Macabre er svært så opptatt av døden. Hans forkjærlighet for kirkegårder og graver har utviklet seg til en form for topofili, en tildels sykelig tilknytning til et bestemt sted, gjerne under overbevisning om at stedet har sterke magisk/religiøse egenskaper/tilknytninger. Denne gravstens-turisten eller kirkegårds-entusiasten sies også å ha komponert skiva under “innflytelse av død og erotikk; altså nekrofili”. Jeg våger ikke riktig å anslå hva det skal indikere, men man kan muligens tolke det dit hen at dersom du er musiker og lider av idé-tørke og skrivesperre, er det bare å finne frem spaden (og muligens en boks vaselin i tilfelle dødsstivhet).

Mortis Mutilati byr ikke på den mest kompliserte tåreperseren. Faktisk vil jeg si at dette er en av få skiver som ikke nødvendigvis blir så mye bedre av konsentrert lytting, da det lett avdekker skavanker.
Vokalen, for eksempel, ligger særdeles langt bak i lydbildet, noe som er en fordel da den likevel er temmelig horribel. Når man får musikken litt på avstand (og i bakgrunn) bidrar den heller med et vagt dissonant preg.
Macabre har laget musikk som gjør en meget god jobb med å være trist og vakker, men som heller ikke har andre kvaliteter eller fyller noen annen funksjon. Dermed kommer det helt an på hva du er ute etter. Lyden er klar og god, men ikke renere enn hva man har ønsket at den skulle bli. Den er faktisk overraskende god til å komme fra et heller ukjent svartmetallisk enmannsband. Mastringen har Devo fra Marduk tatt seg av i Endarker Studio.

Mélopée Funèbre er tre kvarter snill og tårevåt dsbm med melodisk preg. Det er en behagelig skive å høre på, og en mild søvndyssende hypnotisk effekt bør nevnes. Ettersom jeg heldigvis ikke har noe å være dyster og nedfor over selv, kan jeg saktens kose meg med andres misere. Coveret var jaggu ikke mye å skryte av, dog.

Fra spøk til revolver. Dette er en re-utgivelse av italienernes fjerde og tilsynelatende mest kritikerroste skive. Musikken er ikke helt lett å plassere i én bestemt bås. Skiva er melodisk anlagt med symfonisk elementer og episk preg. Elementer fra sortmetall sørger for at det ikke blir for tamt, selv om helheten ikke burde kalles black‑noe‑som‑helst av den grunn.

Stormlords historie strekker seg tilbake til børjan av 90-tallet. Besetningen har sett mang en utskiftning, og kun én originalmedlem gjenstår. Selve debuten kom på slutten av 90-tallet, og bestod av lite imponerende melodisk ekstremmetall. Kvaliteten økte jevnt og trutt, og nøyaktig ni år senere kom fjerde album Mare Nostrum ut. Den neste (og foreløpig siste) skiva Hesperia kom ut høsten 2013, og ble en av de aller første albumene jeg knotet ned noen ord om.

Vi får mye, god og variert melodisk forankret musikk på Mare Nostrum. Tildels lettfengelig men ikke typisk kommersielt. Svært melodisk, snill ekstrem-metallisk, lekende episk, lettsindig folk/viking-preget, svevende orkestral, meget variert og passe avansert musikk, gjennomført til fingerspissene, og således med god levetid. Her svinger man innom Amorphis i det ene øyeblikk og Lacuna Coil i det neste, før toner av vikingmetall eller Midtøsten, eller kanskje mer industrielt preg overtar.
De to nevnte band er rimelig tilfeldige. Jeg kunne nevnt en håndfull andre. Stormlord seiler innom mange havner og ligner således på mange band med melodiøse bestanddeler, men noen kloning er de overhodet ikke. Jeg nevnte Moonspell i ingressen, ikke på grunn av utpregede likheter, men fordi begge har noe av den samme uredde trangen til utforsking og begge blander mange ingredienser med gode melodier i komposisjoner preget av diversitet og distinkte låt-signaturer.

Etter ni melodiøse perler på en 47 minutter lang snor kommer bonusmaterialet i form av fire demo-versjoner og en live innspilling i studio fra en av Italias mest populære rockeradio-stasjoner. Fullstendig unødvendig for alle andre enn større fans og kompletister, naturligvis.
Mare Nostrum er ei flott og stemningsfull skive, et hav-seilas med eventyrlig atmosfære, og de fans av nevnte stilarter som ikke har denne i samlingen oppmuntres herved til å sjekke den ut.

01. Mare Nostrum
02. Neon Karma
03. Legacy of The Snake
04. Emet
05. The Castaway
06. Scorn
07. And The Wind Shall Scream My Name
08. Dimension: Hate
09. Stormlord
Mare Nostrum (Live on Radio 2014)

Ångest begynner bra. De to første sporene byr ikke på den mest avskrekkende musikken, hverken i trøkk eller lyd. Godt med variasjon og enkelte råere segmenter til tross, helheten er drømmende med triste melodier og ditto stemninger.
Når Sorg kommer som tredje spor går den, til min store forfjamselse, inn i enda roligere rekker. Her forventer man full vreng (noe man i inneværende låt kun får på vokalen) og ender opp med poppete toner som minner mistenkelig om det lille jeg har hørt av hovedpersonens tidligere virke, Lifelover. Kjip og repeterende låt.

Når fjerde låt starter har fuzzpedalen og andre lydfiltre låst seg fast på innstillingen disharmonisk. Det høres ytterst amatørmessig ut ved både første og andre lytt. Lyden tilsier billig hjemmestudio-programvare installert via disketter på en 386-basert PC med Windows 95. Likevel, oppfatning av denne og påfølgende låt kommer seg som forventet noe over tid, og den dissonante forvrengningen har sin syke sjarm.
Etter to låter har fuzz-filter-kondensator-relé-adapter-forkoblingen fått overoppheting grunnet lysbuer over vakkelkontakt, så postludiumet Ångest blir en uhyre ren og pen avslutnings-trudelutt.

Denne EPen er svært lite sammenhengende. Den kan virke å være spilt inn ved tre-fire ulike anledninger, og i like mange sinnsstemninger.
Noen låter er rimelig gode, atter andre er helt kurant, mens et par blir temmelig meningsløse. Helheten blir for oppstykket til at en jeg får noe godt inntrykk av denne 25 minutters schizofrenien.
Men når enden er nær er allting god.

Hør nest siste låt, Suicide, og siste låt, Ångest her. Merk også hvor begredelig det originale coveret så ut.

Etter fire år som black/death-band under navnet Valmer & Hook skiftet svenskene navn til Feral og ga seg i kast med ren dødsmetall. Karene holder til i Skellefteå, og må ikke blandes med Feral fra Karlstad som i sin tur skiftet navn til Xul, men altså ikke Xul fra Uddevalla.

Sammenlignet med Cult Of Endtime har Feral en ganske så annerledes innfallsvinkel. Svenskene har høyere tempo, langt fra like mørk og dyp lyd, og generelt mer luftig og skittent Entombed-preg. Dette gjenspeiler seg også i lyden, som hos begge band passer musikken som hånd i kadaver. Tempomessig kan man vel si at bandene ligger på hver sin side av Autopsy.

In Charnel Lights og Where Dead Dreams Dwell er begge svært gode dødsmetall-skiver med mer respekt for røtter enn nye frukter. Utover det er det imidlertid liten likhet å spore.
Personlig ville jeg muligens gått for førstnevnte om jeg ble tvunget til å velge, men det er verken sikkert eller objektivt begrunnet. Altså uviktig. Du kan like gjerne kjøpe begge når du likevel må innom platesjappa i morgen.

Sjekk lyrikk-videoen til Swallowed By Darkness.

Jeg kastet selv bare et misvisende kjapt blikk på coveret før jeg trykte play. Dermed kunne det vært nær sagt hva som helst som åpenbarte seg. Dødsmetallen som slo mot meg når musikken først kom igang var blytung og mørk som i graven.

Tre kvarter til endes er dette obskøn dødsmetall til knes i blod-mettet gjørme. Så seigt, så tungt, så mørkt. Gitarene byr på stemningsfulle riff og toner i stadig endring, trommene er i like stadig bevegelse og byr på velspilt variasjon. Growlingen veksler herlig mellom mørke dyp og skarpere form.

De har da også noe erfaring de fem finnene som startet Cult of Endtime i 2010. Hele hurven hadde spilt i death/thrash-bandet Discard som var aktive fra 2004. Det ble ett album før bandet ble oppløst. I fjor så bandet en utskifting på skinnpisker-siden, men de fire resterende får nå oppleve sin “andre debut”.

Fans av vel-komponert, velspilt, seig og god dødsmetall med røtter i tidlig nittitall, skal og må sjekke ut In Charnel Lights!

Heldigvis er det ikke manglende selvinnsikt som har ført til stormannsgal overdose. Ered har ikke bare overflod av kreativitet, hvis det er rette benevning på et band som gir ut skive hvert femte år. De har også sans for kvalitet, og de har tilsynelatende ikke ventet fire og et halvt år før de startet på ny skriveprosess.
Sjelden holder så lange skiver såpass høyt kvalitetsnivå i denne sjangeren. Like fullt, det hadde ikke skadet med litt oftere albumutgivelser, og de kunne da strengt tatt gjerne vært noe kortere også. Selv om kvaliteten er sterk nok til å “bære” spilletiden, begynner det å føles i overkant mettende når femti minutter passeres.

Musikalsk blandes mørk og uhyggelig metall med enkelte melodiske linjer som drar tankene mot Dissection. Ered er mer aggressive og infernalske, og blir således aldri utpreget melodiøse. Materialet har uten tvil brukbart med variasjon i riff, takter og variasjon. Sånn sett kommer bandet meget godt ifra det, overkill til tross.
Hvor Night of Eternal Doom er spilt inn aner jeg ikke, men lyden er god, og velkjente Necromorbus Studio har tatt seg av mastringa (med middelmådige DR6 som resultat).

Fet black/death fra et av ikke alt for mange band som gjør en solid innsats for å plassere Spania på metall-kartet. Og altså valuta for pengene så det holder.

Hør mer av spanjolenes diskografi på Bandcamp.

The Clans Have United (2006)

Beheading the Liars (2008)

The Highland Way (2010)

Rent ideologisk burde gjerne folkmetall-bands konsentrere seg om sin lokale kulturhistorie og presentere folkelementer fra egen region, men når valget står mellom latino-rytmer og keltiske toner...
Det finnes enkelte nasjoner uten særlig kulturarv å skryte av, og da kan vi tilgi litt kultur-lån, men om man går tilbake til tiden før spanjolenes inntog finner man jo alltids en indianer-arv man kan spille på.
Hvordan Skiltron lar seg inspirere til å skrive den ene skotske skiva etter den andre kan man sagtens lure på, men så lenge de gjør det så gjennomført skal de heller få lov å fortsette med det.
Jeg liker førsteskiva godt, den neste ganske godt, og den tredje litt mindre. Argentinernes fjerde skive, Into the Battleground ble gitt ut sommeren 2013, og hadde fire hovedvokalister og fem backing-vokalister.
Hvordan den arter seg må du nesten finne ut av selv.
Lang may yer lum reek! – Måtte du leve lenge og ha det godt.

For å begynne med det positive. Gitaristene flesker til med mye grisefett spill på Children of Hate. Også trommisen har god kontroll, og er ikke redd for å gi litt gass i svingene. Hadde det bare ikke vært for den forbanna vokalen...
...og det er ikke bare vokalistens skyld. De andre synger med, og det låter like ille. Vokalen er av det episke power-slaget. Du synger bare ikke ord som “balls of steel” med en intonasjon som om om det var en føkkings kjærlighetssang!
Vokalisten virker teknisk dyktig, men jeg har altså kraftige aversjoner mot vokalister uten... balls of steel.

Musikken følger litt i disse teatralske og pompøse retninger de og. Musikken fungerer greit nok, selv om jeg savner litt mer edge, attitude, råskap og fandenivoldsk innstilling, men bandet har likevel litt å gå på låtmessig også. På sitt beste er de nesten oppe på Brave New World nivå, og Maidens tiende beste album er ikke all verden å skryte av det heller.
Skaff en ny MANN bak mikrofonen eller gi ut ei instrumental-skive neste gang.

Se gjerne videoen til Children of Hate.

Vi hopper over nerdete detaljer og går rett på andre fullengder.
Amestigon spiller en avart i ytterkant av det sotete landskap. De blander inn litt sludgy stilart og et doomsk tilsnitt. Tempoet svinger litt, men ligger for det meste i nedre region av midtempo-registeret. Stemningen er temmelig oppgitt, men ikke så langt nede at jeg vil kalle den depressiv.

Musikken er langt fra spennende, riffene klarer stort sett ikke motvirke apati og melodilinjene skaper sjelden mentale dønninger. Skiva har en viss suggerende virkning og enkelte partier er bedre enn andre. Spesielt tittelsporet er litt sterkere på de fleste punkter. Thier blir likevel noe langdryg og tidvis repeterende. Om humøret og lysten på en småseig musikalsk karamell ikke er tilstede er det fort gjort å dømme den skyldig med tidstyveri som tiltalepunkt. I de rette stunder fungerer den dog bedre.

Skiva er ei dårlig, men det finnes likevel så mye annen og bedre musikk å bruke tiden på.

Sjekk videoen til 358, og hør Demiurg under:
EDIT 01.06.15: Skiva kan nå høres i sin helhet på No Clean Singing.

Dødsfall har alltid vært et “nesten-band” i mine ører da de har servert god, men aldri suveren sortmetall. Min favoritt er andreskiva Inn i mørkets kongedømme (2012), og Kaosmakt endrer nok ikke på det.

Jeg gjentar meg selv, det får så være, men svartmetall handler om noe mer enn hastighet, aggresjon og tomme løfter om hat. (Nei, jeg beskylder ikke Dødsfall for å være posører). Svartmetall bør inneha en genuin stemning. Nettopp der føler jeg at Dødsfall bare lykkes delvis. Den gamle bestemor-klokka på veggen en minst like creapy som musikken, og sånn skal det jo ikke være.
Når jeg gir Kaosmakt Godkjent og ikke bare Middels skyldes det at jeg tror på Ishtar og hans følgesmenn.
Om skiva ikke gir meg gåsehud eller gjør meg mørkeredd her jeg sitter alene i et gammelt hus delvis omgitt av skog, føler jeg likevel en autentisk vilje. Den teknisk innsatsen fra de tre virker også mer enn respektabel (fra en ikke-musikers ståsted). Låtene er temmelig fete, stemningen er grei nok, spillingen habil, og skiva er i det hele tatt høyst hørbar. Tittellåten blir min favoritt, men skiva avsluttes også sterkt med ti minutter lange Fitte av Kristus.
Skiva er spilt inn i Sunlight Studio og mastret i Endarker Studio. Lyden er rå og således adekvat, om enn nokså stram rundt midja (lite luftig dynamikk).

For å si det slik: Satt opp mot tnbm anno '93/'94 er dette temmelig generisk, men satt opp mot brorparten av norske black metal utgivelser i senere tid er dette faktisk godt over middels, skremmende nok. Akkurat det skremmer meg faktisk mer enn både Kaosmakt og klokka på veggen.

Vi kan runde av den kortfattede historie-biten med å nevne at selskapet La Mesnie Herlequin er Famines eget forlag og bokhandel.

Med tanke på den nokså overdrevne galskapen bandet har lagt for dagen på de tre siste skivene, var jeg noe skeptisk til denne. Men uansett hvor sanseløst forrykte bandet har blitt har de alltid hatt noe ved seg som har forhindret meg i å vende dem ryggen. Noe fascinerende, autentisk og vanvittig har fungert som mothaker selv når galskapen har gått over sine bredder. Dermed sitter jeg igjen å fordøyer fransk svart delirium.

For å si det rett ut: Dette er i mine ører den beste Peste Noire-skiva siden Folkfuck folie. Det er mentalt uanstendig, det er hatefullt og samfunnsmessig distanserende, det er kullsvart og ubehagelig. Det er mer fyll enn syre denne gangen. Vi finner fortsatt psyke påfunn og rølp, men langt fra så far out. Fylleræl, avsky, aggresjon, obskønitet og ubehag rår.
Låtene henger bedre sammen enn på de hallusinogene trippene bandet har latt oss ta del i i senere tid, og flere partier limer seg etterhvert godt fast på innsiden av topplokket.

Eksisterende fans av K.P.N. har nå fått et hint om bandets nåværende retning.
Eventuelt nysgjerrige og interesserte bør definitivt sjekke ut La Chaise-Dyable.
Alle andre får lytte eller la være.
La Chaise-Dyable gir verden fingeren og ber den dra til helvete med kraftig fylleånde, og jeg står bak mannen med fingeren og kaster tomflasker på satans besteborgere og den helvetes øvrigheta i sin helhet. Fuck off!

Sjekk bandets første video, Dans ma nuit.

Med under 40 minutters spilletid er GinnungaGap GinnungaGaldr GinnungaKaos et kort album i Kroda-sammenheng. De tidligere skivene har typisk lagt på rundt 50 minutter. Gjerne litt over.

Kroda befinner seg, for eventuelt uinnvidde, i noe av det samme landskap som Drudkh og tildels Negură Bunget. Sjangeren kan beskrives som atmosfærisk pagan/black med folkelementer. I likhet med post-black beveger musikken seg langsomt, men med en viss intensitet. Av en eller annen grunn forbinder jeg bandet med den eksotiske og spennende instrumenteringen på deres andre album, men det er igrunn bare fløyta som har vært en gjenganger. Et par steder kan fløytespillet gi assosiasjoner til indianere med panfløyter. Et annet sted kom jeg til å tenke på nylig omtalte Saor.
Vokalen er grov, med svarte kanter og tidvis noe desperasjon i stemmen, men også med tydelig artikulasjon... for den som forstår ukrainsk.

GinnungaGap GinnungaGaldr GinnungaKaos har en behagelig, lett trollsk stemning, rytmeseksjon som skaper god framdrift, fine melodier, flott gitarspill, og som alltid, nydelig fløytespill.
Det er ikke ei skive med sterk egenart og minneverdige melodier, men det er like fullt ei veldig flott skive å drømme seg vekk med (og inn i) en stakket stund.

Trøndernes nye verk har mye av den samme sataniske ondskap, men selv om sansene også denne gang angripes med frådende vrede føler jeg at en sterkere stemning av urovekkende ubehag hviler over denne skiva.
Et annet aspekt som er mer gjennomført på Coronation er låtstrukturen. Man, God, Giant føltes som et sydende, blindt raserianfall. Ikke ukontrollert, men like fullt passe forrykt og løpsk. Coronation er mer kontrollert, med (subjektivt sett) bedre låter over hele linja.
Alle setter gjerne ikke pris på at ur-sinnet bandet framviste ved forrige vegskille temmes, men jeg tviler likevel på noe særlig frafall av fans av den grunn. Da har jeg større tro på at de vil tilegne seg flere entusiastiske lyttere.

Bandet maner fram trykkende stemninger med en intensitet skjærsilden verdig. Alle som tror man må klone, eller snarere konstruere en blodfattig, sjelløs etterligning av Darkthrone for å framvise dystopisk kulde og hat har her et prima eksempel på at slike mørke følelser kan få utløp uten å følge én bestemt mal.
Det må riktignok nevnes at dette bandet gir jamt faen i sjangerbegrensninger. Dette er ikke “ren black metal” om noen fortsatt skulle være pedantiske tilhengere av det ortodokse.
Med dyrisk, besatt vokal, kjapp og ilsk perkusjon, tordnende og distinkt bass og gitarer som leverer hjerteskjærende sorte toner og fete dødlige riff leverer Katechon en av de bedre skivene fra band tilknyttet den norske sortmetall-scene i nyere tid.
Og coverarten... Utsøkt og urovekkende på samme tid. Og apropos det, denne er nå ute på både CD og LP.

Coronation vokser seg sterkere for hver lytt på samme måte som helvetes demoner kommer nærmere for hvert minutt etter at Helvetes porter har åpnet seg. Coronation høres da også ut som om Helvetes porter allerede står på vidt gap.
Min dom: Fett som faen!

Inculter er en duo fra Fusa, der de sammen med Reptilian og Cockroach Agenda utgjør en liten scene som har fått store lovord. Karene har kun en raskt utsolgt EP (7" i 250 eksemplarer og kassett i 50x) og en splitt ute fra før. Begge fra 2013. Å kalle dem karer er gjerne å ta litt hardt i. Det er mer korrekt å kalle dem ungdommer. Pr dags dato er de henholdsvis 16 og 19 år. Jeg har hørt skiva noen ganger før jeg leste promo-skrivet, og alderen hadde jeg ikke tippet om det så lå store summer i potten. Nivået de to legger for dagen er rett og slett imponerende.

Duoen spiller thrash med glød og innlevelse. De har en ang av sort stemning, en fandenivoldsk tilnærming og et helvetes driv. Bandet og lydbildet har også den rufsete og rå sjarmen som ofte sørger for at de beste debut-skivene blir stående som røffe og upolert klassikere til evig tid. Tenk sjarmtroll som for eksempel Show No Mercy. Lyden kan riktignok høres litt råtten og simpel ut ved første ørekast, men den framstår raskt som høyst kledelig.

Låtene er svært vitale. Gitarens uforutsigbare bane og perkusjonens stadig skiftende kurs skaper liv og dynamikk. Der andre forsøker å låte retro har Inculter, bestående av folk født rundt Metallicas Load og S&M, skapt noe som på sett og vis bærer preg av arkeologisk jackpot.
At de tjulåner litt fra Slayer i Traducers Attack tilgis naturligvis når bandet har så mye fett egenprodusert materiale på plakaten.

Vestlendingene har allerede feirer skiveslipp i Oslo. Bergen står for tur med konsert andre helg i juni på Garage, med enda ett nytt Fusa-band på menyen. Det vil du ikke gå glipp av om du bor i Bjørgvin eller omegn.

PS: EPen Stygian Deluge ligger ute og kan lastes ned mot en valgfri penge.

Anal Vomit burde være kjent for menigheten. Selv har jeg så vidt jeg kan huske ikke hørt noen av deres mange utgivelser. Bandet ble startet i 1992 og brukte tiåret primært på demoer. I løpet av første tiår etter millenniet slapp de blant annet sine første tre skiver. I inneværende tiår har kun en live EP sett Sør-Amerikas brennende sol.

Peste Negra, Muerte Negra er ni spor og 40 minutter sortsvidd, blasfemisk og frapperende death/thrash.
Milo Possessors vokal river, rasper og growler meget god, men er også såpass tydelig artikulert at jeg tror spansktalende kan plukke opp ganske mye av teksten. Samme mann håndterer også bassen.
Til såpass ekstremt metall å være, blir ikke bandet for brutale. Låtene har nok luft til å bli dynamiske og fullstappet av overganger og variasjon. Trommene styrers stødig av Joe Hoyle, enten det er seigere, kontrollerte partier, full fres eller virile transaksjoner og rytmisk gymnastikk.
Roy Noizer og Nihil Soldier riffer og shredder som om de hadde den spanske inkvisisjon i hælene og livet stod på spill.
Det som fortoner seg som infernalsk støy for utenforstående, framstår som saftig og rivende sortsvidd dødsknusemetall for de innvidde som vet å ofre tid i bytte mot innsikt på den opplyste veivisers alter.

De med et alminnelig godt forhold til slik metall vil nok ikke angre på et kjøp, selv om verden trolig går videre også uten. Andre, med mer rabiat, megalomanisk og dyrkende forhold til jungelråskap fra Søramerikanske kult-aktører kjenner forhåpentligvis sin besøkelsestid.
Denne ble først sluppet i slutten av januar av Icarus Music, før Gates Of Hell, et datterselskap av Cruz Del Sur Music slapp den på CD i starten av april og på LP senere samme måned. Vinylen har forresten en Sarcófago-cover av låta I.N.R.I. som bonus.

Hør åpnings-sporet Brebaje de Muerte og et par låter her:

Varang Nord byr her på 21,5 minutter pagan folkmetall med dødsmetallisk slagside, fordelt på 6 låter på 3,5 minutter i snitt.
Med rungende, nokså konstant Amon Amarth-inspirert gitar-riffing får man ingen ompa-følelse, selv om bandet også nevner Finntroll som inspirasjonskilde. Trekkspillet er derimot på plass og sørger for melodier med både glede og sorg i toner og stil. Blandingsforholdet gir et livlig uttrykk som ikke blir noen blåkopi.
Skyforger er nevnt som tekstmessig inspirasjon. Jeg har ikke et så sterkt forhold til det bandet at jeg kan kommentere det ytterligere, men Varang Nord har godt formulerte engelske oversettelser av sine tekster i en gjennomført booklett, prydet med illustrasjoner nok til fem gode forside-omslag. Tekstene har mye strid og viking-tematikk, og growles med kraftig bjørnevokal. Litt ren allsang finner vi også.
Latvisk er det mest utbredte språket i Latvia, men tekstene er skrevet med det russisk/kyrilliske alfabetet, ikke det latviske. Kanskje fordi selskapet er russisk?

Finntroll gikk jeg lei av for år og dag siden, og Amon Amarth har jeg aldri fått veldig fot for, men midt imellom finnes altså noe som drar veksler på det beste fra begge leire og spiller på de rette strenger.
Dette var ganske så fornøyelige saker. Faen, nå ble jeg tørst på mjød, gitt.

Àrsaidh ble startet som et enmannsband i 2012. Etter utgivelsen av Roots endret Andy Marshall navnet til Saor (skotsk-gælisk for Fri).
Glasgow-beboeren Andy fikk med seg en rekke gjesteartister til innspillingen av oppfølgeren Aura, gitt ut i fjor sommer.

Stilen Andy har lagt seg til er atmosfærisk post-black med betydelig islett av folkelementer. Sortmetalliske bestanddeler til tross, musikken er svært luftig og svevende. Slik musikk alene er nok til å visualisere fjell og høye tinder. Når så tradisjonelle keltiske instrumenter som tinnfløyte, sekkepipe og Bodhrán (sist hørt hos Macabre Omen og Celtachor) innlemmes, kommer det skotske høyland raskt til syne mellom skylagene.
Tekstene følger opp med dertil egnede temaer om natur, historie og kulturarv.

Musikkstilen er ikke spesielt spennende i seg selv. Til det er det for mange band som kjemper om beinet. Men jeg liker det Saor har gjort på sin debut. Behagelige melodier og en avslappende sfære hersker. Iblant har også hovedpersonen tenkt litt utenfor boksen. Merk for eksempel hvordan perkusjonen skaper en egen fremdrift i tittellåta. Skiva har i tillegg en umiskjennelig ang av Skottland.

Jeg liker denne, og jaggu fikk jeg ikke lyst til å gi meg i kast med Aura for å sjekke framdriften og se hva han har lykkes med å skape med flere artister på laget.
For fremtiden er forøvrig Bryan Hamilton (Cnoc an Tursa) tilsatt som trommis, og mindre kjente Martyn Moffat og Reni McDonald er engasjert på gitar-siden.

Contradiction befinner seg høyst fortjent på min liste over fjorårets musikalske høydepunkter. Dermed passer denne re-utgivelsen meg ypperlig.
Her kommer den i ny forpakning og med remastret lyd. God lyd, sømmelig til deres illevarslende lydlandskap. Det originale coveret så slik ut:


Bandets debut varer i ca 43 minutter, omtrent halvparten av hva den massive oppfølgeren bød på. Musikalsk endret ikke bandet voldsomt på oppskriften i løpet av disse årene, dermed kan min ett år gamle formulering “dødsmetall og sortmetall i vederstyggelig forening, i seig, skitten og lett dissonant tapping” resirkuleres (etter litt høyst nødvendig korrektur) for anledningen.

Ettersom oppfølgeren naturlig nok låt noe mer raffinert, kan man saktens si at debuten låter noe mer grovskåret i sammenligning.


Det betyr naturligvis ikke at den er dårlig. Der oppfølgeren var svært god var debuten meget god. Sic Lvceat Lvx har syv spor som strekker seg fra litt over to til godt over ti minutter. Låtene er bygget opp som en buktende slange. Låtene vrir og snor seg framover i skiftende terreng uten å se seg tilbake.
I likhet med Nibiru nedenfor finnes her okkulte og rituelle stemninger med nokså suggerende framferd. Her brytes imidlertid ikke gode riff og rytmer opp av poengløse ulyder.
Om også du oppdaget Schammasch med Contradiction, kan (og bør) du sjekke ut forgjengeren.
Om du har gått glipp av begge, kan du like gjerne starte med begynnelsen.

I mars oppdaterte Schammasch nyhets-seksjonen på sin hjemmeside med ordene
Innspilling av forestående verk er iverksatt. Det er bare å glede seg!

Bandet har eksistert siden 2012, og deres to første skiver bestod utelukkende av improvisasjoner, uten at undertegnede har hørt noen av dem. Denne gang har trioen fokusert på låtstrukturer, men de har selvfølgelig ikke valgt enkle eller kommersielle retningslinjer på sin musikalske sti.

Her bys på fire låter. Fire lange låter. De tre første tikker inn på 12-13 minutter, mens den siste varer i over 20 minutter, før et skjult transcendentalt spor, hvor transen genereres av trance, forskyver varigheten til over 28. Til sammen tangeres nesten 66,6 minutter sonisk galskap der all vokal er utført på «enokiansk språk», et språk skapt av briten John Dee i okkult samspill med engler. (En av Märtha Louises rollemodeller?)

Det finnes så absolutt suggererende riff og tiltalende stemninger på Padmalotus, men det finnes sannelig mye usammenhengende vas og lange sekvenser med feedback og intetsigende lydkollasjer også.
Bandet skal ha kred for å gjøre sin egen greie, men jeg henger ikke helt med i svingene, uansett hvor tregt det går. Etter to runder takler jeg ikke en tredje, og dermed er underkjennelsen et faktum.
Har du sansen for avsindige hypnotiske seanser og musikalske opplevelser langt utenfor allfarvei, anbefales dog en tripp til den andre siden.

Tau Cross defineres som en punk/metal supergruppe av promoskrivet. Jeg liker ikke S-ordet. Det finnes en drøss med konstellasjoner bestående av profilerte artister fra veletablerte grupper, uten at de nødvendigvis definerer seg som “super” eller overgår “vanlige” grupper av den grunn. Og hvor mange såkalte “supergrupper” har ikke feilet grovt. Jaja, jeg måtte bare få det ut av systemet. Vi skal ikke holde det imot dem.

Gutta frontes av Rob ‘The Baron’ Miller, vokalist og bassist i et eller annet britisk metallisk punkband ved navn Amebix. På trommer finner vi Michel ‘Away’ Langevin (Voivod), på gitar Andy Lefton (War/Plague) og Jon Misery (Misery).

Musikken har litt punka uttrykk, men punk-vibbene er begrenset i mine ører. På den andre siden har jeg ikke rare forholdet til pønk. Utover et sporadisk vennskap med Sex Pistols og et nokså beskjedent bekjentskap med NOFX, er min kunnskap om genren svært begrenset. Dette kalles også crust punk uten at det sier meg stort. At jeg ikke gidder gjøre research beviser vel min manglende lidenskap for hanekam-muzak.
Det jeg plukker opp her er metall, praktisk talt i crossover med rock'n'roll, med litt mild fuck-all-attitude og et småsleskt preg som gir litt Alice Cooper assosiasjoner.

Vokalen er det mest bemerkelsesverdige på Tau Cross. Rob Miller har et mildt Abbath-preg. Kall det gjerne Abbath light eller Abbaths renvokale ekvivalens. Temmelig tøft!
Det nest mest bemerkelsesverdige på den selvtitulerte debuten er synthbruken. Det høres kanskje malplassert ut på papiret, men det passer godt inn og skaper et mer distinkt preg.
Lyden er god og bassen er fyldig. Jeg liker skiva, og hører den gjerne igjen. Låtmaterialet er høyst ålreit, uten at det slår gnister. Brukbart bra, men jeg skal saktens klare meg uten denne i hylla. Jeg nøyer meg derfor med en midt på treet karakterer.
Fans av rocka uttrykk og AOP (Adult Oriented Punk - fordi dette er såpass rolig og kontrollert) bør sjekke ut dette.

Ta en titt på Art-Videoen til Lazarus, og se gjerne en liten snutt om bandets tilblivelse.

Bandet har gitt seg i kast med et konseptalbum denne gang. Tekstene tar for seg de problemer menneskeheten og planeten står overfor i disse tider. Skiva skisserer også jakten på løsningen, en løsning som skyves stadig lengre vekk for hver dag. Eller for å formulere det på bandets vis, noe som gir en større sammenheng mellom cover og albumtittel; “løsningen ligger på monolittens topp, men monolitten vokser daglig”. De uoppnåelige svarene vi søker vil således for alltid ligge utenfor vår rekkevidde.
Bandnavnet kunne knapt passet bedre til konseptet.

Musikken ligger fortsatt i et svevende death/doom univers, selv om jeg har en fornemmelse av at bandet har gått i en litt mer eklektisk retning. Ytterligere sammenligning mot svunne tider må jeg altså avstå fra å gi.
Deres døds-infiserte doom har en esoterisk vridning. Seks låter på omlag 8,5 minutter i snitt snirkler seg fram i medium hastighet med en solid mengde sonisk krydder i bagasjen. Her kommer stadig passe snodige melodilinjer, små snirklende krumspring og sampler, som forhindrer det mer velkjente fundamentet fra å fortone seg som pløyd mark.
At Johan Ericson (Doom:VS, Draconian) og Ed Warby (The 11th Hour, Hail of Bullets, Ayreon, eks-Gorefest m.m.) har gjestet på vokal har naturligvis ikke snudd opp ned på helheten, men der man finner disse innslagene bidrar de til ytterligere variasjon. Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at det vokale bidraget fra drøyt tre minutter uti Looking Back, hvem enn som står for dette, hever låtens karakter betraktelig.

Jeg er glad for at jeg omsider har fått muligheten til å titte litt under panseret på denne tyske likbilen. Motoren er vedlikeholdt etter tysk standard. Dette er nok ikke den mest uforglemmelige death/doom-skiva jeg har vært borti, men den er stødig og god, og den har nok småtekniske finesser og finurligheter til å gjøre den litt spennende også. I tilegg virker den å ha et brukbart voksepotensiale.

Også dette bandet leverer forrykende og infernalske toner, og som i tilfellet Maleficence er det enkelte repeterende partier jeg kunne vært foruten. Vokalen har en noe gnålete stil, samt litt malplassert klang, og når bandet gir gass blir det fort mye armer og bein og lite substans. At musikken er anmassende kan jeg leve med. Det største aberet er stemningen. Gutta gir fingeren, greit nok, men jeg føler ikke mørket, dypet, avgrunnen. Dette blir i stor grad kjapt og brautende for tølperaktig hastighets skyld, uten det lille ekstra.

Iløpet av fem låter og 18 minutter glimter bandet iblant til, spesielt med gitarene, og musikken er langt fra så ille at en underkjenning vurderes. Likevel føler jeg ikke at dette funker optimalt. Liker du derimot din barbariske brutalitet litt rølpete bør du sjekke ut EPen med det heslige coveret. Fans av kløktig, melodisk, renslig og velfrisertstrukturert metall kommer til å hate denne, noe fans av det vulgære trolig vil anse som et kompliment i musikken favør.

Maleficence består av fem belgiere som her får sin andre demo, originalt utgitt på kassett for et knapt år siden, gitt ut via et selskap. På kassett atter engang.
Lyden er så som så, men langt fra dårlig til å være en jævla demo-kassett. Dette er neppe det beste vi kommer til å oppleve fra den kanten. Flere av låtene er svært repeterende, og godkjenningen henger i en renneløkke.
Likevel disker de opp med både fete riff, heftig driv, hissig vokal, rivende solo-spill og fandenivoldsk attitude.

En ganske tøff utgivelse som viser potensiale mer enn noe annet. Meget bra til demo å være. Svært forseggjort cover, forresten. Jeg tror og håper denne gjengen kan nå langt. Som sagt; renneløkke.

Antiversum har fem år bak seg. De har ingen utgivelser bak seg. Dette er deres første og eneste. En demo med 4 spor og 25 minutter black/death-metall.

Den som søker avmakt og eier hatet - den som helst ser alt lys og liv malt til kullstøv - vil akte Total Vacuum.
Den som søker rene musikalske kvaliteter vil hate Total Vacuum.
Den som hater Total Vacuum kan ikke rakke ned på musikken og kalle den dårlig.
Ikke engang på subjektivt grunnlag.
Det er et objektivt faktum at de sveitsiske nykommerne lager en helvetes stemning.
Ingen subjektiv mening kan rokke ved det!

Antiversum er stein-kvernen som knuser ånd og håp, og etterlater intet annet enn et evig ekkoet av destruktiv ødeleggelse i kosmos.
Så dra til Helvete, og nyt turen!

Evan Berry startet bandet i 2008 og fikk med tre mann til i 2012. Karene debuterte samme år, også da med selv-utgitt skive. Kvartetten fra Boston, Massachusetts er nå ute med sin andre utgivelse.

Skiva består i stor grad av ren vokal, akustiske gitarer og svevende orkestral bakvegg. Men selv om Tenhi og Empyrium-elementene er på plass, er det også mer metalliske partier pent dandert hist og her. Vekslingen mellom ulike sinnsstemninger skjer ofte på progressivt vis, noe som bringer både Hidden in the Fog og Ayreon fram i sinnet. Tildels på grunn av vokalbruk i kombinasjon med melodivalg.

Musikken har svært vel-komponerte melodier, herlig og behagelig variasjon, samt nydelig strukturer.
Det er mulig jeg har en undertrykt skogsalv i meg, men jeg er i alle fall solgt.

George Kollias, grekeren bedre kjent som Niles trommis har uten tvil snekret en solo-plate.
Skjønt, hadde han ikke vært en kjent musiker fra et større band, hadde det vel blitt kalt et et enmannsband...

Finurligheter vedrørende overlappende ord og uttrykk til sides. George har skrevet all musikk selv, og foruten noen gjestebidrag har han spilt rubb og stubb av instrumenter samt vokal selv.
At mannen kan sine saker bak slagverket er det liten tvil om. At han i tillegg har full kontroll på gitar og bass var definitivt nytt for meg. Hele Invictus framstår igrunn som en gledelig overraskelse.
Det er (som forventet) dødsmetall som står i førersetet, og det av den mektige sorten.
George growler på mer raspende enn langt-nedi-halsen vis, og han gjør så med overbevisning. Fasjonabel perkusjon er knapt nødvendig å nevne, men høyst velfungerende gitar-riff og rivende soloer må nevnes.

Det er heller ikke bare på det rent tekniske den godeste George kan sine saker. Han viser her at han er kapabel også på komposisjons-siden. Gjennom 11 låter i løpet av knappe time (samt fire bonusspor om du går for rett versjon) skapes et slagkraftig og majestetisk dødsrike hvis hærskare vil legge vår traurige grå dimensjon i grus.

Jeg kjenner ikke til de tekniske detaljene vedrørende innspilling og gjesteartister. Info er å finne spredt rundt om på nett, men jeg har verdens mest ubrukelige nett på kveldstid, så research er et helvete.
Lyden er uansett fet, og dynamikken er luftig og god (DR8). Nøyaktig hvem som gjester på skiva, og hvor, er knappest viktig for å få utbytte av musikken, men det er ihvertfall folk fra Nile, Rotting Christ, Firewind m.m.

Som sagt, en positiv overraskelse i form av en saftig lekkerbisken. Hr. Kollias sier denne opplevelsen frister til gjentakelse, noe som lover bra for oss.
Er det forresten andre som får assosiasjoner til The Sound of Perseverance (Death) av coveret?

Sjekk trommevideo for Aeons Of Burning Galaxies, stream noen låter nedenfor, eller hele skiva hos Modern Drummer.

Spesielt vokalist Ville bidrar til å skape et mildt preg. Hans renvokal er egentlig ikke ren på grensen til det overdrevet hygieniske, selv om det iblant føles sånn. Litt grums og skarpe kanter kan spores i vokalen, men jeg kunne godt tenkt meg litt mer edge og trøkk. Drøvelen skal helst blafre som en vimpel i stiv kuling når vokalisten brøler i micken så lungen kollapser, men det er bare min mening.
Han synger da uansett godkjent, og det teller i hans favør at han heller ikke har ballene i noen skrustikke.

Resten av bandet er ikke veldig harde i komp og klang de heller. Musikken er melodisk med god instrumentering. Bandet bygger ikke opp låtene utelukkende i A4-format, men de går ikke for den mest spenstige låt-struktureringen heller. Låtene har gode melodier og brukbart driv, og her krydres bra med soloer. Gutta beviser ettertrykkelig at 80-tallet ikke brukte opp alle gitarsoloene.

Tekstmessig berøres mange temaer, som for eksempel praksisen med lobotomi og metoden denne ble utført på, samt det patetiske konseptet reality-TV. Gutta er høyst allsidige i lyrikken. Det jobbes med en video til låta Forgotten Heroes som omhandler og hyller den vanlige mannen i gata som meldte seg frivillig til å hjelpe til i ruinene av World Trade Center etter 9/11. Takken disse heltemodige individene mottok var stort sett helseproblemer.

Deadlock blir en tanke mild i mine ører. Den gir forøvrig litt assosiasjoner til Maidens Dickinson-comeback Brave New World, og det lukter muligens litt Accept iblant. Større fans av NWOBHM vil trolig digge denne mer enn meg.
Bandets sterkeste kort, sterke melodier, låter med identitet, solid instrumentering og solo-snadder, det hele pakket i god lyd, gjør sitt til at jeg gir skiva grønt lys.
Spilletiden på omlag 64 minutter (pluss fire minutter bonus i form av Mercyful Fate coveren Nuns Have No Fun) blir ikke direkte for mye, selv om den kunne vært kortet inn noe.

Se Lyrikk-videoen til The Day I Die eller hør denne samt Forever Yours nedenfor.
Full stream er tilgjengelig på finske Kaaoszine. Jeg har brukt mer tid på helheten enn på å tenke enkeltspor, men Reality-TV Whore og Remember His Name stikker seg muligens litt ut i mine ører. Dette er nok likevel en skive der hver enkel vil finne sine favoritter.

Melodier og stemning har mye sortmetall i seg, men framføringen ligger nærmere midtempo og en anelse groovy dødsmetall. På sitt seigeste tangeres death/doom på briljant vis. Et og annet sted dukker også antydninger til finsk-lydende folkmetall-preg opp. Summa summarum skapes et pagan uttrykk med dystre melodilinjer som likevel ikke blir spesielt melodiøse.
Her kommer harde tyske gloser på raspende vis, som iblant artikuleres dypere i strupen og manifesteres som trolske grynt, før sortskåren helvetes-vokal igjen skjærer gjennom.

Vokalen er knall, og instrumenteringen virker høyst kvalifisert. Alle instrumenter kommer klart og tydelig fram i lydbildet, selv bassen. Skiva har de som nevnt spilt inn og produsert selv. Dette er bandets andre album, og medlemmene har ikke mye annen fartstid, så hvilke studioerfaring de har kan man jo lure på. Resultatet er uansett bra, med tung og fin lyd, og når Dan Swanö har mastret skiva i sitt Unisound har så den biten vært i trygge hender.

Karene finner ikke opp kruttet, og gjennom en time kan mye bli tildels likelydende, men Dunkle Klänge byr på god variasjon, passe fete låter og tøft trøkk. Ikke innertier, men jeg liker skiva meget godt!

Sjekk tromme-video til låta Dunkle Klänge og lyrikk-videoen til Herbst.

Jeg er ikke veldig bevandret i rett-fram-thrashens verden, hvor dette bandet holder hus. Låtene har ikke all verdens struktur, og framstår som temmelig generiske. Det finnes ålreite riff, soloer og partier, men ingen av låtene stikker seg ut som spesielt gode. Når vokalen på toppen av dette har tilnærmet null register å spille på, bidrar det bare til å tynne ut essensen av Alcoholator.
Det blir som med vassdram; man blir full, men det smaker uhorvelig kjedelig.

På den positive siden virker bandet å kunne spille, og det høres ut som de er genuint gira selv om de er langt fra det meste energiske bandet jeg har hørt. Lyrisk har de noe til felles med Tankard. Musikalsk også, forsåvidt. Alcoholator byr på litt mindre party og litt mer vold og aggresjon. Likheter med for eksempel Razor kan nevnes.
De to siste sporene byr på litt mer krydder som øker underholdningsverdien. Fuck Your Skull åpner med et festlig klipp fra Full Metal Jacket. Her finner vi fretless (båndløs) bass, 12-strengers gitar og gjeste-bass-solo undertegnet Dominic "Forest" Lapointe (inntil nylig i Beyond Creation). Påfølgende Cursed by My Thirst byr på en rekke gode overganger med interessant rytmikk.
Escape From Reality er ikke dårlig, bare nokså simpel og middelmådig. Bandet viser imidlertid at de har nok av potensiale, og jeg håper de klarer på få ut det som bor i dem på tredje forsøk.

Sjekk lyrikk-videoen til Dictator og hør Human og Cursed By My Thirst.

Dette er “bare” en EP, men spilletiden er på massive 40 minutter. Noe som framstår som imponerende i forhold til diverse 10-15 minutters EPer jeg har skrevet om.

Musikken er aggressiv, stemningsfull og helhetlig i forhold til forrige album. Enkelte merkverdigheter er riktignok mikset inn, men smakfullt og i moderat mengde. Bandets forrykende dødsmetall og dype growls blir heller aldri for ensporet og brutal med innslag av symfoniske elementer, rave-bass, sirener, russisk monolog og patriotisk-kommunistisk kampsang m.m. innvevd.

Først i de to siste sporene kan trangen til eksperimentering se ut til å våkne. Skjønt disse er ikke nye låter.
Die Waffe Mensch RMX er en techno-remiks av Todesnacht von Stammheim fra forrige skive.
Den Ensomme Nordens Dronning er en tittel det, som nordmann, er lett å bite seg merke i. Fans vil huske den fra Trivmvirate (2008). Den har riktignok krympet fra 14 til 7 minutter, og kommer her i akustisk drakt med enkelte flamenco-inspirasjoner.
Begge låtene er temmelig ugjenkjennelige, og føles som bonusspor blant det selskap de her kommer i.

Must? Nei. Ålreit? Så absolutt. Personlig liker jeg denne bedre enn Tetragrammaton. Med 40 minutter føles dette som en skive. En skive med helhetlig, men mangfoldig preg. Med unntak fra de to remiks-“bonus-sporene”.
Denne har vært ute en stund, men skulle den ha passert under radaren kan du høre hele greia nedenfor.
I tillegg kan du se lyrikk-videoen til Reign Of Hell.

Trioen, eller kvartetten alt etter som hvordan man ser det, har ti års fartstid mot slutten av neste år. De slapp første skive i 2011, og har blitt rammet av enkelte forsinkelser i forbindelse med skapelsen av sitt andre album.

Mitt største ankepunkt er vokalen. Jeg ble aldri helt venn med Hats vokal på den første Gorgoroth-skiva. Count Shadow beveger seg tidvis i enda lysere frekvensregister, med uling og hyling for å toppe galskapen. Dersom Mikke Mus hadde blitt hypnotisert av Spøkelseskladden til å dyrke satan og ta vokale plikter i et svartmetall-band...
Vokalen er selvfølgelig en smakssak, og tildels en vanesak. Når fyren iblant går litt lavere i frekvens låter det da også bedre.

Deres sorte metall er slettes ikke verst. Lyden er passe rå og tiltalende. Musikken har både fart og trøkk med et driftig og fandenivoldsk preg. Metallen har i overkant mye melodi inkorporert, og melodilinjene gjerne går i mer melankolsk enn kald og guffen retning. Dermed sitter jeg igjen med et litt ambivalent forhold til When the Light Dies. Ved å plassere seg selv i gropa mellom hatefull og depressiv black metal faller Luciferian Rites litt mellom to stoler.
Jeg savner litt ondere toner som hadde stått bedre til det øvrige musikalske.

Jeg ender altså med å karakterisere musikken som ganske bra. Når så skiva varer i over 50 minutter og vokalen er av det gneldrende slaget blir det hele litt overkill.
Gutta har likevel bra med potensiale, og skiva er for all del ikke dårlig, så jeg håper våre veier krysses også en annen gang.

“Hva om det stemningsfulle, dunkle og mystiske preget fra for eksempel Emperor/Enslaved-splitten eller Dark Medieval Times ble videreforedlet i en annen evolusjonær retning” skriver presseskrivet (litt fritt formulert fra min side).
En interessant tanke, og et spennende konsept som kunne vært anvendt også på andre band, stilarter og epoker.

Lord Ergot går ikke i sin egen felle med å forsøke å ligne spesielt mye på de nevnte utgivelsene. Tvert imot virker han å sette pris på nettopp det at alle de norske blackmetall-bands på første halvdel av nittitallet hadde sitt unike preg. Dermed er det nettopp det han også har gått for. Å lage noe fullstendig egenartet er betydelig mer vrient i dag enn for tjue år siden. Likevel synes jeg han har lyktes godt der.

Victims of Our Same Dreams har kledelige antydning til et hjemmelaget preg, uten at lyden er dårlig av den grunn. Musikken har allsidige elementer uten heller å bite over for mye. Her står ikke hurtighet og avsky i sentrum, men heller stemninger generelt. Svartmetallen er tildels av melodisk, tildels av fandenivoldsk og tildels av melankolsk art. Enkelte innslag av strykere og blåsere bryter opp iblant. Generelt får jeg følelsen av å høre på noe litt gammelt. Noe med sjel.

Jeg vil vel ikke påstå at skiva treffer helt blink i forhold til konseptets grunnidé, men iblant får man vibber av det rette kaliber. Låtene er gode, variasjonen er markant og bandet har et snev av originalitet man ikke opplever for ofte. I tillegg føler jeg at låtene fester seg stadig sterkere for hver gjennomhøring. Uansett om Ergot lykkes eller ei i forhold til tenkt tilnærming, kaller jeg Victims of Our Same Dreams en suksess.

An Elixir for Existence (2004) ble aldri sjekket ut, men Nine Destinies and a Downfall (2007) ble en skuffende affære. Gotisk metall med elementer fra death/doom var vannet ut til episk pop-metall.

Jeg har ikke brydd meg om noen av skivene i ettertid, og ville ikke brydd meg om denne heller om jeg ikke hadde fått den tilsendt. Som fryktet, men også forventet, finner vi også her pompøs gotisk pop.
Det er klart det er mektig, vellydende, gjennomført og velspilt. Objektivt sett er dette fortsatt uendelig mye bedre enn tradisjonell radio-pop.

For de fleste metal-heads framstår nok denne synth-metallen likevel som svært glattpolert.
Noe sort vokal og mørk dramatikk til tross, det blir ofte sorgfritt, høytsvevende og svulstig. Rett og slett ganske fjollete. Låta Sons of the North har enkelte stemningsfulle segmenter som løfter akkurat den låta et lite hakk, og coverarten er stilig og meget forseggjort.
Det får imidlertid ikke hjelpe at The Seventh Life Path har enkelte positive egenskaper.
Dette er simpelthen ikke noe jeg orker å høre på.

Se gjerne videoen til Once My Light om du har et bedre forhold til nyere Sirenia og annen episk female-fronted “metal”, og sjekk forhåndsvisningen om du ikke deler mine fordommer.

Gitarist, bassist og vokalist Tanner Anderson og trommis Andrew Della Cagna har fått med seg spanske Vicente La Camera Marino på harpe.

Husker du hvordan symfoniske blackmetall-skiver fra 90-tallet ofte var oppbygd? To minutter symfonisk intro og fire minutter relativt melodisk svartmetall med semi-symfonisk preg. Akkurat som disse elementene sjeldent var sømløst blandet i hverandre kommer metall-låter med middelaldersk preg og harpe-seksjoner hver for seg. Det er synd, for en komplett sammenføyning ville skapt et enda mer originalt uttrykk.

Det metalliske er ikke nyskapende, men likevel litt vanskelig å plassere og forklare. Musikken har noe post-black over seg, presentert med et sjarmerende nittitalls-uttrykk. Musikken har samtidig mye og snill melodi.
Stemningene heller mot middelalderen, men ikke den mørke middelalder med fattigdom, sult, krig, epidemier, forfølgelse og regjerende tyranner, som man gjerne forventer. Her er adel, hoff og riddere samlet i dannet selskap mens hoffnarren vellykket gjør sitt ypperst for å ta brodden av den stivpyntede fasaden med sine vulgære groviser. I landsbyen er befolkningen ute i gatene hvor de blir underholdt av tilreisende gjøglere og trubadurer på en solfylt markedsdag.

I motsetning til Harptallica som bare spiller metall-covere på harpe, noe som veldig fort blir dørgende kjedelig, er dette rimelig ålreit musikk. Ikke kjempebra, men høyst hørbart og... tja... koselig i grunn. Jeg vingler litt mellom sånn‑passe og godkjent før jeg ender med å premiere originalt uttrykk.

Slippes på CD og i digitalt format nå på mandag. De som ønsker vinylen må nok vente til 08. juni.

Kvartetten kommer altså etter sigende fra Iran. Jeg har gått på limpinnen før (noen som husker Janaza?), så nå tar jeg ingen sjanser, og forholder meg skeptisk. Å fremme antikristne, antijødiske og anti-islamske holdninger via ekstrem-metall i Midtøsten krever baller store som kråkeboller. Eller tilsvarende lite vett. Bandet har i alle fall min moralske støtte.

Bandets sorte avart er rimelig melodisk med moderate symfoniske virkemidler. Den består i stor grad av tung midtempo sortmetall med ganske storslått preg. Lyden er bemerkelsesverdig god til å komme fra orienten, og heller således bensin på min brennende tvil og mistro.
Men spiller det egentlig noen rolle hvor Helzgloriam holder hus? Selvfølgelig ikke, selv om det bare blir tåpelig når band (generelt) lyver på seg en falsk identitet for å øke interessen.
Et opposisjonelt band i en totalitær islamsk stat fortjener naturligvis ekstra respekt for sitt pågangsmot, men rent musikalsk spiller det fuck all om bandet har base i Trysil eller Äteritsiputeritsipuolilautatsijänkä, Lappland.
Dette låter fett i mine ører!

Alle med kjennskap til Misantrof ANTIRecords vet at all musikk derifra er gratis, så også denne.

Linker til Deconstruct Satanus Knowledge og full stream er knapt nødvendig når du
kan laste ned hele Infernal Monarchy gratis hvis smaksprøvene under faller i smak.

Edit 09.05.15: Vrangsinn garanterer for bandets autentisitet angående opprinnelse, og anbefaler i samme slengen samlingen Oriental flavors - Middle Eastern Mayhem Vol. 1.
Den består av metall fra, og inspirert av Orienten, og ble gitt ut for et år siden.

Razor var aktive fra 1983 til 1992. Bandet gjorde comeback i 1997, men etter det har det vært stille fra den fronten. Dave Carlo, fast traver fra tidenes morgen ser ut til å ha fått kreft. Mer vet jeg dessverre ikke om bandets status.

Alle skivene har vært utsolgt, men kommer nå i super delux forpakning (høres da vitterlig fancy ut, genren tatt i betraktning) med komplett remastret materiale og bonuslåter. Jeg har blitt blitt en smule skeptisk til remastring ettersom lyden ikke alltid blir forbedret gjennom en slik prosess, og det med rette. Den nye lyden låter riktignok kraftfull, men det gjorde da også originalen. Jeg sammenligner her mot nevnte compilation, hvor den dynamiske differansen strakk seg fra DR12 til DR14. Med ny mastring er vi nede i DR5 til DR6. Hva dette medfører av klipping kan tydelig sees i spektrogramet for låta Shotgun Justice. En nokså unødvendig endring i mine øyne ører.

Det er ikke all verdens å si om hver enkelt skive. De låter forsåvidt nokså likt, til tross for litt ulik lyd, samt utskifting av vokalist mellom de to første av disse skivene.
Om jeg sier at bandet spiller en mindre melodisk form for speed/thrash (enn Anthrax etc.) og at bandet har likheter med band som Whiplash, Sacrifice, Nocturnal Breed, vet nok de fleste kjennere sånn omtrent hva det går i.
Jeg har et inntrykk av at Razor virker å ha gått i en råere retning på disse tre skivene enn på de fire foregående, uten at jeg skal være for skråsikker.



Violent Restitution (1988) kommer med tre bonusspor i form av live-låter.
Shotgun Justice (1990) kommer med seks bonusspor, hvorav to live-spor, en rehearsal, en original miks og to alternative versjoner.
Open Hostility (1991) kommer med åtte bonusspor, tre tidligere uutgitte låter og fem instrumental/rehearsal/demo-versjoner.

Jeg vil ikke kalle noen av disse skivene obligatoriske og udødelige klassikere selv om det har vært et kjekt gjenhør med speed/thrash fra den genuine epoken. Razor er autentisk vare med passe hysterisk tempo, soloer og vokal. Og tekstene er et kapittel i seg selv. Her er ingen skjulte budskap eller metaforer som åpner for tolkning. Her legges ingen fingre imellom. Vold og faenskap kommer rett fra levra, og en spade nevnes ei ved annet navn.
Tekstene tvinger fram et smil på leppene (selv om enkelte er i overkant tåpelige og naive). Ah... klassiske metall.

Fans med høl i samlinga kan nå få tettet disse. Øvrige (genre)fans med sorte hull i kunnskap eller samvittighet har også en gylden anledning til å sjekke ut kanadierne. Bonusmaterialet skal du være rimelig heftig begeistret for bandet for å få spesielt mye ut av, dog.
Ålreit thrash, men personlig børster jeg heller støv av den doble disken jeg allerede har dersom thrash-behovet skulle bli prekært. Der har ingen komprimert lyden i et forsøk på å få den til å høres “større og fetere” ut.

Nåh, det er vel strengt tatt en tilfeldighet, og neppe en renessanse vi utsettes for. Eller har stilen muligens fått en ny æra i Ukraina, der både Crimson Sky, I Miss my Death og Mizantropia har sitt opphav?

Musikken ligger og vaker mellom mello-death og goth med fløyte, flygel, klassisk/sopran vokal og semi-ekstrem kvinnevokal. Prøv å se for deg noe midt mellom Arch Enemy og Epica. (Om du opplever forvirring og varmgang i hjerne-vindingene er det en normal bivirkning av økt tankevirksomhet). Gjennom ni ordinære låter og to bonusspor, totalt 50 minutter, kjenner jeg at metningspunktet nås før endt spilletid. Insomnia er en coverlåt av Alla Pugacheva, en eller annen russisk pop-diva, og One for the Road er en mindre selvhøytidelig og todelt (“skjult spor”) avslutningslåt med akustisk gitar, trekkspill og høy promille.

Bandet har fartstid fra 2003, og har én tidligere fullengder samt noe småplukk bak seg. Fem medlemmer er listet opp på coveret, men bare fire på Metal Archives. En ekstra kvinne ser ut til å ha kommet til i løpet av innspillings-perioden.
Låtene er varierte, med god oppbygning, og mange fine partier. Instrumentering og lyd (fra Light Side Studio) er god. De høres for all del dyktige ut, og Oblivion (eller Забвение som den egentlig heter) vil sikkert tiltale noen, men for meg personlig blir noe av dette i overkant søtt, mektig og mettende.

Se video til låta I'm after you, som inneholder mange av bestanddelene, og døm selv.

Live At The Opera er spilt inn 08.09.2013, dagen før utgivelsen av deres selvtitulerte skive, foran fullsatt sal i Den Norske Opera & Ballett, med opera-koret bestående av 55 sangere som mektig musikalsk backdrop.
Her presenteres én låt fra Volcano, fire spor fra Now, Diabolical, to fra The Age of Nero og seks låter fra Satyricon.

Koret gjør sin misjon, de legger til en ekstra dimensjon i Satyricons materiale. Spesielt Die by my Hand og To the Mountains vinner stort på dette aspektet. At det trekker bandet noen tommer i retning Dimmu plager ikke meg. Deres bidrag skaper en okkult stemning av det endelige gjennombrudd innen antiteistisk alkymi. På konsertens eneste gamle låt skapes ren seremoniell satanisk stemning.

Frost har alltid vært en jævel bak slagverket, og å se villmannen i aksjon er alltid et imponerende skue! Satyr har stort sett bevart stemmeprakten, selv om han snakke-synger mer enn før, og således har et mer stakkato preg enn i bandets glansdager. Han får tidvis et nærmest satanisk, mørkt glimt i øyet, som iblant skygger til som en solformørkelse. Et uttrykk som viser en mann som tror på det han gjør og som skaper en aura av respektabel troverdighet. Frontmannen hadde også begynt å bli langhåra igjen da denne konserten ble filmet, noe som alltid tar seg bedre ut enn avdanka korthåra tullinger (som meg).
Selvfølgelig gjester Sivert Høyem på Phoenix, den minst typiske Satyricon-låta noen sinne. Den har likevel et mørkt, melankolsk preg som tiltaler. Her skinner koret godt, anført av mannlig og kvinnelige solist i den rolige passasjen midtveis.
Ellers finner vi Gildas Le Pape (Morbid Rites) og Steinar Gundersen (Sarke m.m.) på gitar, Anders Odden (Cadaver m.m.) på bass og Anders Hunstad (Sarke) på keyboards.

Det blir som nevnt mye nytt materiale. I mine aldrende øyne er alt etter Rebel Extravaganza nytt. Etter en serie låter fra de to siste skivene skaper Den Siste mektige, diabolske stemninger. Det blir feil å si at den skaper nostalgi, da låta bare strekker seg tilbake til The Age of Nero, men den har et svartere preg enn mye av nyere dato.

Etter et 75 minutters hovedsett som føles alt for kort, får vi ytterligere omtrent 20 minutter bestående av The Pentagram Burns, tidløse Mother North og K.I.N.G.

Dersom de hadde tatt en kunstpause, der koret hadde “spilte solo”, for så å kommet inn med kullsvarte klær, liksminke, blod og fakler til Mother North, for så å fortsatt med for eksempel The Dark Castle In The Deep Forest, Hvite Krists død og The Scorn Torrent, utført med like stor overbevisning som det nyere materialet, hadde karrièren vært dekket og natten vært reddet. Sekseren ville vært uunngåelig. Det skjer selvfølgelig ikke.

Jeg liker DVDen meget godt. Selv om jeg har blandede følelser for de nyere skivene, og savner litt eldre låter, er dette er likevel en solid DVD. Der Roadkill Extravaganza var en noe skuffende video, da man fikk få hele låter, dekket av animert logo, er Live at the Opera et skikkelig live-dokument fra et hardført og legendarisk band, fast bestemt på selv å kontrollere sin egen musikalske (og kunstneriske) skjebne.

Se Die By My Hand. Musikkvideoen til Phoenix benytter album-audio (uten kor) og andre kameravinkler, men du kan selvfølgelig se den likevel.

Man kan omtrent gå ut ifra at en komprimert mpg-fil ikke vil være av like god kvalitet som den endelige DVD/Bluray-utgivelse, men pr dags dato kan slike filer ha forbausende god kvalitet. Om promo-fila er 100 % representativ for det fysiske produkt har jeg derimot ingen garanti for.
Teknisk sett er dette en fler-kamera produksjon som langt overgår dine klassiske VHSer, selv om sideforholdet (aspect ratio) er det samme. Vi snakker 4:3 bilde med svarte kanter. Ihvertfall på promo-videoen.
(For de yngste der ute: før dagens widescreen var både TV- og data-skjermer 25 % smalere i forhold til høyden.) Bildekvaliteten er ikke all verden. Den er uskarp, noe som kan skyldes formatet, men det har sin autentiske sjarm.

Som underholdning har DVDen begrenset verdi, men det er vakker og vemodig musikk som her får en visuell presentasjon, komplett med gotisk/aristokratiske klær og to strykere, fra et gjennomført band som tydeligvis mener alvor. Helen Kryvoyaz har en rekke teatrale bevegelser. Det passer godt til musikken, men kan også bli litt ufrivillig komisk. Konserten er ellers ganske så stillestående, så den som utelukkende er interessert i musikken anbefales å gå for skiva.

Mozarts Lacrimosa kommer som nest siste låt. Denne passer perfekt inn mot slutten av settet, men burde strengt tatt vært plassert helt til slutt, slik som på albumet, for å gi ferske fans blant publikum en oppløftende følelse av gjenkjennelse som sisteinntrykk.

Hvor mange fullproduksjons konsertvideoer har du sett der publikum begrenser seg til maks et par hundre mann (og kvinner)? For meg taler det til bandets fordel, da det bare viser nøyaktig hvor sultne bandet er på å komme opp og fram. Publikum ser forøvrig ut til å leve seg inn i musikken og nyte konserten. Et par idioter danner sågar sin egen moshpit ute på sidelinja. Haha... snakk om malplassert oppførsel.
I dagens jungel skal jeg ikke spå dem noen lysende karrière, men husk hvor du leste om I Miss my Death først.

God musikk og grei visuell presentasjon selv om dette er en form for stemningskonsert med lite show og bevegelse. En høyst ålreit DVD med andre ord. Jeg kunne lett gitt denne godkjent, men velger å være litt streng da CDen burde dekke de flestes behov.
Like fullt, jeg har sett denne videoen to ganger på to helger, og jeg gjør det gjerne igjen.

Se/hør Silence Cries og Silent Existence (samt eventuelt teaseren).

De harde death/doom-passasjene man er vant med i klassisk beauty/beast er byttet ut med noe mildere klassisk metall. Musikken har en symfonisk struktur der tangenter og strykere tar føringen på bekostning av metall-elementene. Selv om gitar og bass har sin plass på skiva får man følelsen av at det metalliske fotavtrykket i sanden er halvt utvasket av bølgene. Skiva har et rolig, drømmende uttrykk med enkelte progressive strukturer og enkelte lekne Covenant/The Kovenant-krumspring. Gode trommer følger musikken naturlig hele veien, som om metallisk perkusjon i klassisk musikk aldri hadde vært annet enn verdens mest selvskrevne ting.

Noe mannlig vokal får vi, men denne ligger mer i black-leia. Kvalitetsmessig byr denne på større kontrast enn ønskelig. Den virker rett og slett noe simpel. Da er det gjerne like greit at Helen Kryvoyaz styrer showet. Hvilke musikalsk utdanning hun har skulle jeg gjerne likt å vite, for hun har en høyst profesjonell, klokkeklar klassisk soprano med opera-vibrato og stort stemmeregister. Hun synger også rent og treffsikkert.

Barokk-passasjer, orgel, vakre melodier, fiolin, fuglekvitter, piano og monolog. Ukrainerne holder ingenting tilbake på sin debut. Tvert imot kan skiva bli i lengste laget med sine 75 minutter. Spesielt da uttrykket er såpass rolig og vevert som mye av dette er. Det blir fort litt for mye av det gode, men ukrainerne har stort sett materiale til å forsvare varigheten.
Bandets historie strekker seg tilbake til 2007, og dette er første fullengder. Da har man gjerne sprudlende entusiasme og en hel masse materiale man ønsker å presentere.

Avslutningsvis får vi servert Lacrimosa, hentet fra Mozarts Requiem i d-moll (KV 626) fra 1791. Et (siste) stykket musikk skrevet av Wolfgang Amadeus fram til hans død samme år. (Den er merket som bonuslåt, men skiva kommer bare i én versjon. Noe jeg personlig applauderer). Om tittelen låter kjent eller ei vil lytteren garantert kjenne igjen melodien, og noen kjente toner på slutten av albumet gjør seg alltids godt. Her får Helen virkelig vist sitt vokale spektrum. En flott versjon av et virkelig klassisk stykke, som du selv kan høre helt nederst på siden.
Den passer forøvrig naturlig inn blant bandets egne materiale, og vitner igjen om hvor nært beslektet metall ofte er med klassisk musikk.

Dersom referanser fra metallens verden kreves, vil jeg si at “Haggard møter tidlig Theatre of Tragedy, med en dæsj Fjoergyn” burde fungere som en passe treffsikker forklaring.
In Memories er en svært god debut om man liker klassisk/opera, der rolig men storslått musikk presenteres på relativt dyktig vis, med dertil egnet lyd.