Dette blir merkelig nok den tredje kassettutgivelse jeg skriver om på kort tid. Kassetter er et klenodium med mange gode minner knyttet til dem, men også et fullstendig ubrukelig medium i våre dager. I mine øyne, selvfølgelig. Du kan selvfølgelig gjøre hva faen du vil. Det er uansett musikken som teller.

Bandets dødsmetall imponerte ikke like sterk som forespeilet ved første lytt, men så hadde jeg da også skyhøye forventninger. Det er også mye å fordøye her. Entheogen består av hele 62 minutter musikk fordelt på 13 låter, noe som er temmelig drøy kost, sjangeren tatt i betraktning. Mellomamerikanerne innser trolig det selv, for de har lagt inn såpass med variasjon og pustepauser underveis at lytteren ikke skal gå lei grunnet overdose.

Skiva begynner ganske raskt å vokse, men det tar tid å få det fulle og hele overblikk. Når hjernens nevrologiske forbindelser etterhvert begynner å venne seg til de nye metalliske impulser er det ikke lenger noen tvil om at karene leverer varene på mer enn godkjent vis.

Om låter var metallstrimler, peker disse 13 hamrede stålstrengene i samme retning, selv om de bøyer og tøyer, knekker og brekker, samt vrir og bukter på seg på hvert sitt vis.
Vi finner mange ulike stemninger og uttrykk på vår ferd. Rå dødsmetall, herlige gitarpartier, dystre landskap og progga lettsindighet veves fint sammen tross tilsynelatende tilfeldig rekkefølge, som spillekort fra en grundig stokket kortstokk. Overganger og dugelig mangfold er stikkord som bevarer spenning og fokus.

Dype growl, skiftende riffing og (hyper)aktiv tromming kontres av tonalt bass-spill. Carlos Venegas skiller seg ut fra den rumlende hurven med sitt organiske virke. Ikke at jeg har noe imot lavfrekvent resonnerende tordendrønn, men all kredd til de som velger litt mindre standardiserte fremgangsmåter.
Overraskende overganger og nevnte bass-ganger gir rikelig progga feeling og assosiasjoner til teknisk dødsmetall. Jeg skal ikke kalle dette prog-metall, og heller ikke teknisk kalkulator-metall, men heller stemningsfull dødsmetall med tildels progressive strukturer og noe bruk av tekniske musikalske virkemidler.

Ikke alt fungerer optimalt. Enkelte passasjer kan bli for repeterende, og noe kan bli en anelse sterilt, men frykt ikke, det er også mye sjel å spore. Skiva er i det hele tatt meget god.
Jeg sliter litt med å beskrive hva bevisstheten gjennomgår iløpet av denne timen i likets hage, men for alle som liker musikk som skiller seg litt ut burde det bare være en fordel. Nyt.

Suspended Over The Abyss hører du her. Resten kan du sjekke på SoundCloud.

Abigail har aldri vært min favoritt, og endre ikke status på bakgrunn av disse to låtene.
Skitten black/thrash blandet med rølpete heavy metall fronten av begredelig skingrende vokal gir med svært lite.

Shitfuckers atonale soniske vanvidd gjør lite for å rette på inntrykket. Trioen blander alt som er aggressivt, og framfører gugga med pønkens mangel på finesse. Dette overflødighetshornet av intenst diabolsk avsky gjør tvert imot mer skade enn nytte for slitne trommehinner.

Kom livslyst, her skal du motstand finne.
Fri og bevare meg vel.

Bare så det er sagt: Noen liker denne formen for rabies-basert spetakkel, og det kan være at du er blant dem. Jeg trenger en hodepinetablett og noe beroligende. Jeg finner ingen stream. Samma kan det være.

Det er lett å tenke at de gamle er eldst, at drevne musikere har størst forutsetning for å komponere klassiske låter. Jeg innrømmer å ha tenkt (uten å reflektere) i de baner selv. Men hvor gamle var karene i Metallica, Sepultura og Slayer (bare for å nevne noen eksempler) når de skrev Kill 'Em All, Show No Mercy og Morbid Visions?
(Hetfield & Ulrich var 20, Hanneman & King var 19, og gutta i Sepultura var fra 16 til 18 år gamle).

Mausoleum Tapestry er riktig nok ikke helt oppe på samme nivå, men evne til å skrive kløktige låter samtidig som de tar avstand fra simpel vers-refreng-struktur er like fullt frydefull.

Også Sepulcher har hentet noe fra thrashens ungdommelige glød og råskap, men de har heller valgt å bygge sitt fort på et fundament av dødsmetall. Vi snakker stier staket ut av Autopsy og holdt vedlike av blant annet norske plogførere som Obliteration. Sepulcher tilsetter en dash diabolsk hjemmelagd sjarm og thrasha langfinger-attitude i tråd med Nekromantheon til oppskriften, samtidig som vokalen definitivt skiller seg ut.

Gjennom tre kvarter og 7 låter jager Sepulcher på som fanden i dine heler. Tempoet er tidvis halsløst frenetisk, mens uttrykket er fandenivoldsk uansett hastighet. Det tar noen runder å venne seg til lyd og uttrykk. Det låter røft, brutalt, litt skranglete og meget avsindig. Feedback, skurring og annet skarpt og brautende småplukk som andre ville polert vekk er her beholdt til minste detalj. Det hele låter punka, uvørent og hensynsløst, og jeg blir sittende å undre på om det hele er spilt inn live i studio, eller om det bare er en illusjon nevnte aspekt skaper. Skiva må forresten spilles litt høyt, ellers blir det ganske grautete.

Gi Mausoleum Tapestry litt tid, så åpner snart en herlig verden av obskure soniske raserianfall seg. Fett! Apropos obskur... Skiva lanseres i begrenset opplag (150 eks.) på kassett av alle tåpelige ting!
Jeg var litt i tvil om hvorvidt jeg egentlig burde ta i bruk högsta betyg, men faen heller. Gutta har litt å vokse på, men dette er en meget vital debut fra et sultent band som virker å inneha entusiastisk iver og spilleglede. Tøft!

Hør de to første låtene, Delirious og Structural Death:

Konstellasjonen Gnosis of the Witch følte seg sjangerbundet på hender og føtter, der de frihets-berøvet var satt i bås. Etter å ha rømt i nattens mulm og mørke skapte karene seg ny identitet. Og voilà, var duoen gjenfødt som Veiled, med blanke ark og nye muligheter.

Jeg hadde sansen for mitt ene møte med Gnosis of the Witch, men jeg føler at Omniscient Veil er en naturlig utvikling for et band som ikke ønsker å repetere seg selv, så i mine øyne var vel navneskiftet strengt tatt overflødig.

Demoens fire låter klokker tilsammen inn på like over halvtimen. Musikalsk presenteres både svovelsyre-dryppende vulkanutbrudd og drømmende stemninger. Karene vandrer fortsatt i sorte landskap. På sitt mest bestialske fråder dyrisk vokal over sydende malstrømmer av ilske gitarer som skygger for månen som svermer av blodtørstige vampyr-flaggermus. I neste minutt svever man selv høyt der oppe under fullmånens bedagelige belysning, til tonene av kjærtegnende post-black.

Veiled debuterer med mer profesjonelt lydbilde enn Gnosis of the Witch avsluttet med, og et litt annet uttrykk, men den sørgmodige følelsen av bunnløs sorg og fortvilelse vedvarer. Uansett navn, den amerikanske duoens musikk faller definitivt i smak! Men kan det være nødvendig å gi ut musikk på kassett i 2015?

For 15 måneder siden slapp britene EPen Frequencies for gratis nedlasting. Låtene A Strange Awakening og Illumination har funnet veien videre til Kingdom Of The Blind. Bandets mest observante fan-base vet dermed omtrent hvor i lende De Profundis har lagt kursen.

Jeg er ingen ekspert på progressiv dødsmetall, men skal jeg ta sjansen på noen referanser tror jeg at jeg går for Atheist og Alkaloid snarere enn Metal-Archives forslag Opeth, Death og Edge of Sanity.
Til tross for litt hastighet, brukbar trøkk og growl blir aldri De Profundis uttrykk brutalt. Med mye melodi, og ganske snill sådan, framstår bandet som mild ekstremmetall. Ingenting galt med det, bare så det er sagt.
Her serveres taktskifter så ofte som låtene tillater det. Det er nemlig låtene, med melodi og oppbygging, som ser ut til å stå i fokus. Ingen “prog for progs skyld” for å si det sånn. Dermed får musikken et ganske naturlig preg.

Selv om gitarspillet ikke er helt på Alkaloid-nivå finner vi mye fornøyelig gitararbeid her au. Trommisen gjør en god jobb, uten at han behøver å leke tekniker til enhver tid. Den skarpe growlingen, stedvis spilt inn lagvis med sortere vokal i bakgrunn, får et litt mekanisk preg, og står sånn sett i kontrast til den tidvis temmelig “organiske” bassen.
Kingdom of the Blind viser et dyktig band med teft for ålreite melodier og strukturer. De som ikke først og fremst er opptatt av progga ekstremmetall vil neppe anse utgivelsen som et must, men fans av sjangeren har ikke annet valg enn å høre gjennom A Strange Awakening og Kult of the Orthodox:

Skiva begynner i velkjent black'n'roll stil, med tre sjangertro låter. Disse er ålreite, samtidig som jeg kjenner litt på en indre subjektivt følelse av tretthet ovenfor genren. Klarer jeg å etablere entusiasme over atter ei skive i en sjanger jeg til en viss grad føler har mistet spenningen?

Det er da The 3rd Attempt snur på flisa. Etter fjerde låt, We Defy, som beveger seg i en mer hissig melodisk black/death-retning, bryter kvartetten med alle retningslinjer.
Born in Thorns, selve tittellåta senker tempoet og kvitter seg med rocka elementer. Her regjerer de dødelige og creepy stemninger, samtidig som deler av vokalen tyr til rene vokabulare virkemidler, som virkelig komplementere den sleipe, oppviglende sataniske svartvokalen. Med hevet hode og en viss viking-estetikk viser bandet at de er svært komfortable i disse forbannede farvann, fryktet og skydd av vanlige dødelige sjeler.

Beast Within returnerer til rocka svartmetall, men ikke uten et midtparti med herlig arrogant renvokal i nedre midtempo. Dette er omtrent det siste vi ser til black'n'rollen. Til stor glede for undertegnede fortsetter bandet å blande sitt eget eksperimentelle skrekkinngytende brygg. Sons of the Winter gir assosiasjoner til Immortal, både i tittel og i deler av låtmaterialet, og de tre påfølgende låtene blander ubeskjedent infernalsk driv i Nekrogrammaton, saftige creepy toner og bruk av piano i Firestorm, og en herlig kombinasjon av det fandenivoldske og uhyggelige i Anti-Self.

Med hjelp fra produsent Endre Kirkesola i Dub Studio i Oslo har lyden på skiva blitt kraftig og saftig. De to karpater har tydeligvis funnet gnisten, og de to øvrige har nok påvirket retningen, for selv om det til en viss grad spriker litt stilmessig, gir det musikken bredde og diversitet. The 3rd Attempt går til strid med revitalisert energi, adrenalin og vitalitet. Selv de tre første låtene, som jeg innledningsvis var noe avmålt til, innehar herlige sekvenser som gir dem livets rett på en nesten 50 minutter lang skive. Born in Thorns kan dermed entusiastisk anbefales videre til alle som liker sin ekstremmetall mangfoldig.

Bandet har et uttrykk som ikke vingler, men heller balanserer mellom melankoli og lettsindighet. Musikken føles som et litt trist smil i oppgitthet over livets ironiske tendens til å bringe motgang, prøvelser og uflaks akkurat når lykken så ut til å snu.

Vi snakker skjæringspunktet mellom post-black og svart metall, men musikkens vesen har en atmosfære som ligger et godt stykke unna tradisjonell sortmetall. På sett og vis har Fluisteraars et snev av originalitet over seg, men likheten med annen melodisk, rolig og monoton post-black er ikke til å komme ifra.
Skiva har ganske fine melodier, og dens rolige lynne er ganske behagelig å høre på. Til tider er Luwte passe fin og hypnotisk.
Likevel føler jeg at i overkant mye repeteres unødvendig lenge. Monotonien kan bli for ensformig, og trommespillet er i lengre sekvenser ganske så fantasiløst. Som coveret, litt grått.

Tross noen symptomer på middelmådighet og små svakheter er dette er et helt greit, ja sågar ganske bra album, skjønt ikke mye mer. (Store mengder ganske i teksten er vel en god indikator på middels entusiasme).

Selv om tempoet på sedvanlig vis veksler mellom det saktmodig seige og det rimelig hurtige, går det aldri grisefort. At man lett kan få en fornemmelse av frenetisk aggresjon skyldes nok helst den trykkende intensitet bandet legger for dagen. Nevnte monotoni gjør seg gjeldende i den kvelende stemningen bandet formidler, men musikken blir aldri stillestående. Med drivende rytmer og riff snor og vrir den ustanselig på seg.

Som en kald og fuktig granittvegg av lyd omslutter musikken lytteren. Man befinner seg snart i en ubarmhjertig, altomfattende klaustrofobisk atmosfære som ikke slipper taket selv når glimt av håp midlertidig jager den verste angsten på flukt.
Men veggen kan da umulig bestå av ren granitt, for bevegelser skaper umiskjennelig skyggespill i det dunkle lyset. Når øyne og ører venner seg til tussmørket oppfatter man at den snor og bukter på seg. Et vell av yrende refleksjoner fra bitte små øyne og fargeglinsende eksoskjeletter avslører at veggene myldrer og bugner av insekter og kravlende kryp.

Mitt første møte kommer nok ikke til å bli det siste.
Jeg må bare få skrapt vekk alle småkrypene fra huden med denne barberkniven først.

Shrine of Insanabilis spiller svartmetall med dødelige og okkulte undertoner, et snev av gresk smakstilsetting og forholdsvis mye melodi.
Bandet byr på enkelte stunder i nedre midtempo, der stemninger finner armslag og pusterom, men for det meste skaper karene et intenst kakofonisk inferno. Ved første lytt følte jeg at det ikke hadde skadet om bandet tone ned de mest infernalske øyeblikkene en smule. Slike veike tanker gir seg heldigvis ettersom skiva vokser seg til. De mest kaotiske øyeblikk avslører sitt underliggende mønster når skiva kommer under huden.

Shrine of Insanabilis følger I solide fotspor plassert av band som til døymes Abyssal, Desolate Shrine, Nightbringer, Azavatar, Acherontas etc.
Det nyeste tilskudd til familietreet evner naturligvis ikke å dytte noen ned fra trekronen, men de maskerte debutantene har allerede begynt å bestige grenen, og jeg tror ikke de kommer til å gi seg med klatringen med det første.
Kullsvart vokal og tidvise growl runger i helvetes haller. Skarpe slynger av melodi stråler som plutonium. Trommene veksler kontrollert mellom rolig, urolige og frenetiske takter. Bassen befinner seg et sted inne i mølja. Det hele drapert i en høyst egnet produksjon.

Disciples of the Void er en meget solid debut fra et band det skal bli spennende å følge videre!

Jeg forakter ikke rock'n'roll så lenge det rocker, og skal jeg først sette på noe i den gaten er ikke Status Quo det dummeste valget. Bandet plukket opp tråden fra en av sjangerens noe oversette foregangsmenn, Chuck Berry, og produserte noen av 70-tallets beste boogie-rock klassikere.

Når de tyske thrasherne i Godslave hyller Status Quo har de unngått de mest spilte låtene, selv om de nok ikke har valgt de mest obskure greiene heller. (Jeg har ikke så god kjennskap til diskografien).
Dette er en 6-spors og 23 minutters EP spilt inn utelukkende for moro skyld. I tillegg kan den gjerne korte ned ventetiden til neste Godslave-skive, som kommer iløpet av neste år.

Rock/Metall-kombinasjonen vi her får servert smaker slettes ikke verst. Her til lands har vi et band som innså nettopp det for mange år siden, og liker du Backstreet Girls, så vil du nok ikke kimse av Whatever We Want! heller.

Jekk en sekspakning, skift strenger på luftgitaren og vreng opp volumet, for låter som Caroline, Little Lady, Down Down m.m. lar ikke rockefoten få noen hvile.

Horna er oppriktig misfornøyd med ett eller annet. Det skriker og bærer seg riktignok ikke på langt nær så ille som trassige unger med irrasjonelle anfall, men det kommer liksom ikke så mye mer ut av det heller.
På forrige skive var bandet sinte. Låtene var ikke av særlig minneverdig kvalitet da heller, men de bugnet i alle fall av usminket avsky. Vokalist Spellgoth skrek så remmer og tøyler brast.
På deres niende album føler jeg at vokalisten nesten holder litt igjen. Ti mer laid back låter følger på rekke og rad uten nevneverdige mothaker. Det hele framført uten det helt store engasjement.

Noen spor byr på ålreit stemning, men alt i alt er det marginalt. Joda, det er liksom “helt greit”, men det holder likevel ikke. Ikke først og fremst på grunn av et konkurranseutsatt marked, men fordi svart metall krever innlevelse og sjel.
Disse nært 50 minutter durer og går på relativt uinspirert manér, og jeg undrer... smaker Hengen Tulet av stagnasjon, eller er det bare jeg som kjeder meg?

At låtene er mer oppløftende og hyggelige i god party-rock tradisjon kan jeg fint leve med, selv om jeg foretrekker mer fandenivoldsk attityde. Skal uttrykket først være snilt kreves derimot sterke og minneverdige låter. Der føler jeg at det skorter litt.
Låtene er for all del greie, men dessverre ikke stort mer. Lyden har et sterkere klassisk snev, da den har en sterk og ram odør av tidlig 80-tall.

Straight Shooter ender som ei småtøff skive som sikkert funker som fy i bakgrunn når gutta boys møtes for å produsere panteflasker en fredagskveld. Som objekt for konsentrert lytting fungerer skiva som helhet bare ganske bra, som er hakket bedre enn helt greit. De mest frenetiske partiene, gjerne uten vokal, gjør seg best i mine ører. Snillere partier blir litt for rocka og ufarlige.

EP begynner med den nye låta Mother Tongue of Heresy. Bandet har alltid operert ut fra et svartmetallisk fundament, men med en mer symfoniske og melodisk tilnærming. Detter gjelder fortsatt, selv om bandet har utviklet seg betraktelig gjennom årene. Låta gir med sin utstrakte bruk av synt enkelte assosiasjoner jeg ikke helt klarer å plassere.

Arges - The River of the Princess er en ny versjon av Arges - Riul Doamnei.
Navnet Wallachia stammer fra et tidligere fyrstedømme i Romania, med grense mot Transilvania, hvor den mest beryktede fyrsten var Vlad Țepeș. (Elven) Râul Argeș starter i De sørlige Karpatene, også kjent som De transilvanske alper.
Låta har fortsatt et visst syntetisk preg, men lyden er likevel kraftig forbedret.

Munții Făgăraș er de høyeste fjellområder i De sørlige Karpatene.
I Fullmoon Above Fagaras, eller Fullmåne over Fagaras som den i sin tid het, er det første tegn til re-arrangering at det akustiske introduserende fingerspillet er byttet ut med piano. Det er mange endringer i detaljer og lydbilde, men låta er likevel lett gjenkjennelig, om enn i ny drakt.

Jeg savner liksom den snodige vokal-effekten som gjorde at demoen stakk seg så eksepsjonelt mye ut i mengden, men det er likevel kjekt å høre disse herlige låtene i en annen versjon.

Hvorvidt disse tre låtene tenner gir deg vann i munn eller ei, er dette en utgivelse som byr på mye mer for tilhengere av musikk i ytterkant av helsvarte landskap. Ved kjøp av denne i digitalt format får man med nevnte demo og fullengder, begge i ny re-mastret utgave, samt albumet Ceremony Of Ascension (2009). For €3.33, altså omlag 30 spenn er det et sant røverkjøp!

Et blikk på bandets coverart gir gjerne forventninger om kaos, kakofoni og krakilsk intensitet. Så er ikke tilfellet.
Moonreich leverer ett åtteretters måltid med kulinarisk inspirasjon fra et bredt register av Europas mangfoldige varianter. Et vel-komponert måltid med gjennomtenkt rekkefølge, interessant tilbehør, og omhyggelig valgte vinsorter og import-øl som følge.

Skiva er spilt inn i Hybreed Studio, og Marduks Devo har blitt satt til å mastre skiva i Endarker Studio. Det låter naturligvis røft og skarpt, slik sort metall skal smake, men lyden er samtidig renskåret som biff og fyldig som rødvin, noe som gir en kledelig raffinert snert til svart metall med et hint av finesse.

La meg ikke overdrive. Det finnes andre på samme sti, og det finnes måltider med mer dybde. Pillars Of Detest er ikke så sofistikert at Cognac og sigar er påkrevd, og enhver rett er ikke like like velsmakende men alt i alt er det like fullt et utsøkt måltid preget av like mye allsidighet som god og naturlig flyt. Kort sagt: Solid svartmetall.

Exmortus er ute på veien med Marty Friedman i statene, og gir i den forbindelse ut en forsmak på kommende fullengder, samt en cover-låt.

For The Horde er en kjapp og hissig rakker, proppet med gitar-godis som svermer og stikker som ville veps.
Yngwie Malmsteens As Above, So Below har jeg ikke noe forhold til fra før, men i Exmortus klør presenteres denne melodiske gitar-perlen trolig betraktelig mer aggressivt enn originalen. Mye takket være vokalens skarpe svartmetalliske brodd.

Gledelig gjenhør, og tøffe saker.

For The Horde kan du høre her, eller du kan sjekke lyrikk-videoen.

De fire karene har fartstid fra noen av de samme band, og har holdt sammen i ti år. Deres nye verk består av vital svartmetall, både i lyd og karakter.

Samtidig som musikken har et stadig skiftende uttrykk, der låttitler som Through Transforming Fire og Hypnotic Coils definitivt lever opp til sine navn, har også lydbildet et energisk, levende og dynamisk preg. Begge påstander føles en smule kopiøse, da også presseskrivet gjør et poeng ut av det. Det er like forbannet en utilslørt sannhet.
Bandet har selv tatt et bevist standpunkt der de har unngått “studio-juks”, som trigging og re-amping, og heller spilt inn det hele så ærlig og usminket som mulig. Resultatet taler for seg selv, og jeg mener lyden har blitt knalltøff.

Karene levere tre kvarter, fordelt på sju låter, fylt med mangfold, gode melodilinjer og drivende rytmer. Om skiva pendler mellom groovy, fandenivoldsk og stemningsfullt vesen beholder den til stadighet en spottende spirituell ånd. Funeral Throne har levert et blasfemisk beist jeg ikke kommer til å bli lei av med det første.
Enhver med sans for velgjort og egenartet svartmetall gjør lurt i å rette sin konsentrasjon mot Threshold.

Her møter vi fem låter på rundt ti minutter i snitt. Disse er trolig minst like buldrende som finnenes tidligere låter.

Gjennom sin aurale messe skapes leviterende stemninger, som en konstant strømning av energier fra underverden. Svevende og mørke, ubehagelige og av en annen verden.
Det finnes byer og bydeler, som for eksempel Seattle Underground, som ligger under dagens gateplan. Enkelte slike steder sies å være hjemsøkte. Tyrannys drønnende virke er som skapt for katakomber, tunneler og underjordiske sjakter hvor rungende ekko og visstnok også gjenferd råder.

Partier med koring, strykere og piano gjør ikke uttrykket lysere. De bidrar bare til den ubehagelige stemningen. Lyden står helt i stil til duoens nokså originale drønn og tordenskrall. Aeons In Tectonic Interment består av ubehagelige stemning som fortjener din oppmerksomhet. Heldigvis kan du lytte til dette verket selv, for jeg er simpelthen ikke i stand til å beskrive den resonnerende avgrunn bandet har skapt.

Tørre fakta til side. Tsjuder har atter stilt inn sine musikalske snø-kanoner til å slynge ut sylskarpe skår av is. Trioen Nag (vokal og bass), Draugluin (gitar) og Anti-Christian (trommer), som i stor grad har utgjort bandet brorparten av tiden, skrur ned termostaten, og maner etter beste evne fram den kommende vinteren.

Skiva starter i hundre og helvete. Stormen pisker knuste iskrystaller mot huden så det svir. Tempovariasjonen beveger seg knapt under stiv kuling. Ikke før vi er omlag halvveis løyer vinden noe. Demonic Supremacy roer ned akkurat nok til at vi kan løfte det lutende blikket og skue ut over ødeleggelsene.

Skivas første halvdel er som en aggressiv okkupasjonsmakts skånselsløse framrykking med overlegen styrke. Effektiv og kaldblodig som en piskende vinterstorm. Når så Krater byr på lyden av flyalarm, fallende bomber og knirkende stridsvogn-belter, skulle det ikke forundre meg om flere får enkelte fornemmelser av Panzer Division Marduk.
(Og det er det overhodet ikke noe galt i).

Albumets andre halvdel roer tempoet noe. I ruinene vokser avskyen seg sterk. Her finner vi også kjappe partier, men de frenetiske svarte skyene glir litt til sides, og gir rom for ennå kjøligere stemninger. De siste sporene byr alle som en på herlig suggererende mørke passasjer.
Nå skal det sies at skiva ikke er direkte todelt, selv om det spesielt de første gangene kan virke litt sånn.

Jeg skal ikke hardnakket påstå at Antiliv er bedre enn publikumsfavoritten Desert Northern Hell, men om Tsjuder ikke har overgått seg selv så mener jeg ihvertfall de har tangert tidligere bravader. Nå har denne riktignok ingen nakkehår-luggere på høyde med Ghoul, men nivået er meget godt, og muligens noe jevnere.
Dette er solid helnorsk svartmetall!

Post-hardcore/svartmetall defineres dette som. Akkurat det med hardcore hadde jeg vel knapt tenkt på selv, ettersom det er en genre jeg ikke har noe forhold til. Eller snarere et anstrengt forhold til. Her fungerer likevel de elementer som stammer derifra helt perfekt.
Spesielt desperasjonen i vokalen bidrar til en tidvis svett og klam eim av frustrasjon.

Som en smeltedigel av ilsk, melankolsk sortmetall og post-whatnot fungerer Æther etter beste hensikt. Med et underliggende melodisk aspekt i frenetiske partier som vokser og springer ut som roser i rolige sekvenser, framstår samtlige ni spor som kontrastfylte med en drømmende sammenhengende helhet.
Lyden er klar og hardtslående, og kledelig intens. Tross tidvis intensitet i musikk og lyd føles skiva svevende og behagelig, selv om stemningen bygger på stikkord som dystopi, motløshet, sinne, motgang og skuffelse. Resultatet er langt mer spennende enn det aller meste av ren post-metall.
Absolutt fornøyelig, og således også overraskende god til debut å være.

Se videoene til Mélas | Kholé og Houle. De samme låtene kan også streames her:

Hvis målet da er å uttrykke vedvarende klaustrofobisk ubehag og ditto misnøye, lykkes han nok litt for godt.

Denne tre-spors EPen, originalt gitt ut på egen hånd som demo i januar og nå tilgjengelig på kassett, tikker inn på under 8 minutter. Det som formidles er en konstant, vedvarende tordenstorm av durende og drønnende dødsmetall med svartmetallisk estetikk i stemningen. Dessverre blir det hele særdeles monotont.

Lyden er hjemmelaget, men tøff. Trommene går fort, men de sammensmeltede lagene av gitar, bass og growl beveger seg som seige askeskyer. Den ene stemningen som er representert går i ett, og gjør således Trinity I lite spennende. Først i tredje låt får vi antydning til stemninger i flertall.

Jeg er redd jeg ikke kan anbefale denne. Innholdet blir simpelthen for magert. Jeg har likevel tro på konseptet. Med enkle grep kan R (eller Ryan, mannen bak The Howling Void) raskt heve mitt syn på Pneuma Hagion. Legg inn noe mer stemning og variasjon, så snakkes vi heller når Trinity II forhåpentligvis vekker ditt spirituelle potensiale til live.

Darkness Evermore byr på fire låter fra 8 til 10 minutter, samt to kortere snutter.
Nightfell fortsetter sitt mangfoldige virke under den delvis tilskyete månens dunkle skinn. Karene skaper en dunkel mikstur av ulike ekstreme forgreninger, og kler det hele i doomsk kjortel og kutte. Låtene har mangfoldig og dynamisk oppbygning, der flust med variasjon gir god stemning og kledelig spenning gjennom forskjellige passasjer og ulikt tempo.
Den sparsommelige bruken av fiolin må spesielt nevnes. Svært kledelig.

Skulle jeg beskrevet bandets stilart enkelt og kortfattet ville jeg nok valgt minste motstands vei og tyd til det lett diffuse begrepet dark metal, da black/death simpelthen ikke dekker duoens fulle repertoar.
Det er fristende å ty til høyeste gradering, for skiva er rett og slett meget god, men jeg prøver å kontrollere entusiasmen, og heller reservere øverste hylle for det aller mest suverene. Darkness Evermore er ikke langt unna, dog.
Jeg skal slutte å mase nå, så du får lyttet i fred og ro.

Ute på CD og i digital form nå, mens vinyl-utgaven kommer 23. oktober.

Her finner vi sju låter som strekker seg fra 8 til 13 minutter, samt en kort avslutningslåt.

Selve tittellåta får lov å åpne ballet. Regn, strykere, orgelbrus, tunge anslag på nedstemte gitarer, dundrende bass, seige takter, forsiktig pianobruk og suveren lyd. Gitartonene henger lenge å vibrerer i luften. Andre instrumenter kommer og går. Sorgtunge melodier danderes med rungende godlyd og kjeller-growl. Majestetisk. Suggererende. Tolv fulle minutter til endes.

Journey Through Endless Storm er ikke endeløs, men skiva har mye mer å by på. Det er fortsatt godt over en time igjen. Totalt varer herligheten i nesten 80 minutter.
Kan virkelig HellLight opprettholde kvaliteten så lenge?

Ingenting slår tittellåta, men den påfølgende tristessen ligger like bak som et molefonkent gravfølge.

Funeral kan være en grusomt seig sjanger hvor mye tid brukes på minimal progresjon. Riff kan repeteres til kyrne går hjem. HellLight vet derimot å legge inn små endringer underveis, og ellers, i de mest uttværende partiene, sørge for at riff og lydbilde trollbinder lytteren i mellomtiden.
Vi kommer over både sorgtung renvokal, herlig gitarspill, og kjappere takter på vår reise. I Time legges det blant annet inn delikate blastbeats.

Joda, HellLight leverer sannelig varene med solid variasjon og heftig lyd. Journey Through Endless Storm er et sorgens kapittel (eller kammer) du ikke vil være foruten dersom funeral doom ei er at forakte.

Narbeleth har noe av dette, men det må vi kanskje tilskrive den kubanske økonomi, og de innspillings-muligheter man har tilgang til.

Through Blackness... er en naturlig fortsettelse på godt og vondt. Puritanere får vel det de ønsker, mens jeg gjerne hadde sett litt mer utvikling. Én forandring er at lyden var en anelse råere, mer primitiv sist. Denne utviklingen slår imidlertid litt feil, da lyden på Hatred Manifesto faktisk var hakket mer kledelig.

Ellers er mye ved det samme. Originalitet eksisterer naturligvis ikke, og deler av materialet er denne gangen på grensen til det generiske. Den kullsvarte følelsen er like fullt tilstede, og det tok tid å avgjøre hvorvidt Through Blackness... kan karakteriseres som god, eller om den må tåle benevnelsen middelmådig.

Det hjelper heldigvis litt å gi skiva flere sjanser, for da fanger man lettere essensen av de subtil melodilinjer som ligger på lur.
Narbeleth leverer fortsatt rivende skandinavisk sortmetall med fart, trøkk og uhellig stemning, men jeg føler at mannen kjører litt på tomgang denne gang. Det er nok en viss fare for at Dakkar med tiden kan kjøre seg fast, og blir et nytt offer for stagnasjon basert på en forestilling om rigide sjangerbegrensninger.

Fyren leverer riktignok fortsatt betraktelig bedre enn Vardan (som har sluppet et par skiver siden jeg sluttet å bry meg for knapt tre måneder siden), og jeg føler fortsatt at Narbeleth hever seg litt over det middelmådige, om enn ikke fullt så mye som jeg hadde håpet. Skiva svever sånn sett mellom Middels og God. Kanskje er jeg litt streng.

Litt morsomt er det forresten å høre de norske ordene “for evig og alltid”, om jeg da ikke tar skammelig feil, uttalt med tydelig og god diksjon i låta Delivering the Very Soul.

Manii debuterte med Kollaps i 2013. Det var ei tilbakeholden og saktmodig skive med et melankolsk og motløst uttrykk som ble litt monoton, tross rikelig med fortvilte og avskyelige stemninger. Dessverre rakk jeg aldri å skrive om den.

Når duoen nå gir ut et nytt tegn til livstrett sortsinn, er det via to låter som gamle fans vil vite å dra kjensel på. Spesielt Helvetes Haller fra 1995-demoen Til Kongens Grav de Døde Vandrer har et svært lett gjenkjennelig preg. Få band får så god utbytte av ny-innspillinger som Manes/Manii. De tre demoene som kom ut i perioden 93-95 har temmelig skral lyd. Skiva Under ein Blodraud Maane fra 1999 bød riktignok på noen ny-innspillinger, men brorparten av de gamle låtene kan kun nytes, i den grad det er mulig, med puslete og råtten lyd.

Både Helvetes Haller og Dansen Gjennom Skuggeheimen (fra Ned i Stillheten, 1994) kommer langt bedre til rette med god produksjon. Med andre ord; nå trenger vi bare en EP med ny-innspillinger av En Hymne til Ondskapens Fyrste, Menn på Helveg Hastar, Ned i stillheten, Ravnens skygge og Natt, så kan vi bruke båndene fra de gamle kassettene som tanntråd med overkommelig samvittighet.

Rent fysisk er denne kun gitt ut i 100 eksemplarer på 7" vinyl. Heldigvis er det ingen begrensning på antall digitale versjonen, så da slipper alle ut over de hundre første å bli utestengt.

Sjekk video-forsmaken av ...Skuggeheimen.

På sitt mest ekstreme framstår veggen av vrengt gitar og blastende trommer som direkte monotont, samtidig som enkelte spooky effekter ligger å duver i bakkant.
Lyden er fullstendig råtten. Riktignok har musikken et dynamisk spekter på DR8, og filene ligger stødig på 256 kbps, så her snakker vi nok primitiv innspilling. Slitsomt er det i alle fall.

Jeg kan like gjerne resirkulere noen av de ord jeg brukte for å beskrive Sammaths Godless Arrogance:
“Det går stort sett i full fart, uten antydning til substans. Det hjelper fint lite at vokalisten høres ut som en hissig gnom. Jeg driter diaré i hvor true dette er, når det finnes utallige skiver som er langt bedre.”

Lyden på den skiva var betraktelig bedre, men Kaeck har en anelse mer stemning. Selv om det ikke går an å høre på dette er musikken i utgangspunktet grei nok, selv om ordet generisk blinker som et advarsel-skilt mellom ørene mine. Ergo ikke total-slakt, men Stormkult er så farlig nært kanten av stupet at jeg finner det berettiget å ty til laveste karakter likevel!

Hør De Heerser Wederkeert, hvis du gidder.

11 låter framføres på omlag 36 minutter, noe som vitner om et snitt på bare litt over tre minutter.
Amerikanernes speedy thrash/punk/grind presenteres med nokså skarp og ubehagelig lyd, og temmelig irriterende vokal. Vokalen er en form for halvveis skrikende semi black/growl som framstår som temmelig bjeffende og monoton. Sammen med d-beat trommer og mer stakkato rytmer sørger dette for en høyst uvelkommen eim av core.

Foruten de saftige soloene, som virkelig er fete, fortoner No Epitaphs seg kun som en stor, gnålende kvern som går og går.
For meg blir denslags nærmest fullstendig meningsløst. Men som alltid, det kan selvfølgelig være at du er av en annen oppfatning, så hør for all del skiva hvis speed/pønk, eller hva faen det kalles, høres spennende ut.

Duat er den egyptiske guden Osiris rike, og etter et par skiver der nordmennene har gått Aleister Crowleys filosofi etter i sømmene, er turen kommet til å utforske de mørke sidene av egyptisk mytologi.

Bandets musikk har et preg av svært tydelig betoning over seg. Lydbildet er langt fra kaotisk og fullstappet. Selv om lyden ikke er overprodusert og steril låter alle instrumenter meget klart og tydelig, samtidig som vokalen står på toppen av den instrumentelle pyramide som en passe hysterisk yppersteprest. Hans distinkte artikulerte befalinger kan nok høres tvers over Nilen, og kanskje helt til det forjettede land.
Gitarenes har ikke så mye som en sarkofag å gjemme seg bak, men det behøves ikke. Gjennomtenkte melodilinjer slynges ut så kontrollert at selv sfinksen våkner til live og spisser ørene.

Før jeg spinner meg stadig lengre inn i mumiens bandasjer...
Ikke alle låter har de aller sterkeste melodilinjer, men den glassklare formidlingen er uansett svært gledelig til en forandring, for en som ofte hører på infernalsk intensitet, men som setter pris på musikalsk mangfold. Det meste av låtmaterialet holder da også et jevn bra nivå.
Jeg hadde ikke takket nei til litt mer krutt. Gutta kommer visstnok fra en fortid dynket i dypere doom, og personlig ønsker jeg dem mer enn gjerne velkommen over i en retning av tøffere takter.

Med håndfast manøvrering unngår våre utforskende landsmenn mumiens forbannelse, og for vel utført oppdrag tildeles de herved en velfortjent tommel opp.

Hør Slaying Apophis her, og ta turen til SoundCloud for å høre resten av Into Duat.

Vokalen er høyst spesiell. Den låner fra andrebølgen, men utføres med hes, reptilsk tilnærming. Slangemannen bærer det adekvate navnet Envenom, og spiller også gitar. Ripping Corpse tar seg av den mindre markante, men likevel tydelige bassen, mens Necrophiliac Sodomizer tar seg av... gitar han også. Hva med trommene da? Det viser seg at vi her finner en innleid mann.

Liker du primitiv råskap ser jeg ingen grunn til å styre utenom A Filty Orgy Of Horror And Death. Bandet lager ikke nyskapende musikk, men de har lyktes bra i å lage noe som faktisk står stødig på egne ben. Jeg kunne vært strengere ut fra det første premisset, men det gidder jeg ikke. Morbid Slaughter har noe egenartet over seg. Kanskje særlig på grunn av vokal, saftig lyd (mastret av Tore Stjerna i Necromorbus) og integrering av temmelig gode melodilinjer og tøffe soloer i sitt bestialske virke.
Skulle jeg vært litt strengere så hadde det vært på grunn av de mange rett-fram-partiene med ditto mangel på variasjon. Dermed framstår skiva som rimelig kul, men iblant litt ensformig. Karakteren henger dermed i en litt tynn tråd.

De to låtene under, Chainsaw Blade og Torture Without Anesthesia vitner om nevnte repetisjon, mens låta Slay with Steel viser mer vitale takter. Sistnevnte hører du 4:44 ut i Fenris Nagells Radio Fenriz nummer 6, 2015.

Jasmine Cyanide har vokal av den kanadiske rockeren Danko Jones og Daniel Tompkins fra TesseracT. Vokalen veksler mellom rap-snakk og glatt renvokal. Det låter dessverre nokså dynge gjennom første halvdel. Andre halvdel er derimot primært dedikert til stemninger og fantastisk gitarspill.

Korte Ballad of the Barbie Bandits er en ren gitarlåt med nydelig, litt klassisk-inspirert melodi, og selvfølgelig gåsehud-fremkallende gitarspill.

Har du allerede skiva trenger du ikke de knapt 7 ekstra minuttene som deluxe versjonen byr på. Har du ikke skiva til tross for bred musikksmak og fasinasjon for guddommelig gitararbeid, kan Inferno anbefales.

Se lyrikk-videoen til Jasmine Cyanide, og hør første låt fra skiva her. Flere spor tilgjengelig i nevnte Inntrykk.

Cemetery Lust er en av mange aktører i undergrunnen som lar seg inspirere av hine hårde dager, og som spiller en uhellig mikstur av black/death/speed.

Det blir for mange rabiate old-school-tilbedere til at jeg klarer å bygge opp enorm entusiasme, men fans av den type bestialsk retro-råskap bør definitivt ikke gå glipp av Screams of the Violated.

De mest lidenskapelige undergrunns-dvelerne kjenner gjerne debutskiva fra før. Den ble gitt ut via Headsplit Records i 2012, men har igjen stått opp fra graven via Hells Headbangers.
Kvintetten fra Portland, Oregon har i mellomtiden rukket å gi ut skiva Orgies of Abomination i fjor sommer.

Bandets evne til å blande uhyggelig stemninger, frenetisk gitarspill samt variert og hurtig trommespill, skaper tøffe låter i en tildels overbefolket subsjanger. Ikke på nivå med gammel Slayer, Sepultura og Entombed, men betydelig nærmere enn de fleste.
Temmelig tøft!

Foruten et 2,5 minutter langt mellomspill av en låt, finner vi et ca 20 minutter langt åpningsspor og en ca 12 minutter lang avslutningslåt.

De to låtene inneholder tidvis instrumentale og vokale bestanddeler som tilsammen minner ganske mye om musikk, om enn i lettere bisarr framtoning. Avantgarde ekstremmetall med svært luftig uttrykk mellom anstrøk av gitar og bass med rimelig utflippa lyd.
Låtene inneholder også lengre sekvenser som minner om okkulte seremonier, fragmenter av usammenhengende drømmer, og en sanselig, men uhåndgripelig syretripp, ute av kontroll.

Det var ikke tvil i min sjel om at denne soniske galskapen stod lagelig til for hugg i møte med mine slaktekniver. Bandets påstander om at deres musikk ville vokse om man lot den modnes som god vin kunne jo ikke holde stikk. Mine skeptiske instinkter biter ikke lett på på den slags promoterende svada.

Men overbevisningen om at The Marrow Veil kom til å gå en ublid skjebne i møte her i gården var bare et prematurt førsteinntrykk. Mens jeg tålmodig og overbærende lot galskapen krype som alkalisk oppgulp ut av høyttalerne, skjedde noe uventet inne i hodet. En hypnotiserende suggesjon omfavnet meg og trakk meg inn i sin hallusinogene dimensjon.

The Marrow Veil vokste raskt til en metafysisk spirituell portal til et surrealistisk univers. For min del riktignok. For jeg tror fortsatt dette er et elsk/hat-objekt, og at en anmeldelse ikke bør forsøke å overtale noen i den ene eller den andre retning. Du får forsøke selv, om du vil. Kun individuell smak kan avgjøre din dom.

Hør ca halvparten av schizofrene Standing On Bedlam, Burning In Bliss.

Cuore Nero er med sine 58 minutter en temmelig lang skive. Deler av deres musikalske virke er tiltalende, samtidig som det finnes elementer som trekker ned. Jeg ender med et noe ambivalent forhold til skiva, og hva passer vel bedre til å beskrive akkurat det enn én tommel opp og én ned?

Vi tar vel de “dårlige nyhetene” først.
En såpass lang skive er ikke tjent med et monotont uttrykk. Nå er ikke musikken direkte monoton, men det er vokalen. Musikkens litt drømmende og søkende uttrykket har ikke all verdens register å spille på, men så trenger heller ikke sørgmodig musikk å være kolossalt vital, og musikken innehar da noe variasjon. Vokalen derimot varierer svært lite. Den er skarp, nesten skrikende, og fryktelig ensformig. Det er vel det største ankepunktet.
At musikken ikke eier originalitet kommer neppe som noen bombe. Hvorvidt låtene har nok styrke til å bære vekten av en knapp time kommer an på ørene som hører. Et og annet dørgende kjedelig parti plasserer den på vippepunktet for min del.

På den positive side har skiva også mange gode sekvenser. Om strukturen ikke er imponerende så er den heller ikke hoderystende elendig. Når så skiva har ganske mange fine melodier og melankolske stemninger, vil jeg si at deler av albumet er meget behagelig. På sitt beste, som i for eksempel Vuoto Assoluto og Zero Negativo, lukter bandet definitivt på litt høyere gradering.
Variasjon og lyd er forøvrig godkjent. Gutta gjør heller ikke noe feil instrumentalt, og havner heller ikke lengre ned på rangstigen enn svært mange andre forholdsvis ukjente band i sjangeren.
Ellers kan Kaiserreich friste med en rå versjon av Pink Floyds High Hopes.

Er du i det litt depressive lynne og finner trøst i felles elendige skjebne, kan nok Cuore Nero fungere fint. Den er helt grei, men bidrar heller ikke med noe nytt på noen måte. Ergo skal jeg hverken anbefale eller fraråde noen å investere i den.

En teaser for Cuore Nero finner du på Youtube.

Med kraftfull og temmelig dynamisk lyd, spilt inn i Nightside Studio og mastret av Tore Stjerna i Necromorbus Studio, leverer Dalkhu tre kvarter med hardtslående ekstremitet. Duoen har benyttet forholdsvis mye melodi som grunnlag for de syv sporene, men disse er krydret med rikelig krigersk gemytt, og musikken blir dermed aldri direkte lystig anlagt. Det sørger spesielt P.Ž.s bestialske growling for. At Dalkhu er stridsklare gjennspeiles ikke bare i kamplysten aggresjon, men også i et massivt preg som riktignok ikke gir et veldig episk uttrykk, men som likevel gir litt viking-assosiasjoner takket være det melodiske tilsnitt.
Sorg leverer solid strengeleik i bøtter og spann, og han kan like så godt ansette den innleide trommisen på fulltid. Spawn of the void legger sjelen i både hånd- og fot-arbeid på bunnsolid vis. Det er alltid kjekt med perkusjonister som spiller med både armer og bein, og med hjertet.

Har du sansen for både Dissection og Rotting Christ, bare for å nevne to av de band jeg får vibber av, så tror jeg nok Descend... into Nothingness faller i god jord også hos deg. Personlig plasserer jeg skiva i øvre sjikt av graderingen “god”. Den mangler gjerne litt på klassiker-status, men den har absolutt det som kreves for å fortjene en plass i den evige rotasjonen av godsaker som skjenkes spilletid.

Descend... into Nothingness ble sluppet digitalt av Dalkhu og på CD av Satanath Records i samarbeid med Darzamadicus Records for en knapp måned siden. Iron Bonehead har akkurat sluppet skiva på vinyl, og Godz ov War/ Third Eye Temple slipper den på kassett om en måneds tid. Dermed burde alle være fornøyd.

Jeg har et begrenset forhold til reinspikka doom metall, men King Heavy tiltaler meg. Kanskje fordi det ikke låter stereotype doom?
Bandet låter, som navnet tilsier, heavy. Jeg skal ikke prøve å definere hvor grensen mellom heavy metall og doom, eller doom og death/doom går, men King Heavy befinner seg ikke langt fra grenseland. De plasserer iblant foten på ulike territorium, men de nærliggende genre har vel gode diplomatiske forbindelser.

Med tung riff- og melodibasert metall med massiv vreng i nedre midtempo blir det vokalen som bærer det mest konsise doom-preget. Denne er ren, med et kledelig teatralsk/semi-operadisk uttrykk. Kanskje ikke min favoritt, men Luther, som forøvrig har visse likheter med Julenissen, eller hans onde tvillingbror, er dyktig og passer musikken godt. Han vet også å variere og legger sågar inn noen drypp av ekstremvokal iblant.

Skiva varierer godt, og byr på musikalske landskap jeg ikke er særlig bevandret i. Dermed kan jeg ikke uttale meg om originalitet, skjønt de minner ikke spesielt om noe annet jeg har vært borti før. Neppe ei obligatorisk skive, men ei ganske god ei åkke som.

Når Invictus nå har plukket opp den uhellige bylten, født av en skabbete hyene, gir det ikke bare Opus: Decay en ny mulighet til å besudle stadig flere sjeler, men også meg en ny sjanse til omsider å sette av den nødvendige tid til å ta på gassmaske og dykke ned i sennepsgassen.

Abominor byr bare på to låter, men disse tikker inn på til sammen godt over 20 minutter.
Islenderne tilbyr avsindig, intens og kaospreget svartmetall. Den som lytter vil likevel finne intrikate, labyrintiske strukturer, samt enkelte rolige stemninger som siver ut som nervegass fra en utett bunkers.

At jeg lar denne følge EPen fra Altarage er ikke helt tilfeldig. Abominor forpester tilværelsen med en mer innfløkt blanding av faretruende råskap, hypnotiske stemninger, utgjort strategisk strukturering som omringer fienden, og svimlende gitarspill som ville utløst epileptiske anfall dersom de musikalske frekvenser var blott synlige.

Det kan være små nyanser som separerer diamanter fra gråstein i den kaotiske malstrømmens univers, men Abominors finesser legger en tykk og klebrig tunge på vektskålen.

Der roligere, mer siviliserte metall-sjangere byr på tydelig dikterte linjer og strukturer, fosser musikken i låtene Altars og Vortex Pyramid avgårde på minst like kaotisk og ødeleggende vis som hurtig, tyntflytende lava. Når de roer ned flommen noe, som mot slutten av første låt, skapes større stemninger. Ellers leverer disse primitive råskinn brutal, bestialsk og inhuman aggresjon uten særlig fokus på finesse. Dermed blir jeg sittende å lete etter noe å gripe fatt i, i kaskaden av øredøvende råskap.

Dette gir meg ikke så mye på nåværende tidspunkt, men gutta virker habile, og har potensiale til å skape mer kjøtt på beina, så jeg gir dem en ny sjanse når skiva kommer. Forhåpentligvis bytter de ut noen av de slitsomme stakkato rytmene til dess. Fans av full frontal øs og pøs kommer trolig til å digge denne, men jeg er altså litt lunken enn så lenge.

Bandet spiller horror-inspirert sludge/drone doom, hvor de eneste elementene med grunnfrekvens over bass-nivå er alle samplingene fra filmen.
Bandet byr på tildels creepy melodier, pakket i et monotont og durende uttrykk som dundrer ut av høyttalerne.

Jeg har aldri likt hverken sludge eller drone som annet enn tilbehør, ekstra-ingredienser, i musikken.
For meg blir dette litt for monotont i lengden. Jeg har likevel ingen problemer med å høre at Shimon vet hva han driver med, og at Devil's Village byr på dunkle og bestialske stemninger med formidabel bruk av nedre frekvens-register.
Dette er ikke noe jeg kommer til å returnere ofte til, men jeg ser kvaliteter, og anbefaler virkelig større fans av nevnte stilarter å sjekke ut denne.

Se videoen til At The Hour Of 13.

Den greske scenen var vel heller ikke særlig kjent for lydkvalitet på den tiden, så jeg velger å overse den begredelige lyden og heller fokusere på innholdet.
Det skal likevel sies at dette er en utgivelse som nok har større historisk/affeksjonsmessig verdi enn musikalsk verdi, som et missing link i gresk black metal mytologi, nylig oppdaget av arkeologer.

Historien starter under monikeren R.O.T. (Reek of Terror), i 1986. I tillegg til navneskifte ble også kursen lagt om. Dette er et av mange europeiske dødsmetall-band som konverterte til sortere toner så snart den andre bølgen av svartmetall gjorde seg gjeldende.
Morbid, bedre kjent som Magus Wampyr Daoloth var en del av kvartetten på den tiden, men han hoppet av og formet Necromantia i 1990. I motsetning til den gjengse oppfatning, noe også metal-archives bekrefter, er imidlertid ikke Necromantia en fortsettelse av Necromancy. Necromancy fortsatte å skrive låter som en trio selv etter at Morbid hadde trukket seg ut.

Historien ble dessverre kortlivet. Foruten et øvings-opptak var demoen Visions of Lunacy, gitt ut i 1989, det eneste livstegn fra bandet før gitarist og vokalist Living Dead døde av hjerteattakk under militærtjeneste vinter 1992, i en alder av kun 20 år. Gitarist Hades (som tok over bassen etter Morbid) og trommis Unblessed bestemte seg for å oppløse bandet.
Ancient Wrath hadde blitt spilt inn året før, og ble deretter lagt i en skuff. Helt til nå.

Musikalsk er dette en tidlig tilnærming til onde, skumle og mystiske landskap. Hviskende, raspende vokal, skarpe gitarer, midtempo “Burzum-takter”, stemningsladd synth og rikelige uhyggelige melodilinjer med assosiasjoner til vampyrer, gjenferd og nattlige besøk med tvilsomme hensikter på kirkegården. Gjennomføringen er nokså amatørmessig, men låtmaterialet har rikelig med potensiale. Potensiale som dessverre forble uforløst, da bandet kort tid etter var en saga blott.

Kalmen er atter en debutant. Det er mange av dem for tiden. Metall-legionen ser ut til å verve nye aktører stadig vekk. Er vi ikke snart klare til å sende troppene i krig mot kvitekrist, systemet eller hvem vi enn utpeker til syndebukk og fiende?

Til å begynne med virker musikken nokså spennende. Turbulent og passe disharmonisk sludgy black/doom virvler ned fosser og stryk. Etter hvert innser man dog at jolla aldri når bunn, men bare fortsetter å falle.

Lyden er helt grei. Produksjonen er gjort av Tobias Engl i Englsound, og siste finish har Matias Ahonen gjort i Adiamond. Den vedvarende skarpe, ekkofylte klangen kan like fullt bli noe intens og påtrengende over tid.

Course Hex er et greit dokument fra et ferskt band. Låtene beveger seg som nevnte vannføring, og blir således ikke stillestående, og bandets gjennomføringsevne har jeg ikke noe å utsette på.
Likevel blir den musikalske bredde rimelig snever. Låtmateriale, lydbilde og ikke minst en noe gnålete vokal, blir dessuten rimelig trøttende i lengden. Summa summarum blir sluttresultatet noe middelmådig, dessverre.

Det er på tide å gjøre Hell:On mer kjent i scenen, og jeg gjør gladelig min skjerv, for Once Upon A Chaos... er et svært hyggelig møte.

Bandet blander mektig dødsmetall med enkelte fandenivoldske thrash-passasjer. Dødsmetallen er forsåvidt å foretrekke, det er visst også der bandet har sine røtter, men om thrash-elementene drukner litt i skyggen skyldes det nok blandingsforholdet. Dette er primært storslått og allsidig dødsmetall der blant annet drypp av frenetisk thrash er med på å skape ytterligere variasjon. Det veksles i det hele tatt hyppig mellom ulike stemninger og metalliske strategier.

Uten å gå i for mye detalj, for dette er en skive jeg mener du bør høre selv, er det de grandiose stemningene som tiltaler mest. Her sitter bandet på sin trone av knokler og bein, og er helt sjef. Alle andre subsjanger-ingredienser danner fundament og makaber pryd rundt den mørke kardinal.
Her introduserer bandet for første gang eksotiske instrumenter som sitar, munnharpe, shehnai (obo-lignende instrument fra nordlige India etc.) og goat-pipe (hæ...?). La oss håpe det også har gitt bandet mersmak, for det fungerer strålende.

Kvintetten er ikke ukjent med storfint besøk. Velkjente strengebendere som Jeff Waters (Annihilator), Andy LaRocque (King Diamond) og Marek “Spider” Pajak (Vader) har tidligere gjestet bandets skiver. Denne gang har gutta fått solo-bidrag fra Andreas Kisser (Sepultura).

Ukraina er et land med mye herlig kvalitets-metall, og Hell:On vil helt klart få flere runder i min spiller. Jeg er kanskje i overkant snill med karakteren, men slikt tiltrekker oppmerksomhet, og det har bandet definitivt gjort seg fortjent til!

For to og en halv måned siden ga bandet ut samleskiva Decade of Hell, med to låter fra hvert album. Den ligger ute digitalt til valgfri pris. Jeg har ikke hatt tid til å sjekke den ut, men hvis det tidligere materialet holder samme høye nivå er det en liten gullgruve som lar deg bli bedre kjent med ukrainerne.

The Boats... er en noe mer lystbetont opplevelse enn hva ...Wretched Sea var. I musikalske forstand vel å merke. Spesielt partier med renvokal, melankolsk men full av håp, bidrar til å løse opp de mørke skyene, men også tempo og rolige partier gjør sitt til at streif av solen får slippe til. De snilleste partiene har et snev av shoegaze over seg, og enkelte likheter med Hamferð. (Joda, fantasiløst nok bruker jeg samme referanse som inntrykket nest øverst på forrige side).
Tempomessig er spesielt Like Red Foam (The Great Storm) nødt til å nevnes. Denne ser bandet bevege seg fra funeral doom til death/doom. Men frykt ikke, du fan av sirupsseig funeral. Den påfølgende The Weedmen lar de langsomme havskilpaddene kompensere, ved å gå saktere enn pensjonerte byråkrater med rullator i rushtiden. Tunge partier med ditto growl har man naturligvis heller ikke gått vekk fra.

Det fargesprakende coveret, og de første rolige, nærmest post-metalliske tonene av åpningssporet The Isle gjorde meg en smule nervøs, men The Boats... viser god variasjon, vakre melodier og gromme riff på sin vei over urolige hav.
Innspillingen, gjort i Rama Studio i Mannheim, Tyskland, har blitt gjort på halvveis live-i-studio-manér, med begge gitarer spilt inn samtidig, og likeledes med rytmeseksjonen (trommer og bass). Pruduksjonen ble så mikset på en analog pult, for å oppnå varme og fylde. Hvor mye honnør dette aspektet skal ha for at det faktisk låter godt, tør ikke jeg uttale meg om, men lyden er meget god, selv om den dynamisk differanse er lav.

I tillegg til de fem låtene som klokker inn på bortimot timen, finnes det versjoner med to bonuslåter, en låt med kun renvokal, og en coverlåt. Begge den første i sitt slag på respektive vis. Den sistnevnte covrer Alan Parsons Project, og har Olav Iversen fra Sahg på vokal.

Se den offisielle videoen til Like Red Foam (The Great Storm), en studio-video av The Isle og en låt-for-låt gjennomgang av The Boats Of The Glen Carrig.