Det virker imidlertid som om Blackosh har hatt det gøy. Kanskje litt for gøy, for det virker ikke akkurat som om duoen har tatt oppgaven med å lage et gjennomtenkt føkk you til allmuen særlig seriøst. Et noe variert uttrykk til tross, deres skjødesløse tilnærming til sorte toner får meg til å tenke på bortskjemte, historieløse tenåringer som spiller punk (eller rap for den saks skyld) for moro skyld. Uten å reflektere over hva uttrykket i det hele tatt dreier seg om. Uten innlevelse og sjel.
Skal man spille svartmetall med erigert langfinger, kreves det mer enn bare å vrenge av seg noen riff og fraser.

Dette høres riktignok forferdelig negativt ut. Dette er det siste inntrykk i inneværende måned, en måned hvor jeg har lyktes i å være passe streng. La oss håpe jeg klarer å fortsette denne gretne trenden.
Uansett, Blackosh låter ikke på langt nær så ille som det kan virke på min surmuling. Men finnes det egentlig noen fornuftig mellomting? Enten du lager satanisk svartsvidd brødbakst, eller du lager episke bløtkaker, gjør du det fullt ut. Blackosh har satt en sats i garasjen. Innholdet er høyst drikkelig, ihvertfall dersom blandevannet kan skjule den verste fusel-smaken. Er den eksplosiv? Ikke spesielt. Får den tilværelsen til å føles utrygg? Nix. Vinner den noen priser? Ikke faen.
Dessuten kjører gode deler av trommene i stor grad stakkato. (Uslåelig argument).

Whores, Booze & Black Metal leverer helt greit, og det er ikke greit.
Det finnes sekvenser, partier og hint til degenererte gærninger som Den Saakaldte, Angst Skvadron ünd so weiter, så potensialet er der i aller høyeste grad. Jeg føler like forbannet at denne utgivelsen har blitt temmelig halvhjertet. Det er kanskje det som irriterer meg mest. At de er inne på noe, men så skusler de det bort i rølpete meningsløst sludder. Det er så man får lyst til å brøle “Skjerp dere. Ta dere sammen Gjør det ordentlig, eller la være”. Skiva har låter der man nikker på hodet, men så følger gjerne fullstendig meningsløse låter. Skiva er rett og slett ujevn.
Våkn opp og fokuser litt karer, så er det meget mulig det sitter til neste gang.

Åpningsspor og tilttellåt Kurvy, Chlast a Black Metal nedenfor er blandt de bedre låtene.

Som vanlig er innen denne lett drømmende og svevende stilen, preget av post-metallisk uttrykk, står stemningen i fokus, og stemningen er den samme som hos alle andre konstellasjoner som tilber moder natur med stjerner i blikket og roser i kinn.

Førsteinntrykket er at det låter generisk “tree hugger” metall uten særlig egenart. Når jeg etter fire runder knapt klarer å erindre eller gjenkjenne noe, virker det klart som fjellbekken at Grima både mangler den nødvendige særegenhet og låtmessig karakter som kreves for å fortjene godkjenning.

På den positive siden byr bandet på behagelig melankoli i både melodi og stemning. Det er bare ikke nok.
Det gjør meg absolutt ingen ting å høre Devotion to Lord. Dessverre gir det meg heller ingen ting.
Jeg tror intetsigende er et dekkende ord.

For ordens skyld; den eneste tilgivelige årsak til å kalle dette “atmosfærisk svartmetall” er fravær av en dekkende sjanger-benevning. Foruten tremolo-riffingen har dette selvfølgelig ingen verdens ting med svartmetall å gjøre.

Bandet ble skapt av trommis Joe Bastard, som et sideprosjekt til hans enmannsband Akerbeltz i 2004. Moderbandet forholdt seg til svarte unoter, men Joe fikk tydeligvis et gryende behov for å lire av seg mer thrasha djevelskap.

Med flere lystige musikanter på laget, og oppmerksomhet fra Fenriz (band of the week) begynte ballen å rulle, og nå har fjerde fullengder blitt sluppet som en usikret håndgranat.
I tillegg til hovedpersonen finner vi hans kone Lilith Necrobitch på vokal, Mark Wild på gitar og eier av Moontower Studios og Hellspawn Magazine, Javi Bastard på bass. De to siste tar seg også av bakgrunns-vokal ved behov.

Etter en intro følger ni egenproduserte låter samt en cover av kanadiske Razor.
Det lukter svovel, svette og svidde forsterker-kretser av spanjolene når de avleverer ilsk energisk thrash. Lilith låter som en fresende hissig lemen like før den selv-detonerer. Litt lysere i røsten enn sine mannlige motsatser, men med like mye innlevelse.

Første låt byr på dunkle stemninger og herlig driv fra kjappe gitarer og ditto bass, backet av passe frenetiske rytmer. Det hele toppet av kult gitarspill. At det øvrige materialet ikke når helt opp til denne tittellåten betyr ikke at bandet svir av alt kruttet først som sist. De legger bare lista litt høyt.

Om ikke alt som følger er like spenstig, fremvises likevel mye fandenivoldsk adrenalin, og mange heftige partier. Fravær av spor med samme gjennomgående mørke stemning på resten av Reborn From The Ashes legger en ørliten demper på karakteren, men spanjolene leverer definitivt til godkjent, og thrash-maniacs skal selvfølgelig sjekke ut denne.

De to gjestemusikantene ukraineren har med seg er trommis Severoth, som har sitt eget selvtitulerte prosjekt, og som gjør en meget hederlig innsats, og vokalist Dusk, som deltok på Stryvigors Forgotten by Ages, og som har en skrikende hes high pitched tilnærming til svartvokal uten å låte anstrengt eller tilgjort. Vokalen kan ta litt tid å bli vant til, men den passer likevel inn. Begge karene spiller i det ukrainske sortmetall-bandet Endless Battle.

Jeg har hørt to av bandets tidligere utgivelser, uten å ha blitt fullstendig trollbundet. Inntrykket har likevel vært godt over middels. Spesielt debuten Spirit of Carpathian Sunset huskes blant annet for enkelte likhet med Drudkh.

På Totem blandes svarte riff med atmosfærisk folklore og litt seremoniell stemning, der spesielt bruken av fløyte, nærmere bestemt treblåseinstrument sopilka, setter sitt preg på stemningen. Akustisk gitar, munnharpe, synth, maskulin koring og litt rituell ånde-manende feminin vokal er også med på å farge musikken i mystikkens tegn. De fleste vil vel plukke opp enkelte likheter med Kroda og Arkona, men det forpurrer ikke Zgards karakter.
(Dersom du fortsatt venter på at jeg skal komme tilbake med en kommentar til Arkonas ny album, som lovet i forbindelse med en utgivelse fra russiske Ruyan, må jeg nok skuffe deg).

Totem har blitt en stemningsfull tur i de trolske slaviske skoger, hvor magi og eventyrlige vesen viser seg for den som har et åpent sinn.

PS: alle detaljene i kunstverket som utgjør omslaget gjør seg fortjent til en litt større versjon enn hva jeg normalt bruker som standard. Kunsten er skapt av ukrainske Seeming Watcher, som også har laget omslaget til herlige Hell:on. Klikk og nyt, både på coveret, linken til teaseren og på play for å høre Land of Legends:

Resuscitation fra Belgia spiller temmelig simpel, men samtidig ganske rå dødsmetall. Det finnes nå så ufattelig mange andre band under samme paraply at jeg ikke fatter at noen gidder å gi ut noe som hverken skiller seg det minste ut, eller har kvaliteter over det mediokre.
Om alle utgivelser som låter mer eller mindre som Eviscerated Divinity gjør hadde blitt samlet i én stor bunke, hadde ærlig talt hverken jeg eller du brydd oss om å ta den med oss. Etter å ha fylt et par bæreposer hadde den blitt liggende igjen.

Jeg kunne listet opp mange titalls band som gjør nøyaktig det samme, bare bedre, tøffere, råere, ondere, med mer finesse etc. Dette er to simple låter og 11 minutter med grei nok lyd og så där solo mot slutten. Det bandet framviser av energi, spises opp av repetitive riff og stakkato rytmer.

Hvordan belgiernes tidligere utgivelser fortoner seg aner jeg ikke, og etter denne har jeg heller ikke lyst til å finne det ut. En unødvendig utgivelse som ødelegger apetitten, og dermed virker mot sin hensikt.
Coveret var tøft da, men det har de jo fått andre til å lage.

Låtene er riktig nok ikke rævva, bare fullstendig verdiløse. Hadde bare alle band kunne gitt faen i å gi ut alt mulig poengløst ræl så hadde livet gjerne blitt lettere for oss alle.

Et øredøvende jordskjelv av dype frekvensers resonans, med lavmælte dype og monotone growl fra jordkjelleren, druknet gitar uten finesse, og repetitive trommer. Mellom det som skulle vært oppdelte spor; lavfrekvent feedback, som i et forsøk på å treffe den brune tone.

Neste side stammer fra Demise Rites, som i utgangspunktet består av to spor, men som i mine øretelefoner består av én eneste nesten fjorten minutter lang gråbrun klatt, for å sette det på spissen.

Jeg blir ikke overasket over å finne ut at alt er spilt inn på en defekt analog 4-spors tape maskin. Vel, for å være ærlig har jeg litt sansen for de tordnende drønnene. Den seige musikken som ligger begravd i mudderet har et slags hypnotisk preg, men alt i alt blir det for simpelt. Dybde og substans eksisterer ikke, og nyansene er sparsommelige. Bandet forsøker å åpne portalen til helvete gjennom en enorm malstrøm, men det eneste de åpner er døra til kjelleren og ventilasjonsanlegget. Jeg ser hvor de vil, og jeg hører noe potensiale. Kanskje en annen gang.

Blodfansen vet kanskje akkurat hva de kan forvente. For en mer flyktig og uregelmessig lytter kommer imidlertid Autopsy alltid som en liten (positiv) overraskelse. Ihvertfall dersom man skulle gå rundt og forvente dødelig øs i tradisjonell forstand. Autopsy har alltid skilt seg ut fra stereotyper og standarder satt av titaner som Cannibal Corpse og Morbid Angel.

Noe likhet med Obituary kan riktignok spores, men Autopsy har sin egen vri som har inspirert mange andre opp gjennom årene, inkludert et band som Obliteration her på berget. Å forklare amerikanerne burde uansett være overflødig. Har du sansen for death metal, men lite kjennskap til disse karene, har du en jobb å gjøre.

Da kommer Skull Grinder som en liten godtepose, både for nye og gamle fans.
Bandet skuffer 7 låter gjennom kjøttkverna, og får jobben unnagjort på under halvtimen.
EPen åpnes hurtig og brutalt, men det tar ikke lange tiden før rullende rytmer og avsindig vokal kommer inn, og leder over i hylende gitar og herlig driv. Tittellåta åpner seigt og illevarslende, men selv om man kjenner Autopsy , og de trofast holder seg til basis-oppskriften, kan man aldri si med sikkerhet nøyaktig hva som skjuler seg bak neste sving. I dette tilfellet; mye forskjellig. Variasjon og overganger er stikkord man ikke kommer unna.

EP-vinylens siste halvdel kommer uansett litt ekstra bardus på. At Sanity Bleeds er rolig, atmosfærisk og eterisk på gjenferd og onde ånders manér kan så være, men at påfølgende The Withering Death i tillegg skulle være så seig, gyngende og stemningsfull hadde jeg ikke sett for meg. Ingen bør beskylde Autopsy for å være forutsigbare, selv om bandet har funnet sin nisje og ikke kaster seg ut i fullstendig eksperimentelle landskap. (Som i tilfellet Morbid Angel).

Sistnevnte låt er forøvrig aldeles herlig. Med Waiting for the Screams bygger bandet seg opp mot nye dødelige angrep. Ikke en frenetisk låt, men med et mektig preg hvor man lett kan se for seg brutale og blodtørstige orker som ruster opp og marsjerer i krig.
Helt på tampen serveres flere truende stemninger som heller flytende nitrogen i blodomløpet.

Joda, Autopsy leverer som vanlig, og Skull Grinder er som sagt snop for så vel etablerte fans som nylig rekruttere dødninger. Lyden er som forventet suveren, selv om dynamikken bare er middels. EPen slippes forresten kun på vinyl.

Hør Waiting for the Screams:

De fire låtene som utgjør Seavus Umbra tikker inn på ca 13 minutter, altså omtrent like lang tid som én enkelt låt fra bandet nedenfor.

De nederlandske hertugene har et preg av Motörhead, dog på et litt ungt og naivt vis. Bandet spiller småtøff, men ufarlig heavy metall med ålreite melodier, rocka metall-rytmer, kurante soloer, og en vokalist med greit punk-metall preg og ditto holdning.

Det hele minner overraskende mye om klassisk metall rundt overgangen mellom 70- og 80-tallet.
The Dutch Duke kommer fra det på greit vis. De skal ha for autentisk årgangs-preg, men hvor stor verdi slikt har i 2015 vet jeg sannelig ikke. Personlig finner jeg det hele passe fornøyelig dersom jeg legger godviljen til, for bandet gir meg ikke så veldig mye, enn så lenge.

Er du hypp på klassisk metall av den virkelig gamle skolen, sjekker du Saevus Umbra og No Mercy.

Original-medlemmene Heval og Jimmy (vokal og gitar) har atter blåst liv i bandet, og tatt det i en ny musikalsk retning. Tre nye soldater er rekruttert på gitar bass og trommer. Sistnevnte er Doom:VS-diktator Johan Ericson.
Denne EPen, bestående av to jevnlange låter på tilsammen 26 minutter, og er første utgivelsen i Third Storms andre æra.

Musikken er svart og seig som råolje. Med håpløshet hentet fra doom, og bitterhet fra svart metall, viser bandet hat, motvilje og frustrasjon som skulle de vært levende begravd, innesperret i fem svarte kister under flere tonn fuktig sort mold.

Med tykk forvrengt resonans som basis for blytunge riff, dystre melodier og grimme stemninger, er sjansen heldigvis svært stor for at Third Storm vil bli tatt bedre imot i dagens metall-scene enn hva tilfellet var for nesten 30 år siden. Dette er en EP full av vellydende dysterhet overstrødd med finurlige detaljer.
Dette vil vi ha mer av!

Sjekk ut videoen til Oath/Nava Agir.

Musikken er ikke bare en skittenstygg og frenetisk hyllest til 25 år gammelt blasfemisk nybrottsarbeid. Den inneholder også øvrig sonisk galskap. Med nokså psyke sampler av krigslyder, hysteriske hyl, hornmusikk og gamle folkehymner som minner mest om gamle kommunistiske arbeidersanger, får Sobre as Cinzas... et uvirkelig psykedelisk preg som uvilkårlig drar tankene mot fransk vanvidd.

Ravendark's Monarchal Canticle kommer fra São Paulo, og har to skiver bak seg. De finlandshette og gassmaske-kledde karene har i tillegg en bærepose fulle av splitter og øvrige utgivelser.

Skiva har ni låter og 48 minutter, hvor det metalliske består av temmelig primitiv black/death/thrash med ganske tynn lyd. Tross passe hyppige overganger framstår de enkelte partier som rimelig rett fram ekstremitet uten spesielt mye substans. Foruten innsprøytningen av litt ekstra galskap i form av sampler, blir altså ikke Sobre as Cinzas... veldig spennende. Bandet burde nok latt seg inspirere litt mer av bysbarna i Sepultura.

Duoen unngår heldigvis kortslutning i forsterkerne der de står til knærne i mudder og søle og dundrer ut tunge riff og brunstige brøl med sure oppstøt. Takten er tildels jagende, men leken bruk av hi-hat/cymbal og tammer skaper en kledelig progressiv rytmikk som med sin lysere klang nesten står litt i kontrast til det øvrige dystopiske grums.

Gutta forærer oss tre dødsmetall-låter preget av dommedags-doom og skitten sludge. Iblant seigt, iblant brautende og knusende. Til enhver tid apokalyptisk. Mudder og søle til tross, variasjonen er god, og lyden lar hver skitne detalj i et variert 22-minutters mareritt slippe til.

Jeg digger første låt, Exodus of Souls, og deler av de andre låtene behager også godt, men uttrykket blir nok litt for gjørmete i lengden til at jeg klarer å holde helt på entusiasmen. Likevel, tross slam og mudder er dette så mye mer enn bare sludge. Solid dødsmetall og uggen gudsforlatt stemning med tung instrumentering og rungende lyd, der de seigeste passasjene byr på stemninger som av koagulerende blod piplende ut av pulserende vegger.
Alt i alt er jeg altså godt fornøyd, selv om The Invisible Foe ikke er helt der.

Sterk førsteutgivelse. Også jeg som hater å pusset skoene. Etter dette gjørmebadet har jeg ikke noe valg.

Ambush er en del av tnwoshm, altså en ny svensk bølge av klassisk hårdrock, anført av band som RAM og Enforcer, og karene har nylig sluppet sitt andre album. Dette er forøvrig ikke det svenske bandet som gikk under navnet Ambush på 80-tallet.
Disse svenskene anser Judas Priest og Accept som sine største inspirasjonskilder, noe som til en viss grad skinner gjennom i deres musikalske uttrykk. Karenes ni låter har likevel ikke stjålet hverken riff eller tonerekker etter hva min etterforskning klarer å avsløre.

Karenes heavy metal har et ganske snilt preg, som også peker litt i retning av tidlig Helloween. Litt mer creepy stemning, sinne og attityde hadde ikke skadet, og de roligste låtene kunne med fordel vært byttet ut med mer trøkk, for musikken lener seg faretruende langt over mot hardrock som TNT. Låtene er altså ikke av det råeste slaget, noe som for meg blir et ankepunkt ved både Ambush de to andre svenske bandene. Jeg forlanger ikke Painkiller-øs, men kunne altså tenkt meg litt mer energi og driv.
Om jeg høres en tanke negativ ut nå, så hold ut. Karene har like fullt svært mye kvalitet å by på.

Det aspekt som gjør Ambush mildest i uttrykk, og som skiller dem mest fra sine forbilder, er ren-vokalen. Oskar Jacobsson er med sin runde, behagelige stemme en utmerket hardrock- og ballade-vokalist. Han er teknisk god, og han klarer utmerket de høye Halford/Kiske-hylene. Han mangler dog den skarpe metalliske råskap Rob og Udo ellers roper inn i mikrofonen.

Om låtmaterialet ikke har baller (to the wall) av stål , inneholder Desecrator like fullt ni svært gode låter. Bandet har kommet opp med egne melodier av det minneverdige slaget, som både eier egen identitet og som passer utmerket sammen. De beviser også iblant at de kan være røffere i kantene hvis de vil.
Instrumentene behandles som Harleyer, røft, men kjærlig, og spesielt gitarsoloene gir ståpels for en som er flasket opp på Priest, Maiden, Accept, Helloween, W.A.S.P. og tilsvarende.

Helvetes dyktig gjeng, men jeg skulle gjerne hørt dem litt mer sinte, røffe og tøffe. Det blir litt for mye Unisonic for min smak (og nei, jeg rakk aldri å skrive om den i overkant rolige andreskiva til Kiskes heavy metal comeback).
Men det er en smakssak. Karakteren er subjektiv. Liker du snill heavy metall på grensen til hardrock kan du like gjerne bytte ut minus med pluss!

Videoen til Possessed by Evil har forduftet fra nett, men her kan du høre Desecrator og The Chain Reaction:

Ettersom kvartetten holder et et rasende tempo, rekker de å skvise inn mye på kort tid. Det føles til tider som om 5‑minutters låter er komprimert til tre minutter. Riffene befinner seg primært på dødens jaktmark, men topografien stemmer ikke helt. Med frenetisk fart og hylende thrash-soloer unngår man ikke å sende noen tanker til speed-metallen. I tillegg kommer kvass vokal og fandenivoldsk driv, som gir det hele en svartsvidd ramme.

Tre av fire mann har vært aktive musikanter siden 90-tallet. Trommisen ser ikke ut til å gjort stort utav seg, men her får han definitivt en ilddåp som han består med bravur.
Med Unfold Chaos Supreme har Cambion levert en forrykende demo, der 40 sekunder korps-musikk på slutten av Perfected Aggressor er det eneste vesentlige pusterom. Presseskrivet bruker en treffende benevnelse som “ondsinnet stormløp av farts-besatt blasfemisk død”. Jeg er spent på fortsettelsen.

Herved presenteres fjerde og siste samleskive i en serie påbegynt i Portugal tidlig på nittitallet. De tre første ble gitt ut fra 1993 til 1996, og fra 1998 til 1999 mottok daværende ildsjel Luis Neto bidrag til del 4. Den skulle da også vært utgitt mot slutten av tiåret, men kjepper i hjulene la prosjektet på is, helt til Signal Rex tok kontakt i 2014, og tok på seg jobben med å fullføre samlingen.

Del fire består av nitten black metal -låter, fra like mange band, fra innland og utland, fordelt på halvannen time.
Her kan man trygt si at hvert eneste tenkelige kvalitative aspekt varierer voldsomt. At samlingen ikke bare består av, men også selv er å anse som en kuriositet, overvinner muligens andre kriterier. Selvfølgelig slippes den på kassett for å hedre det opprinnelige konseptet. Hadde jeg ikke hatt denne digitale promoen, hadde det ekskludert også meg fra den privilegerte krets.

Med 19 spor blir en gjennomgang av alle for mye.
Foruten Krieg, som åpner ballet^* med Coronation fra debut-albumet Rise of the Imperial Hordes (1998), og Negură Bunget, som bidrar med Negrii fra sin debut Zîrnindu-să (1996), drar jeg igrunn bare kjensel på navnet Mortifer.
Kvaliteten på stemning og innlevelse, uttrykk og utførelse, lyd og instrumentering varierer som sagt enormt.
^*Låt-rekkefølgen på min promo avviker tydeligvis fra den på Bandcamp.

Rent musikalsk har gjerne Teach Your Soul With Fire - Vol. IV en noe begrenset verdi i 2015, men de med et varmt forhold til kulden fra de tidligere utgavene i serien møter muligens denne med et snev av dunkel nostalgi og beksvart sentimentalitet. For alle andre utgjør den altså en kuriositet, på satanisk frydefullt eller ondt og vondt vis.

Hør fire av låtene her:

Duoen, som nå har vokst til en trio, slapp sine to første skiver allerede samme år, og året etter etableringen i 2012. I 2014 slapp grunnleggerne Serj Shengelia og David Unsaved to splitter; Immortal in Death sammen med Aphonic Threnody, og Escapism sammen med Abstract Spirit.
Genrekjennere vet godt hvor i lende vi befinner oss, foruten i Georgia da selvfølgelig. Ennui drukner sine sorger i funeral doom/death.

I motsetning til tidligere er ikke bunnløs sorg og fortvilelse skivas hovedtema. Falsvs Anno Domini, som angivelig betyr noe i stil med “nåtidens falske løgnere”, er konsept-messig en real spyttklyse i trynet på både feige mennesker med skylapper som nekter å se realitet i hvitøyet, og kyniske hyklere og sjarlataner som misbruker andres frykt, naivitet og uvitenhet. Begge disse grupperingene er med på å kjøre verden og samfunnet rett i grøfta.

Musikken har elementer av sinne, men det musikalske har ikke endret seg så veldig markant. Jeg kunne brukt all verdens klisjeer på å fortelle deg at dette er seig musikk besatt med lidelse og harme, men ordet funeral avslører vel det meste.
Ennui forretter som vanlig tårevåte melodier og tykk, mørk omfavnende lyd med lyse gitarer som synger vemodig i natten. Ennui byr som alltid på mektig suggesjon.

Navnet Daniel “Klepsy” Neagoe ringer ingen bjeller hos meg, men så har jeg da heller aldri vært flink med navn. Mannen er kanskje kjent uten å være kjent, han har i alle fall traktert forskjellige instrumenter og vokal i ulike konstellasjoner som Clouds, Colosus, Eye of Solitude og Sidious med mer. Her tar han seg av trommestikkene. Mannen lefler i tillegg med design og layout, og han fungerer som lyd-tekniker/produsent.
At tusenkunstneren gjør god figur som trommis kommer neppe som noen bombe.

Med gjestevokal fra Greg Chandler (Esoteric), keybords signert Don Zaros (Evoken), lyrisk bidrag fra Sameli Köykkä (Colosseum) og AKiEzor (Comatose Vigil, Abstract Spirit) kan det ikke være mye tvil om sjangermessig tilknytning, selv for de mest mistroiske der ute.

Foruten bandets debut er alle andre utgivelser sikre kjøp for genre-fans. Jeg har riktignok ikke hørt andreskiva, The Last Way i sin helhet, men mye tyder på at også den er god.
Falsvs Anno Domini er et tidkrevende stykke musikk å sette seg inn i. Skiva varer i nesten 80 minutter.
De innledende timene åpner for atter et behagelig dypdykk i armod, og for sjanger-fans betyr det “mye for pengene”.

På denne EPen serveres to nye låter på tilsammen åtte minutter. Gods and Origins er igrunn en ganske god inngangsport til Darkest Eras rike for de som ikke har satt sine føtter der før.
Foruten to EPer lansert i 2008 og 2010, har bandet to album bak seg, og de to låtene vi her møter kan til en viss grad representere hver sin plate.

An Dagda heter første låt. Denne har stilmessig arvet mye fra førsteskiva The Last Caress of Light (2011). De galopperende rytmene er de samme som man kan finne på en låt som An Ancient Fire Burns.
An Dagda har hodet høyt hevet. Staut, stolt og rank rir rytteren fra sletteland til fjells for å bemanne kanonene og forsvare fedrelandet.
Låta er en bearbeidelse av en av de første låtene bandets grunnleggere Ade Mulgrew og Sarah Wieghell skrev, tidligere uutgitte “An Dagda Awakens”.

Elohim minner i sin tur mer om andreskiva Severance (2014). Dette er en rolig, akustisk og melankolsk låt hvor krigeren skuer ut over havet etter å ha forlatt slagmarken. Hans syn fokuserer ikke på noe, han ser tvers gjennom det storslåtte skue, han ser inn i seg selv, og han minnes de falne.
Foruten enkelte sekvenser er ikke Severance like rolig, men den samme melankolien ligger tykt utenpå.

Av disse to gode låtene, som likevel ikke kan sies å være obligatoriske i din vinyl-samling, er kun denne traileren publisert enn så lenge, men jeg mistenker at de to låtene blir lastet opp på SoundCloud og/eller Bandcamp om ikke lenge.

Personlig hører jeg kvaliteten i kulde på de tidligere skivene, men maken til fantasiløs repetisjon skal man lete lenge etter, og at Wraths vokal skurrer som en døende gris kan du bare gi faen i å benekte.
Så tross kalde stemninger og isende skarpe gitarer presentert på trve necro manér, nei, jeg har aldri vært bandets største fan.
Det er seks år siden Suicide and the Rest of Your Kind Will Follow, og tre skiver har blitt sluppet i mellomtiden, så jeg bestemte meg likevel for å gi dem en ny sjanse.

Blant de skivene jeg har hørt, er dette uten tvil den mest depressive, og jeg nøler ikke med å klassifisere Wastes of Life som dsbm. Her finner vi sår klagesang og dystre melodier samt bitende avsky, krydret med ubehagelige sampler. De som har sett Metallicas første musikkvideo One noen titalls ganger drar nok kjensel på S.O.S.-sekvensen i The Dead Have No Speech For... i så måte.
Det kan nevnes at også Suicide..., som tittelen antyder, hadde et sterkere fokus på smerte enn rakrygget hat.

Bandsjef Wrath har enten oppdaget at det har gått et par tiår siden Darkthrone rispet lytternes trommehinnen til blods med underkjølte kjøttkroker, eller så har han fått budsjett til å spille inn på mer profesjonelt vis med årene, for lyden på de skiver jeg har hørt har mer eller mindre blitt gradvis bedre. Skjønt, denslags vil det alltid finnes delte meninger om. Hvis det er noen trøst, har Dodsferd fortsatt et sjarmerende(?) hjemmelaget preg hvilende over seg.
Tross lav dynamikk i lydbildet synes jeg lyden passer musikken utmerket. Samtidig kan jeg egentlig forstå de som hevder akkurat det samme om for eksempel Fucking Your Creation.

Tre av skivas fem låter strekker seg godt over ti minutter. Tilsammen varer Wastes of Life i femti minutter. Vokalen er skarp og forpint. Rytmegitaren kan være insisterende, men tempoet varierer og musikken glir ofte inn i lange, selvmedlidende sekvenser av atmosfærisk depresjon, der også strykere er med på å forsterke den klagende stemningen.
Sytete deppe-rock kan dra til Helvete for min del. Uforfalsket smerter og lidelse, samt fullblods aversjon derimot, har jeg alltid hatt en morbid fascinasjon for.
Det er derfor med enorm sadistisk glede jeg kan konstatere at Dodsferd har tatt flere skritt i riktig retning iløpet av de seks årene vi “ikke har vært på talefot”.

Et “kort” fem-minutters åpningsspor setter stemningen med rolig og sørgmodig harpe og cello (tipper jeg) og hysterisk, sår kvinne-gråt, før småjazza rytmer og elektrisk/akustisk fingerspill leder an inn i kullsvarte sfærer. De fire lengre låtene har likheter, men oppbygningen leder lytteren gjennom med en kontinuerlig naturlig progresjon via herlig instrumentering og gjennomtenkt variasjon.
Jeg blir mer glad i Wastes of Life for hver lytt, og angrer litt på at jeg ikke har sjekket ut de tre foregående skivene. Dette var faen brenne meg levende en negativ overraskelse med positive fortegn!

Liker du svartmetall av den virkelig motløse og foraktende sorten? Liker du din svartmetall kløktig arrangert? Da bør du sjekke sporene nedenfor. Når man setter seg ned og hører skiva i sin helhet, igjen og igjen, vil de vokse til et skjebnesvangert beist som fortærer ditt humør og pågangsmot. Du er herved advart.
Jeg kalte nettopp Dodsferd kløktige, og jeg står for det. Det hadde jeg faen aldri trudd.

Her går det i melodisk blackmetall med ganske høy pagan-faktor og orkestrale virkemidler.
Å henge musikken på en knagg går greit. Da er det verre med kroker. Musikken har ikke på langt nær så sterke mothaker som de nesten 64 minuttene krever for å gjøre seg bemerket.

Som hos så mange melo-black-bands finner vi veldig mange passasjer med feiende flotte melodier. Nydelig gitarspill, passe heftige rytmer, stemningsfulle strykere. Mye bra. Beklageligvis føles disse vilkårlig sammensatt i låter som også like gjerne kunne blitt presentert i tilfeldig rekkefølge.

Tildels herlig instrumentering og god lyd, samt mye variasjon og teft for gode melodilinjer, veier nok ikke opp for komposisjoner uten tydelig helhetlig og målrettet preg.

Im Reich der Schatten er kjekk å høre på, men sekundet etter at den pøser episke hedenske toner inn i ørene, renner det ut det andre øret. Ikke en enslig akkord blir liggende igjen.
Ettersom det låter friskt og fint der og da, fortjener den dog ikke kun tommel ned.
Litt mer struktur og signatur i låtene til neste gang, så begynner vi å nærme oss noe.

Hør Die Nachtigall, og stream mer hos Kernkraftritter.

Anomalie er i utgangspunktet et enmannsband, men mr. Marrok har med seg et par session-musikere i rytmeseksjonen. Hans målsetting er å kombinere sine favoritt-elementer fra emosjonell sortmetall, post-metall og depressiv rock, og Refugium er hans andre skive.

Ligger dette også ditt hjerte nært gjør du tryggest i å sjekke ut bandet selv. Fine melodier, vakre partier, glidende overganger og mye musikk, utgjør den musikalske sfære. Det stemningsmessige flyter naturlig fram og tilbake over vippepunktet mellom sorg og håp, mens vokalen byr på mest fortvilelse.
For større fans av sjangeren kan Refugiums over 50 minutter muligens klaffe godt.

Personlig finner jeg sjangeren mer og mer kjedelig. Om band stikker seg ut med enorm kvalitet og egenart kan saken stille seg annerledes, men for meg framstår Anomalie her som temmelig monotone, sytete og generiske.
Det er sekvenser med vakre, sørgmodige melodier, og generell god kvalitet som hindrer meg fra å gi dem lavere rangering.

Sjangerfans bør oppsøke Refugium og gi den en sjanse. Alle andre kan like gjerne bevege seg uberørt videre.

Denne vinglingen, fra sleazy groove til grindcore-tilnærminger, kunne fort blitt mitt største ankepunkt. Jeg forlanger ikke et uniformt og lett definerbart uttrykk, men den naturlige flyten kan lett blir litt skadelidende når musikalsk sammenheng krakelerer i en masse ulike fraksjoner.

Den franske kvartetten syr imidlertid det hele sammen så godt det lar seg gjøre. Så får det heller være at enkelte nyanser ikke stemmer helt overens og at sømmene synes på Frankensteins monster.

Det jeg derimot ikke er alt for begeistret for er enkelte rytmer og vokal-arter som faller litt på utsiden av foretrukne ekstreme stilarter. Moderne avarter, core-preg og litt for gurglende dødsvokal, for eksempel.
Dette ødelegger helhetsinntrykket en anelse, men Corrosive Elements gjør mye rett, og de har trolig lagt ned mer arbeid i å flette sammen Toxic Waste Blues enn hva enkelte mono-sjanger-band gjør.

Som forventet finner man lett både fete partier og mindre fengende sekvenser. Deler av skiva befinner seg i ytterkant av min smak, men der karene treffer, treffer de også godt. Det tekniske er det heller ikke noe å utsette på. Lyden er også ålreit, og det kan nevnes at Dan Swanö har mastret skiva.
Ganske bra, tross alt, og jeg var på nippen til å gi skiva ett hakk høyere rangering.

En enkelt trailer er dessverre det eneste jeg finner på nett. Den gir kun et minimalt innblikk i musikalsk uttrykk.

Etter noen innledende rolige og mismodige sekunder flekker bandet tenner. Stemningen er ikke bare sorgstemt, her viser karene tydelig misnøye og aggressiv aversjon.

Mens sorgtunge gitartoner og dyp bass sørger over andres død og egen nød, sverger harde, rungende riff, hissig tromming og infernalsk vokal hevn.
Låtene finner ikke opp hjulet på ny, men det spiller ingen rolle når man skaper gode hovedmelodier, sper på med sekundære melodilinjer, taktskifter, variasjon og alt hva de tilgjengelige ingredienser kan by på. De tre låtene er meget gode.

Hvert enkelt instrument kan i grunn trekkes fram. Mye takket være herlig produksjon. Gitararbeidet er forseggjort, og strengene ljomer. Bassen ligger litt i bakgrunn, men den er der, og lyden hadde blitt fattigere uten. Den tier ei i de stilleste stunder, og skinner da klart igjennom.
Trommingen er habil og variert. Takten er gjerne saktmodig, sørgmodig, men vi får også servert frapperende dobbelkagger. Vokalisten er et funn i seg selv. Akkurat passe dype growl lyser av hat og avsky, og de svarte skrikene er fulle av hjerteskjærende lidelse.

Dersom irene er i stand til å repetere denne bragden på en fullengder, skal jeg heller spandere høyeste karakter.
Fans av britisk misère, og kanskje spesielt landsmennene i Mourning Beloveth, bør spisse ørene.

Se lyrikk-videoen til End Of The Rope.

Introens navn -- . - .- .-.. -- . ... ... .- --. . ga først mening når jeg hørte morsekoden bak hviskende og flirende smådjevler. En online morse-translatør avslører at denne strengen med korte og lange pulser rett og slett staver Metalmessage.
Warfield slipper til med nokså snill thrash til tyskere å være, men tempo og energi er det ikke noe å si på.
Danske Sylvatica følger opp med sin vitale folk/viking metall, før tyskerne i Eisenhauer byr på rimelig snill og melodisk metall. Det tøffe gitarspill helt mot slutten rekker bare å lire av seg et halvt minutt solo ettersom låten da med ett er over.
Baskerne i Incursed tror de kan lure en dreven lytter med opera på gramofonen innledningsvis. Måten den melodisk anlagte viking/pagan/folk metallen fortsetter på samme melodi på er temmelig stilig. Livlig band.
Etter mer tysk thrash fra Running Death er det tid for en av mine favoritter, Morthus. Tyskerne har kun en EP ute, men de er allerede svært stødige arvtagerne til Dissection-tronen.
Tyske Skyconqueror lirer av seg heavy/power, mens landsmennene i Cyrence bringer thrash med moderne undertoner og en svett eim av Megadeth. Halo Creation følger på med kvinnefrontet melodisk dødsmetall med en nærmest uunngåelig dunst av Arch Enemy. Habile saker. Tilbake i Tyskland synes ikke Mortal Peril ting går fort nok. Neida, thrasherne begynner riktignok passe kjapt, men overraskende nok fletter de inn et melodisk folk-klingende parti før et ganske kult soloparti. Gutta returnerer til gyngende rytmer før landsmennene i Toxic Waltz bestemmer seg for å vise dem hva thrash er. Northland kan imidlertid ikke forstå hva som er galt med folke-basert metall. Disse Spanjolene har en kraftig forkjærlighet for keltiske toner.
Vengeful Ghoul kommer helt fra Tyrkia for å sette foten ned og vise alle disse hva metall er. Rendyrket heavy metal fra tiden før thrash og power ble skilt ut som egne genre. Vokalisten skriker på sitt beste imponerende nok som Halford med en anelse Udo i strupen. Litt power-relatert vokal får vi også, men når tyrkerne faen ikke gir seg før de har klemt utav seg to soloer, da skal jeg tilgi akkurat det. Dette kan man like.
Til slutt er det vår egen landsmann, Lars Jensen, som får lov å runde av med sitt Myrkgrav, hvor han gjør det klart for alle folk-noviser, én gang for alle, hvor (land)skapet skal stå, med hardingfele og gjennomført komponering.

Som sagt, mye god og høyst variert metall til en valgfri mynt (eller seddel).

Jeg vil ikke engang strekke meg til å kalle Promachos melodisk svart metall. Musikken minner mer om en melodiøs og snill spartansk utgave av viking-metall, men her er det nok vin-krukker som svinges, og ikke mjød-horn. Det eneste som er ørlite svart her er vokalen.

Enkle melodier med ganske simpel struktur krydres med krigerske sampler, akustiske passasjerer og litt teatralsk snakke-vokal.
De femti minuttene disse elleve låtene utgjør er ikke plagsomme, utover et snev av kjedsomhet, men de er lite spennende, og gir meg fint lite.

Det er meget mulig musikken gir mer dersom man kan sette seg grundig inn i konseptet. Det er også fullt mulig at fans av mildere metall, som Manowar vil få større utbytte, for dette blir nesten som en musikalsk kloning av Rotting Christ og Sabaton.

Ikke grusomt, men temmelig skuffende.

Det er ikke noe galt med hverken utførsel eller lyd. Jeg har derimot dessverre litt å utsette på låtene. De ni sporene tikker inn på litt over halvtimen, og har litt for lite innhold til å imponere nevneverdig. Det glimtes iblant til med fete riff og solide stemninger, men for mye av materialet rusler og går uten å etterlate varige minner.

Det bor mye potensiale i Hautajaisyö, som forøvrig har to medlemmer fra tidligere omtalte Uhriristi, og jeg håper de klarer å komme opp med litt sterkere låter til neste gang, for uttrykket er det ingenting å si på.

Debuten slippes kun digitalt.

Hør Uneenkuiskaajat (Funeral Night - Dreamwhisperers) samt en teaser med utdrag fra fire andre låter.

Når mobilen bestemte seg for å separere disse to band fra hverandre, fant jeg det tryggest å ikke krangle med den. Det er visstnok en smart telefon.
Men seriøst, jeg fant ut at jeg skulle forsøke en ny tilnærming, ved å først høre ett band tre ganger, og deretter det andre, før jeg til slutt gir hele greia en runde eller to.

Det er ikke nødvendigvis kaskaden av illsk metall som setter tennene i leggen på deg så du får kaffen i halsen når kvintetten Austral vrenger av seg noe de kaller svartmetall. Vokalisten skriker og bærer seg nemlig så det skjærer i ørene.

Bandet har eksistert i snart ti år, men har ikke vært veldig aktive på utgivelsesfronten. Deres svartmetall er primitiv, rølpete og ganske bråkete. Produksjonen virker like uferdig som feilaktig tilberedt og halvstekt kjøtt. Forkullet på utsiden, men rått omtrent tvers igjennom. Trommer og avsindig, remjende og variert vokal overdøver gitaren. Musikken får dermed et litt øredøvende alkalisk preg. Lyden varierer dog endel fra spor til spor.

Bandet har vel ikke kommet opp med det mest givende materialet, og de som ikke foretrekker sin svartmetall primitiv og skrålende kan like gjerne styre unna uansett.

Cold er et enmannsband med like langt fartstid, som høres nesten like jævlig ut, selv om Count Nechtath har litt mer erfaring med utgivelser. Musikken kommer dog bedre fram, og det hele føles dermed mer som tradisjonell black metal. Låtene har onde stemninger som jeg foretrekker foran de andre bråkebøttene.

Svartmetallen følger nittitallets oppskrift, og skiller seg ikke nevneverdig ut fra andre håpefulle aspiranter som gjør det samme. Det skal dog sies at Cold evner å skape både stemning og kulde hist og her. Ikke alle låtene er på samme nivå, og det ambiente avslutningssporet kunne jeg fint vært foruten.

Man kommer likevel ikke utenom at “produksjonen” er på demo-nivå. Cold har potensiale til å frambringe mørk uhygge, men grev Nechtath trenger definitivt et studiobudsjett før noe slikt eventuelt kan skje.
Enn så lenge er nok Cold mest interessant for demo-fantaster.

Før tre runder med hvert band er unnagjort er jeg seriøst drittlei.
Jeg pløyer innbitt gjennom til alt er hørt tre ganger, men da får det faen brenne meg være nok!
Digger du grumset på bunnen av undergrunnen er The Exalted Shadows of Death are Dancing et hett tips.
Hvis ikke kan du gi en god faen.

Instrumenteringen er avsindig og intens. Vokalen er mørk, dyp og dyrisk som trollet som kappåt Askeladden og satte ny pers. Vi snakker saftig, frådende growl med okkulte undertoner.

De anonyme bakmenn foretrekker å holde sin identitet skjult for heller å la musikken snakke for seg selv, men angivelig er dette karer med lang erfaring. Ingenting i gjennomføringen tyder heller på noe annet.

Låtene bøyer og vrir seg. Sirkulære vegger av vrengt gitar og konstant drønnende ekko holder lyse gitartoner innesperret. De høyere frekvenser forsøker desperat å finne en vei ut, jaget av dramatiske rytmer. Musikken drar deg inn som dragsuget fra sorte hull. Suggerende.

Ved første ørekast framstår Providentia gjerne som en rallende kaotisk malstrøm.
Litt tid tilbrakt i Awes infernalske univers gjør imidlertid underverker.

Du som setter pris på forrykende galskap har selvfølgelig “hørt det før”, men ikke nødvendigvis så mye bedre.
Jeg tror du kommer til å like denne!

Ikke bare norske krefter har vært involvert. Vyl trakterer fortsatt rytmeboksen med stil, men bassen har colombianske Nul Blackthorn tatt hånd om. Årsaken kommer vi tilbake til.

Litt over et kvarter gir oss tre spor, hvorav to kan kalles virkelige låter.
Astoyhads viser raskt at lyden er vel ivaretatt. Lyden er klarere og tydeligere enn på den siste skiva. Etter en kjapp åpning med rytmiske maskingeværsalver roer tempoet mens mørke stemninger siver som dødelige gasser ut i eteren. Låta har riktignok et melodisk tilsnitt, men er mer enn tilstrekkelig ondartet.

Blackhearts følger på med flere triggerhappy rytmer og skarpe primal-skrik. God variasjon, fint driv og en slu liten vri akkurat i det låta virker å fade ut, er blant ingrediensene.

Abakhtaran runder av med tre minutters stemningsfull orkestral synth. Ikke akkurat et betydningsfullt spor, men det er vel lov å eksperimentere litt på en EP.

EPen er spilt inn i forbindelse med dokumentarfilmen Blackhearts, som enkelt forklart omhandler Sina, Nul Blackthorn og greske Kaiadas (Naer Mataron), og deres reise til svartmetallens Mekka, Norge.

Blackhearts kan knapt sies å være en obligatorisk EP, derav et lite minus, men den viser hvor i terrenget From The Vastland befinner seg, og at det er aktivitet i leiren. Bandet holder navnet varmt, og vi får servert dugelig svartmetall. Det bør vi vel anse som en vinn-vinn situasjonen.

Overdreven varighet og nærmest schizofrent mangfold blir da også mitt eneste ankepunkt. Med saks, nål og tråd kunne debuten blitt et noe mer kompakt manifest, for det finnes passasjer som kunne vært trimmet litt ned.
Heldigvis er også dette sideflesket med på å skape stemning og naturlig progresjon i et virvar av tilsynelatende løse tråder.

Det er svarte landskap som utgjør utgangspunktet for vår turbulente oppdagelsesferd.
Vi introduseres for skiva på atmosfærisk vis før uværet bryter løs i form av piskende sort metall som etterhvert løyer og gir rom for roligere stemninger og tostemt vokal med melankolsk viking-preg.
Stadig skiftende riff og melodilinjer, samt rytmiske endringer, gir musikken et litt progressivt vesen.
Purgatorie roer helt ned med messende vokal i et seremonielt skue, før akustiske gitartoner overtar og etterhvert leder oss over i kullsvart øs, inntil Absolution fader over i naturskjønn akustikk med jazz-elementer, før den river oss ut av dvalen med hyperaktiv svart atonalitet. Til slutt dumper den lytteren i jazz-kjelleren.
Mer frenetisk black metal, både med og uten melodisk rettesnor. Nydelige klagende gitarer gjennom store deler av Lifeless Visions. Mer frapperende, nydelig og infernalsk metall følger, men hvis jeg også nevner enkelte orkestrale undertoner tror jeg at jeg setter en stopper for denne utgreiingen her.
Du forstår gangen i det. Det vil si, Maïeutiste er vel egentlig umulig å forstå fullt ut uten å ha lyttet til den.

All musikk og lyrikk er komponert av Keithan (gitar og vokal) over en periode på fem år. Kanskje ikke så rart da at man endte opp med fem kvarter, tross alt. Keithan har også tilhold i nystartede Barús og Caïnan Dawn som ga ut den forrykende skiva Thavmial som jeg beklageligvis ikke rakk å skrive om i fjor.
Med på laget har han ytterligere to gitarister og en vokalist, foruten trommis og bassist, naturligvis. Det hele er meget profesjonelt, tight og velspilt.

Albumet er spilt inn forskjellige steder for å gi det store mangfoldet og de ulike bestanddeler sitt unike og karakteristiske preg. Det låter virkelig bra, og de roligste delene har meget god dynamikk. Det dynamiske spekteret strekker seg fra DR6 til DR10, og lander på DR7 i gjennomsnitt.

Maïeutiste består av så mye herlig metall i ulike svarte, urbane og naturlige landskap at jeg raskt tilgir både lang varighet og schizofren divergens. Her er flust i detaljer, og med ca 1 time, 16 minutter og 20 sekunder kan du være helt sikker på at nye finesser og nyanser vil dukke opp for hver lytt. Albumet gir mersmak. Jeg vil gjerne ta en ny runde, og ennå en. Det er definitivt et godt tegn.
Denne lukter utvilsomt på topp-karakteren.

Videoene til The Fall, Absolution og Lifeless Visions har alle lånt fra filmen Faust fra 1926.
Om dette er i tråd med ett eller annet konsept aner jeg dessverre ikke.

Om dette betyr at de har bearbeidet noe av Godfleshs musikk, eller om de bare har brukt Streetcleaner som inspirasjonskilde skal jeg ikke si for sikkert.

Dragged Into Sunlight virker tildels som et spennende band, selv om jeg dessverre ikke har hørt noen av skivene til det frenetiske, svartsvidde death/doom-bandet. Gnaw Their Tongues på den annen side virker som et eklektisk, eksperimentelt og dronende noise-influert band i særeste laget for min smak.
Det eksperimentelle og industrielle bandet Godflesh ga ut nevnte skive på Earache Records. For veteraner sier vel det sitt. Labelen var ganske godt kjent for grindcore, deathcore, industriell metall og alskens sære avarter. Jeg akter ikke å ta i Streetcleaner med ildtang, bare så det er sagt.
Mine forventninger til denne skiva var dermed ikke mye å skryte av.

N.V. er en forkortelse for Negative Volume, og negativitet er ett av flere stikkord. Uhygge er et annet.
Musikken krydres med samplinger som later til å være autentiske opptak av intervjuer med og tilståelser fra kaldblodige mordere med nærmest total mangel på både skyldfølelse og medfølelse. Den foruroligende stemning dette gir, går i ett med musikken.

Musikken er avsindig, obskøn og frenetisk, og usømmelig i de fleste sammenhenger. Den består i tillegg til nevnte uspiselige samplinger av flere lag med vemmelige lyder og gufne effekter som skaper et nærmest fysisk ubehag.
Bandene går ikke amok med avantgarde frijazz-noise eller andre totalt frastøtende musikalske innslag. De holder seg heldigvis til oppskriften: gyselige, dunkle og sadistiske horror/gore-stemninger i ekstrem-metallisk emballasje.

Herlig perverst og moralsk forkvaklet!
PS: Ingenting er vel mer adekvat enn at denne blir utgitt på fredag den 13de!

For å plage deg med min egen beskrivelse, skjønt det er kanskje derfor du leser her, byr Raventale på rolig og stemningsfull, men gjerne tung og melankolsk metall med natur-nært preg og slektskap til såvel black/doom som pagan metall.

Mannen har alltid vært flink til å diske opp med vakre melodilinjer og stemning. Han har derimot ikke vært like flink til å snekre låter som skiller seg ut fra hans øvrige materiale. Enkelte minneverdige melodier er ikke nødvendigvis synonymt med minnevennlige låter.
Med de ulike albumene har han riktignok vist endringsvilje, men de fleste har hatt en nokså monoton helhetlig konsistens.

De to albumene After (2010) og Bringer of Heartsore (2011) har jeg ikke hørt. Den lydmessige differansen fra tredje skive, Mortal Aspirations (2009) til Transcendence (2012) var dermed som en annen verden.
Dark Substance Of Dharma fortsetter trenden med fyldig produksjon, der de tidlige skivene låt mer spinkle og nakne. Det låter bra, og låtene er behagelige og tildels hypnotiserende.

Skivas mytologiske tematikk svever inn i Dharma's kosmiske orden og utforsker prinsippene bak eksistens og persepsjon, noe du selv sikkert kan se av den dype teksten til Red Laugh's Walking. (Greit, det var en spøk).

Dette er en temmelig flott skive å lytte til, med godlyd, stemning og evne til suggesjon, men som tidligere ligger svakheten i at helheten blir litt for ensartet og anonym i det lange løp. Hvilken karakter skal man så sette på ei skive som er virkelig flott og bekvem akkurat der og da, men som er glemt omtrent så snart siste tone har ebbet ut?
La meg være den første til å innrømme at mange flotte frenetiske ekstremmetall skiver også kan ha en slik egenskap, men jeg har andre forventninger til melodisk metall.

Jeg har bare hørt Dark Substance Of Dharma omtrent fire ganger, og jeg koser meg nesten mer for hver gang. Jeg ser ikke bort ifra at denne kan vokse ytterligere, så jeg lar tvilen komme tiltalte til gode. Forøvrig lager Astaroth definitivt god og særs hørbar musikk, og det er tross alt det viktigste.
Nå kan du forsøke selv:

^*Bare så det er avklart, mine papirer sier at The Inner Sear (2009) er en maxi singel, ikke en fullengder.
Skiva har både positive og negative aspekter. Fordelene må dog sies å dominere. Om enn med knapp margin.

Innledningsvis føltes det godt å få litt mer ekstrem musikk på øret med tanke på de band jeg har hørt mest på i det siste, selv om stilen var svært melodiske. Etter en stund begynner dog Ashes Of The Dawn å føles litt glatt. Tildels medioker, kanskje, men ikke helt generisk. På overflaten spiller Diesear typisk velkjent melo-death, uten snev av lokalt preg dessverre, og den krampeaktig anstrengte dødsvokalen gir en moderne tilnærming jeg fint klarer meg uten.

Heldigvis framviser bandet fordelaktige egenskaper i låtene. Taiwanerne snekrer låter som ikke nødvendigvis står tilbake for de man finner 14 på dusinet av i Europa og Amerika. Når så disse utføres med innlevelse, trøkk, grei variasjon og dugelig instrumentering og lyd gir det plusspoeng i min bok.
Tungen på vektskålen er imidlertid gitarene, som river av gode gamle soloer og andre melodiøse gitar-slynger rett som det er. Disse gjør definitivt albumet på egen hånd.

Hvorvidt Ashes Of The Dawn er for deg kommer helt an på a) hvor glad du er melodisk dødsmetall og b) om du er villig til å gå gjennom ild og vann for å høre herlig “strengeleik”.
Albumet består av 40 minutter inkludert bonuslåten Dig Your Lies som følger med denne ny-utgivelsen.
Skiva er bedre enn den er dårlig, men jeg har personlig fått nok av den.

Musikken er angivelig preget av kalde syntetiske lyder som skal gi et cyber-industriell preg, men så veldig kaldt og inhumant føles det slettes ikke.
Med orkestrale elementer og mye dramatikk i melodiene lukter det mer av konseptskive i metall-opera stil.

Melodiene bukter og endrer seg stadig, uten at låtene setter de sterkeste avtrykk. Det meste virker i utgangspunktet å være bygget over samme lest. Masse ulik melodi, sampler, horn og strykere rørt sammen i en tildels progressiv, men også tilsynelatende nokså rotete strukturer hvor innhold og rekkefølge føles litt tilfeldig. Med tid og stunder faller dog bitene gradvis på plass. Musikken er likevel interessant å lytte til også før den kryper helt under huden, og det er naturligvis en fordel at den ikke er spesielt forutsigbar. Jeg vet dog ennå ikke om musikken kan anses som minneverdig, selv etter minst seks runder.

Vokalen er, i likhet med musikken, temmelig semi-ekstrem. Halvveis growlete og sort. Greit nok for de som ikke er så glade i denslags, kanskje. Instrumenteringen er adekvat. Sologitaren må nevnes. Her er laget plass til mye fint gitarspill. Også de orkestrale og industrielle sampler gir et mektig preg.

Resultatet er mer enn greit nok, men etterlater ikke det aller sterkeste og mest varige inntrykk. Komposisjonene kunne nok vært litt strammere i regi, men musikken er likevel bra, og det hele er utført på såpass gjennomført vis at jeg ikke ser noen grunn til å gå lavere på skalaen.

Se gjerne lyrikk-video til Zeroborn.

Det er behagelig bakgrunnsmusikk trioen har skapt. Med ren og klar lyd og brukbar dynamikk svever pene gitartoner bedagelig avsted. Akustisk plukking lukter av skogstur med solens stråler fragmentert mellom trekronene og sjattert av dets blader. Synthen skaper krusninger i musikalske farvann mens jazz-preget tromming duver på bølgene.

Med kyndig instrumentering fra tre habile herremenn låter dette virkelig meget bra.
Aberet er at dette framstår, hvilket jeg allerede har nevnt, som bakgrunnsmusikk. Om jeg ikke har den helt store interessen for prog, har jeg heller ingen problemer med å nyte litt Pink Floyd eller Rush. Hos disse finner man omhyggelig konstruerte låter med retning og dybde. En god låt er gjerne som en historie, den trenger et utgangspunkt, en rød tråd, litt handling og dramatikk underveis før slutten samler trådene og etterlater leseren tilfreds.

I tilfellet DemiAura føler jeg at trådene spriker, floker seg og generelt mangler en strategisk retning. Det er fullt mulig at jeg bare ikke “forstår” denne formen for musikk. Det kan godt hende målet er å skape bekvemme og dramatiske stemninger som hadde fungert som filmmusikk. Jeg foretrekker dog noe som utgjør en større helhet på egenhånd. Filmmusikk uten film er som film uten filmmusikk, nokså tamt.

At skapere av slik musikk evner å skille sine komposisjoner fra hverandre imponerer meg en smule. For meg framstår det hele som nokså tilfeldig. Samtidig, etter ganske mange timer i selskap med DemiAura, trives jeg overraskende god med musikken i bakgrunn. Det blir som å ligge å slumre i en hengekøye mellom trærne en fin sommerdag mens Cumulus-skyer driver rolig over det blå lerretet.
Pent og pyntelig, vakkert og makelig, men ikke spesielt målrettet eller hensiktsmessig ut over nettopp det.

At bandet er instrumentalt kan forsåvidt være en midlertidig løsning. Trioen er på utkikk etter vokalist, bassist, andregitarist samt noen til å traktere fiolin/cello. Dermed kan det raskt være at bandet, som startet under monikeren Organism på slutten av nittitallet, raskt utvikler seg videre.

Bandets logo er forøvrig et ambigram, altså en grafisk framstilling av et ord som blir det samme opp-ned. Se selv! (plasser musen over bildene). Stilig!

Se videoen til EntheoGenesis, som også kan høres rett nedenfor, og se eventuelt bandet spille
Escaping the Event Horizon og Metempsychosis.

Nå har jeg mer eller mindre forpliktet meg til å lete med lykt og lupe for å belyse alle tenkelige faktorer og kvaliteter, for deretter å bedømme akkurat hvor bra de er, og rangere dem på en hjemmelaget skala.
I en tid da “Ja” og “Nei” praktisk talt var de eneste alternativer ville jeg sagt “Nei, jeg har allerede Nihil (debut, 2006) i samlingen, og jeg trenger ikke mer”. Det er selvfølgelig fortsatt tilfellet. Nucleus Torn befinner seg rent subjektivt så langt ute i min komfort-sone at én skive i samlingen klarer seg lenge. Likevel består det sveitsiske bandet av åtte dyktige musikere, og det finnes mer å fortelle om både Nucleus Torn og Neon Light Eternal.

For de uinnvidde er dette et sært band som blander akustisk musikk og metalliske elementer i en avantgarde mikstur av progressive, klassiske, folkmusikalske og jazz-inspirerte influenser, hvor likheter med Empyrium, Agalloch og Tenhi kan spores.

Hoved-arkitekten bak dette glade vanvidd er Fredy Schnyder, som har håndtert såpass divergente instrumenter som sekkepipe, bass, kirkeorgel, flygel, gitar, dulcimer (strengeinstrument betjent med hammere), irsk bouzouki, mandolin og oud (de tre siste beslektet med lutt). Han anser nå sitt mål med Nucleus Torn som oppnådd, og med det blir dette den siste ordinære utgivelse fra bandet. En ekstraordinær samling som dekker hele karrièren i lyd, bilde og video, titulert Blowing Up The Entire World (Explosions 1997 - 2015) er også tilgjengelig, men kun i 187 eksemplarer.

Neon Light Eternal henger sammen med fjorårets Street Lights Fail på et konseptuelt plan. Skiva inneholder tre låter som tilsammen varer i 41 minutter.
23 minutter lange A Declaration of Mistrust beveger seg gjennom lett psykedeliske, drømmende og melodiske passasjer med jazz-progga preg som gradvis endrer karakteristikk. Etter litt over 11 minutter senker stillheten seg, før eklektiske lyder med samtidsmusikalsk uttrykk tar over i noen minutter før fløyte og vokal kommer inn og normaliserer forholdene noe i ett minutts tid. Så var det igjen stille. Nærmere 16-minuttersmerket tar rolig og dempet musikk over, før musikken etter 19 minutter er tilbake omtrent der den startet.
Ti minutter lange Nothing Between You and Death åpner brutalt. Foruten et saktmodig og dempet midtparti står denne som skivas mest intense spor, der riffene både bjeffer og biter.
Litt kortere Street Lights Fail er stort sett rolig og forsiktig hele veien.

Vokalen på skiva er kvinnelig, og kan muligens minne litt om Björk. For meg personlig blir nok akkurat det ett av de elementene jeg har vanskeligst for å svelle.
Gjengen er svært dyktige og varierte i sitt snodige musikalske landskap, men personlig har jeg altså meldt pass for mange år siden.

Vil du høre mer av dette besynderlige ensemblet, ligger alle album, samt en compilation ute på Prophecys Bandcamp.

Musikalsk fortsetter bandet der de slapp, og dermed foreslår jeg at du leser nevnte anmeldelse. “Neo-Folk Metal” er bandets egen definisjon. Personlig plasserer jeg dem litt nærmere gotisk metall på metall-kartet. På det konvensjonelle kartet kommer riktignok bandet fra “feil side” av Setesdalsheiene i så måte.

Fine melodisk anlagte låter med trolsk eventyr-preg hvor den fagre prinsessen og den staute gårdsgutten Espen Askeladd synger duett, kan sies å være oppskriften. Så framt skrømt og troll lar dem være i fred, men det gjør de selvsagt ikke. Prinsessa havner i fjellet, og Askeladden må igjen finne fram feltuniform, kamuflasjestift, rambokniv og sekken med granater.

Den vesentligste endringen siden forrige korsvei er lydbildet. Lyden er markant forbedret. Der Trollspeil låt nokså skarpt har denne langt rundere lyd med mer organisk preg. Bassen er blant annet mer rungende enn kvass. Hvorvidt bruken av syntetiske redskaper er tonet ned kan jeg ikke egentlig svare på. Programmering brukes fortsatt, men de passasjer som krever litt virtuell assistanse i disse tre låtene låter heldigvis ikke like syntetisk som tilsvarende på fullengderen.

Forgotten Memories er en EP med tre låter som til sammen tikker inn på litt under 12 minutter. Åpningssporet Dark Waters strømmer du nedenfor, mens siste spor Glemselens Toner ligger på 'tuben.
Hvis dette er en form for metall dine smaksløker setter pris på kan EPen skaffes gjennom tjenester som iTunes, Wimp, Tidal og Spotify m.m.

Skal man først sammenligne med My Dying Bride er nok britene endel hardere i kantene, og på sitt mest bedrøvede også noe mer tungsindige. The All-consuming er melankolsk anlagt, men veksler mellom mismot og håp. Lyrikken preges av klassisk tematikk vedrørende “gjenkallelig og ugjenkallelig tap, omfanget av hjertet og dybden av ødeleggende sorg.”

Bandet byr på fine og gode melodier, hvor akustiske gitarer møter sørgelige, langstrakte gitartoner og tunge riff, utført av M.. Nerrath, eller N. som han kaller seg her, står for sår renvokal full av følelser, smerte, sorg, misère og jammer, men også halmstrå av håp og drømmer. Iblant leverer han også sortere vokal preget av harme og nag. B. (aka Skullsplitter) har overtatt trommestikkene etter N. siden første skive. Trommene er roligere enn hva et navn som Skullsplitter antyder, men selv om de er meget godt tilpasset musikkens rolige vesen byr de på god teknikk og variasjon.
Nerrath er forøvrig også mannen bak Horn, omtalt fire hakk ned på denne siden. Jeg har tydeligvis oversett eller glemt at det faktisk er er et enmannsband. I tillegg har han bandet Latitude Egress for seg selv.

Skiva vokser sakte men sikkert til en varmhjertet, men sørgmodig følgesvenn idet høst går mot vinter. Det tar litt tid å få fullt utbytte, men fans av musikk i skjæringspunktet mellom doom og death/doom kan trygt tilbringe denne tid i krysningspunktet mellom to gotiske bueganger med kryssende sirkulær tak-fasong.

Skiva slippes kun i 900 eksemplarer i utbrettbar digipak, mens 500 vinyl-eksemplarer gis ut i februar.

Hør åpningssporet Revocable Loss i denne lyrikk-videoen.

Det er likevel ikke til å stikke under en stol at crust, punk og annen groovy tilnærming sjelden er i stand til å framvise særlig raffinerte finesser. Dersom du digger alt med D-beat kan du bare drite i hva jeg har å si og heller plassere en bestilling, for du kommer sikkert til å digge dette.
Dersom du er mer opptatt av reell kvalitet og dybde kan du slå deg ned og lese videre. Ikke at det er så mye mer å si egentlig.

I løpet av 40 minutter lirer gutta av seg 14 låter som kan være ganske rå og ballharde der og da. Men hva sitter man igjen med når skiva er ferdig? Nada. Jeg føler tomheten komme sigende allerede under avspillingen, men karene legger igjen såpass mye energi at jeg ikke akter å gå lavere på termometeret.
Vokalen er dyp som graven, gitarene riffer greit, men byr på for lite ekstravaganse, bassen har stemmerett, den blir hørt og får lov å leke med de ander gutta, og trommene gjør en hel del ålreit i høyt tempo når de unngår den evinnelige D-beat rytmen.

Musikken gjør kort prosess. “Pang, pang, du er død” er én tanke som dukker opp. Et par andre er “To indre og vekk me`n!” og “Ferdig, kom å tørk”. Kjapt, brautende og kortvarig.

Noe har tilsynelatende gått tapt underveis, for mitt inntrykk av The Flame Of Eternity's Decline er temmelig mye bedre. Musikken her griper ivrig fatt og drar meg med fra første stund.

Et par elementer denne har som de nyere mangler, er tildels svartere og nifsere stemning samt mektigere uttrykk. Et annet viktig aspekt er det monotone preget over de to andre skivene. Denne er langt mer viril og dynamisk i utførelse.
Musikken slekter på svartmetall, men har også massivt melodiøst, synth-skapt orkestralt og monumentalt preg. Den rå og hedenske vinklingen debuten lirer av seg tiltaler langt mer enn de moderat atmosfærisk og natur-romantiske sidene ved de to øvrige. Gode melodier, trøkk og driv hjelper også på.

Den melodiske og symfoniske pagan/black/death metall bandet begynte sin karrière med innehar faktisk sterke melodier som med saftig riffing med influenser fra så vell svart som død metall. Med staut holdning brøyter musikken seg fryktløst gjennom urskogen med djerv og morsk stemning.
Youtube er ingen god kilde for sammenligning av lydkvalitet, men dersom videoer med musikk fra debuten har tilnærmelsesvis lik lyd som originalutgivelsen, er denne kraftig forbedret. Alle instrumenter har tilsynelatende fått nytt liv, og dundrer nå med tykk og fyldig vellyd.

Jeg trodde ikke jeg var så veldig betatt av Khors, men The Flame Of Eternity's Decline vil det annerledes. Denne gikk rett i hjerterota, gitt. Så feil kan man altså ta.

Bandet ga forøvrig ut skiva Night Falls Onto The Fronts Of Ours via Candleligh i april. Den må jeg ta en nærmere titt på, men skriveri blir det ikke tid til.

Hør Flame of Eternity:

Hole Below består av omlag 37 minutter dunkel dødsmetall fordelt på 6 spor. Musikken er mørk, ond, dyster og bestialsk. Som en mange titalls tonn tung dødsmaskin, kjører den sakte og knuser alt på sin vei. Vastum er så buldrende nedstemte at musikken automatisk adopterer elementer av black/doom.

Dyrisk vokal og brutale instrumenter er traktert og spilt inn i Earhammer Studios i Oakland og mastret av Brad Boatright i Audiosiege. Lyden runger som i et stort hull nedenunder, bedre kjent som dødsriket.

Jeg har sansen for Vastums brutalt knusende vesen og avskyelige stemninger. Lyd, vokal og instrumentering overbeviser på alle måter om at Helvete er løst.
På den annen side har jeg hørt annen avsindig og forrykt metall med mer vitalt mangfold. Bandet har riktignok bra med variasjon totalt sett, men Litt hyppigere taktskifter hadde ikke skadet. Det er ikke det at Vastum kverner for lenge på hvert enkelt riff, men litt mer uforutsigbar råskap i form av frenetisk skiftende diversitet hadde gjerne løftet musikk opp på et ennå høyere nivå.
Et par steder serveres herlige hylende gitarer. Det skulle jeg gjerne hørt mer av.

Alt i alt er dette meget heftig dødsmetall som bare mangler den siste lille prikken over i'en for å gire opp og fortære alle og enhver i sin døds-kvern.

PS: Vinylen slippes i desember.

Det første som åpenbarer seg, i god tid før låtene rekker å få fotfeste i hjernebarken, er ren og ryddig lyd. Feldpost er faktisk den første av alle bandets skiver som i sin helhet er spilt inn i et profesjonelt studio. Lyden har et litt atmosfærisk preg, og kunne strengt tatt vært ørlite fyldigere. Kontrasten fra tidligere møter er uansett meget markant, da dette låter langt bedre.
Det er nok ikke billig, men jeg anbefaler ethvert håpefullt band med nok ressurser å gå for en ordentlig produksjon. Halvgjort blir fort middelmådig.

Uten tekster eller tysk-kunnskaper får jeg ikke med meg noe av den røde tråd i tekstene, men verdenskrigenes skyttergraver er et gjennomgående tema på albumet.

Låtene vokser seg gradvis til. De tar riktignok ikke pusten fra meg, men de byr på bedre form og retning enn hva jeg er vant til fra den kanten.

For uinnvidde opererer bandet i et sort landskap preget av rekapitulasjon. Det finnes sinne og avsky i musikken, men stemningene er mer preget av sviende nederlag og senket hode enn seier og stolt holdning. Musikken er ellers ganske melodisk, med en eim av atmosfære. Sånn sett passer lyden utmerket til uttrykket.

Låtene er nokså gode, men jeg får ikke Feldpost helt under huden. Det kan ha noe med nevnte uttrykk å gjøre. Jeg foretrekker mine sorte toner akkompagnert av rakrygget holdning med hodet høyt hevet på mektig og arrogant vis.

Bandet avslutter med to nyinnspilte låter fra Distanz (2010). Lydmessig glir de rett inn, mens låtmaterialet lener seg litt mer mot folk/viking.

Jeg kunne saktens nøyd meg med ett hakk lavere på graderings-skalaen, men Horna byr tross alt på temmelig god musikk denne gang.
Flere av melodiene er rimelig fine, og den sørgmodige melankolien preget av sortsvidd tungsinn er behagelig å lytte til. Bandet har også kommet en lang vei, og har således gjort seg fortjent til en klapp på skulderen.

Sjekk ut Die Würfel Rollen Wieder og Wache Schreibt....

Med rolige og atmosfæriske gitartoner, avslappet rytmikk samt behagelig og kledelig bruk av synth, framfører italieneren stemningsfull post-rock/metall med et drømmende vesen. Grensen mellom det melankolske og det lykkelige viskes nærmest vekk under et berusende slør av drømmetåke. Som et kjært minne som både varmer og smerter litt idet man mimrer tilbake.

Musikken har sterke melodier som stadig er i bevegelse. Som nysgjerrige barn med lommelykter i sommernatten løper den rundt og kaster sine lyskjegler tilsynelatende vilkårlig rundt i lund og hage. Et slør av mystikk og magi senker seg når solen tar med seg lyset og overlater himmelhvelvet til Karlsvogna og mannen i månen.

Mina Carlucci (Vostok) gjør en god figur med sin varme vokale sommerbris i Invisibile. Foruten noen få samplinger av monologer og dialoger fra filmer, står mr. Spalluto imponerende nok for det resterende.

Albumet ble foreviget i Last Floor Studio før miksing og mastring fant sted i Raptor Recording Studio, begge i Italia. Lyden er klar som fjell-luft, myk som silke og varm som et koselig lite bål. Lyden er ikke det eneste ved Notturno som gir assosiasjoner til Alcest, men i Australasias univers finnes det hverken harde kanter eller tunge metalliske elementer.

Denne formen for myk og avslappende shoegace med elementer fra elektronika og likheter med film-musikk er ikke normalt sett helt min greie, men en gang iblant kan vel også jeg unne meg en hvil på en rosa sky mens sirissene synger, vinden leker i trekronene og fossefallets jevne dur dysser meg i søvn.

Subjektivt sett klarer jeg meg fint uten både Australasia og Notturno, selv om jeg trives med en pause fra hverdagen i dens vennligsinnede selskap.
Relativt objektivt sett, for å si det sånn, består skiva av gode og behagelige melodier som svever i god driv med de virvlende fønvinder.
Jeg lar hovedsaklig karakteren reflektere det sistnevnte.

Véhémence har enn så lenge en eim av manglende erfaring. Litt moderat amatør-preg, samt noe skurring i lyden er med på å senke entusiasmen en anelse.

Musikken har litt tilfelles med blant annet Peste Noire, da spesielt i den forrykte vokalen, mens tittelsporet leder tankene kraftig i retning Windir, og akustiske Par sombres forêts et vastes plaines samt innslag enkelte andre steder lukter av Empyrium.
Véhémence har et søkende, lett melankolsk uttrykk som befinner seg et sted mellom disse. Låtene er ganske gode, med dugelig instrumentering og nokså kledelig lyd, tross litt hjemmelaget preg og lav dynamikk.

Jeg liker måten låtene er bygget naturlig opp med ulike bestanddeler, men selv om skiva er ganske behagelig å høre på er det lite som fester seg eller skiller seg ut. Franskmannen/mennene trenger sterkere kort på hånden skal de makte å hevde seg. Med det sagt, Assiégé er absolutt ålreit, så sjekk den ut selv.

Gitarer og bass runger i herlig forvrengt resonans, trommene knatrer som hagl på blikk-tak og vokalisten freser ned drøvelen med atonal, ru brøling. Lyd og instrumentering lider definitivt ikke av mangel på mandig råskap.

Deres hissige, groovy, midtempo dødsmetall innehar mye melodi samtidig som musikken har lagt seg på et rått og maskulint nivå. Ti låter og førti minutter fullpakket med røffe melodier, aggressiv råskap, saftige soloer og herlige stemninger, om man da ikke går for digipak eller LP, begge i begrenset opplag, og således får nyinnspillingen av Slaves Of War fra debut-EPen med på kjøpet. Samtlige låter har sin individuelle karakter samtidig som de også fungerer utmerket sammen.

Om musikken knapt kan sies å være direkte original skaper likevel de distinkte låtene noe som skiller seg ut. Perfekt for oss med alzheimers light, selvfølgelig. Knusende dødsmetall med egenart, stemninger og fet lyd. Det er bare å konstatere at Battle Breed innfrir i pose og sekk.

De to låtene nedenfor ligger også ute på YouTube. Lyrikkvideo av The Dark Age med Martin Van Drunen (Asphyx m.m.) som gjestevokalist, og en live-video av Storming Revolution.

Black Grail holder til i Santiago, og forsøker seg på en blanding av brutal samt spirituell, rituell og atmosfærisk sortmetall.
Lyden er lav, men det er greit, for jeg har volumkontroll selv. Det er også ofte et tegn på gode dynamiske egenskaper, men ikke i dette tilfellet hjelper det ikke at det dynamiske spekteret tangerer DR9, for lydnivået er både lav og jevn, og lyden er ellers grøtete som smog.

Musikken varierer en hel del, det skal den ha, og jeg synes jeg hører noe brukbar instrumentering inne i tåkehavet. Dessverre framstår låtene som kaotiske, med tilfeldige sekvenser og passasjer skrudd sammen i blinde. Tilfeldige seremonielle partier med mumlende vokal og rytmikk i ørska møter frenetisk og stakkato intensitet uten planmessige retningslinjer. Man utsettes også for heseblesende planløse gitarsoloer som spriker i alle retninger.

Elevación Frustrada er et orkestralt mellomspill hvor volumet går i taket. Etter å ha justert lyden ned må den atter skrus opp når skramleorkesteret igjen overtar.

Om knapt en måneds tid (01.12.15) gir Nuclear War Now! ut en splitt med Black Grail og Ysengrin. Forventningene til førstnevnte står ikke akkurat i taket, men på den annen side likte jeg sistnevnte god. Det blir gjerne en ambivalent opplevelse.

Det gjør godt å høre litt speedy thrash igjen. Bandet spiller stort sett rimelig kjapp metall med fandenivoldsk attityde. Musikken er Lettbeint, men tøff, og det lukter passe svidd.
Riffing og takter funker bra, og vokalisten har rikelig med sandpapir i strupen. Skal man være litt kresen er det derimot ikke mye klassiker-materiale å spore i låtene. Det tøffeste på skiva er gitarspillet, som virkelig drar tankene tilbake til klassiske tider.

Populace Destructor låter såpass tøft, velspilt og rått at jeg ikke får meg til å gå under god gammel “godkjent”. Det skal riktignok sies at plata ikke er eksepsjonelt minneverdig. De fire amerikanerne kunne hatt godt av å høre litt på blant annet 80-talls Metallica og sent 80- tidlig 90-talls Sepultura og Slayer for inspirasjon og eksempler på hvordan knakende gode låter bør henge ihop.

Aggravator har lagt ut alle ti låter på YouTube. Skiva varer i nesten 30 minutter, og alle spor er bygget over samme lest. Derfor spiller det ikke så stor rolle hvilke låt(er) du velger å sjekke ut.

Det merkelige er at ingen i ettertid har fortalt Czar Yang at han må spise mindre peyote. At mannens meningsløse lyd-kollasjer i det hele tatt har blitt festet til fysisk format og utgitt er for faen et mysterium.

Etter en støyende intro kommer noe som høres ut som en improvisert Venom øvings-tape. Spor fire byr på vettløse og monotone effekter, og neste spor byr på banal orgel-improvisasjon.
Slik går det slag i slag gjennom ti korte låter preget av fullstendig mangel på mål og mening. Dette er komplett idioti fra ende til annen!

Hør Gold to Dust and to Gold Again på eget ansvar.

Noe som veldig ofte blir en anelse generisk derimot er svart kvinnevokal. Genetiske, ikke fordomsfulle, forutsetninger gjør at damer med sorte struper ofte høres noe likt ut. Mine tanker dras da som regel mot Opera IX, ettersom det var mitt første møte med et på den tiden nokså utenkelig fenomen. Det morsomme er at jeg ikke lenger husker hvordan de høres ut, da min eneste CD med bandet har samlet støv i nærmere to tiår. En underfundig tilfeldighet er at jeg etter å ha skrevet disse ord finner ut at det italienske kvinnefrontede black metal bandet lanserer ei samleskive i disse dager.

Jeg har to motargumenter mot ankepunkt om generisk feminin vokal. For det første blander Blitz (trommer) og Vinterbarn (gitar), som begge synger og skriker, mange ulike vokale stilarter til en egen vri som alene gir Nyx en form for egenart. Eller blander jeg originalitet med særhet nå? For det andre fikser de den svart fresingen på ganske adekvat vis. Skjønt, vokalen føles vel litt påtatt iblant.

Musikken inneholder en hel del merkelige elementer. Snakkende og hviskende renvokal med og uten ekko, underlige lyder, uventede, og ikke alltid like passende overganger etc. En slags progressiv tilnærming som skaper et litt avantgarde preg. Det er riktignok ikke det mest uvanlige når konseptuelle skiver står på menyen. Damene har satt seg fore å “utforske de endeløse metastaser av den ambisiøse sjel gjennom en musikalsk dimensjon”.

De sorteste delene låter ålreit, uten at noe egentlig utmerker seg. De særere passasjene skiller seg mer ut, men låter tynnere og kan også framstå som litt ufrivillig komisk. Skiva er produsert av Enthroned-bassist Phorgath i Blackout Studio, og låter audio-messig helt greit, med mer enn brukbar dynamikk (DR8). Riktignok kan selve musikken iblant låte noe magert med bare to aktører, og deler av skrikingen kan skurre litt i ørene.

Joda, jentene viser potensiale, og innimellom finnes sekvenser som fungerer meget godt. Låtene som helhet fungerer dog ikke optimalt. Låtene gir et litt tilfeldig inntrykk, der melodilinjer og oppbygning ikke har den mest håndfaste struktur. De rette kullsvarte stemninger er også litt fraværende, men det problemet løser man ved å definere bandet som for eksempel “eksperimentell prog-black”, for da senkes automatisk forventninger og krav til satanisk svart metall. Det beste hadde vært om folk sluttet å referere til all musikk med elementer fra sjangeren som ren svartmetall.
Femme fatale-duoen skal uansett ha kred for å våge å gjøre noe litt annerledes. Enn så lenge gir ikke Nyx meg så veldig mye, bortsett fra i små og spredte porsjoner, men damene virker dyktige, og Home er da også ganske bra, så jeg håper på litt sterkere komposisjoner til vårt neste møte.

Se gjerne traileren, med stemningsfull bilde-kollasj.

Med kjappe, galopperende rytmer, melodiske riff og grov vokal med staut attityde framføres låter med elementer fra sågar sorte som dødelige sfærer. Musikken er melodisk, men hardtslående, og en eim av viking-metall kan spores i dens mektige væremåte. Spesielt i den nokså episke koringen. At musikken ikke akkurat er banebrytende i 2015 kan anses som et tildels ugyldig argument, da bandet er veteraner innen sjangeren.

Musikken trøkker godt og byr på stemninger og godt driv. Det går unna i greit tempo, men farten tones ihvertfall ned midt på EPen, for å gi rom til litt eksotiske stemninger. Jeg liker Black Blood, men den bringer lite nytt til torgs, og mengden variasjon kunne vært noe sterkere. Likevel, tøff EP med litt smårusk å pirke på.