Selvutgitt, 13.10.15
Sound of the Horde åpner Ilddyrking, ei skive jeg har hatt på ønskelista siden den ble utgitt for et år siden. Låta minner om en blanding av viking-toner og Maha Kali, og det skal senere vise seg at Blot har fascinasjoner for svenskene.
Bandet fra Kristiansand blander elementer fra black metal med melodiske, kamplystne folk-inspirasjoner, og låner litt av det folkloristiske fra sognametall i samme slengen. Spesielt de nydelige melodilinjene i tittellåten viser et band med god teft for låtskriving.
To av de tre karene som utgjorde Blot på skiva, har ellers tilhold i Mental Disaster, mens tredjemann har en fortid fra Apostasy. Live har de til nå forsterket mannskapet med Stig Reinhardtsen fra In Vain og Osvald Egeland fra Blood Red Throne, men nå har Stig blitt fast medlem, og bandet har fått inn en fast bassist i Robert Barajas. Bandet kom sammen i 2007, og slapp EPen Blot i 2009. På denne debuten vises igjen og igjen denne eminente teften for norrøn melodi og struktur, med svart vokal og krydder av akustiske gitarer og munnharpe, hvor God of War er et av høydepunktene.
Som nevnt viser trioen sin respekt til Dissection. Dette ved å gjøre en utsøkt versjon av Where Dead Angels Lie.
Jeg skal fatte meg i noenlunde korthet, selv om det er fristende å utdype i det vide og det brede, for Blot har levert en strålende debut i form av Ilddyrking.
Forhåpentligvis har karene nytt materiale på gang, for jeg gleder meg til fortsettelsen.
EDIT 24.11.16: En liten korreksjon. Jeg fikk nettopp beskjed om at hverken Robert eller Stig er faste medlemmer. Metal-Archives er fortsatt den mest tilgjengelige informasjons-kilden, men databasen er ei feilfri.

Screaming Victims Distro, 24.06.15
Tilfeldigheter som rår er bare krydder i hverdagen. Jeg trodde denne EPen, simpelthen kalt I, var en ny utgivelse, men det viste seg at den ble sluppet i fjor. Disse greske dødsmetallerne har snart eksistert under felles moniker i tre år, og består av tidligere Nocturnal Vomit medlemmer. For et knapt år siden slapp The Psalm to kjetterske salmer som vi herved tar en liten titt på.
I er den første krigserklæring fra trioen, og knapt sju minutter lange A Mass For The Bereaved er deres første dødstegn. Starten er okkult og illevarslende, mens gitar og trommer varmer opp. Når man er varme i trøya, er det bestialske riff og forbannet vokal som dundrer ut av katakombene. Uttrykket er tøft, men jeg rekker å merke at repetisjonen dras ut før bandet tar grep. Når de så gjør, blir det andre boller. Etter en heseblesende spurt-økt overtar gitaren, som hyler mot månen som en desperat prærieulv gjennom låtas to siste minutter.
Ascetic heter neste låt, og strekker seg ut 30 sekunder lengre. Denne viser The Psalms iboende eksotiske preg, hvor dødsmetallen tilegner seg et litt fremmedartet og besynderlig uttrykk som absolutt er kledelig. I melodi framstår denne som monoton og svart/hvitt. Til tider føles den også litt ensformig, men rytmer og riff går gjennom ulike sekvenser, og låta danser totalt sett som skygger på bergveggen i den primitive hulen.
Det vil bli interessant å se hvordan dette bandet utvikler seg, for dette er en god EP fra et allerede dyktig band. Jeg har et ønske: Ikke spar på den hylende fargesprakende gitaren. Hold aldri tilbake, slipp demonene løs.
Sjekk grekernes første livstegn mot en frivillig penge: The Psalm - I.

Independent, 01.12.15
Nederlandske The Shiva Hypothesis ble skapt som en trio i 2012, og brukte litt tid på å finne en røst som passet bandets uttrykk. De har funnet sin mann, og gitt ut sin første demo. Promo 2015 kunne med sine tre låter på tilsammen litt over 20 minutter like gjerne vært definert som EP. Spesielt når også lyden er mer enn akseptabelt.
Musikken blander elementer fra de ulike ekstrem-metalliske nabolag, og karene nevner klassisk norsk svartmetall og store ekstremmetall som inspirasjonskilder. Bandet har likevel staket ut sin sti uten å trå i andres fotefar. Det er mest lettvint å knytte bandet til sjangerhybriden black/death, med undertoner av satanisk okkult alkymi.
Jeg har tatt meg god tid med denne utgivelsen i fåfengt forsøk på å finne de rette ord for å beskrive bandets arkitektoniske mareritt i tre akter. Bandet konstruerer låter med tekniske og progressive prinsipper i tankene, men bevarer en ånd av forrykt svart død. Musikken er rå som en snikende uhygge som manifesteres, omringer deg og går til fysisk angrep før du rekker å forberede deg. Videre har jeg sansen for måten bandet legger inn uventede overganger, selv om kontrastene ikke er nyskapende. En god oppskrift er fortsatt god, så lenge den følges sporadisk, og ikke pedantisk.
Bandets vokale funn er noe av et varp. MvS hjelper til med å bevare bandets illevarslende uttrykk, samt øke og fornye dets bestialske preg av avsindighet. Måten mannen fordreier og vrenger stemmen med gurglende og knurrende resultat, gir enkelte assosiasjoner til Attila Csihar.
Hvordan The Shiva Hypothesis videreutvikler seg når det forhåpentligvis snart blir plukket opp av et renommert selskap, ønsker jeg helt klart å holde meg oppdatert på. For sjelden har jeg hørt en så oppegående og herlig første demo som Promo 2015!
De tre låtene ligger på Bandcamp hver for seg til en valgfri penge.
Sjekk også lyrikkvideoene: Caduceus, Praedormitium & Maze of Delusion.

The End of Time Records & Under The Tyrant’s Banner Prod., 25.11.14
Regler er til for å brytes. Eller snarere; jeg har vanskeligheter med å si nei. Jeg sa riktignok først nei når jeg først ble presentert for det psykedeliske doom metall bandet Doomster Reichs debut The League for Mental Distillation, men min polske “korrespondent” hadde flere ess opp ermet, og jeg klarer selvfølgelig ikke å si nei til grundig polsk black/death, for Debris of Faith er en knapt 40 minutter lang debut det lukter rimelig svidd av.
Serpent Seed gjør ikke noe nytt, men tar i bruk alle kjente tradisjonelle virkemidler og ivaretar den musikalske arven på et vis som burde kunne garantere aksept fra genre-fans. Med sataniske grimaser snerres blasfemiske fraser. Vokalist Arymans frådende munnhuggeri er en hybrid av svarte gutturale tirader. Samme mann leverer, sammen med Jatssa, svermende kaskader av hissige riff og sydende melodier, hvor stemningen er glødende hatefull. Wojtass styrer trommene med stødig hånd, og vet å benytte seg av vekslende takter og gode overganger med et drevent forhold til alle trommesettets elementer. Jakubs bass omkranser den giftige eliksiren som en tordensky av damp idet bandets etsende cocktail baner seg vei gjennom blodomløpet mot kroppens vitale organer.
Med gode låter og ditto instrumentering, samt aggressiv metall med adekvat melodisk råskap og en atmosfære av kompromissløs harnisk, byr ikke nykommerne i Serpent Seed på noe nytt, men de byr på kvalitet i alle ledd, og musikken blir omtrent så minneverdig som den kan bli, avhengig av hvor mye tid du gir den. Når bandet så lar deg bestemme hva du ønsker å betale for den digitale versjonen, ser jeg ingen grunn til at ikke sjangerfans skal gå skiva nærmere etter i sømmene. Jeg anser Debris of Faith som en sterk debut, og dermed antar jeg at de fleste black/death fanatikere vil bli fornøyde. (Ettersom jeg naturligvis anser meg selv som malen du bør se til for å kalibrere din egen smak.)

Possession Productions, 06.06.15
I forbindelse med finske Devouring Stars debut Through Lung and Heart, nevnte jeg min frykt for inflasjonen innen kaleidoskopisk anlagt svartmetall. Nå, halvannet år senere, har heldigvis ikke ti dusin generiske middelmådigheter okkupert sjangeren. Helt nederst nevnte jeg også som kjappest portugisiske Tod Huetet Uebel, som jeg fryktet at jeg aldri skulle få tid til å omtale. Moralen? Frykt er ubegrunnet - vær fryktløs!
Tod Huetet Uebel har nok mer til felles med røttene til denne sydende avarten av svartmetall, da de minner noe mer om Paracletus era Deathspell Omega enn islandske og andre etterfølgere. Med Malícia viser også portugiserne evne til individuell tenking og ditto forholdsvis unik musikk. Frenetisk atonal villmannskjøring med fullt pådrag og høyt turtall er normalen, men den heseblesende duoen skifter til stadighet gir i uforutsigbare mønstre, samtidig som de legger inn mengder av dystopisk stemning. Gitarene byr på mye urovekkende og ubehagelig klang, og detaljene veksler så ofte at repetisjon aldri blir en problemstilling.
Tod Huetet Uebel er riktignok ikke helt på høyde med sine nærmeste slektninger, men dersom dette er en subsjanger av kullsvarte landskap du tenner på, sjekker du ut Malícia øyeblikkelig. Ta i tillegg en nærmere titt på det egenartede coveret i samme slengen.

Selvutgitt, 18.02.15
På tide å returnere til fortiden for å levere inn en ny sikker tippekupong.
Vi skal til det underjordiske dødsriket Arallu, portretert av det israelske black/death-bandet Arallu, som blander sin melodiske ekstremmetall med Mesopotamias folkemusikalske arv. Der Orphaned Land blander tilsvarende med vennligstilt metall, og Nile krydrer sin dødsmetall med elementer av mektige midtøsten, mikser Arallu litt hissigere svarte toner, hvor rytmer av lokal kultur inkorporeres i selve metall-delen, mens folkelementer blandes naturlig inn uten å bli det dominerende elementet. Her anvendes autentiske instrumenter, som baglama, oud, kanun, darbuka, bongoer og andre tradisjonelle instrumenter.
Bandet fyller 20 år til neste år, og dette er album nummer fem, som også er tilgjengelig på CD via Raven Music. De er i disse dager ute med DVDen Middle Eastern Battlefield. De som har sett Sam Dunns dokumentar Global Metal, eller den tilsvarende franske dokumentaren Un Monde de Metal, drar gjerne kjennsel på israelittene.
Bandets musikk har et primitivt preg, der også andre genre, som punk/rock-inspirasjoner, kan spores. Musikken føles litt uferdig, og er nok ikke på samme nivå som landsmennene i Melechesh, men den føles “ekte”, og har definitivt et sjarmerende preg. Dersom det kan friste med en litt mer diabolsk versjon av Iron Maidens Powerslave, sterkere preget av regionale toner, finner du også det her. Ikke dumt dette.

Videoer finner du på YouTube, og bandet har lagt ut Geniewar og andre skiver på Bandcamp.

Total Metal Records, 14.09.15
Denne var jeg ærlig talt usikker på. Låta Afterlight, som åpner den 71 minutter(!) lange skiva, framstår som temmelig pretensiøs kvinne-frontet episk møl møter rocke-opera. Etterhvert viser det seg imidlertid at den israelske kvintetten har teft for melodier og progressive strukturer. Selv kaller de sin musikk “Progressive Art Metal”, noe jeg ikke ser noen grunn til å krangle på.
Skiva bygger på et litt spesielt konsept, der hovedpersonen sitter fengslet og får tiden til å gå ved å lese bøker. Pent Letters bygger på klassikere som Greven av Monte Cristo, Stranger in a Strange Land, Faust, Dostojevskijs Forbrytelse og straff, m.m.
Musikken har et dramatisk og teatralt preg som forsterkes av gotiske og symfoniske innslag og en dæsj av sirkus, tivoli og Ayreon, blant annet.
71 minutter er definitivt i overkant, men Stormy Atmosphere kommer likevel forholdsvis bra ifra det. Det skal også sies at de 14 siste minuttene består bonus-låten Time, en forseggjorte medley. Musikken vil nok tiltale fans av Pink Floyd, Meat Loaf og/eller Nightwish etc. mer enn de som deler min litt råere musikksmak, men for de som befinner seg i målgruppen eller har et åpent sinn, er dette absolutt noe som bør sjekkes nærmere.

Se videoen til Historical Adventure, samt lyrikk-videoene til The Menippeah (med Tom Englund fra Evergrey) og Gothic Dread. De to sistnevnte kan du også høre nedenfor, sammen med Outcome.

Selvutgitt, 28.12.15
Etter å ha takket ja til å teste ut denne skiva har jeg fått flere promo-forespørsler fra det tyske PR-selskapet Metalmessage. Jeg hadde da, etter faen vet hvor lang tid, ennå ikke fått knotet ned noen ord om Festung Nebelburg, så jeg lovet å prioritere Zwischen den Jahren så snart jeg igjen oppsøkte 2015 i et endeløst forsøk på å avvikle et år som foreløpig har 6803 fullengdere registrert på metal-archives. Det er 18 skiver hver bidige dag, det. Hahaha... fy faen.

Festung Nebelburg spiller black/pagan/folk ifølge samme side. Glem avsky og usminket råskap. De inspirasjoner fra sorte sfærer vi her finner er bare som musikalske elementer å regne, og ikke en del av musikkens sjel i den forstand.
Bandet består av én mann, Nattulv, men med trommer, bass, både en og to gitarer, tostemt vokal og fyldig lyd skapes en troverdig illusjon av fullt band. Spesielt den vokale effekten skapt av svartvokal under renvokalen skaper et stilig preg, og Nattulvs renvokal har et voksent preg med mandig røst.
Musikken er melodisk, og kan i struktur og melodier minne litt om det lille jeg har hørt av tysk musikk utenfor metall-sjangeren, om det så klassifiseres som visesang, rock, folk eller pop. Pakket inn i et tykt lag av durende gitarer og flankert av akustisk krydder, skapes et litt eget uttrykk.
Musikken er forholdsvis snill, og kan i verste fall oppleves som en anelse tannløs, men den har gode melodier, og det ti år gamle enmannsbandet viser med sin andre skive brukbar signatur. Riktignok ikke obligatorisk fra mitt ståsted, men en flott skive er det like fullt.
Skivas handling kretser rundt Rauhnacht, som i Bavaria i sør-østlige Tyskland er omkranset av mystikk og overtro. Skiva er gitt ut på digipak i 500 eksemplarer. Hør en album-teaser på Bandcamp, og låta Thomasnacht via Soundcloud:

Worship Tapes, 24.06.15
Denne 25-minutters EPen er venezuelanske Theurgias første livstegn. Anti Perpetuo er skapt av Daemonae, men bandet har nå vokst til en kvartett. Det eneste Daemonae ikke kan ta all ære for er låta Oscurantis, eller den 27 sekunder lange innledningen på denne, et sitat fra Friedrich Nietzsches Den glade vitenskapen, signert skuespiller/ regissør Werner "Akizur" Ruzicka.
Når man kommer over skiver med illustrasjoner av franske Gustave Doré, er sjansen stor for at svartmetall står på menyen. Så også her. Utgivelsen inneholder fem spor med kjapp og krigersk black metal bygget på en grunnmur av sorgstemte melodier. Oscurantis viser god teft for både melodier og variasjoner i de fem låtene, og spesielt låta Ausencia framstår som stemningsfull og kraftfull.
Når siste låt, Su voz entre las sombras ankommer, reduseres lyden plutselig til en tynn skygge av det øvrige materialet, selv om alt er mikset og mastret i DAE Home Studio, Venezuela.
Anti Perpetuo består av god, hissig og ofte frenetisk svartmetall, og er således en svært god start. Bandet har nylig lansert låta Transformation (Descend to the night of Hiperboros) , fra en kommende EP. Dette lover godt, og jeg gleder meg til å følge dette nye Sør-amerikanske ensemblet videre. Worship Tapes byr naturligvis på kassetter, men Anti Perpetuo er også tilgjengelig på digipak via Uno Producciones, og selvfølgelig digitalt.

Dersom du mestrer spansk, kan du saktens sjekke lyrikk-videoene til Anti Perpetuo og Su voz entre las sombras. Nedenfor finner du både EP og ny låt.

Bestial Invasion Records, 12.09.15
Mørke skyer ligger foran oss alle, men også fortidens farene henger truende som ondsinnede gjenferd over oss. Denne seksjonen har blitt neglisjert til fordel for nye skiver og et snev av fritid i godt over en måned. Det er på tide å oppsøke svunne tider igjen.

I 2013 ble det polske bandet Eris lagt i ruiner, etter en kort gjenforening. Bandet var hovedsakelig aktive fra 1995-1997. Fra asken reiste Empheris seg. To fullengdere, en god håndfull demoer, og en solid bærepose med EPer, splitter osv. senere, består bandet pr i dag av fem mann, og de tre Eris-medlemmene er forlengst ute av bildet. Dette live-dokumentet fra i fjor forteller om et hissig ensemble som framfører black speedmetall eller snarere speedy blackmetall.

Lyden er nokså skral, men også litt sjarmerende, og kvintetten får da fram sitt budskap.
Etter introen er det en settliste på 10 låter som framføres, og konserten er over iløpet av under 25 minutter. Deretter følger to spor fra en annen innendørs-gig, og sørger for en spilletid på like over halvtimen. Vi snakker korte og konsise låter, med hissig attityde, men nok innbakt melodi til at låtene kan skilles fra hverandre. Noe dybde i materialet finnes naturlig nok ikke. Ikke overraskende da ingen av låtene varer i over 3,5 minutter, og snittet ligger på under 3.

Bandet jobber angivelig med nytt materiale, blant annet til kommende fullengder. Jeg hadde spart pengene til den kommer, men ettersom det er 8 år siden forrige skive, hadde jeg ikke holdt pusten.
Live-albumet ble forøvrig den siste utgivelsen på britiske Bestial Invasion Records.

Molot Records, 13.09.15
“Du hellige helvete, det var jaggu faen jenta si som kunne raute det!”, var mitt første impulsive inntrykk når frøken Delirium Tremens åpnet kjeften og brølte meg i øret.
Russerne slapp en EP i 2014, mens 36 minutter lange Divide and Rule er første fullengder. Aggressiv thrash er “the name of the game”, selv om kvinnelig vokal gir litt crust-fornemmelser. Tempoet er høyt, men headbanger-vennlig og det trøkker rimelig godt. Iblant kan vel farten gi fare for nakkevirvler ut av ledd. Noen av låtene virker å ha melodilinjer, soloer og andre minneverdige mothaker, mens andre føles litt mer anonyme. Om disse evner å vokse, eller vil forbli fyllemasse, overlater jeg til deg å finne ut av. Litt kan du vel for helvete gjøre selv?
Skivas lengste låt, med både seig stemning og infernalsk energi, Into the Inferno, blir en umiddelbar favoritt.

Hells Headbangers, 11.09.15
Er ikke markedet snart mettet for metall-band som covrer metall-låter?
Dersom du er ung og uerfaren, og leter etter gamle klassikere, finner du her en haug med obligatoriske låter, samt mange mindre viktige spor. Deceased er veteraner med over 30 års fartstid, og dette er en dobbel-disk med 53 cover-låter. De to timene og førti minutter er en re-utgivelse av Zombie Hymns (2002) og Rotten to the Core (2004), med 17 ekstra coverlåter. Det meste er nok plukket fra 80- tidlig 90-tall, eller der omkring, og vi snakker primært heavy, hardcore punk (evt crust), thrash og dødsmetall.
Men for faen, skulle ikke jeg bli mer selektiv? Dette er en helt unødvendig utgivelse. Deceased gir ikke disse låtene noe nytt. Kanskje bortsett fra klamydia, etter å ha voldtatt vår subkulturelle arv.

Symbol of Domination Prod., 05.09.15
Aornos er et ungarsk sortmetallisk enmannsband, som definerer seg som noetisk black metal. Arkitekt Algras ser ut til å være en aktiv låtskriver, for 9 nye låter, samt diverse coverlåter, remastrede låter og en nyinnspilling har dukket opp på mannens Bandcamp iløpet av fem måneder.
Når et enmannsband debuterer med en time musikk, lukter jeg ugler i mosen, men fyren kan sine saker. Låtene er velkomponerte, med mye innhold og variasjon, og musikken har tiltalende undertoner av alkymistisk middelalder og mystikk på den ene siden, og en hypnotisk atmosfære av kosmos på den annen.
Lyden er mitt største ankepunkt. Med stødigere produksjon hadde Orior blitt et svært mektig og stemningsfullt verk.

Selvutgitt, 30.08
Dette er første utgivelse fra Cleburne, Texas kvintetten Exhortation. Stilmessig blandes hovedsaklig thrash og deathcore, men karene er mangfoldige i sin adferd. Musikken er ofte energisk, men det ros iblant helt ned. Nifse stemninger, melodi og gromme riff er i stor grad tilstedeværende i guttas blandingsforhold.
Selv om jeg har velutviklede allergier mot det meste som heter noe med core, synes jeg dette ferske ensemblet lykkes meget godt, både med enkeltlåter og helhet. Instrumentering og godlyd passerer også lett gjennom nåløyet. Selv coveret er stilig.
Andre ditten/datten-core grupperinger har noe å lære av disse unge jyplingene.
At tenåringene er influert av kristendom er vel det mest negative jeg har å si om dem.

Visionaire Records, 28.11.14
Denne EPen fra italienske June 1974 representerer to unntak fra mine egne regler, samt et anomali på denne siden. Foruten ved årets start, unngår jeg å skrive om fjorårets utgivelser, og jeg skriver konsekvent ikke om utgivelser som er eldre enn ett år. Ikke fordi musikk går ut på dato, men fordi jeg ønsker å behandle nåværende utgivelser, for å holde leseren oppdatert på nuet, og fordi jeg trenger grenser for å ikke gå helt bananas selv. Det akseptable unntaket er re-utgivelser.
Når så eier av Visionaire Records, Federico Romano, spør pent om jeg kan gjøre ett unntak, fordi June 1974 er hans egen musikalske lekegrind, går jeg med på å spre ordet og gi EPen en sjanse.
Fyren har mangfoldig smak, langt utover hva jeg har, og han blander gjerne inn alt fra pop og rock til klassisk og hip hop. På Atlantide modererer han seg heldigvis til et post-rock uttrykk, selv om det inneholder elementer fra pop og electronica.
De to sporene flyter naturlig fra sekvens til sekvens, hele tiden med fokus på melodi. Heldigvis finner vi både ulik akustisk klimpring og litt el-gitar. Alt for lite av det sistnevnte, dog. Altså kan ikke dette kvalifiseres som metall, og dermed var en annen av mine regler brutt. Disse 24 minuttene egner seg best for de med åpent sinn, og det utelukker nok meg.

Satanath Records, 29.08.15
Tittelen kan antyde én av to ting, at dette er en “best of” samleskive, eller at Funebria feirer tiårs-jubileet for sin aller første innspilling, og markerer begivenheten med å lansere splitter ny musikk. Det sistnevnte er tilfellet, selv om de har latt låta Tormento, tilsynelatende hentet fra forrige skive, få litt boltreplass på slutten.
Ikke uventet, med tanke på det primitive, larmende, febrilske og fandenivoldske uttrykk, kommer bandet fra Sør-Amerika. Nærmere bestemt fra Venezuela.
Heller ikke overraskende er det da black/death som står på menyen, framført med brusende adrenalinfylt blod og halsløst rappfotet pågangsmot.
Musikken er, om enn ikke original, kjapp, tøff og tidvis fylt med giftige stemninger.
Den skrikende high-pitch vokalen kan muligens bli en prøvelse for enkelte, dog.

Sliptrick Records, 25.03.15
Best som jeg prøver å kvitte seg med det råtnende kadaveret kjent som 2015 ved å begrave det 6,66 fot dypt i min bakgård, er det noen som insisterer på å bringe opptil flere heftige promoer fra det døde jævla beistets hjerte til min oppmerksomhet.
Det er et ferskt band vi her møter. Italienerne startet opp i 2013, og har klokelig ventet til de har samlet opp materiale nok til en full-lengder, og fått spilt det inn på adekvat vis, før de deler sin infame visjon med verden.
Bandet sverger til ubesudlet svartmetall, med influenser fra den andre bølge samt senere uhygge, men er ikke redde for å benytte melodiske hjelpemidler for å skape låtmessig divergens.
Resultatet blir en smule pagansk, og temmelig stemningsfullt. Ikke obligatorisk, riktignok, men Equilibrium and Chaos er ei knapt førti minutter lang skive som virker å være av typen man lett kan plukke fram med jevne mellomrom. Låtene har tydelige nyanser i karrige terreng, som gjør dem lette å følge fra første stund. Samtidig virker musikken å være allsidig nok til å skape fortsatt interesse ved gjentatte lytteøkter.
Til svarte landskap å være, låter det relativt snilt, men det er stemningsfullt, passe bombastisk og velspilt. Vokalen er grim, og lyden er fasjonabel, med mer enn brukbar dynamikk.
Jeg velger å karakterisere Cold Raven som “trolsk melodisk pagan black metal”, selv om det høres nesten kvalmende romantiserende ut. Denne gir litt vibber av Dissection, om enn i mer pagansk drakt, og ja, jeg liker det jeg hører.

Se videoen til No Mercy.

Symbol of Domination Prod., 23.08.15
Italienske Dulia har etter alle solemerker ikke begunstiget verden med noe som helst før denne 6-spors EPen, bestående av 26,5 minutter musikk i krysningen mellom black, death og doom.

I stil med gammel italiensk og gresk sortmetall bærer lyden litt preg av kassettspiller med svake batterier. Det er noe i den enkle råskapen og de lugubre og lyssky melodiene som fenger, samtidig som uttrykket kan bli litt i overkant primitivt. Det er mulig det blir litt for mye doom i miksen, for jeg hadde helst foretrukket et litt mer forrykt uttrykk.

Jeg tror jeg anbefaler dette til taktløse gravskjendere og andre vulgære vandaler på prozac eller andre zombie-piller, så får heller de pertentlige og snusfornuftige se en annen vei.

Satanath Records, 22.08.15
Ah, yes... Denne skiva er akkurat så herlig som jeg trodde.
Jeg har akkurat ignorert to andre skiver fra samme selskap. Etter å ha hørt på svartmetall i 20 år kan du sikkert kalle meg en smule kresen. Da er det alltid kjekt å kunne nyte og skryte litt av ei skive.
Missa Mortvm er en chilensk duo, og Et Lux Perpetua Luceat Eis... er faktisk bandets debut. Bandet fokuserer på stemninger, både de mollstemte, de dystre og de stolte og ranke luner. Det betyr heldigvis ikke at musikkens øvrige bestanddeler kommer i andre rekke.
Selvfølgelig kan ikke debutantene måle seg med sjangerens klassikere, men selv om skiva ikke kan sies å være obligatorisk, og hvert eneste av de 41,5 minutter skiva ikke føles like nødvendige, er dette likevel ei mørk og dyster skive som kan gi sjelefred for mørke sjeler en gudsforlatt vinternatt. Jeg liker denne!

House Of Ashes, 29.06.15
Denne kan jeg vel hoppe over hvis jeg først skal være litt kresen, eller hva? Selv om britiske My Silent Wake ved første blikk/lytt framstår som en lillebror av de større band i death/doom sammenheng, er det enkelte ting skjult under panseret som ikke åpenbarer seg i første runde.
De to første låtene kan framstå som en smule generiske, men utover på skiva dukker det opp ting som er verre å skyve under teppet. Låta Now It Destroys har noen digge gyngende rytmer, som sammen med behagelig å suggerende gitarspill trollbinder meg, og da har jeg ikke engang nevnt hypnotiske Black Oil.
Generelt føles My Silent Wake litt lettere på foten, og ikke fullt så sørgmodige som en rekke andre sjanger-frender. Ikke alle låter er like gode denne gang, men blir du først tatt av dragsuget, er det vanskelig å rive seg løs.
Bandet har eksistert i bare litt over ti år, og er allerede ute med sin åttende skive, så her snakker vi effektivitet.
Jeg bifaller denne skiva, tross litt rusk.

Selvutgitt, 13.06.15
Thrashole ble unnfanget i 2012, og ga ut en demo samme år. Denne EPen er deres andre utgivelse, og fortsetter de slik de gjør her, kan disse gutta nå langt.
Som tittelen avslører spiller de thrash. Det du ikke nødvendigvis er forberedt på er at bandet snekrer meget sterke låter som drar tankene tilbake til en tid da skillet mellom thrash og heavy metall ikke var så markant.
Melodilinjene er gode, overgangene uventede, men helstøpte, og rytmene varierte. Jeg får lyst til å si galopperende, men det varierer jo. Jeg liker mangfoldet og den gjennomarbeidede strukturen på denne halvtimes EPen, og jeg håper bandet blir signert av et stødig selskap snarest råd.

Selvutgitt, 01.05.15
Dette er en av få promoer jeg av en eller annen grunn ikke har hørt i det hele tatt. Selektivitet eller ei, nysgjerrigheten går av med seieren.
Etter en psykotisk sirkus-intro, er det thrash av den melodiske sorten som strømmer ut av høyttalerne. Moshcircus er fjerde skive fra denne tyske kvartetten. Bandet har hold på siden 1990, men debuterte ikke før i 1999.
Delirious virker å lage ålreite låter, og musikken er tydelig inspirert av mer konvensjonell heavy metal, som f.eks Accept.
Det er urettferdig å dømme en skive etter én gjennomhøring, så det skal jeg heller ikke gjøre. Dersom denne har vokse-potensiale kan den vise seg å være riktig så hyggelig. Hvis ikke er det en stor fare for at tyskerne drukner i mengden.

Moribund Records, 14.04.15
Blant de band som har valgt å kalle seg Infernus, finner vi disse svartsvidde thrasherne fra Oregon, USA. Bandets andre album varer i nærmere 50 minutter (inkludert to bonus-coverlåter), og spriker en smule i stil, fra truende og stemningsfullt til infernalsk, blasfemisk og skittent.
Liker du det vemmelige og obskure som ligger som illeluktende, morken og forpestet gift i undergrunnens bunnslam? Ok, dette er ikke så forkvaklet. Ganske kult til tider, men ikke blant årets aller beste.

Hør tittellåta, Grinding Christian Flesh:

Northern Silence Productions, 10.04.15
Noen skiver har jeg hørt flere ganger, uten at jeg har fått tid til å knotet ned ett eneste ord, som i tilfellet Corpus Christii. Andre skiver, som Moonlover, har jeg hørt noen ganger, uten helt å vite hvordan jeg skal beskrive musikken.
Bandet kaller seg 鬼浴 på kinesisk, samtlige medlemmer identifiserer seg kollektivt som 无名 (Navnløs), og bandet har i intervjuer gitt inntrykk av å komme fra Kina. At dette teppet av mystikk forsvant når det ble avslørt at karene kommer fra North Dakota i USA, betyr egentlig ikke så mye fra eller til.
Musikken veksler mellom rolig, melodisk post-metall, og litt mer intens post-black. Det musikalske er av melankolsk art, mens “vokalen” ligger i bakgrunn og skriker av smerte. Stort mer er det egentlig ikke å avdekke.
Jeg ser vel egentlig for meg Moonlover som et elsk/hat-objekt, men samtidig stiller jeg meg litt likegyldig til Ghost Bath. Musikken er fin nok, høyst hørbar, men den gir meg ikke noe jeg ikke klarer meg veldig fint foruten.

Hør Golden Number.

Folter Records, 30.03.15
Portugisiske Corpus Christii burde ikke være ukjent for de som har et intimt og usunt forhold til kullsvart metall. På sitt syvende album er bandet redusert til duo, mens trommene håndteres av innleide krefter.
Corpus Christii har nok hatt en eim av norsk svartmetall også tidligere, men blant det jeg har hørt, har ingenting hatt en like sterk snek av Darkthrone anno Panzerfaust som PaleMoon. Spesielt med tanke på vokalen.
Som forventet består skiva av elementer vi kjenner godt, men Corpus Christii evner å skape og formidle nytt materiale som likevel ikke føles datert og oppbrukt.

Jeg skal ikke påstå at PaleMoon er Corpus Christii på sitt ypperste, men jeg vil påstå at de fortsatt makter å overraske, for dette er nok den mest primitive ur-svarte skiva jeg har hørt fra den kanten, og det er definitivt et kompliment.

ATMF, 30.03.15
Dersom 66 minutter avsindig avsky i form av fransk svartmetall høres fristende ut, har Nyseius det som skal til. Bandet bevarer troskap til de skandinaviske røtter, samtidig som de gir den frådende og frapperende råskap en naturlig evolusjon. I en intens spiral av monotoni og asosial, introvert ferd, er ikke påvirkningen fra band som Deathspell Omega vanskelig å spore.
Være seg rasende tempo eller roligere passasjer, De Divinatione Daemonium innehar sydende stemning av ren forakt.
Du har hørt det før, og ja, de kunne nok luket vekk litt ugress, men stemningen og øset er autentisk vare, og Nyseius andre full-lengder står således til godkjent.

Selvutgitt, 20.03.15
Denne skiva har jeg hatt på ønskelista ganske lenge, så når en promotør for ikke lenge siden tilbød muligheten til å sjekke den ut, kunne jeg selvfølgelig ikke motstå fristelsen. Dessverre strakk tiden aldri til. Nå, drøyt ni måneder etter utgivelsen, må jeg bare innse at å prioritere ikke bare promoer, men også dagsaktuelle “ferskvarer”, har sin pris.
Hvem som utgjør dette russiske bandet er ikke godt å si, men musikken de spiller er majestetisk og symfonisk dødsmetall. Liker du band som Nile, Necronomicon, Melechesh, Septic Flesh og Behemoth kan jeg nesten garantere at også Sarpentra vil imponere deg med sitt 40 minutter lange Supernova.
I likhet med Nile og Melechesh hviler det en episk aura av svunnen storhet fra områdene rundt Rødehavet og Persiabukten. Storslått, mektig og majestetisk, rett og slett.

Sarpentra har lastet opp en rekke låter på YouTube, og singelen fra tampen av 2013 som kan strømmes nedenfor, inneholder to spor som også er å finne på albumet.

Witching Hour Productions, 27.02.15
Denne debuterende kvartetten (senere redusert til trio) kom jeg over ved en tilfeldighet for ikke lenge siden. Ved ytterligere en tilfeldighet fikk jeg tilgang til promoen for bare et par uker siden.
Bandet kommer fra Litauen, og starter sin karrière ved å gi ut en halvtimes EP bestående av skitten og hatsk svartmetall. Vi finner dvelende stemninger, med hastig gitar og ditto trommer, som på sett og vis kombinerer ren svartmetall med post-svart som den reneste missing link.
Jeg skulle gjerne tilbrakt mer tid i de dunkle, dystopiske landskap Au-Dessus svartmaler, men jeg får heller ha det tilgode til neste anledning byr seg.

Selvutgitt, 27.02.15
Comaniac kommer fra nordlige Sveits, og de fire karene spiller melodisk thrash, preget av mye gitar-snadder. Dersom jeg skal sammenligne med andre, velger jeg å nevne Megadeth, Heathen, Annihilator og Anthrax på temmelig impulsiv manér.

Tøffe riff, heftige soloer og variert rytmikk... Joda, hvis den melodiske grenen av thrash tiltaler deg, er nok dette en kul skive med 50 minutter som lett vil falle i smak.

Sjekk videoen til Secret Seed.

Metal Scrap Records, 05.02.15
Auron er en debuterende russisk kvartett. Deres musikalske virke er av det snille slaget. Gutta spiller en smule progressiv heavy metall av det heller harmløs slaget, men musikken har et mildt intrikat, om ikke veldig progressivt preg, og kvaliteten virker slettes ikke helt ueffen. Vokalisten blir i snilleste laget med sin ren-vokal, men han tipper heldigvis ikke helt over i typiske power-kastrat vokal.
Fans av mild metall i heavy/power/prog-landskap finner sikkert noe å sette pris på her. For undertegnede blir det nok litt for tannløst.

Gutta har spilt inn videoer til låtene Moonlight Trail og Prelude in H-moll, mens videoen til Spring (eller Весна, som den heter på russisk) har fått 18-års grense pga NSFW innhold.