Litourgiya har form av en sakral seremoni, med messende munker, og en form for suggerende monotoni som likevel ikke blir stillestående. Det musikalske som akkompagnerer dette andektige ritualet er svart, dvelende og sorgtungt i uttrykk, utført på doomsk manér.

Tempoet veksler mesterlig mellom det seige, de ulike grader av midtempo, og fullt øs. Trommene gjør hvert et tempo til en oppvisning i livaktig perkusjon.
Gitar og bass danner her en urokkelig satanisk vegg. Hva er vel da mindre naturlig enn messende vokal med klang som av ekko i katedralen? Besynderlig nok fungerer det utmerket sammen med den råe og harde riffingen.

Den sataniske yppersteprestens hypnotiske massesuggesjon holder menigheten spikret til pinebenken helt til siste slutt. Når jeg kommer til meg selv, vet jeg at jeg har vært vitne til en storslått seremoni, og jeg vil helst få med meg neste forestilling med en gang. Jeg klarer bare ikke helt å sette fingeren på hvor den sorte magien kommer fra, men det er neppe fra denne verden.
Jeg stemmer for å få hentet inn Batushka til å spille live i Nidarosdomen. Den blir jo aldri brukt til noe fornuftig uansett!

Jeg burde kjent igjen navnet på denne sorte sirkelen av Quiché, urinnvånere i relasjon med Mayaene, som jeg skrev om for et knapt år siden når jeg slaktet Volahn.
Dette er en splitt, originalt gitt ut for fem måneder siden via Crepúsculo Negro (spansk for Black Twilight) ledet av Volahn-sjef Eduardo Ramirez.
Volahn er første band ut, før Shataan, Arizmenda og Kallathon slipper til.

I løpet av knapt tre kvarter dukker det iblant opp interessante og annerledes partier. Brorparten preges dog av musikk uten nevneverdig handling, retning, nyanser eller særpreg. Til tider har musikken rikelig med melodi, men denne består av nærmeste tilfeldige toner, som på tilsynelatende likegyldige vis snegler seg avgårde uten å etterlate annet enn apati.

Skiva består av fire spor med snitt på ca 11 minutter. Tross litt ulikt uttrykk kunne dette vært ett og samme band.
Gjennom Volahns bidrag småløper trommene, mens gitaren spiller lavmælt tremolo som ikke gjør seg bemerket. Vokalen ligger som et ekko av skogens dyr, og musikken får et litt post-metallisk preg grunnet det monotone preget.
Shataan åpner med fløytespill og rituelle rytmer som i utgangspunktet er stilig, men som blir litt for atonal til de store lovord. Sammen med messende vokal skapes litt suggererende indianer-stemninger, men den følelsen må etterhvert vike for kjedsomhet, da det hele blir for langtekkelig. Etter et stille og rolig parti fra litt over seks minutter, trøkker bandet til litt når litt over sju minutter har passert. Med munnspill blir dette ganske så tøft.
De to påfølgende bandene fortsetter i stor grad som en reprise av denne leksjonen i nokså likelydende repetisjon.

Med små endringer kunne musikken fort blitt litt mer interessant. Likevel klarer hvert eneste band å tvære ut sine ideer i det uendelige. Indianermusikk er da også ofte monoton, selv om det finnes stammer som har tradisjon for mer livlige rytmer. Skiva er bedre enn den kassetten Vohlan presterte å lire av seg, men i mylderet av gode skiver sliter jeg med å se poenget. Alt i alt føler jeg at denne skiva blir svært intetsigende, og dermed også meningsløs. Dermed kjøper jeg heller en skive med panfløyte fra playback-indianerne nede på torget. (Neida, det var selvfølgelig bare en spøk).

Trioen består av to italienere og en spanjol. På denne demo-kassetten serveres fire lik-rester som et kjapt 13-minutters mellommåltid. Det gryntes og riffes. Soloer og hissig stakkato tromming tilkommer.

Det er tøft som toget, det river og det røsker, men det musikalske må nesten kunne kalles generisk. For faktum er at vi har hørt dette før. Bedre. Mange ganger. Ripping Death skiller seg simpelthen ikke ut i mengden.

Dette er tross alt bare første demo fra et band som ble startet i år(!), så jeg akter ikke å avfeie gjengen ennå. Vi møtes vel igjen. Forhåpentligvis med tegn til forbedring. Det stilige coveret blir nok lagt merke til, forøvrig.

The Architecture of Oppression/Decoding the Mainframe blandet stemninger og groove à la Entombed med majestetisk trøkk à la Behemoth, krydret med den form for spennende symfonisk snadder vi kjenner fra Limbonic Art og Obsidian Gate.
I 2012 slapp bandet EPen The Quaternion, som virker å passe stilmessig inn imellom disse skivene.

I 2015 har bandet lagt til sides de mest typiske Entombed vibbene, og byttet ut det litt skitne og organiske tidlig 90-talls-soundet med en litt mer moderne og “klinisk” produksjon. Den symfoniske pling-plong stilen har dessverre måtte vike for en mer konvensjonell symfonisk bakgrunn.
Bandet låter mindre analoge og old school, men samtidig kaldere, mer nådeløse, intense og en anelse tekniske. Det tekniske preget ligger forsåvidt hovedsaklig i det rytmiske, som iblant skaper litt industrielle stemninger à la Puritania av Dimmu Borgir.

Jeg likte bandet godt som de var, men det er ingen tvil om at amerikanerne lykkes svært godt også etter et moderat kurs-skifte.
Bandet har beholdt det storslåtte “polske” uttrykket, mens dødsmetallen har vekslet litt fra old school til “new school”. Bandet framstår også som litt svartere i kantene, med kompromissløst fiendtlig og utilgivelig preg, samt intenst driv. En gravalvorlig eim av stormannsgalskap hviler over Against The Plagues i 2015.

Lyden er ikke alt for klinisk, selv om jeg foretrekker lyden på første versjon av debuten. Lyden her passer likevel uttrykket som hånd i bandasje, selv om trommelyden kan diskuteres og dynamikken er lav (DR5-DR6). Ikke alle band kommer ifra endringene i stil med respekten i behold, men Against The Plagues lager fremdeles meget god ekstremmetall. Om du ikke har hørt om bandet før, så har du det nå.

Som tittelen tilsier er dette deres andre Future Of The Past-skive. Den første ble gitt ut i 1996, og hyllet velkjente band som Sodom, Kreator, Possessed, Celtic Frost, Slayer etc.
Denne gang hyller Vader fortiden i sin egen region ved å covre noen av de eldste ekstrem-metall band fra Polen og omegn. Noe av formålet er å vise omverden at scenen i øst har en lang og fruktbar historie. Vi må vel kunne anta at de også gjør det fordi det er gøy å pløye gjennom nostalgisk materiale.

Jeg har kjennskap til niks og nada av disse bandene, og sånn sett er det jo en grei inngangsportal for de som ønsker å grave litt i undergrunnen. Med disse cover-låtene beveger Vader seg i litt ulike ekstrem-metalliske retninger.
Materialet er ikke spesielt spennende i mine ører. Stilig gitarspill i Exorsist-låta, svevende stemninger i Ghost-sporet, tøft driv i Krabathor-låta… Joda, det finnes mange ålreite partier, og det hele avsluttes med kule mid-tempo og kjappe rytmer i Kat-coveren, men helhetlig sett gir ikke denne samlingen meg så veldig mye.

Med tanke på den salige røren av speed/thrash, death, og undertoner av punk og black, minner denne faktisk mer om Undisputed Attitude (Slayer) enn Graveyard Classics (Six Feet Under).

Vader gjør ingen feil her, bortsett fra at de ikke byr på en ny Vader-skive. Det er tross alt halvannet år siden Tibi Et Igni. For store fans av både disse polakkene og obskur øst-europeisk undergrunns-metall er dette kanskje julegaven de har venta på. Vi andre venter vel heller på nytt materiale fra sjefen sjøl.
Ventetiden kan dog kortes ned noe med Future Of The Past II - Hell In The East.

EDIT 19.12.15. Endelig litt lyd å dele:

...dersom du forbinder jula med svidd mat, juletrebrann, sprit-fylla, krangler og sjalusi, vel å merke. Med en låt-tittel som Ritual Vomiting kan du bare drite i at Serpents Athirst feirer den lavmåls høytiden med positive vibber.

Denne ble sluppet på CD i begrenset opplag via Cyclopean Eye Prod. i mars, og er nå å finne på begrenset vinyl via Invictus Productions. Tre låter og tolv minutter er ikke mye, men om du foretrekker dyrisk ukultivert råskap i små doser, passer jo det perfekt. Alle som vil ha mer, får her en fin forsmak på hva Serpents Athirst ønsker å påføre menneskeheten.

I likhet med to tidligere skiver denne måneden, starter denne EPen med en salig røre av sakrale tone og sekreter. Det sistnevnte i form av bomber, granater og dess like. Når musikken starter, dras tankene mot søramerikansk brutalitet og finsk necro-blasfemisk bestialitet, bare for å gi en viss pekepinn.

Jeg tror uansett du skjønner tegninga. Dessuten har du ører sjøl, og hele faenskapet ligger ute på prøverøret YouTube. På tide å enten verve seg til fronten, eller å søke tilflukt i bomberommet!

Essence tangerer nesten halvtimen. Med åtte låter føles det også mer som en litt kort fullengder enn som en forvokst EP. To utgivelser på mellom 20 og 30 minutter gir ihvertfall bandet en myk start.

Bandet serverer et vidt spekter av stilarter som likevel glir naturlig og sammenhengende via nokså knirkefrie sammenføyninger og med gode melodilinjer som bindemiddel. Med god instrumentering og lyd når de sitt mål med suksess.

Deler av vokal og metodikk kan sikkert bli litt for poppete for ekstrem-metallere, og likeledes kan noe, som growling, bli litt mye å svelge for prog-rockere. Kadar oppsøker likevel ikke de mest ekstreme ytterpunktene. Essence burde altså være av hørbar art for de fleste. Personlig digger jeg den myke sologitaren over de hissige trommetakter i Spider Moves, hvor de får kontrastene til å føles som den mest naturlige ting.

Bandet er ikke av typen som skal pakke alt mulig inn i én låt og sverger til de brå overganger. Her er naturlig flyt viktigere. Sprudlende sprø humørsvingninger får andre ta seg av.

Essence er neppe et must, selv blant større progg-huer, men Kadar er såvisst et trivelig bekjentskap, som enhver med allsidig musikksmak kan sjekke ut.

Jeg har ikke noe imot sjangeren, men i likhet med svært progga progg og ekstremt brutal brutalitet, finnes det tekniske band som overdriver sin musikalske retning, og som dermed briljerer med så mye teknisk briljans at det er teknisk umulig å få rom til genuin musikalsk sjel.
Kanadiske Pronostic er blant de bedre band i sub-sjangere. De er et av de band som har den integritet som kreves for å blande sin intrikate teknikalitet (kan Språkrådet se å få ut fingere her?) med melodiske finesser og raffinert struktur, for å bruke litt sofistikerte superlativer. Men det synes jeg igrunn debutantene fortjener.

Kvartetten kommer fra Montreal, i provinsen Québec, en region jeg normalt sett forbinder med betraktelig mørkere toner. Det speiler vel igjen bare typiske personlige preferanser.

Pronostic ble startet i 2010, og slapp EPen Deviated Inner Spectrum et par år senere. Tidlig i 2014 ble An Atomic Decision spilt inn. Årsaken til at den ikke ble sluppet før november i år, kan jeg bare spekulere i. Det er ikke umulig at de har brukt tiden på å forsøke å lande en kontrakt. Bandet fortjener definitivt et et selskap i ryggen, og med denne oppvisningen burde ikke det ta så fryktelig lang tid.

Foruten de tekniske spilloppene, som bandet mestrer til fulle, komplett med brå og besynderlige overganger, finner vi flotte, langstrakte og svevende gitarpartier, samt gode melodier i bunn. Kanskje er det nettopp den melodiske tilnærmingen, det herlige gitararbeidet, samt at bandet ikke overdriver sine tekniske nykker, som gjør at jeg trives ekstra godt i selskap med An Atomic Decision? Med sin debut leverer Pronostic uansett et uanstrengt, lekent, lett og freidig stykke arbeid med god signatur.

Se gjerne lyrikk-videoen til An Atomic Decision. Den er en av de mer tekniske. Forsøk deg gjerne på en av de mer drømmende låtene, og da kan jeg vel anbefale den gitardrevne sistelåta, Passing Towards the Afterlife.

Det riffes voldsomt, det går tålelig fort i svingene, vokalisten har det rette thrash-preg, og soloene fyres av som revolver-kuler fra hofta. Som Western-filmer, har også Battlecreek et amerikansk preg. Jeg ser nå at bandet har unnfanget den snedige og høyst passende betegnelsen “Bay(ern) Area Thrash Metal”. Vittig.
Musikken er smittsomt energisk, og fungerer sikkert fett live.

Aberet er at Hate Injection praktisk talt består av 9 låter og 40 minutter med mer av det samme. Pur, lystig, beint fram thrash uten de store vyer, og de gode, minneverdige låtene. At vokalisten snakker mer enn han synger kan jeg vel tolerere, så lenge han snerrer.

Musikken er fornøyelig, men karene kunne hatt godt av å plukke frem en gammel Megadeth-skive for å bli minnet på hvilket stoff gode låter med livstidsgaranti er laget av.

Videoen nevnt i ingressen inneholder øl, blod, gørr og... jaja, vi trenger vel ikke avsløre alt.
Snurr film: Kill Or Be Killed. Gutta har også en album Teaser å by på.

De to karene Mornak og Aren dannet sitt første band i 1998, og sammen skapte de X Pus for snart et år siden. Bandet har vokst til trio med trommis "L".

“Death smelling black metal” står det i bookleten. Foruten heslig intro og ditto outro, står vi igjen med åtte låter på mellom 4 og 5 minutter, hvor bandet lirer av seg både doomsk og frenetisk ekstremitet på ganske monotont vis, uten særlig med egenart, finesse eller noe ekstra.
Ikke er lyden den beste heller. Noe som i og for seg er like forbanna greit, da det igrunn er ganske kledelig.

Det er slunkent med det jeg kaller “objektive kvaliteter” på Sanctus Dominus... likevel finnes det andre kvaliteter her.

Bandets jevne, atonale, pulveriserende dur har en hypnotisk, søvndyssende effekt. Litt variasjon finner man i råskapen, men alt i alt har man hørt tilsvarende bestialsk brutalitet alt for mange ganger til at X Pus gir noe varig inntrykk. Greit nok der og da, men jeg kommer ikke til å huske dette i morgen.
Faen heller, jeg hørte skiva én gang i går, samt fire ganger for noen timer siden, før jeg hørte litt mer på Critical Solution mens jeg fullførte skriveriene nedenfor, og nå hadde jeg praktisk talt glemt uttrykket igjen.

Tøft nok i nuet. Uoriginalt og forglemmelig i det lange løp.

Kvartetten spiller ganske melodisk thrash av den varierte arten. Selv kaller de det horror thrash.
Foruten Carach Angren, som helt opplagt fortjener “prefikset” horror grunnet deres spøkelses-stemninger, kommer jeg bare på to band som aktivt har benyttet horror-termen; The Vision Bleak og Gloomy Grim. Jeg kan ikke huske å ha sett så mye bli definert som horror- hverken det ene eller det andre i senere tid. Critical Solution har ikke de aller mest illevarslende undertoner, men deres lyriske konseptet har nok et uhyggelig vesen.
Det kan også være greit å søke en litt annerledes benevning når man tross alt skiller seg ut fra de fleste band i sin egen genre.

Musikken har et dynamisk mangfold man sjelden ser lengre. Variasjonen er sterk både i og mellom hver låt, akkurat som hva man finner på klassiske utgivelser fra band som Metallica, Iron Maiden, King Diamond og Anthrax.
Ikke helt tilfeldige eksempler, da Critical Solution har elementer fra alle disse.
Vokalist og sologitarist Christer Slettebø har en vokal som kan minne om en viss Hetfield, og rytmikken i vokalen i deler av LT.Elliot gir klare assosiasjoner til Leper Messiah.

Låt åtte, Dear Mother må nevnes. Denne åpner med bass og gitarplukking, ikke helt ulikt for eksempel Afraid to Shoot Strangers. Etter at trommene og rytmegitaren har gjort unna litt innledende oppvarming er det så tid for tvilling-gitar harmonier, før Hammond-orgel og Pink Floyd-vibber gjør seg gjeldende. Vi finner også vokale harmonier, denne gangen med et pust av Volbeat.
(Med ord som “puppet” i tillegg til låt-tittelen i teksten kan du jo gjette på hvilket band jeg tenker mest på).
Critical Solution syr alt sømløst sammen, og selv om de bevarer arven fra klassikerne blir musikken aldri plagierende på noe vis.

Selv om 11 minutter lange Dear Mother ville utgjort det perfekte avslutnings-spor, gir ikke Critical Solution seg riktig ennå. Et par låter følger. På avsluttende Back From the Grave får de litt ekstra gitar fra Mercyful Fate-gutta Michael Denner og Hank Shermann (som ga ut EPen Satan's Tomb via Metal Blade for halvannen måned siden). På låta LT.Elliot finner vi også bidrag fra Mika Lagrén, best kjent fra Grave.

Det skal likevel sies at gitaristene Christer og Bjørnar Grøsfjell gjør en særdeles utmerket jobb selv. Det rytmiske er også svært vel ivaretatt av trommis Egil Mydland og bassist Eimund Grøsfjell. Når så Christer gjør rent bord, enten han synger grovt eller rent, utgjør disse en solid og samspilt kvartett.
At Eimund er såpass fremtredende i lydbildet er noe ihvertfall jeg synes er hyggelig. Og det leder oss naturlig over på det lydmessige.

Skiva har fått den godlyd et forseggjort konsept fortjener. Jeg har riktignok ikke satt meg inn i det lyriske temaet, men når musikken er så gjennomført, gir jeg meg selv lov å spekulere såpass. Andy LaRocque (King Diamond) har produsert skiva i sitt Sonic Train Studios. Jeg blir faktisk overasket over å se at skiva har så lavt dynamisk spekter som DR5. Jeg vil tro det er dynamikken i musikken som kompenserer. Særs hørbart er det i alle fall.

Både snakkingen i introen, låt-strukturen og måten vokalen ellers er gjort på, gir en så sterk følelse av konsept at det er noe du ville fanget opp selv uten hverken tekster eller noen form for forhåndskunnskap.
En far, ute av stand til selv å utføre sine morderiske handlinger, benytter et serum for å få sin sønn, uvitende, i søvne, til å hevne seg på de fire han mener står bak drapet på sin førstefødte sønn. (Jeg er litt usikker på detaljene, men noe i den gata, ihvertfall).

Det skal sies at alt ikke er like solid, men det er også aberet med konsepter, man kan knapt trimme vekk noe når man har en historie å fortelle. Selv om ikke alt fungerer perfekt er det likevel veldig mye som fungerer meget bra.
Alt i alt er Critical Solution noe av et unikum i dagens scene, og med Sleepwalker serverer de et herremåltid fans av thrash med litt ekstra finesse ikke bør gå glipp av.

Se bandet varme opp for W.A.S.P. på Ricks i Bergen, med låten LT.Elliot, og hør de to låtene Welcome To Your Nightmare og Back From The Grave her. Sistnevnte altså med besøk fra Denner & Shermann.

Noen harde takter til tross, bandet viser her en mer nedstrippet versjon av seg selv, der selv de harde elementene føles mer resignerte, mer dempede. Bandet har rendyrket sine dark-metall elementer, og serverer dem i post-metallisk innpakning.

Det er ikke så vanskelig å fortrenge tidligere bravader, for når jeg lytter til Sun, er det som å høre et nytt band. Joda, det finnes helt klart linker bakover i diskografien, men Sun står på egne bein, for seg selv, et stykke unna de andre. Dermed er det heller ikke så vanskelig å bedømme denne individuelt.

Etter No More Colours, som veksler mellom det intense og det rolige på mangfoldig, nesten progressivt vis, følger Dirty Black, hvor jeg plukker opp vibber fra Communion (Septicflesh), dog i mer fargeløse og dunkle nyanser.
Suns styrke ligger i sterke låter, med ditto variasjon, melodier og strukturer. Låtene har minneverdig egenart og frihet til å utforske egne retninger. Likevel ender de med en felles samstemt følelse. En trist følelse av tomhet. Som syv fonetisk tårer nedover kinnet.

Bandet er ikke helt til å kjenne igjen, og fortsetter de i denne retningen, kommer jeg nok til å savne deres friske og særegne framtoning med sortere fundament.
Likevel, drit i forventninger, sett av litt over 50 minutter, demp belysningen, noe mørkt i glasset, len deg tilbake, og nyt Sun for hva den er.

En lyrikk-video er laget til låta Hole.

Triumvir Foul har skapt knapt tre kvarter med avsindig, skabbete, forpestet og larmende dødsmetall med morbide, skjendige og besudlede tekster om hedonisme og fordervelse fra et esoterisk og okkult ståsted.

Musikken har mye til felles med Teitanblood, både i uttrykk og dissonant lydbilde. Triumvir Foul bør tiltale fans av de avskyelige spanjolene, men amerikanerne er gjerne ikke fullt så frenetiske.
Tempoet ligger i øvre midtempo, og musikken har et semi-monotont preg som skaper en form for suggerende groove. Subtile melodilinjer, hylende sologitarer, et rungende lydbilde samt enkelte stemningsfulle sekvenser, som for eksempel det første minuttet av Hedonistic Prayer..., trekker opp.

Jeg kan, som jeg har sagt før, styre min entusiasme for den mest brutale og gørr-infiserte dødsmetall og grindcore, samt den mest disharmoniske ekstremmetall. Triumvir Foul er en smakssak. For min del faller den innenfor etter X antall gjennomlyttinger. Jeg klistrer likevel på et minus, for objektivt sett er ikke dette veldig innfløkt og dyp musikk. Knakende tøft er det dog. Er du, som meg, litt tvilrådig og vankelmodig i forhold til den mest atonal ekstremitet, vit at denne slettes ikke er vanskelig å nyte på når den har fått vokst seg til.

CDen er ute på markedet nå, mens vinylversjonen slippes 15.01.16.

Fra spøk til Helvete. Karene spiller selvfølgelig svart metall på staut antireligiøst vis. De skiller seg likevel litt fra det gjengse Nidrosianske svartmetall-band.
Navnet er forøvrig en mnemoteknisk fremstilling av de syv dødssynder på latinsk, superbia, avaritia, luxuria, invidia, gula, ira & acedia.

Duoen sverger til en mer doomsk tilnærming, som ei heller låter typisk doom/black. Uttrykket befinner seg nesten like nært stoner doom som mer typiske dsbm tilnærminger. Samtidig har disse krabatene en eim av gammelnorsk nekrotisk satandyrkermetall over seg.
Se for deg en uhellig, pervertert kloning av Black Sabbath og Darkthrone dersom fantasien strekker til.

Debuten Sïc Transit Glöria Mundï ble tilsynelatende hyllet i undergrunnen. Jeg likte den, men så egentlig ingen grunn til å engasjere meg i den mest ekstatiske fanklubben. Deler av Sïc Transit... ble forøvrig i overkant stakkato i rytmeseksjonen for denna karen.
EPen Lvx Aeternae virket mer suggererende med sitt noe mer atmosfæriske preg.

Jeg trives godt i lag med fuglen Fønix også, selv om den hverken har melodiene og riffene fra Black Sabbath eller kulden og hatet til Darkthrone. Selvfølgelig har den ei heller originaliteten til disse. Knapt noen band kan sies å leverer banebrytende materiale nå til dags. Det skal dog sies at Saligia faktisk byr på omtrent så mye egenart som man kan ha lov å håpe på.

Grunnlegger Ahzari har skilt lag med trommis Malach Adonai. Om dette skyldes musikalske ulikheter eller om sistnevnte ønsket å fokusere på Dødsengel får andre svare på. V. har overtatt stafett-trommestikkene.
Man finner uten større problemer stakkato takter også denne gang, men på inneværende skive er trommingen herlig variert.

Lyden har et organisk preg som kan minne om innspillinger live i studio. Atter en link til metallens forfedre. Det virker litt malplassert ved første lytt, men er raskt med på å skape genuin karakter.

Jeg hiver meg ikke på noe eventuelt hylekor nå heller. Fønix er ikke et ubestridt mesterverk i mine ører.
Den er, på den annen side, en vokser med variasjon, mothaker og enkelte herlige passasjer.
En god, og til tider særs fornøyelig skive!

Takket være sine vederstyggelige genetiske zombifiserings-eksperimenter kan gitarist og keyboardist Sylvain om bare tre uker feire 15-års jubileum sammen med sine medskyldige laboratorieassistenter, vokalist Richard Loudin, gitarist Benoît Blin, bassist Olivier Defives og trommis Thibault Faucher.

Det franske funeral-doom bandet har altså startet et nytt kapittel i sitt kosmiske musikalske virke. De har gått bort fra sitt kjennemerke, enkeltlåter på rundt timen, og bringer denne gang tre låter på “bare” ett kvarter hver. Noen vil vel kalle også det langt.

Musikken må nok fortsatt kunne kalles funeral. De stadige sublime endringer i synthen, og et mer vitalt preg i rytmikk og riff skaper dog konstant progresjon. Orkestrale strykere lager monumentale stemninger, mens gitarene er sørgmodige og søkende om en an. Som en uformelig masse, en abstrakt larve, en gedigen, forvokst sakkosekk fylt med tyktflytende væske, oppnår Epsilon Aurigae høy massetreghet og ustoppelig moment.

Imellom Monolithe 3 og Monolithe 4 ble Sylvain kontaktet av en som ville ha et ord med i laget hva komprimert lyd angår. Det endte med at Sylvain klatret opp fjellsiden til master sensei Alex, guru og visemann for lydkvalitet i metall hos Metal-Fi, og høylytt talsmann for viktigheten av robust dynamisk spekter. I lydkvalitetens høyborg har han oppnådd opplysthet (sic!) og visdom.
Det endte med at Alex kom inn i mastrings-prosessen, og Monolithe klatret fra DR6 til DR8. Intervju kan leses her.
Denne gang er skiva spilt inn i Red Reed Studio og mikset og mastret av Andrew Guillotin i Hybreed Studio. Epsilon Aurigae lander på DR9. Lyden er mektig og tung, tidvis med en hel vegg av bass, men likevel med nok rom til litt ekstra smell når trommestikkene treffer sine mål.

Som du sikkert ser har jeg ikke anstrengt meg nevneverdig for å forklare musikkens vesen særlig utdypende. Monolithe har laget tre svevende spor som med nesten symfoniske finesser beveger seg grasiøst på buktende vis, og tilsammen utgjør en helhetlig treenighet, en reise i det innvendige kosmos. Epsilon Aurigae bør høres og nytes for den fulle og hele innsikt.
Skiva ligger ganske nær sine forfedre i musikk og stemning. Jeg synes sågar jeg drar kjensel på et tema fra tidligere i TMA-0. Likevel beveger denne seg med lettere steg enn de store sneglene fra fortiden.
Jeg koser meg storveis.

Se gjerne teaseren, med adekvate visuelle virkemidler.

Musikken blander elementer fra heavy metall, speed metall, space rock og pønk. Gjengen byr på enkelte fornøyelige elementer og noe ålreit musikk, og således burde jeg kanskje vært litt snillere da dette er deres første EP. Likevel blir Bad Future for tullete til at jeg gidder å gi noe annet enn underkjent.

Futuristiske, aparte melodier, odde takter og flust i skrekk og sci-fi kalkun sampler kan være morsomt i små doser, og dette er tross alt en liten dose. Fire låter og et kvarter vokser derimot raskt over timen når jeg tåpelig nok har bestemt meg for å skrive om det. Egentlig burde jeg skylde på meg selv.

Uansett, og alvorlig talt; dette gir meg like lite som punk og David Bowie. Altså fint lite.
Noe av det verste er likevel vokalen. Jeg var dønn sikker på at dette var ei skreppe, men så er altså Hiroshima angivelig en mannlig italiener. Seriøst, det biter jeg ikke på!

Liker du bisarre kuriositeter, eller de stilene jeg rynker på nesen av, gir du Instigator en sjanse.
Sjekk teaseren til Bad Future, med klipp fra filmen Class Of Nuke ‘Em High (1986), og hør låta Inseminoid:

Det, i all hovedsak, greske bandet består av fem mann med lang erfaring. Finne og bassist Taneli Jarva har fartstid fra Impaled Nazarene og Sentenced, trommis K. Savvi har blant annet Nightfall på samvittigheten, gitarister Nik Angelopoulos og Bill El har vært innom ulike konstellasjoner, mens vokalist Tas Danazoglou fra Kypros også holder hus i Satan's Wrath.

Sammen spiller de en tidlig form av dødsmetall, fra tiden før blasting, brutalitet, rabiate growl, samt blod og gørr ble normen. Musikken er ikke ment som en hyllest, direkte, men markerer heller et ønske om å gå tilbake i tid og lage og spille noe som ligger deres hjerte nært. Kan hende vil de ende opp med å rekonstruere en genre som utvikler seg videre og danner en ny stilart som kjører like inn i en alternativ virkelighet. Da risikerer man rift i det kontinuum tid og rom er laget av. Slikt kan skje når man reiser tilbake i tid.

Når Ave Maria toner ut av høyttalerne må jeg både le og riste på hodet. Gærne jævla tullinger. Det tar heldigvis ikke lang tid før sirkelsag-gitarene fyller rommet. Uten å gå i detalj kan vi vel si at dette er tøff musikk med elementer fra heavy, thrash og proto-death, som kunne stammet fra 80-tallet. Rå vokal, soloer, røffe riff og trøkk er ingredienser i luftige, dynamiske og passe varierte låter med fyldig upolert lyd. Selv det dynamiske spekteret blir ikke alt for komprimert, men med DR8 har de tydeligvis glemt én detalj fra åttitallet. Nevnte Exciter-Skive hadde DR11 når den kom ut. (2005-remasteren hadde typisk nok bare DR8, dog).

You Lived, Now Die er ei beintøff og knakende kjekk skive fra fordums tid som stikker seg ut litt i dagens scene.

Bandet har fått ny vokalist siden sist, så la oss begynne med Bliol. Hans døds-grynt er dype, men litt hvesende. Ellers hamrer Andrés Gonzáles løs på slagverket, mens Francisco Bravo tar seg av alle ti strenger, fordelt på to instrumenter, naturligvis.

Dødsmetallen er mørk, dyp og tung, både i lyd og uttrykk. Det dundrer og tordner, det er illsk og brutalt. En grei mengde mørk og lite gjestmild melodi serveres også. Musikken er ikke veldig okkult-lydende, men jeg velger å nevne visse snev av det okkulte for å gi en liten pekepinn på bandets retning.
Selv om det i og for seg er tøft, blir jeg sitter med en følelse av at det “durer og går”, runde etter runde. Det finnes sekvenser hvor jeg koser meg litt ekstra, som i den stemningsfulle passasjen i siste halvdel av Declaration of Supremacy, men gjennom mye av materialet blir jeg sittende å avvente neste herlige sekvens.

Dødsmetall som dette krever det lille ekstra, og på Ancient Atomic Warfare føler jeg at det blir litt for lenge mellom hver gang denslags dukker opp. Ikke vokser den så veldig mye heller. Skiva er slettes ikke dårlig, men “helt greit” er ikke godt nok til å sørge for at skiva plukkes fram neste gang jeg er sulten på en dødelig dose.
Omslaget skiller seg forresten ut i positiv forstand. Stilig.

Spirende avsky, som for lengst har slått rot, slår her ut i full blomst og full harnisk. The Female Of The Species er en kaktus med alle piggene ute.

Martrum håndterer trommene på solid vis, mens Dagny skriker seg hes etter alle kvinnens kunster og regler. Faktisk var hun hes allerede før første tone, men slik låter engang feminin svartvokal. Vokalen har ellers et kledelig preg av noe avsindig og rabiat, selv om den utgjør den delen av albumet som er vanskeligst å svelge. Hun gjør ikke skam på det svake kjønn i alle fall. At hun også har komponert alt materialet og håndterer de resterende instrumenter på særs adekvat vis imponerer ikke mindre.

Musikken har nok ikke lagt misantropien helt bak seg, men kjappe og hissige riff får like mye oppmerksomhet som dystre stemninger. Som når innestengt aggresjon brister, holder ikke Dagny tilbake på sin glødende avsky. Uten å legge en finger imellom spres eder og galle i åtte kullsvart låter. Dette er ikke den aller kaldeste sortmetallen på markedet, men den er amper, og uforsonlig i stemning, og musikken har en infam ild, en infernalsk lidenskap. Om endringer går gradvis over tid er musikken like fullt mangfoldig, og spesielt gitaren suser rundt og snur på hver en stein som vår-yre bikkjer.
At det iblant roer ned til fordel for de mektigere stemninger kan låta Eve stå som et eksempel på. For å vri litt på uttrykket; de stilleste tjern har de mørkeste dyp.

Det lille man finner av melodier i disharmonisk atonal svart helvetesild skal bringe kulde, ondskap og hat. Det gjør det også av Nachtlieder. Her behøves ingen kvinne-kvotering for å få innpass. Vi har alle hørt betraktelig flauere bidrag til (eller snarere forsøk på) genren fra mannlige kolleger.

Det var en grunn til at gretne, gamle Jahve nektet Eva å spise av kunnskapens tre. Med innsikt så hun en annen mulighet, en alternativ sti, og hun tok sin skjebne i egne hender. Historien om kvinnen av arten, og hennes frigjøring fra den konforme tilværelsen, kan du selv dykke dypere ned i.
Jeg nøyer meg med å trekke følgende slutning; det er ikke rart at Eden råtner på rot, når Eva dyrker Satan.
Akkurat som det ikke er rart at det blir grisete på dass om kjerringene ikke vasker ;)
(Som nevnt i forbindelse med Night Viper har jeg en kjønnsdiskriminerings-kvoten jeg må få brukt opp før året er omme).

Skiva er produsert av Tore Stjerna i Necromorbus Studio, og dermed behøver jeg ikke å fortelle deg at det låter diabolsk av Nachtlieders andre blasfemiske korstog. Selv det dynamiske er ålreit.

Meget god svartmetall, helt enkelt. Coveret står liksom ikke helt i stil til annet enn det lyriske, og får meg til å tenke på den onde dronningen som er ute i skogen for å forgifte Snøhvit. Men det er en tullete digresjon. Det er det musikalske som teller, og The Female Of The Species vokser litt for hver spinn, til en meget sterk skive.

Polske Piotr „Niemiec” Niemczewski, vokalist og gitarist bosatt i Dublin, dannet Pedophile Priests i fjor. Med seg på trommer fikk han Lucass (Sammat Naur, Mork m.m.), som ihvertfall på det tidspunkt var bosatt i Norge. Etter innspillingen av Dark Transgression Of The Soul er imidlertid Lucass byttet ut med Krystian „Kruszon” Mistarz (eks-Thy Worshiper).

Gjennom 9 låter presenterer de erfarne nykommerne 40 minutter ekstremmetall med en lyrisk reise inn i de mørke avkroker av det menneskelige sinn og det mørke universet som omgir oss.

Karene har ikke vært helt heldige med lyden. Med mindre en uraffinert, litt grumsete sonisk knyttneve av råskap har vært førsteprioritet, vel å merke. Hvor mye som skyldes innspillingen og hvor mye som skyldes senere prosessering skal jeg ikke uttale meg om, men dynamikken er uhyre lav, med kun DR4 på skalaen. Piotr har selv tatt seg av innspilling av gitar, bass og vokal, samt miks og mastring av skiva.

Med blanding av ulike musikalske uttrykk er det alltids en sjanse for stol-lek-syndromet, hvor man risikerer å falle mellom ulike stoler, eller at gjestene ikke setter pris på alle stolene.
Jeg liker bandets blanding, selv om jeg tror det hele hadde kommet mer til sin rette med tydeligere lyd. Det er mange detaljer som drukner litt i mudder, vrakrester og murpuss når polakkene går amok.

Vokalen varierer en hel del, og den rautende, klagende formen for halv-growl faller jeg ikke helt for, men mye ordentlig growl, fett gitarspill og frapperende tromming finner vi også i ruinene.
Pedophile Priests evner i alle fall å skille seg litt ut, spesielt fra andre polske band, der de gaper over mye på sjarmerende uferdig, men sultent vis.

Jeg har sansen for det interessante blandingsforholdet, men Dark Transgression Of The Soul kan til tider bli litt schizofren og upolert. Deler av materialet er meget bra, mens andre deler faller mellom stolene. Når Pedophile Priests får foredlet sitt brygg, og en profesjonell produsent kommer inn i bildet, kan dette fort vise seg å bli meget spennende. I denne omgang nøyer jeg med å kalle det “Ganske Bra”.

Under navnet Gnosis, det greske ordet for innsikt m.m., har mannen hatt som visjon å forene kontraster, både i det musikalske - der øst møter vest, og i den spirituelle filosofien bak - hvor bevissthet og underbevissthet, kropp og sjel, det rasjonelle og det følelsesmessige, motstridende kulturer og ytterpunkter møtes.

Musikkens måte å forener disharmonisk vreng og harmonisk orientalsk musikk møtes ihvertfall sånn noenlunde på midten. Her tvinnes de to segmentene av ulike musikalske retninger og ulikt opphav sammen, og hver for seg.

Tre av låtene velger å angripe oppgaven ved å la ulike lag av elektriske gitarer spille henholdsvis orientalsk-inspirerte melodier og “dronende” dur, mens synth er med på å pakke det hele inn i en svevende atmosfærisk sfære, som rumlende vinder, torden og vulkaner rundt flukten på det flyvende teppet.

De to resterende låtene vinkler det fra et mer akustisk perspektiv. Den første av disse på et veldig tradisjonelt vis, mens den siste ikler musikken et lag med ensartet synth. Med tradisjonelle instrumenter som tambur og darbuka, gir disse låtene assosiasjoner til både Melechesh og live-albumet No Quarter av Jimmy Page og Robert Plant.
Ayloss har med vilje latt være å studere orientalsk musikk før innspillingen, for å la underbevissthet og bevissthet jobbe sammen uten eksterne forstyrrelser. Resultatet, da særlig i de to sistnevnte låtene, låter meget autentisk. For en uvitende nordmann, vel å merke.

Utgivelsen er spilt inn og mikset i Stellar Auditorium, og mastret av Colin Marston. Lyden i de akustiske sporene har et klokkeklart preg som bidrar til det troverdighet preget, mens det heller durende lydbildet i de øvrige sporene blir en smakssak. Det kommer vel an på hvor glad du er i “skurrende” resonans.

Musikken er i og for seg både stemningsfull, atmosfærisk og suggererende av karakterer, samtidig som det hele virker gjennomført. Likevel føles den langt fra nyskapende og egenartet. Dronende musikk er i mine ører ensartet av natur, og ren, ikke-metallisk folkemusikk fra Midtøsten får klarer seg i ørsmå doser. Likevel er kombinasjonen drønnende dronemetall og etnisk musikk fra Midtøsten bedre en enn de to separat.
Jeg hadde uansett spart pengene til neste fullengder, men det er bare meg. Hør og døm selv.

I motsetning til musikken, som lukter av kuperte nedbrente landskap, har karene kommet opp med et ganske frodig og ambisiøst konsept. Dette omhandler menneskets utvikling mot sivilisasjon via landbruk, med reduksjon i nomadisk tilværelse som følge, samt den skremmende oppblomstring av religiøs og politisk maktutøvelse som uunngåelig har tilkommet. Omfattende stoff som du får sette deg inn i på egen hånd.

Basisen er sort, litt dystopisk metall, med et progressivt preg. Musikken glir og snor seg på tildels svevende vis, men med brå kursendringer, som for ikke å krasje med tretoppene. Ulike musikalske vinklinger forenes som den naturligste ting. Hvorvidt bestanddelene er gammelt nytt eller av nyere dato spiller mindre rolle, så lenge det fungerer. Og det gjør det. Intrikat, virvlende, trist, sint, drømmende... Fra det ned-strippede akustiske, via det rolige og atmosfæriske, til intense firsprang. Ur Draugr blander friskt og vitalt.

Trommis Maelstrom (Wardaemonic m.m.) gjør en formidabel innsats, enten bena går som stempler eller armene gjør akrobatiske øvelser i irregulære mønster. Gitarer og bass låter meget profesjonelt, og skaper mye og variert stemning. Vokalen låter forpint og ilsk på herlig kullsvart manér, mens bakgrunns-koringen har et mer melankolsk preg.

Hvem som skriver låter, og hvordan disse formes vet jeg ikke noe om, men låt-skrivingen er utført med ypperlig teft. Og ja, lyden formidler bandets allsidige galskap svært så dugelig.

Etter min oppfatning ble to meget spennende progressive ekstrem-metall-skivene sluppet for ganske nøyaktig ti år siden. Ur Draugr er ikke på langt nær like progressiv som, og kan heller ikke sammenlignes direkte med, Hidden in the Fogs Damokles og Ihsahns The Adversary, men skiva inneholder spor i de retninger sammen med blant annet svartere frenetisk furore. Med et litt mer diskret progressivt tilsnitt tror jeg denne kan anbefales til både ekstrem-proggere og konvensjonelle sataniske foraktere.

Hvordan skal jeg få tid til å høre på andre skiver når jeg helst vil bruke dagen til å høre på With Hunger Undying?

De seks hedningene har snart åtte års fartstid, men ikke det største navnet i den finske scenen. Med den kvalitet låtene på Ei valo minua seuraa har vil trolig flere få opp øynene for bandet.

Vorna har enkelte harde elementer som holder føttene plantet i finske skoger. Tildels harde riff og grim grim spesielt. Likevel er musikken for det meste melodisk og svevende. Selv elementer fra post-metall finner sin naturlige plass i mylderet, og behagelige myke toner fra strykere sier sitt om at albumet først og fremst er av mild og vennlig karakter.

Når det melodiøse, som her, står i fokus, vil nettopp det aspektet ofte utgjøre alfa og omega for hvorvidt albumet anses som bra eller ei. Mange melodiske band har gått i fella med å legge vekt på alle andre detaljer, og endt opp med skiver proppet med suverene finurligheter, men uten de sterke melodiene til å formidle innholdet og verve nye lyttere.
Vorna har tatt vare på det allsidige preget i bånn. Med et fint mangfold av instrumentale detaljer, enten det er stilige bassganger eller akustisk klimpring, er grunnmuren vel ivaretatt. Heldigvis har bandet også viet musikkens estetiske fasade, melodilinjene, oppmerksomhet. Her sniker de andre elementer seg under huden mens vakre melodier distraherer lytteren og holder på hans (eller hennes) oppmerksomhet.

Det finnes andre skiver, flere av dem også finske, som har enda sterkere melodier på samvittigheten. Ergo rangeres ikke denne høyere. Vorna puster imidlertid etablerte band i nakken med sin andre studio-utgivelse.
Når bandet lager flere og enda sterkere passasjer med trollbindende og gåsehud-fremkallende mothaker, som for eksempel gitarlinjen 36 sekunder inn åpner Harmaudesta, rundt 1 og 4 minutter inn Sieluni varjossa og ca 3,5 minutter (samt repetert tre minutter senere) i den siste låten Hiljaiset rauniot, for å nevne noen, vil jeg heller vurdere toppnotering.
Albumet er mikset av Tuomas Kokko i Electric Fox Studios og mastret av Jaakko Viitalähde i Virtalähde Mastering. God, detaljert lyd gjør Ei valo minua seuraa til en svært hørbar opplevelse.

Singellåta Jälkemme og musikkvideoen til Yksin kan sjekkes på YouTube, samt strømmes her.

“Black/death med labyrintiske teknikalitet (sic!) og endeløse korridorer av uutforskede sfærer” sier presseskrivet. Jeg skal ikke kverulere, men helt enig er jeg ikke.

Jeg hører dødsmetall med antydning til melodiøse egenskaper, labyrinter av tekniske krumspring, samt velbrukte korridorer som riktignok ikke er av den aller mest befolkede arten.
Det er de melodiske finessene sammen med hyppige og brå overganger som hindrer VoidCeremony i å stå i kø i korridoren. Nyskapende er det nok ikke, men ei heller overbefolket.

Karene gjør seg ikke bort låt- og spillemessig, selv om Cyclical Descent of Causality høres ut som om den er spilt inn live i øvingslokalet. Det er tross alt skiva under også, og med den tekniske framstillingen VoidCeremony viser til gjør akkurat det bare det hele mer imponerende. Lyden har god dynamikk, men er likevel godt under pari. Til EP å være. For en demo er den derimot mer enn god nok.
En meget god demo blir dog fort en heller middelmådig EP.

De fire amerikanerne har vært aktive musikere i diverse andre konstellasjoner i omlag fem år. Jeg gleder meg til de får litt mer erfaring og et ordentlig innspillings-budsjett. Det kommer til å bli meget bra. Merk mine ord!

Musikken er stort sett kjapp med god driv, men ikke fullstendig speedy. Den er melodisk, men ikke klissete. Låtene har ulik karakter både i form av melodi og rytmisk vinkling.
For eksempel kan enkelte odde takter og taktskifter i noen få låter gir et litt moderne preg som trekker inntrykket en anelse i progga retning. Å påstå at deres heavy metal er progressiv er imidlertid å ta for hardt i. Stedvis kan også en svak fornemmelse av doom også skimtes. Slike ting er dog bare krydder og variasjon i Night Vipers reinspikka heavy metal.

Bandet ble grunnlagt av vokalist Sofie Lee Johansson og gitarist Tom Sutton.
Sofie har klokkeklar røst, og er teknisk dyktig så det holder, men hennes forholdsvis milde vokal gir mer vibber av... noe jeg ikke klarer å plassere. Hun synger bra, men kanskje litt ordentlig. Det låter ikke direkte pertentlig, men det mangler litt løssluppent og fandenivoldske rockepreg. Selv om dama til tider lar stemmebåndet gjennomgå, klarer jeg likevel ikke å fri meg fra tanken om at musikken ville fremstått som røffere med litt kraftfull, maskulin vokal.
Musikken er tøff, men får et litt snilt preg, til dels grunnet vokalen. Jeg tar det på kjønnsdiskriminerings-kvoten min. Alle vi konservative mannsjåvinister har fått utdelt en årlig kvote, og året er snart slutt må vite.

Hva gjelder riffing og soloer, tror jeg vi lar Tom forklare, da hans formulering sier det meste.

Ulike stiler og influenser mellom gitarist Emil og meg gir albumet mye tekstur i mine øyne.
Hvis soloen høres ut som en katt med brennende hale, er det meg, men hvis den har en fantastisk intrikat melodi, er det nok Emil.

La meg legge til at såpass ulike toeggede tvilling-gitarer fungerer utmerket, og skiva har en hel del utsøkt gitarspill.
Med Ruben på bass og Jonna på trommer, begge med solid innsats, er hele orkesteret nevnt.

Lyden er meget god og levende, og enkelte kledelige effekter, som den herlige 70-talls 3D-effekten på trommene 2:35 ut i Dagger in Hand, utgjør morsomme detaljer. Låtene er i stor grad spilt inn live i studio for i størst mulig grad å fange den vitale energien. Det føler jeg de har lyktes med.

Tross litt snillt uttrykk presenterer svenske Night Viper ganske herlig og vital heavy metall med alle nødvendige 70-80-talls ingredienser vevd inn. Vellydende og gjennomført.
Jeg blir nok ikke helt venn med vokalen, men jeg vektlegger det musikalske størst betydning.

Tro det eller ei, men dette er faktisk det aller første Inntrykk med et band som begynner på bokstaven J. Man finne riktig nok ytterligere ett band under Omtaler.

Like før morgengry. Skodden ligger tykk over fuktig jordsmonn. Roen ligger over landskapet som om alle lyd skulle vært pakket inn i morgenfrosten nå før solen gjør sin entré og tryller fram lunk nok til å tine stive ledd.
Fugler, som holder lav profil i det ruglete terrenget, med hodet under vingen, som legges knapt merke til - tar alle som en til vingene i det stillheten brytes når første skuddsalve går av.

Med like over 27 minutter ligger man på vippepunktet til fullengder. Med fem låter føles likevel EP som et adekvat format. Med dette stjernelaget burde utdypende beskrivelse være overflødig, men det kan nevnes at dødsmetallen er midtempo, blytung og herlig, med ganske så rikelig med melodi mellom rillene og rifleskuddene. Lyden er mektig, med grei dynamikk (DR7) og det hele trøkker som rekylen fra en avfyrende tank.

Låta Counterbattery hører du her. Sjekk også de to skivene Precis Innan Gryningen (2013) og The Aftermath (2014) dersom du ikke allerede har gjort det.

Bandet er av nyere støpning, og kommer fra Sveits. Stilen er rabiat, frenetisk og frådende dødsmetall med svarte undertoner. Lyden består i stor grad av subsoniske underfrekvenser, som brummingen fra motorene ombord i et krigsskip av betydelig størrelse.

Man kan saktens stiller kritiske spørsmål ved originaliteten i dette brutale bombardementet, men karene har skapt et sonisk blodbad som fans av sub-undersjangeren trolig vil verdsette. Jeg liker det jeg hører, men håper på en anelse mer substans i låt-materialet når bandet etter planen slipper sitt første album i løpet av 2016.

Ute på båndsalat nå, og vinyl etter hvert.

MZI har i tillegg til å spille alle instrumenter selv gjort noe bakgrunns-vokal.
Flere vokalister har vært innom og bidratt med alt fra heksehyl til epidemisk dødsralling, men Amon Xul er den som taler “Herren” midt imot på fast basis. Kvltist hyller Lucifer som den rettmessige hersker.

Svartmetallen den tyske duoen framfører har litt greske vibber og islandske undertoner, samt generelt et preg av malstrøm, uten at jeg har tenkt å ramse opp et par dusin referanseband.
Låtene har et rituelt okkult preg hvor lyse gitartoner skaper uhyggelige stemninger på semi-melodiøst vis, over tordnende drønn fra dødsriket.

Med bass og trommer åpner kløfta til purgatorium og dragsuget deri er vanskelig å stå i mot. Med lyse gitartoner svirrer bedragerske demon-sjarlataner i innbydende kvinneskikkelser rundt og lokker offeret på forførende vis. Med redusert motstandskraft hypnotiseres man til ikke lenger å stå imot. Løpet er kjørt. Nedover bærer det.

Etter innspillingen av disse 7 låtene har Alexander Schiborr håndtert miksing, før Patrick W. Engel mastret de 44 minuttene i Temple Of Disharmony. Lyden dekker hele frekvensspekteret på klart og tydelig vis, uten unødvendig susing og støy, men også uten glatt og polert uttrykk. En god og kraftfull produksjon for ditto musikalsk uttrykk. I tillegg til at musikken er dynamisk i seg selv, har også lydbildet god dynamikk (DR8).
At Catechesis ikke akkurat kan sies å være av originalen karakter får så være. Kvltist har levert en debut spekket med herlig dystre, diabolske og ondsinnede stemninger, suveren instrumentering, rikholdig variasjon, gjennomtenkte overganger, saftig morbid vokal og fet lyd. Som tatt rett ut av læreplanen, er alle superlativene i boka “hvordan skrive en fullstendig generiske anmeldelser” tatt ibruk.

Bla opp blodpengene dine, din lusne faen, og kjøp den beste julegaven du får i år til deg selv.

Sjekk lyrikk-videoen til Eucharisty Of Death Divine.

Ysengrin er bandet i forsetet her, og ikke fordi de kjører først.
Franskmennene kaller sin metall hermetisk dark metal, noe de bygger på det okkulte livssynet hermetisme, hvor blant annet astrologi, alkymi, og magi utgjør viktige bestanddeler.
I tråd med alkymistens fire elementer er dette den første i en serie på fire splitter fra Ysengrin. Denne fokuserer på jord, mens tre påfølgende splitter med Sartegos, Stargazer og Inconcessus Lux Lucis vil fokusere på vann, luft og ild.

Ysengrin åpner splitten på eklektisk avantgarde vis. Det hele skal trolig virke rituelt, men framstår heller som psykedelisk prog/jazz. Med aparte overganger, bisarre lydeffekter, atmosfæriske stemninger fra galehuset og musikalske likheter med alt fra 16-bit TV-spill via B-filmer til Faith no More, sliter jeg med komme meg gjennom deres eksperimentelle forskrudde bidrag denne gang. Jeg tror jeg måtte oppsøkt fetter flein skulle jeg fått åpnet døren til de rette persepsjoner vedrørende Ysengrin i denne omgang.

Black Grail gir meg fremdeles ikke veldig mye, men denne gangen låter de noe bedre enn sist, og langt bedre enn sin splitt- partner. Den ene 15 minutter lange låta de bidrar med har et sammenhengende preg, selv om den byr på variasjon der den stadig bukter og vrir seg. Iblant raver de rundt i natten i tung pillerus, andre ganger stresser de fælt på hektisk manér.
Som en natt der man ligger og vrir seg i en endeløst rotete tilstand midt mellom bevissthet og drøm, leverer Black Grail et sonisk personangrep på ditt sanseapparat, egnet til å skape ubekvemme nervøse stemninger.
Som sist er lyden skrudd latterlig lavt uten at de bruker det dynamiske luftrommet til noe fornuftig.

Hovedpersonen blir for eksentriske denne gang, men Black Grail overrasker relativt positivt med lettere turbulente Angstnevroser. Kanskje kan det bli folk av disse rabiate gærningene også(?)
Dermed er de ambivalente rollene byttet om.

Om jeg sjekker ut kommende splitter vil tiden vise. StarGazer må ihvertfall sjekkes ut.
På kommende utgivelser vil Ysengrin forresten bytte ut rytmegitar med bassgitar. Spennende eller forrykt?

Det lyriske er inspirert av WWII, og spesielt den klamme hånd av redsel de mest fryktinngytende våpen skapte.
Både riff og rytme, og i ennå større grad vokalen, er betraktelig sintere enn hva man eller forbinder med death/doom. Dette er dødsmetall med overhengende fare for dommedag.

Dunkle stemninger, grus-vokal, dronende bass og forvrengt piggtråd serveres med mørk, fyldig og fyrig lyd. Uttrykket er aldeles herlig. Låtmaterialet henger dog litt etter. Selve låt-strukturen blir litt monoton og begivenhetsløs. Komposisjonene har stemning, men lite innhold og spenning. Derav et lite minus. Jeg koser meg like forbannet!
Med litt sterkere låtskriving til neste gang kan dette bli riktig så digg!

PS: EPen Fieseler Fi 103 er gratis på Bandcamp. Anbefales!

Gitaren runger som industriell boremaskiner i aksjon på en større byggeplass hvor lyden fraktes med bæreveggene, og ekkoet kastes mellom nakne betongflater. Vokalen er dyp som growls presset opp fra tykktarmen, men skurrer som drillen når den treffer solid armering. Trommene, hvis det er trommer da, høres mer ut som en trykkluftbor på blikk-tak, eller en kraftig betongvibrator i en tom oljetank. (Og ja, det finnes enda mer bisarre eksempler på mjølkespann-mishandling).

Iløpet av disse ni og et halvt minuttene rekker trioen å lage ganske mye rabalder, men de får også klemt inn både aggresjon og dystre stemninger med en eim av avsky.

Det tok litt tid å trenge gjennom støyen og bli vant til perkusjonen, men dette lover godt, eller snarere illevarslende, for en framtid lagt i ruiner.

Theurgist's Spell består av fire låter som dessverre er ferdig nesten før man får sukk for seg. Spilletiden på bare 13:20 kan i seg selv være et argument for å avstå fra kjøp, men for ihuga black/thrashere vil gleden over å støtte et band med sterkt potensiale, samt tilgang på en tøff EP som markerer starten på Hellishs tokt i undergrunnen, gjerne veie tyngre.

Bandet byr på hissig og fartsfylt søramerikansk black/thrash med lyd og uttrykk som stammer fra slutten av 80- og børjan av det glade gale nittitall. Istedenfor å dynke lydbildet i fyldig bass, og tette igjen alle luftehull for å lage en kompakt lydvegg som låter irriterende intenst, lar de luftrommet over primærinstrumentene være i fred. Dynamikken er med andre ord meget god, og gir rom for dundrende trommer og bass, eller skrikende gitar og vokal som drar på litt ekstra og skaper enda høyere lyd. Med et dynamisk register på DR9 er det plass til å låte bra.
Når den dyrisk avsindige vokalen også kaster ekko mellom veggene, blir jeg bare nødt til å trekke på smilebåndet. Dette er rabiat chilensk ekstremmetall jeg kan like.

Trommer og bass dundrer avsted, gitarene riffer, drar skrikende soloer, og leverer til og med enkelte nifse stemninger. Låtene har nok ikke det mest minneverdige preget, og ligger er således ikke på klassiker-nivå, men bandet er fandenivoldske og energiske til tusen. Dermed blir resultatet beintøft.
Hellish har forutsetning for å nå til topps... i undergrunnen, og der vil de nok trives.
PS: Låta Silent Night har hverken stillhet eller jule-preg, heldigvis.