Jeg ville, høyst personlig, spart pengene til neste fullengder. Jeg er nemlig en “album-person”. Å bruke hylleplass på fysiske utgaver av utgivelser med mindre enn 25 minutters spilletid har jeg ikke plass til. Men det er meg. Og det ville uansett ikke vært særlig rettferdig å dømme musikken utifra denslags kriterier.
En ting jeg dog kunne tatt i betraktning vedrørende spilletid er hvordan den påvirker helhetsinntrykket. Et album er som en egen verden, et eget univers. Sammenlign gjerne med en reise, en (teater)forestilling, en film, en bok. Under 15 minutter er knapt med tid til å komme inn i, og dvele i det magiske mørke landskap.

Det begynner å bli svært mange blackmetall-bands som spiller mørk, klam, kompakt og kaotisk sortmetall. Så fort noen finner på noe nytt hiver alle seg på samme tog. At egenart er et fremmedord skal jeg likevel (heller) ikke straffe Israthoum for. Da er det mange som hadde fortjent pisk på pung. Dette forhenværende portugisiske bandet startet da også så tidlig som i '92, under navnet Grendel, og jeg kjenner ikke deres historie, så da blir det definitivt feil å svinge pisken. Bandet skiftet navn i 1998, og flyttet til Nederland rundt den tiden. Det har blant annet blitt to fullengdere siden den tid.

Det aspektet jeg dømmer ut ifra blir dermed de tre låtene. Med lava, torden, svovel, ild og røyk byr bandet på knapt femten minutter uhygge. Produksjonen er ikke “god”, men den har et kledelig råttent og primitivt preg, og meget god dynamikk. Mories fra Gnaw Their Tongues har både bistått ved innspilling og laget det mesterlige coveret. Mastringen har Kark fra Dødsengel tatt seg av, og en god jobb har han gjort.
Vokalen er besatt, trommene dundrende og gitarene djevelske. Variasjon og driv fungerer bra, og jeg liker det jeg hører, selv om det begynner å høres meget velkjent ut.
Manglende originalitet og alt for kort spilletid fører til en svak godkjenning.
(Jeg trenger tydeligvis flere indikator for å rangere ulike graderinger av godkjent).
Gi meg heller en fullengder å synke inn i.

Som nevnt sist slapp Iron Bonehead denne samlingen med bandets tre første utgivelser, to demoer og en EP, på vinyl for et knapt år siden. Nå er tiden tydeligvis moden for CD-versjonen. Remastret attpåtil.
Alle de tre småutgivelsene har faktisk blitt utgitt enkeltvis via Exitium Productions.
Hvor nødvendig en slik samleskive fra et forholdsvis ferskt band er kan man saktens stusse på, men når et band med Swarþs uforløste potensiale piskes opp og fram av entusiastiske selskaper med gode navn i undergrunnen, tror jeg også bandet vil bli lagt merke til.

De to første låtene er fra demoen Swarþ (Januar 2012). Disse viser gode takter.
Til demo å være. De tre neste stammer fra neste demo, Þy Tayl is Deeþ Þurgh Þyn Envenymynge (Januar 2013). Lyden er fortsatt tynn, men låtskrivingen begynner å komme seg betraktelig. At en 6-minutters bonuslåt derifra er utelatt er igrunn beklagelig, da dette ellers kunne vært et komplett dokument. Låta ville skjøvet CD opp til 64,5 minutter, og den var inkludert på fjorårets doble vinyl, så varighet er ingen unnskyldning.
Mors Rex Salvator Hominum er tittelen på EPen som kom ut i mai 2013. Den fortsetter i forrige demos gode spor, med svært så sammenfallende likheter. Så var det da også bare noen måneder som skilte dem.
Tilslutt avsluttes samlingen med Sinful Fleshspear, en cover av svenske Malign. Alle andre låter heter (som før nevnt) Untitled.

Dette er en greit dokumentasjon over Swarþs tidlig karrière, hvor man definitivt kan høre potensiale.
Demo-samlinger er likevel ikke noe jeg kan påstå at jeg koser meg med. Derfor merkes denne med “greit nok”.
Det skal sies at jeg ser fram til et fullt album fra dette bandet.

Amerikanernes sortmetall låter ikke direkte inspirert av den norske scenen. Den har et varmere, mer loddent preg, spesielt når tempoet økes. Hastighet gir da ingen distinkt farts-følelse, men heller en rumlende effekt. I midtempo blir produksjonen noe luftigere, og de ulike bestanddelene kommer mer til “syne”. Trommene har tidvis et temmelig distinkt preg. Trommis David Swanson (eks-Nachtmystium m.m.) har et meget variert preg. Trommene er tildels lydbart plassert i miksen. Noen takter drukner litt, men enkelte bastante og taktfaste slag ligger helt i front i lydbildet og maner fram bildet av marsjerende horder eller trommeslageren som styrte takten slavene rodde i, i oldtidens galeier. Gitarene (Jim Bresnahan og Marcus) lager småsyke, lett klaustrofobiske stemninger, mens vokalist Marcus Matthew Kolar (eks-Sarcophagus m.m.) vrenger umenneskelig lavfrekvente lyder ut av strupen. Fyren kan til tider minne om Attila.

Musikkens uttrykk er skittent, futuristisk og dystopisk, litt i stil med de to siste Mayhem-skivene, og jeg liker stilen som ligger til grunne. Jeg trives i det hele tatt godt med både musikken og den adekvate og gode dynamiske produksjonen, men jeg blir likevel ikke overvettes begeistra. Skiva blir noe likelydende gjennom de tre kvarter den varer.

Av nysgjerrighet, og for inspirasjon til bedre forståelse og formidling, tar jeg en runde på interwebben for å se hva andre får ut av dette, og hvilke referanser de eventuelt nevner.
Flere nevner (i likhet med presseskrivet) et “industrielt” preg. Også det industrielle bandet Godflesh, som jeg utelukkende har hørt om nevnes. De krigerske rytmene, de metallisk kvinende gitarene og den durende/brumlende vokalen kan muligens gi slike assosiasjoner. Nevnte elementer gir et vagt maskinelt preg, men dette er ikke akkurat det jeg forbinder med industriell metall. Uten industrielle elementer blir den linken simpelthen noe diffus i mine ører.

Jeg biter meg også merke i at Encyclopaedia Metallum nevner Blut aus Nord og P.H.O.B.O.S som band med likhetstrekk med nevnte Godflesh. Nettopp disse ga ut en splitt for et snaut år siden. Ved å sammenligne The Architects Of Extermination med Triunity og Esoteric Warfare blir det tydeligere hva Kommandant mangler. Blut og P.H.O.B.O.S har et mye bredere uttrykk, med sterk variasjon i alle ledd, noe denne kommandøren ikke har mye av, mens Mayhem, som er nærmere i uttrykk har et mørkere, mer eklektisk og dissonant vanvidd. Esoteric Warfare kan sies å ha et industrielt dystopisk preg, uten anførselstegn.

Ergo finnes det skiver jeg heller favoriserer, men The Architects Of Extermination er likevel et produkt jeg velger å godkjenne. Individuelt sett er skiva absolutt god, og dens rumlende dragsug er høyst ålreit å lytte til. Skal man først skille klinten fra hveten kommer man ikke bort ifra det faktum at det finnes bedre og mer mangfoldige soniske mørkemakter å synke inn i, men den som ikke får nok av suggerende mørke malstrømmer kan god sjekke ut denne skiva også. Selv om den altså ikke bringer med seg like kaotiske og frådende dragsug som de norske veteranene.
Bestemmer du deg for å kjøpe skiva anbefaler jeg deg å gå for digipaken. Den kommer i begrenset opplag på 600 stk og inneholder låta Killing Word, et av de bedre om mer signatursterke sporene på skiva.

Apropos proletariet, følgende strofe fra Internasjonalen kunne forøvrig passet godt inn i denne type musikk:

Nå drønner det av rettens velde,
til siste kamp det gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner

Grá byr på låta Valitus ja kaipuu på A-siden. Låta varer i ca seks minutter og stammer fra deres første EP Helfärd, gitt ut i 2010. Den originale svenske tittelen var Klagan och längtan, men vi finner den nå under finsk moniker (med samme betydning), og i live-tapning. Låta har god driv god, fin mørk lyd og motløs stemning.

På B-siden presenterer Gnosis of the Witch Fórn Dauðaorð (Ofre Dødsord, direkte oversatt). Amerikanerne har benyttet islandske titler på alt de har gitt ut så langt. Denne låta har jeg ennå mer sans for. Den byr på sju minutter nedstemt og sørgmodig men akk så suggerende klagesang.

Tilsammen bare omlag 13 minutter, men jeg har sansen for det jeg hører. Jeg har dessverre ingen stream av Fórn Dauðaorð, så du får bare ta meg på ordet.

Seagrave er et solo-prosjekt fra østeriske J.J. (Harakiri for the Sky, Karg).
Musikken sies å være en sammensmelting av shoegaze black metal, melodisk post-hardcore, og D-beat death metal, og jeg kan for egen regning legge til en dråpe gunge. Når tempoet økes, skimter jeg antydning til ålreit fransk-lydende sortmetall, men stort sett framstår det hele som temmelig monoton og likegyldig post-metall.
Den nevnte vokalen fungerer forsåvidt i litt mer intense stunder, som i brukbare Harvest in June og de mer depressive tonene i avsluttende Bonjour Tristesse. Ellers blir den bare slitsom og jævlig gnålende.

Lyden er høyst besynderlig. Tross samme intensitet er det en volumforskjell på hele 70 % fra høyeste til laveste låt. I tillegg virker enkelte låter ille komprimert. Låta Manifest XII er så jævlig at trommelyden rett som det er reduseres til svusjende lyder med knitring. Grusomt.
Og hva faen har det seg at de mest uttrykksløse drittskivene nesten alltid må vare en helvetes evighet?
Min teori: Manglende selvinnsikt og sans for kvalitet gir mangel på selvkritikk.

Litt raserianfall i siste setning... Skiva varer “bare” i tre kvarter, noe som føles alt for lenge. Stabwound er nesten “akseptabel”, men det blir litt for mye tull, så jeg anser den som bortkastet tid. Døm selv:

Svart metall er noe dypere, noe opponerende, noe spirituelt. Som ved kunst generelt skal sortmetall ha som naturlig iboende egenskap å vekke følelser. Være seg avsky eller sadistisk glede.
Norot gir meg ingen følelser annet enn meningsløshet og apati.

Kunst kan gjerne få deg til å forakte noe, men om du ikke forakter annet enn kunsten selv, har den feilet grovt. Nathrach byr på fint lite sort metall. Det blir for det meste sart atmosfærisk føling i fjæra.
...Nesten en hel time til endes.
Glemmesak!

Ta gjerne en titt på det som angivelig skal være en musikkvideo: Lunar Ascendant.

Resultatet er forrykende dødsmetall med sorte elementer og en eim av teknisk art, såvel som noe disharmonisk Deathspell Omega-preg, råskap ala Anaal Nathrakh, og et moderat preg av core. Det hele utført på brutalt og ubehagelig vis. Ukomfortable sampler dukker iblant opp og bidrar til miseren.
Throes er ikke for alle.

Karene har et intenst driv, og deres produkt føles gjennomført. Albumet har ikke den samme diversitet som nevnte grupper, men det mer monotone og dissonante preget skaper en trykkende stemning. Skiva varer i snaut 35 minutter, noe som er en passe dose, deres frapperende galskap tatt i betraktning. Om dette er noe for deg må du selv finne ut.

Jeg har et svært godt, ja beint fram nostalgisk forhold til Glittertinds Evige Asatro (2003). Torbjørn framførte folkmetall av dels mildere og sartere og dels mer rocka art enn sine artsfrender. Musikken inneholdt mindre av den typiske black/pagan/viking-vinklingen. Folkeviser ble ofte blandet med renere "klassisk" metal, litt rockepreg og en og annen ballade. Framført med noe naivt preg, men også med autentisk entusiasme og sjel! Skiva traff med rett i stålhjertet.

Når Geirmund Simonsen kom inn i bildet endret musikkens preg seg mot en mer profesjonell retning. Landkjenning (2009) var svært gjennomført, med gode låter og masser av perfeksjonerte strukturer. Med Djevelsvart (2013) var Glittertind blitt et fulltallig band. Mine tanker rundt den har jeg allerede nevnt (samt linket til i første setning i ingressen).

Blåne for blåne
Jeg ante ugler i potetmosen når jeg så coveret. Jeg stålsatte meg for det verste når skiva åpnet med vise-folk i retning Odd Nordstoga. Når albumet fortsetter i disse spor blir mine verste bange anelser bekreftet.
Høyr Min Song gir assosiasjoner til Linus i svingen (Barne-TV), Enno Nær gir assosiasjoner til Tir n'a Noir (Vamp), og begge disse er høyst representative for Blåne for blåne. Skiva inneholder det fnugg av metall!

Jeg skal ikke kjefte på Torbjørn for å ha beveget deg videre i en retning jeg ikke er bekvem med. Glittertind går nye veier, veier jeg ikke har sko til å ferdes på. Ikke kan jeg beskylde ham for ikke å ha advart meg heller. Allerede på Landkjenning sang han om å gå sin egen vei.
Vi har hatt det knakende kjekt sammen Glittertind og jeg, men nå skilles våre veier.
Jeg snur og går tilbake til back-katalogen.

Blåne for blåne markerer mitt farvel til Glittertind, og det er dypt vemodig!
(PS: Name Music & Publishing er en divisjon av Indie Recordings)

Hør gjerne Høyr Min Song (Til Fridomen). A-listet på NRK P1 (Brrrrr...).

Isole-medlemmene Ragnar og Mats startet Ereb Altor i 2003 for å få utløp for litt andre musikalske og kreative sider. Sider de først utforsket med bandet Forlorn, som ikke må forveksles med Stavanger-bandet ved samme navn. Sammen med trommis Tord og ny bassist Mikael byr deres femte skive på mer episk viking/doom med svartmetall-influenser.

Musikken har, som alltid, flust med fine melodier. For deg og meg framstår Nattramn hovedsakelig som et ganske rolig stykke musikk, men i likhet med ravna som pryder coveret flekker også bandet tenner iblant. Dette blir uansett aldri din bestemors favorittmusikk. Bandet har tonet ned tidsbruken noe, og skiva varer bare litt over 42 minutter, noe som er en mer passelig dose enn 55, som forrige album tikket inn på.

Skiva har tekster basert på svensk og norrøn folklore og tradisjoner. Etter tre rolige låter følger skivas lengste spor, Dark Waters, som handler om Strömkarlen, den svenske motsatsen til Fossegrimen. Dette er en meget god låt med alt fra aggressive partier med raspende sort vokal til det fullstendig nedstrippa partiet rundt 6 minutter, som har det samme ur-triste, resignerte uttrykket som man finner fire minutter ut i My Dying Brides The Whore, the Cook and the Mother.

Jeg liker skiva ganske godt, men tror som nevnt det er et album som fungerer bedre ved sporadiske besøk enn hyppige runder. Den er forøvrig spilt inn og mikset av Jonas Lindström i Studio Apocalypse og masteret av Jens Bogren i Fascination Street Studios.
Ereb Altor kan sies å være et av de bedre viking-metall bands, men samtidig byr de på lite utvikling og overraskelse. Godkjent, men langt fra obligatorisk.

Se lyrikk-videoen til Nattramn.

Celtachor er et nytt bekjentskap for meg.
Det kan virke naturlig å sammenligne dem med andre keltisk-inspirerte band som Cruachan og Primordial, men uttrykket blir for ulikt til å forsvare en sammenligning, til tross for enkelte felles folk-elementer.

Celtachor har et uttrykk hvor man kan spore mange ulike inspirasjoner, eller tilfeldige likheter. Enkelte folkemusikalske passasjer har noe felles med nevnte band, men også delvis likhet med Bathorys viking-periode. Det stilige uttrykket “Celtic Black Metal” er hentet fra bunnen av promoskrivet, som ellers beskriver musikken godt. Det kan til en viss grad mistolkes noe. De svartere innslagene stammer ikke direkte fra typiske andregenerasjons sortmetall, men har mer tilfelles med atypiske tolkninger av den, samt ulike raffinerte avarter av den første bølgen.
Tenk roligere partiet hos mangfoldige og gjerne litt okkult sortmetallband. Personlig tenker jeg Sør- og Øst-Europeisk tilnærming til de sortere toner. Noen post-metalliske bestanddeler finner man og.

Vokalist Stephen Roche (nyansatt i Mael Mórdha) får meg iblant til å tenke litt på Abbath. Vokal og instrumentering holder et høyt nivå, og jeg biter meg spesielt merke i Anaïs Chareyre tromming. Hun har en viril og variert stil, og tar også ibruk Bodhrán, en irsk rammetromme (som den samiske runebommen/sjamantrommen). Irsk fløyte er også hyppig brukt i denne kvintetten.

Bandet byr på gode melodier og bra variasjon, der flotte folk-elementer og tung metall blandes sømløst og de ulike låtene får sitt individuelle preg samtidig som skiva låter helhetlig. Lyden er er meget behagelig, og lar alle ingredienser komme tydelig fram. Tekstene, som jeg (med ett unntak) dessverre ikke har lest, er bygget på irsk mytologi. Spennende.
Jeg har absolutt sansen for Nuada Of The Silver Arm!

Se lyrikk-videoen til King Eochaid's Fall, hør Uaithne: The Dagda's Harp og sjekk eventuelt Album Teaseren.

Kvartetten har vært i Nautilus Studio og spilt in fire låter på tilsammen litt over 18 minutter. Lavt dynamisk spekter til tross, lyden er god, passe mørk og kraftfull.
Bandets musikk har elementer av både svart og døds-metall, og ganske mye melodi blandet inn. En mengde melodiske ekstremmetall-bands kunne vært brukt som referanse, men det holder vel å nevne ur-kilden, Dissection. Melodiene bandet har vevd inn holder høy standard, og stemningene har spor av både dødelig og sort herkomst. Karene holder også bra og varierende tempo. Svart-vokalen kan bli noe påtatt, men det er for pirk å regne, for den blir aldri plagsom, og ellers er det høy kvalitet i alle ledd.

Into Oblivion er et svært solid utgangspunkt for et ungt og band med potensiale for en framgangsrik framtid!

Demonical ble startet av forhenværende Centinex-medlemmer i 2006, i kjølvannet av bandets oppløsning på vårparten samme år. Centinex startet forøvrig opp igjen i januar i fjor, og slapp skiva Redeeming Filth i november.
For å komplettere det tekniske/faktabaserte før vi går over på musikken:
Trommene er spilt inn i Amplified studio og resten av EPen er spilt inn i Wing Studio, og den firespors EPen er produsert og mastret av deres egen vokalist, Sverker Widgren (Centinex, Diabolical), som var medeier i Necromorbus Studio før han startet Wing Studio i 2013. Lyden er kledelig brutal og mektig.

Deres svenske dødsmetall framføres med massivt trøkk, et diskret melodisk preg og en kledelig eim av svovel. De har alltid hatt noe svart og uhellig hvilende over sine stemninger, noe som også reflekteres i deres omslagskunst.
Låtene byr nok ikke på noen overraskelser, med det Demonical gjør, gjør de også meget bra. I siste spor, To Become the Weapon, har man forøvrig vevd inn noen toner fra Chopins Marche Funèbre, noe Bathory også gjorde i Call From the Grave. Disse dystre begravelse-toner er helt sikkert benyttet av flere med.

Hvis du ikke kjenner til disse svenskene er det på tide å sjekke dem ut, og til det formål er denne EPen en grei dose for å få en smak av deres frenetiske kanonader. Selv om denne bare varer i drøyt 17 minutter kan du forvente at hjernegrauten føles som en slagmark etter endt lytting.
Karene legger straks ut på Europa-turne, nede på kontinentet, med Gehenna.
Anbefales til fans av alt fra Entombed til Bloodbath.

Se videoen til åpningslåta Cursed Liberation, og hør mer nedenfor.

Den originale versjonen hadde tre spor, men denne versjonen har slanket vekk The Deconstruction of Whore and Beast, en slags noise-remix av de to Svartidauði-låtene, laget av electronics/noise-artisten AMFJ.

Tilbake står to spor og et drøyt kvarter islandsk svartmetall, produsert av Stephen Lockhart i Studio Emissary.
Jeg skal ikke hardnakket påstå at Svartidauði er de rettmessige opphavsmenn bak den lett drømmende, men akk så marerittaktige islandske psykose-pregede svartmetallen, men personlig kjenner jeg ikke til andre fra vulkan-øya med tilsvarende uttrykk som har like lang fartstid.
Alle som kjenner bandet vet hva man går til; klaustrofobisk og eklektisk black metal med vital variasjon.
For å fatte meg i korthet (til en forandring); alle som setter pris på nettopp den slags kommer også til å nyte
The Synthesis of Whore and Beast.

Gruesome deler tydeligvis navn med et 10-15 år gammelt norsk “demo-band” med blant annet to medlemmer fra Kampfar. Hva man ikke kommer over på internet.
Jeg var vel omtrent 10 år når Death gjorde furore, så det tok ytterligere alt for mange år før jeg hoppet på bandvognen. Jeg har hull i samlinga hva Scream Bloody Gore og Leprosy gjelder, men i følge Angry Metal Guy er likheten Gruesome presterer påtagelig.

Røffe riff, tøff pre-growl vokal, hylende soloer og brå overganger an mass (sic!) kjennetegner de 35 minuttene Savage Land byr på. Det Death jeg ble kjent med hadde en litt mer progressiv framtoning, men man kjenner da igjen det virkelig old school uttrykket fra blant annet tidlig Obituary. Det er vel en viss fare for at enkelte kan oppleve litt fukt i øyekroken av ren nostalgi.

Med Daniel Gonzalez (Possessed) på gitar, Matt Harvey (Exhumed, Dekapitator) på gitar og vokal, Robin Mazen (Derekta) på bass og Gus Rios (Ex-Malevolent Creation) på trommer, har man også et lag med erfaring og kompetanse til å gjennomføre prosjektet med stil.

Låtene er tøffe som toget, og dæven som man drar syke soloer iblant, men skulle dette låtmaterialet blitt anset som klassisk måtte nok skiva kommet ut på tampen av 80- eller børjan av 90-tallet. Låtene har både variasjon og dødbringende uttrykk, men ikke all verden av identitet og borrelås. Skiva er god og grim mens det pågår, men fester seg ikke like lett på gamle teflon-hjerner som på unge sinn som hører dødsmetall for første gang.

EDIT 30.04.15: Ny video til låten Savage Land, med klipp fra ulike kannibal-filmer som Cannibal Holocaust og Devil Hunter.

Bandet spiller gotisk death/doom med alle de bestanddeler som hører til, og resultatet er passe allsidig, temmelig fornøyelig og en anelse velkjent.
Nå er ikke jeg den som klager over at gotisk metall er oppbrukt og har utspilt sin rolle. Jeg ser ikke bort ifra at jeg har levert samme “brannfakkel” før, men med 10 likelydende gothmetall-skiver, mange hundre likelydende dødsmetall-skiver og ennå flere likelydende svartmetall-skiver i hyllene anser jeg det som manglende perspektiv å klage på oversvømmende mengde eller manglende originalitet blant den romantisk anlagte minoritet.

Nuvell. Transcendental Trip, en heller misvisende albumtittel, består av nokså like deler death/doom og gotisk tristesse. Blir jeg nødt til å velge hvorvidt sebraen er hvit med sorte striper eller motsatt, vil jeg helst si at førstnevnte er for grunnfundament å regne.
Hardt møter mykt med klassisk beauty-and-the-beast -vokal. Forvrengte gitarer og dyp bass møter fløyelslett fiolin og piano. Gode og varierte melodier skaper stemning og dramatikk. I avsluttende Quinta Essentia får vi sågar litt jazza stemninger med trompet.

Noen likheter med Stavanger på slutten av 90-tallet, Thalarion, Therion, My Dying Bride og Haggard kan spores. Lyden er god, og miksen har en sjarmerende ang av den litt røffe og upolerte brodden man lett får når seks instrumenter og to vokaler skal kombineres uten ubegrensede midler. Lydbildet, samt nevnte referanser gir en følelse av 90-tallet.

Crimson Sky har komponert en smaksrik rett med adskillig tilbehør samt tilhørende dessert. Er du fordomsfri sjekker du ut denne. En god skive innen stilarten, med mye god og variert instrumentering.

Den russiske duoen består av Homer (eks-Who Dies in Siberian Slush) på gitar, bass og programmering samt A.K. iEzor (Abstract Spirit) på vokal og trommer. De to virker særs kompetente, og lykkes godt i å få det hele til å låte som et fullt band.
Sea Of Infinity blåste meg altså overende. Ikke på en Reign in Blood/A Blaze in the Northern Sky/Altars of Madness måte, dette er ikke bruk-høyttalerne-som-føner -musikk. Mare Infinitum er treige og bly-med-ekstra-isotoper -tungt^*. Debuten bestod av atmosfærisk, melodisk og dels symfonisk death/doom med linker mot funeral doom.
^*(At atomer med ekstra isotoper har høyere egenvekt er en påstand uten nødvendig hold i virkeligheten. Jeg er for faen ingen kjemiker).

Funeral er i seg selv en elsk-eller-hat -stilart. Mare Infinitum har bredde til å omfavne begge grupperinger i så måte. Med 55 minutter fordelt på 5 låter, akkurat det samme som på debuten, er det klart at Alien Monolith God har lange låter, og joda, de har gjørme opp til leggene hva hastighet angår, men der de fleste band i nevnte sjanger subber rundt som overtrøtte zombier, løfter Mare Infinitum føttene som overdimensjonerte vade-rovfugler. Her finnes (blant annet) melodier, symfoniske snutter, svevende partier og ulike vokale former nok til å skape enorm divergens.

I første spor får vi smått episke toner med lett midtøsten-preg, og hint av Orphaned Land. The Nightmare Corpse-City Of R’lyeh er som tittelen antyder likevel langt fra så glatt og poppete. Men tunge riff og seige, kraftfulle kanon-salutter fra slagverket blir heller ikke baktungt da svevende strykere og gitarstrenger sammen med gjennomført klar og ren vokal også drar helheten litt i retning av Septicflesh.
I et spor som tittellåta dras vi med ut i galaksehopene. Låta gir et et snev av Below the Sun, og bringer snodige effekter (hvor tankene glir mer mot Ayreon) samt den mindre snodige, men heller jordnære og alltid hyggelige munnharpa.

Lyden er generelt meget god. Gitar og bass durer voldsomt, mens trommene har godt med trøkk og vokalen er klar og tydelig. Den musikalske kvaliteten er profesjonelt gjennomført.
Det er ikke vanskelig å høre, selv i første gjennomlytt, at dette er monumentale saker, og at variasjon og ingredienser trolig vil avsløre mange detaljer og bidra til lang levetid. Erfaring fra Sea Of Infinity tilsier også at bandets virke ikke er noe man går lei av med det aller første.
Musikken er likevel mektig som marsipan, og nytes gjerne best i doser på én og én gjennomhøring.
Slik Mare Infinitum omfavner genre, omfavner jeg deres musikk.
De med allsidig metallsmak anbefales altså å sjekke ut bandet.

SiXforNinE bestod av tre musikanter, gitarist, trommis og bassist, da de var på vei inn DevasoundZ Studios for å spille inn sin debut. Det endte med at lydteknikeren, Fotis Benardo tok rollen som vokalist. Høres navnet kjent ut? Selv er jeg håpløs med navn, men dette er altså tidligere perkusjonist i Septicflesh, nå blant annet i Necromantia. Og han kan så absolutt synge.

Bandet har et variert uttrykk på grensen til det schizofrene. Med elementer fra Pearl Jam, Tool, Pink Floyd, Paradise Lost, Mr. Big, Dum Dum Boys, Aerosmith og helt sikkert andre pop/rock-grupper, skjønner du at karene innlemmer litt av hvert. Greia er at de gjør det bra. Jeg får ikke noe inntrykk av at de vingler for mye eller biter over for mye på en gang. De ulike låtene spriker imidlertid en anelse, men ikke unaturlig mye.
Lyden er klar og fin med dyp bass, og den blir helt sikkert for polert for de mest ekstreme. Det spiller uansett nada rolle. Dette er musikk for mindre ekstreme, eller mer åpensinnede sjeler.

Skiva er bra komponert, og instrumentalt/vokalt virker nivået å være svært høyt. Jeg liker noen av låtene og øyeblikkene godt, men det er også en hel del som ikke fenger. Vurderingen økte fra midt på treet til godkjent i siste liten.
Dermed anbefales denne varmt til de nevnte, samt de som har prog/pop/rock-venner på besøk iblant.

Se musikkvideoen til Save Me, og sjekk ut Sound Of Perfection, All My Heroes Dead, Save Me og 649 her.

Deres første livstegn, en demo, fikk tittelen 1, og deres andre utgivelse, en fullengder, bærer altså navnet 2. Noen gjør det enklere for musikalske “komplettister” enn andre. Fire låter fra knapt 11 til ca 17 minutter runder tilsammen 55 minutter. Da snakker vi funeral doom.

“Fra ilden til asken” er også brukandes for å beskrive bandets stemningsladde framtoning. En utbrent verden utspiller seg for det indre lerret. Flammenes herjinger er over, men ildens vrede har lagt alt øde. Ingen mat, ingen husly, intet håp. En kamp for å leve, uten midler, uten muligheter. Erkjennelsen av håpløshet, av fatalitet. Følelsen av å vente på døden. Å vente med tiden, og kun tiden, til hjelp.

Musikken er sjanger-trofast med mørkt, nedstemt lydbilde og tung, sakte framgang med korte, subbende skritt. Vokalisten gurgler som var han drukningsdøden nær. Synth danner bakteppe, som om en rosa himmel ved solnedgang er noen trøst når den skimtes gjennom et grå-svart teppe av svevende aske. Karene krydrer med den mest monotont tenkelige bruken av munnharpe. Stilig! Like monotont fløytespill finner de også noe rom for. Sært. Eksentrisk. Eklektisk.
Noen små assosiasjoner til ukrainske Kroda (som er klare med ny skive ved månedsskiftet) tennes av disse partiene.

Dryom har levert en meget habil, om enn langt fra innovativ, debut som hengerumpe-sjangerens hengehuer trolig vil vite å sette pris på. Det gjør ihvertfall jeg.

Noe av det første som slo meg når musikken slo imot meg var at her var det noe riv ruskende gæærnt med lyden. Bandet byr på et brutalt sonisk angrep mot hørselsansen, og ørene krevde noen minutter på å stålsette seg. Det er definitivt ikke stille nå som polakkene igjen byr opp til headbanging og moshpits.

Det er ingenting direkte galt med lyden. Lavt dynamisk spekter og lei klipping finner vi riktignok, men vi har opplevd værre. Det var primært sjokket når det litt for høye volumet, i kombinasjon med det rå og røffe lydbildet, slo mot meg. Innspilling, miksing og mastring er gjort i Solace Studio med M. (Mgła og Kriegsmaschine) bak spakene og som gjestevokalist på tittellåta.

Enkelte såkalt brutale dødsmetall-band undergraver sitt eget uttrykk ved å pøse på så voldsomt at man ender opp med en jevn grautete lydvegg. Jevnt er monotont. Monotont er ikke brutalt. Denne skiva er brutal! Infernal War gir bånn pinne, men setter likevel av rom mellom trommeslagene og iblant litt plass mellom gitar-anslagene. De bruker ulike melodilinjer og riff og dyrisk vokal som tar den tiden den trenger for å formidle brøle sine rytmisk anlagte budskap. Alt dette skaper endringer som gjør det mulig å sanse hastigheten og det kraftfulle uttrykket.

Når vokalisten – med utstående pulsårer, hissig rødglødende og stram hud, samt øynene rullet så langt opp i kraniet at han kan se etter støv på frontallappen – tømmer lungene for polske gloser i Paradygma, virker han besatt og forbannet som aldri før. Og bandet viser like liten nåde og medlidenhet. Noen burde arrestere disse syke menneskene for blind vold mot sanseapparatet.

Kyl 1349s Hellfire, Slayers Altar Of Sacrifice og Sepulturas Arise i blenderen sammen med en god årgang Deicide, Morbid Angel og Cannibal Corpse, la gugga stå rom-temperert i noen måneder, og gi livsformen som fødes ut av denne uhellige massen navnet Axiom. Dette er riktignok black/death metall, men den energi og aggresjon bandet legger for dagen krever referanser fra et bredere ekstremmetall-spektrum.

Så syng med, alle sjuke jævler: “Nail Them, Nail Them To The Cross!” (No Forgiveness)

Promovideo: Into Dead Soil.

Nocternitys historie strekker seg tilbake til 1997, men det har gått trått mellom forrige album og dette. Splitter, EPer og annet små-knask har det vært mer av. Bandet har muligens gått stille i dørene. Det er i alle fall nytt for meg. Ubestridt bandleder er K.D., og med seg har han trommeslager og vokalist.

Musikken er angivelig kraftig nedstrippet siden forrige album, Onyx (2003). Rolig, ofte direkte saktegående, atmosfærisk, monoton og hypnotisk sortmetall med tidvis svevende gitarpassasjer. Mørkt, bittert og ugjestmildt i enkelte sekvenser, og mer grandiost, faretruende eller høytsvevende i andre. The Black Gates, som sparker igang skiva både tangerer og forbigår dagens Shining og Forgotten Tomb hva rå, dystopisk depresjon, avmakt og avsky angår. En gjennomgående følelse av oldtid, der langstrakte øde områder dominerte landskapet, hviler over verket. Eller kanskje en like gold framtid. Lagt i aske, lagt øde, øde-lagt.

Det oppsummerer de knapt 50 minutter disse åtte sporene varer.
Så til det avgjørende spørsmålet, er dette noe å bruke tid på?
Det finnes ensformige stunder og langtekkelige øyeblikk med bortimot overdrevet monotoni, men for det meste er det behagelige, mollstemte og suggerende toner som regjerer. Selv de tilsynelatende minst spennende partiene har en tendens til å vokse. Hvorvidt du ønsker å investere i skiva kommer gjerne også an på originaliteten, og den er det selvfølgelig så som så med. Pr dags dato er den tilnærmet null, men om ønskelig kan du saktens ta hensyn til at arbeidet med Harps of the Ancient Temples tok til like etter utgivelsen av Onyx . Hadde skiva blitt sluppet for over ti år siden hadde den gjerne også blitt betraktet som banebrytende. Jeg liker skiva bedre og bedre for hver lytt, og skulle gjerne stanset tiden for å dvele lengre i dens mørke univers. Om denne stilarten appellerer til deg, tror jeg også du vil komme til å sette pris på dens miserable vesen.

Sjekk The Black Gates, og tittelsporet:


EDIT 16.04.15: Jeg glemte å nevne det meget gode dynamiske spekteret på albumet. DR9 i snitt er et nivå man sjelden ser i disse tider. En annen ting... Visst faen hadde jeg hørt Nocternity og deres Onyx tidligere, men ikke nok til å huske eller kjenne skiva godt nok, så en eventuell sammenligning ville uansett bare blitt overfladisk, og dermed overflødig. Påstanden om at skiva muligens ville blitt “betraktet som banebrytende” var vel også å ta litt hard i.

I kjølvannet av Autopsys karriere har ringene i vannet spredt seg langt utover. Den ytterste ring har enorm omkrets, og har truffet land på flere kontinenter.
Vi skal atter til grekenland, hvor Embrace of Thorns ble dannet på tampen av nittitallet. Kvartetten er ut med sin fjerde fullengder. Hvis du kjenner til Grave Miasma og/eller Dead Congregation, som igjen har sine likheter med Incantation (og så videre), vet du også sånn omtrent hvor i bølgebassenget vi befinner oss. Selvfølgelig (eller heldigvis) bærer ikke Embrace of Thorns utpreget store likheter med noen av alle de nevnte band. Nyanser, graderinger og sjatteringer.

Darkness Impenetrable er nok ikke obligatorisk den heller, men kvaliteten er på topp, og skiva er knall. Om flere av dine favorittband allerede er nevnt er det bare å bestille, eller eventuelt oppsøke en lokal plate-pusher. God apetitt!

På inneværende EP presenterer disse fire tyskerne litt over 20 minutter metall av det lettlivete og smått energiske slaget. Musikken har godt humør, og det kan være friste å karakterisere den som glad-metall, men det kan lett lede til feiloppfatninger. Låtene har grei fart og trøkk, og blir ikke alt for lystige. Tenk partyrock i metalldrakt, tenk AC/DC, humørspredende Sabbath/Ozzy-låter (som Evil Woman), svært tidlig Helloween, Metallicas versjon av Helpless og så videre. Der har du stemningen og noen av bandets musikalske inspirasjonskilder. (Jeg får også litt fornemmelser av det mindre kjente sveitsiske bandet Poltergeist og deres Behind My Mask, uten at likhetene er spesielt store).

Vokalen er lysere og mindre bitende enn hva jeg normalt foretrekker, men det står fint til bandets muntre 70-80-talls nostalgi. Låtene har dessverre ikke det som skal til for å kvalifiseres som framtidig klassiker-materiale, men de fem sporene har alle sin egen identitet, og de gode melodiene og ditto tromme- og gitarspill er til å bli i godt humør av. Det føles etterhvert som et stadig mantra, men her snakker vi igjen godkjent, men ikke obligatorisk.
Gutta har potensiale så det holder, så kanskje debuten smeller til som lyn i vellinga når den tid kommer.

Sjekk Time Machine og låtene fra demoen: Gone Wild, Peace is for the Weak & Strike the Hammer.

Det første en kjenner vil merke seg på Fimbulwinter er produksjonen. De som nærer en eksplisitt satanisk fryd over Satanic Warmasters hang til å tviholde på enkle og nekrotiske produksjoner, og som ikke vil ha det på noe annet vis, bes sette seg.
Beklager, men ditt Satanic Warmaster ser ut til å ha vandret heden. Det er riktignok ikke en overprodusert utgave av bandet vi her møter, men lyden på skiva er betraktelig fyldigere og dypere enn vi er vant med fra den kanten. Skiva er spilt inn i Satanic Metal Temple og produsert av Werwolf selv. Lydmann ved innspillingen, en mann med det heller anonyme pseudonymet Audioholic, har også stått for miksen. Lyden er fortsatt rå og brutal, men langt fra like lo-fi som ved tidligere anledninger.

Musikken er tildels i tråd med landsmenn som Horna, Sargeist og Behexen, med enkelte drypp av tidlig norsk sortmetall. Variasjonen på skiva er god, med både atmosfæriske og rå partier. Alt i alt er ikke Fimbulwinter like primitiv og hatefull som tidligere skiver, men den har et mektigere og mer mangfoldig uttrykk. Annerledes, men ikke dårligere.
Men akk, hva vil puritanerne si når de finske krigshisserne har tatt fiendens fjøl, synthen i bruk? De har sågar inkorporert noen Dimmu-toner fra Broderskapets Ring i begynnelsen av Nuin-Gaer-Faun. Men for å være helt ærlig, de aller færreste er så til de grader puritanske at de har noe å frykte i så måte. Skiva er meget god, og bør være høyst spiselig for de fleste black metal fans.
Den originale skiva avsluttes atmosfærisk i ambiente Silent Call of Moon's Temples som innehar musikalske fnugg av Burzums Han Som Reiste. LPen har imidlertid ikke denne over åtte minutter lange syntetiske komposisjonen med på laget. Med denne varer skiva godt over 50 minutter i sin helhet, noe som ville blitt å presse LP-formatet til det ytterste.

Besetningen, med en amerikaner, en nordmann og to svensker har vært stabil gjennom de seks år bandet har eksistert. Debuten Tales of the Coffin Born imponerte, men oppfølgeren skuffet litt, da noe av den frådende råskapen som gjorde førsteskiva så eminent hadde frafalt. Det kan like gjerne sies først som sist, Curse Of The Skinless Bride følger i forgjengerens spor.

Karene har igjen laget en god dødsmetall-skive, derav godkjenningen, men jeg må likevel si meg en anelse skuffet, og jeg innrømmer lett at jeg en stund var inne på tanken om å nøye meg med VX. Skiva framstod til å begynne med på sett og vis som “gjennomsnittlig god”, noe som knapt er godt nok, spesielt med tanke på de suverene gardister som utgjør denne helvetes fortropp. Sånn sett er ikke skiva helt lett å anbefale til de som har hyllene fulle av dødsmetall, da de selvfølgelig har hørt tilsvarende før, og ei heller til de som har mange hull i samlingen som heller burde vært fylt. Likevel, The Grotesquery gir jernet, og hever seg godt over gjennomsnittet.

De tre kvarterene har fem korte spor hvor en dyp forteller-stemme med distraherende ekko oppsummerer skivas Lovecraft/Poe-baserte historie. Stemningen jeg plukker opp her gir igrunn større assosiasjoner til Max Payne. Historien gjør seg nok best med lyrikken tilgjengelig, noe jeg ikke har.

Gutta byr som forventet på god trøkk. Instrumentering og vokal er top-notch over hele linja, og karene lager solide låter med akkurat passe mengder variasjon til å tilfredsstille gamle sjangerfans. Selv om jeg hadde litt for høye håp begår de absolutt ingen kritiske feil, og selv om du har hørt alt før, benytter bandet de fleste triks i boka denne gang. Ulike rytmer, hastigheter og riff-teknikker kan tidvis dra tankene både over grensa, over dammen og mot Nederland.
Curse Of The Skinless Bride er mikset og mastret av Ronnie Björnström i Enhanced Audio Prod. Lyden er slik vi vil ha den, og dynamikken er ålreit. (DR7 i selve låtene).

Når skiva har fått vokse en stund er ikke lengre VX et reelt alternativ, og hadde jeg hatt bookletten med tekstene ville jeg gjerne satt enda mer pris på skiva. Ikke et must, altså, men heller ikke en skive fansen vil angre på å ha gått til innkjøp av. God, men ikke abnorm!

Scythrawl er mannen bak enmansbandet Ether, som angivelig spiller depressiv sortmetall. Han har imidlertid misforstått konseptet litt. Depressiv musikk skal behage lytteren, ikke gjøre ham deprimert. Dette er mannens andre skive.

Musikken ligger i de nevnte landskap, men har en touch av post-metall. Semi-aggressive partier brytes opp av alt for mange langdryge atmosfæriske og meningsløse passasjer. Svartvokalen blir for skrikende og renvokalen som iblant dukker opp blir bare puslete i en ekstrem-metallisk sammenheng.

Det hele låter nokså amatørmessig, uten den råskap og aggresjon man forventer fra scenen. Lyden er tynn, nokså flat og en smule stikkende, og låtene har ikke de idéer som kreves for å bli satt pris på. Det finnes antydning til sorte perler blant de seks låtene, men langt fra nok til en helhetlig nytelse. Melodilinjene fungerer iblant, men er like ofte bare kjedelige. Strukturen er så som så, noe fransk vanvidd kan heldigvis spores. Rytmen er vel det som fungerer best, da trommene gjør et iherdig forsøk på å spille black metal.

Den altomfattende stemningen er Scythrawls akilleshæl. Selv om majoriteten av musikken teknisk sett er svartmetall, får jeg overhode ingen sortmetall-følelse av musikken. Gitarlyden er helt feil, og vokalen tenderer mot screamo i min bok. Enmannsbands som Sombre Forêts og Neige et Noirceur spiser enmannsprosjekter som dette til lunch. (Frokost er for a-mennesker).
Og dette er altså en dobbel CD. At fyren ikke har vett til å forkaste noe blant de over 90 minuttene dette miserable verket varer, tyder på lite utviklet selvkritikk. Det utgjør siste spiker i kista, men det er endelig nok av argument å velge blant. Farvel, Ether.

Mist skapte bandet i 2010, og samarbeidet med sangeren Trismegisto om materiale til første album, gitt ut i 2012. I løpet av tilblivelsen av denne, oppfølgeren, har han jobbet med andre, uten at detaljene er spesifisert noe sted.

For å begynne med det positive. Mist har god teft for melankolske melodier. Variasjonen på skiva er god, ja faktisk litt i overkant. Alt tyder på at fyren er dyktig med instrumenter/programmering. I tillegg er lyden klar og bassen tydelig. Den grove vokalen (som ikke brukes ofte nok) er også god.
På den negative side er mye i lydbildet av i overkant syntetisk art. Selv pianoet høres for klangløst og flatt ut. Uttrykket fra låt til låt framstår iblant som overdrevet variabelt. I det låta State of Waiting overtar etter Shatters går også musikken fra behagelig death/doom over til popete post-metall som senere går over i rolig gotisk metall med klassisk opera-beslektet kvinnevokal (uten den kontrasterende mannlige growl). Med godt over timen blir skiva også litt vel rolig og dryg kost.

Mist presenterer mange fine melodilinjer og gode partier med sitt Dead Summer Society, men ...So Many Years of Longing.. burde hatt strammere regi og mannen kunne med fordel vært mer selvkritisk og kuttet litt unødvendig fyllemasse og schizofren diversitet.
Mye flott, men bare nesten denne gang. Alle gode ting er tre, så kanskje neste gang.

Det er knakende kjekt at det rører på seg i den franske delen av Canada igjen, for det er ganske nøyaktig et år siden jeg sist omtalte en skiva med Québécois Black Metal. Duoen består av Atheos(Monarque (live)) og Thorleïf (Valknacht).

Vi starter med samleskiva De Ritibus Morbiferis – Demo Compendium.

Denne åpner sterkt med demoen Inopia et Morbo, hvor 24 minutter kald, skarp og satanisk svartmetall får utfolder seg fritt og hensynsløst. Diskret bruk av kirkeorgel fra helvetes katedraler skaper (ironisk nok) en meget uhellig stemning. Necrotisk, ond svart metall på godt og vondt. I mine ører en fantastisk feit demo! Den fordrer litt volum for å komme til sin rett. På lavt volum får man ike mye utbytte, så guff opp.
Etter en litt meningsløs og lite passende outro er det neste demo som står for tur.



Sacrificium Necrothytum låter avsindig og canadisk, men disse fire låtene har ikke den samme følelsen av ishakke i nakken. Låtene er ikke like iskalde og diabolske, og de har generelt et jevnere, kjedeligere preg. Ikke dårlig, men ikke stort å skryte voldsomt av heller. To av låtene er på 7,5 minutter, uten å ha idéer nok til å utgjøre mer enn én normal låt, og siste spor består av hele 8,5 minutter ambient kakofoni. Jeg skifter mening. Denne demoen er faktisk en tanke dårlig.



Vi beveger oss videre til bandets rykende ferske debut, Les Heures de la Peste.

Skiva ligger nærmere deres andre demo i uttrykk, men låtene er bedre. Vi får også et gjenhør med det blasfemiske orgelet, skjønt det brukes moderat og ligger et stykke bak i det uheldig rotete lydbildet. Plata hemmes nemlig av en sterkt demo-preget produksjon. Noen vil vel sette pris på den forrykte lyden, men jeg vil heller ha forrykt musikk som flyter godt i øret. Låtmaterialet er ikke så aller værst, om avsindig canadisk sortmetall frister. Enkelte låter har den rette morbide stemningen, mens andre faller mer gjennom. Omlag åtte minutter lange Sexte - Une charogne couronnée de fumier blir vel en av dem som behager best.


Bandet har fortsatt en vei å gå for å komme på samme nivå som med Neige et Noirceur, Sombre Forêts og Sorcier des Glaces. Jeg ønsker dem lykke til på veien, så ses vi vel igjen.

Hør Le cantique des vers og Le caveau fra Inopia et Morbo, stream Milites Pestilentiae fra Sacrificium Necrothytum nedenfor, og lytt til Laudes - Credo II fra Les Heures de la Peste.

Bandet ble startet av gitarist Tobias i 2007. Med fire medlemmer ble en selvtitulert demo bestående av black/death sluppet i 2011. Etter noen år og enkelte endringer i besetning og musikalsk retning, debuterer Infesting Swarm som en kvintett med en svart versjon av death/doom, eller black/doom, som sitt virke.

Tyskernes saktegående og sørgmodige metall er av den melodiske sorten. Likheten med dsbm er tydelig, men disse karene ligger teknisk sett nærmere en blanding av sørgmodig, melo-black og post-black med doomens livstrette tempo hvilende over seg. I forhold til dsbm er musikken like depressiv, men mindre bebreidende mot alle og enhver, og den formidler ikke det samme hat. Denne har heller ikke den samme latente trang til selvutslettelse.
Debutantene bringer gode melodier til torgs, og veksler bra mellom nakne og råere passasjer, og mellom seige og midtempo partier. Alt i alt en ikke obligatorisk, men like fullt meget god debut.
Aller best er likevel Infesting Swarm når de flekker litt tenner akkompagner av noe kjøligere riffing iløpet av det avsluttende tittelsporet.

Ingen av de fire medlemmene i Malthusian er nykommere, selv om fartstiden varierer noe. Et par av karene kommer fra veletablerte grupper som Mourning Beloveth og Altar of Plagues, noe som i utgangspunktet lover godt for oss tildels kvalitetsbevisste og kritiske sjeler.

Bandet ble grunnlagt for bare tre år siden og slapp en demo i november 2013. Dette er deres andre utgivelse, en trespors EP med 25 minutters varighet.
Nederst på denne siden ble Bölzer nevnt som referanse i forbindelse med en splitt fra Akrotheism & Septuagint. Malthusian ligger faktisk ennå litt nærmere førstnevnte band i uttrykk. Avsindig og forpint vokal full av hat møter dyp guttural rumling. Låtene følger ikke typisk melodiøse spor, men beveger seg i rykk og napp etter mønster og regler av en annen og infernalsk verden de fleste skyr med skylapper om så nødvendig. Bandets tykke, disharmoniske og dissonante sfære kravler som maur på den halv-fortærte skrotten din og føles like uhyggelig som ventetiden før tilbakemelding på de prøver du ikke ønsker positivt svar på. Nok sagt.
Ute på CD, vinyl og kassett(!)

Edit 14.04.15:

Gateway to the Antisphere er ikke fullt så mørk som forgjengeren. Lyden er noe lysere og luftigere, til tross for at Simon Werner har produsert begge skivene. (Simon var forresten også studiotekniker for Andsolis debut).
T. maler svevende stemninger på skiva med melodisk gitarspill av god teknisk kaliber. Han riffer også hensynsløst rått. Samme mann tar seg av bassen, som ikke er like markant som på debuten. M. brøler i mikrofonen mens D. gir jernet bak slagverket med djevels presisjon.

Den kraftfulle dødsmetallen er like energisk som det Immolation byr på, men likheten er ikke akkurat prekær. Musikken har et storslått og majestetisk preg, med suggerende groove.
Jeg er ikke mann om å gi en mer utdypende forklaring av Gateway to the Antisphere på nåværende tidspunkt. Jeg kan derimot si at death metal tilhengere som ikke har oppdaget Sulphur Aeon bør få ut fingeren. Skiva varer i over 50 minutter, men bandet mestrer til fulle å fylle disse minuttene med kraftfull dødsmetall og saftige, mektige toneganger. Denne skal du ha!

Se Leviatan komme til live i den animerte videoen til Diluvial Ascension - Gateway To The Antisphere.

Introen over gir vel ikke akkurat høye forventninger om egenart og kvalitet. Selskapet som har plukket opp bandet er blant de som gjør et poeng ut av at de alltid jakter på de mest utemmede (“savage”) bandene i metallens undergrunn, noe som gir enkelte blod på tann. Jeg får ikke engang vann i munnen. Snarere sure oppstøt.
Å låte mest mulig jævlig bør aldri være det primære målet. Da ender man fort opp med lavpannet dritt på Impaled Northern Moonforests nivå. Heldigvis låter ikke Pregierz helt jævlig. Til å være en demo gitt ut et år etter bandets oppstart låter det faktisk ganske bra.

Bandet spiller kjapp og aggressiv death/black med rabiat polsk vokal og enkelte film-sampler. Lyden er skitten og upolert, og passer den forrykte stilarten godt. De to første låtene blir litt for rett fram. Simpel ekstremitet blir monoton og kjedelig ekstremitet. De to siste låtene veksler betraktelig mye mer, og viser bandets inhumane vesen fra en langt bedre og bredere side. Det redder dem fra nådestøtet.

Noen vil nok trykke dette til sitt hjerteløse bryst til tross for at det finnes langt bedre i sjangerens massegrav av profane utgivelser. Personlig stiller jeg spørsmålstegn ved om en demo av dette kaliber rettferdiggjør vinyltrykking.

Bandet spiller klassisk death/doom av melodisk, seig og sorgtung art. Vi snakker Swallow the Sun, Doom:VS, Mourning Beloveth, Shape of Despair.....
Autumnia er blandt de rolige bandene i båsen. Enkelte death/doom-band blander inn hurtigere og mer aggressive partier. Mourning Dawn, til døymes har mer sinne, og Draconian mer fart og variasjon.
Autumnia har bare sorg.



Spesielt In Loneliness of Two Souls, som utgjør en time, er av den funeralsk seige sorten. Vokalen veksler mellom dyster ren og growl. Skiva er tung, mørk og nekter å bevege seg langt. Den vil sørge, og jeg vil lytte, for det er vakkert.
Selv om musikken bare er omlag ti år gammel har den et litt gammelt preg som drar tankene ørlite mot tidlig Anathema, som heller ikke utgjør en direkte musikalsk ekvivalent.





Autumnia blander heller ikke inn de store og mektige partier ala My Dying Bride i komposisjonene, men når By the Candles Obsequial kommer endres uttrykket. Sorg går over i fortvilelse og forargelse. Andre elementer får innpass. Lysere renvokal, synth samt noe piano og kvinnevokal kommer inn i bildet. Musikken beveger seg mer rundt og antar et mer gotisk vesen. Denne skiva er ikke fullt like god som den første, og den er litt mer schizofren anlagt, men den virker da temmelig god denne og.



Dette er i sannhet bare et inntrykk, da den bare har fått én enkelt runde i sin helhet, samt at første del har fått en ekstra gjennomlytt i ettertid, så jeg ser slettes ikke bort ifra at Two Faces of Autumn kan finne på å vokse ytterligere.
Jeg har likevel et godt inntrykk, så jeg er i det minste ikke urimelig.
To gode album i én forpakning der, altså.
Jeg foretrekker første del, men synes fans av sjangeren bør sjekke ut hele greia nedenfor.

Jeg har alltid likt orgelpartiet i Helloweens Dr. Stein. Det er noe diabolsk over dette instrumentet som har ført til at utallige filmer og tegneserier er utstyrt med gamle slott og ditto gærninger som spiller sine infernalske preludium før eller etter sine onde handlinger, enten det innebærer å fortærer sine offer eller å utslette jorden. Orgelets infame toner har blitt hørt flere ganger i metall-sammenheng, men neppe i den grad Abhor varter opp med.

Dette er mitt første møte med Abhor, selv om de feirer 20 år i år. De har brukt orgel i 15 år nå, men hvor utstrakt bruk instrumentet har hatt på tidligere skiver kan jeg ikke si noe om. I fjor døde deres faste organist, Errans Inferorum (R.I.P.). Ny mann med svart kappe og stort hår (det er ihvertfall det jeg levende ser for meg) er en mystisk herremann ved navn Leonardo Lonnerbach.
På Rituale Stramonium er orgelet svært flittig brukt, noe som skaper en egen horror-klingende atmosfære. Legg til Ulfhedhnirs demoniske vokal. Mannen er uten tvil besatt av Pazuzu.

Foruten den fremtredende bruken av kirkeorgel, den maniske vokalen og forøvrig en temmelig markant bass, er ikke musikken i seg selv direkte original. Der snakker vi midtempo til kjapp italiensk svartmetall på det jevne. Dermed blir i overkant av 50 minutter i meste laget. Likevel, orgel og vokal gir musikken et noe distinkt preg som skaper horrible og uhellige stemninger. Ikke et must, men et utrivelig møte med mørke krefter i en stor, trekkfull borg i ugjestmilde deler av de italienske alper. Godkjent under moderat tvil.
Jeg biter meg forresten merke i at bokstavene som pryder coveret minner mistenkelig om de brukt på danske Denial of Gods debut-fullengder The Horrors of Satan, uten at jeg kan identifisere skriften.

Det starter rolig. Noen titalls sekunder med atmosfæriske gitarer leder over i mørke og tunge doom-landskaper før farten øker på. Frenetisk tempo og myrlandskap kommer vekselvis, stadig med en klam hånd av truende avsindig mistrivsel hvilende over seg. Tankene vandrer litt mot Island, men Predatory Light blander ikke inn like mye vanvidd som som for eksempel Misþyrming. Amerikanerne har et litt mer ordinært vesen, og selv om hukommelsen ikke strekker til har man da hørt tilsvarende før.

Likevel, jeg hadde ikke all verden av forventninger, men kvartetten overasker positivt. Denne demoen i EP-forpakning holder ganske høy kvalitet, og leverer ondsinnede forblåste stemninger. Spesielt vokalen må trekkes fram. L.S. leverer gutturale grynt som på underjordisk vis ligger og rumler litt bak i miksen. MMXIV er et stødig produkt i seg selv, som bærer bud om en lovende karrière.
Denne fås til valgfri pris på Bandcamp, og faller det i smak har Pesanta Urfolk 10" vinyl som venter på deg.

Etter en intro av typen orkestral og storslått komplett med a-koring, gir gjeste-trommis Lyle Cooper bånn pinne. Han har tidvis et helvetes tempo, og varierer bra. Gitarist Vladislav Nekrash har en typisk teknisk stil, men drar også noen skikkelig vitale toneganger. Vokalist og bassist Yaroslav Korotkin growler med dypt, utenomjordisk preg, og hans bassganger kommer godt fram i produksjonen. Musikken har visse likheter med den siste skiva fra Allegaeon.
Promoskrivet mener Irreversible Mechanism utfordrer Beyond Creation og Obscura. Vel, denne er bedre enn Beyond Creations siste skive, men uttrykket er litt mindre “teknisk” og litt mer orkestralt hos hviterusserne.

Necrophagist-gitarist Sami Raatikainen har produsert albumet. Jeg liker lyden og miksen, men ett eller annet sted i miks/mastring har man gått i Fleshgod Apocalypse-fella. Den dynamiske takhøyden er så lav at man må gå krokbøyd. Skuffende lave DR4 er akkurat like dårlig dynamisk spekter som Labyrinth hadde. Infinite Fields er litt luftigere rent musikalsk, og dermed blir ikke denne like slitsom som Fleshgod's siste skive.
De to musikantene bak Irreversible Mechanism er like ferske som sin debut-skive, og musikken er overraskende fet til å komme fra slike nykommere. Jeg velger å se mellom fingrene, og gir denne to horn opp.

Hvorfor nøye deg med en Album Sampler når du kan høre Outburst, Infinite Fields, The Betrayer of Time eller sågar streame hele skiva.

Thurisaz har alltid vært melodiske, men dette må være noe av det snilleste fra den belgiske leiren. Kun de første minuttene av ...for a Change, skivas korteste låt^*, og starten på One Final Step evner å flekke litt tenner i løpet av albumet. (^*Jeg ser bort ifra mellomspillet Enslaved Dreams).

Hadde ikke bandet benyttet litt hissige trommetakter samt noe growl og black-vokal hadde snillismen overtatt og enhver sammenligning med ekstremmetall ville falt på steingrunn. Likheten med black og death er pr i dag så vage at jeg kun trekker inn disse stilartene for å klargjøre at “nei, Thurisaz har ingenting med ekstremmetall å gjøre”.
Like fullt, det er selvfølgelig ikke et valid argument mot bandet.

Fløyelsmyke melodier, lyse toner, lette strykere og utstrakt bruk av renvokal utgjør majoriteten av The Pulse of Mourning. Men, har det noe å si da? Nei, ikke så lenge man liker litt skyfri musikalsk himmel. Musikken har sin andel melankoli, så da blir den i alle fall ikke for lystig. Da kommer det egentlig helt an på smak og behag, og (ikke minst) om melodiene holder mål.

Jeg har latt de tre kvartene denne varer vokse til tre timer, og er fortsatt litt usikker. Dårlig er det for all del ikke, men jeg har en mistanke om at i alle fall enkelte spor er lette å gå kjapt lei av. Derimot virker det også å være gode låter med ditto melodier som har potensiale for å vokse seg større. The Pulse of Mourning er ikke ei skive det er fryktelig givende å høre på gjentatte ganger på rekke og rad, rent subjektivt. Jeg ser imidlertid ikke bort ifra at fans av friksjonsfri melodiøs metall vil kunne sette pris på denne, og at den gjerne hadde fungert bedre for meg om jeg hadde nøyd meg med å spille den engang iblant. Det mest nærliggende bandet å sammenligne denne med blir nok Saturnus fra Køben'. Jeg velger å la tvilen komme skiva tilgode.
Lyden er rund og varm, bassen behagelig og dynamikken god. Lavmælte og instrumentale intro, to mellomspill og outro opptar et knapt kvarter, trekker det gjennomsnittlige dynamiske spekteret opp til DR9, men låtene ligger på rundt DR7.

Hør Patterns Of Life.
EDIT: 20.04.15. Video til låta One Final Step ligger på Youtube.

Vi starter med en kjapp presentasjon. Akrotheism startet i 2012 og deltok på en splitt året etter. Kvintetten ga ut skiva Behold the Son of Plagues for litt over ett år siden. De har endret litt på uttrykket siden den gang.
Septuagint har jeg ikke vært borti tidligere. Duoen gikk under navnet Declaration:Holocaust fra 2006 til 2011, uten at mer enn en demo ble sluppet. Etter navneskiftet tok det ytterligere noen år før de for et drøyt år siden slapp EPen Negative Void Trinity.

Akrotheism har blitt en hel del seigere og mer seremonielle enn på nevnte album. Jeg nevnte enkelte likheter med Triptykon allerede i fjor, og de ligger ett hakk nærmere samme stil denne gang. Det er ofte saktegående, tungt og okkult. Jeg gjentar meg selv ved å si at musikken maner frem tanker om anonyme kuttekledde tjenere som på sin mesters vegne kommer for å hente sitt offer med makt. Bandet presenterer to låter på henholdsvis åtte minutter og et knapt kvarter. Variasjonen er god, og ulike hastigheter og ulike nyanser av råskap glir sømløst. Det kan nevnes at brukere av metal-archives har utnevnt Aosoth, Funeral Mist og Thy Flesh som lignende band. Det finnes felles elementer, men helheten ligner ikke spesielt mye. Noe likhet med The Ruins of Beverast kan finnes, men uttrykket ligger vel strengt tatt nærmere Bölzer.

Septuagints bidrag er en låt på over 14 minutter som passer så fint inn i dette dystopiske ritualet at jeg i grunn ikke har stort å tilføye. Sphinx: The Great Enigma Of Times består av 37 suggerende minutter som skal få lov til å invadere, besette og trollbinde mine sanser ved flere anledninger.
Presseskrivet treffer (for en gangs skyld) spikeren på hodet med utsagnet “...tar sepulchral black metal enda dypere inn i gravene”.