Selvfinansiert Utgivelse, 22.09.14
Dette er en trespors EP på 15 minutter fra et amerikansk band jeg ikke har noe info om. Vi tar den låt for låt.
In Dark Harmony sparker i gang med depressiv sortmetall av seig og særs stemningsfull art. Vel, å sparke er nok et dårlig ordvalg, med tanke på det treige tempoet, men låten er behagelig i all sin tungsindighet
Vemodet fortsetter i Funeral, som med et atmosfærisk parti i midten drar stemningen ennå lengre i funeralsk retning. Den forvrengte, ekkofylte vokalen i bakgrunn oser av desperasjon. Ganske så gripende dysterhet.
Mourning The Hunt avslutter på atmosfærisk vis med en drømmende sekvens som får et mer marerittaktig preg når gitaren påføres vreng i siste halvdel. Tja. Helt greit.
Ikke en EP du må ha, men den er verdt det du eventuelt er villig til å betale på bandets bandcamp-side.

Selvfinansiert Utgivelse, 28.09.14
Bak et cover hvor en predikant leder sauene til kanten av stupet, skjuler det seg to karer fra Kuwait, som har forflyttet seg til De forente arabiske emirater. Bandet har eksistert i syv år, og gitt ut tre EPer. Dette er første plate fra de melodiske dødsmetallerne. Etter en nedstrippet gitar-intro i klassisk pianostil er det mørke, stemningsfulle melodier med growl det skal handle om. Mye godt og variert gitarspill, samt overganger i ny og ne, driver musikken framover. Hele tiden mørkt med negative stemninger. Hele tiden? Nei, ikke helt. I femte spor, Cold Rupture får vi postmetallisk musikk med poppete renvokal, som ødelegger litt av helhetsinntrykket. Det påfølgende mellomspillet med piano og synth retter ikke opp feilen, da det blir vel lyst, om ikke helt lystig til sinns.
Heldigvis fortsetter bandet sitt dystre, ugjestmilde virke over de tre resterende sporene. På skivas siste låt får vi litt mer renvokal. Denne gang bedre forvaltet i form av en gjesteopptreden fra Egan O’Rourke fra Daylight Dies. Variasjon, trøkk, tekniske finurligheter og bistre, truende stemninger er stikkord. Det finnes riktignok mørkere og mer misantropiske utgivelser, men her får man også andre kvaliteter på kjøpet. Joda, bortsett fra et par spor, som jeg velger å vektlegge liten betydning, har jeg sansen for denne.

Iron Bonehead Productions, 29.09.14
Jeg trodde en stund det måtte være mektige saker jeg hadde mottatt ettersom promoen bestod av to låter på ca 22 minutter hver. Det viste seg imidlertid at det var en fil for hver av de to vinylsidene. Disse kanadierne har eksistert i 11 år, og har pøst på med splitter etc. Dette er første fullengder, og den kommer altså utelukkende på vinyl, så vidt jeg vet. Bandet består av fire mann, med navn som "korte" Goat Plague Messiah og noe lengre Bloodlust Abominator of Ritual War Incantations. Har du lyst å tippe sjanger?
Vi skal til den rimelig ekstreme øse-pøse-metallens trakter. Dødsmetall med støvsugervokal og elementer av svart. Det er en solid dose knusing. På bilpresse-nivå. Men det er klart, det er ikke mye finesse å skrive hjem om. Ett og annet seigere partier skaper variasjon, og utgjør faktisk det mest interessante her.
Side to starter med et nostalgisk minne fra VHSen og båndsalatens glade dager. Det første minuttet høres ut som lydsporet fra en italiensk skrekkfilm, tatt opp på en velbrukt kassett og deretter spilt av til slitasje og materialtretthet har gjort sitt. Men det var det med musikken da. Den er helt grei til en sporadisk utblåsing, men det kan jeg få fra bedre kilder. Kult cover da.

Blood Harvest, 22.09.14
Blood Harvest presenterer her en trespors 7" vinyl fra sveitsiske Energumen. Denne ble i utgangspunktet sluppet av bandet selv på kassett i april i år. Stilen er brutal og grautete dødsmetall med spor av svartmetall, og moroa varer i hele 13 minutter og 15 sekunder. Det burde vel indikere at denne utgivelsen er beregnet på spesielt interesserte. Eller eventuelt som en introduksjon til bandet. Primært for folk med en usunn forkjærlighet for ultrabrutalitet. Det har ikke jeg. Det mine ører hører er gørr-befengt slagg med ditto lyd og tilfeldighetsgenererte soloer. Det jeg ikke hører er melodilinjer, stemninger, spennende strukturering, snedige overganger og uforutsigbare vendinger.
Etter noe over en time har jeg hørt denne fem ganger uten antydning til voksepotensiale. (Samt et par ganger mens jeg renskriver disse ord). Dermed har jeg fått en dosen som burde vare livet ut. Dersom du favoriserer metall jeg klassifiserer som kaotisk brutalitet bør du selvfølgelig sjekke ut Void Spiritualism.

Fono Ltd., 09.09.14
Disse russerne begynte som et black metal band for fjorten år siden under navnet Tentamentum, men utviklet seg raskt i en annen retning. Siden 2001 har de produsert tre fullengdere inkludert denne, samt en pen bunke demoer og singler. Bandet spiller melodisk, gotisk dødsmetall. Musikken har ingen direkte linker til death/doom foruten den mesterlige bruk av fiolin, som gir visse assosiasjoner til My Dying Bride. Med litt gotisk uttrykk er det lettere å la tankene gli mot The Sins of Thy Beloveth.
Jeg oppdaget dette bandet så sent som i fjor, og har bare hørt de to skivene et par ganger hver. Da, som nå, hadde jeg sansen for nettopp felespillet, mens låtene forøvrig ikke var stort mer enn greie nok. Det finnes låter her som stikker seg noe ut, men de kompositoriske evnene strekker ikke til helt denne gangen heller. Gjennom en hel time blir det mange forsiktige og snille passasjer som oppfattes som nokså poppete. Med såpass mange dødpunkter som kjeder meg underveis kan jeg knappest anbefale dette til noen. Noe som er litt irriterende, all den tid det finnes enkelte elementer av melodisk og instrumentell kvalitet her.
I sommer postet bandet en totimers konsertfilm på youtube. Der kan man blant annet høre The Shadow of the Lost Prophet. Bandet har også laget en video til Everyone Else. Sammen med singellåten Death Only nedenfor, utgjør disse de tre første og noen av de beste låtene på en skive som gjør meg gradvis trøttere jo lengre ut i den jeg kommer. (Link til The Shadow... stjal fant jeg på No Clean Singing).

Metal Blade Records, 15.09.14
Dødsmetall-veteranene fra Tampa, Florida er ute med sin 13. skive. Bandet som ble dannet i New York i 1988 debuterte med Eaten Back to Life i august for 24 år siden. Hoved-incitament for å rable ned noen ord om A Skeletal Domain er å gjøre dem som liker musikken men ikke følger nøye med på utgivelses-vanvidet, oppmerksomme på utgivelsen. Det finnes de som prioriterer å bruke tid og energi på andre ting enn å ligge med øret mot jernbaneskinnen for å ta pulsen på scenen.
Jeg akter ikke å forklare A Skeletal Domain, ut over disse selvforklarende ordene:
Her finnes ingen større overaskelser, og takk for det!
Morbid Angel har vist oss hvordan det kan gå når noen fraviker den obligatoriske oppskriften, så vær forsiktig med å ønske deg utvikling. Ingen grunn til å reparere noe som er laget for å ødelegge.
Samtidig skal det påpekes at atter en skive fra Cannibal Corpse knapt kan anses som hverken spennende eller nødvendig. Veteraner eller ei, det har kommet mer givende dødsmetall-skiver enn denne i år. Jeg gir likevel skiva Godkjent, da alt over fortsatt er sant. Kannibalene gjør som de pleier, og de knuser... slik de pleier.
Låta The Murderer's Pact kan høres hos EMP.

Deepsend Records, 16.09.14
Svartmetall slik jeg liker det. Der har du oppsumeringa, rett i bukkeskjegget. Misericordia fra Norrköping ble formet i 1998 og har en EP, ei skive og tre demoer bak seg. Arbeidet med denne skiva ser ut til å ha holdt på siden 2012, og i april 2013 sluttet bassisten uten videre dramatikk. Og dermed var de tre. De to gitaristene Kail og Deobrigula har tatt seg av bassen, men bandet er på utkikk etter ny mann på fire strenger.
Endymion (Spetälsk & ex-Satanic Slaughter) pisker skinn etter god, gammel frenetisk oppskrift. Gitaristene skaper skarp uhygge med nidkjær presisjon og dyktighet. Deobrigula vrenger stemmebåndet som et råttent lik. Alt er slik det skal være, slik det alltid har vært. For konservative fans av andregenerasjons (skandinavisk) svartmetall er ikke nyskaping nødvendigvis en dyd. (Noen fanatikerne vil vil vel til og med hevde at utvikling er en vederstyggelighet). Jeg liker som kjent en mengde sub-sjangere, men favoriserer lett black metal direkte inspirert av, eller med røttene godt plantet i 90-tallets nordiske sortmetall.
Misericordia revolusjonerer ingenting, men blander det ekstreme med kald, skarp ondskap på solid manér. Låtene holder på alle måter mål, og den gode, dype lyden skal jeg vel klare å leve med ;)

Selvfinansiert Utgivelse, 15.08.14
Denne finske femmebanden debuterer her med en skive som ligger ute til fri nedlasting på bandcamp. Jeg hadde en fornemmelse av at dette var kvalitetsfylt symfonisk metall, men tok i hvertfall delvis feil. Instumenteringen er god, og det er mye flott symfoni her, men det er rotete og retningsløst. Her pøses på med melodier og instrumenter over en lav sko, uten retningssans. Låtstrukturen er riktignok ikke helt på trynet. I alle fall ikke hele tiden, men det hele kuliminerer i kaos. Og da har jeg ikke en gang nevnt vokalen. Renvokalen som her benyttes høres nesten pilig falsk ut, og den malplasserte black-vokal er svak. Dette gidder jeg hverken høre mer på eller skrive mer om!

Avantgarde Music, 18.07.14
Denne ante jeg tidlig at det ikke ville være særlig fornuftig å kjøre et ordinært Inntrykk på. Til det er musikken for intrikat og lagvis. Jeg har derfor levd med den en stund før jeg nå knoter ned noen ord. Østerrikerne P.K. og T.T har vært grunnstammen i Abigor gjennom alle år, selv om enkelte andre har vært innom bandet. I litt over to tiår har bandet holdt på, og dette er den tiende fullengderen. Jeg kjenner ikke bandets katalog så godt som jeg burde, men bandet er ihvertfall kjent for sitt distinkte, dissonante uttrykk. Black metal kommer i utallige ulike former, og jeg tror ikke jeg tar mye feil hvis jeg insinuerer at Abigor har vært et av de band som har formet en egen gren av sjangerens tre.
Leytmotif Luzifer med undertittelen The 7 Temptations of Man inneholder nettopp 7 spor, tittulert Temptation I-VII, med etterfølgende låtnavn. Gjennom 42 minutter river demoner lytteren i fillebiter mens vi faller gjennom svovelskyer og helvetesild. Med uhyggelige melodier og kreativ bruk av forvrengte gitarlyder skapes et eterisk, infernalsk lydbilde. Vokalen stammer fra et forlengst nedlagt asyl, der de sinnsykes ånder har manifistert et metafysisk, paranormalt, auralt fenomen.
Leytmotif Luzifer er en reise til de mest horrible avkroker av det hinsidige, og billetten er innen rekkevide. Siste opprop til Helvete. Utgang ved gate 666.

Selvfinansiert Utgivelse, 10.09.14
Smak på navnet og gjett hvor disse karene kommer fra. Dersom du gjettet på Hellas er du herved med i trekningen om en pent brukt konsertbillett. Bandet har eksister i 22 år og har en pen bunke demoer samt to skiver bak seg. Trioen har forøvrig turnert med størrelser som Marduk, The Haunted, Entombed og Impaled Nazarene.
Som forventet, får man vel nesten si med tanke på navnet, er det symfonisk ekstremmetall som framføres. Noe er majestetisk i stil med bandets to halv-navnebrødre, men ingenting er helt på det nivå. At låtoppbygning, instumentering og lyd ikke kan sammenlignes med Rotting Christ og Septicflesh er ingen overaskelse, men jeg er likevel litt skuffet over Infected Purity, all den tid jeg faktisk hadde litt forventninger til denne. De symfoniske elementene er overaskende godt inkorporert, men alle låtene holder ikke helt mål. Jeg finner ett og annet kjedelig momenter blant de 42 minuttene, og slik skal det jo ikke være. Med det sagt; det finnes gode låter og mektige partier her, og det låter temmelig bra. Det føles bare så lite spennende. (Vel, de overasker faktisk med rave-intro i låta Abaddon) Det er ikke umulig at noe kvalitet trer klarere fram over tid. Denne har tross alt bare fått to runder. Nå har jeg ihvertfall gjort deg oppmerksom på skiva, og det er tross alt det viktigste.
Se gjerne videoen til Terrorscope.

Relapse Records, 12.09.14
Det har kommet ut mye musikk i det siste, og jeg har ikke tid til å dekke alt, dermed plukker jeg naturligvis ut det beste og mest interessante. Det betyr, som nevnt sist, høyere antall godkjenninger enn normalt, men du kom vel ikke hit for å finne shait?
Myrkur er et enkvinnes sortmetall-band som har fått litt oppmerksomhet den siste tiden. Navnet er islandsk, og betyr mørket. Det har versert rykter om at den mystiske danske kvinnen som også kaller seg Myrkur muligens ikke er dansk i det hele tatt. Hvis det er tilfellet er det i så fall en vidløftig løgn satt i regi, og jeg kan ikke se hva som skulle være poenget med det.
Foruten singelen til denne EPen er dette første utgivelse, med syv spor på 24 minutter. Musikken veksler mellom rolige, drømmende partier og ren sortmetall. Begge nokså atmosfæriske. De førstnevnte har gjerne en "eventyrlig" form, ikke helt ulikt gammel The 3rd and the Mortal, komplett med fager renvokal, lagt lagvis og med nok ekko til at teksten blir utydbar. De sortmetallske partiene er ikke typisk atmosfæriske i den forstand at de er som milde, myke sommervinder, men de har rikelig med melodi og atmosfære. Svartmetallen kan være både småskarp og med kalde, sørgmodige stemninger, men den har like fullt et nokså snillt uttrykk, og dette er neppe noe for puritanere. Det er ikke den første gangen sortmetall har blitt utvannet med fagre toner, så direkte originalt er ikke dette. Jeg kan likevel forstå oppmerksomheten Myrkur har fått den senere tid. Litt smårusk gir et noe uferdig uttrykk, men det er pirk jeg lett ser gjennom fingrene på. Alt i alt en stemningsfull skive, og jeg er spent på fortsettelsen.
Se gjerne en introduserende kortfilm. Her tales i alle fall dansk, noe som illustrerer mitt poeng om at dette neppe er en iscenesatt hoax.
EDIT 20.09.14:
I informasjonsalderen er mystikk alt annet enn enkelt å ivareta. Full info om den danske skreppa tilgjengelig her.

Selvfinansiert Utgivelse, 01.09.14
Mye Godkjent i det siste, og det kan jo lett påvirke min kredibilitet i negativ retning, men det er mye å velge i, og da er det jo så mye mer motiverende å prioritere kvalitativt. Dersom god dødsmetall, for eksempel, er din skål med melk, kan vi ta turen til Colombia for å møte fire karer som har lyktes med å snekre sammen en uvanlig solid death metal plate. Landet er gjerne mer kjent for å spy ut tildels elendige enmanns black metal. Det er ihvertfall det inntrykk jeg sitter med.

Bandet ble visstnok til så tidlig som i '97, men første livstegn var debutskiva fra 2004. Denne ble etterfulgt av livealbum, video og EP, før oppfølgeren så dagens lys i 2012. For meg er dette bande en helt ny opplevelse. Min entusiasme for dette bandets dødsmetall skyldes flere faktorer. Tempoet, for eksempel, tiltaler meg. Her går det fort, uten å "spore av" på bekostning av andre ting. Trommis Jairo Gómez kjører kule rytmer og mye fet blastbeat, samtidig som han bruker stikkene godt. (Ikke kreativt alla Igor Cavalera, vel å merke, men der er jo de færreste). Juan Guillermo Canos vokal består av utydbare grynt som likevel ligger i et tiltalende leie. Kan man si 'behagelig growl'? Han trakterer også rytmegitaren og gjør mye gromt med den. Kremriff med sterk variasjon, vil jeg kalle det. Sologitaren håndteres på uklagelig vis av Juan Camilo Sanchez, som viser at gode melodier ikke trenger å gå på bekostning av råskap. Vi får vel nevne bassist, Alexander Palacio også, selv om han er litt beskjeden og liker å gjemme seg bak de andre.
Det går som nevnt nokså raskt i svingene, og uttrykket er granitthard, men karene mestrer å legge inn masse variasjon, groove, melodi og tidvis overraskende elementer. I tillegg har dødsmetallen en viss mektighet ala Behemoth, som ikke skader mitt inntrykk. Jeg skulle gjerne hørt denne skiva over litt tid, og gitt en mer spesifikk og korrekt beskrivelse av mengden identitet låtene har, men jeg kan ihvertfall si at enhver låt har så mye melodi og variasjon at jeg tror låtene har ganske mye egenart i lengden. Lyden er temmelig god, og bidrar til at alle bestanddelene får den trøkk de trenger.
When Chaos Reigns er en positiv overraskelse i mine ører!
Sjekk videoen til Evil's Seed og singel-låta Débil Hombre.

Cyclone Empire, 05.09.14
Det tyske firspannet Ophis er ute med tredje fullengder. Mitt første møte med dem var den forrige skiva, Withered Shades fra 2010. Jeg skal ikke påstå at jeg erindrer særlig av det musikalske, men jeg husker ihvertfall utgivelsen. Ikke dårlig bare det. Musikalsk snakker vi om en form for death/doom med elementer fra såvel funeral som dsbm.
Dette er en mikstur som ikke skaper en særlig lystig atmosfære. Skiva er helhetlig sett nokså dyster og illevarslende. En del partier er mindre reddselsfullt, ja sågar vakre, men så har jeg da også ganske tykk hud. Det finnes også reale lysglimt, som den rolige avslutningen med strykere på Among the Falling Stones. Atter andre partier framviser mer ubehag, harme og vemmelse. Store deler av skiva går i seigt tempo, og det veksles pent mellom rolige nedstrippede partier og mer metallisk gjørmevassing. De gangene tempoet økes trer mer truende og hatefulle skygger fram fra katakombene med sine torturredskaper.
I jungelen av seige, stemningsfulle og dystopiske utgivelser skiller gjerne ikke Abhorrence In Opulence seg fryktelig mye ut, men skiva er gjennomført og lyden er god. Ikke fullt så infamt og guffent som antatt, men variasjonen mellom ulike grader av vemod og avsky er godt ivaretatt. Skiva varer i en time, så sørg for å fylle opp glasset før avreise. Anbefales til målgruppen, og der befinner du deg hvis dette høres forlokkende ut.

Svarga Music, 13.09.14
Jeg har nevnt før at nye aktører fra Ukraina (og også hviterussland) er på et høyt nivå for tiden. Det kommer selvfølgelig shait derifra også, men overaskende mye holder definitivt mål. Etter en demo i fjor debuterer herved trioen, som har vokst til en kvartett etter innspillingen av denne. Navnet Stryvigor er tatt fra en elv som renner gjennom de mektige Karpatene. Et passende navn til bandets lyriske konsept inspirert av natur, vinterlandskap, skumringstid, skog, fjell og stjernehimmel. Med intro, outro og seks låter mellom, tikker denne inn på 33 minutter. Kort, men godt.
Karene spiller sortmetall av tildels atmosfærisk karakter, men der andre band ofte tyr til langtekkelige passasjer med synt-basert drømmestemning, trøkker ukrainerne til og lar heller synthen danne baktropp. Det er et rullende driv over skiva, mye takket være ståpåviljen til batterist Rungvar. Deler av materialet har et visst Immortalsk preg over seg. Også her finner vi et drømmende preg, roligere passasjer og bakveggen av synth. Men det drønner mer. Lyden er tykk, fet og mektig. Khladogards gitarspill baner vei som brøytebiler over vidda. Vokalist Dusks melankolske og noe psykotiske svartvokal brøles ut med tyngde og overbevisning. På ukrainsk! Å bruke sitt morsmål er aldri feil i sortmetallens rike.
I stedet for å tvære ut tiden med mer figurativt hippie-preik, som at "musikken føles som et stadig flakkende nordlys", kan du like til helvetes godt sjekke ut de to låtene nedenfor. Min foreløpige favoritt, By Paths of Universe fant jeg desverre ikke. Забуте віками, som skiva egentlig heter, er kort, men dundrende, stemningsfull og behagelig.
Bon appétit!
EDIT 20.09.14: Full stream er nå tilgjengelig her.

Selvfinansiert Utgivelse, 13.09.14
Forskjellen på demoer og egenutgitte EPer kan være minimal. Bandet definerer denne som en EP, og musikken er på alle måter moden nok i så måte. Lyden derimot, for å ta det eneste negative aspektet først, har et noe uferdig preg. Lydbildet er nemmelig en anelse flatt. Det musikalske innholdet er som laget for et bombastisk lydbilde med trøkk, men framstår dessverre heller noe temmet. Trommene har ikke dårlig lyd, men hadde likevel fått et mer slagkraft og punch av bedre produksjon. Men altså, lyden er langt i fra helt livløs, og det er ingen susing, skurring eller ting som drukner helt i mixen. Det er mulig jeg er litt pirkete, og noen vil si jeg er for snill. Nuvel.
Endzeit kommer fra Finland, og ble til i 2012. I utgangspunktet unnfanget som et enmansband av gitarist Polaris, men denne intensjonen ble raskt kassert da Schwarz (vokal og gitar), Samuli (trommer) og Pyry (bass) meldte seg på. EPen ble skrevet samme år, og inneholder 22 minutter fordelt på fem spor. Gutta har kommet opp med et lyrisk konsept om en dødsdømt, framtidsløs verden hvor forfallet har gått for langt til å reverseres. Inspirasjonskilden er Detroit, hvor store bydeler preges av kondemnerte bygninger som fungerer som rottereir for kriminelle.
Etter en intro som ikke består av avantgarde lydkollasjer, men av av skarpe gitartoner og bombastisk trommespill, følger dystre riff, infernalske rytmer og rasende vokal. Det er svartmetall vi snakker om her. Metallen framstår som noe melodisk, men lystige melodilinjer er det uansett ikke snakk om, selv om noen av dem, som midtpartiet på Godless, ikke er direkte misantropiske. Gitarene varierer mellom full pedal svartmetal-riffing og mer melodiske spillestiler. Tempoet er passe kjapt, og trommisen legger inn en del perkusivt krydder i håndarbeidet. Bass-spillet akter jeg ikke å si så mye om. Hadde det ikke vært for at mannen så vidt kan høres i de to siste sporene hadde jeg trodd han var sykemeldt i innspillings-perrioden. Vokalisten er ikke den kruttsterkeste og kølsvarteste innen genren, men han gjør like fullt en god jobb.
Konklusjon: Bandet har laget en rekke temmelig gode låter, og instrumenteringen virker absolutt habil. Litt mer dybde og trøkk i lyden til neste gang, så kan dette bli riktig så uhyggelig.
Bandets bancamp er ikke oppe å gå enda, så vi får nøye oss med åpningslåta Hunger.

Terratur Possessions, 28.08.14
Fra Reykjavik på Island kommer Sinmara, et band som fram til i fjor gikk under navnet Chao. På fem år gav de ut én EP under den monikeren. Fire av karene har overlevd navneendringer, mens bassisten er byttet ut, og det kan nevnes at et par av karene også holder hus i Svartidauði og Slidhr.
Gjennom knapt 53 minutter får vi her åtte låter med svartmetall med trykkende stemning. Enten melodiene går i snegletempo eller det trøkker til med dysharmoniske gitartoner og fart, er det en klaustroobisk stemning som ligger som en klam hånd over det hele. Skiva har litt av dette "monoton, men intens"-preget vi ser stadig mer av, men her finnes tross alt en del variasjon. hastigheten stiger og synker, trommisen lever seg inn i denne ubehagelige verden og lever den ut i fullt monn, og gitarenes riff og giftige skarpe angrep gir ingen illusjon av stillstand. I de stille partiene ligger det en morder med kaldt, skarpt stål på lur i tåken. I de hurtige partiene føler du pulsen mens du beiner så svetten siler.
Offeret har drapsmannen i helene.
Etter 53 svette, klaustrofobiske og angstfylte minutter er det heldigvis over, og det er bare å trykke play igjen. For musikalsk helvetesild er det beste vi vet. Og det vi som ligger på lur med sylskarpe stikkvåpen i skodden.

Selvfinansiert Utgivelse, 01.09.14
Fra drammen kommer en pussig gjeng. De er ikke det første bandet som har kalt seg Skrømt, men de er det nyeste. Det er ikke lenge siden jeg skrev om et annet pussig følge, Rusty Crown, som har innført en egen definisjon på sin udefinerbare musikk. Sannsynligvis fullstendig uavhengige av hverandre har begge disse uortodokse band funnet det for godt å karakterisere seg som bastard metal midt i feiteste 2014. Atter en gang må noen ofre seg, og forklare almuen hva det innebærer.
I likhet med flere av Slagmaurs skiver, har denne en prolog, utført av en behagelig forteller-stemme. Åpningssporet Sorg åpner med messingblåsere i kombinasjon med dobble basskagger. En mektig låt der stemningene ikke er hverken direkte lystige eller sorgfulle, bare åpen og undrende. Etter litt sirkus-musikk som mellomspill returnerer vi til det storslåtte sortmetallske uttrykket, hvor vokalen er vekselvis hvesende og snakkende på en litt snodig Lok-aktig måte. I Syk skifter musikken fokus. Knutsen og Valentinerne møter Jokke og Ludviksen, med en form for minimalistisk metall, der metalriff på kassegitar og grov vokal møter et snilt og litt morsomt lydbilde. Musikken står fint i stil til den galskap tekseten omhandler.
En låt for låt -gjennomgang er ikke nødvendig. Dette er en smått psykedelisk tripp bestående av metalliske elementer satt sammen med elementer fra rock, visepop, jazz etc. Ikke en sedvanlig fusjon, men mer som to eller flere ufullstendige deler som sveises sammen til tross for manglende passform og symetri. Den norske teksten drar tankene mot Egil, Bare Egil, uten lyriske sammenligninger forøvrig.
Denne skiva er vel omtrent så langt fra metall jeg vil strekke meg på en side som tross alt heter Gorgers Metall, men den har en form for fasinerende psykhet og stemning over seg som tiltaler på en hypnotiserende måte. Den nysgjerrige kan sjekke ut mer musikk på bandets soundcloud-profil, og finne full stream på finske Kaaos Zine, hvor man også finner en liten gjennomgang av låtene fra bandets perspektiv.

Selvfinansiert Utgivelse, 06.09.14
Om et band spiller black eller death metal... All verdens flate pedaler og fulle pinner vil ikke gjøre bandet mer interresante om bandet ikke har mer å by på. Belgiske Atroxentis har veldig mye mer å by på! Etter Etter en mørk og stemningsfull intro bestående av blant annet harpe, strykere og perkusjon setter et monumentalt verk igang. Bandests andre albume består av fem låter, hvorav fire ligger rett over 10-minutters-merket, og en snuser 14 minutter i nakken. På Metal Archives er bandet listet som et svartmetalls-band. Det finnes elementer fra sjangeren, men her er det dødsmetallen som regjerer. Og den er mektig. Variasjon er et stikkord. Med saftig og dyp lyd dundrer Sven på trommene gjennom tordnende blastbeats, tekniske perkusjonsbiter og stadige taktskifter. Vokalen er skapt en plass dypt inne i mennesketrollet Yannick Herbaux, som også håndterer en av de piggtråd-trukne kampøksene. Sammen med David skaper han riff og melodier av Goliatsk størrelse, mens Ludo kommanderer jorden til å riste med lave frekvenser.
Det skjer noe absolutt hele tiden. Kalde stemningsfulle melodilinjer, råe rytmer, røffe riff og imponerende vendinger.Atroxentis har langt mer finesse enn ultrabrutale dødsmetall-bands. De spiller alt for suggerende og strukturert til å kalles teknisk dødsmetall. Melodiene er for mørke, seige og stemningsfulle for de fleste melodiske dødsmetallband. De blander for mye og for vågalt til å sammenlignes med old school dødsmetall. Gi den et par runder, med solid volum for å få fram det barbariske, stemningen, suget, drivet. Etter det vil du bare ønske mer.
Jeg bruker ikke å legge ut linker til uoffisielle smaksprøver, men gir man ut skiver selv må man for faen promotere seg, så dette er til bandets eget beste. Hør hele! Initium Possessionis.

Deivlforst Records, 06.10.14
Den andre skiva fra tyske Arath er etter sigende annen del i en triologi.
«I denne delen av reisen møter ARATH de dypeste dyp av sin sjel, og han må mestre de mørke utfordringer...» står der skrevet. Utover det vet jeg overhode ingenting om denne svartmetall-trioen. Så la oss heller konse om de 40 minutter black metal bandet har spilt inn. Jeg regner med at de som leser videre har plass til enda mer svartmetall i samlingen, så åpenbare floskler faktum som at vi har hørt det før, endog bedre, kan vi drite i. De gamle skivene kan vi utenatt. Gi oss mer! Her trengs kulde, så smitt oss med feber og dynk oss i flytende nitrogen, for faen!
Så er spørsmålet da, klarer tre ukjente tyskere å senke temperaturen ytterligere hos herdede vikinger? Tja. Låtmessig har gutta noe å gå på, men termostaten har de faktisk rimelig god kontroll på. Etter en intro med messingblåsere, som bærer bud om arktiske strøk, bærer det ut i kjent farvann. Med lett ullen, men grei nok lyd presenteres black metal med kjapp riffing og passasjer av seigere art. Her regjerer kulde og hat. Låtene kunne, som nevnt vært sterkere, men struktureringa duger, så trioen skal slippe trekk av den grunn. Instrumentalt gjør gutta en god jobb, og vokalen er hatfull. Etter fem låter avsluttes seansen med Glarkommer, en 11 minutter lang atmosfærisk sak bestående av synth og orgel. Gjerne ikke på nivå med Hvis Lyset Tar Oss, men i de baner.
Med litt mer kraft og trøkk i produksjonen ville denne blitt mer bombastisk og skarp, noe den hadde tjent på. Har du alt av nordisk sortmetall trenger du ikke nødvendigvis denne, men har du fortsatt hylleplass faller den trolig i smak.

For den som dveler i undergrunnen
og dyrker hatet deri
er Ungedul en parantes i grunnen
men sprer dog frost på sin sti.

Iron Bonehead Productions, 12.09.14
Disse amerikanske black/death-metallerne ga ut sin første demo for ti år siden, og har gitt ut flere demoer, splitter og compilations siden den gang. Mot sluten av juli i år ga de ut sin første fullengder, Obliteration, og er nå ute med en EP på 12" vinyl. Bandet spiller kjap, brutal og kaotisk ekstremmetall med nokså skittenstygg, halvgrøtete lyd. Bandet ønsker altså ingen anklager om at de ikke er 'true'. Joda, det kan ha sin sjarm det og, og nettopp derfor overrasker bruken av synth i første låt. "Antistrumentet" er kun brukt minimalt, utelukkende i denne låten og hjelper faktisk på stemningen.
Denne EPen varer i knappe 20 minutter og består av 8 spor med varighet fra rundt minuttet og opp til hele fire minutter. Tempoet varierer fra midtempo til fort og gæli, men det fandenivoldske uttrykket varierer ikke mye. Her er ingen tegn til nytenkning, originalitet eller øvrig dybde. Jeg har hørt værre musikk på P3, men dette har herved gått ut det andre øret for siste gang. Den eneste smakebiten jeg fant var Global Annihilation. Merk hvordan selv krigssampelen har bedre lyd enn selve musikken.

Debemur Morti Productions, 12.09.14
Noen liker tydeligvis støy og ambiens (og fonetiske tungetwistere). Personlig stod jeg over fjorårets Omen Ex Simulacra, til tross for at amerikanerne har gjort seg et solid navn, og det sier gjerne litt om mitt forhold til dem. Der enkelte band gir ut solide skiver, den ene etter den andre, mens de kjemper med nebb og klør for gjennombrudd og kontrakt, seiler noen rett igjennom på en bølge av hype, selv med heller begredelige varer i bagasjen. De gangene middelmådighet oppnår rask suksess, med undergrunnens ryktebørs på sin side, kvesser jeg kjøttøksa og tar på meg det kledelig blodflekkede slakte-forkleet. Noen må jo fortelle allmuen at keiseren er splitter naken.
Jeg tåler ambiens i moderate mengder blandet inn i metallen. Måten Slagmaur blander eklektiske samplinger av audiel avsky inn i musikken, tiltaler meg absolutt. Ren ambiens uten mål og mening derimot, fyller ingen funksjon i mine øreganger. Nå er ikke Ævangelist de værste aktørene på markedet, og det finnes spor som (noe motvillig) får meg til å legge vekk slakteredskapen.
"Allerede" i tredje låt, Præternigma, blander bandet musikk inn i de irrasjonelle lydkollasjene. Resultatet er dystopisk fremmedgjøring, som skaper høyst hørbare stemninger. Neste spor høres ut som en mengde industrielle og maritime lyder som går i synkron loop. I fire minutter. Det får da faen være grenser for vas. I Ælixir blandes det umusikalske makkverket med repetitiv ekstremmetall, før bandet tilsynelatende legger metallen på hylla og konverterer til frijazz. Vi hopper til nest siste låt, av i alt åtte. Halo of Lamented Glory flekser igjen musikalsk muskulatur. Et hatsk makinelt landskap stryker lytteren over kinnet med sylskarpe knivblader som svir når tåken av benzen legger seg i sårene. Joda, denne duger. Siste låt Writhes in the Murk begynner med gitarplinkring av syrete art, men beveger seg etterhver over i et nokså suggerende landskap. Riktignok meget repeterende, men like fullt tiltalende. Med tre av åtte dugelige spor, og enkelte andre greie partier, slipper denne altså unna full slakt, men bare så vidt.
Moralen er; følg ikke saueflokken. Lytt og spør deg selv: er egentlig støyende forvrengt fonisk terror noe for meg?

Self Mutilation Services, 22.08.14
Som bandets navn antyder, skal vi til finland. Som plateselskapets navn antyder, dreier det seg om DSBM. Depressiv suicidal sortmetal, såkalt, begynte som en subsjanger med det norske bandet Strid i 1993. Blandt andre pionerer bør følgende nevnes:
Tyske Bethlehem, som stadig ble mer misantropiske fra 1996, fram mot skiva med initialene S.U.i.Z.i.D. fra 1998. Det australske enmannsbandet Abyssic Hate, som utviklets seg stadig nærmere denne subsjangeren i løpet av andre halvdel av 90-tallet, fram til første (og hittil eneste) fullengder Suicidal Emotions så nattes månelys i år 2000.
Svenske Shining grep fakkelen med sin første EP i 1998, og gjorde sjangeren mer velkjent med sine tidlige, diabolske skiver utover første halvdel av 2000-tallet. Også italienske Forgotten Tomb begynte på den tiden å pumpe ut depressjon og misère. Det tok ikke lang tid før andre kastet seg på selvmords-toget, blant annet tyske Nyktalgia og danske Make a Change... Kill Yourself.
De siste årene har jeg likevel savnet gode utgivelser. Utallige nye forsøk drukner i snille post-black tilnærmelser, elendig lyd eller andre amatørmessige feller. Da er det godt å høre et band som setter sjelelig lidelse i forsetet atter en gang. De to finnene presenterer her fire låter som alle er mellom ti og femten minutter lange, og skiva tikker da også inn på 51 minutter. Plata framviser symptomer på en god musikalsk depressjon; Repetitive, monotone og svevende gitarer uten brå overganger, for ikke å kveppe lytteren ut av den hypnotiserende, euforiske døsen. Variasjon og melodier kommer selvfølgelig snikende. Her gjelder det bare å ha tålmodighet, eller å stenge av alle mentale kroppsfunksjoner og gå i midlertidig dvale, så kommer den komatøse fornemmelsen sigende naturlig.

Forever Plagued Records, 08.09.14
Vi skal til Mexico, der et par karer vil returnere ei gammel geit, noe som nok viste seg å være vanskelig uten kvittering, ettersom de har laget ei skive om det. Men seriøst... Funereus opererer i den obskure undergrunnen, der kvalitet og suksess regnes som kommersialisme. litt over halvtimen med passe hurtig black/death med passe møkkete lyd og passe blasfemisk holdning, serveres her. Jeg føler det er en viss inflasjon av obskuriteter som konkurrerer om å være mest mulig true. Det durer og går, uten at den ellers så lett-trigga rytmefoten min får rykninger. Et parti tidlig i femte spor, Below the Horns of Blasphemy, presenterer litt mørk og midtempo atmosfære som føles behagelig på en satanisk måte. Mer av det samme får vi i påfølgende Ascending the Throne (of Satan) til slutt følger faktisk noen ålreite riff og stemninger i Umbra Atrox. Den første halvdelen av skiva engasjerer imidlertid fint lite, selv om den har enkelte moderat stemningsfulle partier. Musikken er aldri direkte urkjedelig og jeg påføres heller ikke direkte ubehag, men det holder selvfølgelig ikke. At vokalisten høres ut som sortmetall-smurfen gjør heller ikke saken bedre. Så vidt midt på treet, og dermed ikke fullstendig underkjent, men jeg har hørt nok til å vite at det ikke blir flere runder.

M & O, 01.09.14
Vi skal til Georgia, et lite land mellom Tyrkia, Armenia, Aserbajdsjan, Svartehavet og Russland. Der finner vi fire karer som spiller symfonisk black metal. Når de startet opp i 2009 var det Borknagar som var den største inspirasjonskilden, men bandet fant aldri noen som kunne synge god nok clean-vokal, og dermed slo Signs sprekker. Ferdigstilt materialet til et helt album ble lagt til siden, for aldri å se dagens lys, med mindre selveste ICS Vortex stilte opp på vokal. (Tar du utfordringen, Simen?)
Etter diverse medlemsutskiftinger endret bandet karakter mot symfonisk sortmetall. Debuten kom mot slutten av 2012, og dette er oppfølgeren med knapt 50 minutter fordelt på åtte låter. Trommisen drar på, og det er godt med driv. Vokalen er den svarteste på den andre siden av svartehavet(?). Melodiene forhindrer monotoni og følelsen av langvarig repetisjon, og maner fram tanker om pianostilen fra gammel Dimmu. Like fullt føles det som om bandet godt kan komme opp med enda sterkere melodilinjer til neste gang. De føles nemmelig litt tilfeldige og pling-plong her. Det er det mest negative jeg kan komme på i farten, og jeg har ikke satt meg godt inn i dette materialet, så jeg ser ikke bort ifra at skiva vokser. Jeg synes uansett United in Tragedy en koselig og ukristelig måte å tilbringe kvelden på.
Sjekk album teaser eller album stream.

Selvfinansiert Utgvelse, 01.09.14
De fire baskerne som utgjør Dawnmaster er det ikke mye info å finne om, så vi konsentrerer oss heller om musikken. Bandet spiller melodisk dødsmetall med mye variasjon, og skiva er langt snillere enn jeg hadde regnet med. 11 låter presenteres på det jeg tror er debutten, og spilletiden er på 50 minutter, noe som med fordel kunne vært kuttet noe ned. Skiva åpner med noen nesten egyptiske toner, før passe hurtig dødsmetall i melodisk forpakning tar over. Vokalen er litt monoton på en moderne måte som jeg kan styre meg for, men soloen er godkjent. I neste låt er det smått thrasha rytmer og etter hvert noe upassende renvokal. Det sistnevnte blir det mer av i tittelsporet og påfølgende Jokua, som også innehar små post-elementer. Slik pusete popvokal hører ikke engang hjemme i sviskerock og fløtemetall! Spennet er ganske stort. Noen låter senere riffes og synges det som det gjerne gjør i hardrockens verden i låta Old Story som også byr på ålreit melodi og stemning. Schizofrenien fortsetter. Death, hardrock, thrash, sviskekompott med fløte, harde kjappe takter, rolige melodiske låter og moderne core-pregede rytmer, for å nevne noen bestanddeler.
Det finnes mye bra og brukbart innimellom, men nok ræl også. En ujevn skive som riktignok ikke fortjener full slakt, men som jeg like fullt kommer til å fortrenge i løpet av minutter.
Humor har de ihvertfall: Dawnmaster. Skiva kan streames her: Blood for Blood.

Svart Records, 03.09.14
Den 70-talls-inspirerte retro-doomen, som hurtig har blitt en egen sjanger de siste årene, har ikke fenget meg i nevneverdig grad. The Sabbathian har noe av dette preget, men fundamentet er av tyngre doom, med nok fuzz og vreng til å skape den nødvendige friksjon som kreves for å få grep i mine øreganger, der glatt musikk preller av som vann på tekstiler påført et nano-belegg av polymeriserte molekyler via damp, ved hjelp av ioniserte gasser i vakuum.
Bandet består av amerikanerne Joey Downs (Altar Blood) på bass og gitar, og Chad Davis på gitar, bass, trommer og Vokal. Sistnevnte har også mange andre nåværende og tidligere band, og har blant annet spilt i Hour of 13. Hovedvokalist er imidlertid Anette Gulbrandsen, som har sunget i blant annet Nàttsòl, og vært session, live og gjestemusiker for en en drøss med bands. Blant annet Leaves' Eyes, Mactätus og Voluspaa. Bandet debuterer med en trespors EP som tikker inn på litt over 19 minutter.
Første låt, Ancient's Curse starter med seige mørke gitartoner før kvinnevokalen, noe uventet dersom man ikke er klar over det på forhånd, dukker opp og tar føringen. Det er først og fremst denne som drar paraleller til nevnte nostalgibølge. Gitarbruken er noe mer doom-metallisk enn hva jeg har en fornemmelse av at er vanligere i nevnte sjanger. Med mannlig vokal ville jeg heller beskrevet stilen som doom med noe innflytelse fra tidlig death/doom, da det tidvis er relativt tungt og seigt. Med kvinnevokal oppleves musikken noe lysere og lettere, selv om Anette synger på både okkult og melankolsk vis. Etter tittellåten avsluttes utgivelsen med Nightshade Eternal, hvor tempoet økes betraktelig ²⁄₃ ut i låta. Derifra kan man karakterisere stilen mer som 80-talls heavy metal. En liten tonerekke drar tankene mot 22 Acacia Avenue, uten at jeg vil definere det som et plagiat. Anette synger bra, og musikken er passe tung, variert og frisk til at jeg godkjenner denne.

Century Media, 01.09.14
For 20 år siden ble tyske Dark Fortress dannet. Bandet har gått gjennom sin andel utskiftinger, men har, med unntak av et vokalistbytte, hatt stabil besetning på de siste seks av syv album, denne inkludert. Den "nye" vokalisten, Morean, som visstnok skal være en særs habil komponist, og som blant annet har spilt gitar med fullt symfoniorkester, er her med på sin tredje skive med bandet. Som årgangsvin/whisky (stryk det som ikke passer) har bandet eldet med stil, og blitt fyldigere og bedre med årene.
To av karenes album har "kun" tikket inn på litt over 50 minutter, ellers har tyskerne holdt seg over timen. Denne gangen ligger vi tett over eller under 70 minutter, alt etter som om man går for den ordinære CD/vinyl-versjonen, eller limited digipak med en akustisk bonusversjon av skivas korteste låt, The Deep. Selv om det gjerne ikke er nødvendig, er det vel på sin plass med en liten musikalsk innføring. Skulle du ha dine skolerings-behov dekket, hopp gjerne til konklusjonen.
Stilen er melodisk black metal, med alt det innebærer, og på 70 minuter klarer jaggu bandet å presse inn mange uttrykksformer. Melankoli, stemninger, atmosfære, melodier, struktur og oppbygning. Pose og sekk. Smør og flesk. Selv om det finnes mer ekstreme partier, er disse i mindretall. Stikkordene over er det som går igjen, men rams dem ikke opp tørt og hurtig. Les dem med andakt, æresfrykt og høy, fast og fyldig stemme. Stemningene og atmosfæren på Veneral Dawn er tykk som gamle TVer og melodiene er sterke som chili. Det finnes hint av Dimmu Old Mans Borgir Child her, men det er et sterkere småprogressivt og suggerende preg av noe utenomjordisk. Alt som går i moll evner likevel å skape et glødende velbehag. Jeg tenker litt på Agrypnies drømmende sfærer fra Exit.
Instrumenteringen er vel omtrent så fabelaktig som den kan bli, og lyden er helt herlig. Et dypt og mykt lydbilde, der man får følelsen av å svømme under vann uten behov for verdslige ting som oksygen. Konklusjon: Denne har snurret noen runder i dag, og jeg føler meg temmelig trollbundet. Jeg burde kanskje ha smurt meg med tålmodighet og heller skrevet en anmeldelse, men det har jeg ikke tålmodighet til. Selvfølgelig kunne en halvtime vært skrelt vekk, og vi ville stått igjen med 40 fantastiske minutter, men da hadde også minst 20 herlige minutter gått fyken. Dette er rett og slett en fantastisk flott skive med objektivt sterke kvaliteter i alle ledd!
Låta Chrysalis streames eksklusivt på New Noise Magazine.

Scarlet Records, 01.09.14
Disse danskene har gjerne kommet litt i skyggen av andre sortmetall-band. Ikke store nok til å være obligatoriske og ikke obskure nok til å være kult. (...som i 'kultklassiker'). Jeg har ihvertfall ikke fulgt bandet særlig intensivt gjennom årenes løp. (Hørte jeg noen undre på hvorfor årene løper når de kan ro? Nei vel, da var det vel bare meg). Bandet har vært aktive i litt over ti år, og har kommet til femte fullengder i diskografien. Forrige skive, Necro Spirituals (2010) traff bra, og jeg hadde håp om en naturlig utvikling, men den gang ei...
Det er 36 minutter svartmetall, med en preg av black 'n' roll danskene har skrapt sammen for anledningen. Introen er ett minutt fullstendig blottet for fantasi og mening. Det har jo med årene (dessverre) blitt industristandarden. Deretter følger åtte låter. Her er mye midtempo, noe som kunne fungert mye bedre med mer stemning, men her er musikken mer konsentrert rundt attitude. Skiva durere og går med få og små overraskelser. Melodier er et fremmedord, og rytmen byr heller ikke på mye variasjon, selv om Harm (ex-Glorior Belli m.m.) kan traktere sine trommestikker. Vokalist S. (ex-Exmortem m.m.) har en litt hvesende svartvokal som til tider går over i growl. Greit nok det, men den blir likevel vel ensartet.
Innen sjette låt kommer, har jeg nesten glemt å lytte til musikken som strømmer inn det ene øret og ut det andre. Med In Torture We Trust pt. II blir jeg gjort oppmerksom på musikken, da den atonale gjennomtrekken plutselig forvandles til kullsvart hat med rabies i blikket. Også siste låt, knapt syv minutter lange Blessed by Foulness er preget av mer trøkk, fiendtlig stemning og god variasjon.
Foruten to gode låter er dette en plate helt på det jevne. Hverken god eller dårlig. Jeg stiller meg dermed nokså likegyldig til denne, selv om følelsen av stagnasjon i forhold til nevnte Necro Spirituals fremmer noe skuffelse.

Selvfinansiert Utgivelse, 29.08.14
Denne utgivelsen ble sluppet digitalt 20.06.14, og er nylig sluppet i fysisk utgave via Metalmessage. Bloodred er tyske Ron Merz enmannsband, men han har fått noe hjelp her. EPen er spilt inn i Mastersound Entertainment Studio med Alexander Krull (Atrocity, Leaves´ Eyes) bak spakene. Joris Nijenhuis, fra de samme band, har gjort all trommingen her.
På den korte utgivelsen er det funnet plass til hele to låter. Det fem minutter lange titelsporet åpner med melodisk gitarspill til dundrende kjapp tromming. La oss dvele litt ved Joris nidrag. Det går ofte unna i et nokså heseblesende tempo, uten å gå over i full trav (blastbeats, altså). Fyren er dyktig, og legger inn en del variasjon. Likevel føles trommingen mer ekstrem og aggressiv enn melodilinjene skulle tilsi. Gitararbeidet er nemlig vel så mye melodisk som riffbasert, og følelsen av at de to forsøker seg på litt ulike tilnærminger og retninger får jeg ikke helt ristet av meg. Til tross for at også vokal er rasende sint. Vokalen er rå, og i utgangspunkt ganske tøff, men lite variert, og bidrar ikke mye til dybde og substans. Låt to, nesten like korte Spirits of the Dead, fortsetter i samme stil, og endrer ikke inntrykket av at Ron Merz nok kunne utført en mer sammordnet gjennomføring. Jeg aner like fullt potensiale her.
Uten melodiene til å skape mere dybde hadde dette blitt en mer hissig affære som fort hadde gjort Bloodred til nok et full-fart og rett-fram flat-pedal-band av den sinte, sataniske sorten. Noe rusk til tross, dette er nesten ti høyst trivelige minutter, som gir håp om sterkere oppbygning og lengre utgivelse i framtiden.