Bandets musikk har ikke det samme desperate og plagede uttrykket som på debuten. Stilen har skiftet mer mot melodisk, kledelig sær og lett progressiv metall med røtter i sorte landskap. Engelskmennene føles nesten mer franske enn britiske der deres musikalske oppskrift gjerne er preget av avvik fra konforme formler. Drømmende og svevende er adjektiver egnet til å beskriver mye av musikken, mens skiftende er ennå et ord man ikke kommer utenom. Katie Stone, som har vært med siden starten, og deltatt som fiolinist og keyboardist på et par My Dying Bride-utgivelser i 2009, er med på å gi bandet et distinkt preg med fiolin, fløyte og vokal. Bruken av hammond på albumet er også med på å skape stemning i et flott lydbilde. Hør gjerne spor ni, Part IV: An Automaton Adrift. Makan til deilig suggesjon kan jeg ikke huske sist jeg opplevde. De seks andre medlemmene gjør forøvrig også en fremragende jobb, uten at det burde være nødvendig å ramse opp alle.

Det mest progressive materiale kommer mot slutten av skiva. Pawn On The Universal Chessboard er en komposisjon delt opp i seks stykker, og utgjør med sine 21 minutter i overkant av en tredjedel av Beware the Sword You Cannot See. Det er midt blandt disse man finner nevnte Automaton Adrift.
Jeg må si meg meget fornøyd med dette albumet. Lyden er flott, bassen behagelig, og alle instrumenter kommer godt fram. Dynamikken i låtmaterialet er, om ikke direkte overveldende, så ihvertfall svært omstendelig. Den lydmessige dynamikken er, om ikke annet, akseptabel.
Det er ikke godt å si hvorvidt denne kan erstatte debuten på toppen av rangeringen over bandets skiver, da både uttrykk og stemning er for ulikt til en direkte sammenligning. For fans av alt fra Ayreon til Alcest vil mesterlige Pawn On The Universal Chessboard alene være verdt et innkjøp.

Se den besynderlige videoen til Drawing Down The Rain og lyrikk-videoen til Virtus Sola Invicta. Drawing Down... kan lastes ned her.

Bandet slapp et par demoer og en EP i 2012/2013, og Iron Bonehead slapp en samling med låter derifra i fjor. At samtlige låter het Untitled var nok en kilde til forvirring. Det samme er tilfellet på deres nye EP, som med to låter på knapt seks minutter hver, har mer likhet med singler.
Det er ikke bare med tanke på låtnavn bandet er hemmelighetsfulle. De gir ikke intervjuer og nekter å oppgi såvel navn som pseudonym. Ikke engang land vil de avsløre.

De to låtene er rå og røff, svart og skitten dødsmetall med god hjemmeproduksjon. Primitiviteten gir en genuin fandenivoldsk stemning, og låtene har nok variasjon til å holde på lytterens oppmerksomhet. Ganske kult, men i det store og hele kommer denne til å drukner i mylderet av mørke, rue og kronglete (hvordan skal man ellers oversette “gnarly”?) utgivelser. For å være helt ærlig gidder jeg ikke å kaste ut livbøyen engang.
Denne låten heter (...trommevirvel...) Untitled:

Emperor Magus Caligula ga seg som vokalist i 2010, etter 15 år i bandet. Han trakterte også bassen fra '96 til 2001. I mellomtiden har tre bassister vært innom, mens Nachtgarm har fungert som vokalist i et par år uten utgivelser. Ny mann bak mikrofonen er Heljarmadr (Domgård m.m.), og Natt (Angrepp, Withershin) fungerer som ny tordengud.

I løpet av ti minutter får vi smake på to låter.
Nail Them To The Cross er første låt ut. Låten er mektig, med blasfemisk lyrikk. Den er nokså mid-tempo i Dark Funeral-sammenheng, selv om trommene til Dominator trolig lukter svidd etter endt sesjon.
Temple of Ahriman er en småseig og melodiøs låt hvor avguden Ahriman dyrkes. Ahriman, eller Angra Mainyu, som han ble kalt for 3000 år siden på det nå utdødde gammel-persiske språket Avestisk, er omtalt som en fiende av liv og fruktbarhet, og en ond, utadvendt ånd. Spesielt gitarenes melodiføring mot slutten tiltaler voldsomt.

Singelen Nail Them To The Cross er et meget lovende dokument fra Dark Funeral, og Heljarmadr gjør en god jobb. Svartvokalen går stedvis så dypt at den nærmest tangerer growl.
Se videoen til Nail Them To The Cross. Tekster og diverse relevante linker finner du her.

Bedemon ble dannet som en sidegren av Pentagram i 1973. Tre av fire originalmedlemmer kom derfra. Jeg har aldri blitt bitt av Pentagram-basillen. I følge presseskrivet er Bedemon mørkere anlagt med en mer doomy uttrykk. Ikke umulig, for dette bandet er nærmere Black Sabbath enn hva jeg kan erindre at “moder-bandet” var.

Hva vi får her er en samling låter fra ulike innspillings-sessions fra 1973 til 1974 og 1979, de årene bandet var aktive før de la bandet på is fram til 1986, og deretter til 2001. Denne samleskiva ble originalt sluppet i 2005 på Black Widow Records, men har vært utsolgt siden den tid.

Musikken er doom metal med noe Black Sabbath i uttrykket. I tilfellet Frozen Fear blir likheten for åpenbar, da melodilinjen i versene har samme melodi og rytme som Black Sabbath’s Snowblind fra Vol. 4 gitt ut året før Bedemon ble dannet.
Lyden varierer litt, men ikke så mye som man skulle tro med tanke på at dette materialet er hentet fra ulike opptak. Hele skiva bærer preg av et noe rumlende og skurrende demopreg. Det er spesielt strengene som skurrer, men på et ganske sjarmerende vis.
Vokalen ligger et sted mellom Ozzy og Alice Cooper, og tekstene har i god 70-tallsånd ikke veldig tvetydige budskap. Er det noe vi burde ha lært av religiøse tekster er det vel at alt som kan tolkes kan mistolkes. Tekstene dreier forøvrig stort sett rundt mørke temaer.

Child of Darkness er et interessant metallhistorisk dokument fra Amerikas første doom-metall band. Bandet rakk aldri å gi ut noe før de la inn årene første gang. Hadde Bedemon fått ut en fullengder eller to med brukbar distribusjon i Europa før det gyldne tiår tok til, hadde gjerne bandet blitt nevnt i samme åndedrag som de britiske pionerene. Den første fullengderen ble forøvrig gitt ut på Svart Records i 2012.

For meg blir dette en koselig kuriositet, men ikke veldig mye mer.
Åpningssporet Child of Darkness kan høres på youtube, eller her:

Bandet har eksistert siden 2000, og har i likhet med Atomic Aggressor brukt noen år på å komme fram til debuten. Bandet legger ikke skjul på at pengemangel har vært et reelt problem. Også medlems-utskiftninger og mangel på innspillings-lokaliteter har bidratt med kjepper i hjulene. Når Arthur Rizk eier av Solomon's Gate Studios i Philadelphia kontaktet bandet for et år siden med tilbud om å mikse skiva, begynte ballen-rullingen endelig å akselerere for alvor.

Musikken disse gærningene skaper er avsindig black/death. Med knatrende trommer og gitarer som stikker som nåler og skjærer som rustne kniver, skapes et sonisk kaos som vil få naboen dine til å hate deg og familien til å utnevne deg til det sorte får. Vokalen er noe for seg selv. Den ligger lagvis som stemmer i hodet. Rabiate og demoniske stemmer i en rablende gal manns sinn.

Låtene er rå og forrykte, med passe mørk og dyp produksjon. Fans av undergrunns-ekstremisme og trve chaoz cvlt vil gå amok i ekstase. Vi andre synes dette er kjekt i ny og ne. Vel, majoriteten vil vel kalle dette “forferdelig ulyd”, men majoriteten koser seg med Poirot eller humrer til Skavland og hans gjester mens de nipper til ukens glass med rødvin. Fuck flertallet. Goat Semen er tøft og voldelig, men ikke noe jeg hører ti ganger på en uke. En flaske rødvin og to runder Ego Svm Satana en fredagskveld er akkurat passe, men så går det fort noen måneder eller år før ritualet gjentas.

Så, skal det være en kopp geitesæd til forhåndslyttingen?

Bandet spiller dødsmetall av den gamle skolen. En og annen passasje kan føles rimelig rett fram, men overganger etterfulgt av gromme riff, snasne soloer og annet godt, er aldri langt unna. Med all dødsmetallen som kommer ut føles denne kanskje noe mindre obligatorisk enn om den hadde blitt gitt ut for ti år siden. Den aggressjon, variasjon, solid instrumentering og saftig growl bandet byr på er likevel så god at den bør være velkommen i platesamlinga til sjangerens kjennere. Ihvertfall de som liker sin death metal med sterke linker tilbake i tid.
Skiva varer i utgangspunktet i litt under 50 minutter, men kjøper du versjonen med bonuslåten Twilight Spectres, først spilt inn for bandets andre demo, kan du legge til 6 minutter. Bånn appetitt.

Lyden er klar og tydelig, men stortrommene låter litt spesielt. På den positive siden høres publikum tydelig når bandet ikke øser på. Låtvalget skal jeg ikke si så alt for mye om. Alle dødsmetall-låter er jo kliss like uansett. (Ble du provosert? Dødsmetall skal provosere). Neida, låtene skiller seg faktisk overraskende godt fra hverandre. De er plukket fra siste halvdel av diskografien. Ca halvparten fra Carnivore Sublime (2014), litt færre fra Asylum Cave (2011), et par fra Icon (2007), og én fra skiva året før der igjen. Hvorvidt valget av låter burde tilfredsstille fansen, tør jeg ikke si noe om. Jeg kjenner ikke franskmennenes diskografi så godt.

Apropos fransk; det er språket du må forholde deg til mellom låtene. I låtene spiller det derimot mindre rolle, da Julien Truchan grynter som et vakuumtoalett likevel. Neida. Han varierer i grunn uvanlig mye på vokalen, og nevnte vokalteknik er bare en av mange stilarter. Bassist Pierre Arnoux bidrar kanskje med noe av dette. Han er oppført som backing-vokalist. Tekstene er uansett på engelsk, men du skal ha bra trent øre for å fange opp noe særlig av lyrikken.

Brutalive The Sick varer i nærmere timen uten å ha problemer med å holde på oppmerksomheten. Det er lenge siden sist jeg hørte dødsmetall live i audio-format. (Altså uten video). Det er mulig vi må helt tilbake til Gorefest - The Eindhoven Insanity gitt ut i 1993. Dermed anser jeg Brutalive The Sick som en temmelig forfriskende og fornøyelig affære. Som sagt får du CD og DVD i en og samme pakke.

Se den alt for korte teaseren, og stream Let the Blood Spill Between My Broken Teeth her.
Edit (samme dag): Jeg glemte å ta med full stream på Metal Hammer. Snakk om å være senil.
Edit 27.02.15: Låta Collapse ligger nå ute på tuben.

Starten på disse fire polske sortmetallernes debut-album er med frenetisk gitarspill, full fart og dyrisk furore, noe som gir et lett rølpete preg. Reign of Hellfire kunne da også vært plassert mer strategisk, da bandet hadde vært mer tjent med å akselerere i et tempo som lot passasjerene beholde maten. G-kreftene kommer uventet brått og brutalt på. Trommisen er forresten av kjøtt, blod, sener og tarmer.
Andre låt, Dominus Muscarum, har et riff som drar tankene mot Gorgoroths Incipit Satan. Det går kjapt i svingene gjennom de første 3-4 låtene, men innimellom brutaliteten dukker glimt av satanisk nervegass opp.

Når polakkene etterhvert roer ned både ett og to hakk, siger stemninger opp som pestbefengt kloakkgass fra eirete rør i de musikalske katakomber. Femte låt Popioły 2014 A.Y.P.S. er en slesk, misantropisk og pervertert stemningsfull demon, dryppende av fordervelse. Denne blir raskt min favoritt.
Etter ytterligere to låter, samt en outro, følger en cover av Unsilent Storms in the North Abyss fra Immortals Pure Holocaust. Helt greit, men originalen er naturligvis bedre.
Skiva er mastret i Necromorbus Studio, og lyden er godt tilpasse det vanvittige musikalske uttrykket.

Når dagen atter rinner og det er på tide å legge seg under kistelokket igjen, er dette ei skive med mange tøffe momenter, men litt overdrevet villskap fordriver også noe av stemningen fra helheten. Forvent ikke kløktighet, og gjør ikke regning med noe du ikke har hørt før, og da gjerne bedre. Taran leverer likevel såpass rått og gledesløst at en godkjenning er på sin plass, men godkjenningen er svak, og skiva således ikke obligatorisk. Ligger fartsfylt svartmetall i 1349 og Panzer Division Marduks ånd ditt hjerteløse krater nært, anbefales det å ta en lytt eller flere.

Se teaseren, hør ...of Sin, og se lyrikk-videoen til Dominus Muscarum, som også kan streames nedenfor.

Det er kjølig, men ikke iskald svartmetall tyskerne byr på. Ikke totalt upolert, men heller ikke glanspolert. Ikke ekstremt aggressiv, men like fullt passe rå black metal framført uten synth. Watain er ikke en helt unaturlig sammenligning. Spesielt med tanke på mengden gitarbasert melodi, og tildels pga de sataniske stemningene bandet skaper.

Med grim vokal, stødig tromming, vekslende tempo og meget godt gitarspill manes de underjordiske fram. Lett folkemusikalske vibber vekker vetter og troll fra underbevisstheten, og drar tankene litt i retning band som Eljudner og Blåhø. I denne musikalske drakten kommer de underjordiske med glassaktig blikk og kjøttsulten apetitt. Håpet svinner, før man øyner det frigjørende svarte lys det er å erindrer at neste stopp er Lucifers rike.

Ingen av ekspedisjons-medlemmene kom noen sinne tilbake, og ingen har heller kommet til rette. Dette er de eneste nedtegningene som er funnet. Det disige, karrige ødeland er et risikabelt område som lett kan drive folk og fe til vanvidd. Letemannskapene måtte trekke seg tilbake etter at to av deres egne forsvant like sporløst etter å ha fulgt det som av kolleger beskrives som “sirenenes sang”.

Røyters/ИTB

RNR er (slik jeg tolker det) oppvokst på Foldnes, men har, som så mange andre, gjort bergenser av seg. Han startet enmannsbandet Kveldsmoerke som 16-åring i 2010, og ga ut en demo samme år. For et halvt år siden slapp han både singel og sand fullengder.

På denne EPen finner man to spor med samlet spilletid på nærmere halvtimen. Musikken på denne EPen er nærmere post-black enn ren svartmetall. Den er saktmodig og maler smått drømmende og atmosfæriske bilder. Som de fleste hjemmelagde og selv-utgitte skiver låter det ikke hundre prosent proft. Produksjonen bærer tydelige preg av gutterom. På sitt beste kan den rufsete gitarlyden gi svake assosiasjoner til Nocte Obductas Schwarzmetall, men lyden ligger generelt nærmere debuten Lethe i så måte. (Ikke at annet en spartanske likheter i gitar-vreng gir rom for sammenligning). Også bassen har jeg sans for. Den får nokså frie tøyler, og fungerer i relativt stor grad som “et eget instrument” som ikke bare komper for trommer og gitar. Den er også passe tydelig i lydbildet uten å dominere. Selv om det låter litt “enkelt” av Øyen i Havet har den en behagelig suggerende effekt, spesielt i første låt.

RNR gjør en grei jobb med instrumentene, men vokalen krever nok litt mer jobbing. Struktur og stemning er heller ikke på noen måte dårlige. Kveldsmoerke har likevel en vei å gå for å kunne konkurrere med mer etablerte band. Hvis dette ikke bare er en hobby bør det jobbes litt med strammere komposisjoner, kanskje også med litt mer konsentrert fokus på tydelig musikalsk retning. Jeg betrakter dette nærmest som en demo, og til det er lyden mer enn god nok. En konvensjonell offentlig utgivelse krever dog litt bedre produksjon.
God demo, ålreit EP.

Alle utgivelsene ligger ute på Bandcamp til fri nedlasting for en valgfri finansiell ytelse.

Det er gitarist Simon Abele som har fostret de grunnleggende musikalske idéene som ligger bak. Bandet spiller 70-tallsinspirert melodisk dødsmetall med tankegods og teknikker hentet fra prog, folk og noe ambience. Bandet er ambisiøse i sin satsing, men har kjeve til å bite over dette uten større problemer.

Vi finner rolige og småkjappe partier med snill renvokal og musikalske elementer fra melodisk metall generelt. Det er Oliver Kilthau som står for den bekymringsløse og uanstrengte vokalen. Han høres like uberørt og salig anlagt ut som vokalisten i Rush. Han har ikke en spesielt røff stemne, men har likevel fylde og god sangstemme. Ikke direkte sammenlignbar med dagens to vokalister i Borknagar, men befinner seg likevel litt i den gaten.
Musikken blir aldri spesielt sint, men når Manuel Siewert kommer inn på vokal tar denne en langt hissigere retning, et sted midt mellom black og growl.
Med hammond og andre tangenter farger Martin Pohl musikken med progressive farger og mønster, mens Marco Tecza sørger for gode rytmer og Bryan Zwiers støtter opp kompet med tykke strenger. Som øksesvingende sidemann har Simon fått med seg Stefan Rosenmeyer.

Ikke uventet skaper disse en fyldig vegg av lyd der lydbildet er hendelsesrikt, men temmelig tettpakket. Lite dynamisk romslighet skaper dessverre et noe mer anmassende preg enn nødvendig.

Noe av den progressive strukturen og sjangerblandingen man finner hos band som Opeth og Enslaved, er tilstede her. Legg til noe nostalgisk prog ala Ayreon og litt av Vintersorgs naturlige, sorgløse uttrykk. Ikke fullt på nevnte artisters nivå, men velstrukturert, lun og husvarm. Ikke helt min dagligdagse form for metall, men variasjon fryder og debutantene leverer uten tvil kvalitet.

Se lyrikkvideoen til Kingdoms Without Shape, eller stream den nedenfor.
EDIT 20.02.15: Skiva er lagt ut i sin helhet på Youtube.

Dette er hans andre album. Originalt en re-innspilling av hans første demo fra 2009, gitt ut på egenhånd i 2012.
Det ligger enkelte mismodige tonerekker der som evner å skape stemning. Det ligger også melodilinjer der som nesten får et dåraktig duraktig preg, og som ødelegger helhetsinntrykket. I tillegget har noen fylt høyttalerne mine med fugeskum. Lyden er langt, langt vekk. Jeg forlanger ingen kommersiell klinisk produksjon, men grøt er best med sukker og kanel, Zamiel.

Jeg har bare hørt denne to ganger, men du kan trygt ta mitt ord på at denne skiva ikke gjenskaper annet enn følelsen av at det sitter for mange ungdommer med fritidsproblemer og lager musikk på gutterommet. Wendes “Towards Ragnarok” er faktisk bedre enn originalen fra Dauði Baldrs, men det sier vel mer om originalen.

Musikalsk snakker vi om en form for pagan black metal med lett orkestrale virkemidler, hvor stemningen er stadig skiftende. Synth, gjerne forkledd som kirkeorgel, brukes stedvis for å forsterke nærværet av blodtørstige vampyrer, mens mer symfonisk instrumentering gir en mer filmatisk og heroisk følelse. Vokalen er stedvis ren og sår, gjerne med mer sørgmodige stemninger i bakgrunn, og det er funnet plass til lett operatisk kvinnevokal, men den grove vokalen dominerer. Det hele er dramatisk og en tanke teatralt, uten å bli for overdrevet. Man får lett følelsen av å overvære en storstilt begivenhet, men med bind for øynene da språket er fremmed.

Musikken er mangfoldig og temmelig original, med relativt hyppig bruk av lokale folkeinstrumenter. Jeg har hørt den omlag 4-5 ganger, og synes den virker både gjennomført, spennende og god. Jeg aner likevel at denne småpompøse og nokså spesielle musikken kan bli for sær for enkelte. Har du sans for egenartet dramatikk ala The Vision Bleak er dette gjerne en skive, ja kanskje til og med en hel trilogi, nettopp for deg.

Karene har holdt på i femten år, og er med Hidden Evolution ute med sitt femte album. Thrashen de leverer er av passe melodisk art og karene er teknisk dyktige, uten å ty til kunstige tekniske krumspring 'an mass' (sic). Stilmessig ligger de ikke veldig langt unna Megadeth. Men der Dave'ne lager, eller lagde, mangt et minneverdige riff som bet seg godt fast, har ikke Angelus Apatrida like god teft for låter (selv om også de har en gitarist ved navn David i rekkene).

Skiva Clockwork fra 2010 var litt mer aggressiv og speedy enn hva bandet er denne gang. Hidden Evolution er ikke direkte laid back, for å snike inn litt engelsk, men satser mer på melodier og stemninger, uten å lykkes 100 %. Flere av låtene mangler litt mothake i så måte. Blant annet åpningssporet gir et førsteinntrykk som ikke gir all verdens apetitt. I motsatt ende av skalaen (i dobbel forstand) finner vi det ni minutter lange tittelsporet som avslutter på mesterlig maner.
Alt i alt tilbyr Hidden Evolution dugelig medium til høy-tempo thrash med ålreite melodier. To gitarister river begge av gode soloer, trommisen gjør en god jobb, bassen slår i mellomgulvet og vokalen har brukbar 'edge' og spytter ut samfunnskritiske tekster. Produksjonen er god, men det dynamiske spekter er lavt.
Ingen framtidig klassiker, men grei nok til en litt svak godkjenning.

Ta en titt og en lytt på lyrikk-videoen til Architects, videoen til End Man og en teaser.

«En natt skal jeg reise til Helvete» er vel en velkjent linje fra Snu mikrokosmos tegn. Misþyrming har funnet portalen, reist og returnert. Med seg har de flammen, og evnen til å formidle den fonisk. Musikken er full av merkelige lyder. Disharmoniske, utenomjordiske toner som ville gjort Peste Noire stolte. Hvordan i helvete man evner å mane fram alle disse eteriske og demoniske unotene har jeg ikke greie på, men forbannet og hjemsøkt lyder det, og suggererende er det.
Kombinert med dyrisk infernalsk vokal og heftige rytmer er resultatet en messe dynket i Djevelens egen døpefont. Om det er djevelens verk som skjuler seg bak omlagskunst av rødglødende lava og ild, kan du selv finne ut ved å laste ned skiva fra Bandcamp, for et par smaksprøve-runder. Deretter er det bare å bestille.

Ekstremmetallen som framføres har elementer fra både black og death, og krydres uten hemninger med hammond, kjerkeorgel, og generelt vekslende uttrykk. Her instrumenteres fyldig, tidvis brutalt og stinkende som en løpsk moskusflokk, iblant melodisk og stemningsfullt (som Barren Earth på deres mest ekstreme), og tidvis primitivt og rituelt som en stamme rotekte kannibalers musikk og dans etter et festmåltid.

I likhet med “moderbandet” oppfører de seg som ville dyr, med null og niks av respekt for båser og sjanger-innhegninger. Om dette ligger i den regionale kultur aner jeg ikke, men Tormentor var like anarkistiske anlagt i så måte. Kall det gjerne black/death med nåko attåt.

Som tittelen kan antyder får vi sågar et konsept med på kjøpet. Skiva er del 1 av en studie i ulike kulturers forhold til døden, og da spesielt selve seremoniene rundt gravferd og begravelse. Hver låt tar for seg et land og de skikker som der er gjeldende. På Madagaskar danser man med svøpte likrester, i India finner man egne tårn hvor man dumpet lik, og i Kina kan man finne hengende kister langs berg-kanter, hvor de døde fikk være i fred.
Seks slike historier blir fortalt i løpet av litt over 40 minutter. Vokalen er bemerkelsesverdig vanskelig å tyde, så jeg kan ikke garantere at tekstene er på et forståelig språk.

Lydbildet er rikt på innhold og lyden er fyldig, massiv og passe mudderskitten, Samt veldig komprimert. Bortsett fra litt sjenerende knitring (som ofte drukner i den foniske dødshyllesten) merkes dette stort sett bare ved at alt er like høylytt som alt annet. Litt synd, men det hindrer meg ikke i å nyte tsjekkerne bestialske galskap.

Det har blitt mange godkjenninger i det siste, og her er en til. Jeg klager ikke.
(Selv om jeg iblant sender de nyslipte slakteknivene et langt blikk).

Gjennom 40 minutter pumper britene ut massiv, slagkraftig og pompøs ekstremmetall med hint til Dimmu, Winterburst etc. I likhet med Septicflesh, Gromth m.m. følger det orkestrale som en solid bakvegg hele veien. Basert på namedroppingen forstår du omtrent hvilke musikalsk retning kompasset peker i. Trommene pumper kjapt, gitarene kommer med melodiske slynger her og der, og vokalisten hveser ut svarte setninger.
Teknisk sett er de kommet langt, og måten de inkorporerer de symfoniske elementene på fungerer utmerket. Bandets hemsko er at det skorter på de virkelig sterke og minneverdige låtene. Dermed blir ikke Opus Aethereum noe udødelig opus som sjangerens fans må ha i samlingen.
Det orkestrale er likevel velkomponert i forhold til de melodilinjer bandet har skrevet, musikken kjeder på ingen måte, og det er bra med trøkk. Liker du nevnte band, samt et par dusin andre i samme tralten, kommer du sikkert til å kose deg med denne også.
Ikke et must, men for god til ikke å stemples som godkjent. Om Ethereal får den siste brikken på plass til neste runde i ringen, kan de begynne å tenke på å utfordre de store gutta.

Se den diffuse videoen til Unholy Ungodly, eller lytt her:

Her blandes death og doom med ambiente innslag, uten å minne for mye om den mest typiske death/doom. Gutta og deres “alternative death/doom” har ikke akkurat sitt utspring i et parallelt univers, men metallen har en eim av 70-tall, uten heller å låte som noe typisk retro-band. Av seks låter og knapt 38 minutter utgjør den rene metallen fire låter og 28 minutter. Disse låtene har djevelsk vokal, god bass, organisk-låtende trommer og vitalt gitarspill. Det tar noen runder, men ikke mange, før musikken danser rundt ørene som stjerner på skyfri himmel en strålende strømbruddsnatt.

De to øvrige kommer som nummer to og fem på CD-versjonen, og vil således havne midt på hver sin side av vinylen. De er begge ambiente, men likevel svært ulike. Den første av disse er mørk, eklektisk og psyk. Som insekter kryper den oppover armene på en stakkars psykotiske jævel med vrangforestillinger, før strengene produserer lyder som bringer Nazareths tungt forvrengte og dystopiske dur på den eminente coverversjonen av Bob Dylans The Ballad Of Hollis Brown fram i bevisstheten. Denne er så skrudd at den på en måte glir inn som et (5:27) langt mellomspill. Nest siste låt er mer synth-ambient med et svært atmosfærisk preg. Med lyden av vindspill i bakgrunn, og UFOer i hagen, danner denne en hallusinatorisk psykose som blir litt merkelig og ikke riktig passer helt inn.

Det bør nevnes at de tre første låtene er nye, mens de tre siste stammer fra demoen Ash Tombs (2013). Dermed kan framtidige utgivelser vise seg å danne en ennå sterkere helhet. Meget god debut. Om noen evner å forene hippier og fans av voldsforherligende ekstremmetall i langhåra fellesskap, må det være drengene i Dwell.

Bandet består av seks mann, og Ross Sewage og Matt Harvey deler på de vokabulare pliktene. Der den ene høres ut som en thrashvokalist i Steve "Zetro" Souza (Exodus)'s gate har den andre støvsuger-dyp ralling å by på. Blandings-vokalen skaper definitivt fornøyelig variasjon i mine ører. Instrumenteringen forøvrig akter jeg ikke å gå i detalj på. Det framføres som forventet kvalitativt over hele linja. Videre føles det rent tåpelig å skulle forklare det musikalske all den tid de fleste i målgruppa sikkert kjenner Gore Metal langt bedre enn meg. Ikke får jeg satt den opp mot originalen heller, da jeg ikke stoler på youtube hva lydkvalitet angår, og har store problemer med hjemmenettet for tiden. La oss derfor gjøre det kjapt og enkelt. Dette er 40 minutter solid dødsmetall med knuseriff, løstsittende soloer, kjappe, mangfoldige takter og bitende vokal. Er du i målgruppen og gikk glipp av debuten vet du hva du har å gjøre.

Etter fem års virksomhet og to EPer, debuterte bandet med flotte Leaving the Place Forgotten by God i 2012. Låta Last Winter har et litt lysere uttrykk enn den nedtrykte death/doomen vi fant på forrige skive. Om det er en ny skive i emning vet jeg ikke, men singler fungerer idag ofte som forvarsel, så da er det vel lov å håpe. Også denne kan lastes ned gratis, gjerne mot en liten påskjønnelse, på Bandcamp.

Femme Fatale åpner med sporet ved samme navn, hentet fra kommende skive. Denne viser at tyskerne fortsatt er like ruset på den grønne fe (absint) som tidligere. Etter fem minutter er turen kommet til en remiks av låta Megalomaniac fra forrige skive (altså debuten Fin de Siècle fra 2012). Miksen er gjort av T.T. fra Abigor. Den er halvannet minutt kortere, og har et litt annet lydbilde, men er ellers ikke en radikal endring fra originalen. Disse knapt 11 minuttene kan lastes ned gratis fra duoens Bandcamp, så har du litt oppvarming før Kaiserschnitt skal fordøyes.

Her finnes ikke flamenco, fandango eller andre typiske latinske elementer. Riktignok er spansk musikk mangfoldig (ifølge wikipedia), men nord-britisk folk finnes det da sannelig nok av i metallens verden. Jeg liker Leprechaunens vesen, enten den er lystige, utspekulerte eller hissig, men det hadde gjerne vært mer spennende med noe nytt, bygget på karenes faktiske tilholdssted.

Downfall and Rebirth er andre forsøk i fullengder-format for spanjolene. Den selvtitulerte debuten var som... pannekaker uten bacon... eller noe sånt. Den hadde mye grei instrumentering og endel ålreite melodier, men manglet de siste brikkene for å pusle sammen en helstøpt helhet med evne til å stikke seg ut. Jeg har ved tidligere anledning nevnt at sjangeren er overbefolket med middelmådigheter, og den skiva er en av dem. Denne skiva, derimot, er et godt skritt i riktig retning, med mer gjennomtenkte låter, bedre vokal og lyd. Noe av vokalen er av grov karakter, men det synges mye rent og flerstemt. Musikken er melodidrevet og ikke spesielt hard. Den veksler mellom det rolige og det småkjappe, der er svevende og passe stemningsfullt, mens andre partier gir assosiasjoner til pub-besøk med allsang.

Melodiene er ofte fine, og fiolin, munnharpe samt synthbasert fløyte, harpe, trekkspill etc. skaper en genuin stemning. Det er likevel litt manko på de unike idéene, det lille ekstra, som skaper mentale mothaker. Dermed passer skiva på sett og vis bedre som avslappings- eller bakgrunns-musikk til vennegjengens helge-pilsing enn som ei skive man lytter konsentrert til. Med konkurranse fra Cruachan, Eluveitie, Oakenshield, Crimfall og mange flere, skal det litt til å skille seg ut, og bandet er noen år for sent ute til å betraktes som pionerer innen stilarten.

Northland får meg ikke til å ta helt av denne gangen heller, men de viser god progresjon, og skiva er ganske flott å nyte en Red Ale eller tre til. Alt er ikke like jevnt, og med nesten 55 minutter av varierende kvalitet burde redigerings-saksa vært tatt i bruk. Likevel, det er mye fint her, og musikken glir ikke like såpeglatt ut det andre øret når den har fått noen runder. Dermed hever jeg tre-seidelen og skåler en godkjenning. Med det sagt; jeg kommer til å stille strengere krav til bandet ved neste anledning.

Hør full strøm nedenfor, og se lyrikkvideo til When Nature Awakes.

Når Marduk atter fører krig mot alt og alle, er det med ingredienser som fart, tyngde, trøkk, stemning og fandenivoldsk innstilling. Dette er nok ikke katalogens groveste kaliber, men det er langt fra den dårligste skiva fra svensk veteran-hold. Variasjonen innad i hver låt er ikke markant, dette er en offensiv krigsmaskin må vite, men låtene kommer i ulike uttrykk, så variasjonen fra låt til låt er bedre enn man kan forlange. Ta Nebelwerfer som et eksempel. Den er seig som kampscener i sakte kino. Eller Thousand-Fold Death, hvor noen har skrevet alt for mye tekst. Mortuus må nemlig synge (eller skrike) skikkelig fort for å få plass til alt. Mannen har god timing, for han rekker det akkurat. Min favoritt er Wartheland. Dens rullende, drivende og suggererende rytmer kombinert med dystre, hatefulle stemninger og frenetisk vokal tiltaler voldsomt.

Ettersom svenskene er pasifister har de mye ubrukt krutt liggende. Marduk har forsynt seg grovt av lagerbeholdningen, og svir av alt i løpet av disse over 50 minuttene. Med tanke på hvor mye skrøpelig sortmetall som spys ut, er Marduk fortsatt for en tanks i mengden å regne.
Hør Wartheland og Rope of Regret her, og sjekk gjerne videoen til førstnevnte.

Snodige valg kan virkelig komme til sin rett når musikken får satt seg. Etter første gjennomhøring var det flere skavanker jeg hang meg opp i. Jeg mente for det første at enkelte av elementene i låtoppbygningene kommer en anelse hulter til bulter. Etter noen runder er jeg litt usikker på akkurat hvor jeg tok det fra. Låtene har riktignok et visst avant-garde preg, men struktureringen er stort sett rasjonelt anlagt. Jeg hadde også noe å utsette på lyden. Den er ikke direkte god, og kan gi et ugunstig inntrykk av amatørmessighet. Den snodige produksjonen har jeg vent meg til, og den bidrar forsåvidt til en slags retro atmosfære som i grunn har sin funksjon. Etter hvert som musikken finner et smutthull i psyken og synker inn, passer produksjonen den merkelige musikken godt. Et siste ankepunkt er den smått gyselige og “skrikende” vokalen. Dette punktet står ved lag, men det er lite vokal på skiva, så akkurat det skal jeg lett kunne leve med.

Mine skeptiske øyenbryn sank dypt ned i øynene en stund, men skivas fordelaktige sider kommer langsomt krypende. Lettet kan jeg konstatere at det går bedre nå, takk som spør.
Denne italienske kvartetten debuterer med en 38-minutters selvtittulert skive. Foruten at doom metal er fundamentet er sjanger uten betydning. I første låt kan man skimte 90-talls norsk gotisk metall, men også gitaren får skinne litt. Etter et litt mektig midt-parti møter vi litt måteholden ekstremmetall. Låt to, Freefall, åpner i Vivaldis ånd, men beveger seg snart i nye retninger. I Rise and Decay fornemmer jeg også en smak av asia i strykeren. Musikken er som et hyperaktivt ADHD-barn på sukker-tripp. Den står ikke stille lenge av gangen. Jeg får iblant litt vibber av Diablo Swing Orchestra og Arcturus uten at fans av disse nødvendigvis trenger å legge seg i sovepose utenfor CD-sjappa.

Mourning Mist gir en aldri så liten utfordring. Det setter man pris på. Fascinerende skive.
Hør Freefall og Rage her, og sjekk eventuelt promovideoen.

Med Lithras (Nordor, eks-Bare Infinity) som session-trommis er karene nå ute med andre kapittel i historien, som omhandler
“En symbolsk søken etter den ekte solen og alt denne reisen betyr for menneskeheten. Jakten på lyset som finnes i alles hjerter. En historie om en reise, et oppdrag, som aldri tar slutt så lenge håp eksisterer”.
Noe så rørende.

Musikken tar utgangspunkt i melodiøs 80-tallsmetall med kjappe takter. Power/Thrash står det på Encyclopaedia Metallum, og det er i grunn en grei beskrivelse. Det hentes også inn ytterligere inspirasjoner fra de fleste tilgrensende sjangere. Fra nwobhm til ekstremmetall. Ikke at det er snakk om den komplette psykedeliske schizofreni, de låner i moderate mengder, og inkluderer naturlig. Det musikalske har ikke verdens strammeste regi, dog, og dermed kan det bli litt brun lapskaus likevel.
Det er likevel mange gode ingredienser i cocktailen, og noe av gitarspillet gir riktig så nostalgiske vibber. Hunt For The Sun har dessverre ikke nok gode idéer til å rettferdiggjøre nærmere 50 minutters spilletid. Resultatet hadde nok blitt bedre om de hadde spander på seg litt klipping. Men de har jo en historie å fortelle, så da har nok saksen måtte blitt liggende.
Litt svakt låtmateriale og lite spennende låtstrukturering, men likevel høyst hørbart.

Se videoen til Storm On My Side, lyrikk-videoen til Angel Of The Deep, og/eller stream noen låter her.

I nesten 20 minutter denges det løs på den arme lytter med aggressive riff, hissige takter og alkalisk vokal. Vi snakker småseig dødsmetall drapert i giftige sorte slør. Vokalisten uttrykker umiskjennelig avsky og hat. Strengene er impregnert med inntørket mudder og arsenikk, og riffene er mørke, fordervede og fandenivoldske. Samtidig ligger lysere gitartoner og håner satanisk, der de lyser av infisert “infernalitet”. Hva kan jeg si? Dette er beintøft!

Hør Of Salt and Blood: The Rabisu's Rebellion og sjekk eventuelt teaseren.

Debuten Inter Peritura fra 2011 bestod av svartmetall med 90-talls norsk og italiensk svartmetall som hoved-inspirasjon. Jeg hadde et håp om at også skive nummer tre leflet med mer grimt og sataniske virke, men dette heller mer i retning atmosfærisk sortmetall med ambiente nykker.

Skiva varer i litt under 40 minutter og har 4 låter. Etter én runde var jeg nesten klar for å trykke X, men man skal ikke være like utålmodige og overfladiske som idol-dommere. Ei skive må da få sjansen til å synke litt inn. Det første sporet har lavt tempo og nokså vemodig black/doom-stemning. Vokalen er desperat, mens låta er melodisk, behagelig og preget av fattet depresjon.
Neste spor er på den annen side en syntetisk instrumental sak. En lydkollasj av ambiente pling-plong-klokker glir over i rolige, nesten sakrale stemninger. For meg et nokså unødvendig spor.
Tredjelåt ut varer i nesten tolv minutter, og returnerer heldigvis til oppskriften fra første låt, mens siste spor tar en annen retning; akustisk, atmosfærisk og drømmende instrumental-musikk som begynner svært rolig med harpe og fløyte, før den vokser i styrke med strykere og piano. Etter åtte minutter har de svevende melodiene fadet ut.

Etter endel gjennomlyttinger vokste skiva til å bli ganske så fin. Jeg var etter hvert ikke langt unna V, men hadde tenkt å holde litt tilbake. Det er ingen innovasjon å spore, og tilsvarende har man hørt da litt for mange ganger til å bli ualminnelig entusiastisk. Enden på visa er likevel at jeg har fått sansen for italienernes melankolske reise, så da blir det godkjent likevel. Men obligatorisk er den ikke.