet under en stjerneklar himmel. Påfølgende The Ritual of Resurrection begynner med rungende riff som geleides av sorgstemt, om enn i overkant kunstig fiolin.

Gjennom ni låter og nært 50 minutter presenteres en rekke flotte melodier fra gitarstrenger med varierende gromlyd, trommer med sømmelig variasjon i tempo, kledelig vokal av mangfoldig art og sarte toner fra et arsenal av dunmykt instrumentelt tilbehør. Until the Last Breath, atter en instrumental, må med sine vibber av Agalloch også nevnes, selv om det er unntaket mer enn regelen. Ønskes en eliksir av furore og stemning, kan for eksempel Nocturnal Moonlit anbefales.

The Abyss of Ancient Forest blir aldri for likelydende, da uttrykket og ingrediensene er varierte og endringer stadig forekommer, men nevnte iboende monotoni sørger for en hypnotisk virkning. Albumet har iblant en fjern doomsk gjenklang av funeral, om enn innhyllet i kjappere og svartere liksvøp. Dersom du har sansen for “rolig”, stemningsfull svartmetall med mer snert og fres enn post-black, kan denne være vel verdt å investere i.