Cyclone Empire, 28.11.14
Rogga Johansson burde være kjent for alle som virkelig kjenner sin dødsmetall. Navnet får nok noen bjeller til å kime også hos andre som jevnlig leser om ekstremmetall. Svensken må være høyt oppe på rankingen over de musikere som har spilt i flest antall death metal bands. Sjekk lista selv. Paganizer er bandet blant bands for denne krabaten i så måte. Her har han spilt langeleik og munnspill (eller spilt piggtrådklubbe med barberblad-plekter og brølt så testiklene har blitt sugd opp i mellomgulvet på grunn av vakuum, hvis det høres bedre ut) i bandet siden starten i 1994. Det hele startet riktignok under navnet Terminal Grip, som rakk å gi ut to demoer før det hele kuliminert og ble reformert som Paganizer. Sammen med ymse andre har han gitt ut 9 skiver, og sikkert de 15 øvrige utgivelser, med.

Dette er ei dobbeltskive som består av samleskive med bandets feteste faenskap på den første disken og en haug med groteske likrester de har funnet i kjellere og garasje på skive nummer to. Årsaken er, som du burde ha gjetta av tittelen din brødløk, at disse slakterne fyller 20 år.
Skive én er altså bandets egne favoritter. Med tanke på størrelsen på diskografien, samt at man finner hele 19 låter her, gidder jeg ikke engang forsøke å finne ut hvor jevnt dette materialet er fordelt over historien, men basert på noe ulikt lydbilde kan jeg foreta en semikvalifisert gjetting, og tipper dermed på at de har plukke nokså jevnt og godt. Musikalsk behøver jeg knapt si mer enn at dette er ei skive proppfull av kvalitets-dødsmetall. At disse låtene er plukket fra ulike epoker gjør også sitt til at man øker variasjons-nivået, og lyden har de tydeligvis passet godt på å ikke klusse helt til opp igjennom årene.

Skive to består altså av ymse rariteter, så som demoer, spor fra småutgivelser, testinnspillinger, ny-innspillinger og annet og upublisert stoff. Høyst unødvendig å påpeke innehar denne delen litt lavere kvalitet i de fleste ledd, men det er faktisk overraskende mye fett her uansett. Mesteparten av dette harve over horden av middelmådige band før frokost. Mer er det egentlig ikke å si om den saken. Hele 27 låter får vi servert på denne disken!

Begge skivene er på omlag 75 minutter, og bookleten er full av bilder og notater, så det er lov å la seg friste. Fansen sikler vel allerede, men dette er 2,5 timer fet dødsmetall som kan anbefales til enhver som liker denslags.

New Aeon Musick, 01.11.14
Alle gode ting er 7, enten det er julekaker, dverger, blåner eller dødssynder det er snakk om. Vi kliner til med en 7ende presentasjon av småutgivelser, og det hadde da passet bra om den kom på en 7", men denne gangen var det selvfølgelig en 12".

De som ikke har kjennskap til Nergal & Co kan ta en tur i skammekroken, mens vi andre tar en kjapp gjennomgang av Xiądz. På side A finner vi låta Nieboga Czarny Xiadz, som ble spilt inn under arbeidet med The Satanist. På side B finner vi en nyinnspilling av Moonspell Rites , først utgitt på demoen Thy Winter Kingdom i 1993, og låta Towards the Dying Sun We March som ble spilt inn under innspillingen av Evangelion.

Det første jeg biter meg merke i er den demo-pregede lyden man finner på alle tre låter. Selv om våre polske venner gir ut disse sporene på det jeg antar er deres eget lille selskap, kunne de spandert på fansen litt saftigere lyd. Den eneste låten som har forbedret lyd her er Thy Winter Kingdom som naturligvis låter langt bedre nå enn for omlag 20 år siden. Låtmaterialet hadde selvfølgelig fortjent bedre lydmessig behandlig, for det er selvfølgelig mektige toner Behemoth byr på. Alle tre låtene er musikalsk solide låter, men jeg holder en knapp på Nieboga Czarny Xiadz som min personlige favoritt takket være kullsvarte stemninger. Det føles som om inkvisisjonens utøvere vandrer gatelangs i massive prosesjoner med sine svingende røkelseskar etter å ha kommet tilbake fra helvete for atter å forfølge hedninger. Stilfull bruk av hammondorgel gir også plusspoeng.

Xiądz varer i 20 minutter og kommer i totalt 2000 eksemplarer med tre ulike fargevalg. Jeg er forøvrig særdeles enig med Roy, som i lederen i Scream #190 langet ut mot det pågående versjons-hysteriet med alskens ulike utgaver av en og samme utgivelse på vinyl i alle regnbuens farger. All you need is Black! Jeg kunne strukket meg betraktelig lengre i relaterte tankebaner, men det blir en digresjon. God musikk får godkjent, men det er unødvendig å gi den ut med såpass begrenset lyd. Ørene venner seg naturligvis til den, og den gir en motvekt til det overproduserte, men det finnes andre som klarer å finne en mellomting.

Teaseren er den eneste offisielle smaksprøven jeg finner, men søk (etter Xiądz på youtube), og du skal finne.

Duplicate Records, 28.11.14
Da dette er den siste “minien” i denne usammenhengende føljetongen av utgivelser med kort spilletid, er det fristende å si at vi skal vende snyteskaftet mot hjemlige trakter. Vi runder tross alt av hos norske Duplicate Records. Den preparerte retten er imidlertid av internasjonal opphav, og det er mat for mørke sjeler som står på menyen. Vi skal sørover i Europa, til henholdsvis Portugal og Nederland, hvor vi får servert et oppkok som ikke er beregnet på sarte sinn. Begge band er soloprosjekter, og begge mann holder også hus i nederlandske Israthoum.

Vi begynner hos portugisiske Monte Penumbra, hvor W.uR styrer skuta gjennom dystre, eklektiske og dystopiske farvann. Den forbannede, hjemsøkte og klaustrofobiske stemningen ligger tett på deg som ei klam dyne etter en grusom natt med febermareritt.

Ingenting blir bedre når nederlandske Half Visible Presence får slippe til. Bakmann Arvath skaper minst like svovel-stinkende stemninger. Behornede skygger lusker rundt i ytterkanten av sidesynet, nærmest utvisket av giftig røyk fra helvetes-ild idet avgrunnen åpner seg, og angsten brer seg.

Jeg smører gjerne litt tykt på, men dette er uten tvil den beste blant det halve dusinet med smågodt jeg har pløyet meg gjennom de siste dagene. Musikken begge band serverer har et likblekt preg av fortvilelse, en sortsindig resignasjon, med et ulmende glimt av rødglødende hat og sinne i blikket. Lyden er kjølig og smakfullt rufsete. Monte Penumbras låt One Is the Alignment of Shrines er mikset og mastret av Kark fra Dødsengel. Bandet ga forøvrig ut ei skive som passerte under radaren min i fjor vår. Half Visible Presences bidrag vet jeg dessverre ikke stort om, men den fengende tittelen er Downwards Deathmarch.
Etter en mengde dødsmetall føles disse 14 minuttene med ond nattsvart metall som... å komme hjem.

Splitten gis ut i begrenset opplag på 300 kopier, på svart 7" vinyl. Om du ikke kjøper dette framtidige samleobjektet(?) så hold ihvertfall et øye med Monte Penumbra og Half Visible Presence framover om du, som meg, liker uhumskheter med kalde, bistre stemninger.

Hells Headbangers, 24.11.14
Denne kom meg lovlig sent i hende, men den passer jo inn i den pågående serien med EPer etc. De to banda som har kommet sammen på denne splitten behøver neppe noen særlig presentasjon, så vi kjører på.

Australske Portals dissonante galskap har ikke sunket inn i den tykke skallen min, men de har fått mer enn nok av lovord, så det spørs om jeg ikke må gjøre alvor av planene om å forsøke litt hardere. Låta vi blir presentert for her er en tidligere uutgitt sak de to grunnleggerne Horror Illogium (gitar) og The Curator (vokal) spilte inn i 1999 på en “skakk firespors opptaker”. At fans og samlere ønsker å få denne i hus er i utgangspunktet forståelig, men for å si det som det er... Trapezhedron er noe ordentlig ræl! Om du er tilhenger av albumene betyr ikke det at denne kaotiske og meningsløse bråkmakeren vil bli noen ny favoritt. En kuriositet med liten musikalsk verdi. X

Ukrainske Blood of Kingu har jeg heller ikke et veldig engasjert forhold til, men jeg har i det minste litt sansen for noe av det de har prestert. Deres bidrag heter Destroyer of Everything Infinite and Timeless, og ble spilt inn i februar/mars i år. Etter å ha vært svanger med denne i ni måneder slippes den altså på massene. Lydmessig ligger den et skritt bak skiva de slapp for tre måneder siden, men låtmessig ligger den nesten ett skritt foran. Tøff, men litt repeterende i den korte lengden.V

Jeg er ikke streng når jeg gir VX. Jeg er snarere diplomatisk. Er du ikke blodfan og kompletist kan du like gjerne spare grunkene dine. Denne splitten er over etter fattigslige 9,5 minutter. Jeg finner ingen smaksprøver, men skulle jeg solgt deg katta i sekken ville jeg nødig latt deg ta en titt i sekken først ;)

Svart Records, 28.11.14
Om eik er en spesielt populær tresort i metallens verden skal jeg ikke svare på, men dette er i alle fall det 24. bandet med “Oak” i bandnavnet. “Bog Oak” er eik som er naturlig preservert i et oksygenfritt, myr-miljø, men nok naturfag og annet tull, og mer om det musikalske.

Med denne 20:30 lange EPen debuterer amerikanske Bog Oak med fire låter. Det er 70-talls-inspirasjoner som danner grunnlaget for bandets virke, men det er dekket med et lag av dyp forvrengt fuzz med en eim av drone i lydbildet. Gjennom de tre første minuttene er det hvesende svart-isj “mannsvokal” som fronter musikken, før Julie Seymour kommer inn og nærmest tar føringen. Trodde jeg. Det ser imidlertid ut til at det er hun som håndterer begge vokal-formene. Når det gjelder renvokalen er hennes vene røst dempet, bløt og naturlig, uten å bli direkte lavmælt eller blyg. Vokalen har en harmonisk klang som passer svært godt inn og gir lydbilde og låter mer dybde, helhet og særpreg. Man kan finne likheter med ulike referansepunkter som Leaves Eyes, Isole og helt sikkert både et og annet retro- og sludge/drone-band, men sammensetningen framstår som ny i mine ører. Det kan selvfølgelig ha med musikalske preferanser å gjøre.

Liker du kontrastfylt metall med nytt og gammelt, noe skittengrått og noe vakkert, grumsete forvrengt bass og fortryllende huldrevokal i en salig kompositorisk røre? Da sjekker du selvfølgelig ut EPens mest sjarmerende låt, A Sea Without Shore, nedenfor. Ikke min foretrukne sjanger, men A Treatise On Resurrection and the Afterlife har et ganske så bergtagende preg.

Iron Bonehead Productions, 28.11.14
Mere fransk dødsmetall, denne gang fra Skelethal, et tospann med to års fartstid og tre små utgivelser i bagasjen. Bak et stilig cover skjuler det seg en 21,5 minutter lange EP med piano-intro og fire låter. Lyden er ikke dårlig, men litt innestengt. (Er det det som kalles “innestengt aggresjon”, eller er det når man har stengt en hissig gremlins inn i en kasse?). Death-metallen disse to karene lirer ut av seg durer og går uten nevneverdig innovasjon eller spenning. Selv soloene føles likegyldige. Det er tegn til godvilje for variasjon og stemning et stykke ut i første låt, men det blir liksom med tanken. Det er ikke direkte dårlig det Skelethal byr på, og de skal ha for enkelte finurlige overganger og den slags. Altså ikke full slakt, men alt i alt engasjerer Interstellar Knowledge of the Purple Entity fint lite. Dels på grunn av den grumsete produksjonen. Når et band for en gangs skyld kommer opp med en ordentlig intro står denne selvfølgelig ikke i stil til musikken.

Iron Bonehead / Impious Desecration, 28.11.14
Dette er en split mellom to relativt ferske franske dødsmetall-band. De har kun gitt ut én demo hver (i 2012). Cadaveric Fumes består av fire mann, mens Demonic Oath består av Kevin D , som bare kaller seg D. i denne sammenheng. Blant alle de korte utgivelsene som ser dagens lystige mørke på fredag er denne, med sine 22 minutter, den lengste. Og det er jo greit med litt kjøtt på knokene.

Begge band leverer to låter hver, og kvaliteten på både lyd og gjennomføring holder så absolutt mål. Jeg kjenner at jeg begynner å føle for en fullengder med gjennomgående helhet nå, men disse to bandene fungerer godt sammen, og begge leverer gode, diabolske varer. Min entusiasme er imidlertid ikke enormt stor. Om det skyldes metning av dødsmetall eller alle disse små utgivelsene skal jeg ikke si for sikkert. Nivået på disse to aktørene og de to bidragene begge her leverer, er det ikke noe å si på. Cadaveric Fumes første låt, Aeon of Scorn, har den beste lyden og vokalen, mens Demonic Oaths siste låt, Sacrilegious Invocation, har den beste kirkegårds-stemningen. 1-1, og uavgjort ved endt spilletid.

Iron Bonehead Productions, 28.11.14
Jeg så for meg dette som nok en nykommer, men disse amerikanerne har spredt sykdom med døden til følge i 10 år. En liten haug med små utgivelser, samt en fullengder i 2011 har det blitt.
Den eneste virkelige dybden i Blaspherians dødsmetall er vokalen. Den har sitt opphav et sted dypt nede mellom tarmer og magesyre. Det er to ålreite låter med pur død og fordervelse på til sammen 12 minutter karene har snekret sammen for denne anledning. Det skal sies at bandet i blant roer det infernalske tempoet, og byr på litt blasfemisk stemning. Ikke ille, men det blir i korteste laget om det ikke bys på nåko attåt.
Slippes på 7" i begrenset opplag på 1000 kopier, for den som er interessert.

Invictus Productions, 24.11.14
På fredag slippes et relativt stort antall EPer og andre småutgivelser. Denne føyer seg pent inn i rekken, eller skal vi si “markerer starten”, den ble tross alt sluppet i går.
De tre medlemmene som utgjør Sepulchral Temple kommer fra Finland og Kypros, hvorav den ene finnen har flyttet til England. Alle har de relativt lang fartstid. Denne EPen består av de to låtene Salvific Dance på 8,5 og tittelsporet på 6,5 minutter. Den ble sluppet digitalt og på 12" vinyl av Iron Bonehead for et drøyt år siden. Nå får den også sin distribusjon på CD. Begge låtene har i tillegg fått sin egen outro. Skjønt, disse består i god(?) tradisjon kun av dissonante kollasjer. Samlet spilletid blir dermed strukket til ca 16,5 minutter.

Musikken er dødsmetall fra helvetes forkammer, full av plagede smertehyl og dødsralling. Enkelte menneskelige hyl høres neste ut som noe Ihsahn kunne gjort, selv om det ikke låter fullt så kontrollert her. Atter andre hyl stammer fra gitarene, som bidrar til skrekkveldet med et og annet “slayer-hyl”. Med både stemningsfull midtempo, jaget firsprang, dype dødsgrowl samt god instrumentering og lyd er dette en tøff og god, men akk så kort introduksjon til bandet.

Sjekk låtene her: Sepulchral Temple.

OPPSAMLINGSHEAT

Den siste måneden har jeg, som nevnt på forsiden, måtte ta igjen tapt tid etter beste evne. Det har også vært faen så mye å gjøre, og internett i heimen er ennå ikke på plass. Jeg har ikke dyppet tærne i undergrunnen for å fiske etter selvutgitt snop på over en måned, og den siste måneden har jeg også utelukkende presentert skiver fra de selskaper som sender meg promoer. Jeg vil selvfølgelig prioritere disse, men det bør ikke gå fullstendig på bekostning av andre spennende utgivelser.
Dette er en samling skiver som jeg ikke har hatt tid/lyst til å gå alt for nærme etter i sømmene. Jeg ønsker å gjøre deg oppmerksom på utgivelsens eksistens, men jeg akter ikke å bruke veldig mye på dem, all den tid jeg kan presentere dem noe kjappere ved å skrive mindre om hver enkelt. Etter å ha fått dette etterslepet av mine skuldre, kan jeg atter se framover og sette full fokus på kommende utgivelser, samt kanskje få tid til noen godsaker ut over det som kommer fra de faste leverandørene, som for eksemplel Antropomorphia nedenfor.

SLEEPING PULSE - UNDER THE SAME SKY
Prophecy Productions, 31.10
Sleeping Pulse består av engelskmannen Mick Moss (Antimatter) og portugiseren Luís Fazendeiro (Painted Black). Har gitt ut.
Dette er en skive jeg faktisk har hørt litt på. Jeg har riktignok ikke hørt den i sin helhet, og jeg har vært i stuss på om jeg i det hele tatt skulle skrive noe om den. Dette er nemlig ikke metall. Karene spiller post-rock, nå og da med visse likheter mot Pearl Jam. Det er vent, vakkert, og alt det der. Er du allsidig sjekker du videoen til War.


CAVALERA CONSPIRACY - PANDEMONIUM
Napalm Records, 05.11.14
Naive idioter som meg forventa kanskje god gammel thrash i stil med Sepultura (1985-1993 R.I.P.) når brødrene Cavalera omsider ble gjenforent i 2007. Debutskiva fra året etter, samt oppfølgeren fra 2011 falt derimot ikke i smak, og etter å ha prøvd nummer tre gir jeg dem opp. Cavalera Conspiracy låter riktignok nærmere Nailbomb, enn Soulfly, men det låter likevel for sært for mine ører. Stream Bonzai Kamikazee nedenfor, og sjekk eventuelt Babylonian Pandemonium på SoundCloud.


THE HOUSE OF CAPRICORN - MORNING STAR RISE
Svart Records, 09.11.14
Dette er tredje skive fra et tremanns-band fra New Zealand. Dette låter ikke direkte ille, men ikke særlig spennende heller. Doom med preg av stoner og garasjerock er vel førsteinntrykket. En liten dæsj Type O, og en enda mindre dæsj pønk. Monotont innhold pakket i ensfarget forpakning under sterile forhold. Nei takk. Men selvfølgelig... jeg har tatt feil før.
Det er kanskje best du sjekker selv. Our Shrouded King.

EVIL SPIRIT - CAULDRON MESSIAH
Horror Records, 13.11.14
Der de fleste blander sin nostalgiske 70-talls estetikk i doom metal blander disse tyskerne gamle toner inn i death/doom. Det går stort sett i rolig tempo. Noen av låtene er så treige og traurige at det vokser spindelvev mellom gitaristen og hans instrument. en sjelden gang dras det på litt, og man får litt fandenivoldsk black/death-preg- Dette er en skive jeg tror kan ha nokså ålreite stemninger å by på, men det blir litt for laaaangsomt og retro for min del. Tøft cover i affal.


DARKHER - THE KINGDOM FIELD (EP)
Prophecy Productions, 14.11
Dette er en 22 minutters EP med dempet, atmosfærisk og esoterisk stemnings-musikk med sart kvinnelig vokal. Britiske Jayn H. Wissenberg gjør alt selv. Ikke dårlig det, men det er likefullt noen steinkast ifra mitt smaksområde.
Større fans av rolig, drømmende atmosfærer kan selv sjekke ut Ghost Tears. Dette blir for rolig for meg.


MANIMALISM - MANIMALISM
Adversum, 17.11.14
Vi skal til et norsk land, høyt der oppe på globusen, for å møte et sært avantgarde metall-band. Dette er på sett og vis debuten, men historien strekker seg omlag 20 år tilbake i tid. Bandet ble skapt i 1992 av blant annet Kim Sølve (kjent fra Trine + Kim designstudio). Sammen med band som Ved Buens Ende og Fleurety stakk de seg ut fra den gemene hop. To demoer ble sluppet under monikeren As Taarenes Vaar i 1996 og 1997. Denne skiva bygger på disse demo-sporene, samt to andre låter, alt komponert mellom 1993 og 1999, og innspilt mellom 2002 og 2013 sammen med Plenum (Audiopain, Virus m.m.), Bjeima (Alfa Obscura m.m.) og Member 001 (The Konsortium m.m.).
Særhet uten ekstrem-metalliske virkemidler er stort sett ikke noe for meg. Jeg hoppet av toget hva gjelder både Dødheimsgard, Ulver og Manes når disse forlot sin sortmetall-bakgrunn. Manimalism blir for teatral og merkelig for min del, men jeg er ikke her for å fortelle deg hva du skal like, selv om jeg av og til oppfører meg slik, så undersøk selv med låta Demons in Tuxedos og følgende album-presentasjon.

INDIE RECORDINGS - CHRISTMAS CARNAGE
Indie Recordings, 17.11.14
I ungdomstiden var jeg fæl til å kjøpe samlinger fra selskaper, eller label compilations, som utlendingene kaller det. Disse kom gjerne til en hyggelig pris, og gjorde det lettere å oppdage nye band. Selv om internett har gjort slike samleskiver noe mindre relevante, vil jeg ikke si at de er fullstendig overflødige. Det blir som en best-off fra selskaper snarere enn band, noe som gjør at man fra et allsidig selskap blir presentert for musikk man vanligvis ikke hører på, noe som kan føre til positive overraskelser og variasjon i hverdagen.
Indie Recordings samler logisk nok årets oppsummering på slutten av året, og ønsker i samme slengen alle lyttere en god jul og et godt nyttår. Christmas Carnage er selvfølgelig ikke julemetall, slik coveret kan forlede en til å tro. Dersom Indie slipper en slik hvert år, burde dette være nummer sju i rekken. Her får vi halvannen time og nitten låter. Mye kølsvart snop og annet metallisk snadder fra Posthum, Blodhemn, Patria, Iskald, Vredehammer, Kampfar, 1349, Einherjer, Wardruna, TNT, Solefald, Extol, Woland m.m.
En fin årskavalkade, men jeg foretrekker selvfølgelig de respektive skivene disse er hentet fra.
Her finner du offisielle videoer fra noen av låtene:
Einherjer - Nistong, 1349 - Slaves, Kampfar - Mylder, Wardruna - Løyndomsriss, samt hele 30-års jubileet til TNT. Hele moroa kan streames på SoundCloud.

ESOTERICA - ASEITY
Duplicate Records, 21.11.14
Denne ble sluppet på CD av Forever Plagued Records i fjor, og kommer nå på vinyl via Duplicate Records, et lite norsk ekstremmetall-selskap med mye god undergrunns-galskap på på CVen. Når Esoterica består av medlemmer fra blant annet Krieg, Acherontas og Frostmoon Eclipse er det ikke til å unngå at man gleder seg til å ta fatt på lytteøkten til tross for at amerikansk sortmetall (høyst generelt) ikke tenner den aller største lidenskapen.
Selv etter å ha helt bøtter med is nedover ryggraden på cortex expectataus (senter for forventninger) gir denne monotone smørja, med sin syntetiske, klangfylte og atmosfæriske lyd, meg dessverre fint lite. For de som er uenige er denne altså tilgjengelig på vinyl, begrenset til 400 på svart LP og 100 på brun/hvit splatter-vinyl med A3 poster. Din egen formening danner du her:

Metal Blade Records, 12.09.14
Denne skiva har jeg hatt lyst til å skrive om i to måneder, så da er det vel på tide. Skjønt, det er mange andre skiver jeg også gjerne skulle dekket, men tiden strekker ikke til. Denne godbiten har jeg dog omsider tatt meg tid til å knote ned noen ord om.

Antropomorphia kommer fra Nederland og kalte seg Dethroned Empire fra 1989 til 1990. Etter ni år, to demoer, en EP og ei skive ble bandet lagt på is i ti år. Bandet slapp en ny skive for to år siden, og er nå ute med sin tredje fullengder.

Man kan saktes lure på hvorfor jeg er så gira på å formidle atter ei dødsmetall-skive. Tingen er at Antropomorphia gjør det så jævlig bra. Låtene er fartsfylte, med saftig lyd og solid groove. Vokalisten voldtar stemmebåndet og trommisen gjør en meget god jobb med varierte rytmeganger med både doble basskagger og dugelig håndarbeid, uten at det sklir ut i noe improvisatorisk jazz-landskap. Gitaristene legger på sterke melodilinjer og fete stemninger som gjør låtene høyst minneverdige. Fæle sorte stemninger, mektig trøkk, hastig driv. Antropomorphia har ikke bare “det lille ekstra” jeg så ofte tyter om. De har alt! Dette er rett og slett imponerende knallfeit dødsmetall fra øverste hylle, der chili, salmiakk, avløpsåpner, rødsprit, brun-sprit, rottefeller, splatterfilmer, pappas porno eller andre ting barn ikke skal ha tilgang til blir oppbevart. Denne kan du derimot trygt benytte til å oppdra poden til å bli en god krøket krok. Du bør gjerne skåne ham/henne for coverart, tekster og følgende video, dog.

Låta Nekrovaginal Secretions kan streames her, eller du kan se den offisielle videoen (NSFW).

Horror Records, 13.11.14
Dette er en antologi over det danske heavy metal bandet Metal Cross, som var aktive på siste halvdel av åttitallet, Jeg har ikke vært borti dem før, men enten man er gammel eller ny fan er det alltid greit å å få tilgang til bandets samlede verker i komplett utgave.
Denne vinyl-samlingen består av to 12" LPer og en 7" singel. Alt av bandets studiomateriale, hentet fra to demoer og en splitt, er presentert på første plate. På LP nummer to finner vi et opptak av bandets siste konsert, fra Kulturhuset, Randers 16.12.1989. Denne inneholder et godt knippe tidligere uutgitte låte, seks stykker for å være mer spesifikk. Tilslutt er det singelen, med to låter, hvorav en fra nevnte konsert, som ikke er med på LPen, og en uutgitt låt tapet på en konsert i Folkerumssalen/Værket, Randers, den 10.02.1989.
Alt er remastret fra originale demotapes og vinyler, ettersom mastertapene forlengst har vandret heden. Dermed er den sjarmerende knitring bevart. Denne jobben er gjort av Charlie "Goodtime" Jensen, som også originalt produserte begge demo-tapene, i Lundgaard Studios.

Hvor mange som har kjennskap til disse noe obskur daner, aner jeg sannelig ikke. Musikken de spiller (de ble gjenforent for å spille på festivalen Metal Magic VII i juli) er heavy metal med noe likhet til NWOBHM. Jeg er ikke veldig glad i heavy metal -vokal uten råskap, edge og attitude. Vokalister bør i min bok rope i mikrofonen så drøvelen rister. Denne karen tar ikke særlig hardt i, dessverre. Ettersom jeg stort sett har hørt lite på slike vokalister har jeg ingen å sammenligne ham med. Noen steder kan han minne en anelse om en ung Alice Cooper, men det blir generelt sett en dårlig sammenligning.

Musikalsk er ikke karene helt på høyde med de største innen sjangeren, men de henger ikke så veldig langt etter. Det finnes en hel del gode låter her, selv om det også blir en god del fyllemasse i mine kresne ører. På sitt beste kan man spore inspirasjoner fra storheter som for eksempel Judas Priest og Helloween. Starten på Waiting for the Dawn minner for eksempel en hel del om Victim of Changes.

Gutta beviser iblant at de kan spille gitar, men det er litt ubrukt potensiale her. Det er spesielt litt manko på gitarsoloer. Jeg skal ikke være for pirkete, det finnes nok av band som har framført tammere heavy metal, og det er faen ikke dårlig med tanke på at det tross alt kun er demo- og live-materiale fra et ungt band vi snakker om her. Noe av dette hadde røsket meget godt med bedre produksjon og kraftigere lydbilde. Det er synd at bandet opphørte, for de hadde så absolutt potensiale. Hva som var årsaken til bruddet aner jeg dessverre ikke.
Alt i alt vil jeg si at dette er et fornøyelig møte med et lite stykke Danmark, og nesten to timer med ålreit Heavy Metal. Forresten, hvem vet hva en gjenforening kan føre til...

Invictus Productions, 24.11.14
Disse tre irske karene har holdt på i tre år, og har to demoer samt en EP bak seg. Debuten, som er ute på mandag, består av 32 minutter dødsrabalder og lurveleven av bråkebøtteballett-slaget. Med lydbilde som ei løpsk søppelkvern på høygir spilles det høyt, fort og voldelig. Det formelig ryker av den glødende dødsmetallen, dekket med svart sot. Det er ting jeg liker godt her, men lista over ankepunkter er i lengste laget.

Det er hyppig variasjon i de åtte låtene bandet byr på, og flust av fete rytmer og gromme riff, men dessverre også nok av rett fram “godstog uten bremser”. Når jeg iblant får ordentlig godfot kommer, ikke sjelden, en brå overgang. Jeg føler meg som en rytmisk ustabil kasteball på et hav av frådende, rasende og uberegnelige bølger.

Du trodde sikkert jeg snakket metaforisk når jeg sammenlignet lydbildet med ei søppelkvern? Tro om igjen. Lyden er som kvernende, knasende og knusende ulyder fra ei kraftig mekanisk og elektro-hydraulisk maskin der noe har gått alvorlig galt og nødstoppen attpåtil har kilt seg. Det brummer og freser, hveser og durer, spraker og knaser. Et øredøvende leven. Jeg smører litt tykt på, atter en gang, men det låter temmelig voldsomt og litt kaotisk. Ganske tøft, men også litt i heftigste laget. En av mikrofonene høres ut til å være limt fast mellom klubba på trommepedalen og stortromma, for bassen derifra høres ut som det er trommehinna i øret det slås mot.

Flesh Assimilation byr på mye tøft, men det er også en del grums (i maskineriet).
Skiva havner omtrent midt på treet for min del. Hvor den havner på din skala får du selv finne ut.

ORCULTUS - ENDLESS HATE & MISANTHROPY (EP) / BLACK RUST (Demo)

Forever Plagued Records, 13.11.14
Orcultus består av to svenske individer hvis identitet er ukjent. Bandet er ferskt, men musikken, type svartmetall, er eldgammel tidløs. Forever Plagued ga for en knapp uke siden ut to av bandets fire utgivelser på kassett. Dette er bandets førstefødte, en EP gitt ut i oktober i fjor, samt en blodfersk demo. I mellomtiden har duoen gitt ut en selvtittulert EP i april og ytterligere en demo i slutten av september.

Endless Hate & Misanthropy
Etter en meningsløs intro på 40 sekunder får vi to låter på henholdsvis 7 og 5 minutter. Til tross for den korte spilletiden føles denne faktisk endeløs, akkurat som tittelen sånn halvveis insinuerer. Årsaken er den katastrofalt bedritne lyden. Opprinnelig noterte jeg følgende:
“Hvorvidt musikken er god må faen vite. Den drukner i graut. Ubrukelig!”
Det var vel en mild overdrivelse. Under mindre støyende forhold, en stille og rolig kveld, viste det seg mulig å spore musikk i skrothaugen av lyd, men ble jeg mer entusiastisk av den grunn? Nei. Om ikke totalt ubrukelig, så ihvertfall temmelig verdiløs og uoriginal black metal med drittlyd.
Denne underkjennes: X

Black Rust
På denne demoen serveres 7 låter på ca 34 minutter. Lyden er her oppjustert fra pappeske til likkiste. Vi snakker dårlig kjeller-innspilling med skarp, minimalistisk lyd. De som ikke har råd til annen produksjon kaller det primitivt og nekro, for det høres så mye tøffere ut. Jeg slenger sarkastisk med leppa i dag, men for å være seriøs... En dose nekrotisk sortmetall er digg iblant, men det ligger en kjerne av sannhet i det; rotten lyd bør aldri være en målsetting. Forøvrig er dette en demo, altså en demonstrasjon av låtskriver- og instrumenterings-egenskaper, ikke en demonstrasjon av hvor god lyd man kan få for penger, så la meg nå slutte å kaste bort tiden din på uviktig sludder.

Musikken er som forventet illsint og hatefull sortmetall. På sitt mest standardiserte og repeterende er det loslitt så det holder, med standard enstonig riffing. Men i blant glimt til de til med sylskarpe istapper av arktisk karakter. På sitt beste snakker vi altså klassisk skandinavisk polar-isende svartmetall hvor kvasse gitarer skaper gufne stemninger. Verdt pengene, men ikke obligatorisk. Hvis bandet klarer å luket bort litt av standard-riffingen og får spilt inn neste utgivelse med noe bedre produksjon, kan det virkelig være noe å se fram til. Denne er godkjent: V

Begge kassettene er gitt ut i begrenset opplag på 200 eksemplarer, og skulle de være utsolgt er det ingen fullblods krise. Du går ikke glipp av all verden.

Sjekk denne felles promovideoen, og hør en låt fra hver kilde:

Art of Propaganda, 27.10.14
Tyske Niklas Thiele har døpt om sitt enmannsband fra Licht erlischt... til Latitude Egress for å ta avstand fra samtidens trender innen dsbm. Om man anser dette som prosjektets tredje skive, eller en debut, er meg revnende likegyldig. Med et såpass iøynefallende cover må det være lov å håpe på litt over middels egenart, men den gang ei...

Riktignok høres ikke To Take Up the Cross direkte ut som noen jeg kan komme på i farten, men i dette tilfelle skyldes nok det mer anonymitet enn originalitet, dessverre. Musikken beveger seg sakte framover uten store variasjoner eller særlig gripende melodier. Det ligger et dramaturgisk slør av melankoli over skiva. Stabilt, uten progresjon eller særpreg. Som å sørge i sanntid. Det skjer lite fra minutt til minutt.

Skal jeg forsøke å klassifisere musikken vil jeg si atmosfærisk post-metal. I første låt, To Take Up the Cross When Through It You Can Win a Kingdom har vokalen litt trøkk og monotonien skaper en viss stemning. Det sistnevnte fortoner seg mer som unyansert utover på albumet, og sammen med vokalen som skifter ham gjør dette stort sett resten av den 50 minutter lange skiva til en prøvelse. Vokalen snur altså på femøringen, og blir ren og nokså “sytete”, med et vagt dramatisk preg. Som den talentløse nabogutten som aldri fikk noen ledende rolle i skolens teateroppsetninger, og som nå framfører den ene patetiske monologen etter den andre for seg selv, foran speilet bak stengte gardiner på sitt eget rom. For å være litt teatralsk selv.

Gjennom 5 av skivas 7 låter anser jeg musikken som stillestående, tafatt, intetsigende, ja fullstendig hensiktsløs. Aller siste låt, To March Along the Desolate Peripheries of Mind bringer atter nivået opp en smule. Dels fordi Niklas bare såvidt åpner kjeften i denne, og da kun for å rape ut et lite growl. Mitt generelle råd: Styr unna.

12" vinyl fra Horror Records og CD fra Terror from Hell Records, 13.11.14. Slippes også på kassett av begge selskaper i januar.

Møt Hands of Orlac, et italiensk/svensk band med fem års fartstid og én fullengder på samvittigheten. Bandet består av fire mann og en dame, og det er sistnevnte som tar seg av vokalen. Sammen framfører dette kollektivet 70-talls retro-doom. Med dyp bass, vakkert, forlokkende fløytespill og fløyelsmyke, forførende vokale melodilinjer er ikke dette det jeg vanligvis tiltrekkes og sjarmeres av, men bandet har det lille ekstra opp ermet, som gjør dem i stand til å fange og holde på min oppmerksomhet gjennom knappe tre kvarter.

Gode melodier med dyp, behagelig lyd skaper fin driv, og bandet kommer stadig opp med små overganger som skaper god variasjon. Trommisen vet å variere i ny og ne, gitaristen kommer opp med overraskende avsporinger, som det Maiden'ske spillet i A Ghost Story, og det flettes inn samplinger, triangel og andre lyder hist og her. Når man tror tempoet har stabilisert seg, kan en plutselig økning i både fart og trøkk komme ganske så overrumplende på.

Neida, Hands of Orlac leverer ikke den mest øye-rullende og vitale retro-doomen nord for 70-tallet, og jeg har ikke falt hinsides pladask for deres hippie-farmasøytiske hallis-oppkok. Men til å ha liten interesse for genren i utgangspunktet, er det slettes ikke verst når jeg sier at disse afghan-pels og batikk-kledde gærningene (kun spekulasjoner!) har nok av “nåko attåt” til å gjøre Figli del Crepuscolo til et høyst hørbart brygg.
Jeg vil tro fans av denslags finner noe å sette gebisset i her, men jeg er altså ingen ekspert, så ta en lytt selv.

Relapse Records, 10.11.14
Usnea består av fire herremenn fra Portland, Oregon, USA. Etter en halvtimes lang selvtitulert skive i januar i fjor, og en kort splitt med tyske Ruins i juni i år, er kvartetten klare med album nummer to, som nesten har doblet varigheten siden sist.

Jeg nevnte i min anmeldelse av The Deathtrip at tittelen Deep Drone Master ikke stemte helt overens med musikken. Navnet hadde passet bedre på Random Cosmic Violence. Skjønt, hadde det vært en mesterskapstittel hadde vel heller ikke Usnea vært kandidaten som nådde helt opp til pallplassering. Noe som gir dem et fortrinn her i min domstol.

Jeg har lite til overs for ren drone. Seig doom med dødselementer og sporadisk bruk av drone og moderat sludge som virkemiddel kan jeg derimot favorisere. Random Cosmic Violence består av fire relativt jevnlange låter på over 14 minutter i snitt. Karene har nok kommet i skade for å få Konrads Kalasklister under skoene, for dette er seigt som brusk og tungt som blyforgiftning.

Låta Lying in Ruin består av både dyp growl og forvrengte heksehyl, men også god renvokal som minner litt om Aaron Stainthorpe, og gir litt My Dying Bride stemning en stakket stund (mellom 4 og 5 minutters-merket). Ellers er Usnea seigere og mer psykotiske med sine forpinte gitarlyder. Det er riktignok ikke utelukkende seigt det bandet presenterer. Knapt åtte minutter ut i tittelsporet får vi for eksempel to minutter med heller heseblesende tempo.

Jeg skal ikke utdype mer. Liker du din metall treig, saktmodig, mollstemt og en anelse eklektisk,
sjekker du Random Cosmic Violence selv.

Iron Bonehead Productions, 17.11.14
Vi skal en snartur til Øst-Europa, nærmere bestemt Tsjekkia, der noen navnløse, fæle fyrer hamrer løs på sine instrumenter i håp om å skape genuin ondskap. Min promo er ikke delt opp i låter, men satt sammen til et 26 minutter langt spor. Det er dessverre også temmelig beskrivende for den ulyden bandet maler fram. Musikken er frenetisk og konstant “bråkete” uten andre pauser enn det sekundet som oppstår “mellom hvert spor”. Med fem låter blir det totalt fire sekunder. Med unntak av minimal melodiføring låter det stort sett kliss likt hele veien. Dette er i sannheten ondt.

Vokalen har en grov og dyp snakkende tilnærming som faktisk er ond. Man hører ordene tydelig, men språket gjør budskapet utilnærmelig. Dette forblir bandets sterkeste kort. Den kaotiske og intense stemningen kunne fungert meget godt sammen med mer stemning og større grad av variasjon, men ettersom alle låtene er make har de her kun materiale til én låt, og da mangler de attpåtil idéene til å komplettere låten. Som det er framstår tsjekkerne kun som ensformige og meningsløse.

Nauky Různic er ikke verdt dine grunker, og med det forlater vi Tsjekkia for denne gang.

Selvfinansiert Utgivelse, 03.11.14
For å holde sitt navn varmt i metallens verden gir egypteren Nader Sadek (nå bosatt i New York) og hans medsammensvorne i disse dager ut en gratis EP via Terrorizer Magazine #254, Legacy Magazine #94 og Decibel Magazine #122 (med annen miks og mastring). (Selve årsaken til utgivelsen er bare spekulasjoner fra min side, bare så det er sagt). Bandet fikk et godt rykte i undergrunnen i etterkant av debuten In the Flesh i 2011, men det kan likevel være greit å vedlikeholde sitt navn. I løpet av disse årene har de tross alt bare gitt ut en liveskive. (Litt tidlig i karrieren, vil vel sikkert de fleste mene).

Det spesielle med Nader Sadek (bandet) er at Nader Sadek (mannen) ikke selv spiller, men kun står for låtskriving, konsept og regi. Hans soldater siden start har vært Rune Eriksen (aka Blasphemer) på gitar og Flo Mounier (Cryptopsy) på trommer. Ny vokalist er Travis Ryan (Cattle Decapitation) og ny bassist er Martin Rygiel (eks-Decapitated).

The Malefic: Chapter III inneholder fire spor, skjevfordelt på totalt tjue minutter. Varigheten vaierer fra 3,5 til 7,5 minutter. Det begynner effektivt, med knusende dødsmetall som slår lytteren i svime i den korte og konsise Deformation by Incision. Når man våkner opp, groggy og neddopet, svinebundet til en stol, er det til en god dose suggesjon fra Carrion Whispers. Deretter følger hurtige kilevinker og kjapp dødsmetall i Entropy Eternal, en låt også preget av melodiske variasjoner, før den mektige Decent sakte, uten å unne deg noe nådestøt, skviser livskiten ut av deg til det ebber ut og alt blir svart.

Nader Sadek leverer nok en maktdemonstrasjon! Grisefett!
The Malefic: Chapter III slippes digitalt i desember, for de som eventuelt foretrekker den utgivelsen.

Nuclear War Now!, 31.10.14
Doombringer kommer fra Polen, ble starte i 2007 og har gitt ut noen demoer, en EP og en split. Med The Grand Sabbath gir de fire karene ut sin første fullengder. Vi tar med besetningen også, da pseudonymene forteller omtrent like mye om musikken som det bandnavn og albumtittel gjør.

Doombringer består altså av:

Old Coffin Spirit – Bass og vokal
Tribes of the Moon – Gitar
Sepulchral Ghoul – Trommer
Medium Mortem – Vokal

Ingen premie til den som har gjettet seg fram til en eller annen okkult-klingende form for death eller doom metal. hovedfundamentet er småseig, skitten dødsmetall. Det er pent/stygt (stryk det som ikke passer) dandert med svarte elementer samt avguds- og dommedags-dyrkende heksebrygg. Det blandes friskt med tyngden fra dødsmetall og onde stemninger fra svartmetall. Den sorte magien disse alkymistene framfører er ikke fullt så seig som man lett kan mistenke. Musikken benytter hele midtempoets spekter, men holder seg stort sett i det øvre sjiktet. Det bli aldri direkte “sidrumpa”, og det kjøres gjerne på med småkjappe partier der trommisen ligger bak og jager på.

Denne sabbaten er det ikke vanskelig å tilbringe tre kvarter med. Kvartetten spiller bra, vokalen er bestialsk og de byr på god variasjon innenfor rammene. Ikke en obligatorisk utgivelse, men den rette målgruppen vil nok sette pris på denne.

Season of Mist, 07.11.14
Med tanke på den fabelaktige debuten Portal of I fra 2012, er det ikke fritt for at forventningene har vært høye til denne. (Låta And Plague Flowers The Kaleidoscope som du finner via linken over er forresten tatt inn i Sydney Conservatorium of Musics opplærings-repertoar). Australierne spiller fortsatt progressiv ekstremmetall med både vakre og harde partier, men noe skurrer...

Der Portal of I hadde høy fokus på melodiene, låtene og den helhetlige strukturen, føles ikke alt like velarrangert denne gang. Med tiden til hjelp løsner det bra etter hvert, men jeg setter fremdeles debuten et hestehode foran denne. Det største aberet er vokalen. Grov-vokalen har ørlite mer “core” i seg, mens renvokalen til tider er så Michael Jackson-lys at den kan få homo-fordommene fra 80/90-tallet til å blomstre på ny. Hør for eksempel midtpartiet i Painters of the Tempest (Part II). (Låta er delt i tre deler, så da er det altså Movement II: Cynosure jeg sikter til). Her er det like før sjelen min vrir og vrenger seg ut av mitt hårete skinn.

Med den tyngste kritikken unnagjort; Citadel vil neppe få en dårlig mottakelse blant de som satte pris på bandets første utgivelse. Sekstetten blander metall med symfoniske elementer, jazz-klingende progressive takter, symfoniske passasjer og tekniske krumspring. Og utførelsen er mesterlig. Størst pluss får bandet for nydelige, nokså rolige partier med fiolin, utsøkt instrumentering og massiv variasjon, der hver enkelt låt går gjennom mange mutasjoner.
Jeg føler like fullt at forgjengeren gled mer naturlig, mens denne gjerne blir litt i overkant prog/jazz/teknisk, og dermed noe sært i forhold.

Ne Obliviscaris får naturligvis godkjent for sine definitive kvaliteter, men det blir nok Portal of I jeg kommer til å komme mest tilbake til.

Stream skiva på Metal Hammer.

World Terror Committee Productions, 31.10.14
Fides Inversa kommer fra Italia, og består av herrene Omega A.D. (Vokal og trommer) og Void A.D. (gitar og bass). Duoen har hold på siden 2006, og ga ut debuten i 2009. Bandets navn er latinsk for “Invertert Livssyn”

Svartmetallen Fides Inversa vrenger ut av seg, kan ved første ørekast framstå som noe generisk. Etter å ha kastet begge ører og erstattet dem med et par proteser, kan jeg slå fast at selv om italienerne har benyttet en hel del resirkulerte elementer, har de også puslet sammen sitt eget illevarslende univers. Det er spesielt Inquisition og Deathspell Omega som blir frastjålet sine gitar-signaturer.

Av de sju låtene bandets andre skive består av, er det de første fem som faller mest i smak. De to siste, som utgjør 19 av 52,5 minutter kan dessverre bli noe langdryge, men jeg lar likevel den første drøye halvtimen komme de tiltalte til gode. Disse fem sporene drypper brukbart av lukket asyl, der de gærne har det godt. Det er, om ikke forrykende, så ihvertfall stødig og god sortmetall.

Låtene har navn etter nummer, i form av romertall. I og III er de to korteste, på bare 3,5 i snitt, men begge innehar gode, mørke melodilinjer. I IV blir vi fraktet gjennom en seks minutter lang mørk korridor før en hall med eldgammel dekor åpenbarer seg. Som en portal til en svunnen tid, preger korsang fra en gammel gramofon lydbildet før man 2,5 minutter senere føres gjennom atter en mørk passasje i fire minutter. V avslutter med mørke klassiske toner, som med fordel kunne avsluttet et absolutt brukandes sortmetall-album.

Mysterium Tremendum et Fascinans har sine øyeblikk, og forekommer meg bedre enn “middelmådig”. Jeg trives godt med deler av skiva, men bandet må styrke både innsatsen og egenarten til neste gang for å imponere. Jeg gir dermed en svak godkjent denne gang.

Skiva kan høres i sin helhet på Decibel Magazine.

Metal Age Productions, 28.10.14
Dette brazilianske bandet begynte som et sortmetall-band, men utviklet seg fort mot black/death. Karenes femte fullengder har vært ute siden slutten av august i hjemlandet, og er omsider klar til å ta Europa med storm og bravur. Bandet består, per nå, av fire mann. Det må være trekkfullt i Rio de Janeiro, for bandet har hele 17 ex-medlemmer. Det ligger en tydelig Sepultura-vibb over musikken, uten at de gamle heltene fra São Paulo utgjør en direkte referanse av den grunn. Det er også likheter å spore med band som Hate. Den største likheten med de brazilianske ekstremmetall-kjempene er nok i hovedsak det hurtige og svært varierende trommespillet. Med et og annet elemente av samba og øvrig perkusjon, ser jeg ikke bort i fra at trommis B. Drumond er nokså inspirert av Igor Cavalera's mangfoldig stil.

I løpet av 11 låter og 48 minutter får vi et rimelig godt mangfold, der melodier, råskap og etniske glimt av sør-amerika skinner gjennom. Sistnevnte får vi mer av i instrumentalen Chant from the Unearthly Rites omtrent midt på skiva. Ikke akkurat Kaiowas, men en grei pause på halvveien. Instrumenteringen er generelt på et høyt nivå, og variasjonen i spillestil gir et lekent progressivt preg. På toppen ligger en temmelig lett tydbar form for growl, uten at jeg skal sammenligne med Max Cavalera av den grunn. Med så mange enkelt-bestanddeler og ulike overganger og sprell, tror jeg neppe denne er lett å bli lei av. Jeg mistenker tvert imot at denne har et solid voksepotensiale, og da skader det overhodet ikke at den heller ikke er hard å komme gjennom de første gangene. Legger man til bonuslåten We Who Are Not as Others, en Sepultura-cover de gjør nesten identisk, med unntak av noe småplukk, kommer vi opp i 52 minutter.

The Black Mass - The Black Mass 7", Hard Action - Dead Dogs 7" & Forced Kill - Hard Death 7"

Svart Records, 30.10.14
Svart Records har sendt ut tre 7" med “ferske finske talenter” av varierende form og kvalitet, men røkla tikker inn på 24 minutter, så jeg omtaler dem samlet.


The Black Mass leverer en intro pluss to ordinære låter med ti minutter spilletid totalt. Introen er fullstendig syre, og gir ikke mye hint ikke om hva man ellers kan forvente. Musikken på de to spora viser seg å være garage-punkrock med 70-talls syre-synth. Stemningen har et sløvt, slaskete og likegyldig preg. Jeg anser dette som lett irriterende musikk. X

Hard Action presenterer to låter på til sammen sju minutter. Musikken ligger vel strengt tatt nærmere hardrock i Thin Lizzys gate enn NWOBHM. Låt nummer to starter omtrent slik Rock and Roll av Led Zeppelin gjør, uten sammenligning forøvrig. Helt greit detta, men ikke noe jeg ville brukt penger på. VX

Forced Kill er det eneste bandet som leverer metall, og da i speed metal -leiren. De har også to låter. Disse på alt i alt 6,5 minutter. Den første låta er ganske rett fram, men grei nok. Låt to, Hard Death er ganske kul. Dette er gjerne et band jeg sjekker ut i framtiden. V

Invictus Productions, 27.10.14
Oraculum består av tre chilenere som spiller dødsmetall av den primitive, “bråkete” typen. De to første låtene på denne firespors EPen ble gitt ut som singel i september. På den ene siden framstår musikken som en dampveivals lastet med dynamitt. Lyden er tøff, og komposisjonene er ikke bare rett fram, men innehar råskap, variasjon og tøffe melodilinjer. På den annen side har man kanskje hørt denslags litt for mange ganger til å la seg imponere enormt? Og da spesielt med tanke på at dette bare er en 22 minutters seanse.

Her dominerer imidlertid fordelene. Selv om jeg ikke vil kalle denne utgivelsen obligatorisk er det fet dødsmetall, dryppende av kullsvart stemning, trioen presenterer. En mer enn godkjent start på en karrière, så da er det bare å glede seg til gutta får skrapet sammen nok materiale til en fullengder. Jeg skal heller sette meg grundigere inn i bandets virke når den lanseres.

Se teaseren, og stream første låt, The Vessel of Orichalcum, her:

World Terror Committee, 31.10.14
Etter en skuffende start på november-utgaven av Inntrykk trenger vi noe ordentlig sortmetall for å rense opp stemningen her. Tyske Ascension er ett av sju band med samme navn, men det er greit; jeg hadde ikke tenkt å trekke fram originalitet som et argument uansett. Bandet er nytt for meg, men har rukket å gi ut en demo i 2009 samt EP og album i 2010.

Dette er bare en tospors EP, en forsmak før skiva The Dead of the World som kommer ut på julaften, men den har blitt spilt uvanlig mange ganger her i huset, den korte lengden (15 min.) tatt i betraktning. Bandet trykker på de riktige knappene og har funnet et meget godt blandingsforhold. Kjappe partier, rolige partier, variasjon, fet vokal, sørgmodige, skumle, grime og fandenivoldske stemninger som av Satans atterkomst. Ingenting nytt og nyskapende, men alt gjort med lidenskap og perfeksjon. Lyden virker gjerne litt tynn rent umiddelbart, men skru opp volumet og ørene blir fort venn med denne iskalde jævelen. Tittelsporet vil bli å finne på fullengderen, mens låta Gardens of Stone er eksklusiv for denne EPen.

Når NRK hadde noen minutter til overs før selv-reklameringens tid, pleide de ofte å sette inn en snutt med “Streken”. Når du har noen minutter til over kan du lukke øynene og nyte ett spor eller to av Deathless Light.
Dersom den faller like godt i smak for deg som for meg, har du nå en grunn til å glede deg til jul.

Aeternitas Tenebrarum Musicae Fundamentum, 03.11.14
Italienske Absentia Lunae har levert black metal av varierende kvalitet i ti år. Bandet har på sitt beste vært rimelig hørbart, som i praksis vil si en og annen enkeltlåt, mens de på sitt verste har vært heller begredelige. Jeg kan ikke med ti kniver i hjertet anbefale noen av deres tidligere verk, og ikke bare fordi jeg da ville vært dau.

Det er vanskelig å gi seg på topp når man aldri har vært der. Og dermed fortsetter Absentia Lunae å forsøke. De lykkes ikke nå heller. Tradisjon tro pøser de på med medioker sortmetall uten særlig snert. Sortmetallen de leverer er gjerne ikke fullt så horribel som graderingen X skulle tilsi, men selv om jeg fint overlever de tre kvarterene skiva varer, føler jeg kjedsomheten komme sigende rett som det er. Ett og annet tøft riff kan ikke rokke ved at Vorwarts etterlater meg mer likegyldig enn det generisk black metal normalt sett gjør. Ikke at jeg vil kalle dem direkte generiske. De har noe eget ved seg, en slags industriell stemning, men hva hjelper det når det låter så dørgende kjedelig?

De eneste partiene som hevet mitt høyre øyenbryn knappe millimeteren er den stilige stereo-effekten fra 4 minutter uti Rapace Planare, og enkelte kule takter og melodilinjer sammen med noe Maniac-lignende vokal (ala Grand Declaration...) i første halvdel av Tragedy Told By Golden Horns. Det føles tidvis som om Absentia Lunae forsøker å gå Mayhem litt i næringen. Hver gang de har noe ålreit på gang klarer de imidlertid å rote seg bort i langdryge repetisjoner av middelmådige riff. Nevnte jeg at lyden er godt under pari? Denne står du over.