Musikken australierne framfører er stort sett nokså rolig i tempo, men den har både tyngde og trøkk. Vokalen veksler hovedsakelig mellom growl og god renvokal, men en hås og hviskende form for svart vokal tilkommer også. De orkestrale virkemidlene fører en nærmest dominant rolle på denne halvtimes lange EPen. Vel, kanskje ikke dominerende, men i alle fall alltid tilstedeværende. Dette tar mye plass i lydbildet, men vokal, gitar, trommer og bass skinner godt igjennom. Altså klager ikke jeg.

Jeg liker å lytte til musikk med minimale forkunnskaper de første gangene. Åpent sinn gir minimal fare for forhåndsdømmende fordommer. Midt på Dramatis Personæ, i midten av låta Act Est Fabula, dukket noe høyst uventet opp. Norsk tale. Sannelig har ikke Grutle fra Enslaved lånt bort sin kjølige, grimme snakkevokal.

Mellom utgivelser av mer infernalsk karakter framstår Rise of Avernus som en oase i ørkenen. Dette er en meget god EP som dufter av kvalitet. Miks og mastring er utført av Dylan Mitrovich, en av Australias mest anerkjente lydteknikere. Dynamikken er ikke særlig romslig, men produksjon og balansegang i miksen er flott.
Digitalversjonen kan handles inn via bandcamp. Vil du ha en mer fasjonabel fysisk sak i hyllene bør du raske på. Digi Sleeve versjonen var begrenset til 500 eksemplarer, hvorav bare 114 gjenstår i skrivende stund.

Se lyrikk-videoen til nevnte Act Est Fabula. Grutles bidrag, fra 2:43, er ikke tekstet. Heldigvis for deg kan du norsk.

Arvas historie strekker seg helt tilbake til 1993. Bergens-bandet gikk under navnet Örth fram til 1999, men uheldige omstendigheter stakk stålrør i hjulene, og ingen utgivelser så dagens grelle lys i det sorte tiår. De siste årene har V‑Rex omsider fått vind i seilene. Kapteinen på skuta har sitt mannskap. Noen nye er rekrutert, og noen har gått planken. Jeg har ikke den fulle og hele oversikt.
For å gjøre oss ferdige med spesifikasjonene først som sist:
Black Satanic Mysticism er komponert, produsert og mikset av V-Rex, og til slutt mastret av Tom Kvålsvoll i Strype Audio. Skiva er overraskende romslig i dynamikken (DR8). Takk for det, karer. Vi får 12 spor, inkludert intro og outro, og nesten 48 minutter spilletid.

Jeg hadde litt sans for Into the Realm of the Occult som ble sluppet i november for knapt halvannet år siden. Mitt aller første inntrykk av Black Satanic Mysticism var at denne skiva framstod som noe mer røff og uvøren, nesten på grensen til det nedrige og tarvelige. Jeg liker primitiv sortmetall, men det holder ikke å bare piske skinn, harve over gitarene med diabolsk tremolo og brøle i micken. Låtene virket også skjødesløst vinglete i kvalitet.

Denne skiva er rå, aggressiv og brautende. Jeg savner litt av kulden – den “kalkulerte” stemningen fra forgjengeren, men Arvas har fortsatt noe ved seg som insisterer på å bli tatt på alvor. Skru opp lyden, og den frenetisk trommingen, den skarpe, djevelske gitaren og den helvetes sylskarpe vokalen, med sagtenner på knivseggen, avgir en genuin eim av satanistisk ondskap.

Jeg har ristet bastant på hodet over enkelte obskure black/death-utgivelser, og den siste uken har jeg mottatt enkelte promoer av den typen som jeg har gitt faen i. Likevel gir jeg black metal uten snev av raffinert dybde peke og lillefinger opp. Hvorfor? Fordi svartmetall har en iboende egenskap som dødsmetall ikke kan framvise. Det er gjerne derfor dødsmetall trenger “det lille ekstra”.

Svart metall har hat og avsky. Ektefølt, inderlig, usminket og oppriktig fiendtlig raseri og bitter forakt!
For black metal er ikke bare musikk. Den kan være kjapp eller seig, sofistikert eller vulgær. Det som gjorde norsk svartmetall stort, og som har hindret sjangeren i å dø ut, er noe mentalt og spirituelt, noe større enn den enkelte artist.

Arvas hemningsløse og krigshissende sortmetall har noe av den genuine troverdighet som føles autentisk, og som gjør at det kjennes godt å være sint mens man blåser ut veggene med satans egen favoritt-musikk midt på natten. Skiva er ikke perfekt. Både lyd og låtmessig tilnærming og vinkling vingler noe, og 5-10 minutter kunne alltids vært beskjært. Likevel, om primitiv, rå svartmetall med rødglødende antipati og aversjon mot liv og folk trigger noe instinktivt i deg, sjekker du ut Flames of Black.
Jeg ville heller valgt Follow the Raven og Starlight Eclipse til en forhåndslytt, bare så det er sagt.

Hermes har hatt tilhold i Necrosadist, og trakterer gitar og vokal i RCO, under navnet Ω.
I Tome of the Unreplenished foretar han en reise innover.
Dagens kosmiske reise lydsettes av atmosfærisk sort/post-black med ambiente momenter. Ved første gjennomlytt ble jeg sittende å vente på at musikken “skulle begynne”. Denne formen for filosofisk og transcendental metall kan fungere når låtene er gode nok. Om ikke melodier og strukturer er tiltalende blir det fort som pretensiøs spikersuppe å regne.
Noen band, som Beyond the Sun lykkes veldig godt. Andre balanserer på kanten, mens noen faller flatt, ute av stand til å reise seg igjen.

Det blir fort veldig subjektivt hvorvidt et band er gode eller ei innenfor svevende atmosfærisk metall. For min del blir Tome of the Unreplenished et band som balanserer, mister balansen, må støtte seg litt, men aldri gir opp. Om denne skiva “faller”, er den raskt opp igjen for å stavre seg videre.
Jeg kaller det et godt (første) forsøk, men rusler videre i stedet for å bruke mye mer tid på denne driftige og relativt flinke gatekunstneren. Best i test: avsluttende The Precessional March.

Etter en intro med flerstemt akustisk gitar kommer noen rolige melodiske sekunder før det braker løs for alvor. Trommene går i hundreogti, med enkelte avstikkere. Gitarspillet er melodisk sortmetall. Her er hverken behagelig gitardur eller iskalde ravnsvarte toner. Det kommer jeg tilbake til. La meg bare først si noen ord om den påtrengende vokalen. Den er skarp (på feil måte), ensformig og anmassende.
Lyden er generelt varm og stikkende, og ubehagelig på høyt volum. Litt som lyden av tegnefilm-mus, der pitchen er skrudd opp får å gi lyse musestemmer. Bandet har selv spilt inn og fiklet med lyd i Artsounds Studios med deres egen gitarist som produsent, og resultatet er altså som å høre Jack og Gus og musebandet framføre 40 minutter metall-parodi.

Låtmaterialet er ikke helt elendig. De glimter til med kurante partier iblant, men langt fra nok til å danne forsonende trekk med denne kritiker. Generelt låter det langt fra spennende. Låtmaterialet og spillestilen er i det hele tatt lite interessante. Når skiva avsluttes som den startet, med akustisk spill, er det nærliggende å påstå at det er skivas beste øyeblikk.
Det heller grusomme coveret er forøvrig laget i tett samarbeid med Marc i ArtWars Mediadesign.

Se gjerne lyrikk-videoen til The Age of Decay og hør Terra Nullius på youtube eller her:

Moerae, på norsk; Moirere, er de tre skjebner i gresk mytologi. Likheten med de tilsvarende Nornene i norrøn mytologi er ikke bare slående. Opphavet for disse, samt skjebne-gudinnene i romersk mytologi er det samme, men arnestedet er ukjent. Nornene, for å bruke det norske ordet på disse, hadde som oppgave å spinne, måle og klippe alle menneskers livs/skjebnetråd, og selv gudene hadde ikke makt til å overprøve skjebnen. Den var forutbestemt og fastlagt av Moerae

Låta Clotho er Awes første utgivelse, foruten en kort låt på samleskiva Monomaniac vol.4 fra Blastbeat Mailmurder i september i fjor. Det foreligger lite info om bandet, men de har eksistert siden 2007, har nylig signet for Pulverized Records, og arbeidet med debutalbumet Providentia er ferdigstilt.
Clotho er dedikert til skjebne-gudinnene ved samme navn. Den yngste av de tre, som spinner livets tråd.
Låta er lang, men kaster ikke bort tiden. Her kastes vi rett ut i kakofoniske landskap. Intensitet og monotoni vedvarer en stund før jazza arrangementer dukker opp. Disse avløses senere av moderat avantgarde lydkollasjer, før helvete bryter løs igjen.

Vacantfield har eksistert siden 2001, og brukte ti år før de slapp en meget god EP, titulert Iteration på Duplicate Records. To av medlemmene har spilt i End, og ytterligere to spiller der fortsatt. Også disse har bidratt med en låt på Monomaniac vol.4.
Lachesis er den andre skjebne-gudinnen. Hun måler opp lengden på livets tråd.
Vacantfield starter like knusende som Awe, men viser etter hvert at det eksperimentelle preget fra EPen er en del av deres signatur. Godt er det, for i mylderet av band kreves noen karakteristiske særtrekk. Etter hvert formes ulike melodilinjer. De holdes i bakgrunn, sekundære til den dominerende frenetiske råskapen, men er med på å skape god suggesjon.

End startet året etter Vacantfield, men har en back-katalog bestående av hele tre fullengdere.
Atropos er som du allerede har forstått navnet til søstra med saksa. Klippe, klippe, klippe sa kjærringa, og det var ikke navlestrengen hun kutta.
End gir gass de også. Når det går unna har de en eim av avsky hengende over seg. Mye takket være den mest typiske sorte og hatfulle vokalen på Moerae. Tempoet dempes etterhvert, via midtempo, videre til seige toner, og til slutt i nesten stillestående ambiente myrlandskap, halvveis inn i låta. Når “musikken kommer tilbake” er det med et smell, og variert og meget god kullsvart metall avslutter sagaen om Nornene.

Skjebnen er tydeligvis ikke særlig blid. Moerae er ihvertfall en hissig jævel. Vil du ha denne på vinyl må du vente til juni, ellers kan du kjøpe den digitale varianten allerede i dag. Jeg er litt usikker på offisiell dato for CD-lansering, men den er nok ikke langt unna i alle fall.
Edit 30.03.15: Skjebnen er definitivt ikke særlig blid. En lekkasje har ført til at denne splitten har blitt fritt vilt på nett allerede en drøy uke før den ble sluppet digitalt. I tillegg har det vært drøye forsinkelser med vinyl-pressinga. CDen er jeg fortsatt usikker på. Du kan sagtens plastre greske sår ved å plassere en bestilling, hvis splitten skulle virke fristende.

Dette skulle egentlig vært en anmeldelse, men ting går ikke alltid etter planen. Jeg har ikke fått knotet ned noen stikkord, og heller ikke hørt skiva fullt så mange ganger som ønskelig med tanke på karaktersetting.

Musikken har alltid vært Pagan/Viking-basert sortmetall, men Fortíð har likevel utviklet seg. Mengde av råskap, intensitet, og blandingsforholdet mellom de ulike musikalske hovedingrediensene har variert noe. Også lyden har utviklet seg. Til det bedre mer “vel-produserte”, kan man vel si. Der det første albumet hadde svært tynn og flat lyd, hadde del to mer kraft. Lyden der er ganske nekro, men det er vel en reell fare for at trve-necro-svartmetallere rynker litt på nesa likevel grunnet bruk av synth. Völuspá Part III: Fall of the Ages hadde bedre produksjon enn de to forgjengerne. Dens blandingen av vakre, rolige stemnings-partier og ganske så intens ekstremmetall utgjorde mitt første og positive møte med Fortíð.

Første skive med fullt band var Pagan Prophecies, gitt ut på sensommeren i 2012. Råskapen i lydbildet var tonet noe ned, men låter, samspill og helhet var fortsatt god knall. Pagan, viking og sorte elementer var tettere sammenvevd enn noen sinne, og skiva inneholdt enkelte mesterlige komposisjoner.
Med 9 fortsetter Fortíð en god tradisjon med å ikke repetere seg selv for mye. Store musikalske sprang er det likevel (og heldigvis) ikke snakk om. På 9 har bandet lagt seg til en annen stemning enn tidligere. Der forrige skive var bredbeint og jovialt brautende er denne mer melankolsk anlagt. Eldurs bruk av renvokal avslørte dette aspektet ved uttrykket før det musikalske. (Kanskje fordi jeg liker å la ei skive ta de første par runder uten utpreget konsentrasjon fra min side når jeg likevel har planer om å høre den omtrent ti ganger). Selv om vokalen ikke direkte minne noe om Sólstafir eller Hamferð, har den noe av det samme rene, usminka, triste og desperate preget. Også musikken dras en anelse i retning disse band, men bare en anelse.

9 fortsetter Fortíðs viktigste tradisjon, å levere meget god norrøn, hedensk metall. Lyden er klar og fin (om enn ikke med den mest generøse dynamikken). Det tok litt tid for skiva å finne seg til rette i øregangene, og en stund fryktet jeg et svakere åndsverk fra bandet. Den har imidlertid vokst til atter en sterk, og langt mer melankolsk versjon av bandet.

Pr i dag vingler jeg litt mellom karakter 4 og 5. Hadde dette vært en anmeldelse, ser jeg ikke bort i fra at 9 kunne vokst seg til en brukbar femmer, men som kaninen i Alice i Eventyrland er jeg litt sent ute, og nøyer meg dermed med et meget godt inntrykk.

Noe av årsaken til mine forsinkelser skyldes verdens mest ubrukelige internett. Jeg har ikke sjangs i helvete til å se videoene til Hrafnar og Galdur, så om det er lyrikk-videoer eller ei får du finne ut selv.

Strengt tatt har ikke Tony Mills noe å gjøre på en rendyrket metall-side, men hardrocken mannen lager har elementer man også finner i metall, og litt fleksibel må man kunne være. Mannen har sunget på et vell av skiver, men i tillegg til TNT er det Shy og Siam han har vært fast medlem i.

Ikke uventet er det rolig og særdeles melodisk musikk man her får servert. Mannen synger lysere og “renere” enn en aldrende Bruce Dickinson, men stemmeprakten er like vel-kontrollert.
Musikken er for rolig til at jeg noensinne kommer til å plukke fram skiva for å slå ut håret, men hadde den vært fullproppet med gullkantede melodier kunne den jo fint fungert i enkelte sammenhenger. Derfor er melodiene det eneste elementet jeg ser noen vits i å uttale meg om. Og de er ikke akkurat top-notch. Helt greit er vel dommen. Og da er jeg ihvertfall ikke streng. Jeg kan forsåvidt også nevne låtoppbygningen. Med litt sampler, noen soloer og litt variasjon i partiene, gå ikke mannen rett i vers-refreng-fella, men det er jaggu ikke langt unna. Lite spennende og intelligent strukturering, altså. Noe flott gitarspill finnes på Over My Dead Body, men heller ikke det kommer for ofte fram.

Lyden er flott, og selv om den fonetiske dynamikken er komprimert, vingeklipper ikke det den luftige musikken.
Fans av sjangeren vil kanskje elske skiva. Hva vet vel jeg. Jeg har gjort meg ferdig med den for all tid.

Bandet startet i 2007 og debuterte med skiva World Destruction i 2010. For tre år siden ble tre av fem medlemmer skiftet ut, uten at vi trenger å fordype oss i besetnings-spesifikasjoner.
Mitt første møte med kvintetten består av 22 minutter svenske svartmetall med dødsmetalliske riff blandet inn. Det hele fordelt på 4 låter. Gitarene byr på mye melodisk tonalitet, ikke helt ulikt Thulcandra. Musikken har likevel ikke et veldig melodiøst preg. Det aggressive Marduk-tilsnittet sørger for det. Trommespillet varieres bra etter behov, men det går ofte fort unna. De to siste låtene viser spennvidden i tempo, der tittellåten er nokså seig, mens Thy Kingdom åpner ild.

Stemningen i bandets musikk er av satanisk art. Musikken har også et relativt mektig uttrykk, der nattens stolte skapninger holder hodet høyt hevet. Her vises ingen nåde, ingen tilgivelse. Bare rå styrke og skarpe klør.
En av melodilinjene i åpningslåten Aftermath låter mistenkelig kjent, uten at jeg helt klarer å plassere den. (Magefølelsen peker mot Keep of Kalessin, men jeg er langt fra sikker). Ti poeng til den som klarer å identifisere den.

Sjekk Teaseren.

Det hjelper gjerne om jeg tilføyer heavy metal til beskrivelsen, skjønt det har kanskje coveret avslørt allerede. Legg til noe progressivitet i oppbygningen, for en mer helhetlig forståelse. Enkelte kanadiske skiver har muligens fått spilletid hos grekerne, for det finnes aspekter, deriblant uventede overganger, som kan minne om Rush og Annihilator rent strukturelt. Hør gjerne Panic in Urals... nederst.

Vokalist Dimitris er lys i målet, og byr på enkelte high-pitch som de færreste gjør etter. Han synger imidlertid ikke med de høyeste tonene hele veien, og byr sågar på partier med grumsete thrash-tilnærming i stemmen. Musikken varierer bra, ikke bare i form av odde vendinger. Tempoet jogger med fin flyt, men forvent både rolige partier nær ved å tendere mot metall-ballader, og kjappe speedmetalliske utbrudd. Bandet styrer trygt unna syre-prog, og setter både kluter og penger på gode låter med tradisjonelle melodier. Det nevnte progressive aspektet er gjerne ikke "prog" i den forstand, men mer som naturlig krydder brukt moderat der det fungerer best og raust når det sømmer seg.
Det snodigste ved hele Illusions In Infinite Void er vokalen, og den er bare sjarmerende og tøff. Ikke direkte original, men definitivt en avveksling for en som hører mest på ekstremmetall.

Man har hørt bedre låter, bevares, men faen skal vite at det finnes langt mer humbug i den andre enden av skalaen. Her fins mye fett og ernergisk gitarspill innimellom som også trekker opp helhetsinntrykket. Lyden er adekvat, og dynamikken er vel ivaretatt. Jeg trives i det hele tatt meget godt med disse 50 minuttene.
Skal jeg pirke på noe, kan det nevnes at ca fire minutter stillhet før et “skjult spor” fungerer langt dårligere i den digitale tidsalder enn den gang man ble lurt til å tro at skiva var ferdig.
Jeg har derimot ingen reelle innvendinger mot å anbefale deg å sjekke ut denne dersom 80-tallet aldri blir for gammelt. Stilig!

To låter og én video: Lost Chapter E.: Sutratma, Panic in Urals (Burning skies) og A Tyrannous Revolt.

Hvilken negativ start på en gjennomgang av The Tempter's Victorious. Har Perdition Temple gjort seg fortjent til slik en syrlig pessimisme fra min side? Nei. Ihvertfall ikke alene. Ettersom Genèvekonvensjonen fordømmer bruk av kollektiv avstraffelse, ble det tilfeldigvis akkurat denne gjengen som fikk skyllebøtta, da de stod så lagelig til for hugg.

Betraktes The Tempter's Victorious individuelt blir saken en annen. Perdition Temple har en livlig energi i sin burleske og frenetiske ekstremitet. Musikken er kjapp og rett i trynet uten snev av pusterom. Noe disse gutta gjør bedre enn mange er å gi musikken pulserende liv med konstant endring i de kaotiske riff-tonerekkene. Et par andre vitalt elementer er ville og absurde soloer brukt både titt og ofte, samt relativt hyppige taktskifter. Legg til en avsindig vokalist så har vi vel nevnt ethvert musikalsk aspekt kvintetten fra Tampa, Florida streifer innom.

Øvrig variasjon er naturlig nok ikke tilstede. Vi snakker heseblesende blasfemisk og fandenivoldsk ekstremmetall uten andre stemninger enn adrenalin-framkalt vill råskap. Dette er selvfølgelig ikke musikk med bredde eller dybde. Uttrykket er snevert, men effektivt. Isolert sett river, røsker og biter The Tempter's Victorious godt fra seg.

Men hvorfor skal Perdition Temple få individuell særbehandling i en verden der ny metall kommer rekende på ei fjøl? Skiva er riktignok blant de bedre som denne sub-sjanger med sin snevre uttrykksform kan vise til, men den er i godt selskap med dusinvis av tilsvarende frenetiske skiver. Måles denne opp mot 666 andre sjefs-skiver med mer stemning, større mangfold og rikere substans i tillegg, kommer denne til kort. Jeg ser derfor ingen spesiell grunn til at komplekse og sammensatte sjeler skal bruke uvanlig mye tid på nettopp The Tempter's Victorious.

Den som føler seg truffet, fordi nettopp dette er favoritt-sjangeren, kan handle blindt på CD eller vinyl. Hverken musikk eller lyd skiler seg fra den tre måneder gamle 7-tommeren Sovereign of the Desolate, for de som fikk den i hus. Innenfor genrens begrensninger er dette god knall!

Lyden på trioens niende niende fullengder er hard, metallisk, og skarp. Bassen kunne vært mer dominant, men det er unødvendig pirk. Den raspende produksjonen kler bandets rå og creepy uttrykk godt. Skiva er spilt inn i Innertube Studio med Nick Kucel bak spakene. En mann de har jobbet med flere ganger tidligere. Som alle skiver fra og med Crowned Infernal (2007) er den mikset av Tore Stjerna i Necromorbus Studio, Stockholm.

Tøff trøkk og røffe riff utgjør grunnstammen. Negativt ladde melodilinjer og en heseblesende solo i ny og ned piffer godt opp. Paul Tuckers spisse og skjærende black-vox og ustanselige piggtråd-massakre, Jim Strauss varierte og voldelige hamring, og Bill Davidsons frem-maning av mørkere makter og toner via tykke strenger, pisker opp stemningen og skaper en ondsinnet heksegryte. Worship the Devil har blitt ei fartsfylt, tøff og passe variert knapt 40 minutter lang skive som røsker godt og fortjener stå-karakter. Skiva er kanskje hakket hvassere enn Nightrealm Apocalypse, ihvertfall lydmessig. Skal vi være smertefullt ærlige så kreves det gjerne mer enn som så for ikke å drukne i malstrømmen av utgivelser. Utgivelses-ekstravagansen er definitivt ute av kontroll. Selv om jeg gjerne trekker denne ut av hylla iblant, håper jeg den ikke har støvallergi.
Nytes, som alltid, best på høyt volum, og jeg får si som Jokke (Pondus):
“Til denne retten passer det best med en øl”.

De som har kommet i skade for å entre Gorgers Metall ved tidligere anledning har vel en stygg mistanke om at dette ikke er min kopp med grumsete kloakk. Ganske riktig. Ettersom gutta er norske, og for all del i stand til å harve over sine instrumenter etter alle kunstens, eller ihvertfall sjangerens regler, tar jeg likevel med denne for Kolbotn-duoens oppmerksomhets skyld.

Musikken har fart og trøkk, men flat lyd og begrenset dynamikk. Låtene framstår som enkle, blodfattige og like innovative som virkelighetsTV i reprise. Selv etter fem runder. Den nesten fem minutter lange avsluttende tittellåta har uten tvil best variasjon og struktur, og viser tydelig hvordan bandet burde prioritere ved framtidig låtskriving. Dette er sikkert kult live. I trengselen foran scenen, med svette som spruter fra den flagrende hårmanken og ølsøl som drypper fra hølete svarte t-skjorter med obskure og ubestemmelige logoer, kommer gjerne dette til sin rett.

Imidlertid skal jeg ikke kaste bort hverken min eller din tid med ytterligere synsing. Jeg finner ikke særlig av substans her. Det gjør kanskje du. Jeg utviser barmhjertig, og lar tvilen komme debuterende Gouge til gode. Denne overlates til deg, kjære jurymedlem. Domsavsigelsen kan du skrive på en offentlig dassvegg med svart sprittusj. Ute nå på CD og vinyl.

Bandet fatter seg i korthet hva album-lengde angår. Skiva varer bare i omlag 33 minutter. Ingenting negativt ved det. Bedre kort og konsistent enn lang og dryg. (Noe jeg trolig burde ha selvinnsikt til å ta lærdom av selv). Låtmessig har de det ikke like travelt. De fire sporene strekker seg fra 6,5 til 10 minutter, og snirkler seg fram i lavt tempo.

Bandets musikk er seig, treig og ikke veldig spennende eller innholdsrik. Nå er det heller ikke bandets intensjon å skape imponerende heseblesende låtmateriale, men heller god, saktmodig og eterisk hypnotiserende musikk. Musikken har gjerne ikke et vel av fantasifulle sprell, men direkte hendelsesfattig er den ikke. Taktskifter og ulike lyder og melodier fra de elektrifiserte strengene, tildels besynderlige og ofte vakre, driver låtene framover. Etter Dynfaris post-metalliske vinkling kjedet Yearwalker meg til å begynne med, men innen skiva hadde gjort seg ferdig med første runde hadde dens knugende grep omfavnet med.

Skiva starter med sjamanistisk rytme før gitar og senere vokal kommer inn. Todelt vokal, hvor den mest raspende growlingen er virkelig god. Det var vel de siste 62,5 % av The End/Aftermath som endelig festet grepet med sin vuggende, søvndyssende form. Etter dette ble ikke hypnosen brutt.

Som nevnt kjedet det første drøye kvarteret av Yearwalker meg en smule ved første lytt. “Dyktige folk, men alt for saktegående og idéfattig, og overhodet ikke min stil”, tenkte jeg, mens magefølelsen vekslet mellom vx og X. Så feil kan man altså ta. Når svenskene først tok balletak slapp ikke den drømmende stemning med sin suggererende effekten taket. Lyden er klar, mørk og fin, med en kledelig mengde grus i vokal og gitar.

Det første jeg biter meg merke i på oppfølgeren The Undying Season er at elementer av hardcore har sneket seg inn i musikkens rytmikk og framtoning. Ikke et element jeg setter spesielt pris på. Heldigvis er det primært i de første sporene disse impulsene gjør seg gjeldende. Dernest har også vokalist Jeff DeMarco lagt seg til en mer kvinende stil. Jeg foretrekker growlinga fra forrige skive, men kan da leve med denne skarpere varianten og. Trommis Flo Mounier (Cryptopsy, ex-Nader Sadek) har tatt over stikkene etter erfarne Dirk Verbeuren (Soilwork, The Project Hate MCMXCIX m.m.) som har omlag 40 band på CVen. Flo er selv en durkdreven ringrev, og han fyller lett store sko.

Jeg er fortsatt imponert over bandets dødlige angrep, men gremmes litt over den alt for komprimerte lyden. Selve produksjonen er riktignok klarere og bedre enn sist, men det merkes at det er trangt i lydbildet. Ei stripe i lakken til The Grid studios i Montreal. Dette og annet småpirk velger jeg likevel å overse. Spillinga er formidabel. Med solid egeninnsats, gjestesoloer fra Christian Donaldson (også Cryptopsy) og gitarvirtuosen Toby Knapp, samt ekstra gjestebidrag i form av gitararbeid fra Ryan Beevers (Excrecor) og synth fra Ludovick Daoust (Far from Reality) er det instrumentelle vel ivaretatt.

Låtene har solid trøkk, herlig riffing og fete rytmer. En og annen melodilinje gir også låtene selvstendige fotavtrykk, noe ihvertfall jeg vet å sette pris på. Litt rusk til tross, Solium Fatalis leverer fortsatt varene.
Lyrikk-video har blitt laget til platas andre låt Salient. Ellers sjekker du ut skiva nedenfor.
Lån gjerne ditt øre til låta Corruptor.

Selv om det skal godt gjøres å beskrive Dynfaris musikalske virke uten ord som atmosfærisk og post-WhatNot har bandet et mer depressivt og aggressivt uttrykk enn mange band det kunne vært naturlig å dra paralleller mot. Som nevnt innledningsvis endrer også musikken ofte karakter. Post-metal møter dsbm, rolige og vevre partier møter aggresjon og avsky, seige funeralske partier kolliderer med rått sortmetallisk tempo. Glidende, overlappende og med naturskjønne akustiske partier, orgel, sampler og andre elementer spredt rundt omkring. Musikken er dessuten kledd i god, romslig og klangfylt lyd med dyp, rumlende bass.

Dynfari benytter velkjente og tildels loslitte elementer, men setter sammen delene på sitt eget vis. Ikke revolusjonerende, men både storslått og egenartet nok til å fortjene din oppmerksomhet hvis svartmetallens mer avbalansert lausunger atmosfærisk- og post-black tiltaler deg.

For hvert originale band i sjangeren går det minst ett dusin uoriginale band. De store overraskelsene finner man nok heller ikke hos Heidevolk, og dermed havner de i en lite eksklusiv klubb. De har derimot kvaliteter som gir dem innpass i mer celebert selskap.
Bandet er heller ikke de blant de aller mest selvkritiske. Med 56 minutter musikk kunne de fint skrelle vekk litt overflødig fyllemasse og kvittet seg med noe dødvekt.
Det er også det mest negative jeg er istand til å si om bandet i forbindelse med Velua.

Selv om de negative aspektene rammer nokså kritiske punkter, spesielt vedrørende innkjøps-beslutninger, skal det sies at Heidevolk er blant de beste i klassen hva mindre original folkmetall gjelder. Det er vel derfor de tross alt har gjort seg et navn i mengden. Her kommer de opp med en rekke melodier og stemninger som kan karakteriseres som alt fra ålreite til flotte. Lyd og instrumentering høres absolutt proff ut. God vokal og fine toner fra fela teller i bandets favør. Musikken er også behagelig stemningsfull, fin og ganske rolig. Jeg ser overhodet ingen grunn til at fans av sjangeren ikke skulle kunne nyte Velua.

Det syv mann sterke orkesteret har ikke kommet opp med noe konsept, men har bundet låtene sammen med en rød tråd, da all handling er lagt til skogsområdet Veluwe i sentrum av Nederland. Septetten har laget en god skive som fans av sjangeren neppe kommer til å angre på at de har kjøpt. Skulle det være flere som kjenner at livreima strammer etter at årsavgifta er betalt, ville jeg prioritert Galar. Hvis ikke, kjøp gjerne begge.

Se videoen til Winter Woede, eller hør den nedenfor. Spesielt interesserte kan også se del 1 og del 2 av hvordan musikkvideoen ble til.
EDIT 21.04.15: Ny video til One Final Step er ånnlain.

Det har kommet mangt et mediokert dsbm-gutteroms-band i kjølvannet av Shining. Jeg har hørt min dose dritt, og har lett for å forhåndsdømme band i sjangeren. Det lille jeg har hørt av Vanhelga har raskt blitt avfeid ettersom jeg ikke har giddet å kaste bort tiden på ræl. Ting tyder på at jeg har vært for tidlig ute med å danne et forenklet førsteinntrykk.

Vanhelga byr ikke på den mest kompliserte eller aller mest velskrevne musikken. En skeptiker biter ikke lett på enkle virkemidler som overdreven vreng og trist, snakkende vokal. Når musikken får kravle fritt på huden, for så å penetrere den, viser det seg at det er både innhold og substans i Happiness. Fra de suicidale melodier og stemninger, dekket av tykk mekanisk vreng, til de ti minutter med ensomt, depressivt pianospill. Den horrible avslutningen med den like jævlige tittelen “Mjau”, kunne se spart seg for. I løpet av to minutter presenteres billig Commodore64-techno med blant annet simpel syntetisk og falsk harpe. Grusomt!

Vanhelga ble startet som et enmannsband for 15 år siden, men mannen bak pseudonymet 145188 har fått med seg tre andre musikere de siste årene. Blant mange mindre utgivelser har tre fullengdere sett dagens matte, livløse lys.

Den misvisende tittelen Happiness sikter til alt det selvdestruktive enkelte tyr til for å føle “lykke”, være seg selvpining eller bruk av dop. Jacob er den første til å innrømme at EPen ble spilt inn under sterk påvirkning. Stripene på coveret kan altså tenkes å ikke være bakepulver dosert for å rense kaffetrakteren tre ganger. Resultatet er en liten halvtimes studie av dysfunksjonalitet og selvrettet avsky. Ikke akkurat obligatorisk, men jeg liker den. Absolutt noe å fråtse i for alle sadistiske jævler som liker å kjøre jævlig sakte forbi ulykkessteder, stoppe opp, spise take-away og ta bilder mens de poserer smilende.

Til tross for bare fire spor klokker Apparitions inn på nesten tre kvarter. De tre første låtene varer i ca 7 minutter hver. Det er låta The River (en tittel hvis grusomme assosiasjoner ikke bør nevnes) som med sine nesten 23 minutter trekker ut tiden. Apparitions er ikke en EP for de med dårlig tålmodighet.

Urfaust starter i det atmosfæriske hjørnet. I The End Of Genetic Cirlces skapes saktegående synth-malte og ambiente lydlandskap, eller soundscapes, med døsig, drømmende stemning. Bruken av tremolo gir assosiasjoner til gamle italienske skrekkfilmer på velbrukte og utslitte VHSer.
Etter at første låt har glidd umerkelig over i tittelsporet Apparitions, introduseres cello(?), koring og trommer. Etter hvert kommer også litt klangløs strengeplukking inn. Alt høres drømmende absurd og psykedelisk ut, og en behagelig søvndyssende suggesjon sprer seg i kroppen.
I det vi glir over i The Healer kommer nedstemte og forvrengte gitar og bass-ganger listende inn på rolig maner. Man vil jo ikke vekke pasienten fra narkosen riktig ennå.
I siste låt, om låt er det rette ordet, får vi koring, stemmer og enkelte industrielle lyder, der ekko og klang gir likheter med den lyden man iblant kan oppleve i tunneler. En stigende og synkende klagende lyd som kastes fram og tilbake mellom bergveggene og gir en nagende følelse av at Det Store Dyret ikke bare var et produkt av fantasien til to musikanter som bodde i en tunnel.

EPen Apparitions balanserer på grensen av hva man kan definere som metall, men de maler esoteriske og aparte stemninger som primært vil appellere til metall-folket. Jeg har sansen for tittelsporet og The Healer. De tilbyr deilig suggererende, dype, mørke og durende toner. Utdrag fra første og siste låt kunne fungert fin som intro/mellomspill i en annen sammenheng, men for min del blir en knapp halvtime ren ambiens for mye av det “gode”. Bandet skal ha pluss for særpreg.
Hele EPen er spilt inn i løpet av én rituell natt i Kindertranen Studio sammen med Herr Deportator.

Den franske kvartetten uttrykker intens, anmassende “black metal” med skurrende, forvrengte gitarer og skarp, gnålende vokal. Når det vokale helvete setter igang vil det liksom ikke ta slutt. To vokalister, én av hvert kjønn, deler på den miserable hylingen. De kan holde det gående over lengre tid så lenge de bytter på å brøler på utpust.

De mest forsonende aspektene ved Alienation er den forseggjorte trommingen, bassens frihet fra retningslinjer og lyden. Lydbildet er i utgangspunktet godt, med forholdsvis god dynamikk. Når de innbitt monotone gitarene rasper uten nevneverdig dynamisk musikalsk substans og vokalen agerer slitsomme og stressende tømmermenn en ondartet søndagsmorgen, hjelper imidlertid ikke god lyd mye på helhetsinntrykket.

Det finnes snev av stemningsfulle melodilinjer i bandets ensformige og dissonante kaos. Det drukner likevel i støy. (Du hørte meg. Jeg brukte S-ordet). Resultatet er repeterende og påtrengende. Jeg var fristet til å skifte CD bare to minutter ut i første låt. Etter to-tre låter vurderte jeg seriøst å droppe hele greia. Jeg har holdt stand gjennom to runder av dette slitsomme 64-minutters makkverket, som høyst treffende avsluttes med sju minutter grusom feedback, og nå føles det som om noe inni meg er permanent ødelagt.
Min påstand: Hold avstand!

Hør Obliteration eller Scourge om du må.

12-tommeren Primitive Age er en demo originalt sluppet mot slutten av 2013, mens 7-tommeren Cruel Discipline består av to rykende ferske låter. Disse klokker inn på henholdsvis 14 og 5 minutter.
Det høres igrunn litt stress ut å snu en 7" hvert 140ende sekund, men det bli en digresjon.
Musikken høres ut som en speedmetallisk mikstur av heavy/punk og black/thrash i kjølvannet av Venoms første utgivelser. Lyden på demoen har et kult, genuint tidlig 80-talls preg, mens EPen har litt mer forseggjort lyd. Det forhindrer likevel ikke et 80-talls uttrykk.
Demoen imponerer ikke nevneverdig rent musikalsk. Her bys på helt ålreit musikk med pønka stil i krysningen mellom Motörhead og Venom, litt i samme stil som Midnight, men uten det største særpreg eller det aller beste låtmaterialet. Det med særpreg kan selvfølgelig diskuteres. Ikke veldig mange band låter sånn i 2015.
Cruel Discipline imponerer noe mer med litt bedre låtstruktur og passe kult gitarspill. Spesielt tittellåta (som dessverre ikke er med i streamen nedenfor) gjør susen. En utvikling som gjør det mer fristende å sjekke ut debuten når den etterhvert kommer.

Bandet har føttene plantet i den klassiske dødsmetallen, der oppskriften er tunge, harde riff, dyp growl og passe heftig tromming. Både tommer og riff varierer godt i fart og rytme på Tyranny, og gitarene kommer opp med mange stemningsfulle melodiganger, og vitale soloer. Det rent musikalske har på sett og vis et noe mektig preg som ikke skinner helt igjennom på grunn av skitten, litt ullen lyd. Fans av mudder og gjørme i lydbildet vil nok være uenig, men jeg mener bandets uttrykk ville kommet bedre til rette med en klarere mer kraftfull produksjon. Bassen drukner for eksempel litt, men høres bra ut de stedene den skinner gjennom skylaget.
Siste halvannet minutt av låta Reckoning byr på et uventet, men friskt innspill før Pox of the Weary runder av de 40 minutter på suggererende vis.

Lago leverer mye tøff musikk som ekte deathmongers vil verdsette. Lyden yter ikke materialet full rettferdighet, men er slettes ikke dårlig. Om bandet blir “nådeløse ledere i death metal undergrunnen” slik promoskrivet forfekter, akter ikke jeg å uttale meg om, men jeg er ikke i tvil om at bandet har potensiale til å nå langt.

Devathorn byr på hele 11 låter og 67 minutter satanisk klaustrofobi og fandenivoldsk stemning. Musikken er et blasfemisk frontalangrep, stadig skiftende, men likevel med en overordnet helhetlig følelse. Foruten hissig riffing beveger gitartonene seg som et kobbel av flyktige, bevingede slanger. Den sorte metallen er rastløs, rabiat og frapperende, toppet av rabies-befengt artikulasjon fra helvete. Hastighet, rytmikk og stemning er stadig i endring på et album som er rikt på detaljer, knyttet sammen i en intrikat gordisk knute.

Skiva er velspilt og velprodusert. Innspilling og miksing har funnet sted i Incorporated M. Studios, og skiva er mastret av Tore Stjerna i Necromorbus Studios. En rekke gjester, blant annet Acherontas V.Priest har bidratt til å forpeste det soniske ytterligere.

Det har tatt sin tid å få ferdigstilt denne ordknappe og diffuse “forklaring” på grekernes andre verk. Musikkens springende vesen og mektige stemning lar seg gjerne beskrive av ord, men jeg føler selv at jeg kommer til kort. Hvordan forklarer man følelsen av at stua forvandles til et arnested for svart magi og okkulte seremonier, der Satans tilstedeværelse kan sanses?
Med ut uttrykk av kraftfull stormannsgalskap, gløder Devathorn, formelig badet i Lucifers lys. Storartet!

Full stream hører du under, men ta gjerne en titt på denne matnyttige teaseren, samt videoen til Cathedral of Seth.

Det er gjerne ikke den mest komplekse eller nyskapende musikken tyskerne snekrer, men melodilinjene og stemningen som formidles holder høy standard. Det er seigt, tungt og trist, men vakkert. Deres death/doom har muddervassende gitarriff med rene og pene, sorgsindige gitarlinjer over, mørk, behagelig bass, grøtete dyp growl samt klar renvokal og vokalharmonier. Flygel og strykere har nærmest blitt fast inventar i slik musikk, men det er selvfølgelig en grunn til nettopp det. Litt sparsommelig bruk av orgel dukker også opp.

Det viktigste er likevel det enkle faktum at dette er vakker tåredryppende melankoli.
Originalt? Overhodet ikke.
Behagelig? Så absolutt.
Se teaseren, med musikk fra låten A Waterfall Of Sorrow.
EDIT 23.03.15: En musikkvideo av låten Accusations er nå online.

Mitt første møte med bandet var en splitt med Trondheims-bandet Ad Inferos i 2001. Akkurat det var vel en heller selsom opplevelse som ikke fristet til mersmak. Det har blitt hele tre demoer og seks splitter opp igjennom, og første (og til nå eneste) skive kom for ti år siden. Jeg kjenner altså ikke bandet fra før, men kan slå fast at Gods of War - At War er en skive som lett kan friste til mersmak.

Musikken er paganistisk sortmetall av det episke slaget. Her blandes en masse instrumenter inn for å gjøre lydbildet rikt og fyldig. Alexandros har i tillegg til vokal, lagt på backingvokal og koring, og foruten de sedvanlige instrumenter tar han seg av akustisk og klassisk gitar, sampling, synth og munnharpe. Heller ikke partner T. J. F. Vallely ligger på laurbærene. Ved siden av ordinært slagverk har han skapt rytme og stemning med pauke, middelalder-trommer, bodhrán, rammetrommer, tamburin, gong og håndcymbal. Lydbildet har da også blitt nokså overveldende. Bruken av ymse elementer er riktignok moderert nok til ikke å bli svulstig og pompøst, skjønt 60 minutter kan bli litt mektig. Heldigvis er det dynamisk spekteret bra (DR9). Det skaper litt albuerom og takhøyde mellom lagene av musikk.

Skiva varer en time, og er såpass mangfoldig og uttrykksfull at det er overraskende hvor helhetlig plata virker. Det skyldes nok de elementene som går igjen, samt produksjonen som ligger som et minste felles multiplum over hele albumet. Vokalen er variert, men man har jo ulike bestanddeler som kommer igjen og igjen. Koring og ekkofylte hyl. Ulinga til Alexandros er vel det enkeltelementet på hele Gods of War - At War jeg blir mest lei av. Det kan bli litt slitsomt i lengden.

Gods of War - At War er kraftfull, men ikke typisk mektig og storslått. Den har på sett og vis et litt mer primitivt preg. Mer oldtid enn middelalder. Lyden er heller ikke ren og pen, men heller litt kledelig “rufsete”. Alt i alt liker jeg albumet. Det stikker seg litt ut fra hopen. En time kan imidlertid, som sagt, blitt litt mettende. Godkjent, men ikke påkrevd.

Crom Dubh er et band som må høres, men ikke faen om jeg finner smakeprøver fra skiva, så du får nøye deg med disse ord i denne omgang. Musikken bandet spiller har fundament i sortmetall, men med så mye mer å by på. Lyden har et skitten-dissonant preg, og et klangbilde som skaper egenart i seg selv. Bandet blander inn atmosfæriske, melodiøse og folkmetalliske elementer, fullstendig uten hensyn til sjangerkonvensjoner. Ta Sedition som et kroneksempel. Her serveres skotske toneganger som høres ut som de er rappet fra nærmeste sekkepipe-stevne, med ikke med den typiske klare og rene lyd man vil forvente. Skarpe, forvrengte toner dominerer. Ikke tatt like til ytterpunktene som på Nocte Obductas Schwarzmetall, men du ser bildet. Rått, røft og barskt!

Miksturen av elementer fra ulike stilarter kjøres kynisk og taktløst gjennom samme rustne kvern, og kommer ut som en felles, beisk enhet, der de store kontrast ikke er målet, men heller et gjennomført produkt som smaker metallisk på tungen. Jeg må si meg mektig imponert over Crom Dubhs debut Heimweh!
En tøff skive som bør kunne smelte stålhjerter som en skjærebrenner.

Jeg har, som nevnt, dessverre ingen smaksprøver å dele ut. Fryktelig irriterende. Tidligere stoff kan lastes ned fra Bandcamp. Likheter finnes, men forrige EP er ikke helt representativt for deres ferske album. (Den høres ikke så ille ut, og er gratis). Jeg legger inn en editering her så snart en smaksprøve kommer meg for øret.

Edit 20.03.15: Følgende stream er endelig tilgjengelig.
Edit 02.04.15: Og endelig, for fire dager siden, hele skiva

Selv om gutta, fire i tallet, roer ned i blant, finner jeg bandnavnet en smule misvisende. Gitarspillet er nokså melodisk. Ikke Megadeth-melodisk direkte, men det er mer fart og trøkk enn mørke stemninger i karenes thrash. Musikken er ålreit, og drar lett igang foten. Ulempen er vokalen, som minner mer om... hardcore? Jeg veit'a faen. Den er ihvertfall ikke helt min stil. Dette drar stemningen litt ned, og musikken er heller ikke av typen “må ha”, selv om den har en god del kule partier. Den har såpass god diversitet, spilleglede, instrumentering og lyd at jeg velger å være litt grei på en solfylt fredag den trettende. Selv om solen har gått ned.
Siden jeg sitter på følgende info skal du få den med på kjøpet: Skiva er spilt inn og mikset i Electric Fox Studios av Tuomas Kokko og mastret av Jaakko Viitalähde i Virtalähde Mastering.

Smak på Thrash Hammer og Speed of Death.

Med medlemmer fra blant annet Helrunar og Carpe Noctem komponerer bandet musikk i krysningen mellom folk, viking og sort metall. Selv om ingen lagde musikk som dette for tusen år siden, er det følelsen av å bevege seg tilbake til tiden da skogen og havet utgjorde svært viktige bestanddeler i våre forfedres liv, som dukker opp. Enkelte elementer i musikken, som én- og flerstemt sang på gammelt norrønt språk, og dyp maskulin koring, kan man naturligvis levende se for seg at var hyppig i bruk på den tiden. Bandet blander sin rolige, atmosfæriske, saktmodige og tildels sortsindige metall med kledelig og variert bruk av akustiske gitarer, sampler av hav og vind, islandske monologer, sjaman-trommer, fiolin, cello, horn og dyp, harmonisk og melankolsk koring.

Dette bandet kan selvfølgelig sies å ha spor og elementer fra andre og beslektede grupper, det er ikke til å unngå, men Árstíðir høres ikke direkte ut som noen andre, noe som utvilsomt er en positiv egenskap. Resultatet er, som alltid, meget vellydende, vakker, atmosfærisk og stemningsfull musikk. Denne gangen i hele 81 minutter.

Har du av ulike årsaker utsatt ditt første møte med Árstíðir lífsins, er det på tide å gjøre noe med det. Hvor i diskografien du velger å begynne spiller imidlertid mindre rolle. Bandet har utelukkende levert upåklagelig kvalitet.

Bandet spiller en form for death/doom med uvanlig mye autentisk 80-talls doom i mixen. Dette uttrykket forsterkes av mild renvokal. Skiva starter så rolig og snilt at jeg et øyeblikk så for meg NWOBHM/doom som det toneangivende på Control All Delete. Gutta er ikke så ekstreme av seg. Her er mer tyngde enn trøkk, og selv om det er småtungt er det aldri blytungt. Lyden har kledelig 80-talls estetikk, og evner å stikke seg ut i mengden av det jeg hører på. Wardenclyffe spiller metall som burde kunne tiltale såvel fans av death/doom som fans av tradisjonell doom. Det finnes riktignok litt grovere vokal her, men den vrenges sjelden helt over i growl,, og burde være mulig å fortære også for konservative tradisjonalister.

Bandet ble dannet av tre mann i 2011, og da Jacob Nordangård (vokal, gitar) skulle ta doktorgrad i 2012 med tesen “Ordo Ab Chao: The Political History of Biofuels in the European Union” bestemte han seg for å legge ved et soundtrack til avhandlingen. Det resulterte i demoen Ordo ab Chao. Låtene Orcadian Dream og Macroshift er tatt derifra.
Etter dette har bandet vokst med to mann. Siste tilskudd til mannskapet er sologitarist Robert Karlsson (Misericordia). De fem gale vitenskapsmenn har planer om å begynne arbeidet med oppfølgeren, tittulert “The Temple of Solomon” i sommer. Her loddes mens loddebolten er varm, så å si.

Control All Delete er ikke noe must direkte, men skiva er fornøyelig, med god lyd og instrumentering.
Angenämt, mycket angenämt. Verkligen et trevligt bekantskap.

Det er ikke lenge siden sist jeg nevnte at damer sjelden får skikkelig dreisen på ekstremvokal, og nå er jeg faen meg diskriminerende nok til å gjenta det utsagnet. Det skal sies at Natalia "Malice" Androsova er blant de sterkeste av det svake kjønn i så måte, og leverer habilt.
Musikken er death/doom med elementer fra svartmetall. Ofte mørk, melodisk, seig og sint, men bandet vet å tråkke pedalen til bunns iblant. Her er både drømmende passasjerer og rå ilske representert. Med synth generes litt pling-plong samt kunstige strykere i bakgrunn.
Ukrainerne er mangfoldige og kommer opp med en rekke gode melodilinjer og stemningsfulle partier. Likevel klarer jeg ikke å engasjere meg hundre prosent. Minst like mange partier surrer og går på generisk vis, og følelsen av likegyldighet er proporsjonal med hørt-det-før -følelsen.

Vangard von Rimburg leverer mørk dødsmetall med sorte elementer med sitt solo-band Truppensturm. Det går radig unna og låter igrunn tøft nok. At man har hørt både bedre om mer variert kan likevel ikke legges skjul på. Få, om noen, av riffene fester seg. Først i fjerde låt, Dawn of Hadaikum, roes tempoet. Seige toner bryter med det jevne øset. En bedre låt, men ei heller denne har egenskaper som evner å skille bandet ut fra hopen. Det avsluttes litt mer mangfoldig med variert melodiføring, rytme og tempo i The Thrice Is Greatest to Ninnigal, men så er det heller ikke en Truppensturm-låt, men en cover av et band med betraktelig sterkere kvalitet, nemlig Absu. Kudos og kred for stemningsfull intro i første del av første låt, Flaming Naphtha, selv om det trolig er en sampel. Likevel, nevnte Absu-cover understreker mitt poeng. Dette er ikke elitistisk ekstremmetall fra høyeste divisjon.

I andre akt blir vi kjent med Thorybos, en kvartett med 7 år, 5 demoer og éne fullengder på CVen. Disse karene begynner (også?) med en sampel. Noen sekunder er hentet fra Sergej Prokofjevs velkjente suite fra Romeo og Julie. Også disse karene raser tidvis avgårde, med et ennå mørkere lydbilde. De slipper også seigere sekvenser til litt oftere. Andre låt, Entering the Seventh Gate of Tophet tråkker for det meste i lim. Generelt har dette bandet noe større grad av variasjon. Relativt sett, naturligvis. Sjangeren oppfordrer ikke akkurat til noen overflod av uttrykk. Musikken har også en noe mer suggerende karakter.
Et annet aspekt som er relativt er hvorvidt dette bør anbefales. Mer om det helt nederst.

Begge band har lyd tilpasset sjangeren. Truppensturm låter skarpere og mer fandenivoldsk med fullstendig besatt vokal, mens Thorybos er langt dypere og mørkere med gravkammer-vokal. Begge deler funker bra. Begge band er igrunn tøffe. På den ene siden kommer fans av forrykt, sotete dødsmetall helt sikkert til å kose seg med denne. Den fås i så fall på Digi-CD og Gatefold 12" LP.
På den annen side utgjør denne utgivelsen knapt en fotnote blant tilsvarende rabiat ekstremitet i det hersens år 2015. Når året skal oppsummeres kommer jeg ikke engang til å erindre denne utgivelsen. Med mindre jeg husker coveret, som jo er ganske kult. For å si det på klisjéfylt maner: Dette har du hørt mange ganger før, og i langt bedre fortaping.

Nuclear Perversions består av tre låter som tikker inn på hele 8 ⅓ minutt. Jeg unngår aller nødigst å kalle metall støy, men faktum er at Vivaldi, Bach, Beethoven, Mozart og alle andre store komponister hadde rotert ukontrollert og uavbrutt i sine jordiske kammer om dette hadde kommet dem for øre. Masser av stakkato tromming, riff som ofte er like spennende som kneip med gulost og en vokalist som brøler på dyrisk maner. Nei, takk.

Vi beveger oss over til Nuclear Perversions som har fått en tilmålt tid på hele fire minutter. Duoen består av Nocturnal Werewolf of Blasphemous Devastation and Nuclear Goatvomits (slå den du!) og Malignant Invoker of Kosmik Apocalypse. Hvem de er og hvor de kommer fra vet fanden, og bare han. De benytter like godt det første minuttet av første låt til sirener og ulvehyl. De to minuttene musikk som følger er bestialsk og ultrakjapp blackened death. Siste låt, ett minutt lange Rituals of Menstrual Blood fortsetter på eksakt samme vis. Brutaliteten dette bandet serverer tiltaler betraktelig mer, men tre minutter ekstremisme uten substans rettferdiggjør intet kjøp. Om layouten på denne mini-anmeldelsen ser rotete ut skulle du bare hørt denne syv-tommeren.

Finske Morbid Evils er altså et blodferskt band, og deres debut slippes i morgen den dag. Deres zombifiserte metall er tung som et lokomotiv og seig som sebraskinn. Karene har spilt inn alt selv i øvingslokalet. De har også skrudd lyden, men har fått hjelp med siste finpuss. Pre-mastring er utført av Scott Hull i Visceral Sound Studios og siste hånd på mastringen er lagt av Mika Jussila i Finnvox Studios. Lyden er møkkete og grov, blytungt, rumlende og ganske digg, til tross for begredelig dynamikk.

Musikken er treig, sludgy og ilsk, men dessverre uten det rikeste hendelsesforløpet. Til tider skjer det fryktelig lite. Noe suggererende virkning, om enn ikke fullt så mye som det kunne være lov å håpe på, bidrar likevel til verdiskapning. Skiva er uansett behagelig å høre på med sin knusende tyngde og ravnsorte stemning. Nesten godkjent, men mangel på spenst i låtmaterialet vipper inntrykket av skiva litt ned. Jeg føler meg nesten litt streng, men dette er tross alt ikke blant det beste du kan bruke pengene på denne måneden.

Coveret, med geitemotiv på sort/hvitt skog-og-himmel-bakgrunn, gir lett assosiasjoner til atmosfærisk sortmetall, og kan således være litt misvisende. Last minute to Jaffna spiller en original(?) form for doomsk, småprogressiv post-metal. Musikken er “mediterende” og atmosfærisk. Den slanger seg rolig framover med lett jazza taffel-trommer og melodilinjer av både ren og pen art og mer skitten og forvrengt sort. Lydkollasjer av lett støyende, dronende/sludgy karakter dukker opp. Gitarene kaster ekko, bassen kaster skygge, vokalen hviskes eller kommer i form av monotone toner på lange utpust, når den ikke growles dypt i bakgrunn. Tungt men svevende, dissonant men avslappende.

Den 70 minutter lange skiva har låter med titlene Chapter ... etterfulgt av romertall i temmelig tilfeldig rekkefølge. Man skulle jo tro at italienere hadde bedre forståelse av romertall. Skiva er spilt inn med Lorenzo Stecconi og mastret av Collin Jordan i Chicago, Illinois -baserte The Boiler Room Mastering. Lyden passer musikken godt, og dynamikken er akseptabel. Skiva anbefales ifølge selskapet til fans av band som Cult Of Luna, Isis og Neurosis. Det kan stemme uten at jeg husker (eller har tid til å sjekke) nøyaktig hvordan disse låter.

Volume II er ikke helt min kopp med suggerende og søvndyssende nype-te, men skiva er gjennomført og ålreit å høre på. Litt diversitet i hverdagen skader heller ikke. Med variert føde er man jo sikker på at ørene får alle nødvendige næringsstoffer.

Bandet spiller en crossover av hardcore, punk, death, grind og thrash, med dryss av alt fra reggae og electronica til jazz og black metal. Musikken er ikke spesielt aggressivt anlagt, men har et mer lystig, lett og lekent preg. Selv om musikken er et sammensurium av ulike stilarter er den langt fra like eklektisk og ambient som for eksempel Mr. Bungle. Den beveger seg faktisk ganske naturlig langs sin egen akse.
Skiva er forøvrig mastret av Colin Marston (Gorguts, Krallice, Dysrhythmia etc), og har fått grei dynamisk spennvidde.

The Music Of Chance byr på 48 minutter som faller litt utenfor min foretrukne komfortsone. Skiva er likevel såpass gjennomført og sammenhengende at jeg velger å ikke gå for full slakt.

Vokalen er riktignok lagt i to lag enkelte steder, hvis det da ikke er en av de andre karene som backer opp. Hør for eksempel refrenget fra 1:15 i Above the Ground. Hvor mye som eventuelt er sunget inn med dobbelt-spor skal jeg ikke si sikkert, men Burning Fire (som fyren kaller seg) har uansett særpreg, med en stemme som iblant nesten høres falsk ut. Han virker likevel å ha både stålkontroll og treffsikkerhet på notene.

Musikken er som nevnt heavy metal av det snille slaget. Tilsatt en ørliten dråpe doom. Melodisk, midtempo, lett mollstemt, men med passelig trøkk. Ikke blytungt, men like fullt med litt kraft og attitude. Selv om jeg “kjenner” igjen musikken fra 80-tallet kan jeg ikke nevne direkte sammenlignbare skiver. Det nærmeste jeg kommer på på stående fot er nevnte debut, samt selvtitulert EP fra Helloween.

Skiva er langt fra like livlig som Evil Invaders debut nedenfor, men like fullt flott og nostalgisk på sitt eget, litt tilbakelente, vis. Skiva er spilt inn i Studio Underjord med Joona Hassinen bak spakene, og er produsert av Niels Nielsen. Lyden er god, og dynamikken klokker inn på DR9, så her er det bare å vrenge opp volumet.

Jeg kunne godt tenkt meg litt mer fart og trøkk, men en godkjenning skal Soldiers Of Time få. Når så du sist en så harry video som den hjemmesnekra videoen til Out of the Ashes?.

Vi kan like gjerne begynne med vokalen. Jeg har sikkert skrevet hundre ganger før at lys mannlig femivokal gir meg utslett. Stemmeleie med høye frekvenser blir likevel noe annet om vokalisten skriker så tarmene blir med i dragsuget og setter seg fast mellom fortenna. Litt backingvokal til tross, det er Jöe Anus som vrenger stemmebåndet for alvor. Han er høyt og lavt i registeret med en energi bare matchet av musikken. Slik vokalbruk blir gjerne en smakssak, men differansen mellom høye og lave toner er temmelig imponerende og selv om jeg har hørt andre vokalister med omlag samme uttrykk gir dette musikken et mer egenartet preg enn hva mange andre band i samme gate har.

Selve musikken er klassisk høyoktans speed/thrash/heavy metal med energi og spilleglede. Låtene står ikke i ro, men suser rundt, hit og dit på svært dynamisk vis. Trommene galloperer og gitarene slynger ut riff og soloer. Skiva har meget godt med driv, og en konsert er helt sikkert en svett seansen for både band og publikum.
Virkelig tøff 80-talls-nostalgi!

Under hører du Fast, Loud 'n' Rude, men du får en bedre audio-visuell opplevelse av å se videoen. Du kan også se videoen til Pulses Of Pleasure, og en låt-for-låt gjennomgang av skiva her.

Vokalen har et sinna uttrykk med litt svart preg og er ikke direkte dårlig utover det faktum at den er ensporet. Jeg gjør et forsøk på å overse vokalen og kun lytte til musikken. Det er ikke helt lett da vokalen er rimelig påtrengende. Likevel åpenbarer det seg ganske livlig thrash med grei variasjon. Musikken er ikke original, og til tider framstår den som litt tilbakelent og pregløs. Andre ganger kliner de til med mer engasjerende linjer. Hastigheten er det ikke noe å si på, men spontanitet virker ikke å være all verden, da variasjonen ikke er utpreget sterk. Bandet virker dog å inneha innlevelse.
De to gitaristene Laurent B. og Laurent K., samt bassist Lambert Dewarumez , gjør en godkjent innsats med sine respektive våpen. Trommis Kévin Paradis er en habil menn som også spiller i blant annet Svart Crown og Melechesh (live). Her går det ofte fort i svingene, men med passe variasjon lagt inn.

Produksjonen er i utgangspunktet tilforlatelig. En eller annen musiker ved navn Fred Duquesne har imidlertid mikset, mastret og dessverre komprimert siste rest av dynamikk ut av musikken. Bandet tråler gjennom 10 låter på under 40 minutter, og selv om jeg har hørt akkurat denne skiva 6-7 ganger iløpet av en måneds tid er det nesten som om den er smurt med teflon. Materialet holder ikke helt mål, den jevne vokalen glatter ut alle tilløp til melodiføring, og lyden er en tanke flat. Dermed klarer ikke DeadlySins å holde særlig godt på min oppmerksomhet. Med en mer uttrykksfull og variert frontmann samt skikkelig dynamisk mastring hadde nok Anticlockwise framstått som langt sterkere, men gutta kan godt jobbe litt med materialet også.
Helt ålreit, men langt fra lytefri thrash.

Hør låta Bloodstorm under, og strøm gjerne hele Anticlockwise.

Få kvinner får skikkelig sving på blackvokalen. Elena lykkes ikke mer enn gjennomsnittet hun heller. Tankene dras mot Opera IX. (Som jeg ikke har hørt på 15 år, så jeg tør ikke sammenligne). Musikken for øvrig høres ut som nok et italiensk samlebåndsprodukt. Idéfattige låter, oversyntetisk synth og temmelig simpel tromming. Jeg føler ingen kulde, ingen ondskap, intet hat.

En og annen uhyggelig passasje, brukbar stemning, mollstemt melodi og drypp av god instrumentering og keyboard-bruk dukker opp hist og her. Ikke nok til redde helheten, dog. Hadde de slanket vekk 20 av de 60 minuttene skiva varer hadde de gjerne stått igjen med litt sterkere materiale. Cruenta Lacrymis debut er ikke verre enn at den er høyst hørbar. Jeg kommer derimot ikke til å oppsøke dette middelmådige produktet igjen.

Hør fire spor fra Bandcamp, og sjekk gjerne videoen til Mother of Sigh. Flere videoer finner du hos Metal Scrap.

Bandet består av hele seks mann. En av disse er kreditert for electronics, og det er nettopp det aspektet som skiller bandet mest ut fra øvrige ekstremmetall-bands. Bruken av elektroniske elementer er hverken overdrevet eller, som i tilfellet nyere Semargl, poppete anlagt. Selv om bruken av synth/techno/elektronika skiller bandet litt ut i mengden er det likevel bare krydder i et mørkt ekstremmetallisk uttrykk som står utmerket godt på egne ben.

Å krydre musikken for å oppnå egenart, skaper ikke originalitet i seg selv, men metall-delen er som nevnt ikke ueffen i seg selv. Bandet blaander kanskje ikke de industrielle techno-elementene fullt så sømløst inn som Infestum, men det låter på ingen måte som kunstige tilsetningsstoffer heller. Kombinasjonen fungerer i det hele tatt bra. Dette er ei skive jeg gjerne skulle gitt bedre tid for å utforske voksepotensialet, Etter tre runder må jeg imidlertid motvillig bevege meg videre.

Se lyrikk-videoene til Of The Angel And His Orison og Enlil.

Musikken har alle symptomer på doom; treig midtempo, baktung musikk med nedstemt stemning. Ingen aggressive tendenser, mer ærlig og bedende. Bandet er mer åpent enn inneslutta. De drukner ikke i sorg og depresjoner, men prøver å bevare håpet. Ikke redde for å snakke om det som plager dem eller strekke ut en arm og be om hjelp. Det er altså stemningen jeg plukker opp.
På det musikalske plan er det som seig heavy metall uten de helt store komposisjonene. Det er likevel høyst ålreit å høre på. Vokalen er temmelig lys, men har heldigvis mer hår på tekstilene enn falsett-kråkene powermetal byr på. Det skal angivelig være gitarsoloer her. Hvis jeg ikke legger merke til dem uten å lete, kan de heller ikke være av det mest imponerende slaget.
Helt grei doom.

New York -kvartetten Imperial Triumphant legger ingen fingre imellom på Abyssal Gods . Här kör dom fanimej ytterligare et steg närmare total jävla vansinne. (Tilgi mitt semi-plagiering). Deres rå brutalitet og hyper-speed skifter stadig både rytme, hatt og frakk. Frenetisk, brautende, eklektisk, dissonant kaos. Intense, psykotiske, dystopiske og dronende tumulter. Gitarene produserer de sykeste lyder. Trommene går som fandens oldemors symaskin. Vokalen brummer dypere enn Marianergropa. Og da snakker vi bare om første låt. Utbrudd av trompeter, koring, ukulele, kirkeklokker og intermezzo av helvetes klagekor, spruter som utbrudd av lava fra høyttalerne.
For folk som avskyr ekstrem-metall må dette framstå som den rene heksegryte av unoter, støy og bråk.
Det sise at amerikanske styrker brukte musikk av Metallica i kampen mot Taliban. Tsssss....

Hvilket inntrykk man får av musikk kommer lett an på omstendighetene. Humør og dagsform iberegnet. Trøtt som en dupp etter fem timer søvn natten i forveien, på en søvndyssende buss, ga Abyssal Gods med ett fullstendig mening. Konstante endringer til tross, musikken flyter på et monotont vis som gir deilige suggererende egenskaper.

Skiva avsluttes med fire minutter tilsynelatende improvisatorisk samtidsjazz, hvor tilfeldighetene rår i større grad enn i lotto. Man kan alltids skvise litt mer tannkrem ut av tuben. Har bandet tatt galskapen helt ut nå, eller klarer de å tyne konseptet litt lengre til nesten gang?
Imperial Triumphant framstår som i harnisk, og jeg hadde alvorlig talt trodd at dette 42 minutter lange larmende utysket ville bli for kaudervelsk for min smak. Du vet... meningsløs og uprovosert galskap uten substans eller system. Jeg finner likevel Abyssal Gods behagelig på en eller annen absurd måte. Men vær advart:
☣☢☠ Dette albumet får konvensjonell misantropi til å framstå som en tur i parken for å mate endene. ☠☢☣

Spenn setebeltet, stram hjelmen, på med vernebriller, og skuddsikker vest. Hørselsvern kan du gi faen i.
Hør Twins samt Dead Heaven og Krokodil: