Jeg konstaterer at debuten Häxan fra 2008 har mottatt noe god kritikk, men i mine ører høres den fortsatt bemerkelsesverdig amatørmessig ut. Påfølgende Henbane (eller Sonic Compendium of the Black Arts) (2013) ble aldri sjekket ut, men av det jeg har hørt i ettertid var den et stort skritt i riktig retning, sydende og dryppende av intens sonisk horror. Den har blitt lovprist flere steder, sannsynligvis vel fortjent.

Coven vil uten tvil bli å finne blant månedens favoritter, men tiden vil vise hvor langt albumet er i stand til å klatre på listen når året i sin helhet skal oppsummeres. Bandet har skapt et temmelig egenartet verk som er storstilt i stemning, om ikke like storslått i musikalsk mangfold. Man kan sette spørsmålstegn ved albumets behov for en lengde på intet mindre enn godt og vel halvannen time. Nærmere bestemt 98 minutter. Musikken kunne lett blitt redigert til under timen uten å tape noe innhold da det finnes nok av repeterende riff. Selve historien krever heller ikke fullt så mye tid til å utfolde seg. Den gode musikken, den eiendommelige lyden og den hypnotiske stemningen gjør likevel ikke egentlig varigheten til et ankepunkt.

Albumet er inspirert av Master's Hammers svartmetall-operette The Jilemnice Occultist, og Cultes des Ghoules ønsket å skape noe tilsvarende uten romantisk aspekter, men heller med større og mer seriøst fokus på heksekunst.
Selve riffene og melodilinjene er ikke så veldig kompliserte, og historien er heller ikke uvanlig avansert. Likevel skaper polakkene et eiendommelig uttrykk av nokså unik lyd og temmelig særegen atmosfære. Dronende gitar-lyd og avsindig vokal midt mellom gal, forhekset vitenskapsmann og forkvaklet kaklende heks, gir et drønnende lydbilde med mye bass og trøkk, og det er vanskelig å unngå å selv bli forhekset midt oppi det hele.

M. fra Mgła har stått for miksing og mastring, og fungerer som fortellerstemme i prologen The Prophecy, første del av scene I, Devell, the Devell He Is, I Swear God.... Det er likevel det dramatiske partiet fra 16:30 som borer seg dypest inn i sjelen.
Neste scene starter med troverdige stemninger fra kirken, hvor denne finner sted. Mischief, Mischief, the Devilry Is at Toil... framstiller en kamp mellom de mørke og lyse krefter som sognepresten ikke rår over.
Strange Day, See the Clash of Heart and Reason... er en scene gjennomsyret av en atmosfære av mystikk, hvor bruken av cello er med på å sette stemningen. Bestial Devotion fra Funereal Presence og Negative Plane bidrar med rungende strenger.
Den fjerde scene, Storm Is Coming, Come the Blessed Madness... har sine vellykkede sekvenser, som den lekne instrumenteringen som topper seg med prominent bassgitar etter litt over tre minutter. Låten har også stemninger av kaotiske ritualer og hektiske mentale omskiftninger i de siste fem minuttene. Der imellom kan materialet riktignok bli noe repeterende.

Teppet går igjen. Pause. En strekk på beina og påfyll av rødvin etter nesten 70 minutter. Vi som røker vår pipetobakk benytter anledningen, mens andre prominente gjester prioriterer en tur på det glade hjørne. Akt 2 annonseres, og folk trekker inn fra foajéen for de siste 28 minutter. Scene V Satan, Father, Savior, Hear My Prayer... opptar hele denne akt, og fyller salen med stykkets mest okkulte stemninger. Det rumlende lydbildet, den besatte vokalen og stemningen i den gradvis skiftende musikken er nokså suggerende, og mer enn nok til å holde på oppmerksomheten, selv om låten ikke yter så mye ekstra ut over det. En polsk herremann fra Doombringer med pseudonym Tribes of the Moon bidrar her med gitar og gitar synth.

Når stykket er ferdig, og vi går fjetrede ut i natten, er det mange inntrykk å bearbeide. Når vi får det på avstand, sitter vi igjen med en god opplevelse som er unik på sin måte. Det er likevel ikke den mest sofistikerte forestilling vi har vært vitne til, all den tid komposisjonen ikke er makeløst kløktig.

Etter mer enn ti runder med denne obskure soaré, vingler jeg mellom karakter 4 og 5, men jeg lar magefølelsen avgjøre, og da blir det som du allerede har sett fem poeng, for jeg trives vitterlig veldig godt med dette besynderlige og obskure verk.

Røff og episk USBM presenteres dette som. Musikken er ikke hårreisende dårlig, men har for mye rusk og for lite kvalitet til å gi særlig positivt utslag. Karene spiller forsåvidt tildels røff, men ikke særlig skarp og hatsk metall. Deres koksgrå metall har atmosfæriske vibber og spor av post-black. De forsøker sågar å eksperimentere med melodiske og rytmiske krumspring. Tildels vellykket, forsåvidt, men ganske ofte ei. Deler av materialet føles bare tåpelig, som det rytmiske rotet rundt fem minutter inn i Nocturnal Reprive. Deler av framføringen blir både stakkato og lite tight, som to metronomer i utakt. Vokalen er skrikende, med lavt volum, noe som både gjør at den ikke blir fullt så slitsom og at det høres helt feil ut.

Det presseskrivet ikke nevner, men som heller ikke er vanskelig å finne ut av på egenhånd, er at I: The Great Work er en reutgivelser av en demo fra april 2015. Det setter ting i et litt annet lys, men rettferdiggjør likevel ikke utgivelse på CD, presentert som et album.

Utgivelsen er ikke grusomt miserabel, men den blir heller aldri særlig interessant. Sant å si er dette godt under pari, og sammenlignet med den bedre halvdel av flodbølgen av ny musikk, blir dette bare meningsløs tidtrøyte. Hvordan Sallow utvikler seg vil tiden vise. Enn så lenge kan du helt klart spare pengene.

Jo flere strømninger jeg presenterer her, jo treigere blir siden.
Jeg sender deg derfor til Bandcamp for å høre I: The Great Work.

På Vanity Unfair utfolder karene seg med energisk bravur mens de krysser genre-grenser etter eget forgodtbefinnende. Se for deg en thrasha variant av Demonicals black/death hybrid, og du har en grov pekepinn. Musikken har testosteron på tanken og direkte innsprøytning av adrenalin.

Musikken preges av tøffe riff og solid rytmeseksjon som veksler utmerket mellom kjapt og hardtslående midtempo. En og annen livlig passasje med heftige gitarer inkorporeres også i ny og ne.
Låtstrukturene er fulle av variasjon. Gutta har lopper i blodet, og musikken står aldri i ro. Repetisjon er en ukjent faktor i deres repertoar. Når låtene i stor grad befinner seg i området 3-4 minutter, må det sies at bandet finner plass til mye musikk på kort tid.

Nerodias musikalske smeltedigel, pakket i profesjonell produksjon med trøkk, er av moderne opprinnelse, men musikkens bestanddeler er som en hyllest til klassisk ekstremmetall fra sent åttitall og tidlig nittitalle.

Sammenlignet med andre ekstremmetall-legeringer av mer primitiv og rå legning, som Black Grail, Deiphago, Disfago, Infant Death, Midnight, Abigail og Shitfucker, og noen dusin Sør-Amerikanske band, låter Vanity Unfair langt bedre, både grunnet overlegen låtskriving og ordentlig lyd der andre sverger til (eller ikke har råd til annet enn) under-produserte garasje-innspillinger.

Jeg koser meg gromt med Vanity Unfair, noe selv pønk-infiserte Pussywitch 666 ikke kan forhindre. Skiva er tøff som toget og vel-konstruert, men låtene er ikke så intrikate og minneverdige at jeg mener 5 poeng reflekterer innholdet helt korrekt. Derfor 4. Jeg vil poengtere at denne skiva likevel er betraktelig mer underholdende enn enkelte andre firere på denne siden.

Se lyrikk-videoen til The Black Line hvis de behager.

Bandets svarte uttrykk er kjølig, blekt og fonetisk minimalistisk. Musikken er strippet ned til en enslig gitar, skjærende vokal og ett sett dempede trommer, i blant med en dunkel bakvegg av synth. Det skal angivelig finnes en bass der et sted, men bassisten må ha vært sykemeldt under innspillingen. Dette høres kanskje trve ut, men det blir i overkant dempet, og gitarlyden er for avrundet til å gi den rette kvasse følelsen av kullsvart hatefull furore. Kun vokalen avsondrer de rette vibbene i så måte. Med hørerør kan du tydelig plukke opp medioker tromming. Uten slike hjelpemidler, blir knatrende hi-hat og cymbaler lettest å avduke.

Man kan selvfølgelig anse stilen som mer atmosfærisk, med tanke på synth og glidende, myk gitar, men lydbildet blir for nakent og blodfattig. Ban All Lights blir dermed for tannløs til å fungere på hverken den ene eller den andre måten. Skiva faller galant mellom to stoler. To temmelig ulike stoler med et ikke neglisjerbart mellomrom.

I And Then They Took The City, den sjette av i alt åtte låter, virker det som om Kerker forsøker å kompensere ved å øke doseringen av instrumentering, samt ta i bruk piano og blåsere mot slutten. Men da er det for sent. Den første låta hvor melodiene bygger stemninger som gir meg noe som helst er den avsluttende tittellåten.

Enkelte skiver kan være vanskelig å legge fra seg for å gå videre. Ban All Lights er allerede glemt.

Jeg hadde ikke tatt sjansen på å plassere In My Embrace på kartet, men ville likevel ikke gjettet på Sverige som gyteplass, for det er ikke mye stereotypisk svensk over bandet. Både cover og navn antyder sorg og tap med en viss estetisk snert, og jeg ville vel gjettet på death/doom med gotiske undertoner, men også der lar jeg meg til en viss grad villede.
Bandet kommer fra Sandviken/Gävle i Sverige, altså omlag samme område som In Aeternum kommer fra, og spiller i all hovedsak melodisk pagan death/black. Elementer med stilistiske likheter til death/doom, om enn i et mindre omfang, veves forsåvidt også inn dersom du legger godviljen til.

Deler av materialet på den 10 låter og 35 minutter lange skiva er preget av moderat melankoli, som av hedenske hymner til ære for falne forfedre. Men musikken har også et tildels seidel-svingende preg av vikingers gravøl. Direkte lystig blir det dog aldri. Staute og innbitte stemninger utgjør i stor grad essensen. Vokalen er ulmende og svart mens musikken ofte er drivende i midtempo. Riffingen er tøff og mektig, men høvdingen er alvorstynget, så det majestetiske preget forblir nedtonet.

Black Waters Deep viser god fremgang fra første EP, Dead to Dust Descend (2014), gitt ut hele ti år etter bandets tilblivelse. (I mellomtiden har én singel blitt sluppet.) Platen utmerker seg ikke så vanvittig mye, og både uttrykk og skrapende vokal blir tildels likelydende gjennom albumet. Det har like fullt blitt ei god førsteskive fra et band jeg gjerne hører mer av, selv om den ikke utmerker seg nevneverdig.

Jeg var i utgangspunktet innstilt på å tildele terningkast 4, men ble etter hvert litt usikker. Etter å ha oppdatert meg på min egen beskrivelse, som forteller at 3 poeng tilsvarer “Helt greit. Kan høres. Kan forkastes”, mens terningkast 4 tilsvarer “Bra saker. Kan anbefales”, synes jeg tre poeng virker mest adekvat. Jeg fraråder ingen å sjekke ut Black Waters Deep, men blant alle andre godsaker, kan jeg ikke på det varmeste anbefale skiva heller.

Den eneste smaksprøven jeg finner er en kortfattet og estetisk stilig, men dessverre musikalsk intetsigende “promotional teaser”.

Noe hjelp har han riktignok fått, med Ralph Santolla (eks-Deicide, eks-Obituary), Ixithra (Demoncy m.m.), Hierophant (Acherontas m.m.) og Acherontas V.Priest (fra du-vet-hvor) som gjester på utvalgte spor.
I ettertid er en ny line-up med medlemmer fra blant annet Agathodaimon og Narvik stablet på beina med tanke på live-spilling og framtidig materiale. Blant annet en splitt planlagt sluppet i løpet av 2017.

Ikke overraskende har musikken en aura av Grekenland i sin svartmetalliske grunnmur, men den er blandet med andre influenser. Blant annet finnes hedenske tradisjon i en pagansk arv som strekker seg tilbake til oldtiden i rik monn. Oneironaut inneholder mange sjamanistiske riter som vitner om primitive seremonier uten nymotens remedier. Vi møter også orientalske toner fra østens mystikk. Sammen med svart metallisk instrumentering og ditto vokal, benyttes akustisk gitar, fretless bass, messende stemmer og lavmælt koring som summer som dystre kolibrier. Flere eksotiske instrumenter er tatt i bruk, som strengeinstrumentene Esraj og Tanpura fra India, tre-strengers instrumentet Cretan Lyra fra Kreta og øygruppene mellom Grekenland og Tyrkia, samt rammetrommer i stil med vår egen runebomme. Tilsammen skapes et okkult-lydende uvirkelig bakteppe.

Musikken er akkurat så vanskelig å forklare som alt dette skulle tilsi.
Med alle de inspirasjoner Scorpios har vevd sammen, kunne mange referanse-band vært nevnt, men jeg kommer ikke på noen som virkelig ligner. Om det utelukkende skyldes uryddighet i det mentale arkivet, skal jeg ikke spekulere i. Bandets uttrykk kan sies å bestå av velkjente elementer. Sammensettingen er heller ikke nyskapende, men du finner neppe noe som er veldig likt. Bandet låter uten tvil nokså særpreget.

Albumet består av seks låter, hvorav fire varer fra åtte til ni minutter, mens en er noe kortere, og den avsluttende tittellåten holder stand i 20 minutter. Jeg føler at skiva vokser fra start til slutt for hver gjennomhøring, omtrent som størrelsen på Kheopspyramiden ser ut til å vokse i proporsjoner dersom du skulle brukt en time på å gå i rett linje mot den. Albumet ville ikke vært ferdig før du stod ved fotenden av pyramidens ca 53 tusen kvadratmeter grunnareal. Låtene kveiler seg som slanger. De slynger vrir og vender på seg og forleder deg inn i virvlende spiraler av spirituelt kaos. De siste tre låtene føles mer dynamisk varierte, og jeg setter størst pris på disse bidragene.

Ved en tilfeldighet er også den soniske dynamikken større her. De tre første låtene måles til DR8, og de tre siste til DR9. Musikken er intens, men lyden har likevel en organisk følelse. Den fortoner seg også, spesielt til å begynne med, som noe snodig, der lyder ligger i ulike sjikt og lag, mikset med forskjellig volum og dekket med ekko og klang. Dette kan skape svimmelhet og forvirring hos arme sjeler, men er med på å skape en sjarmerende egenart. Det tar litt tid å venne seg til Oneironaut, og det tar lengre tid å bli godt kjent med den, men det er det verdt. Når albumet gradvis fester seg er det vanskelig å løsrive seg. Jeg blir simpelthen ikke lei av denne svimlende gnostisisme.
Det har gått omlag ti år mellom hvert album fra Crimson Moon.
La oss håpe at det ikke tar ytterligere ti år før neste album ser morgenrød.

I tillegg til stream nedenfor, kan du se videoen til Molding of a Spell, med bilder fra fra dyreriket, og du kan sammenligne Urilian Worm med råmiksen av samme låt. Det hadde ikke vært meg imot å høre råmiksen av hele skiva.

Etter tre dystre album på nittitallet, ble det nye millenniet innledet med svært alternativ dark metal, milevis fra debuten Dark Metal (1994), på Schatten aus der Alexander Welt (2001). Mein Weg (2004) tok bandet i retning Eisregen og Rammstein, og jeg ga omsider opp tyskerne. Like greit, for påfølgende A Sacrificial Offering... (2009) fikk historisk dårlig kritikk. Jeg forsøkte likevel igjen i 2014. Mitt inntrykk av Hexakosioihexekontahexaphobia (eller “666-fobi”) var nokså avmålt, men skiva var ikke elendig. Den var bare ikke Bethlehem.

Med så mange år bak seg, og en såpass schizofren utvikling, er det naturlig at bandet har vært gjennom en tilsvarende utskiftning av medlemmer. Jürgen Bartsch er eneste gjenværende originalmedlem, mens trommis Wolz, som var med i bandet i perioden 1999-2011, nå har returnert. Russiske Karzov er nyansatt gitarist, mens vokalen fra nå av, og forhåpentligvis i all overskuelig framtid, håndteres av polske Onielar, kjent fra Darkened Nocturn Slaughtercult.

Bethlehem skifter ikke uttrykk brått og fullstendig, men beholder mer enn et islett av sitt avsindige vanvidd og sine eklektiske absurditet når de returnerer. Kombinasjonen er svært kledelig. Syke barn leker best, og selvdestruktiv psykotisk paranoia er alltid underholdende. På trygg avstand.

Onielar jamrer sin lidelses nød av elendighet i dyp fortvilelse før hjerteskjærende forvrengte hyl av vrede skriker etter rettferdighet. Dama er med sin skingrende sagtann-vokal en av de bedre kvinnelige svartmetall-vokalistene, og i dette tilfellet høres hun ut som om hun hører hjemme på lukket avdeling. Samt i musikk av den typen Bethlehem spiller. Altså schizofren dark metal med ulykksalige undertoner og brå anfall av aversjon. Og det er ikke bare pene ord og billedlig tale. Musikken kan være lett melankolsk men etter forholdene harmonisk, med progga strukturer av Agrypnie eller nyere Nocte Obducta i det ene øyeblikk, men hvor lenge var Adam i Eva før hun søkte tilflukt i psykoaktive virkestoffer fra planter og gift-frosker? Brått og uten forvarsel eksploderer musikken i rå og barbariske utbrudd av manisk depressive raserianfall.

Etter bandets forrige, og tildels skuffende oppvisning i heismusikk, er det gledelig å igjen se Bethlehem i sitt rette nedtrykte og åndssvake element. Sære partier og mindre interessante sekvenser er vanskelig å unngå når musikken veksler så mye. Jeg kan for eksempel spare min begeistring for en låt som Gängel Gängel Gang. Selv om de mørkeste ravgale avkroker av resignert tungsinn er tiltalende, trives jeg her best når raseriet får fullt utløp. Ergo er min iver langt større over den aggressive og illevarslende åpningslåten Fickselbomber Panzerplauze enn den melankolske og smått slappe avslutningslåten Kein Mampf mit Kutzenzangen.
Jeg var en stund innstilt på 5 poeng, men bikker såvidt ned på en sterk firer. Til tross for noen små skavanker er musikken i stor grad meget god. Her er det altså bare å fråtse i andres ulykkelige pinsel.

Kan du se for deg et samarbeid mellom Ingar Amlien og Kamelots Roy Khan? Svaret vil avsløre hvor godt du kjenner Crest of Darkness bakgrunn, da nettopp disse to var blant dem som utgjorde bandet Conception på tidlig 90-tall. Ingar gikk etter hvert egne veier, eller han gikk snarere en parallell vei for å få utløp for andre kreative sider, for han forlot ikke Conception da han startet Crest of Darkness i 1993. Etter en EP, ble to skiver sluppet før tiåret ebbet ut. Den siste av disse, The Ogress, er den eneste av disse jeg har et forhold til. Påfølgende Project Regeneration (2000) var dog mitt første møte med dem. Skiva var en industriell affære som blandet ulike aspekter ved tidens ånd, som fager kvinnevokal à la Dismal Euphony og elementer av techno til en salig maskinell blanding med enkelte salver av halvautomatisk rytmer. Herlig avantgarde Matrix Metal som innehar enkelte, om enn vage likhetstrekk med Covenants Nexus Polaris.

De to neste skivene passerte under radaren, men i 2013 var jeg oppvakt nok til å få med meg In The Presence Of Death. Skiva var mer krigersk og langt mer svart i kantene. Jeg rakk dessverre ikke å skrive noe om den i den korte perioden av året hvor denne sidens var aktiv.
Jeg hadde planer om å skrive om fjorårets EP, Evil Messiah, frontet av “Abbath” på coveret, men også det skled ut i tidens sand.

Dermed ønsker vi de døde velkomne.
Welcome The Dead er ei skive med en mørk og guffen stemning som ikke er typisk dystopisk, men som likevel har sjatteringer av destruksjon, tap og isolasjon som subtile undertoner av nevnte nervepirrende stemning. Omtrent som en dårlig magefølelse. Stemningen blandes med en atmosfære av mystikk i det vi beveger oss inn i de ukjente sfærer.

Musikken er variert, og blander inn elementer fra det industrielle, uten å komme på nivå med Project Regeneration, selv om låta Borrowed Life har marginale likheter med seksten år gamle Hominis Nocturna. Bandet har også rom for klassisk gitararbeid og thrasha partier i svart metall som omfavner mange av dens ulike subgenre. Gitarsoloene fra omlag fire minutter ut i start- og tittellåta og fra ca fem uti The Almighty må nevnes. Det finnes de som ikke liker klassiske soloer i black metal. Det finnes de som kunne trengt tvangstrøye og medisinering. Hører dere? For garvede veteraner (eller aldrende menn) med et spesielt og nostalgisk forhold til uskylden metall fra en svunnen tid, er dette bare herlig.

De omfattende strukturene forhindrer imidlertid at jeg blir sittende å analysere slike og øvrige detaljer. De smått progressive variasjonene og de mangfoldige ingrediensene gjør at jeg heller rives med på den besynderlige reisen. Welcome The Dead er ikke ei plate jeg føler for å reflektere over og kommentere i detalj. Den er en suggererende tripp i en besynderlig dimensjon som føles rett å bare nyte, selv om angen og auraen avslører at kun et tynt sjikt av en form for kosmisk-astral hinne skiller noe meget faretruende fra å bryte gjennom den usynlige barrièren og utradere vår skjøre virkelighet. Som i de mest ubehagelige attraksjoner i fornøyelsesparken, føles utrygghet og fare for liv bare en hårsbredd unna, selv om sikkerheten i stor grad for det meste er vel ivaretatt.

Ulike medlemmer har kommet og gått i Crest of Darkness. Kjetil Hektoen (Enthral m.m.) ble etter 12 års ansiennitet erstattet av Bernhard (eks-Pale Forest) på trommer for et par år siden. Gitarist Rebo har nå ti års tjenestetid, mens Kristian Wentzel er ny keyboardist.

Jeg mener å erindre at enkelte kontroverser har versert rundt Crest of Darkness. I et land hvor rigid puritanisme har hatt et sterkt grep, er dette noe som har rammet de fleste som har gått nye veier og “vannet ut” den sorte sfære. Men artistisk frihet er blant grunnpilarene metall er bygget på, og de som med kvalitativ kreativitet tar avstand fra det konforme, fortjener både heder og ære for sin integritet. Alternativet er i verste fall kronisk likelydende stagnasjon.
Jeg har ikke kjennskap til samtlige seks forhenværende skiver fra Ingar Amlien & co, men det jeg har hørt har stort sett falt i smak. Så også denne gang. Crest of Darkness virker å være et undervurdert band i den norske fauna. En underdog med fokus på kvalitet, som altså fortjener sin anerkjennelse.

Etter en mørk og illevarslende ferd avsluttes Welcome The Dead med rolige og svevende Katharsis . En behagelig avrunding av et meget godt album, som i siste halvdel ledsages av dramaturgisk monolog framført av Rebos bror, Espen Reboli Bjerke.

Karenes fjerde skive er kort og konsis, og byr ikke utelukkende på tradisjonell svartmetall.
Kort og fyndig var også min gjennomgang av Doomsday Elite (2013).

Debuten Aggravation of Mind (2006) var primitiv og rett på sak, med kjapp og skarpskåren svartmetall med tilstrekkelig melodi og satanisk stemning. Jeg var likevel ikke helt komfortabel med vokalen, og oppfølgeren Bestial Supremacy (2008) var mer moden i uttrykket med bedre lyd og vokal som kledde de mer dystopiske stemningene. Ei tvers igjennom god skive, etter det jeg husker. Likevel syntes jeg altså at Doomsday Elite toppet denne med mer flammende avsky. De som sverger til råere gitarlyd og generelt mer naturell lyd på trommer, vil gjerne snu om på rollene, da Doomsdays profesjonelle produksjon ikke er like primitiv. Låtene var fete, og vokalen kan vel ingen strides om. Den raspet i utakt med den falske skaper.

Anti-Cosmic Art er i sannhet mer artistisk anlagt. Eller kunstnerisk og smått eksperimentell. Sarkom vet å fornye seg. Lyden føles igjen mer organisk, men også intens, når bandet durer løs med stolte stemninger. Tempoet stiger og synker, men ikke nødvendigvis gjennom lengre passasjerer. Rytmikken har et tildels progressivt preg som legger om takten brått og uten forvarsel. Stemningen på skiva varierer også, men en satanisk eim av kompromissløshet brer seg når bandet går egne veier.

Etter en god åpning med et par tøffe låter som passer inn i konvensjonelle former uten å måtte ty til for mye tilpasningsdyktig fleksibilitet, byr Ruiners of Our Family Tree på musikk det kreves uante mengder godvilje å få presset gjennom det samme nåløyet. Med psykedelisk gitarvreng fra 70-tallet, drar denne korte og besynderlige røveren tankene mot syrerock og Nazareths eminente Bob Dylan-cover The Ballad Of Hollis Brown. Gitar-virtuos Ronni Le Tekrø (TNT) gjester et sted på skiva. Kan det være i denne korte hippie-låta han har gjemt seg? Også Come, Dear Cancer holder samme lengde, på nøyaktig 2:49, og også denne viser vilje til besynderlig mangfold. Her gjester Pehr Skjoldhammer fra Alfahanne med sin syke pønka vokal, og låta inneholder nok hallusinogen syre til å la trippen vare året ut. Det finnes forsåvidt flere låter med hektisk gitarspill på skiva, og også Peter Huss (Shining) bidrar med febrilsk strengelek. Han i låt to, Mind-Abscess.

Mellom nevnte 3-minutters-viser har man plassert den lengste og mest stemningsfulle låten. Seen Through the Eyes of a Paedophile Priest (6:40) er en rå og ubehagelig tittel på en, om mulig, enda mer ubehagelige låt. Utilsiktet(?) speiler den samtiden, hvor stadig flere perverterte svin avsløres som sykelige avvikere. Det er sannelig ikke bare fordervede katolikker som fortjener en langsom og smertefull død. Jeg hadde trolig både mistet besinnelse og tålmodighet, og gjort kort prosess.

Med frenetiske Sodomy and Lust, en Sodom-cover, avsluttes en nokså schizofren skive fra Sarkom. De syv låtene som utgjør Anti-Cosmic Art veksler og spriker i uttrykk. Fra høyst solide låter, som de to første sporene og Seen Through the Eyes..., via syrehue-soundtracket Ruiners... til noe kjedeligere Black Metal Necrophilia og den fjollete punk-infiserte ...Cancer-låta. Bandet skal ha respekt for å by på variasjon og utforskning, men i savn av en sterkere helhetlig følelse og jevnere kvalitet, nøyer jeg meg med en firer.

Med et stjernelag av typen vi finner her, er litt name-dropping like fullt uunngåelig. Medlemmene holder til i ulike land, hvor de to respekterte dødsdoom-nasjonene England og Finland er representert med medlemmer fra Ennui, Eye of Solitude, Shape of Despair m.m. (Britenes representant stammer riktignok fra Romania, men han er helt sikkert indoktrinert av det bleke, industrielle, britiske mismot.)
De fire øvrige kommer fra Nederland, Færøyene, Belgia og Bulgaria. (Déhà fra nylig omtalte Lebenssucht har som kjent også vært på flyttefot.) Detaljert liste over medlemmer og deres respektive respektable bravader finner du på Encyclopaedia Metallum.

Musikken de skaper er death/doom så saktegående og nedstemt at den også arver noen av de sørgende egenskaper av bisettelse fra funeral doom. Samtidig er musikken så dempet og rolig at den kan appellere omtrent like mye til fans av tradisjonell doom, til tross for litt depressiv growl fra den mentale kjelleren. Musikken ser svart på livet, og må kunne sies å være usedvanlig sørgmodig.
I tillegg til guttural håpløshet, setter Jón Aldará fra Hamferð med klagende renvokale hjertesukk sitt distinkte preg på musikken, slik vokalister med signatursterk stemme ofte gjør.

Musikken er som symbolske regndråper som renner nedover ruten mens naturen sakte dør når gradestokken uunngåelig kryper nedover i påvente av vinterens skånselsløse jerngrep, mens avisene er breddfulle av katastrofer, lidelse, og offer for sjokkerende kynisme. Departe burde være en favoritt blant kandidater til prisen for årets mest melankolske og fortvilte studie i sjelesorg og tungsinn.

Som forventet er gjennomføringen utført med bravur og melodiene er gode. De er imidlertid ikke like sterke som de er mollstemte. Jeg finner ikke melodilinjer som fester seg permanent i god gammel My Dying Bride-ånd. De seks låtene holder seg over ti minutter hver i snitt, og lever mer på sorgtung atmosfære enn noe annet. Stemningen er riktignok ikke alene, men ledsages av behagelige og vakre toner. De nydelige fløytene som innleder In the Ocean of My Tears er blant høydepunktene fra det omlag 66 minutter lange albumet.
Den gradvise variasjon glir naturlig, men den glir også uten særlig friksjon. Her renner bekken uten uforutsette hinder som kunne skapt virvler, turbulens og bråe, uforutsette kast. Låtene går litt i ett uten å riste for mye i lytteren. Med tanke på de dusinvis av suverene band de involverte er delaktige i, må det være lov å kunne håpe på litt mer dramatikk og spenning.

Av nettopp den grunn faller jeg ned på fire poeng til tross for at den ekte-følte stemningen av tap, sorg og sortsinn er sterk kost og treffer en nerve som trygler om fem poeng. Musikken er yndig, plaget og vever, men ikke veldig innholdsrikt. Dersom sorgfull og tårevåte stemninger er det du higer etter i din arme mismodige vemod, er Departe atter et flott album fra Clouds.

Bandet kommer fra kystbyen Kotka, i Finskebukta innenfor Østersjøen, nær russergrensa, mellom Helsinki og St. Petersburg. Jeg nevnte vel i forbindelse med Feral at det fikk være nok geografi for i dag, men det var jo i går. Selv om det er et stykke til Marianergropen, et godt stykke sør for Japan, vil jeg tro det er dette trykkende dypet som har inspirert bandnavnet.

Bandet har god tradisjonell finsk teft for sterke melodier og stemninger, noe de her utnytter til fulle. Musikken er rolig, svevende og avslappende, men også tynget av sorg. Gitarene er i stor grad drømmende, men ikke uten en viss brodd av riff med fuzz. Vokalstilen varierer, og treffer både tradisjonelle drøvel-drepende frekvenser med gutturalt dragsug, knivskarpe heksehyl, hviskende avsky og hint av mer modernistisk avmakt, men ikke nok til å vippe meg av pinnen.

De sørgmodige melodier Marianas Rest leverer, er uhyre gode, og etterlater meg perpleks og målbundet. Det eneste som overgår selve melodiene er den helhetlige stemningen. Den setter meg i en hypnotisk tilstand som føles fysisk som et tungt vakuum, eller som et bad i behagelig temperert sement.
At finnene har fått en fullgod produksjon på sitt første verk, forsterker virkelig stemningen.

Horror Vacui har et lyrisk konsept, men jeg er usikker på hvor gjennomgående dette er. Skiva stiller spørsmål ved om menneskerasen egentlig lærer av sine feil, eller om vi bare kjører på uten å tenke på konsekvensene mens vi gjentar historiske feil ad nauseam. Med sampler fra The Final Breaths of Astronaut Roger McMillan on the US Glory, et monologisk hørespill om en astronaut som bevitner planetens destruksjon, forsterkes følelsen av konsept om irreversibel fortapelse.

Musikken er sørgmodig og dyster, og lyser av tungsindig finsk death/doom av den melodiske typen. Likefullt er det litt av en klisjé, all den tid man finner tilsvarende musikalsk depresjon mange steder, og det blir ganske meningsløst å liste opp en mengde likelydende band. Marianas Rest skiller seg også litt ut fra mange ved å ha et organisk og rundt lydbilde som glir som regnbuer innsatt med honning tonesatt av 70-talls orgel gjennom øregangene.
Omnium Gatherums Aapo Koivisto er også dette bandets keyboardist. Enkelte steder er bruken av synth nokså utstrakt, men også de svært melodiøse gitarene er med på å skape et mykt rungende uttrykk som glatter ut de skarpeste kantene selv om musikken fortsatt er tung som bly. Lydbildet kan sies å være “tilgjengelig”, men jeg vil ikke kalle det “kommersielt”. Ei heller et ankepunkt. Jeg vil bare konstatere at musikken kan oppfattes som glatt.
Denne glidemiddel-effekten fjerner likevel ikke all friksjon, og musikken bikker aldri over i en overpolerte overdose. Enkelte partier kan bli litt poppete, men la deg ikke affisere av det. Dette er ikke gjennomgående i alle låter, men er kun begrenset til deler av skiva, mest synlig i The Millennialist og For the Heartless. Disse sekvensene er ikke i nærheten av å forhindre meg fra å nyte Horror Vacui. Ergo bidrar de heller til velkommen forandring.
De mest hardkokte er likevel advart.

Jeg er målbundet i dyp hypnose, og har problemer med å tenke klart, for ikke å snakke om vanskene med å uttrykke meg. Jeg etterspurte promoen etter å ha kommet over en uoffisiell forsmak på nett, og har vært i besittelse av den lenge. Jeg har spilte denne mye den siste måneden. Usedvanlig mange ganger, faktisk, men har slitt voldsomt med å finne de rette ord for å formidle essensen av Horror Vacui. Jeg har selvfølgelig ikke primært lyttet i søken etter de rette ord, men fordi dette er et behagelig og variert album med knallsterke låter. Jeg har i tillegg brukt den som sovemedisin et dusin ganger. “Søvndyssende” kan være synonymt med “trøttende” og “kjedsommelig”, men i dette tilfellet bety det avslappende, rolig, vakkert og behagelig.
Horror Vacui er ikke for bedøvende. Den bølger mykt og beveger seg med et hjortedyrs eleganse. En bekjent som ikke er spesielt begeistret for metall kalte til og med musikken noe av det vakreste han hadde hørt på lang tid. Du finner ikke mer attraktiv musikk på radio, og Marianas Rest kan nok sies å ha bred appell.
På sitt beste er dette simpelthen nydelig!

Bandet har laget video til den låten jeg har minst sansen for på skiva. The Millennialist åpner ballet med litt for rosenrøde vibber og en grei overdose synth. At videoen også er i overkant flau, gjør at jeg heller oppmuntrer deg til å lytte nedenfor. Jeg har som sagt spilt skiva vanvittig mye, og blitt usedvanlig glad i den. Skiva induserer en voldsomt dyp transe, og jeg mistenker den for å utsondre sublime skjult baklengs-budskap som forsøker å hypnotisert meg til å gi full score. Jeg er farlig nære til å gi etter, men jeg besinner meg, og trekker ett poeng for de glatteste partiene. Femmeren er likevel sterk som granitt.

Globale datoer for skive-slipp spriker som en skrevende ballerina i spagaten. Albumet har vært ute siden 10. november i Europa, mens Nordamerikanere må vente til samme dato i februar. Resten av verden må av en eller annen grunn belage seg på å vente til samme dato i mars.

Når en ny garde av håpefulle begynner å kopiere uttrykket, og de store magasinene begynner å sette rare titler på stilen, vil nok en felles terminologi bli alment akseptabelt for sub-sjangeren. Inntil dess, tviholder jeg på termen Sci-fi Metal. Space Metal ville også fungert, bare så det er sagt.

Norske Khonsu ble skapt av trønderen S. Grønbech - bror av Keep of Kalessins Obsidian C. - etter å ha flyttet til Bergen. S. har tidligere bidratt med å komponere EPen Reclaim, som ble en overgang fra tradisjonell svartmetall for Keep of Kalessin.
S. hadde imidlertid ikke annet på CVen da han debuterte med Khonsu-skiva Anomalia i 2012. I 2014 ble det igjen stående ovasjoner fra de fleste som setter pris på litt eksotisk krydder, og ikke bare grovbrød, da EPen Traveller ble sluppet. Etter mer enn to og et halvt år med mye arbeid, foreligger omsider The Xun Protectorate.
Per dags dato består Khonsu av multi-instrumentalist Grønbech junior og vokalist T’ol fra Killing for Company og tidligere Chton. I tillegg bistår Rune Folgerø fra Atrox (og live for Manes) med renvokal.

Musikken er ikke en tradisjonell eterisk reise blant astrale legemer i melkeveien, og jeg ramser ikke opp de vanlige referansene på øvrige band som bedriver intergalaktisk utforskning. Khonsu har lagt reisen og utforskningen bak seg, og kolonisert en fremmed del av galaksen. Vi befinner oss i rommet, mange lysår fra jorden. Etter lang tid i kryogenisk søvn mens autonome roboter og droner konstruerte en romstasjon på størrelse med Tokyo, befinner vi oss også langt inn i framtiden. Dette er science fiction og metall i skjønn, klinisk legering.
Jeg holder meg ikke til manus, men dikter heller fritt ut i fra det lille jeg vet om konseptet på forhånd og de stemninger jeg fanger opp, men historiene stemmer likevel overraskende bra overens.

Det eneste organiske her, er mennesket, fullstendig avsondret fra sine artsfrender på den gradvis døende planeten jorden. Etter århundrer i kunstig koma, og ytterligere tiår med kunstig intelligens som akseptabel sosial relasjon, spørs det hvor organiske de tilslørte og anonymiserte menneskene selv er under sine halv-uniformerte beskyttelsesdrakter. Det primitivt dyriske konseptet med kroppsspråk er underkuet til fordel for konkret maskinvennlig saklighet. Den best bevarte menneskelige følelsen er emosjonell tomhet. Fravær av dyr og insekter, natur, yrende menneskeliv, biologisk mangfold og kanskje litt god gammel skitt og smuss, kan bringe uforutsette og uventede lengsler.

Etter en dystopisk men drømmende prolog, en stemning som er representativ for store deler av The Xun Protectorate, får jeg litt Keep of Kalessin -vibber av gitaren, men så har da også brødrene Grønbech Enkelte naturlige likheter i sin tekniske spillestil. Musikken er kald og klinisk, adskilt fra konvensjonelle humane emosjonelle irrasjonaliteter og organisk preg. Litt følelsesmessig avstumpet, kan hende. De sterile omgivelser setter sitt preg.
Musikken er en sømløs progressiv arkitektur av kjølig synt med drypp av avantgarde techno med hint av elektronika, og tildels udefinerbar ekstremmetall. Det metalliske må dog sies å være beslektet med melodisk men kald sortmetall, selv om sluttresultatet dermed ikke kan kalles black metal. Likevel er Mysticums umenneskelig maskinelle stil noe jeg ofte får vibber av i den industrielle miksturen av absolutt diversitet.

Også assosiasjoner til Alkaloids tekniske suverenitet dukker opp, og da spesielt i starten av Death of the Timekeeper som kan minne litt om låta Cthulhu. Tankene streifer også innom Ayreon. Likheten er riktignok like fraværende som vind-sus, bølgeskvulp og fuglesang på romstasjonen; her finnes bare susende ventilasjon, durende aggregater og annen elektrisk og mekanisk bakgrunnsstøy, men den gjennomførte struktureringen hvor utallige elementer sveises sammen av én primær bakmann, og danner et album så helhetlig i stemning og utførelse at det lukter førsteklasses konsept-album lang vei (noe det da også er), har de like fullt til felles. Progresjonen gjennom glidende melodier og talløse overganger er i motsetning til den spektrale stemningen svært naturlig.

Det finnes elementer her jeg vet jeg ikke burde omfavne. Den dark-metalliske trance-låta The Observatory, komplett med lys renvokal, eller spesielt A Dream of Earth, med sin sterke techno-jungle-trance-rave-houseparty syre og salige kvinnevokal. Likevel passer det helt fortreffelig sammen. Jeg skrev at jeg ikke skulle nevne stereotypiske referanser, men for å likevel sammenligne litt: om Below the Sun og Monolithe møtte Semargl og Diablerie...
Det hele er enormt grundig gjennomført. Til og med nevnte låter er dessuten fulle til bristepunktet av mollstemte stemninger. Jeg har ingen egentlige innvendinger. Selv lyden er upåklagelig. Jeg anser den unike stemningen konseptet i sin helhet gir som enestående, og skiva som sådan som en moderne klassiker. Jeg ser meg derfor nødt til å gå for 6 poeng.

En oppsummering til glede for travle eller late metall-skaller, samt dyslektikere, kan være på sin plass.
The Xun Protectorate er et konsept basert på en futuristisk fortelling om hendelser på en svær romstasjon kretsende rundt solen i en fjern framtid. Med elementer fra techno-elektronisk musikk og melodisk svartmetall, samt veksling mellom ekstremvokal og følsom renvokal, skapes en distinkt og unik stemning av intergalaktisk, klinisk og syntetisk isolasjon, evnet til å gi jordnære vesener en sterk følelse av klaustrofobisk framtidsfrykt.

Stream hele The Xun Protectorate nedenfor, og se gjerne den grafiske lyrikk-videoen til A Jhator Ascension og musikkvideoen til Visions of Nehaya.

Hypnosophy er den greske kvintettens tredje fullengder, og den åpner ganske stilig med Oneirodynia, som blander ulik ekstrem og emosjonell renvokal med sjel og innlevelse. Melodien er god, og den inderlig hånende og ubeherskede vokalen som nærmest spotter den rene stemmen, skaper god kontrast. Når saksofon kommer inn, tilfører det musikken ytterligere nerve. Når 7 minutter lange Fire Walk with Me overtar etter nesten 8 minutter, er denne i noenlunde samme gate, med progga melodisk ekstremmetall. Starten minner ørlite om Keep of Kalessin med rytmikken i melodien. Låta er god, men jeg får ikke helt taket på de rene vokallinjen i refrenget, som gir meg en litt ukomfortabel følelse.

Med Earth Tomb våkner dessverre kabaret-dyret fra dvalen. Dette er starten på “Hypnosophys forbannelse”. På forrige skive var det en låt især jeg ikke satte særlig pris på, og Hypnosophy bygger i litt for stor grad videre på nettopp de samme ingrediensene. Låta er nokså god og vel-skrevet, men musikken føles også hakket mer power-prog-poppa, og særlig det grufulle musikal-lignende kor-refrenget gjør at jeg begynner å føle meg ubekvem.

Gråtende, sørgmodig saksofon åpner Void, men så fort jeg finner roen, og melankolsk trivsel tar plass i sjelen, kommer jazza kvinnevokal av en type jeg ikke kan fordra. Av nøyaktig samme årsak har jeg ingenting å sammenligne med bortsett fra låta Funeral Blues, det største ankepunktet fra Extance nettopp på grunn av de samme elementene.
Låta Tunnel bringer ytterligere jazz-elementer som trolig vil gjøre større fans av Yello yr av uforståelig glede. Jeg blir mer ør, i så måte.

Skiva tar seg litt opp mot slutten. De progga stemningene i Thus Ocean Swells er ikke fullt så ille. Ihvertfall dersom en lettere avantgarde stemning av schizofren men dempet jazz-prog er din greie. Låta blir likevel litt matt i lakken, og lite spennende. 15 minutter lange Phronesis - Psychomagic avslutter et heller skuffende verk fra Aenaon. Låta er i stor grad rolig og drømmende, og den har definitivt sine øyeblikk. Uttrykket er som stemningen, preget av nokså monoton melankoli, og jeg måtte høre låta ekstra mange ganger da konsentrasjonen stadig falt i staver. Låta har med andre ord et litt for anonymt preg i sin helhet.

Låt-for-låt anmeldelser er ofte uglesett, men med Hypnosophys gradvise utvikling, som en ulykksalig ferd utfor stupet, føles det som en naturlig fremgangsmåte. Aenaon berger seg delvis ved å begynne svært bra, og ved å provosere mindre mot slutten enn hva midtpartiet på skiva gjør.

Dersom du har mer sansen enn meg for alternativ musikk, framstår Aenaon helt sikkert som et spennende band. De benytter i tillegg til saksofon, synth og konvensjonelle metalliske instrumenter, både bouzouki, sitar, oud og bağlama. Fire strengeinstrumenter med utbredelse rundt Sør/Øst-Europa, Vest-Asia og Midtøsten. For meg blir imidlertid Hypnosophy lite brød og mye sirkus, og når grekerne agerer storband-jazz, kjenner jeg at aversjonene kryper som insekter under huden.

Skiva er velspilt, og låt-skrivingen er tildels kløktig, med enkelte gode melodier og mothaker, dyktig implementering av et vidt register og stort mangfold. Uttrykket kan sies å være gjennomført til fingertuppene, noe som også kreves for ikke å falle gjennom med en såpass schizofren mikstur. Egenskaper de som setter pris på denne musikalske retning helt sikkert vil sette pris på.
Jeg er likevel personlig temmelig skuffet. Skiva er temmelig ujevn, og deler av den faller overhodet ikke i smak. Jeg må likevel presisere at albumet er en smakssak som har en overvekt av ingredienser som ikke appellerer til meg, men som muligens kan gå rett hjem hos deg.

Til tross for den slagkraftige effekten av Aura og Soma, gikk jeg til Hero med åpent sinn. Dels fordi tidligere premierte låter har indikert en viss endring, men også fordi kreative musikere har en tendens til å unngå å trå i egne fotspor. De to EPene var tross alt ikke så fryktelig ulike i uttrykk, og tiden for evolusjon var vel sånn sett moden. Hero beveger seg ganske riktig i en litt annen retning.

Duoen blander fortsatt en nokså kaleidoskopisk malstrøm av rødglødende svartmetallisk lava og okkult-lydende hyllest til dødsriket. Hero har en viss hypnotisk stemning samt et ganske avrundet atmosfærisk uttrykk. Lyden underbygger især de to siste aspektene ved å runge med et varmt, episk etos. Noe av råskapen er svunnet, eller har i det minste bleknet.

Introen Urdr består av gyselig plystring, og skiva avsluttes med en tilsvarende begredelig outro i form av Atropos, hvor vokalist KzR (tidligere i Witchrist og Deathcult) gjør en dårlig imitasjon av Billy Idol, Danzig eller tilsvarende. Skiva har sågar et tåpelig mellomspill kalt Decima, hvor “hey-o-hoyo” vokal gir assosiasjoner til en forkjøla indianer. De seks låtene holder imidlertid endel høyere kvalitet, heldigvis.

Musikken er mer melodisk. Uten å gå Melodi Grand Prix i næringen, riktignok. Låtene er ikke dårlige, og den suggererende stemningen gjør nytten. Sammenlignet med de to EPene, føles dog Hero nokså utvannet og tam. De to første låtene gir meg ikke all verden. The Archer preges til en viss grad av veik vokal, og tittellåten ser den grufulle plystringen returnere. Ingen av disse elementene rammer i stor nok grad til å ødelegge låtene. Påfølgende Phosphor kommer likevel bedre ifra det tross et monotont preg og et halvt minutt med rituelle stemmer, fløyter og bjelle-rangler som leder over i nevnte Decima.

Etter pausen ankommer I am III, som viser mer råskap via dynamisk mangfold, samt ulike vokalformer som faktisk fungerer utmerket, noe vi skal se at ikke alltid er tilfellet. Trommingen er et av aspektet ved skiva som på sitt beste appellerer mest. Ta Spiritual Athleticism som rimelig tilfeldig eksempel. Selv om takten er jevn og stødig gjennom sekvenser av låta, varierer perkusjonist HzR rytmikken betraktelig via god variasjon på tammer og pauker. Ta ikke det sistnevnte for bokstavelig. Pauker er ikke inkludert. Dette er grunnkurs i hvordan forhindre at monotoni låter monotont. Trommingen er likevel ikke utelukkende fasjonabel. Begynnelsen av nevnte låt imponerer for eksempel ikke stort.

Det blir altså litt mer schwung over skiva når den har kommet godt i gang og vel så det, men avsluttende Clorophylia blir noe langdryg og begivenhetsløs, og viser at heller ikke siste halvdel er feilfri. Bölzer gjør langt fra alt rett på sin første fullengder, og lever således slettes ikke opp til hypen i denne omgang i mine ører. Kardinalfeilen har vi dog bare pirket borti overflaten av.

Albumets største og mest kontroversielle endring er altså vokalen. Den er aldri like rå som tidligere, selv om den forblir nokså grovkornet flere steder. Det er innlemmingen av langt lysere renvokal som nesten garantert vil splitte lytterne i ulike fraksjoner. Den sørgmodige, klagende vokalen uler som høstvinden i dårlig isolerte, nær falleferdige fjellhytter. Den er uten tvil en smakssak. Min opprinnelige mening var at den kanskje ikke var direkte dårlig, men at den ikke tilfører musikken noe som helst. Etter hvert framstår den også som en ulempe, en hemsko, og det hjelper ikke at den har et (trolig tilsiktet) hint av falskhet. Hadde den blitt brukt kun unntaksvis, hadde den gjerne bidratt til større mangfold, men den brukes nokså mye, og framstår som alt for myk og salig. Den rene vokalen fungerer rett og slett langt fra optimalt.

Hero er et helt greit album, men når bandet bak de 46 minuttene heter Bölzer og er den mest hypa nykommeren i moderne metall-historie, er det lov å bli skuffa over ei “helt grei skive”. Selv coveret er nokså banalt i mine øyne. Jeg kunne gitt lavere karakter basert på subjektiv skuffelse, men velger å rangere skiva som “ganske god, men ikke utpreget sådan”. Det skal ikevel sies at fireren er svak.
Hør Spiritual Athleticism, og avslutt med desserten, I am III, som viser Bölzer anno 2016 på sitt sterkeste.

Djevelen ligger i detaljene, heter det i et engelsk ordspråk, og Conceived By Hate byr på presise detaljer i sin ellers så rabiate metall. Musikken er kjapp og aggressiv, men de fem mellomamerikanske karene har bra med finesse sammenlignet med mye tilsvarende råskapen.

Musikken er vital, med tydelig entusiasme fra de involverte. Stemnings-partier og brutalitet flettes fint sammen, begge deler preget av godt og dyktig instrumentelt håndverk. Både gitar og bass viser framføring med hint av teknisk tilsnitt. Soloene er tøylesløse og flammende. Trommene byr på enkelte bisarre rytmiske overganger. Sjekk for eksempel de første minuttene av Chaos Upon Us. Aberet er tildels retningsløse, og dermed nokså intetsigende melodilinjer.

Tre låter skiller seg litt ekstra ut. We Choose Who Suffers er en seigere låt med ondsinnede stemninger og dugelig dyster melodi, plassert midt på skiva. Også leken bruk av fretless bass finner sted i en sekvens. Et bakteppe av synth åpenbarer seg sågar etter hvert, men bruken overdrives ikke. De durende gitarene står i front og dominerer sammen med harde takter og syk, raspende vokal.

Også i Below the Pale Sky dukker synth opp sammen med rolige gitarer, før synthen trekker lengre bak i vognen når bråkete ungdommer stiger på undergrunnsbanen. Kontrastene er markante når durende gitar med dundrende lyd overtar. Atter en herlig låt.

Etter en kortere låt med herlig gitarsolo, avsluttes skiva med den 7,5 minutter lange tittellåta. Kort sagt, er Death & Beyond virkelig en monsterlåt med mye snasent gitarspill. At disse tre er skivas lengste låter er selvfølgelig gledelig da de også er mine udiskutable favoritter. At alle er plassert fra midten og bakover, betyr også at jeg foretrekker siste halvdel av albumet.

Albumet blir litt ujevnt, fra låter uten markante melodier, til hypnotiske giganter som blåser meg overende, men kvaliteten på strukturering og andre aspekter er konstant knall.
Gi Death & Beyond et forsøk, eller helst flere.

Den gotiske og teatralske framtoning på forholdsvis symfoniske Frozen Circus (2007), er som navnet antyder full av nettopp psykedeliske sirkus-spillopper, med utstrakt bruk av fager kvinnevokal og sigøyner-fele, samt noe synth og lirekasse. En interessant miks, forsåvidt, men også litt schizofren og poppete. Dessuten var lyden en tanke ullen. Selv coveret ble en anelse pompøst.
Etterfølgeren The Beauty Of Chaos (2012) gikk derimot mer i retning lett-progga, symfonisk, melodisk, leken og svevende “svart” metall. musikken var mer i min gate, og lyden var klart forbedret.

Lyden blir mitt største reelle objektive ankepunkt hva No Way Out angår. Den er fortsatt tydelig og fri for billig grums, men et eller annet sted i prosessen har noen skrudd skrustikken litt for hardt til. Et dynamisk spekter på DR6 i de fleste låtene, er ikke nødvendigvis overdrevet komprimert, men det låter uheldig klippende i de sekvenser hvor det volume pådraget overstiger de maksimale grenseverdier. Likevel er det primært de som er kresne på lyd som vil sitte å irritere seg over dette. Jeg liker musikken, og fokuserer heller på den. Alle låtene er heller ikke like intense. Sweet Isolation er den mest intense, og således også låten hvor dette blir tydeligst. Skiva er likevel ikke vanskelig å nyte, men den hadde fortjent romsligere dynamikk med nok takhøyde til å unngå klipping.

Musikken er ikke den letteste å forklare. Den kan riktignok kalles melodisk black metal med symfoniske undertoner, men den kan like gjerne defineres som progressiv ekstremmetall. Det er noe, men ikke mye svartmetall inkorporert i musikken. Det er primært vokalen som står for den biten. Vokalen veksler mellom grovl, snerring og ren vokal på god mannér. Musikken ligger i limbo mellom det rolige og det ekstreme. På sitt roligste er den halvveis drømmende der den vrir seg urolig i søvne. Angsten setter aldri helt inn, med faren for kaldsvette er definitivt tilstede.

Musikken har herlig driv og et fyldig lydbilde hvor tradisjonelle instrumenter deler plass med orgel, piano, koring og orkestrale elementer i stadig skiftende kulisser. Melodiene er flotte, gitarene tidvis briljante, overgangene rikholdige og strukturene eksemplariske, i det Eternal Deformity doper deg ned og lokker deg inn i lyssky omgivelser. Pussig nok er det ikke sikkert at du reagerer med hverken panikk eller protest når du oppdager at det er No Way Out.

Jeg hadde sansen for The Beauty Of Chaos, men jeg tror sannelig polakkene har overgått den.
Dette albumet ble faktisk sluppet for omlag et år siden av bandet selv, med coveret på din venstre side. (Som blir min høyre side, da jeg sitter å lusker bak skjermen din.) Med et selskap i ryggen og tilhørende økt publisitet, samt et mer iøynefallende cover, er det håp om at den når ut til et større publikum. Eternal Deformity kan appellere til en ganske vid målgruppe, og etter mer enn 20 år med standhaftig pågangsmot har de også gjort seg fortjent til litt ekstra oppmerksomhet.
En litt svak femmer, men en femmer like fullt.

Se videoen til nevnte Sweet Isolation.

Matron Thorn fra blant annet Ævangelist står bak Death Fetishist, og da vet du at det soniske er dømt til å være uhyggelig. Mannen benytter likevel soloprosjektet til å framstille litt andre sider av sin obskure person, og dette låter da heller ikke akkurat som moderbandet. Musikken har derimot intensitet til felles. Dette er dog eklere, og de assosiasjoner musikk gir er ikke noe vakkert skue.

I likhet med Akhlys, Gespenst, Abyssal og så videre, byr Death Fetishist på eklektisk, klaustrofobisk dystopi via temmelig kaleidoskopisk black/death dynket i mørk ambiens, truende noise og rå, sosiopatisk, følelsesløs, industriell avsky.

Du tror kanskje du forstår tegningen. Joda, det er disharmonisk avsky og larmende dissonans vi står ovenfor, men jeg tror ikke du egentlig forstår omfanget av akkurat hvor sykelig dette er, så tillat meg å fortsette å male med bred pensel. Musikken er i likhet med Slagmaur bygget opp lagvis som en narkotisk tåke hvor vage minner om utstuderte planer for fysisk og psykisk tortur med verktøy, etsende væsker, temperatur-svingninger, trykkkammer og alt som ille er stadig returnerer. Musikken utbroderer selv en skrekkinngytende og redselsfull, voldsforherligende atmosfære. Stemningene og de mentale bildene innbefatter flittig bruk av hallusinatorisk voldtektsdop og pervertert omgang med sprøytenarkomane lik, samt partering, lemlesting og det som verre er.

Matron Thorn har tenkt ut musikken i sitt syke sinn, og tar seg av vokal, instrumentering og effekter, mens G. Nefarious, en aktiv kar i den amerikanske undergrunnen, håndterer slagverket. Foruten disse, har en god håndfull hjerteløse sjeler bidratt. D.G. (Misþyrming m.m.), Doug Moore (Pyrrhon) og mindre profilerte Julia Black har alle lånt vekk stemmen, og Jürgen Bartsch (Bethlehem) og Mories (Gnaw Their Tongues) har levert kald og ubehagelig synth.

Den som trenger noe for å døyve ventetiden fram til Deathspell Omega slipper sitt etterlengtede sjette opus, anbefales å gi Death Fetishist en grundig sjanse. Men vær obs på at en uvel følelse av kvalme nesten er uunngåelig dersom du besitter et snev av medmenneskelighet og empati. Følsomme sjeler frarådes å prøve seg på Clandestine Sacrament. Spyposer finner du i stolryggen foran deg. Dersom du ikke har spyposer, eller stolrygg foran deg, kan du for helvete bare ha det så godt. Det skulle du jaggu faen ha tenkt på før.