Genesis ble opprinnelig gitt ut digitalt på egen hånd helt tilbake i januar, men nå har Invictus forbarmet seg over den okkulte trioen fra Glasgow som i ettertid har vokst til en kvartett.

Skottene bruker de første minuttene på sjamanistisk pling og ploink før skarpe gitarer gjør sin entré. Karene forsøker muligens å oppnå egenart ved å pakke sitt avsindige virke i et atmosfærisk uttrykk. Dette resulterer dog i en temmelig tyntflytende lavastrøm som renner glattere enn hva godt er. Intensitet kan ha en tendens til å framstå som monotont når det framføres på drømmende vis.
Bandet blander inn melodiske elementer, men disse potensielle mottaker er ikke sterke nok til å feste seg nevneverdig. Skal jeg være litt ekstra pirkete er lyden også preget av litt rusk. Den blir rett og slett litt for tynn og skarp.

Lunar Mantra byr på et godt og velprøvd fundament, men Genesis kommer litt til kort da formelen er i overkant velbrukt og skiva mangler den lille ekstra brodd for å hevde seg blant hordene.
Musikken er for all del ikke plagsom, men jeg kommer ikke bort fra et noe middelmådig preg. Enn så lenge ihvertfall, for potensialet er definitivt tilstede. Genesis er tross alt nokså behagelig å lytte til selv om lite fester seg, og utgivelsen er ganske god til å være den første fra et blodferskt ensemble.

Stikk innom No Clean Singing for å undersøke saken nærmere selv.

Dette er riktignok bare en teori, men indisiene er tydelige. Amorphis og Paradise Lost har levert bedre enn på lang tid, og det samme gjelder i tillegg angivelig My Dying Bride. Også andre band med en fot eller to innenfor sjangeren, som Enshine, Below the Sun, Majestic Downfall (ja, jeg var for streng), Exgenesis, Mare Infinitum, Soijl, Sorrowful, Doomed og mange fler, har imponert betraktelig.

Våre sorgtunge svenske venner legger med sin sjette skive et nytt lodd til den allerede tunge bør på sine skuldre.
For å spesifisere, skjønt det neppe er nødvendig, spiller Draconian mollstemt, gotisk-klingende death/doom med beauty/beast-vokal og noe bruk av felas gråtende klang.

Skiva åpner knallsterkt med gromlåta Heavy Lies the Crown som minner ganske sterkt om sjanger-legender My Dying Bride rundt Songs of Darkness, Words of Light, og da spesielt midtpartiet i My Wine in Silence. Draconian setter således lista høyt. De øvrige åtte sporene klarer riktignok ikke å leve opp til et slik mesterlig nivå, men de ligger ikke spesielt langt under, og den låtmessige kvaliteten holder et ganske jevnt nivå. Med det avtar også de mest markante likhetene med nevnte briter.

Ny feminin vokalist i kontrast til mannlig bestialsk grynting er Heike Langhans. Hun gjør en formidabel innsats med teknisk god vokal og innlevelse. Hennes myke toner kan dog bli litt i overkant snille og poppete om man nærer en skepsis til episk kvinnevokal.
Lyden er som forventet upåklagelig. Selv det dynamiske spekter er uvanlig godt der det ligger å vipper mellom DR7 og DR8.

Låtene er generelt gode, skjønt med unntak fra åpningslåta er de ikke plukket fra aller øverste hylle. Det er ingenting galt med nest øverste hylle, men det kreves gjerne noe ekstra(vagant) for å inngraveres permanent i den kollektive metall-bevissthet.
Sovran er absolutt en god skive, men ingen udødelig klassiker. Om minuset egentlig er nødvendig ved siden av tommelen kan man jo undres på, men den skiller ihvertfall mellom siktet og sammalt hvetemel.

Sjekk ut lyrikk-videoen til Rivers Between Us (med Daniel Änghede fra Crippled Black Phoenix) og eventuelt teaseren.

Musikken på Molokens tredje album har et nokså dystert drømmende preg på grensen til mareritt. Det passer da også albumets konsept som hånd i hanske. All is Left to See representerer første del av en trilogi døpt Mörkrets Kärna, og omhandler det å fullstendig miste kontroll i en nedadgående selvdestruktiv spiral.

Dens heller progressive fremtoning var ikke noe jeg bet meg merke i ved første, forhastede lytt. Dette aspekt skaper gode og markante strukturer som ihvertfall skiller bandet ut fra mye av det jeg vanligvis prosesserer.

Gitarene er gjerne myke, men har et litt “skingrende” eller “sprakende” intenst preg. Dette er nok bevisst, for gutta virker dyktige, og lydbildet er ellers kontrollert og temmelig tydelig, samt romslig når spillinga ikke blir for intens. Bassen er hard og passe dyp, og er sammen med perkusjon rimelig signifikant. Skiva ble i stor grad spilt inn live i Tonteknik Studio i hjembyen Umeå.

Det som får meg til å rynke kraftig på nesen er hardcore-vokalen som river hull i trommehinnen som en ujevn, hakkete drill. Heller ikke den ble observert før jeg åpnet ørene ordentlig. Da var det for sent, og jeg er redd hørselen er permanent skadet av denne skingrende ulyd.

Låtlengden er ofte kort, men varierer voldsomt, fra ett til syv minutter, og skiva varer omtrent en halvtime med sine åtte spor. Låtene har et litt monotont preg, men drypper av onde drømmers ubehag. Sistelåta Beginning of the End lindrer riktignok frynsete nerver med pent fiolinspill, men lumske toner mot slutten gir en sterkt urovekkende følelse av at marerittet ikke er over.
Albumet er godt teknisk gjennomført, og låtene har individuelle avtrykk. Tross litt monotoni og nokså fæl vokal tycker jag norrlänningarna har gjort en jättebra jobb.

Det er melodisk, melankolsk og atmosfærisk metall i pagansk drakt som møter lytteren.
Seks låter på omlag sju minutter i snitt beveger seg stort sett i rolig tempo over vidda mens nordavinden uler om ørene og ulvene hyler i det fjerne. Først i The Darkness of Once Was øker vinden i styrke. Sortere metall pisker snø i ansiktet, mens det asurblå havet som skimtes ute ved kysten skummes hvitt.

Maelstrom er ingen reell malstrøm. Maelstrom er atmosfærisk og innadvendt.
Heathen & co har skrevet fine melodier som frembringes med god instrumentering, og mannen har behagelig renvokal som iblant skiftes ut med sortere artikulasjon. Også lyden er godkjent. Like forbannet, musikken er ikke særlig spennende, og jeg har hørt tilsvarende både jevngodt og bedre for mange ganger til å la meg imponere.
Ganske bra, ganske fint, ikke dårlig, bare en anelse kjedelig. Døm selv:

Spøk til side.
Invoker er tyskere med fem års ansiennitet, og Aeon er deres andre skive. Bandet spiller stemningsfull dødsmetall med melodisk tilsnitt og svarte undertoner. Bandet styrer unna den mest typiske barbariske og frenetiske brutalitet og konsentrerer seg heller om råskap i form av nokså mektige og kledelig arrogante stemninger med brutalitet i form av tyngde og trøkk. Det meste går i ulike grader av midtempo, men man finner partier som avviker fra en generell beskrivelse. Iblant går det rimelig kjapt unna. Kvartetten er sågar er et par turer i kjelleren hvor de henter opp tunge doomske takter i tråd med Black Sabbaths ånd.

Det gis ut kolossale mengder musikk, og den toppen av isfjellet jeg har mulighet til å dekke har jevnt over tålelig høy kvalitet. Ulempen er at forferdelig mye høres veldig likt ut. Invoker revolusjonerer heller ikke vår metalliske hverdag på noe vis, men med såpass mye melodi gjemt mellom rillene i ekstremmetall med såpass mye trøkk som de tross alt formidler, evner de likevel å skille seg litt ut i mengden.

Stemningene er innom både det mektige og majestetiske, det sorgtunge og melankolske, og det kaos-agnostiske, idet alle portaler åpnes og Lucifers legioner knuser himmelens pilarer så alle fromme og dydige sjeler faller like til Helvete.

Lyden har ålreit dynamikk, og er saftig, tung og knusende. Låtene har individuelt gjenkjennelig preg som kan skilles greit fra hverandre. I tillegg til grom death/black tilføyer bandet litt krydder her og der, som det fantastiske fiolin-spillet i mellomspillet The Wolves Chant.
Summa summarum spiller det ingen rolle at Aeon ikke vinner priser for innovasjon, eller at den ikke er hundre prosent obligatorisk. Skiva er digg. Så enkelt er det.

Hør Secrets of Seed, Engulfed for Millions of Years og Aeon nedenfor.
I tillegg kommer gjerne full stream på Bandcamp når skiva slippes i morgen.
Oppdatering 30.10.15:

Et vel av lokale tradisjonelle folk instrumenter tas i bruk, og resultatet fører oss dypt inn i landets skoger. At presseskrivet nevner Khors, Drudkh og Negură Bunget er helt naturlig med den eksotiske og eksentriske bruken av instrumenter. Også Kroda bør nevnes i så måte.
At de tar med Windir som referanse er ikke like opplagt, selv om begge spiller melodiske og stemningsfulle folkhymner med røtter i sort metall.

I bakgrunnen hviler et teppe av synthbasert orkester som skaper fylde i lydbildet. Tross rikelige mengder ulike elementer har lyden på romslig vis latt alle detaljer forenes på mektig, men svevende, luftig og drømmende manér. Når mange bestanddeler slåss om plassen kan det bli litt intenst, men det låter likevel gildt. Med DR7 skapes da også brukbar plass, selv om det kan bli trangt når alle vil bli hørt samtidig.

Med én kort låt og fem lange som tilsammen strekker seg over timen, snirkler låtene som krokete stier gjennom historiske landskap. Vi møter til stadighet passasjer med nye, spennende og bergtagende detaljer. Jeg senker karakter-nivået et hakk fordi den hedenske metallen i bunn ikke akkurat innehar originalitet, og fordi de færreste melodilinjene har sterke minneverdige egenskaper. Likevel er musikken både stemningsfull og flott.

Uten å avsløre mer avslutter jeg simpelthen med å anbefale et dykk i de to ulvenes mangefasetterte bidrag til bevaring av kulturelle verdier.

Se gjerne album-teaseren, med stemningsfull fotografikk, og hør alt hva hjerte og sinn lyster her:

Enmannsbandet har tre album bak seg, og alt jeg har hørt er en ti år gammel splitt. Den var vel ikke det helt store å skrive hjem om. Casket Dream Veneration sies å være er en ny fødsel der låtskrivingen er tatt til nye høyder og vellydende produksjon for første gang har blitt prioritert. Sammenlignet med nevnte splitt er dette definitivt tilfellet. Utdrag fra bandets BandCamp antyder vel egentlig det samme. Seks år har også passert siden forrige skive så månens duse lys.

Som enmannsband flest har Onirik tilhørighet i den sorte sfære, men selv om musikken er kald og småskarp er den langt fra spesielt hard og utilnærmelig. Saktegående sorte toner med eterisk karakter avslører progressive strukturer etter hvert som man kommer nærmere innpå albumet. Jeg vil ikke akkurat kalle det prog-metall, men visse likheter med Hidden in the Fog kan faktisk spores. Den rene kor-vokalen, som det finnes mye av og som bidrar til den spirituelle stemningen, ledet meg inn på nettopp det sporet.

Tematisk dreier også tekstene seg om åndelige betraktninger, individualisme, spirituell søken, drømmer, fritenkning og generelle sataniske refleksjoner. Jeg synes tittelen på første låt beskriver det ganske godt. Dette er et rekviem for en ugudelig frigjøring.
Som en mørk vals i dypet av underbevisstheten, der portalen til magiske og okkulte dimensjoner er skjult, bringer søkende toner lytteren med på en reise som føles fremmed, men likevel velkjent, i obskure og avskyelige omgivelser som like fullt føles mer trygge og gode enn rystende.

Tunge, kraftfulle trommeslag og nokså fyldig bass gir drømmende gitarer og koring en passe kontrastfull slagside mens grim, okkult vokal messer på toppen. Produksjonen er dunkel og passe røff på adekvat vis, men langt fra amatørmessig rufsete.

La ikke, min manglende evne til å fange og formidle den fulle og hele essens av Casket Dream Veneration på en effektiv og beskrivende måtte forhindre deg i å sjekke ut Oniriks ferske verk. Det er i aller høyeste grad en behagelig mørk reise som passer helt perfekt til denne vakre fullmåne-natt.

Nei vent, Skiltron er jo argentinske, og på lag med skottene. Snakk om forvirrende identitetskrise.
Da får vi heller kalle Forefather erke-britisk, melodisk og galopperende folk-metall.
The Fighting Man er ifølge presseskrivet et karrièremessige høydepunkt. Onkel Internett ser imidlertid ut til å holde en knapp på Steadfast (2008).

Skiva varer i knapt tre kvarter, har ti låter, og er nokså variert i stil. Smått episke hymner har sterkt melodisk tilsnitt felles, og veksler ellers stort sett mellom pagan-metallisk preg og låter med klarere hint av NWOBHM. Det er også funnet plass til joviale middelalder-stemninger og keltiske triller i henholdsvis The Call to Arms og When Our England Died, mens en låt som Out Of Darkness med sin rene vokal gir vibber av Pearl Jam. Vokalen beveger seg også i ulike baner. Fra den reneste grunge-vokal til tørr svartvokal.

Alt i alt er The Fighting Man en helt kurant skive som like fullt ikke har sterke nok låter til å bite seg permanent fast i hjernebarken.
Det finnes imidlertid vitenskapelig belegg for å anta at det finnes mennesker der ute med en annen oppfatning.
Skulle du være større fan av Angelsaksisk mello-pagan, ble denne sluppet på vinyl i fjor, og CDen ble sluppet på selveste Slaget ved Hastings, som også er albumets kjernetema. CDen kommer med låta The Lady's Gift som bonus.
Ellers kan nevnes at Forefather slapp sin syvende fullengder, Curse of the Cwelled i april. Jeg legger ved den som bonus under The Fighting Man.

Foruten trommene tar duoen Jari Lindholm fra Sverige og Sebastien Pierre fra Frankrike seg av alt av instrumentering og vokal selv. Denne gang er det Fredrik Widigs (Marduk, Rage Nucléaire m.m.) som låner bort sine rytmiske ferdigheter.

I over 50 minutter bringer ni låter drømmende og svevende stemninger på vinger av sterke og gode melodier. Rent musikalsk kan vi vel kalle dette melodisk og atmosfærisk post-death/doom. Mye er ved det samme siden første skive, men for undertegnede føles Singularity på sett og vis jevnere og mer hypnotiserende. Det kan skyldes sterkere melodier og forbedret bruk av synth, eller det kan skyldes fyldigere lydbilde.

Synthen er på sitt mest massive ganske så dominerende, markant og “moderne”, og ikke langt fra grensen til det svulstige, men den balanserer fint innenfor. Det er like fullt meget mulig at Enshine med sin rolige og snille metall kan bli for glatt og tilgjengelig for enkelte ekstrem-metallere.

Det finnes et tydlig hint av post-metal à la Alcest her, men musikken smaker også litt av melodiøs finsk death/doom. I tillegg finner man de astronomiske impulser fra kosmos, som denne gangen er lysere og triveligere anlagt enn de dystre og mørke delene av kosmos russiske Below the Sun berettet om. Dermed er ikke Enshine så helt lette å plassere geografisk med sine plurale inspirasjoner. Det er gjerne ikke så lett å peke på eksakt lokalisering fra et sted ute i stjernetåken heller.

Kun mangel på tid forhindrer meg fra å skrive en full anmeldelse, for denne har blitt hørt mange ganger, og jeg hører den gjerne mange ganger til. Meget behagelig og kvalitativt fra våre internasjonale og interplanetariske helter!

30 minutter føles likevel som en grei dose i et virtuelt landskap preget av syntetisk åndelig føde.

Med sci-fi-smakende samplinger som tilsynelatende lever sitt eget autonome nanoteknologiske liv med instinktive protokoller for konstant trådløs kommunikasjon, og piezoelektriske aktuatorer og indikatorer som piper, tikker, freser, knitrer og blinker, virker sjansen større for å finne organisk materiale på den internasjonale romstasjonen.

Sammen med fremmedartede, psykedeliske og urovekkende stemninger av inhuman art får vi sosiopatisk black metal med like skremmende kirurgisk presisjon.
Kalde melodier og stemninger gjør sitt for å bevare et minimum av menneskelige egenskaper i et livløst univers. Også noe renvokal byr på menneskelig gjenkjennelse, der disse kan gi litt Enslaved-vibber.

Hvorvidt Alien Syndrome 777s innerste vesen er organisk kjød eller mekanisk pneumatikk kan man bare spekulere i. Deres Outer utspiller seg i en fjern og dyster framtid, men er likevel sterkt fascinerende og en smule vanedannende. Sterk debut!

Tre nye skapninger får æren av å åpne ballet.
Tittellåten forsøker å sette stemningen, men disse 3:40 har et nølende preg som holder meg på tå hev, men som også påfører meg utålmodighet. Sinister Recollections, derimot gir omsider ro i sjelen. Med alt fra stemninger som kommer smygende som røyk gjennom kvisthull og under dører til den stolte gresk avart av proto-svartmetall i rockefot-vennlig midtempo, veksler bandet godt i en 7,5 minutter lang låt med lett progressive overganger og litt uklare franske assosiasjoner. Utter Blackness fortsetter i samme leia, bare 30 sekunder lengre, med melodier, rytmer og stemninger som gir fantasien vibber av uheldige omstendigheter og ødeleggelse med utrøstelig smerte som konsekvens, uten at vår arrogante forteller akter å vise tegn til medynk. Det er gjerne bare en følelse jeg får.
Jeg har sansen for de to ordentlige låtene her. De minner tildels om de bedre øyeblikk fra Untrodden Corridors of Hades.

Jeg har aldri fått spesielt sansen for debuten His Majesty at the Swamp (1993). Jeg er temmelig sikker på at syltynn lyd må ta noe av æren for akkurat det. Da er det faktisk litt ålreit å høre låta Unholy Funeral med fylde og trøkk. De fire live-sporene er spilt inn live i Larisa 16. mai, og bandets gitarist Achilleas har mastret disse. Studiolåtene er derimot innspilt i Infinite Loop Music Studio i grekenland, og mastret i Strype Audio av “vår egen” Tom Kvålsvoll.

Cassiopeia's Ode fra Walpurgisnacht (1995) låter mer vital enn originalen, og det samme er tilfellet for Descent of a Prophetic Vision, som tydeligvis stammer fra en gammel EP, One Step Beyond Dreams fra 1991.
Kabalistic Invocation of Solomon stammer fra forrige album, og har ikke endret seg nevneverdig siden sist.

Alt i alt er dette en utgivelse som blodfans neppe kan være foruten. Jeg synes den omlag 40 minutter lange EPen er riktig så koselig, men jeg klarer ikke å se at den utgjør en nødvendig del av diskografien. Derav et lite minus.

Alle nevnte assosiasjoner kan gi fantasien blod på tann. Kinomaskinisten i bakhodet får det travelt når Cruciamentums toner flommer ut av høyttalerne.

Engelskmennene spiller dødsmetall av skyhøy kvalitet. Bandet har riktignok eksistert i bortimot ti år, men dette er debuten, og bandet har sannelig opplevd sin andel utskiftinger. Dermed er det lov å bli litt ekstra forbløffet når knallhard, mektig dødsmetall med brutalitet og stemninger går til angrep side ved side.
Krigersk rytmikk og illsint riffing angriper fra en flanke, mens diabolsk vokal og besatte ånder uten forstand eller sjelelig nærvær blindt flokker seg i infamt bakhold.

Selv om britene spiller dødsmetall har de evnet å mane fram noen virkelig utsøkt nådeløse fryktinngytende stemninger som fyller blodårene med iskrystaller. Jeg skal på ingen måte påstå at det er selve definisjonen på svart metall, men det har alltid vært en egenskap og et kjennetegn på god svartmetall.

Cruciamentum er med sitt første album farlig nær ved å bringe det aller beste fra to verdener. Myten sier at når så skjer, vil det markere starten på harmageddon. Dommedag står snart for dør... Nei faen nå juger jeg fælt igjen, men at skiva er grisefet finner du vedlagt bevis for nedenfor.

Likevel, det var ikke før i fjor at frontmannen leverte inn skilt og tjenestevåpen, og når bandet omsider er på banen igjen hadde jeg håpet på mer enn tre spor. Dette er heldigvis bare oppvarmingen. Når maskineriet først er satt i bevegelse hele 14 år etter The Pulse of Decay, vil det ikke miste moment med det første. Dessuten tikker de tre sporene denne tunnelThe Fighting Manpå inn på tilsammen 18 minutter, så da får fansen litt å sette tennene i likevel.

Ny vokalist er Ask Ty, med tilhold i Kampfar og Krakow, samt flere andre konstellasjoner bak seg. Hans vokal skriker, knurrer, hveser og rauter på dyrisk maner, samtidig som ordene ganske lett kan tydes. Det finnes de som alltid er skeptiske til noe nytt eller annerledes. Jeg ser ingen grunn til å foreta en omfattende sammenligning med Janto. Asks stemme står i stil til et band som har utviklet seg videre.

Musikken har en rød tråd fra forrige skive, men skiller seg likevel ut fra tidligere bravader. Der Pulse... hadde et noe mer jagende preg, er denne mer svevende, uten at den flyter avgårde på himmelen som heliumsballonger av den grunn. Med Bjørgvins ubestridte reptil-konge bak trommene drar jordnære bombastiske rytmer musikken i retning av primitive ritualer utført av urbefolkning med enkle, åpne sinn, ikke forurenset av sivilisasjon og moderne kultur. De ser stjerner der vi forurenser nattehimmelen med elektronisk belysning. De har bevart kontakten med ur-instinktet, de eldgamle sjamanske tradisjoner og glemte avguder fra tidenes morgen, der hvor den vestlige besteborger løper etter sekundviseren i evinnelig jakt på nuet.

Den lyd gamle ringrever byr på er naturligvis hevet langt over demo-nivå. Dette låter tydelig og behagelig uansett volum.

Allmektige Hades tar ett skritt tilbake og to fram der de ser tilbake til proto-svartmetallen, og bygger videre på den med melodiske, atmosfæriske og tidsriktige virkemidler. Dette er en eterisk reise uten fysiske lover og grenser uansett om man skimter norrøne eller greske guder i sin delirium.

Om metall- og tatoveringsfestivalen BlekkMetal, avholdt i Bergen i november passer inn i ditt skjema, kan bandet bivånes der på selveste fredag den trettende. Ny fullengder planlegges utgitt på nyåret.
Det gjenstår bare å ønske Hades Almighty velkommen tilbake!

Bastarden Venefixion ble unnfanget da begge disse flyttet tilbake til Frankrike etter å ha fått ideen mens de bodde i henholdsvis Australia og Tyskland, og i tillegg fikk de en lokal variant av gal prøverørs-genetiker, W. Cadaver med på sologitar.

Den suvenir vi sitter igjen med etter besøket på lukket avdeling barselavdelingen er fire bleier med beksvart stinkende innhold. Fire råtne, infiserte og avsindige låter, altså.

Sjangermessig tiltrekkes trioen av glorifisering av døden, og som frostskadde lik med koldbrann er den også dekket med giftig og betent svart belegg.

Totalt omlag 15 minutter med ond, nokså stemningsfull dødsmetall med brukbar idé-rikdom serveres med temmelig ullen demo-lyd. Intet nytt under solen, men solid låtmateriale bærer bud om nok et djevelsk avkom. Meget bra til demo å være, og jeg ser fram til at denne djevelungen vokse til.

Elementer fra black/folk/Viking er faste ingredienser i oppskriften. Humö (bass og vokal) & Stefan (gitar og trommer) har også valgt å låne virkemidler og teknikker fra primær heavy metall for å få litt mer piff i gryta. Litt akustisk krydder gjør seg også når bålet spraker.

Bandet har valgt ut 8 låter til å underholde oss med, og showet varer i nesten tre kvarter. Musikken starter med tegn til fimbulvinter, hvor enkelte likheter med Immortal materialiserer seg, før koring og melodier gir et mer episk tilsnitt. Vokalen blir tidlig et ankepunkt. Den har riktignok råskap med tydelig diksjon, noe jeg har sansen for selv om språket er fremmed, men den kan bli litt for ukontrollert skrikende, noe som skaper mer ulyd enn vellyd.
Ellers er språk man ikke forstår godt egnet til å skape mystikk, og hvilket språk låter vel mer som eldgamle magiske besvergelser enn samisk og finsk? Kanskje det utgjør deler av årsaken til at metall-folket så åpenhjertig tar til seg metall fra alle verdens regioner?

Rent musikalsk gjør duoen en solid jobb. Flotte melodier skaper drømmende stemninger, og instrumenteringen vitner ikke om ferskt kjøtt. Effekter som tremolo-vibrasjonene 2:25 ut i Sinervä (låt 6, som har fått feil benevning på Metal-Archives), strengeinstrumentet som følger parallelt med el-gitaren i de siste minuttene av Rautalintu og overgangen fra hylende gitarsolo til stillferdig akustisk instrumentering mot slutten av siste låt, er eksempler på gjennomtenkte detaljer i musikken. Nevnte heavy metall bidrag fungerer også helt fortreffelig. Klassisk solo-spill kan sannelig gi velprøvd hedning-metall et løft.

Foruten litt intenst lydbilde enkelte steder er faktisk lyden overraskende bra, og dynamikken er helt oppe i DR8. Jeg må nok trekke litt for vokalen, men jeg gir debutant-rabatt ved ikke å legge til et minus på tommelen, for ellers er dette en strålende førsteskive i en sjanger hvor det skal ganske mye til for å markere seg.
Dette er et band jeg ser fram til å følge i framtiden!

Rent teknisk er musikken solid forankret i de dødes revir, men som jeg var inne på innledningsvis har metallen så mørke stemninger at assosiasjoner til svartmetall nærmeste er uunngåelige.

Med groovey tempo pløyer kvartetten gjennom ni låter på litt over halvtimen. Tross korte låter har man funnet plass til rikelig vellydende brutal uhygge og adekvate mengder variasjon.

Originaliteten i en velprøvd sjanger kan selvfølgelig bestrides, men når bandet skriver tøffe låter og kvaliteten på både innsats og lyd faller i smak er ihvertfall jeg såre fornøyd.

Teaseren forteller gjerne ikke så mye, så sjekk heller ut videoen til Purify the Spawn.

Non Opus Deis sorte kammer er en lydisolert Fritzl-kjeller med rikholdig utvalg av torturredskaper. Både stemning og dissonant instrumentering lyser matt og kjølig av overveldende ubehag fra første stund.

Fra første dystopiske tone virker det klart at polakkene vil oss vondt. Vokalen er like sleip og slibrig som musikken, som lokker med utradisjonelle rytmiske mønster og et uimotståelig slør av progressivitet. Et tilsynelatende monotont ytre kamuflerer skarpe mothaker, barberblad-gitarer og sadistiske stemninger.

Hvorvidt Non Opus Dei har skilt seg ut tidligere kan jeg beklageligvis ikke si noe om, men Diabeł viser et band som våger å gå egne veier. Deres tekniske framtoning kan minne noe om blant annet Alkaloid, men manglende medfølelse og samvittighet maler deres metall svart.
Herlig!

Akkurat som Nomads EP noen hakk lengre ned, er LPen nylig sluppet, en knapp måned etter CDen. Vinyl-versjonen byr på coverart med mindre overlatt til fantasien, og kommer i 400 eksemplarer.

Tekstene på The Unburiable Dead bygger på boken The Great War for Civilisation, skrevet av Robert Fisk, Midt-Østen-korrespondent for den britiske avisen The Independent i over 20 år. Boken dreier seg om ulike aspekter ved Midt-Østen-problematikken i moderne tid, og tekstene er tilgjengelig på Metal-Archives samt trolig i bookletten, for de som ønsker å fordype seg. Jeg finner at musikken har mer enn nok å konsentrere seg om i denne omgang.

Trioen konsentrerer seg om dødsmetall med thrasha stil. Tungt, men hurtig, som en klin gæren gressklipper med kunstig intelligens går skiva aggressivt ut. Det som imponerer mest er dog at dette råkjøret fronter låter fundamentert på nærmest sadistisk kløkt. I bunn finner vi gode strukturer, vital variasjon og gjennomtenkte musikalske løsninger. Som i sin tur altså frontes av masochistisk råskap med trøkk, frenetisk fart og avventende passasjer med herlig driv, og livlig instrumentering med ditto soloer.

Selve produksjonen er gjerne knirkefri. Lyden i bånn virker å være meget god. Sluttresultatet virker dog å være en anelse kompakt, noe det dynamiske spekteret på bare DR5 kan vitne om. Det jekker mitt inntrykk ned et lite hakk, men ikke mer. Musikken, med sin enorme diversitet og spennvidde, sin livaktig lekne og spilleglade utførsel, kommer neppe til å skuffe mange death/thrash-fans som setter kvalitet foran pur brutalitet.

Tetrawind innledes med rolige, stemningsfulle gitarer før virvlende trommer og tyngre riff gjør sin entré. Gurglende vokal og litt svartvokal-fresing bidrar til et allerede knalltøft sound. Desverre skjer det ikke så veldig mye i låta.
Tetrawatet er løs og leken i rytmikk, men stemningen er passe nifs. Desverre skjer det ikke så veldig mye i låta.
Tetrafire bringer mer tøff tromming og tunge gitarer, sammen med besatt vokal som kaster ekko i natten. Dessverre skjer det ikke så veldig mye i låta.
Tetraearth begynner rolig og snikende før den omlag halvveis agerer litt mektig i noen sekunder før den returnerer til nedstemt uhygge. Moderate antydninger til merkelig atmosfærisk gitarspill mot slutten til tross, det skjer dessverre ikke så veldig mye i låta.

Tetramorph låter på alle måter saftig og fett, men Nomad må jobbe mer med komponeringen fram mot albumet som planlegges til neste år. Jeg får litt Ratamahatta-vibber; spennende i ett minutt, men så repeteres det hele til det kjedsommelige. Likevel, polakkene har definitivt potensiale. Bandet har, i tillegg til mange år, også fem skiver bak seg, så jeg ser ikke bort fra at gutta allerede har levert solide saker.

De fire Tetra-elementene tikker inn på ca 16 minutter, og 12-tommeren som nå slippes kommer i 300 svarte eksemplarer med gravert bakside.

Skjebnens lunefulle veier er belagt med tilfeldigheter, og av den årsak forlater vi ikke svarte stier. Denne tornefulle sti, langs faretruende silhuetter av døde og forkrøplede trær, lyses derimot opp av Lucifers lykt, og en glødende malstrøm av lava.

Ritualet varer ikke stort mer enn litt over halvtimen. Det spiller selvfølgelig ingen rolle, så lenge turen gir mersmak. Og det gjør den. Så fort berg-og-dal-banen igjen ankommer overflaten, og jeg har spydd meg ferdig, stiller jeg meg i køen for en ny runde.

Med Satans svovel- og galle-stinkende ånde i nakken går ferden inn i natten og under jorden. Gitaren hyler og kviner som gamle gruvevogner på slitte skinneganger. Bassen kaster hule ekko i tunnelsjakten. Vokalen, besatt av hinmannen, leder seansen som den fødte manipulator. Trommeskinn piskes til blods etter intrikate mønster fra urgamle besvergelser. Hypnotiserende. Diabolsk.

For å bryte strømmen av lovprisning fra deres ydmyke avgudspredikant... Absolutus gjør ikke nødvendigvis tingene bedre enn andre mørkemenn på samme nattog, men også belgierne leverer solid helvetesild.

Trioen Aosoth har nok et sterkere navn enn sin sparringspartner. Franskmennene har hold på siden 2002, har fem fullengdere bak seg, og får her æren av å knivstikke offeret først. Gjennom over 10 minutter lar de barberbladene jobbe iherdig. Skarp, ubekvem og disharmonisk svartmetall hugger i kjøtt, snitter kapillær-årer i fleng og kløyver sener. Deres klaustrofobiske, fonetisk dissonans er ikke for hvermannsen. Vår gave fra artister med dype arr i sjelen er å selv påføres det samme.

Australske Order of Orias er av nyere støping, og har bare ett album ute. Duoen har for anledningen skrevet og spilt inn en låt på nesten et kvarter. Disse Australierne har mer utviklede sjele-evner enn de sadistiske landsmennene nedenfor, og et noe mer kontrollert preg enn Aosoth. Langsomt og tålmodig utfører de sindige australierne utstuderte tortur med skrutvinger, klamper, slangeklemmer og trykkluft. Når torturen etter nesten ti minutter virker å fade ut, er det bare en illusjon skapt for å gi falske forhåpninger.

Aosoths frådende stikking og kutting er i utgangspunktet tøft. Jeg har litt sansen for bandets to “romertall-skiver”, men føler at de blir litt i overkant skjærende i all sin monotone intensitet denne gang. Ikke ille, bare ikke veldig bra. Franskmennene får således godkjent minus denne gang.
Deres låt Appendix B følger Appendix A som ble gitt ut på en splitt med Kommandant i juli. Appendix C slippes på ny EP, titulert IV på fredag om en uke dersom alt går etter planen.
Split-brødrene Order of Orias har et mer behersket sonisk uttrykk, som sammen med herlige trykkende stemninger, fin-fin instrumentering og vokal, samt god variasjon sørger for mektig suggesjon i trykk-kammeret. Denne gjør seg lett fortjent til godkjent pluss.
Summen er en ren godkjenning. Nå må jeg gå å vaske av alt blodet, og bandasjere sårene.

Jeg finner dessverre ingen lydprøver, men sjekk gjerne andre låter fra Aosoth og Order of Orias.
EDIT 14.11.15:

Her finner de mest morbide og depraverte demoene Agonizing the Dead (1992) og Suspiral (1991), samt singlene Demon with Wings (1996) og Sadistik Elektrocution (1997) sammen med en 20-siders booklet fullstappet med makabre fotografier, avskyelige kunstverk og intervju med mental-tilfellet Dave Slave. Helt sikkert proppet med avsindige og korrumperte ytringer.
Som om det ikke var ille nok gir også de forrykte og bedervede sjeler i Nuclear War Now! ut en die-hard (aka “dick-hard”) LP versjon med rariteten Rehearsal Demo 1987 som bonus 7” EP for de verste sosiopatene og de mest fanatiske psykopatene der ute.

9 obskøne spor utgjør omlag 34 rabiate minutter med stinkende infisert septisk smørje. Ildtang og vernehansker anbefales før du nærmer deg denne pillråtne affæren.

Advarsel: Lytting kan medføre kvalme, ubehag, nedsatte mentale evner, humørsvingninger, dårlig holdning, sosial fallitt, viljeløse handlinger samt generelt forfallende livskvalitet.

Tyskerne slapp tre skiver som Geïst, og har nylig sluppet sitt femte album under nytt navn. Riktignok har ikke Eïs dukket opp på min radar før nå. Det samme gjelder forøvrig også de tre bandene nedenfor.

Vi skal atter til svarte landskap, men nå til den melodisk anlagt formen. Bannstein låter dog mørk og negativt nok til å slippe unna det store stygge kommersielle søkelys.

Skivas fem låter varer fra 8 til 10 minutter, og har litt ulikt uttrykk selv om de også spiller på lag.
Ein letztes Menetekel har en gyngende rytme som raskt forplanter seg til ulike kroppsdeler, mens Im Noktuarium preges av bombastisk, nesten pompøs orkestral melodiføring. Über den Bannstein smaker til tider litt Limbonic Art i sitt symfoniske tilsnitt, men har sin egen stemning som snor seg gjennom 10 minutter. Fern von Jarichs Gärten går i et dystrere spor tross den ikke helt passende bruken av kunstig synth. Tilslutt trekker Im Schoß der welken Blätter tempoet helt ned. Her finner vi også vare akustiske partier med (kunstige) strykere.

I likhet med det jeg har hørt av Geïst har Bannstein en spøkelsesaktig melankolsk stemning hvilende over seg. Dette er en meget god skive, med gode låter, instrumentering og lyd, men jeg trekker vekk et tiltenkt pluss grunnet litt vel syntetisk keyboard. Jeg lurte igrunn på hvor lenge denne bølgen av “tommel pluss” ville vare.

Skiva er tilgjengelig som CD (digisleeve), LP (gatefold med poster) og dobbel-CD med andre versjoner av hver låt som bonus.
Stream skiva her, og hør mer av bandet på BandCamp.

Tyskerne er ute med femte skive. I tro nordiske svartmetall-ånd låter det like fullt litt debut av Dekaden. Thyrgrim er ikke det aller mest aggressive bandet i sjangeren, men mørke riff og dystre melodier blandes da med rause mengder hissig og kjapp kryssild, spesielt i de fem første låtene.

Etter disse ganske aggressive låtene på under fem minutter i snitt, følger fire lengre låter adskilt av et akustisk interludium. Disse låtene har litt større fokus på mørk atmosfære, uten at vi snakker veldig markant skille.

Lyden er temmelig naken og rå, og oppleves umiddelbart som en anelse primitiv sammenlignet med mye annet av nyere svartmetall. Lyden er imidlertid langt ifra necro, og et snev av primitivitet er bare kledelig.
Med Dekaden byr også bandet på sterkt låtmateriale som bør kunne tiltale fans av både tradisjonell og melodisk svart metall (med to L'er, kjære tyskere). Jeg var noe skeptisk ved første lytt, men skiva har vokst til en (u)koselig kompanjong i høstmørket.

Hør en smaksprøve, og sjekk ut Dette er Tysk Svart Metal og Der Weg.

Lux Ferre framstår som en kvintett hvor hver enkelt aktørs prestasjon forenes til en større, drønnende helhet, og svartmetallen tilhører primært en generasjon med framvekst i dette millennium.

Gjennom nesten en time tar portugiserne oss med på en turbulent reise i Lucifers rike. Den svarte metall har et atmosfærisk preg med elementer av strie lavastrømmer og tildels mektig tilsnitt blandet med fortvilelse og avsky. Musikken framstår som kraftfull og ubehagelig, med stemninger av spottende hat og likegyldighet til, ja sågar sadistisk glede over, de arme sjeler hvis hud smelter i flammene under Helvetes VIP-tribune.

Excaecatio Lux Veritatis er en spirituell seanse som gjaller i helvetes haller.
Storslått, atmosfærisk, depressiv, fandenivoldsk. Alt i en salig røre i form av en pulserende malstrøm.

Når Mortis Humanae banker på døren er det alltid snakk om undergrunns-svartmetall, som regel av franske ætt. Kvaliteten nede i dypet varierer, men Neptrecus er ikke nykommere. Bandet har eksistert siden 2011, og har én skive i ryggsekken fra før. Alle nåværende medlemmer, etter en god skjerv utskiftninger, har også erfaring fra andre konstellasjoner.

Kvartettens svartmetall går hardt ut. Etter en krigs-tematisk intro bærer det strake vegen ut i hissige “Panzer Division-landskap”. Lyden er kald og mekanisk, og trommene tidvis så frapperende at jeg innledningsvis mistenkte en trommemaskin for å gjøre jobben. Lagodas har vært innom Moonreich, men har ikke deltatt på noen utgivelser der. Han spiller derimot i The Negation, som ga ut ei spennende skive i sommer. Ingenting tyder på at jeg får tid til å ta for meg Memento Mori, men nå har jeg om ikke annet nevnt skiva.

Det tar litt tid å trenge gjennom Frères de Sangs harde og fiendtlige panserarmerte ytre, men når mitt panserbrytende pågangsmot først får gjennomslag er også gevinsten høy.
I nærkamp viser det seg at franskmennene byr på rikelig med melodi og stemning. Melodier som ikke går på bekostning av råskap og hatefullt preg, og asosiale stemninger som forsterker skivas uvennskapelige kvasse uttrykk.

Frères de Sang, eller blodsbrødre på norsk, kan anbefales på det kaldeste til fans av uhyggelig sortmetall.

I fjord sluttet vokalist Henrik Kindvall (Skald, eks-Nidrike) seg til Sojil, og de fikk positive tilbakemeldinger på de låter de til da hadde snekret. Dermed var det bare å sette igang å skrive flere låter.

I en sjanger preget av resirkulering er det lett å gå i ett med alle andre. Mange death/doom-band lager gode skiver, men langt fra alle kommer opp med virkelige klassiske melodilinjer som skape magi og huskes i flere tiår.
Spor to, Dying Kinship er en slik låt. Spesielt det fantastiske partiet som begynner etter litt over ett minutt og som repeteres flere ganger senere gjør denne fortjent til å nevnes i samme setning som My Dying Bride. Låta er riktignok ikke et forbannet mesterverk i det store og hele, men den er like fullt svært god.
Den truende faren er dog at duoen brenner kruttet for tidlig.

Debutantene evner ikke å følge opp denne helt, men om de ikke når samme høydedrag igjen, befinner de seg like forbannet på et høyt platå der de skaper mektige og atmosfæriske stemninger av håpløshet, men standhaftig stolthet. Gjennom syv spor med nesten en times varighet maler Sojil himmelen mørkeblå med gurglende vokal, iherdig tromming lange, variasjons-holdige komposisjoner, og svært god lyd som kan måle seg med de fleste kontemporære på de sørgmodige, forblåste toppene.

Om det hadde lønt seg å vente med å svi av det glitrende kruttet fra Dying Kinship til slutten av skiva eller om det er smartere å ha et lokkemiddel plassert tidlig på albumet er åpent for diskusjon. Endless Elysian Fields inneholder uansett 6 sterke spor og en tindrende mørkeblå rubin.

Den fulle og hele tittel på denne splitten er Ritual Human Slaughter / La Mujer, El Diablo y El Permiso de Dios. Den inneholder én låt fra hvert band, og tikker inn på bare litt over ti minutter.
Jeg er ikke kjempe-fan av så korte utgivelser, men når musikken røsker så godt som her er det ingen grunn til å holde karakteren tilbake.

Pentagram Chiles debutalbum The Malefice (2013) skuffet meg en smule. Musikken hadde tøft trøkk, god lyd, og var rimelig headbanger-vennlig, men låtene ble for monotone og pregløse i den store sammenheng. Det gikk og det gikk uten å komme av flekken. Låta Ritual Human Sacrifice groover derimot som faen.

De seks minuttene begynner i seige Obituary-landskap, med herlige creepy stemninger, før den etter et par minutter tar en ny vending med mer aggressivitet inntrer. Låta veksler ofte i tempo, og byr på meget godt mangfold, fete rytmer, avsindig vokal og et tykt lag med ondsinnet stemning. Bandet har ristet av seg thrash-elementene og framstår nå som reinspika dødsmetall av den gamle skolen. En saftig overraskelse fra denne gjengen, altså.

Pentagram Chile framstår som ganske kontrollert sammenlignet med landsmennene i Unaussprechlichen Kulten. Når låta Intro - Baphomet Pan Shub-Niggura braker løs føles det umiddelbart, vel etter litt geite-breking og rituelle “Silvester Anfang -trommer”, rimelig brutalt og kaotisk sammenlignet med første låt. Den unevnelige kulten leverer en brutal og grotesk sonisk utblåsning som ikke lykkes i å imponere like mye som Ritual Human Sacrifice, men som heller ikke ligger langt bak.

Begge band leverer solid årgangs-dødsmetall med okkulte undertoner som setter mye av den Sør-Amerikanske 80-talls-inspirerte scenen i skyggen. Jeg kan vel ikke påstå å ikke ha “hørt det før”. Spesielt de første 25 sekundene av Pentagram...s bidrag høres vanvittig velkjent ut. Det er likevel ingenting å henge seg opp i så lenge kvaliteten er så høy som her.

Beklageligvis finner jeg ikke noe lyd å dele, men høres beskrivelsen forlokkende ut, tviler jeg på at du blir skuffet.
EDIT 15.11.15: Radio Fenriz presenterer Pentagram Chile.

Etter å ha hørt noen kjappe smaksprøver fra bandets katalog for en uke siden, møtte jeg ...The Psychospherical Chapter med forholdsvis høye forventninger. Disse ble raskt jekket ned et par hakk. Min illojale, svikefulle hukommelse lot meg i stikke. Dermed forventet jeg absurd hyperaktiv galskap, et avsindig teknologisk leven av psykedelisk black techno, men musikken har et langt roligere preg enn som så. Låtene beveger seg forholdsvis sakte, ofte i eteriske omgivelser, med spøkelsesaktige kvaliteter.

Som skyggefulle åndelige entiteter man kun kan skimte i sidesynet, som ord på tungen, så nært men dog så fjernt, som drømmer du nesten husker, men ikke får tak på etter at den satans alarmklokka gikk av, byr Stellar Master Elite på ubehagelige drømmer der røyk, skygger og speil skaper bisarre effekter uten egentlig å avsløre sitt formål.

Selv om jeg hadde ventet en helvetes karusell av elektronisk schizofreni aksepterer jeg snart det jeg får servert; en svimlende rundtur i dunkle eteriske landskap og blant falleferdige industrielle installasjoner. Jeg møter blant annet langstrakte passasjer preget av klinisk repetitiv kulde. Langsomme, kvernende stemninger som passer best for de tålmodige. Ikke helt som forventet, men jeg vandrer gjerne disse eviglange korridorer i galehusets under-kjeller igjen.

Dermed innfrir Stellar Master Elite, om enn på andre premisser enn forespeilet. Om et band som Mysticum blir for eklektisk, rått og stressende kan III: Eternalism... tilby en roligere badtrip.

PS: Bandets to første skiver, I og II: Destructive Interference Generator ligger ute på Bandcamp til en valgfri penge.

Musikken er ikke direkte dårlig, men deres thrash framstår som nokså generisk på Violence and War. Jeg synes man bør kunne forlange litt sterkere låter etter ti aktive år med en grei mengde små-utgivelser på samvittigheten.

Dugelig instrumentering, og spesielt enkelte partier med livlig gitar gjør musikken hørbar, men det er absolutt ikke for mye av sistnevnte. Noe i den ensformige vokalen og musikken, spesielt i låta My Rage Unleashed gir litt pønk/core-vibber som jeg rynker på nesa av, og volumet varierer noe fra låt til låt.

Denne er fort glemt.

Enten musikken raser avgårde eller tempoet roes, ligger dystre og truende stemninger alltid på lur, mens tildels heftig gitarspill ligger å lurer i kulissene. Disse kan finne på å vente med å sette inn sitt forførende, euforiske nådestøt til du praktisk talt tigger om det.

Kort fortalt inneholder skiva storslått musikk med heftig driv, besatte melodilinjer, demonisk vokal og sterk instrumentering, bygget opp med konstant framdrift i mørke landskap preget av det nifse, men likevel magiske mangfold skygger, lysglimt, og nyanser bringer i det flakkende lyset fra fakler i skogens mørke.

Med sju låter som strekker seg fra 6,5 til over 9 minutter, samt et mellomspill, strekker Mysterium seg til omlag 55 minutter.
Takket være kreativ låtskriving presentert med kraftfull lyd produsert av Andrew Guillotin i Hybreed Studios, føles hvert minutt omtrent like vitalt.

Vinylen har forresten en cover av Bathorys The Golden Walls Of Heaven som bonus, men den kan jeg ikke si noe om, da jeg dessverre ikke har hørt den.

To jevnlange låter på til sammen litt over 11 minutter utgjør denne EPen. Bandet spiller mørk, stemningsfull dødsmetall med preg av hatsk vrede. Jeg syntes jeg hørte antydninger til okkulte undertoner, men disse erstattes på sett og vis av en noe mer tekniske vinkling. Bandet spiller langt fra typisk tech. death, men de blander inn rytmiske løsninger med tilnærminger i den retning.

Her er det de tunge riff, og de hylende gitarer som setter dagsorden, mens kjappere kanonader bryter opp før bandet risikerer repetisjon, noe de uansett ikke ser ut til å risikere, da deres dødsmetall er i stadig forandring.
Den rene dødsmetallen er virkelig solid, men jeg var en stund i tvil om hvorvidt det tekniske aspekt bidro til deres barbariske avguds-vesen, eller om den holdt deres bestialske gemytt tilbake. Den er definitivt med på å krydre og skape karakter, men jeg er fortsatt ikke sikker på om det hele ikke ville framstått som ennå mer profant og moralsk fordervet uten disse mer siviliserte bestanddeler.

Uansett faen låter det såpass fett at jeg legger til et pluss på et allerede godt inntrykk.
(Og for den som undrer: Jeg prøvde å plotte inn koordinatene 11°22.4'N 142°35.5'E på en kartside for å finne posisjonen. Jeg havnet i havet nord for Papua New Guinea og øst for Filippinene, ikke langt fra Guam. Faen vet hva jeg hadde der å gjøre).

Så hvorfor bruke tid på noe jeg praktisk talt vet ikke liker? Jeg bestemte meg for å gi bandet en ærlig sjansen. Dels på grunn av ren skjær nysgjerrighet. Kunne bråket også romme skjulte kvaliteter?

Før jeg begynte å skrive om metall fantes kun to gode alternativer for hver enkelt utgivelse: Kjøp og lytt, eller gi faen. (Noe som ledet til de to opprinnelige symbolene V og X, men det er digresjon, derav parentes). Mens jeg nå som regel hører ei skive minst fem ganger bare for å danne ett Inntrykk ble avgjørelsen den gang ofte basert på et fattigslig prematurt inntrykk dannet etter å ha hørt noen lusne minutter. Å høre ei skive i sin helhet burde fortsatt gjøre nytten for å avgjøre hvorvidt ei skive er verdt tid og penger, selv om jeg vet at jeg ikke vil klare å fange opp alle detaljene. Denne har jeg sågar hørt mer enn to ganger!

Etter en syntetisk støyende intro som svir i øregangene følger disharmonisk brautende og über-brutal ekstremmetall under et tykt lag med atonalt skurrende fronetisk^* støy. (^*blanding av frenetisk og fonetisk).
Første halvdel av navnet Tetragrammacide henspiller nok til Tetragrammaton, det hebraiske navnet på lakentullingen med skjegget. Suffikset -cide brukes om mord. (Homicide, genocide, suicide etc). Ergo betyr nok navnet akkurat det samme som Deicide, som spiller på deity (fra det latinske deus, eller “gud”).
Tetragrammacide får Portal til å høres ut som gitarkameratene. Dersom du samler sammen de 20 mest obskure minuttene med Portal, Teitanblod eller ett av de rabiate death/black-bandene jeg har uttalt meg mest negativt om, mater dem inn i et redigerings-program, legger på støy-skapende filter, spiller det baklengs på 50 % høyere hastighet, normaliserer volumet høyt for å oppnå 100 % klipping, lagrer det i hyper-komprimerte 64 kbps mp3 og spiller av faenskapet på sprengte plastikk-høyttalere... vil du kanskje nærme deg dette avsindige tullet.

Jeg har sett sci-fi b-filmer fra 80/90-tallet hvor militære eller utenomjordiske “støyvåpen” har gjort vei i vellinga, men disse har ikke verdt i nærheten av denne støybomben. Ulike militære makter har ved flere anledninger brukt mindre avskrekkende musikk som psykologisk virkemiddel. Metallica på Guantanamo Bay? Hah... prøv heller Typhonian Wormholes..., mine herrer.
Jeg tror dette må være aller første gang jeg opplever at samtlige spor på en utgivelse tikker inn på under DR4, eller minst DR3. Det dynamisk spekteret ligger her på DR0! Null!!! På hver eneste jævla låt! U-føkkings-trolig!

Musikalsk er indiske Tetragrammacide fortsatt mer interessant å høre på en det meste på Vg-lista, selv om selve låtene er umulige å høre. De virker dog både ustrukturerte og meningsløse. Lydbildet inviterer imidlertid ikke til annet enn migrene, og gjør skiva komplett umulig å lytte til. Fytti helvette for noe satans hjernedødt søppel!

PS: utgivelsesdatoen er flyttet fra andre oktober til niende november.

Etter fire minutter intro, preget av andektig taushet i det kirkens organist hedrer den avdøde med myke, såre toner, løftes kisten opp idet tordenskrall får veggene til å vibrere.

Bandets første utgivelse byr på både vakker og variert begravelses-musikk med rungende lyd, seige, tunge akkorder, svart, snerrende og fiendtlig innstilt growling og trommer som kompenserer for lavt tempo med harde slag. Du som liker sjangeren vil nok også nyte Carma.
Problemet er at portugiserne ikke har rukket å utvikle noen sterkt egenartet låtskriver-evne ennå. Foruten låta Lamento, som er basert på tre satser fra Edvard Griegs Peer Gynt, forblir låtene hakket for anonyme til å stikke seg ordentlig ut i mengden.

Det betyr ikke at portugisernes først skive i dette ensemblet ikke holder mål. Musikken fungerer fint, og innehar de suggerende kvaliteter som når man er litt trett og avslappet virker like bedøvende som anestesi. Bandet har potensiale, men bør styrke komposisjonene og forsøke å jobbe mot en egen signatur, skal de klatre helt til topps.

Om du tror på karma eller ei, Carma har en viss karisma, og skiva er god.

Du kan se lyrikkvideoen til Feto selv om du ikke er spesielt stødig i portugisisk.

Musikken reflekterer denne nedslående irreversible realitet. Tung, midtempo dødsmetall med slektskap til death/doom henter tristesse og atmosfære fra doom, og kler det hele i en litt gotisk-klingende syntetisk symfoni og melodisk innpakning. Resultatet er mørkt, trist og bittert.

Resultatet er også ganske fint, men ikke veldig spennende. Bandet gjør ikke noe direkte galt, men det er et stykke å gå mellom å ikke feile, og å lykkes. Låtene er greie å høre på. Den dystre growlingen og det symfoniske bakteppet fargelegger musikken godt, men låtmaterialet biter seg ikke fast. Her mangler sterke melodiske mothaker og andre kløktige passasjerer som blir husket.

Lyden er helt grei. Med knapp margin. Den er nemlig ikke mer enn helt grei. Hi-fi nerder kan med andre ord trygt la denne ligge. For oss andre blir ikke lyden det største ankepunkt, men snarere selve låtene.
Part Of Humanity er ikke ille å lytte til, men den blir litt gjennomsnittlig og neglisjerbar, akkurat som storbyens grå, ansiktsløse masse.

Med Under the Red Cloud lanserer bandet en diplomatisk kampanje som frir til gamle fans, og jeg skriver mer enn gjerne under på fredstraktaten.

Finnene byr på gode og minnevennlige melodier her. Musikken er fortsatt myk og behagelig, men ikke like tam og kjedelig som den ofte har vært i løpet av årene som har gått. Ikke bare er melodilinjer, harmonier og deres karakteristiske bruk av keyboard langt mer levende, men også den gode gamle growlen er tilbake.
Kanskje har bandet gitt ut andre gode skiver i mellomtiden. De kan til og med ha benyttet growl for alt jeg vet. Det har vært en kjølig front med kalde skuldre.

Det tok noen runder å riste av min inngrodde skeptisisme, men etter hvert måtte jeg bare innse at dette låt umiskjennelig Amorphis, slik jeg kjente dem. Tilliten var gjenopprettet.
Har du, som meg (og sikkert mange andre), hatt mye glede av bandets tidlige skiver, men et anstrengt forhold til finnene etter Elegy foreslår jeg at du gir dem en ny sjanse nå. Tiden er inne, og alle forutsetninger er tilstede for et fornyet vennskap.

Skiva varer i 50 minutter (eller 60 med to bonuslåter), og bandet kunne nok trimmet vekk et par låter, da enkelte spor kan bli litt pene og pyntelige, men det er bare min mening. Spilletiden er ellers ikke for lang. Nevnte Elegy varte tross alt i over 56 minutter.
Alt i alt kan jeg ikke gjøre annet enn å ønske Amorphis velkommen tilbake til god gammel form.

Hør Death Of A King, ei låt som flørter med noen av de samme indiske slangetemmer-trillene som Better Unborn, via stream her, eller sjekk videoen. Se også videoen til Sacrifice.