Én av disse karene har vi møtt før. I. Ishtar har mange band bak seg, men vi (er det ikke gøy når jeg også snakker på vegne av deg?) kjenner ham vel best fra Dødsfall.
Partner, Jorge Vergara er nok mindre kjent, med mindre du har dumpet borti f.eks Isolated, hvor også I. Ishtar har spilt.

Med Sorrowful ønsker de to herremenn å gjenskape noe av den klassiske (britiske) death/doom fra tidlig nittitall. Sjangeren var dengang ofte tyngre, mørkere og mer deprimert enn hva som har vært tilfellet de siste 15-20 åra. Mange band har både gått vekk fra growling og lagt seg tettere opp mot et gotisk uttrykk.
Sorrowful ønsker tydeligvis å gjeninnføre den gode gamle måten å gjøre dette på. Nakent, rått, blytungt, resignert, ektefølt...

De lykkes til en viss grad. Sorrowful har et uttrykk som kunne stammet fra tiden rundt Anathema, Paradise Lost og My Dying Brides demo/debut-tider. In The Rainfall er ikke så melodisk/episk anlagt som nevnte band snart komponerte mye av. Av disse tre er Anathema det nærmeste, spesielt i lydbildet.
Tostemte gråtende gitarer skaper en følelse av motløs fortvilelse. Lyden er upolert men ikke gjørmete. Vokalen er råbarka der den growles uten overdrevet guttural gurgling, men heller med semi-tydelig diksjon. Det er tungt og sørgmodig, med gode melodier. Det hele framstår som tidsriktig.. i 1990.

Låt-materialet på denne debuten er dessverre ikke sterkt nok til å framstå som noen tidløse klassikere på linje med The Crestfallen EP, Gothic eller As the Flower Withers, men jeg tror nok gamle fans av den slags vil finne mye (u)hygge på In The Rainfall. Vi skal også huske at Sorrowful enn så lenge er tidlig i karrièren. En solid debut!

Var Cthulhu-mytologien ditt første eller andrevalg? The Elder Ones dukker så ofte opp i metall-sammenheng at jeg snart er på et nivå der jeg ikke blir overrasket om jeg møter Yog-Sothoth, Nyarlathotep, Azathoth eller Cthulhu på Inferno, Blastfest, Nidrosian Black Mass eller Beyond the Gates.

Bandet ble startet av Florent (vokal og gitar) og Fanny (bass og backing-vokal) i september 2012. I 2013 ble bandet omsider fulltallig, da trommis Raúl kom inn i bildet. Trioen ga ut en EP i oktober samme år, og dette er deres første fullengder.

Den varierte dødsgryntinga lar seg likevel vanskelig gjøre å tyde, så vi konsentrerer os heller om det musikalske.
Det er varierte rytmer og tonalitet franskmennene tryller fram. Det er mye tradisjonell knusende dødsmetall her, men også mye mer. Enkelte gitarpartier går ett stykke i retning av den tekniske sub-sjanger, noen passasjer lukter på det brutale, mens atter andre nesten tangerer den mektige og storslåtte avart. Jeg ser ingen vits i å bås-sette seg selv når man tydeligvis har skaperånd og inspirasjon langt ut over slike begrensninger.

Jeg ser tvert imot på bandets vilje til å blande som en styrke. Spesielt ettersom de evner å skape en sammenhengende flyt. Bandet er noe uferdige enn så lenge, men dette er en sterk begynnelse, og jeg ser allerede fram til Chronicles of the Doomed Worlds – Part. II.

De åtte sporene brer seg ut over 42 minutter som paniske febermareritt. Her får innestengt aggresjon sitt endelige utbrudd idet innett harme spys ut i intense kaskader. Uten å krysse grensen mot kakofoni er det likevel intense saker Thornesbreed byr på.

Dette er den lett kaotiske avarten av svartmetall, med sitt utspring i Deathspell Omega og dess like. På randen av helvetes avgrunner – hvor svimlende høyder og verre malstrømmer åpenbarer seg, hvor strie strømmer av lava svir huden på lang avstand og tykk svovelrøyk kleber seg som asbeststøv til den svette, brente huden – serveres eklektisk dystopi. Du skjønner tegninga.

På den positive side presenterer Thornesbreed et avsindig verk som oser av sortsindig ubehag. Det veksles adekvat i hastighet og det bys på gode melodilinjer og hypnotisk stemning. Vokalisten veksler mellom dype growl og både sylskarp og Abbath-raspende svart vokal.
Dette er solide saker både i framføring, og ikke minst i det tunge, trykkende lydbildet.
Det negative aspektet kommer i form av et indirekte luksusproblem.
Med utilslørt galskap fra band som (til døymes) Katechon, Israthoum, Malthusian, Svartidauði, Misþyrming, Devouring Star og Desolate Shrine friskt i minnet, gir ikke Thornesbreed et fullt så sterkt inntrykk som musikken isolert sett ville gjort. Store porsjoner fet metall har gjort meg bortskjemt, overfladisk og kravstor.
Uansett er GTRD, hva det enn måtte stå for, mer enn kvalifisert for en godkjenning!

Trioen består av nåværende og forhenværende medlemmer av beryktede konstellasjoner som Von, Krieg og Nachtmystium, samt mindre skumle Abigail Williams, for å nevne bare noen. Tross enkelte tysk-klingende navn aner vel de fleste at vi dermed skal til statene. Nærmere bestemt Chicago. Deres første utgivelse består av tre låter og 23 minutter doomsk black metal.

I tråd med bandnavn manes negative og trykkende stemninger fram. Det er det tunge, seige og maniske som rår. Med rumlende lyd, hvinende gitarer og frenetisk vokal er det bare likesinnede som vil kunne finne “lyspunkter” i dette råstoffet.
De hurtigere partier skal likevel ikke glemmes. Her lukter det selvutslettende og fandenivoldsk lang vei.

Bandets vokalist/gitarist/bassist har selv skrudd lyden i øvingslokalet, noe det står respekt av. Det låter meget bra, samtidig som de ulike instrumenter (inkludert den ofte undervurderte bassen) kommer godt fram. At lyden er så klar og tydelig, men samtidig skitten og upolert, skaper en autentisk infam stemning som står svært godt til materialet.

A Hymn to Disappointment er en røff forsmak på hva bandet har opp begge ermer. Noe som absolutt gir mersmak.
Den kan i tillegg lastes ned mot en valgfri penge.

Etter en fin akustisk intro er det tid for ambivalent metall. Ikke ambient, men fragmentert, ubestemmelig og tvilrådig metall.
På den ene siden, rolige, vemodige og pene melodier med dempede gitarer som føler skogens ro. På den annen side, hamrende stakkato trommer, monoton-intens tremolo-riffing og depressiv sort vokal som tilsynelatende uler sin harme mot månen.

Dette er sant å si en form for musikk jeg begynner å bli skrekkelig lei av. Ethvert band høres ut som alle andre, og den lett sytete og klagende deppe-stilen kan bli i overkant mye å tolerere i lengden.
Likevel... Colby Hink gjør en god jobb med å veksle mellom ulike former for riff og gitarspill, tempo og takter. Melodiene er behagelig sørgmodige i all sin fortvilelse. Og mannen kan spille. I Hang My Remains from the Crescent Moon får vi for eksempel endel kurant gitarspill.

Liker du sjangeren bedre enn meg anbefales en lytt. Personlig synes jeg det er ålreit, men lite spennende.

Grimm I & II er todelt, men ikke som dobbel CD eller i to distinkte retninger. Det er ingen musikalsk ulikhet som separerer de to delene. Ei heller noen annen fonetisk indikator som forteller at man krysser en usynlig terskel i overgangen mellom de to.
De fem første låtene er tilegnet eventyret The Armless Maiden. Historiens opprinnelse er nok vanskelig å anslå. Ulike versjoner av folkeeventyret er også samlet i Russland og Italia.
De fire siste låtene sorterer under kapittelet Thoughts of the Sore. Hvilket eventyr denne delen er basert på må faen vite.

Metallen er melodisk, men full av trøkk og driv. Den sprer sine vinger og dekker vide landskap. Melo-death, teknisk death, (symfonisk) black og tradisjonell metall med orkestrale elementer, progga overganger og passasjer, samt akustiske partier er blant ingrediensene. Her innlemmes mangt og meget uten at det fortoner seg som schizofrent eller unaturlig. Grimm I & II har tidvis noe Carach Angren i uttrykket, der groteske eventyr tonesettes av et virak av instrumenter, deriblant det symfoniske. Noe gotisk-klingende dramatikk ala Cradle of Filth sniker seg også inn, men her finner man mye forskjellig. Med et passe omfattende sammenvevd uttrykk skal det noe til å ikke få et dusin svært ulike assosiasjoner her. Ikke finner man noen nyskapende bestanddeler, men musikken låter da på ingen måte generisk heller.
Skiva evner faktisk å stikke seg litt ut i mengden. Framferden og de ulike landskap skifter naturlig med gode og fine melodilinjer og likevel greit med råskap.

Vokalen veksler mellom ulike ekstreme avarter. Om ikke alt treffer innertier, er den i alle fall tekniske kontrollert og variert. Instrumenteringen er upåklagelig, og sørger for at bandet kan bite over mye uten å grise på skjorta. Jeg vil spesielt trekke fram enkelte passasjer med fantastisk gitarspill, selv om det er mye annet som også kunne vært komplimentert. Lyden er mektig, storslått og flott, men med standard DR6 i dynamisk spekter.

KadavriK har skaper en interessant skive som bør kunne appellere til et bredt publikum. Selv i de siste sekundene klarer ikke bandet la være å eksperimentere, idet skiva rundes av med jazz-trompet.

Se gjerne videoen til Wither Away.

La meg like gjerne adressere skivas svake punkt med det samme. I tillegg til ikke-eksisterende originalitet og alt for mye shoegaze har låtene lange repetitive sekvenser og store deler monotoni.

Hadde det ikke eksistert så mange andre band med identisk uttrykk hadde jeg, uavhengig av subjektiv formening, ment at albumet hadde livets rett ettersom dette er et uttrykk det skal være plass til i det metalliske landskap. Når trengselen i hjørnet der alle står å stirrer på skoene sine blir så stor som den nå har blitt, er det derimot på tide å sette foten ned. Post-black/shoegaze er en uttrykksform med et snevert vesen der nyansene er få.

Névoa er helt sikkert dyktige, og som nevnt klemmer de inn greit med diversitet i de smale korridorer disse sub-sjangere byr på. På The Absence of Void maler de enkelte flotte stemninger, med fine melodilinjer. Dessverre er de innom en mengde loslitte og generiske rytmer og toner i tillegg. På sitt verste kverner bandet på de samme utbrukte riffene i monotone kaskader som gjør at jeg aldri kommer til å oppsøke skiva igjen.

Rent objektivt er dette vel så bra som det andre band i samme landskap leverer, men komplett mangel på innovasjon gjør dem ikke fortjent til pallplassering. Rent subjektivt er dette en X fra denne grinebiteren, men ettersom Névoa byr på omtrent det brorparten av band i sjangeren kan vise til av kvalitet skal jeg heller være litt raus.

Satanic Ripper består av fem mann som alle har noe erfaring fra andre band. Bandet ble startet i 2012, og hadde kun en demo fra 2013 på samvittigheten før de ga ut denne skiva via Apocalyptic Productions for et drøyt år siden. Svenske Blood Harvest har nå tatt på seg oppgaven med å gi denne ut på vinyl.

Det er en voldelig og ofte hurtig affære vi får dyttet ned i halsen, selv om Satanic Ripper har vett til å roe ned sitt fandenivoldske angrep for å åpne for blasfemiske stemninger iblant.
Skiva starter med en låt på hele 8 minutter, men det er et unntak. Også de to mellom 2 og 3 blir som utskudd å regne. De øvrige åtte låtene forflytter seg aldri veldig langt fra 4-minutters merket.

Dersom blasfemisk Søramerikansk ekstremmetall er en stilart som vekker din lidenskap, anbefales en smakebit av Southern Black Spells. Jeg holder litt tilbake på entusiasmen da (jeg føler) bandet har noe å gå på. Musikken er tøff og lyden er rå, men låtene blir noe enkle i oppbygning, og deler av materialet føles mer repeterende enn variert. Med litt mer krutt i komposisjonene er det fullt mulig at jeg er solgt neste gang, for på sitt beste er dette et beist av aggressivt ubehag.

Det er et skittent, grovkornet og lett skurrende lydbilde som møter lytteren, men det står godt til den dunkle stilen. I motsetning til Dolentia nedenunder har Nahtrunar en klart definert retning. De har gitt avkall på lyset og lagt sin ferd til mørke irrganger. Et godt valg.
Seks lange låter, hvorav fire som strekker seg over åtte minutter, leder inn i kryptiske underjordiske ganger hvor smuglere, rettskafne hekser, kjettere og alkymister har gjemt seg bort fra lensmann og prest i århundrenes løp.

Innimellom skimtes sollys, og frisk luft siver inn i den innestengte eimen av råte. Der porøs bergvegg har gitt etter og etterlatt hull i grotten kan skogen skimtes bak trær og buskvekster. Mellomspill, fire i tallet, bringer alt fra skogens sus og bergets ekko til messende ritualer og faretruende ras. I de fleste tilfeller er det akustisk Empyrium-flørt vi er vitne til.

Skiva har låter med kjølige, onde og dystre stemninger, med hatefull vokal og samtidig en og annen melodilinje Mörk Gryning verdig. Låtene vandrer gjennom ulike passasjer, og variasjonen sørger for at låtene aldri føles drøye tross solid varighet.
Debutantenes røffe preg og upolerte lydbilde kler musikken godt, og jeg sier meg altså godt fornøyd med Symbolismus.

CD versjonen er begrenset til 500 kopier, samt 50 digipacks (det står riktignok “gigipack” i promoskrivet, men...) med bonuslåter.

Musikalsk serveres tildels melodisk, men noe rå og intens sortmetall - hvor lydbilde, nesten like mye som det musikalske, forårsaker det røffe uttrykket. Gitarene har en unormalt klangstemt men skarp framtoning. Karakteristisk, javel, men ikke spesielt heldig i mine ører. Vokalen er skrikende svart, slik man gjerne tar hardt i når man ikke er flink til å produsere naturlig-lydende kontrollert piggtråd-vokal fra strupen. Noe upassende brølende vokal finner vi også.
Lyden blir for skitten-skarp til å kle melodisk sortmetall, men samtidig blir uttrykket for lett og lystig for reinspikka black metal. Ergo snubler portugiserne en smule mellom sittemøblene.

Låtene er dessverre ei blant de mest solide de heller. Karene havner litt mellom barken og veden med sitt i overkant melodiske preg, preget av nokså svake melodilinjer uten minneverdig særpreg eller andre mothaker. Foruten lydbildet vil jeg kalle det en anelse generisk i både melodi og struktur.
Hadde gutta laget sterkere låter skulle jeg alltids sett gjennom fingrene på disse uheldige forhold, og hadde gitar-vreng, lyd og vokal vært mer passende kunne jeg saktens levd med låter uten all verdens egenart. Kombinasjon tiltaler imidlertid ikke spesielt mye.

Spilleteknisk virker da karene å være i stand til å levere varene. Selv om det ikke er mye kulde og hat i den melodiske avdelingen kjenner jeg på et potensiale for mer minneverdig låter når bandet får finslipt sin retning og sitt uttrykk i større grad. Spesielt siste bonuslåt, Era Portucalensis, viser tegn til melodisk teft i folkmetallisk retning.

Jeg kommer ikke til å vende tilbake til Iniciação Eversiva, men jeg vender nok tilbake til Dolentia, da jeg har trua på at de en dag kan komme til å overaske positivt. Skiva er hørbar, men intetsigende nok til at den underkjennes av undertegnede.

Det finnes en drøss med mer eller mindre kjente band i kjølvannet av de større band. Listen over “annenrangs”, eller ihvertfall perifere svartmetall-grupper er lang. Inquisition er nok blant de mer kjente av disse, men selv om jeg har vært klar over dem i mange år, har jeg aldri tatt meg bryet med å sette meg veldig godt inn i deres diskografi. Med unntak fra den siste skiva. Planen om å kjøre en diskografisk anmeldelse med terningkast gikk i vasken da tiden rant fra meg, men her kommer ihvertfall en liten gjennomgang.
Ny coverart (med zoom-funksjon) vises øverst, mens bilder av originale cover (uten zoom-funksjon) følger den enkelte artikkel.

Into the Infernal Regions of the Ancient Cult (1998)

Det virker som om debuten har tålt tidens tann greit. Nå aner jeg ikke hvilken mottakelse den fikk for 17 år siden, men det låter da ikke datert, og lyden er helt grei. Kvalitetsmessig kunne den selvfølgelig ikke konkurrere med eksisterende norske og svenske skiver. De bemerket seg nok ikke på det viset, og det var gjerne ikke noe mål heller. Inquisition har aldri framstått som de mest onde rent musikalsk, selv om tekstene innehar nok av blasfemi.
Likevel fremstår bandet som en anelse bemerkelsesverdige, og det er gjerne ikke så rart at de har gjort seg et navn i undergrunnen.

Til sortmetall å være er Into the Infernal Regions... relativt rolig, snill og melodisk. Takten er for hard til å sammenlignes med det som etter hvert skulle bli definert som atmosfærisk svartmetall, men de hadde like fullt noe av den monotone og suggerende naturdyrkende stilen over seg.
Dagon er velkjent for sin froskevokal. Vokalen er igrunn mer knirkende enn kvekkende på de tidlige skivene.

Skiva er i overkant lang, og ikke alt materialet er sterkt nok til å forsvare 55 minutter. Dødpunktene er heldigvis høyst hørbare, men høydepunktene er få. Inquisition er et band som utmerker seg mest når de byr på sterke melodilinjer, og dem er det ikke for mange av på skiva.

Høydepunkt: Solitary Death in the Nocturnal Woodlands.

Invoking the Majestic Throne of Satan (2002)

Invoking the Majestic Throne... fortsetter i samme midtempo og lett introverte stil som forgjengeren. Låtene har ikke mye dybde og intrikat låtskriverkunst å vise til, og har man gått glipp av den har man ikke gått glipp av veldig mye. Likevel er skiva absolutt grei å høre på. En sjarmerende melodilinje er aldri langt unna, og Incubus varierer trommespillet greit. Rytmegitaren virker å ha fått bedre lyd på denne skiva. Lyden har i det minste et jevnere preg, da det er mindre sprik fra låt til låt.

Det er lettere sagt enn gjort å dechiffrere Dagon, men ord som Satan og Lucifer skinner liksom gjennom med litt ekstra glød.
Med ti låter av varierende lengde, på denne som på forgjengeren, er tradisjonen nærmest lagt. Spilletiden er tonet ned til omlag tre kvarter, noe som føles mer passelig.
Ålreit skive, men ikke noe must.

Høydepunkt: Hail the King of All Heathens.

Magnificent Glorification of Lucifer (2004)

Duoen åpner rått og hurtig på denne skiva. Gitaren er både skarpere og mer intens. Der de to første skivene var langt luftigere i uttrykk henger gitartonene i lufta som en kontinuerlig skurrende vegg når Magnificent Glorification... sparker igang. Dagon er likevel ikke den som riffer på klassisk tremolo-maner, noe som sammen med den spesielle vokalen skaper et litt egenartet preg.

Bandet har enkelte passasjer som repeteres i overkant mye. Det kan få deler av materialet til å føles noe mer langdrygt enn nødvendig, men direkte plagsom er det likevel ikke. Skiva føles jevnere enn forgjengerne, selv om flere låter stikker seg positivt ut.

Den originale CD-outroen bestod av 4-5 minutters stillhet og 8 minutter forvrengt feedback. Denne er kuttet ned til det halvannet minutt den originale LP-outroen hadde. (Dette ifølge promoen. Metal-archives er ikke enig). To bonusspor fra samme innspillingsøkt, originalt tiltenkt en EP, ble lagt ved som bonuslåter på en re-utgivelse i 2009. Disse er fortsatt med, og total spilletid tikker dermed inn på nesten 50 minutter.

Høydepunkt: Eternal Loyalty to Our Lord Satan. Også Crush the Jewish Prophet og Of Blood and Darkness We Are Born bemerker seg noe.

Nefarious Dismal Orations (2007)

På Nefarius... tar gutta et steg tilbake hva det spilletekniske angår. Gitarspillet er mer intenst enn på de to første skivene, men ikke så frenetisk som på Magnificent...
Vokal ligger lengre fram i miksen, og Dagons padde-vokal knirker mer enn tidligere. Hans messende stil gir bandet generelt sett et litt blasfemisk rituelt preg.

Dessverre byr ikke musikken på noen nyskapende ideer på denne skiva. Gode ideer og stemninger drukner rett som det er i repetitive riff og låter uten klare retninger. At skiva er jevn hjelper ikke stort, da jeg føler at den blir alt for anonym i Inquisition-kontekst. Ingen spor stikker seg ut som spesielt iørefallende. Musikken er grei nok, men svært lite spennende.

Selv om ingen av låtene har noen umiddelbar appell, kan vel Enter the Cult nevnes som favoritt fra skiva, da den har en rekke kule gitarpartier som ville gjort låta helt suveren om disse hadde kommet kontinuerlig og vart litt lengre.

Ominous Doctrines of the Perpetual Mystical Macrocosm (2011)

Ominous Doctrines... kombinerer det kjappe og intense fra Magnificent... med partier der det roes ned og stemning manes fram. En suksessfull oppskrift. I dempede partier kommer ofte seige, marsjerende takter og gitaren slikker som Lucifers rødglødende tunge og etterlater brannsår i ørene. (Ok, det låt en smule pretensiøst).
Materialet på dette albumet er sterkt forbedret siden Nefarius.... Låtene har dystre, illevarslende eller fandenivoldske melodier rett som det er. Adekvate rytmer som atter opprettet retningssans følger med på kjøpet. De fleste låtene har et mer enhetlig preg enn de man fant på forgjengeren. Låtenes struktur er også bedre balansert mellom tyngde, fart og melodi. Skiva låter noe mer inspirert og entusiastisk, spenstig og levende enn duoens tidligere skiver, og Ominous Doctrines... framstår sånn sett som bandets første temmelig gode skive i mine ører.

Albumet er på ingen måte plettfritt. Det finnes da endelig nok fyllmasse og unødvendig langdryg repetisjon også denne gang, men helhetlig er den rimelig god. Skiva gir en forholdsvis spennende vri på en genre med mange forgreninger. Albumet varer i knapt 42 minutter, som også føles som en mer passelig dosering.

Favoritt: Desolate Funeral Chant.

Obscure Verses for the Multiverse 2013

Denne skal jeg ikke si så mye om her, da jeg skrev om den for halvannet år siden.
Skiva framstår fortsatt som Inquisitions foreløpig sterkeste. I likhet med Ominous Doctrines... har låtene et sammenhengende preg. Låtene på denne virker derimot å ha bedre intern variasjon, med flere interessante og egenartede partier. Også fra spor til spor råder en sterkere divergens.
Det gamle Inntrykket traff vel ikke akkurat spikeren på hodet ved ethvert aspekt, men skiva har en diabolsk og seremoniell stemning.

Darkness Flows Towards Unseen Horizons har sterkest signatur, det er gjerne derfor den fortsatt er min favoritt, men Inversion of Ethereal White Stars skal også trekkes fram på grunn av mye særpreg.

Konklusjon:

Inquisition spiller ålreit djeveldyrkende metall uten å revolusjonere noe. Få, om noen, av deres skiver er direkte obligatoriske i min bok. For å sette det litt på spissen: Sammenlignet med mer essensielle band blir duoen en kvalitetsmessig fotnote i svartmetallens historie. Dette på lik linje med noen hundre andre små og mellomstore band i kjølvannet av skandinaviske bravader på tidlig nittitall.
Like forbannet, uvurderlig eller ei, skiver som Ominous Doctrines... og Obscure Verses... er temmelig tøffe, og jeg vil definitivt følge bandet videre da de har en infam sjarm som har kommet best til uttrykk på de siste par skivene. Jeg forventer ingen banebrytende innovasjon i framtiden, men hvis det gode nivået på de siste skivene opprettholdes, og kanskje endog forbedre, akter jeg å være den som informere deg om det! (Det var da voldsomt så pretensiøse vi skulle være i dag da).

Men sett at det var en solskinnsdag, da, med jordbær og moreller og alt som hører med. Du sitter på kaikanten og forbanner måkene mens tomflaskene tårner seg opp rundt deg. Å høre på kølsvart metall blir liksom litt malplassert i en sådan setting. Du får en unaturlig innskytelse av at noe rolig og behagelig kunne friste for anledningen. Men hva?
Tør jeg foreslå debuten til Sunset In The 12th House?

Bandet er et sideprosjekt av Hupogrammos og Sol Faur (Dordeduh, ex-Negura Bunget). Det består ellers av én heltidsmedlem og én livemedlem fra Dordeduh, men for dette prosjektet har de stort sett lagt fra seg sine metalliske elementer hjemme. Gutta svever her i et lett psykedelisk post-rock landskap med sporadiske progressive vendinger. I likhet med den nylig omtalte skiva fra Tempel er Mozaic instrumental, nesten ihvertfall, uten at det gjør noe. Det finnes litt vokal i de to siste låtene, men det er marginalt.

Skiva begynner med forsiktig gitarplukking i post-rockens ånd. Etter noen minutter trøkker litt hardere gitarer, bass og rytmer til. Litt tungt, men ikke blytungt, og hardere enn det blir det heller aldri på Mozaic. Musikken er behagelig og lettfordøyelig. Den glir friksjonsfritt og mykt, med fin flyt, progresjon og variasjon. Lyden passer godt til uttrykket. Den er varm, myk og trygg som en lodden teddybjørn, og lun og avslappende som en mild fønvind som rusker lett i håret mens du ligger lett henslengt og betrakter de dovne bølgene inntil politiet kommer og tauer deg inn for offentlig fyll.
Takket være mitt musikalske råd unngår du bot for offentlig forstyrrelse.

Om det er tilfeldig eller ei skal jeg ikke svare på, men albumet starter med den lengste låten, 14:43, og går gradvis ned i varigheten før den avslutter på 5:48. Låta Desert's Eschaton byr på elementer fra Midtøsten. De orientalske elementene gir lett assosiasjoner til et band som Melechesh (hvis nye skive jeg ikke har fått sjekket ut ennå).

Mosaic er en flott skive innen sjangeren, men jeg foretrekker slike rolige vendinger blandet med ekstreme metall, eller som korte mellomspill. Planen var derfor å trekke litt for mangel på metalliske elementer. Det får jeg meg imidlertid ikke til å gjøre. Musikken er rett og slett litt for godt utført og behagelig.
Om du har et åpent sinn og liker “post-prog” er dette skiva for de (eventuelt) fine sommerdager.

Bandets musikk er skitten svart doom med varierende intensitet. Iblant flyter det seigt som funeralsk sirup, andre ganger øker tempoet til svartsvidd ubehag. På sitt beste fusjonerer Örök depressive og creepy atmosfærer med råskap fra Deathspell Omegas landskap. Dessverre har den over 50 minutter lange skiva sine svakheter også. Musikken kan bli noe monoton og anmassende, spesielt ettersom lyden er skitten på en “skingrende” måte og det dynamiske spekteret er lavt ( DR5). Vokalen kan bli slitsomt skrikende, og portugiserne makter generelt ikke å variere like godt som nevnte franskmenn.

Alt i alt får jeg et litt ambivalent forhold til Übermensch, og den havner dermed midt på treet.

Det første jeg merket meg i forhold til tidligere skiver var produksjonen. Dyp og jevn bass ligger som et tykt lag med skodde på skogbunnen, trommer og gitarer braker og rumler som steinsprang og knakende trær, vokalen er som ekkoet av skogens stortroll der han sitter i hula i fjellet like under tregrensen, mens lyse gitartoner, vare strykere og stemningsskapende synth sildrer rent som fjellbekken og skinner like klart og tydelig som månen speiler seg i stille skogstjern.
Så kommer alveprinsessens fagre, vene og klokkeklare røst. Hun er fanget av trollet i berget, der hun synger for føden. Både dyp, buldrende growl og lys, koraktig alvesang, så uendelig ulike de enn er, forblir uartikulert for det menneskelige øre. Omlag én tredjedel ut i skiva akkompagneres disse vokale formene av ren vokal i tostemt duett.
Det dynamisk spekter ligger forøvrig jevnt på DR6.

Enhver med kjennskap til Shape of Despair kan trygt forvisses om at finnene ikke har tuklet med oppskriften.
Lange låter, åtte i tallet, beveger seg sakte og svevende som skodda en grå og vindstille morgen i skau og fjellheim.
For eventuelt uinnvidde spiller bandet en form for atmosfærisk funeral doom preget av romantiske og gotiske undertoner. Som melodisk døds/doom i sakte kino. Så mørkt, saktmodig og depressivt som nærmest bare briter og finner våger å begi seg ut på.
Bandet består forøvrig av prominente artister som er eller har vært involvert i band som Impaled Nazarene, Rapture, Finntroll, Thy Serpent, Clouds, Barathrum, Korpiklaani, Throes of Dawn og Drammens-bandet Fallen, så er også det nevnt.

I tillegg til sin mest suverene lyd noen sinne har bandet skrevet en rekke behagelige, melankolske og fine melodier. Jeg har vel strengt tatt ikke slitt ut noen av de tidligere CDene i mellomtiden, så jeg akter ikke å sammenligne de musikalske kvaliteter. Jeg har likevel ingen tro på at tilhengere av denne musikalske gren vil bli skuffet. Skiva og låtene er langvarige, men avslappende og drømmende, med melodilinjer som skaper fremdrift og fin flyt, slik vannliljer driver rundt på innsjøen.

Besøk Eternal Terror for å høre låtene Monotony Fields, Descending Inner Night og The Distant Dream of Life.

Basert på denne skiva føler jeg ingen større apetitt for å øke min kjennskap til Total Negation ut over dette.
Mannen vandrer i utkanten av sorte landskap, men våger ikke ta steget fullt ut. Zeitzeuge blir bare som dark metal å regne. Musikken er saktegående, og velprøvd, selv om mr. Wiedergaenger prøver å krydre stilen iblant. Blant annet får vi noen dempa partier med lett jazza rytmer og minimalistisk gitarspill uten at det gjør underverker.
Total Negation forsøker også å bringe originalitet til torgs med instrumenter som melodika og vibrafon, men det skaper ikke stort mer enn et noe finurlig uttrykk.
Vokalen er tysk, skarp, krass og en anelse psyk. Ikke så ille det i grunn.

Zeitzeuge er en ålreit skive å høre på, men ikke så veldig mye mer. Det bys på enkelte greie melodiske og rytmiske ideer, og de uvanlige instrumentene gir til en viss grad en uvant stemning, men totalt føles ikke skiva videre original. Da er det mer nærliggende å anse albumet som en fattigmanns utgave av band som for eksempel Nocte Obducta. I metallens besynderlig verden koster wienerpølser det samme som kjøttfulle baconpølser, og da er valget enkelt. Likevel ønsker jeg ikke å være for streng, for dette er absolutt hørbart, ja på grensen til ganske bra.
Slettes ikke verst til enmannsband å være.

PS: Total Negations diskografi kan sjekkes ut her for eventuelt interesserte.

Duoen presenterer smått melodisk black/death preget av repeterende passasjer og enkelte forvrengte, disharmoniske og atonale gitarlyder. Vokalen er en skurrende avart av hviskende sortvokal som på ingen måte tiltaler denne lytteren.

Lyden er like skranglete som musikken, og det knitrer bokstavelig talt i høyttalerne.
Etter 16,5 minutter kommer outroen Glomvgn. Den glir bedre i øret enn på tunga. Her roes det ned med 1,5 minutter piano og fele. Til tross for den mest syntetisk midi-fiolina jeg har hørt på denne siden av årtusenskiftet føles det som balsam i ørene å bli kvitt skrangleorkesteret. Også sjelen lettes når jeg vet at enden er nær, på Phösphorvs Paramovnt altså.

For ordens skyld kan gjestebidrag fra Alexandre Ribeiro (Grog, Neoplasmah etc.) og Cristiana Silva (In Tha Umbra) nevnes, uten at det påvirker utfallet.

Det Instrumentale og det lyd-messig har jeg ingenting å utsette på. Gutta spiller bra, og lyden er mørk og knusende. Uttrykket er i det hele tatt brutalt og kvernende. Selv om variasjonen ikke er påtagende hører man at det skiftes grep nokså hyppig, og trommissen får da også kjørt seg bra.
Det skorter imidlertid på variasjon i uttrykket samt på gjenkjennelige og gripende melodilinjer.
Det er lite dybde og få mothaker å spore.

Vokalen raspe-grovler dypt, bandet jobber så svetten siler i det mørke kjellerhvelvet, og den helhetlige stemningen er ondartet og trykkende. Musikken har dermed høyt potensiale, men når låtene ikke lever opp til det resterende hjelper det dessverre ikke stort på helhetsinntrykket.

Det durer og går i litt over 40 minutter, runde etter runde, uten at Woes of Mortal Devotion fester godt grep. Jeg får i grunn bare lyst til å sette på Triune Impurity Rites.
Om ikke kvaliteten på låtskrivinga tar seg opp kan bandet gjerne bruke like lang tid til neste skive for min del.

De 7 låtene man lirer av seg på denne dryge halvtimen spenner fra 3 til 7 minutter. Alt i alt røsker det vitterlig godt, med rumlende riff, gurglende vokal, og frenetiske anti-melodiske soloer. Det trøkker godt og låtene har fin driv. Aberet er at de færreste låtene utmerker seg spesielt. Et par sterke låter og enkelte saftige partier, er i minste laget for å distingvere seg fra massene. Lydbildet stikker seg kanskje mest ut. Tross dynamikk helt på det jevne er selve produksjonen herlig buldrende og dyp.

Horns in the Dark er slettes ikke ille, men jeg blir nødt til å trekke litt for noe tynt idé-grunnlag her. Hadde de fem sporene mellom førstelåta og avslutningslåta vært like sterke som disse to hadde dette vært en soleklar godkjenning. Når gutta vokser med oppgaven og blir dyktigere låtskrivere, er jeg helt sikker på at de kommer til å servere blodig biff.

...men det ender med konfrontasjon og spilt blod når Vardan får smake slaktekniven min...

Det første som slår meg er den grusomme lyden. Jeg kaller ikke dette “nekro”, det ville vært et kompliment. Jeg kaller det tarvelig gjennområtten dynge! Musikken er depressiv sort dusinvare. Stedvis melankolsk og atmosfærisk, stedvis mer intens. Aldri direkte heseblesende. Over det hele ligger en forferdelig skrikende vokal.
Ikke så galt at det ikke er godt for noe...
Det finnes melodi-messige ideer som kunne fungert i en mer gjennomført setting. Her virker likevel ikke disse ingrediensene mer forsonende enn et jordbær i en puddelpudding.

Heldigvis varer ikke tullet lengre enn forgjengeren. Ca 35 minutter amatørmessig svart ekstremt-metall er hva vi tilgodeses med.
Mitt tips til deg: løp og kjøp ...noe helt annet.
Mitt tips til Vardan: øk selvkritikken, spar de beste ideene til maksimalt én årlig utgivelse, hyr en gjeste-vokalist og gå i et ekte studio.
Om ikke Shining får deg til å vurdere “kreativ” bruk av barberblader er det en reell fare for at Vardan gjør det!

Jeg finner ingen stream på første forsøk, og akter heller ikke kaste bort mer tid på å lete.

Luna blander funeral doom med symfoniske elementer. Ikke et revolusjonerende trekk, men det skaper såvisst en egenartet karakter. Debuten bestod av én 57 minutters låt, mens de på On The Other Side Of Life har valgt å fordele sine 55 minutter på to henholdsvis (omlag) 22 og 33 minutter lange låter.

Grey Heavens Fall åpner med sorgtunge toner. Nydelige og iblant dunkle melodier med melankoli på grensen til det hjerteskjærende støttes opp av en mektig orkestral bakvegg og a-koring.
Denne formen for metall er ofte nokså repeterende av natur. Låten beveger seg likevel gjennom fjærlette og tunge passasjer uten følelse av monotoni. Låta er kløktig sydd sammen med rikelig variasjonen og solid stemning. Jeg legger ikke engang merke til at det hele er instrumentalt før presseskrivet gjør meg oppmerksom på det.
Denne skiva ligger litt nærmere Monolithe, da gitaren skaper noe mer svevende og langstrakte toner enn før. Legg til en fornemmelse av Perfection or Vanity fra Dimmu Borgirs Puritanical Euphoric Misanthropia.

Når denne ebber ut er Luna nesten halvveis i mål, ihvertfall 40 %, og de ligger godt an til pall-plassering.
Så kommer den 50 % lengre tittel-låta.
Den begynner noe nølende, men det er greit, den må vel nesten få lov til å bygge seg opp.
Også denne låta har mange flotte partier. De kommer på rekke og rad som togvogner, men dette godstoget har enormt lange vogner og kjører i sirup. Tittellåta tåler ikke konsentrert lytting spesielt bra. Det som i sidesynet fortoner seg som naturskjønt, avslører skavanker ved en nærmere kikk.
Selv om enkelte sekvenser også i denne har meget gode melodilinjer er det desto flere som bare framstår som helt greie. I tillegg repeteres det i overkant mye. Bruken av piano fungerer utmerket når instrumentet utnyttes til sitt formål, men når så lite som tre tangent brukes til å gi fra seg spredte plunk i et repetitivt mønster i godt over tre minutter føles det mer som dråpetortur.

Jeg vurderte lenge å se mellom fingrene på de kritiske punktene, men tittellåten holder dessverre ikke helt mål, og ettersom den altså opptar 60 % av skiva ender det med at jeg begrenser meg litt.
Det er med tungt hjerte, for On The Other Side Of Life er en godt over middels god skive, og fans av funeral doom eller rolig og avslappende instrumental metall generelt, bør sjekke ut skiva, samt bandets foreløpig overkommelige diskografi. Om du i tillegg er svak for symfoniske tilsnitt beordrer jeg deg til det.

Bandet er i utgangspunktet en duo, men med innleid vokalist er skiva i praksis spilt inn av en trio. Selve innspillingen har forøvrig foregått i RecRecRec Studio i Paris, hvor også miksingen har funnet sted. Lydtekniker Guillaume Pingard har også bidrar med “Draconian invocation” på Elegeìa (Confession au Cénotaphe), uten at jeg legger merke til noen ekstravagant påkallelse i låta. Mastringen har blitt overlatt til Tore Stjerna i Necromorbus Studio. Dynamikken er komprimert helt ned i fattigslige DR4, men lyden er “ubehagelig” og intens på en høyst adekvat måte.

Bandets metall er en besynderlig avart av svartmetall. Bandet sies å være okkult anlagt, uten at jeg føler typisk okkult-lydende stemninger på deres debut. Med moderat absurde innfallsvinkler som aldri trår helt ut i avantgardismens landskap er dette fransk dissonant avsky opp av dage. En underliggende melankoli skaper videre en dystopisk og misantropisk stemning.
Skinnpisker Anderswo jager på med frenetisk driv og besynderlig variasjon. Strengeleikar Loxias er høyt og lavt med sine schizofrene gitartoner. Mannens bassganger er ikke alltid like iørefallende, dog. Session-vokalist Aliexagore kunne like godt fått fast medlemskap, for hans besynderlige gutturale artikulasjon kler den vansirede sortmetallen som hånd i giljotin.

Det tar litt tid å få brikkene helt på plass, men når de først sitter vil jeg helst ikke forlate disse mørke avkroker.

Det tar nesten ett kvarter med drømmende esoterisk toner med lette etniske og tunge astrale vibber, før mer metalliske elementer gjør sin entré. Noe av dette kan minne litt om senere Bathory.
Jeg har hørt australske Midnight Odysseys forrige verk, Funerals from the Astral Sphere (2011), også det en dobbelskive på over to timer, men min kunnskap om bandet var nærmest ikke-eksisterende. Lengden på den nye skiva ga en sterk mistanke om at dette måtte være et enmannsband, for det er få band som lager så svevende atmosfærisk metall med så lang varighet. Det stemte da også. Dis Pater fra Brisbane har to andre enmannsband bak seg (Tempestuous Fall og The Crevices Below), og har altså skrevet, spilt og sunget alt på denne og forrige skive. Han har i tillegg tegnet coveret.

Noen (like) langdryg forklaring burde ikke være nødvendig. Trykk play på spilleren nedenfor, og du vil raskt få et adekvat inntrykk.
På en seng av atmosfærisk, episk, svevende, eteriske og melodisk sortmetall med smått ambiente kvaliteter, serveres fine melodier, behagelig renvokal og enkelte innslag av gryntene og/eller skarp ekstrem-vokal.
Overdrevet spilletid til tross, det er både stemningsfullt og fint. Lyden er i tillegg god, og det dynamiske spekter er meget bra (DR9).

Det finnes nok av tilsynelatende dyslektiske thrash-band som spiller slapp og intetsigende trash(y) metall, ja til og med trass-metall. Disse kanadierne har heldigvis forstått hva ordet thrash betyr, selv om de kommer fra den fransktalende delen av landet.

Reanimator leverer energisk thrash med god fart og spenst. En liten dose lekenhet ala Anthrax skader heller ikke. Deres uttrykk er nokså kjapt, røft og tøft, uten å bli hverken heseblesende eller svært rått og aggressivt. Tilhengere av ondere, mer blasfemisk thrash vil neppe finne denne veldig tiltalende. Dette går mer i retning melodisk party-thrash. Det er nesten så jeg vil kalle det groovy thrash-rock iblant.

Låtene er høyst hørbare og temmelig fornøyelige. Jeg får fort rytmen i foten, og noen av soloene er sabla feite.
Likevel biter ikke låtmaterialet seg spesielt godt fast. Vokalen føles en smule anstrengt, og jeg forbinder den til en viss grad med band innen mer “moderne” sjangere.
Musikken rocker uansett godt og bandet har høy selvtillit og ditto lav selvhøytidelighet, samt en sunn dose humor.
Godkjent, men ikke obligatorisk (hørt den før?), men Horns Up befinner seg et godt stykke over “midt på treet”.

Sjekk Thieves Of Society og The Abominautor.

1585-1646 sparker ikke akkurat igang. Munke-messing, kirkeklokker og kraftig nedbør går etter tre minutter over i en ensom gitar i én lyd-kanal, ledsaget av sporadiske trommeslag. Etter ytterligere et par minutter får vi gitar i begge kanaler og noe hyppigere trommeslag, men det skal gå ennå halvannet minutt før gjenkjennelig musikk åpenbarer seg.
Når vi så er igang kan man trygt si at den er i tråd med forgjengerne. Tempoet veksles mellom ytterpunktene fra de to utgivelsene, men lyden er merkbart forbedret.

Som på demoen finner vi fire spor, men spilletiden er økt med omlag 50 % til knapt 26 minutter. Det første sporet er riktignok som to sammenhengende låter å regn. Possession forteller denne gang historien om en fransk “heks” som ble dømt og brent levende i 1646.

Alle med fascinasjon for obskur undergrunns-ekstremitet, og gjerne av Sør-Amerikansk type, kan trygt handle, eller i det minste merke seg navnet. De som ikke bryr seg videre om primitiv råskap kan notere det hele i glemmeboka. Bandet har et autentisk preg som utvilsomt hadde vært fornøyelig å bevitne live.
Litt rufsete i kantene, men det er en del av sjarmen.

Det har den da heller ingen problemer med. Vallendusk har tatt et steg opp og fram. De befinner seg i omlag samme landskap som Etereal Shroud og Horn nedenfor, men Vallendusk er som foregangsmenn og veivisere å regne i forhold. Vi kan legge vekk lykt og lupe, for her trenger vi ikke penetrere et tykt lag grums for å avdekke godsakene. Med gode låter kledd i god produksjon kommer vi til duk og dekket bord.
Bandet er en kvartett og kommer fra Indonesia. Året før debuten lanserte de en selvfinansiert EP, som i sin tur kom ut ett år etter bandets tilblivelse.

Vallendusk byr på stemningsfull, melodisk og tildels atmosfærisk metall iblant med et hint av prog, over et fundament av pagan/sort metall.
Karene byr ikke på det typisk atmosfæriske, altså malende og nokså monotone stemninger, men deres musikk er av svevende og glidende art. Heng deg heller ikke opp i den misvisende bruken av ordet prog. Dette er ikke progressiv metall, men enkelte fikse strukturelle ideer, samt bruken av hammondorgel kan iblant gi ørsmå assosiasjoner i de retninger. Tankene dras også en smule mot både Dark Fortress og Barren Earth (som også er ute med ny skive uten at jeg har hatt mulighet til å prioritere den).

Herlighet varer i overkant av en time. Denslags er ofte i overkant generelt sett, men Homeward Path byr på såpass gode melodier, fin, drømmende stemning og bra tempo, og da er varighet både overkommelig og velkommen. Vokalen er temmelig tam i sort sammenheng, og kan bli litt slitsom, men det spiller mindre rolle når den omgis av såpass flott musikk.

Hør Windswept Plain, Ring Of Fire og Grains Of Horizon.

Vi presenteres for tre spor på denne skiva. Den korteste låten kommer som nummer to. Den varer “bare” i ti minutter. Denne flankeres av to spor på 25 minutter hver. Altså en hel time.
Funeral doom, spør du? Neida, men det snegler seg like tregt i svingene. Man kan vel kalle det atmosfærisk post-black/doom med esoteriske vibber, eller no' sånn.

Langtekkelig musikk som dette er ofte en prøvelse å komme igjennom første gang, og dette er intet unntak. Om denne formen for metall er instrumental i tillegg, blir det enda mer ulidelig. Det er heldigvis vokal her, men den hviskende, hvesende og utydelige stemmen ligger et godt stykke bak i miksen. De reneste elementene har klar lyd, men mer intense komponenter og partier blir fort like ullen som sikten i tykk smog.

Noen runder senere snur heldigvis situasjonen en hel del. Konturene kommer til syne og tildels flotte melodilinjer og stemninger stiger fram. En noe viktoriansk idyll kommer til syne idet smogen må gi tapt for lett bris, og solen atter varmer. Som en mild bris fra noen glass vin skaper skiva en mild og avslappende sfære.

En hel time blir fortsatt noe langtekkelig, lyden forblir temmelig grumsete og antydning til nyskapning må man bruke mikroskop for å finne. Ergo blir sluttsummen nokså gjennomsnittlig og denne havner altså midt på treet.
Dette albumet er Ethereal Shrouds andre skive, og ble sluppet på egenhånd mot slutten av februar.
Både denne og forgjengeren ligger ute på Bandcamp mot en valgfri penge.

Ah, det forklarer jo saken. Til en viss grad. Dette er altså de to første albumene fra Horn, et tyske enmannsband, re‑utgitt som dobbelt-CD i forseggjort digipak med nytt omslag og booklet. Men forklarer egentlig det noe som helst?
Det jeg har hørt så langt er altså de første fire låtene fra debuten Jahreszeiten (2005).
Nye spørsmål melder seg. Hvem ga ut dette for ti år siden, og hvorfor? Og hva er årsaken til at Northern Silence ønsker å blåse nytt liv i dette råtne kadaveret?
Det første svaret finner jeg raskt fasit på. Jahreszeiten ble gitt ut av Horn på egenhånd.
Det neste spørsmålet kan jeg bare gjette på. Northern Silence har signert bandet og de nye skivene har gjerne fått litt oppmerksomhet, noe som muligens har ledet til etterspørsel etter det gamle materialet. La oss kalle det en logisk slutning, eller i beste fall en kvalifiserte spekulasjoner.

Horna ble startet av Niklas i 2003.
Basisen er natursøkende svart(isk) metall. Du kjenner typen. Lett atmosfærisk og tildels melankolsk leke-sortmetal, ikke langt fra post-black, med innslag av folk og viking. Ta gjerne med litt krydder i form av noe akustisk gitar og enkelte instrumenter fra tiden før el-gitarens opprinnelse.
Jahreszeiten ble sluppet på hjemmebrente CD-R, trolig i begrenset opplag. Skiva låter ikke bare fryktelig. Dette var trolig både idéfattig og mediokert allerede i 2005, og per i dag framstår materialet som så til de grader meningsløst og generisk at jeg får vondt i sjela.

Die Kraft der Szenarien ble prosjektets første virkelige CD-utgivelse, gitt ut via Black Blood Records i 2006. Billig produksjon til tross, den høres da noe bedre ut. Men der forgjengeren varte i 40 minutter varer denne gud-jamre-meg i en hel time. Enmannsband i denne (ofte) substansløse subsjangeren er som regel en tålmodighetsprøve. Så også denne gang.
Mannen har riktignok forsøkt å overføre enkelte ganske gode ideer fra hode til instrumenter. Dessverre uten å lykkes helt. Han har i tillegg innlemmer en og annen grei sekvens med brukbar suksess. Låta Spätherbst for eksempel er i grunn ikke så ille. Musikken på denne skiva er forsåvidt ikke vond å ha i bakgrunn. Konsentrert lytting er imidlertid verre da materialet i stor grad fortsatt er temmelig middelmådig. I tillegg er lyden godt under pari også denne gang, selv om Jahreszeiten virkelig tar kaka hva amatørmessig drittlyd angår.
At albumets lengste låt består av over ti minutter ambient lyd-kollega sier vel sitt.

Selv om Niklas forhåpentligvis har utviklet seg noe som låtskriver siden dette tvilsomme materialet så dagens vederstyggelige lys, har jeg utviklet store aversjoner mot hele Horna, og jeg ser for øyeblikket helst at jeg aldri må høre noe av denne mannens skvalder igjen. Ubrukelig er det!

PS: Etter å ha forsøkt igjen noen dager senere etter å ha fått skiva på en armlengdes avstand, uten særlig lykke kan jeg legge til, vil jeg likevel påpeke at Die Kraft der Szenarien snuser på vx. I snitt gjør de to skivene seg likevel mer enn fortjent til strykkarakter.
Etter å ha pustet dypt inn noen ganger tok jeg også sats og sjekket ut de tre nyere skivene på Bandcamp. Naturkraft (2008) og Distanz (2010) virker en smule bedre, men er fortsatt under pari. Konflikt (2013) derimot virker bedre i alle aspekter. Dermed kommer jeg absolutt til å sjekke ut bandets framtidige utgivelser.

Skottene er inspirert av den sortmetalliske gren man finner Deathspell Omega og Blut aus Nord på, men søker også en ny begynnelse for å styrke evnen til å akseptere å bli omgitt av energier og følelser utenfor ens egen kontroll. Basert på dette virker det noe paradoksalt at bandets musikk tross alt føles svært så kontrollert. Bandet er både teknisk dyktige og bevisste på å skape diversitet i låtene.

Jeg fant ikke låtmaterialet veldig spenstig og spennende ved de første gjennomlyttingene.
Selv etter seks runder er jeg ikke 100 % fornøyd. Låtene blir noe svevende og identitetsløse, ikke skapes de mest ubarmhjertige eller avsindige stemninger, tempoet føles igrunn svært rolig og låtene har ikke spesielle melodilinjer, bemerkelsesverdige strukturer eller andre sterke knagger eller kroker å feste seg ved.
Når jeg likevel gir grønt lys skyldes det at det flere aspekter. Skiva virker tildels kalkulert, men ikke steril eller sjelløs. Den flyter godt og snor seg fram med variert perkusjon og stadig endring. Mange gode segmentet blir sømløst sammenføyd uten unødvendig repetisjon. Dermed framstår The Wayward Ceremony med naturlig progresjon. Apropos progresjon; skiva har også et lett progressivt anslag. Den knappe timen skiva varer føles således behagelig.

Bandet har en vei å gå før de byr på like sterkt materiale som for eksempel Outre. Låtene framstår som tildels sterke, og spesielt de to siste ordentlige låtene hever inntrykket. Det er likevel den solide framdriften i helheten som imponerer mest.
The Wayward Ceremony blir aldri direkte spektakulær, men til å befinne seg i en subsjanger preget av klaustrofobisk atmosfære har albumet meget komfortabel stemning og driv.
Skiva trenger litt tid for å feste grepet, men ender da også opp som en likendes debut fra et band det skal bli spennende å følge i årene som kommer.

Begge EPene kan sjekkes ut på Bandcamp.

Tyske My Sleeping Karma har jeg vært borti før, uten at deres virke har satt varige spor. Dermed burde jeg visst bedre, men jeg måtte jo ikke høre så mye om gangen da, og har derfor sluppet unna varige men. Til nå.

Repeterende milde toner, døsige lette rytmer, innslag av strykere og tangenter mykere enn sofaputer og moderat bruk av gitarer snillere enn lam.
Dette er heismusikk best egnet for overnaturlige “spirituelle” sjeler, som regel sarte hippier og yoga-husmødre med en dyp hang til plast-krystaller og annet nips. Eventuelt mediterende hinduer og budhister i lotusstilling. Denne kan fint plasseres mellom CDene med hvalsang, delfinlyder, bølgeskvulp og annet sludder for folk med dårlige nerver og lav selvtillit.
I overkant av en time med muzak som er mykere og bløtere enn bløtdyr og sørlands-konsonanter gir ikke meg sjelefred. Snarere tvert imot. Jeg blir rastløs, utålmodig og irritabel.

Rent objektivt er dette sikkert fryktelig “fiiint” og velspilt. Jeg gir faen. Det er mulig denne har voksepotensiale, men når jeg observerer store mengder repetitive toner og små mengder variasjon allerede ved første lytt, er jeg helt overbevist om at disse egenskapene ikke forsvinner over tid. Jeg har også hørt hele den 54 minutter lange Dalai Lama -skiva tre ganger nå.

Er du altetende gjør du hva du vil, men er du reindyrka metal head kan du like gjerne styre unna.
Dette bandet er langt kjedelige enn sitt rykte.
Morsomt cover, da.

Se videoene til Moksha og Prithvi.

I oktober 2013 slapp bandet Pacificum, sitt første album siden den spede start i 2008. Den tok for seg the Pacific Ocean, Stillehavet.
Jeg kan godt like litt jazz-elementer i min metall, men Ebonillumini føles vel så ofte som Jazz med metall-elementer. Musikken består av eklektisk, smått pompøs jazz/metall med ulike metalliske uttrykk, snodige vendinger og tidvis merkelige vokale uttrykk. Man kan selvfølgelig kalle dette eksperimentell avantgarde jazz-metall, men alle låtene her har ulikt uttrykk, og samtlige er like håpløse å båssette.

Det var den gode nyheter.
Jeg hører gode ideer iblant, men jeg hører minst like mye som bare er sært. Jeg hører også en svært lite tiltalende mørk kvinnelig vokal med lett vibrato som hadde passet bedre inn i en innrøykt jazzkjeller. Det er godt mulig hun er teknisk dyktig, uten at det forandrer noe som helst. Videre hører jeg variasjon strekt ut over lange og nokså saktegående låter. Dermed blir de fire låtene som strekker seg over 7 minutter nesten ulidelig lange, og hva blir ikke da albumet når det så varer i 65 minutter?

Som en (mulig) kuriositet kan det nevnes at det (kanskje) er selveste Thor Heyerdahl som er samplet i låta Vinland.
Det kan også nevnes at fire av fem medlemmer har fartstid fra heller merkelige The Meads of Asphodel. Jeg har riktignok hørt fint lite av dem, men hvis Jihad (splitt med Mayhem) eller Swine of Hades (splitt med Taake, Sigh etc) er representative for bandets virke er jeg ikke så sikker på at jeg ønsker å høre stort mer.

Noen ålreite partier, men alt i alt sært, teatralt og jævlig langdrygt!

De mest sultne dødsfrikene der ute vil muligens hevde at Skinless allerede hører til eliten, bandet har tross alt over 20 års fartstid, og har fått høy anerkjennelse for enkelte av sine utgivelser. Selv om bandet ikke kan sies å være ukjente har de likevel ikke et like kjent navn som sine genre-slektninger i Tampa, Florida.

Låtmessig bys det på lite nytt, men gutta har likevel energi og kvalitet. Karenes dødsmetall er ellers passe brutal, i stil med for eksempel Benighted og Dying Fetus.
De som har hørt sin Immolation, Aborted og Suffocation vil sikkert også sette pris på Only The Ruthless Remain, men låt-materialet er nokså generisk i den store sammenheng. Likevel redder de seg godt inn med ved å ikke stå noe særlig tilbake for de øvrige bandene.
Tykk og god lyd gir den upåklagelige instrumenteringen og det tildels heftig gitarspill en svært kledelig ramme. Om noe stikker seg ut er det spesielt nest siste låt Funeral Curse, hvor creepy melodilinjer virkelig får huden til å krølle seg behagelig.

Lite nytt under solen til tross, bandet leverer solid, og om Morbid Angel ikke tar til vett etter den elendige mottakelsen av Illud Divinum Insanus, står Skinless klare til å overta tronen.

Ta gjerne en titt på videoen til låta Skinless.