Lett doom-preget og NWOBHM-smakende heavy metall står på menyen. Greit nok det, men det blir lite kjøtt og saus, og mye ris på tallerkenen denne gang. Hverken instrumentering eller lyd imponerer, selv om ingen av delene låter dårlig. Heller ikke låtmaterialet er plagsomt, men det er selvfølgelig et aber at det det går fortløpende ut det andre øret. Det hele forblir dessverre temmelig anonymt.
Det eneste jeg personlig virkelig misliker, om enn ikke i stor grad, er vokalen. Snake McRuffkin synger med renvokal, og har ofte et litt operatisk preg som blir en smule påtatt og teatralsk.

Jeg finner ingen godlåter som drar snittet opp, og kommer ikke til å plukke fram Hystero Epileptic Possessed i framtiden. Likevel er dette helt greit i bakgrunnen. Jeg burde nok vært strengere, som i tilfellet Bonehunter, men jeg er ikke så lei av generisk heavy metall, som av middelmådig ekstremmetall, så jeg velger å være litt grei.

Selve musikken befinner seg også i et skjæringspunkt. Den har mer krutt enn post-black, men tempo og sinnstilstand er roligere og mer melankolsk anlagt enn hva ren sortmetall er. Jeg finner rikelig med tristesse, men lite avsky, og ikke riktig nok depresjon til å blande inn dsbm. Det spørs om jeg ikke må ty til båsen atmosfærisk black metal, selv om Wederganger ikke byr på høytflyvende skogskvad dynket i synth.
Halfvergaan Ontwaakt er riktignok stemningsladd metall med glidende gitartoner, den har et nokså jordnært, lett okkult preg, så da kan vi nok ikke styre utenom pagan heller.

Tempoet er stort sett rolig. Når trommene fyrer av mitraljøser skaper gjerne gitarene monotoni nok til at fartsfølelsen uteblir, og selv når strengene blir utsatt for intensiv tremolo-riffing, har gutta tilsynelatende ikke hastverk med å skiftes grep. Låtenes utvikling er langsom og ofte melodisk anlagt. De roligste låtene, som Dodendans, kan også gi et hint av Hamferð.

Likevel er ingenting skrevet i stein. Uten å føles vinglete, veksler bandet en god del stilmessig. Enkelte låter har et kjappere og livligere, skjønt også mer demonisk preg. De vokale bidrag skifter også ham mang en gang underveis. Røff nederlandsk snakke-synging spytter ordene ut, messende vokal og viking-chants forekommer, og rå, skrikende svartvokal er en gjenganger.

Halfvergaan Ontwaakt har ulike stemninger som snor og bukter på seg på rastløst vis, men samspillet mellom ulike retninger fungerer likevel overraskende bra. Jeg synes skiva lykkes i å skape sin egen stemning, og at den rettferdiggjør sin eksistens på adekvat vis. Jeg plasserer den i nedre del av segmentet “god”, da den er behagelig, men likevel langt fra obligatorisk.

Bandet ble tidlig stemplet som satanister av kommunist-regjeringen bak jernteppet, og slet med å finne et egnet sted å spille inn skiva. Likevel lyktes de med å skape et av de mest særegne lydbildene genren har sett hørt. Selve lyden er helt herlig, med autentisk, litt primitiv sjarm. Instrumenteringen er ikke så avsindig intens, dermed får musikken et luftig uttrykk med godt albuerom. Når alle elementer også kommer meget tydelig fram, med rå lyd fra gitarer, trommer, og vokal, og i tillegg omgis av kledelig romklang, får lyden en veldig god dynamisk følelse, og et naturlig, tilstedeværende preg. Det stemmer også overens med det dynamiske spekteret som lander på solide DR9.

Musikken er på sin side også spesiell. Musikken er mørk og eklektisk, og strekker seg fra lavere dunkel til høyere rå midttempo. Den varierer godt, men har hele tiden noe messende og satanisk over seg.
Vokalen, og tildels det musikalske, minner ikke så rent lite om Tormentor. Vokalen har et tydelig artikulert og demonisk preg som definitivt stikker seg ut i mengden. Det kan forøvrig nevnes at vokalist Big Boss grunnla den tsjekkiske forgreningen av Church of Satan, og at Zjevení begynner med et knapt to minutters utdrag fra Anton LaVeys The Satanic Bible, lest på tsjekkisk.

Dette er musikk som garantert hevet en rekke øyenbryn i 1990, og ikke bare bak jernteppet. I dag hadde sikkert musikken blitt bås-satt som dark metall, da Roots versjon av proto-sortmetall har et nokså rolig, melodisk og “godlynt” preg i forhold til andre band i samme sjanger.

Zjevení er en hyggelig kuriositet med passe uhyggelig musikk, men jeg begrenser meg til en “ok” gradering. Roots første offer til den mørke fyrste inneholder litt for eklektisk metall til å bli en gjenganger i mine øreganger. Likevel, dette er absolutt helt ålreit!
I Hate Records har tidligere (i 2009) re-utgitt denne på CD, og nå har turen kommet for vinyl. De 333 første på rød og svart sådan. Skiva har i mellomtiden også vært ute på Nuclear War Now!, da under den engelske tittelen The Revelation.

Jeg finner ingen offisiell stream, så du får søke selv.

Vi skal igjen til helvetes avgrunn, gjennom et virvlende ormhull av flammer. Som albumtittelen antyder, framfører karene sitt svovel-stinkende inferno via en blanding av death og black. Hovedtyngden ligger her på dødsmetallen.

Jeg liker stilen, og jeg digger hvordan vokalen gir uttrykket et preg av okkult svart magi. Adversarials avart av den stilistiske sub-sjangeren har et intenst, dissonant og kaotisk preg. Komposisjonene virker nokså solide, men enkelte ørsmå ankepunkter hindrer større uttelling.

I midttempo, og lavere, frambringes herlig ubekvemme stemninger. Når tempoet iblant økes til fullt firsprang, piskes og jages stemningene, og den gjenstående frenetiske aggresjon framstår lett som litt mangelfull og stressende.
Et annet manko er lyden. Joda, den er dundrende, men likevel litt for avsindig til å skape en god illusjon av helvetes forkammer. (Ja, jeg merker selv hvor selvmotsigende det høres ut). I tillegg blir det hele nokså intenst, noe som bare forsterkes av den lave dynamikken i produksjonen. (DR6)
Skal jeg fanges i malstrømmen må jeg tro på at den er der, men med Adversarials “lurveleven” av en produksjon (for å ta litt i) framstår den mer som en todimensjonal backdrop.

Jeg er ganske pirkete nå, men det er mest for å skille klint fra hvete. Jeg har hørt bedre, men også betraktelig verre. Som dystopisk, sonisk avgrunn gjør Death, Endless Nothing and the Black Knife of Nihilism absolutt nytten, og vel så det. Adversarial anbefales hvis du liker Andre Avsindige og Apokalyptiske Avarter Av Avgrunnen, som Azavatar, Akhlys, Antiversum og Abyssal.

Den finske trioen har holdt på siden 2011, og har en god håndfull små-utgivelser bak seg. Dette er debutalbumet.
Den 30 minutter lange skiva ble sluppet på CD i juni, og er nå tilgjengelig også på kassett og vinyl.

Bare et par av de ni låtene strekker seg over fire minutter. Flere tikker inn under tre. Låtene går rett etter strupen, skjønt ikke fullt så brutalt som forventet. Ingen oppbygging eller struktur, og knapt noen finesse.
Jeg finner riktignok tøffe takter, effektive overganger, godt driv og partier med overraskende rene og ryddige gitarsoloer som står i kontrast til den øvrige skitne og rustne skrangle-metallen. Låtmessig kløkt og helhet er derimot fraværende, og minneverdige riff finner jeg ikke engang med lupe.

Jeg kan akseptere rotten lyd dersom musikken er tøff. Jeg har hørt min dose gamle black metal demoer. Her forsterker imidlertid den bedritne produksjonen bare mitt inntrykk av det musikalske. Det dynamiske spekteret er dog sterkt, med seks av ni låter oppe på hele DR11.

Evil Triumphs Again gir meg absolutt ingenting, men den er heller ikke plagsomt dårlig. Skiva er sånn sett helt kurant, og jeg kunne nok kanskje strukket meg til middels karakter, men personlig anser jeg det som svakt når jeg bare trekker på skuldrene fordi ikke én eneste låt er verdt å trekke fram.

Skiva begynner brutalt, men nokså generisk med Locust Swarm, og frykten for at det skulle være en trend utover skiva slapp ikke taket før nesten halve skiva hadde passert. Enkelte partier med snikende subtile stemninger fra hylende gitarer virket lovende, men kunne det være nok til å plassere Hate Eternal i eliteserien hvor de hører hjemme?

Låt fem av ti, tittelsporet Infernus, blir for meg det første sporet hvor bandets potensial virkelig våkner til live. Etter fire hastige og blodtørstige angrep, skaper denne dugelig kontrast med sine mørke stemninger, hvor lavere tempo gir gitarer og trommer bedre tid til å briljere. Låta er mektigere enn det øvrige materialet også i tid, da den varer i over 6 minutter. To mer enn den typiske låtlengde.
Deretter er det tilbake til frådende råskap, men det spørs om ikke både band og lytter har våknet nå, for jeg oppfatter skivas andre halvdel som et hakk hvassere en den første.
Jeg holder imidlertid muligheten åpen for at det bare er en fonetisk illusjon, for isolert sett virker da de første låtene omtrent like sterke. Følelsen avtar også når albumet roterer på repeat, men melder seg på vedvarende vis for hver gang jeg har tatt en pause fra skiva. Likevel holder jeg en finger på at andre halvdel innehar noe mer finesse og temposkifter som bedre lykkes i å gripe min oppmerksomhet.

Trioen er teknisk habile, og byr på mye heftig instrumentering. Soloer, overganger, kule rytmer og basslinjer. Uttrykket kan ha glimt av både teknisk og storslått karakter, uten at det overdrives og går på bekostning av sjangerens rotfeste. Growlingen er av det nesten tydbare slaget, og lyden er, som forventet fra sjanger og region, brutal, hardtslående og kjøttfylt (om enn med sedvanlig generisk lav dynamikk). En vinnende formel som det ikke er noen grunn til å tukle med.
En betydelig andel av rett-i-trynet-brutaliteten føles dessverre likevel nokså resirkulert. Dette hindrer toppkarakter, men la ikke det hindre deg i å sjekke ut albumet.

Avslutningsvis følger atter en litt lengre låt. 6 minutter lange O' Majestic Being, Hear My Call gir vinyl-versjonen symmetri, og avslutter flott med mektige gitarbaserte stemninger.
Jeg har ikke et så inngående forhold til Hate Eternal at jeg vil uttale meg om deres utvikling, men Infernus er i alle fall en god skive som byr på rikelig med fet dødsmetall med heftig spill og ditto lyd.

Låtene The Stygian Deep og Pathogenic Apathy finner du her.
Resten hører du på No Clean Singing, og da spesielt tittellåta!

Ved første lytt får jeg en følelse av at Wolfheart har beveget seg i en litt mer heavy og muligens en anelse mer teknisk retning. Etter en kjapp runde med Winterborn (2013) tror jeg ikke det er tilfellet. Det er nok bare Aeon of Cold, første låt på Shadow World, som villeder meg med temmelig monoton intensitet innledningsvis, etter en innledende pianosnutt vel å merke. Og Tuomas Saukkonen med følge var nok like teknisk kyndig ved forrige korsvei.
På debuten var dette et enmannsband med enkelte gitarsolo-bidrag fra Mika Lammassaari (Eternal Tears of Sorrow, Mors Subita m.m.), men gitaristen er nå fulltidsmedlem i likhet med bassist Lauri Silvonen og trommis Joonas Kauppinen (eks-Misery Inc. m.m.). Sistnevnte har også trommet for Tuomas i Before the Dawn.

Foruten kravet om god lyd er låt-materiale tilnærmet alfa og omega innen denne sjangeren, og lyden er som forventet meget god, skjønt den dessverre har mediokre DR6 i dynamisk spekter. Låtene overrasker på ingen måte. De preges som vanlig av gode melodier, brukbar variasjon og grei oppbygning, samt stemninger som veksler i landskap som melankoli, grandiose power-hymner og svevende natur-inspirasjon.
Det er selvfølgelig en fordel at artistene kan spille også, men det tar jeg for gitt når Wolfheart står på menyen. Spesielt gitarspillet må trekkes fram. Instrumentet frembringer rikelig ørefryd i denne omgang.

Shadow World er selvfølgelig fin-fin, selv om jeg ikke synes den fremviser mannens aller beste melodier. Jeg anser selv forgjengeren som mer minneverdig. Dette er likevel et trygt kjøp for følgesvenner av mannens musikalske laden, og skiva skal få den karakter den fortjener. Dette kan naturligvis sees som en positiv ting, men medaljen har sin bakside.

Jeg er personlig litt skuffet da jeg synes Tuomas kjører litt safe. Etter så mange år i konstellasjoner som Before the Dawn, Black Sun Aeon, Dawn of Solace og så videre, er vel tiden kanskje moden for å bryte litt med det komfortable. Jeg hadde personlig håpet på litt sterkere komposisjoner, og gjerne litt vågal utvikling i stil og uttrykk, så toppkarakter blir det dog ikke.

Hør åpningssporet Aeon of Cold.

Her blandes nemlig sjangere livlig, men likevel naturlig. Bandet vingler ikke mellom ulike uttrykk, men har plassert seg i et abstrakt krysningspunkt mellom ulike horror-inspirerte ekstremmetall-genre og okkult 70-talls doom. Det høres kanskje sært ut, men Take Over And Destroy får det til å låte som verdens mest opplagte utgangspunkt.

Det eneste som veksler en god del på Vacant Face er tempo og trøkk, og tildels vokal. I øvre midttempo prioriteres tøft, lett diabolsk preg, mens de mer nifse stemninger dominerer i lavere hastighet. Vokalen er enten som en raspende thrasha variant av svart vokal, eller litt sleazy renvokal i stil med for eksempel Billy Idol.

Take Over And Destroy faller litt på siden av mine preferanser, men sett bort fra subjektive “ganske bra”, har bandet en sunn dose egenart, og de lykkes med å skape en skive med gjennomført stil. Denslags trekker opp.
Skiva ble opprinnelig sluppet via Comfort Point Records for et år siden, men når trolig flere ører denne gang.

Etter mer enn 1200 konserter er bandet utvilsomt profesjonelle på scenen. Jeg har dessverre ikke fått sett dem live, og det gjør jeg ikke nå heller, da dette kun er en CD, og ikke en visuell presentasjon. Dermed er det vanskelig å si om sekkepipene, for eksempel, spilles live eller bare er sampler.
Sa jeg én CD? Beklager, jeg mente to. Med mindre du foretrekker den trippel-vinylen. Dette er nemlig intet mindre enn en samling med 31 låter, som tilsammen varer i vanvittige 140 minutter.

Live-CDer har mistet mye av magien med årene, men så lenge de rette forutsetninger er på plass kan også det formatet være noe som får sine uregelmessige avspillinger i ny og ned. Da tenker jeg naturlig nok på aspekter som at band og låtmateriale er av det rette kaliber og at lyden borger for litt sofakos.

Bandet er uten tvil av rette kaliber, og låtmaterialet er hentet fra så godt som hele karrièren. Kun skiva Khronos er av en eller annen grunn ikke representert. Selv låter fra demo-dagene og en Thou Art Lord-cover har man funnet plass til.
Lyden har bevart live-følelse på upåklagelig vis. Man hører godt at dette er live, og publikum er i bakgrunn slik de skal være. Likevel er ikke lydbildet helt optimalt. Litt smårusk er greit. Konserter uten noe rusk er etter alt å dømme fikset for mye på i studio i ettertid. Alle live-skiver er utsatt for mer eller mindre retusjering, men Rotting Christ låter i alle fall mer autentisk live enn de største jålebukkene. Jeg stusser imidlertid litt på hvorfor cymbaler og high-hat tidvis høres såpass “skjelven” ut. (For eksempel midt i The Fourth Knight of Revelation). Ikke at det plager meg, dog. Et mer kritisk ankepunkt er at strengene havner litt bak trommer og vokal i miksen et par steder. Dette varierer noe utover, men en låt som The Call of the Aethyrs ender opp med et litt tynt og snilt lydbilde som resultat. In Yumen - Xibalba er derimot velsignet med drønnende gitarer.
Litt jevnere kraft i dur og resonans fra bass og gitar, og noe saftigere og mektigere lyd hadde nok matcher bandets mektige uttrykk bedre, men selv dette ankepunktet rokker ikke ved live-albumets grunnvoller, for lyden er for all del mer enn godkjent.

Lucifer Over Athens viser et dyktig og utholdende band i god form, som byr på en massiv mengde gromlåter, men jeg kunne selvfølgelig heller tenkt med en DVD.

Hør Athanati Este, fra Sanctus Diavolos (2004).

Portugal har knapt 600 aktive band med registrerte utgivelser (mot i overkant av 666 band her til lands), men bare en håndfull kan vel sies å ha et solid navn, så da skader det vel ikke om scenen får litt økt oppmerksomhet.

Musikken tok litt tid å vende seg til. Hovedsakelig på grunn av den noe enerverende vokalen. Ved første lytt trodde jeg det var en småhes fyr med lys, litt skrikende stemme som frontet materialet, men det er altså det andre mulige alternativet, kvinnelig sortvokal, som er tilfellet. Sophia er nokså pågående, og kan bli slitsom i partier med mye vokal, men den desperate og forpinte klangen står likevel godt i stil til musikken.

Musikken består av saktegående, skarpe og mørke toner med depressive melodilinjer som oser av sorg, håpløshet, tungsinn og fortvilelse over all verdens meningsløshet. Adversarial Light bringer ikke bare seige sorte toner med sin black/doom, men heller en svart versjon av sorgtung death/doom i stil med tung og seig dsbm.

Et kledelig sludge-preg passer godt inn, og perkusjon med tildels vital bruk av trommestikkene skaper litt putring og fresing i den tyktflytende gryta.
Bandet er en samspilt enhet, hvor gjennomtenkt instrumentering skaper god dynamisk driv og krydder i musikken. Jeg tror jeg strekker meg til å si at bandet har en ganske så original vri. Når så lyden formidler bandets uttrykk så detaljrikt som her, ender det med at ei skive jeg i utgangspunktet var temmelig skeptisk til, har vokst til meget hyggelig uhygge.

Vaee Solis formidler uforfalsket avsky i fullkommen mangel på tro, håp og kjærlighet, på ei skive proppet med sortsindige, plagede stemninger. Hele herligheten ligger ute til valgfri pris for den digitale versjonen, mens digipak-versjonen kommer i begrenset opplag og vinylen ventes tidlig på nyåret.

Sjekk teaseren, og stream her:

Britiske Scythian er det første engelske bandet på Hells Headbangers, og de gjør ingen skam på hjemlandet. Tvert imot leverer de god og vellydende black/death krydret med episke viking-influenser.

I god britisk tradisjon byr karene på velstrukturerte og sammenhengende låter. At uttrykket iblant er kjapt og hissig betyr ikke at det oppleves som øredøvende kaotisk og tøylesløst. Gutta holder litt igjen for å vise hvem som har kontrollen, og resultatet lar ikke vente på seg. Ni strukturelt ryddige spor yter god sanselighet og gir lytteren det nødvendige overblikk for selv å ta del i krigen når disse trollene går til angrep på strategisk manér.
Med moderat bruk av Bathory-inspirerte viking-tematikk, samt luftige gitarsoloer, får låtene et godt løft som bidrar til karakter og hindrer Scythian fra å gå i ett med mengden.

Skiva er i likhet med den nedenfor spilt inn med Greg Chandler (Esoteric, Lychgate) i hans Priory Studios, og mastret av Leon Macey (Mithras m.m.) i Dreaming Studios. Lyden er rund og mektig, og passer meget godt til Hubris in Excelsis, selv om sluttresultatet har blitt kompakt som sild i tønne (DR4).

Det kan nevnes at trioen, med medlemmer fra blant annet Craven Idol, Crom Dubh^* og Sepulchral Temple^*, nå ser ut til å ha blitt redusert til en duo. På skiva gjester også en av bandets forhenværende gitarister.
Ikke direkte uvurderlig, men absolutt en meget hyggelig overraskelse av en skive som i mine ører fungerer aller best når melodier og stemninger får fritt leide i midttempo passasjer. Tilgjengelig på CD og LP førstkommende fredag.

De stemninger Lychgate skaper med sitt nye verk, fortsetter ufortrødent sitt bekmørke symfonisk-klingende virke med panoptikon-relatert tematikk.
Musikken er langt fra typisk black metal, men har heller ikke det kommersielt tilgjengelige tilsnitt den symfoniske halvbroren er kjent for. Kirkeorgel utgjør en betydelig del av uttrykket, og får det hele til å låte som en organisert sort messe hentet fra en av Lovecrafts noveller. Orgelet er brukt i langt større grad enn på debuten, og plasserer Abhors bruk av instrumentet helt i skyggen. Så har man da også fått særdeles profesjonell hjelp av den profilerte organisten Kevin Bowyer.

Hele strukturen minner mer om en forvrengt liturgisk klassisk symfoni skrevet for mollstemte pipeorgel i store, dunkle katedraler. Den 50 minutter lange uhellige seansen begynner da også med Unto My Tempest, etter pioner Marcel Dupré. Det øvrige materialet er skrevet av gitarist, organist m.m. Vortigern. Med seg har han ytterligere fire mann på fast basis, hvorav aktører fra mer eller mindre kjente konstellasjoner som Ancient Ascendant, Macabre Omen, Omega Centauri og Esoteric er å finne i rekkene.

Skiva er mikset og mastret i Priory Studios av studioets eier, bandets vokalist og gitarist G.A. Chandler (Esoteric). Både musikk og lyd er mektig, nærmest andektig, i all sin kullsvarte prakt. Musikkens kraftige dynamikk matches av lydbildets gode dynamikk (DR8), og skaper et vederstyggelig blasfemisk mareritt i ti akter; en messe dåpen av Satans førstefødte sønn verdig. En svært god og dystopisk skive med meget gode komposisjoner, der variasjon, progresjon, helhetsfølelse, lyd, instrumentering og originalitet virker å være gjennomført til fingerspissene. Jeg har tilgode å lese tekstene, men de ligger på Metal-Archives, så da har jeg noe å se fram til en mørk aften.

An Antidote for the Glass Pill er i likhet med Öxxö Xööxs Nämïdäë lagt ut til fri nedlasting på Bandcamp, med forslag til kostnad etter hva lommebok og samvittighet tilsier.

Bandet ble grunnlagt i 2006, og spiller en atmosfærisk, nokså sær variant av gotisk-klingende doom metall.
Trioen trår på sin andre skive til med ni låter som strekker seg til hele en time og et kvarter.

Musikken er sjangeren tro ganske rolig, men lydbildet er nærmest fylt til bristepunktet, og Nämïdäë føles således en anelse intens. Nå kommer ikke alt av kirkeorgel, el- og akustisk gitar, hviskende, ropende og korende mannlige og kvinnelige vokaler og ulike sampler samtidig, men det er mye tilstede til omtrent en hver tid.

Deres teatrale framtoning kan minne en anelse om mange og ulike band (som Grand Alchemist, Dismal Euphony, The Covenant, m.m.), men ligner også like lite på hvert enkelt av disse. Utførelsen er mer ambient, atmosfærisk, operatisk, svevende og små-sært enn de assosiasjoner jeg får, og de referanser jeg kan komme på. Dermed blir dette ei litt krevende skive som åpne sjeler med større interesse av en lett absurde sjanger-møljer sikkert vil finne større glede i å utforske.
Gjengen har uten tvil lagt ned mye arbeid i både intrikat komponering og gjennomføring, og resultatet er profesjonelt, med dertil-egnet lyd.

Jeg er kan hende feil mann for jobben, men jeg har gitt den noen sjanser, og vil informere om skiva uansett. Godkjent, men ikke helt min greie altså, så overse rangeringen.
For å motvirke piratkopiering har bandet lagt denne ut på Bandcamp til en frivillig pris. Sjekk betalings-forslag nederst på siden og spander en slump hvis Nämïdäë faller i smak.

Burde Gladius Sky slippe unna med såpass iøynefallende tjulån av sognametalliske virkemidler som det de her gjør? Vel, låtskriver Tanner Revak legger ikke skjul på sine inspirasjonskilder, og 11 år etter Valfars tragiske endelikt er det kanskje greit å slippe andre til med sine spede forsøk på å skape ny magi.
Gladius Sky blander disse stilistiske elementer med øvrig melodisk black metal, tilsetter symfoniske tilsnitt, litt akustisk kos, noen små korn av subtil finsk skogsmetall-stemning, noe som forsterkes av de få sekundene med trekkspill man finner i Alchemy of Spirit, og rører det hele sammen i den sorte gryte. Ut av gryta kommer den ene gode låten etter den andre.
Følelsen av imitasjon vil dog ikke slippe helt taket.

Det symfoniske er mer inspirert av klassisk musikk, deriblant barokk, enn av den mer soundtrack-baserte stilen som blant annet Dimmu benytter. Vi finner ikke bare dette i enkelte moderat brukte orkestrale samplinger, men også i det neo-klassiske gitararbeidet. Gitaren veksler ellers mellom det neo-klassiske og den særdeles Windir-inspirerte stilen.

Instrumentering og sampler fungerer meget fint. Det er mye knasende godt gitarspill på skiva, og med Hannes Grossmann (Alkaloid, Eks-Obscura) bak slagverket vet man at perkusjonen er tatt hånd om på profesjonelt vis.
Editering, miksing og mastring er foretatt i Woodshed Studio i Tyskland av V. Santura (Dark Fortress, Triptykon, Obscura, etc.). Lyden er detaljert og kraftfull, med brukbar dynamikk (DR7).

Låtene har mer enn nok av variasjon. Blandingsforholdet skaper en form for egenart, men det lånes litt for mye til å trekke fram toppkarakter. Liker man nevnte stilarter og referanser, er det ingen grunn til å ikke gi førsteskiva Ex Metallo en sjanse.

Det har tatt sin tid, og jeg har angret litt på det valget.
Det er mulig at årene som har gått har brakt så mye bedre musikk at tidens tann har fortært Elysian Fields uttrykk. Det er også en vag mulighet for at det er meg det er noe galt med. Jeg får ihvertfall ikke helt taket på Adelain, som forøvrig kommer med tre demolåter som bonus, og gis ut på CD og dobbel LP.

Elysian Fields har sin bakgrunn i den greske scenen, og det er et moderat snev av den type black metal i fundamentet. Med utstrakt bruk av rolige takter og mildt sørgmodige melodier, samt inkorporering av synthesizer-basert piano og fele, får musikken et sterkt vampyr-romantiserende gotisk preg.
Jeg har ikke noe stort problem med akkurat det, men ingen av låtene er gjennomgående sterke nok til å bære konseptet.

Som ren sortmetall er Adelain ubrukelig. Selv kjappe partier føles rolige og harmløse. Låtene består av ulike segmenter, og er sånn sett varierte, men de bedre sekvenser skusles igrunn bort når de blandes med mer generiske partier, og den helhetlige følelse må lide.

Lyden er temmelig elendig. Den er ikke så mye rotten som den er billig. Produksjonen er flat og livløs, og både flygel og fiolin er skrekkelig syntetisk. Jeg kan godt høre på underprodusert musikk så lenge låtmaterialet er sterkt, men i dette tilfellet hadde nok et saftigere lydbilde hjulpet på lytteopplevelsen. At skiva er spilt inn i Storm Studio under George Magus (Necromantia) ledelse, at lyden er tydelig og at dynamikken er svært god, med flere låter helt oppe i DR11, får ikke hjelpe.

Det er godt mulig Adelain hadde tiltalt meg mer for 20 år siden, men per i dag går den inn det ene øret og ut det andre, og det har den gjort minst fem ganger nå uten å ha etterlatt så mye som én minneverdig strofe. Det er helt greit, og tidvis ganske fint mens det står på, så jeg skal ikke være for streng heller. Skiva er likevel som et eneste langt likegyldig trekk på skuldrene, så jeg kunne forsåvidt vært strengere, men jeg begynner å føle at jeg allerede har brukt opp kvoten for denne måneden.

Denne proto-metall genren har aldri vært min favoritt. Mye av det jeg har hørt har vært betraktelig slappere enn de fleste ordinære rockeband. Mye har også hatt forferdelig traurig kastrat-vokal.
Sant å si er jeg usikker på hvorvidt NWOBHM anses som en egen sjanger eller ei, da det virker på meg mer som en samlebetegnelse på en kulturell bølge enn en enkelt definert musikalsk retning.

Det åpner i ballade-land. Etter noen sekunder med bjellekrans, som gir mer juleassosiasjoner enn noe annet, fortsetter åpningssporet i samme rolige tralten før man tydeligvis bestemmer seg for å rocke litt på slutten. Den ti minutter lange tittellåta følger opp med mer mer ballade. Helt nedstrippet de første minuttene, før tyngre gitarer med vreng kommer til. Det fortsetter rolig, men låta inneholder både kløktig rytmisk oppbygging, ren vokal som passer godt inn, og litt kul stereoeffekt på gitaren. De siste minuttene reserveres til ganske herlige, skjønt ikke veldig heftige gitarsoloer.
Selv om låta er den spenstigste på skiva, kan basis-strukturen “snill og rolig heavy metall med en og annen hyggelig solo” sies å være symptomatisk for det meste av The Sin Eater. Det meste preges av rolige toner, bare unntaksvis erstattet av rocka takter og tøff instrumentering.
Skiva er velegnet som bakgrunnsmusikk og til bilkjøring, men jeg vet strengt tatt ikke hvilke metallhuer som finner glede i slike semi-balladesamlinger. Vokalen har et noe flatt, monotont og poppa preg, men er i alle fall fritatt fra femi-vokal, så da skal jeg heller la være å klage.

Skivas lengste låt, nesten 13 minutter lange Psilocybin får æren av å avslutte. Etter litt over fire normale minutter endrer låten karakter, og lever dermed opp til tittelen. (Psilocybin er det aktive stoffet i fleinsopp). Et par minutter med psykedeliske stemninger følger før en kar med britisk dialekt beskriver en tripp preget av hallusinasjoner og paranoia, til rolig musikk som gradvis øker i styrke og trykk i samsvar med hallusinasjonenes crescendo.

Morsom avslutning og enkelte kjekke partier også andre steder underveis på albumet. Greie melodier og strukturer, med like mye preg av sent 70-tall som tidlig 80-tall. Skiva i sin helhet byr likevel på for lite adrenalin for min del. Alt i alt er jeg nok litt skuffet, og jeg kommer ikke til å returnere til denne skiva, noe som reflekteres i karakteren. Det betyr likevel ikke at den er dårlig. Instrumenteringen er god, og lyden har god dynamikk og passer stilen godt.

Du vet selv om dette kan være noe for deg. I så fall tar du en lytt til låta The Sin Eater.

PS: Korrekturlest 13.08.15. Ingen endringer utført, men noen små og utdypende merknader tilføyet.

Med virvlende kakofonisk og frenetisk riffing, kun brutt opp av dystopisk-lydende disonant ulyd, skapes en herlig ubekvem seremoni til ære for avguder kun de mest avskyelig primitive og kynisk hjerteløse bortgjemte kannibal-stammer kan finne på å dyrke.^*

Som en bevisst og tenkende personifisering av uforfalsket hat, som en konstant trykkbølge av konsentrert ubehag, slår veggen av alarmerende lyd mot lytteren. Samtidig dukker små stikk av ufrivillig telepatiske hallusinasjoner opp på innsiden av hodet. Syner og tanker som tvinger de mest ubehagelige minner opp i dage.
Om du for eksempel skulle hører en spilledåse repetert i fem fulle minutter gjennom siste halvdel av Veil of Transcendence, kan du være sikker på at den prober hjernen etter frykt og traumer helt tilbake til barndommen. Den helvetes tåkeluren ernærer seg av negative følelser.

Den soniske ånden har dannet en beskyttende mur rundt den siste sanne skjebnesvangre kult av avgudsdyrkere, og deres endelige katastrofale ritual. En messe som vil mane fram umenneskelig monstrøse avguder hvis mål og mening er å ende all harmoni og gjenopprette anti-kosmisk kaos.
Det perfekte soundtrack til Cthulhu-mytologien, med andre ord.

^*Muligens med unntak av The Misanthropic Luciferian Order.

Disse mollstemte gravrøverne har selv kommet et godt stykke i forråtnelses-prosessen.
Jeg liker i grunn deres skitne, markspiste dødsmetall godt. Gitarene holder låtene gående på nokså energisk og vitalt vis, og den bestialske vokalen agerer Necros Christos på herlig vis. Sammen skaper dette gode stemninger som holder oppmerksomhet ved like.

Like fullt. Jeg var (i overkant) strengt mot Majestic Downfall, og da bør jeg være like streng mot Istengoat. Det finnes såpass mange skitne band som stikker sine langhårete hoder ut av grotter og gravkamre at man nesten bør kunne forlange litt ekstra i låtene, skal det kvalifisere til heder og anerkjennelse.

Skiva er god og skitten, med ålreite låter og tidvis mektige partier, så fans av den type dødsmetall skal selvfølgelig sjekke ut Istengoat og deres blodtørstige Atlas Shrugged.
Dersom jeg skulle få dårlig samvittighet for den nesten ufortjent lave rangeringen trenger jeg bare høre det første minuttet av Es Brent, for den fælslige Hindu/Bollywood-greia der passer overhodet ikke inn i det hele tatt.

Bak deg; mer enn tusen grader tyktflytende smeltet stein. Foran deg; havet.
...kun adskilt av strie strømmer og høye bølger som vil holde deg i et jerngrep til magmaen renner over kanten og skålder deg levende, riktignok. Ethvert forsøk på å svømme for livet, til den sikre drukningsdød i åpent hav, eller som et lett bytte for den beryktede hvithaien, vil utvilsomt ende i at de fem meter høye bølgene knuser eller spidde deg mot de spisse klippene...

Beklager den dramatiske introen, men det er dramatisk musikk trioen fra New Zealand har skapt. Eller kanskje ord som skummel og urovekkende passer bedre. Jeg burde kanskje brukt noe nifsere, som et hjemsøkt hus som analogi, men jeg lot meg rive med av den massive musikalske lavastrømmen som i sin tur renner like ned i malstrøm som har fått tittelen Revenant.

Bandet har vært aktive i over ti år, og har gitt ut to tidligere skiver. To av medlemmene holder også hus i The House of Capricorn, men ulikhetene kunne knapt vært mer påfallende.
I Creeping står black/doom med lett okkulte irrganger i høysetet. I løpet av en halvtime er dette som en reise i kullsorte landskap. Ofte småseigt, men med god tempo-variasjon. Med creepy atonale triton-riff initieres (u)behagelige melodilinjer av vital art. Bandet holder seg innenfor rammer som kan framstå som nokså monotone, men som i sannhet består av stadig endring. Musikken, med dens uhyggelige og eklektiske stemninger lar seg ikke lett forklare. Derfor vil jeg heller oppmuntre deg til å lytte selv.

Det jeg kan si med 100 % sikkerhet er at jeg har veldig sansen for den mørke reisen Creeping her tar meg med på. Selv om man naturligvis har hørt ting i samme gate, er det ikke alltid like vellykket som i tilfellet Revenant.
PS: Jeg har valgt å bruke omslaget fra vinylen på coveret over, ettersom jeg likte det bedre enn CD-omslaget.

Den death/doom bandet framfører er variert i uttrykk, og med tålelig god lyd. Den mangler likevel fortsatt litt av det som kreves for ikke å gli rett ut det andre øret.
De første tonene i tittellåta åpner på originalt vis, før mektige og sorgfulle toner trår til. Dette skaper høye forventninger av potensiale som forblir noe uforløst.
Duoen har et ganske rått uttrykk, sjangeren tatt i betraktning, og de skaper nokså klaustrofobiske stemninger. Når de iblant øker til heseblesende tempo blir stemningen mer ubehagelig og stressende.

Tittellåta er med sine mindre enn tre minutter som en intro å anse. De fire påfølgende sporene strekker seg fra knapt 12 til ca 16 minutter. Lyden er mørk, dundrende og trykkende, med framtredende bass.
Selv om jeg ikke føler at låtene makter å feste seg veldig godt, og at skiva derfor ikke innfrir helt, skal det sies at låtene virker å vokse, og at det tar tid. Det er temmelig sannsynlig at jeg ikke har brukt god nok tid, og at jeg er noe urettferdig med graderingen. Etter nesten fire timer liker jeg tross alt det jeg hører ganske godt, men uansett om dette er en helt ålreit skive, tilsvarer det like fullt et ganske gjennomsnittlig resultat med tanke på konkurransen.

...When Dead er en mer enn akseptabel, men ikke obligatorisk utgivelse fra Majestic Downfall, og sjanger-fans vil neppe angre på en eventuell investering.

Isar på vokal og Fjalar på alt av instrumenter og renvokal utgjør nå duoen Istapp fra Mjövik, ved Karlskrona, langt sør i Sverige. Den samme duoen utgjør bandet Nivlhel, fra Skellefteå, et godt stykke lengre nord.
Fjalar har vært med siden starten i 2005, og fire medlemmer har sluttet eller blitt skiftet ut siden den tid. I 2010 kom første fullengder, Blekinge.

Med melodi-slynger i rikt monn, kan Istapp minne en smule om tidlig Mörk Gryning, dog med færre djeveldyrkende stemninger, og sterkere viking-metalliske tilnærminger. Lyden er også dertil egnet. Tettpakkede DR5 i dynamikken gir ikke det mest luftige resultatet, men selve produksjonen er kledelig.
Istapp har som overlagt mål å slukke solen. Gutta dyrker den kommende istid, med overlevelse kun for de hardhudede, som utstår snø, is og kulde. Jeg vil tro den kontroversielle låt-tittelen Vit Makt reflekterer konseptet, skjønt slike skjødesløse grep kan lett lede til et uheldige stempel. Forøvrig er nok ikke musikken like bitende iskald som deres fimbulske dyrking av den evige vinter, men det er ikke mange solgløtt eller andre varme referanser å spore heller.

Melodisk black/viking av typen Istapp lirer av seg er naturligvis ikke sjanger-definerende. Der Blekinge i stor grad bestod av minneverdige låter, har ei Frostbiten like mange melodiske mothaker. Tittellåten er nok den som med sine koringshymner stikker seg mest ut i så måte. Med rimelig gode melodilinjer, dyktig instrumentering som fungerer fint, vokal som veksler adekvat mellom herlig harme og god nordisk renvokal, og fin dur i lydbildet har gutta likevel gitt ut nok ei god skive, der ti nye låtene i det hele tatt byr på nokså fengende driv. Skiva overgår nok også generelt mangt og meget av melodisk sot-farget metall med tilbøyelighet til viking-estetikk.

Noe av det første som slår meg når jeg sammenligner de to skivene er lydbildet, som er langt mer komprimert denne gang. Med massive DR11 hadde Internal Caustic Torments store og luftige kontraster. Downfall Rising er med sine DR7 atter ett offer for vakuumpakking, selv om lyden heldigvis er langt fra så tettpakket som mange andre moderne mastringer. Forøvrig er det ikke stort å si på produksjonen. Litt grumsete, javel, men det kler da også dette levende døde bandet.

Låtmaterialet er ikke direkte ujevnt, men det er heller ikke like sterkt hele veien. Det er igrunn like greit da enkelte topper i formkurven likevel ivaretar generelt god kvalitet. Tredje låt, I Am the Abyss, for eksempel, overrasker med symfonisk intro. Det hadde ikke skadet om dette elementet hadde slått videre følge med dødsmetallen, men det avslutter like brått som kaskader av riff inntrer etter bare få sekunder. Låta er likevel av det solide slaget, med suggererende melodier like under den grumsete overflaten.
Deretter følger det slag i slag med mektige Fall Of The Weak og mer dystopisk anlagte Putrid And Bound (By The Seed Of Satan).
Etter Paid In Blood, ei låt helt på det jevne, avslutter to minutter lange Abandoned Furthermore kalaset med majestetisk symfonisk tilsnitt.
De to første låtene er slettes ikke verst de heller, bare så det er nevnt. De innehar meget gode partier, men i mine ører også enkelte mindre spenstige transportetapper.

Med unntak fra det lydmessige skal jeg ikke sammenligne denne skiva med debuten i særlig grad. Den var nok noe jevnere, og den gjorde gjerne mer inntrykk da den ble sluppet i dødsmetallens yngre år, men hvilken som er best satt opp mot hverandre skal jeg ikke uttale meg om. ...Torments har nok samlet ufortjent mye støv ettersom dette ikke var min foretrukne sjanger på den tiden.

Med subjektivt sett tre mer enn greie låter, tre virkelig sterke spor, samt en generisk intro og en tvert imot knall epilog, anser jeg denne passe brutal halvtimen som en dødelig dose som definitivt fortjener tommelen opp.
Et velkomment comeback. Med mindre disse zombiene er ute etter hjernen min, vel å merke.

Skiva byr bare på fire låter, men disse opptar da også 42 minutter.
Tempoet holdes stort sett i nedre del av midtempo-registeret, hvor et typisk øyeblikks-bilde ville avslørt en dirrende vegg av skitne dissonante gitarer, hamrende trommer med innestengt harme og dype rumlende døds-grynt som kaster ekko i vrede.

Musikken er tøff, og lyden mektig og gjørmete. At originalitet mangler får så være. At trommene iblant dunker teppe på stakkato vis skal jeg se gjennom fingrene på. At låtene mangler litt egenartet finesse, som for eksempel minneverdige melodilinjer er litt kjedeligere.
Det skorter altså litt på den distinkte karakter for Unorthodox Equilibrium, og skiva lever sånn sett ikke helt opp til navnet. Som et torturkammer fylt med elektriske drill- og kapp-verktøy fungerer skiva imidlertid svært godt som en stemnings-skive.

Ikke uvurderlig, men uhellig og ubehagelig.

Trioen Throaat fra Brooklyn, New York er inspirert av den første sorte bølge, black/thrash og annen tøff og hard metall fra samme epoke. Kanskje burde de latt seg inspirere i større grad av åttitallets frie tøyler til å søke musikalske utfordringer og uprøvd terreng uten restriksjoner, for er det noe man bør lære av de band som gikk nye veier er det vel helst å gjøre nettopp det.

Throaat får vel gjøre som de selv vil, selv om det innebærer å plaske rundt i havnebassenget heller enn å utforske nye musikalske territorialfarvann.
Bandet er ungt, så det er alltids muligheter for at de kan finne på å gå nye veier med tiden. Karene har faktisk rukket å spille inn fem demo/split/EP-er før denne, tross kun et par år i aktivitet. EPen Black Speed består av fire låtene, pluss en cover, og viser i alle fall potensiale. Gutta skriver ålreite låter og presenterer dem på ganske sjarmerende vis.

Lyd og stil minner om det trioformat vi kjenner fra den gyldne æra. Med rocka riff og (enkle) gitarsoloer, rom mellom instrumentene og ditto luftig produksjon er det ikke vanskelig å høre at Motörhead og Venom er blant inspirasjonskildene. Musikalsk gir disse også en viss pekepinn, da Throaat har valgt å boltre seg et sted i mellom disse.
Etter fire ålreite låter i rocka proto-svarte landskap, settes det punktum med en overflødig men kurant versjon av In League With Satan. Helt greit, og bedre enn EPen nedenfor. Dessverre finner jeg ikke noe musikk å dele med deg.

Termen “moderne metall” bare ber om trøbbel. Hvordan skal man refererer til noe sånt om ti-femten år, når det gjerne bare er “datert metall”? Det disse karene spiller kan vel kalles noe sånt som “moderne” melodisk “thrash”.

Kunsten er å forsøke å overhøre den irriterende og påtatte vokalen som ligger som ei hås breial kråke i front av lydbildet, for musikken i seg selv er ikke så ille jævlig.
Låtene består av stadig skiftende riff, fingerspill og rytmer med mer enn brukbar variasjon i håndarbeidet.

Selv om det bygges på et fundament av thrash har konglene falt langt fra grunnstammen denne gang. Spillinga er melodisk, selv om det ikke akkurat ligger konsistente melodier til grunne for låtene. Et nokså teknisk aspekt innlemmes også. Det instrumentale byr altså på langt fra nyskapende, men helt ålreit og tidvis nokså bra musikk, med ålreit lyd og godt dynamisk register (DR8).

Men så var det den insisterende kråka da. Når han iblant forsøker å growle låter det nesten halvhjertet, ettersom fyren mangler det dype, maskuline og dyriske trøkk som kreves for å gjøre en solid innsats. Når så det nebbete fjærkreet atter setter igang, er det så man gremmes. Vokalen utgjør en såpass stor del av bandets uttrykk at selv karakteren “middels” gis under sterk tvil.

Krigeist satt det hele igang i hjemlandet New Zealand, sterkt inspirert av sortmetallens andre bølge som skylte ut av Skandinavia som en ny serie vikingtokter på nittitallet. Etter debuten-skiva Defying the Bonds of Cosmic Thralldom (2010) flyttet han til Skottland. Der fikk han etter hvert med seg tre likesinnede karer med fartstid fra blant annet Cnoc an Tursa, Saor og Haar. Oppfølgeren Sitra Achra (2013) ble dermed gitt ut som et fullt band.

Kvartetten tok turen til Necromorbus Studio i Stockholm for å spille inn disse 7 låtene, ganske enkelt titulert Ophidian Henosis I - Ophidian Henosis VII.
Dystre og stemningsfulle toner åpner på rolig manér før det braker løs. Med tidvis frenetisk fart bak slagverket, er det like fullt stemninger av marens ritt i megalomanske doser som virker å ha drevet den plagede vokal til vanvidd. Også de glidende og iblant virtuose gitarene virker å være smittet av feberhet besettelse der de frambringer virvlende melodilinjer.

Gjennom 47 minutter dras lytteren gjennom en berg og dalbane jaget av onde ånder med skiftende lynne, uten mulighet for avstigning. Ikke ønsker man å gå av heller, for den skrekkblandede fryd turen besitter sitrer godt i mellomgulvet. Godt hjulpet av en vital bass som får de skrale vognene og deres passasjerer til å bevre i frykt.
Necromorbus virker å ha vært et godt valg i så måte, for den mørke vellyd lar alt komme tydelig og kraftfullt fram, og det dynamisk spekteret matcher musikkens dynamikk med en verdi som i snitt ligger nærmere DR8 enn DR7.

Jeg tror faen meg jeg tar en tur til.

Italienske Avantgarde Music trenger knapt noen presentasjon. Labelen har holdt det gående i over 20 år, i nesten 25 om vi regner med de første årene under navnet Obscure Plasma. De gir etter mine beregninger ut sin 250'ende utgivelse under nåværende moniker i september. Sammen med under-selskapet Wounded Love Records er man snart oppe i 300 utgivelser.

Det begynner dystert, idet Movimento d'Avanguardia Ermetico presenterer hele 15 minutter spennende, nedstemt sort metall. Alien Syndrome 777 byr på sin side på synth og programmering i sin avantgarde tilnærming til genren, mens The Clearing Path tilbyr primitiv råskap og atmosfære. Helt greit, men jeg venter til sveitsiske AION med å lete etter nye superlativer. Deres nesten 8 minutter lange låt bringer mørke skyer av frykt og avsky, dandert med eklektiske tordenbyger. At regnet begynner å piske mot ruten akkurat idet låten er inne i en stemningsfull dal i siste halvdel kan naturligvis være tilfeldig...

Hornwood Fell fortsetter innenfor svarte rammer, og blander det tradisjonelle med melodi, særhet og ubehag, mens Solefald bringer en låt fra demoen Jernlov fra 1995. I over to minutter er det atmosfærisk sortmetall som regjerer. Når de roer ned og renvokalen kommer inn kan jeg til en viss grad kjenne igjen deres ukonvensjonelle uttrykk fra nyere tid. Tundras bidrag (nei, ikke Thundra) er i likhet med Hornwood Fell, Alien... og Movimento... smakebiter fra kommende skiver. Deres vinkling til genren er monoton, mørk og insisterende.

Oslo-bandet Dystopia Nå! debuterte med Syklus i 2011. En spennende, depressiv, misantropisk og urban form for rå post-black. Sporet fra deres nye skive, som jeg dessverre ikke har hørt, er en naturlig fortsettelse, men råere, med enkelte litt jazza elementer. Jeg tar meg i å tenke på noen av de første låtene på Enslaveds Mardraum, uten at likheten er påtagelig. Dystopia Nå! går gjennom flere garderobeskifter med sine ni minutters dystopi. Sveitsiske Cold Cell følger, ikke uventet, opp miseren på utmerket vis. Jeg har såvidt hørt deres siste verk, men verker etter å høre mer.

Italienske Black Flame har jeg møtt før, og jeg må si låta fra deres nye album høres lovende ut atter en gang. Jeg innbilte med at dette var et svensk band, men det sier gjerne mer om musikken, og det i positiv forstand. Argentinske Downfall of Nur har fått endel oppmerksomhet for debuten som ble sluppet i mars. Det er ikke grensesprengende, men like fullt forståelig. Her framfører bandet 14 minutter stemningsfull og suggerende sort metall. Jeg føler noen Blood of Kingu-vibber, men argentinerne ligger nok nærmere mine preferanser.

Nocturnal Depression hadde jeg ikke all verdens forhåpninger til, men de overasker positivt med sin melankolske sortmetall denne gang. Også det amerikanske enmannsbandet Ashbringer byr på dunkel tristesse, før canadiske Harrow runder av med over 11 minutter rolig og tildels akustisk drømmende metall av den natur-dyrkende sorten.

In Decay We Trust Vol.II er en meget god samling med låter fra dette selskapet, som byr på godt mangfold innenfor sorte grenser. Her finnes noe for enhver smak. Hele herligheten varer i 1 time og 51 minutter, og kan bli din til digital odel og eie for €1.77, som tilsvarer beskjedne 16 spenn. Det er samlingen såvisst verdt!

Dette franske selskapet har seks år i gamet. De har 14 fullengdere bak seg, og slipper ytterligere fire skiver i midten av september. I tillegg har datterselskapet Emanations tre skiver og en EP på samvittigheten. På denne samle-skiva får vi 12 låter med samlet spilletid på omlag 71 minutter.

Det åpner bombastisk og en anelse klaustrofobisk idet Regarde Les Hommes Tomber gir et hint om kommende undergang, før Moonreich bringer en kolbe med flytende kaos til heksegryta. Déluge senker tempoet, men øker trøkket, foruten en kortere passasje med frenetisk tempo. Maïeutiste trives godt i omlag samme hastighet, men sadistene trives også meg å skape mistrivsel og ubehag. Mare Cognitum feier fram som en bitende snøstorm. Låten stammer i utgangspunktet fra ei skive gitt ut på I, Voidhanger. Sühnopfer gir umiddelbart litt Sarke-vibber, men det varer ikke lenge før låta skifter retning... via lett forvirrende melodilinjer, smerteskrik her og viking-chants der.

På tide med et avsnitt for ikke å plassere all tekst i en eneste stor haug. Vi er halvveis, og jeg kan benytte anledningen til å opplyse om... jada, du kan hente deg en kopp kaffe i mellomtiden. Altså, hvor var jeg? Jo. Les Acteurs de l'Ombre Production spesialiserer seg på eksperimentell svartmetall, og det kan merkes at ikke alt på selskapet er generisk A4 metall, selv om jeg naturlig nok ikke skal overdrive en slik påstand. Har du hentet kaffe nå? Fint, da setter vi igang igjen.

Det kreves litt detektiv-arbeid for å finne ut at neste låt utføres av bandet Darkenhöld som vanligvis “hører hjemme” på franske Those Opposed Records, i likhet med Sühnopfer. Låta er helt streit midtempo sortmetall med god variasjon i et mangfoldig midtparti. Ytterligere hjernetrim avslører at Aezh Morvarc'h står bak neste låt. Også denne trekker i litt forskjellige retninger med sine snodige melodilinjer. Med In Cauda Venenum sakkes atter tempo, grunnfrekvens og humør. Atmosfærisk, men ikke høytflyvende. Tenk ei fjelltopper, men heller gruvepassasjer. Lifestream byr på monotoni med gradvis endrende nyanser, som skyggene i bålets ytterkant. Profundae Libidines avslutter med primitiv misere. Og vi var alle uenige om at det hadde vært en fin dag.

Selskapet er nytt for meg og sampler-skiva gir dermed et interessant innblikk i deres varierte repertoar. Sampler MMXV byr på alt fra det litt for velkjente til det herlig grimme, det eklektiske og et og annet spennende innslag.
Denne laster du ned gratis fra Bandcamp. Der får du med coverart (noe jeg hadde glemt) som avslører at mitt nitide detektiv-arbeid utgjorde flerfoldige bortkastede sekunder.

Kanskje ikke så rart da at man blir litt skuffet når det er nok en dose hverdagslig små-brutal svartsvidd death/thrash som atter tyter ut av høyttalerne.

På sitt beste er chilenerne rabide og avsindige i sin heseblesende brutalitet de og. Joda, de gjør en forholdsvis god figur, med adekvat variasjon, ondsinnet riff-bonanza og bla bla bla, men når alt kommer til alt er ikke det nok.

Foruten låta Infinite, som stikker seg positivt ut, er dette en samling med jevnt over temmelig like låter på meget representative tre og et kvart minutt i snitt. De fleste låtene har stakkato rytmer som minner mer om en hissig gammel motorbåt eller en sur gammel musikklærer som står og slår dirigentpinnen mot kateteret for å få ro i klassen, enn en trommis som gir jernet.

Skuffelsen gir meg ingen motivasjon til å trenge gjennom den likelydende grøten. Når skiva er ferdig etter en halvtime føles det vitterlig som om samme riff og takt har blitt gjentatt i nøyaktig en halvtime. Og det er faen brenne meg ikke langt fra sannheten heller.

Islander på No Clean Singing er mer entusiastisk enn undertegnede, og han har postet strømming av Bestial Path & Anticosmocrator. Hvem av oss du velger å stole på i dette tilfellet er naturligvis opp til deg selv.

Bandet ble start i 1996, og ga ut en to-spors demo i 2004. Jeg kan ikke garantere at trioen bak demoen også grunnla bandet, eller om noen av dem kom til i ettertid. Trommis Anders Eek og Gitarist Christian Loos kom begge fra bandet Funeral, mens vokalist, keyboardist, gitarist og bassist Kjetil Ottersen sluttet seg til Funerals rekker i 2001.
Begge låtene fra demoen ble brakt videre til debuten. De to bonus-sporene har sin opprinnelse i senere tid, originalt ment som materiale for en kommende utgivelse som ble lagt på is etter Christians tragiske selvmord i 2006.
Anders Eek gjenstår som eneste nåværende medlem. Hans framtidige plan er angivelig å revitalisere bandet og gi ut en oppfølger når han har høstet nye lidende sjeler til konstellasjonen.

Vi skal atter ut på sirups-seige musikalske stier hvor tristessen regjerer. Foruten å være enda mørkere enn Funeral i aural bekledning er den største forskjellen vokalen. Vi skal noen oktaver ned. Helt ned i renvokalens kjeller, hvor Kjetil synger mørkere enn Peter Steel (Type O Negative). Ikke til enhver tid riktignok, men mer enn nok til å bli en karakteristisk del av bandets tidlige uttrykk.
Om denne mørke formen for vokal kan defineres som baryton skal jeg ikke si for sikkert, da den ikke innehar den varme bass vokalformen gjerne er kjent for.

Her mangler det vokale lyspunkt Funeral dro nytte av. Også det oppløftende gitarspillet sistnevnte benyttet er fraværende. Hva? Nevnte jeg ikke det? Nei, der kan man se.
Om dystert piano, melankolsk fløytespill eller gråtende fiolinstrenger kan sees som formildende elementer, er det de eneste oppmuntrende omstendigheter i mørket denne gang.

Uttrykket Fallen formidler, eller skal jeg si prediker, er teatralt, med en smak av munkekloster og begravelse. Her serveres spor fra knapt 3 til nærmere 18 minutter, og hele seremonien varer i nesten 80 minutter, hvorav A Tragedy's Bitter End opptar 56.

Lyden bærer et moderat preg av debut. Lyden er riktignok ikke dårlig, og den passer det dystopiske landskapet godt, men den varierer i overkant mye fra låt til låt, og fordrer i tillegg litt volum for å kommer til sin rette. Det dynamiske spekteret er høyt i de to små-snuttene To the Fallen (DR10) og The Funeral (DR11), men det er helt normalt ved minimalistiske instrumentale låter bestående av tangenter og strykere. Selve låtene dekker et bredt spekter fra elendige DR4 til meget gode DR9.

Som ved tilfellet Funeral kunne flere av disse låtene hatt sterkere oppbygning, men det finnes også mye snadder gjemt i rillene. Skiva vokser også over tid, og tålmodighet er i så måte en høyst nødvendig dyd. Fallen byr på en gjennomført gravferd som riktignok kunne skiltet med noe mer solid materiale, men som likevel gjør god nytte akkurat som det framstår. En Ganske Bra skive av det særs nedstemte slaget, i både stemning, vokal og instrumentering.

Der stopper imidlertid likhetene.

Sett bort fra en mindre pause har Funeral vært aktive helt siden 1991. Eneste gjenværende originalmedlem er trommis Anders Eek, som også har bestyrt slagverket i Glittertind og Myrkskog. Kuriøst nok er han også eneste gjenværende originalmedlem, faktisk eneste nåværende medlem i det hele tatt, i Fallen.
Debuten Tragedies ble gitt ut i 1995, men det er oppfølgeren In Fields Of Pestilent Grief fra 2001 det her skal dreie seg om.

Apropos kuriositeter, Idar Burheim, bedre kjent som Archaon fra 1349, er en av to gitarister på skiva. Snakk om ytterpunkter i hastighet, for Funeral er (som navnet antyder) ikke blant dem som har det mest travelt med å komme i mål. Omlag 55 brukes på å gjøre seg ferdig med albumets ti låter, og her får vi ytterligere to demoer som bonus. Disse har mannlig vokal, som gir låtene et annerledes preg.

Bandets death/doom har sterkt islett av funeral, og med Hanne Hukkelberg (senere med musikalsk karrière utenfor metallen) på vokal får skiva også en sterk gotisk vridning. De to første skivene er forøvrig de eneste med kvinnelig hoved-vokalist.
Bandet framstår her som en svært tungsindig og depressiv avart av Stavangers gotiske metall. Ingen virtuose fele-toner eller andre lystige sprell. Svært lite lys og håp. Bare sorgtung melankoli der det nærmeste man kommer lys er den lett opera-klingende kvinnelige klassiske sopranen, og dens bønn om bedre timer.

In Fields Of Pestilent Grief virker ikke å ha like sterke låter som de senere skivene. Skiva i sin helhet, og låtene hver for seg, har litt for lite retning og sammenheng. Skiva er grei å høre på, om man har ro i ræva, men kan knapt karakteriseres som mer enn ganske bra.

Tempoet varierer mellom ganske rolig fylle-sjangling og intens spy-bonanza.
Rølpete er og blir stikkordet. Om du liker å hoppe rundt i mosh-pits mens du veiver med armene og søler øl er dette sikkert helt kanon. Er pønk-fyllerøl-konserter på Blitz-huset eller UFFA livet er dette definitivt musikk for deg.

Spill de mest lugubre Jokke og Valentinerne -låtene baklengs i dobbel hastighet, og du nærmer deg Disfago. Jeg liker komposisjoner, ikke tilfeldige akkorder spilt med boksehansker på. Nåda, fullt så ille er det tross alt ikke, men jeg anser det som temmelig dårlig. For meg er dette fullstendig bortkastet tid! Ikke at jeg har tapt så mye tid på denne... EPen består av fem “låter” i løpet av 14 minutter!

Sjekk Midnight Marauder, men styr for fandens skyld unna teaseren.

Mer kjøtt på knokene får vi også i form av sterkt forbedret lyd.
Låta Besiged fra splitten er med også denne gang, og viser med tydelighet en utpreget lydmessig forskjell. Lydbildet er kraftig forbedret, og framstår mer kraftfull, saftig, aggressivt og voldelig.
I retrospektiv virker splitten, hvor nedre del av frekvensregisteret er fraværende, nokså flat og kjedelig. Hør selv:
Besiged 2014
Besiged 2015

Musikalsk er Opprobrium dog i samme gate. Frenetisk og illsint black/death med minneverdige melodilinjer og god variasjon i riff og perkusjon. Med militant presisjon, men uten noen form for beslektet disiplin går trioen fullstendig berserk, som planløse og respektløse Gremlins fyrer de av mitraljøser og granater på måfå i alle retninger etter et spontant innbrudd i et militært våpenlager.

Analogien blir gjerne noe feilaktig all den tid låtenes oppbygning på ingen måte har blitt til på lykke og fromme, men som en allegori over karenes durabelige ødeleggelseskraft fungerer det fint. Etter litt over 24 minutter med blind vold passer det ypperlig med en nesten ni minutter lang avslutningslåt som roer tempoet i noen minutter, samtidig som den byr på mer stemning. Det er selvfølgelig en bedragersk felle. Trioen ligger i bakhold og går snart til frontalangrep igjen. Fet låt!
Fans av tilintetgjørende destruktiv og kjapp black/death vet hva de har å gjøre.