World Terror Committee, 24.07.14
Fem tyskere har fått sin første, og nå sin andre demo gitt ut på kassett via W.T.C. Jeg har aldri hørt om dem, men vil gjerne ha en fullengder. Disse tre sporene varer nemmelig ikke i 13 minutter en gang, og jeg tørster etter mer. Vel, jeg skal ikke skryte germanerne helt opp i skyene, men sortmetallen de serverer her er faktisk jævlig god. Sykt god lyd til demo å være, knivskarpe gitarriff, desperat vokal og stemninger fra ormebolet.
Dette er angivelig en "rehearsal", utrolig men sant, og den er nærmest ment som en forrett til et kommende album. Jeg kjenner at jeg gleder meg, og kommer selvfølgelig tilbake med anmeldelse når skiva kommer.
Et bilde sier tusen ord, men musikk sier millioner. Sjekk streamen:

Selvfinansiert Utgivelse, 09.07.14
Dmytro Pryymak fra Ukraina viser atter en gang at det er grunn til å la seg imponere av ukrainsk og hviterussisk metall for tiden. Tonen er angivelig også god, de to landene imellom. Dette er bare en demo, men den dumpa ned i postkassa i digipak-format, noe som selvfølgelig gjør den fortjent til litt navne-spredning. Den inneholder kun to låter, men disse tikker inn på ca 10 minutter, hver, så da får man jo litt ut av det. Litt fakta først. Bandnavnet kan skrives Kvity Znedolenykh Berehiv for de som ikke er så stødige i det kyrilliske alfabetet, og oversettelsen høres bedre ut på engelsk enn norsk: "The Flowers of crestfallen Shores". Skiva kan således oversettes til "Beyond the Horizon of Dreams". Dette er første demo, og det fiskes etter kontrakt.
Квіти Знедолених Берегів spiller death/doom av atmosfærisk art, som grenser mot funeral. Her er det gjerne ikke mye futt og fart, men det er heller ikke fullstendig sirupseigt. Det er fint, variert og vakkert det Dmytro har skapt, og velspilt nok til at jeg ikke hadde gjettet at én person hadde lagt på alle instrumentsporene. Personlig hadde jeg ikke hatt tålmodighet til å spille inn så lange låter flere ganger. Det er to vakre, men også "langdryge" spor. De føles likevel ikke mer langdryge enn de er ment å gjøre, hvis du forstår. Sørgmodige toner skal vare sørgetiden ut. Originalitet er vanskelig å oppnå i dene genren, og ukraineren må nok jobbe litt med sin musikalske identitet, men til første demo å være er dette meget bra, og det er, som sagt, imponerende at dette er én manns verk.
Hør låtene У обіймах (Тихі води) og Якби зорі..., og last ned fra bandets hjemmeside hvis det faller i smak.

Metal Blade Records, 22.07.14
Svenskene er ute med "den vanskelige tredjeskiva", som frasen sier. Hvor mye vansker de har hatt med skriving og innspilling vet jeg nada om, men målt etter resultatet har det nok vært overkommelige problemer i så fall. Ordet Karg er forgjengeren til ordet "karrig", og ble brukt om blant annet golde, ufruktbare landskap, ugjestmilde og gjerrige folk, og strevsomme, bister og barsk forhold.
Skiva er ihvertfall ikke ufruktbar eller gniten, men en viss steinlendt, ødslig og bitende gretten stemning er det likevel over den solide dosen vikingmetall. (Tre kvarter om vi ser bort i fra bonuslåten). Jeg aner, som også coveret antyder, et noe mørkere preg over denne enn over forgjengerne. Over deler av skiva hviler et noe monotont, men lett dystert og ytterst behagelig preg. Det kan være fristende å avslutte som jeg startet, med en frase, men jeg er ikke lenger så sikker på at jeg synes "førsteskiva var den beste".
Se videoen til The Runes of Hel, spilt inn i Vadstena slott (bygd 1545), og stream låta Remant of the Past.

Selvfinansiert Utgivelse, 18.07.14
Dette er tredje EP fra et finsk black/death-band med ytterligere syv demoer ('99-'09) bak seg. Gjennom fire låter på til sammen 16 minutter viser de fire finnene hva som bor i dem. Og det er tydeligvis noe råttent som har tatt bolig i, og infisert disse herremenn med uhellsvanger konsekvens. Her finner man råskap, hastighet og skrekkelige svarte stemninger, der det eneste virkelige aberet er den korte varigheten på EPen. Dette problemet kan løses ved å late ned de to foregående EPene, I Scorn på 14 minutter og II Slander på 21,5 minutter. Vips så har man nesten 52 minutter avskyelig avgudsdyrking. Vel, lyden på del I er absolutt under pari, men den er betraktelig bedre på de to siste. Om enn av svært forskjellig art.
Alle EPene er "name your price", og III Mockery er definitivt verdt en sjekk. Varigheten til tross.

Nuclear Blast, 18.07.14
Hva mere kan man si om en ny skive fra New Jersey/New York-thrasherne Overkill enn at de er ute med ny skive? De som har de siste 16 skivene er enten tjukke i penger, eller store fans. De sistnevnte har garantert skaffet plata og hørt den flere ganger enn meg. Er du blant dem har jeg ingen ting å tilføye. Dette er fjerde skive på rappen med samme lineup, og det er jo alltid greit når band kan konse mer på musikk enn innbyrdes problemer.
Overkill gjør som de alltid har gjort, de kverner ut drivende energis speed-thrash med fete riff, solid, multiassortert tromming og rykende soloer, frontet av Bobby "Blitz" Ellsworths karakteristiske vokal. Musikken er, som alltid, velegnet til øldrikking og headbanging. Helst ikke samtidig. Det blir så mye søl, og det hjelper ikke gråte over spilt øl. Du vet hva du får, og kvalitet er selvfølgelig høy. Kompletister har syv varianter av vinyl å svi av feriepengene på. Vi andr svir av pengene på en CD/LP, og desto mere øl.
Hvis du ikke vet hva du får så kan du sjekke de offisielle videoene til Armorist og Bitter Pill.

Century Media, 15.07.14
Først litt sladder. Entombed har, som Queensryche og Gorgoroth, opplevd en splittelse. De to gjennværende originalmedlemmene, Alex Hellid og L‑G Petrov har begge søkt om rettighetene til varemerket Entombed. Petrov spilte inn denne skiva sammen med tre andre medlemmer i fjor, og utgivelsesdato var satt til 29. oktober, men "tekniske problemer" (eller navnetvisten) har ført til denne utsettelsen. Hellid slo seg sammen med et par tidligere medlemmer, og utførte skiva Clandestine fra 1991 live, med 65-manns orkester (Gävle Symphonic Orchestra) og 40-manns kor.
Over til det musikalske. Entombed A.D. serverer, som forventet, god gammel svensk dødsmetall, med midtempo groove. Med hånda på hjerte, hvor mange skiver etter Wolverine Blues har du hørt i sin helhet mer enn et par ganger? Hmmm... det var ikke rare greiene! Jeg mistenker at denne kommer til å føye seg pent inn i rekka. Selv har jeg knapt hørt noe utover de tre første skivene, så sammenlignings-grunnlaget er syltynt, for å si det pent.
Back to the Front er tøff nok, den. Det finnes enkelte seriøst gode partier, og det er klart karene kan spille. Lyden, med fet buldre-bass og all ting, har jeg ikke noe å utsette på. Noen av låtene har et suggerende driv som gjør meg melankolsk med tanke på at skiva i sin helhet trolig kommer til å drukne i mengden av utgivelser som 2014 har å by på. Årsaken er at litt for mange av låtene/partiene må sies å være helt på det jevne. Noen spor er nok også litt under pari. Jeg har riktignok en mistanke om at dette er "en vokser", selv om det fortsatt er spor som trekker ned inntrykket. Andre runde satt i grunn en smule bedre enn første, men så er også disse inntrykkene impulsive av natur, og dermed lett farget av alskens forhold. Synes du gamle helter fortjener en sjangse, så har skiva (i hvert fall deler av den) sine kvaliteter. Kanskje er det nettopp DU som kommer til å verdsette denne?
I tillegg til Bedlam Attack (under), kan du også høre (den ikke fullt så gode) Vulture And The Traitor. Får du sjansen, så sjekk også åpningssporet Kill to Live, med melodisk snadder og Susperia-driv, den stemningsfulle siste halvdel av Eternal Woe, den suggerende Digitus Medius, den symfoniske introen og gitarspillet mot slutten av Pandemic Rage og de gode melodiene i avsluttende Soldier of No Fortune. Disse fem låtene kunne utgjort en styggfet EP, for faen!

Season of Mist, 18.07.14
Jeg har ved tidligere anledninger lovprist svartmetall fra Kanadas Quebec-distrikt, men de franske kanadierne vi her blir utsatt for, følger ikke den formelen. Her er det kjapp svartmetall uten veldig mye stemning og substans, det går i. De første trommetaktene høres faktisk så syntetiske ut at jeg kunne bannet på at det var trommemaskin i bruk, men det er en levende mann. Svenske Fredrik Widigs, ex-Demonical og ny trommis i Marduk spiller på både denne skiva og forrige album, debuten Unrelenting Fucking Hatred fra 2012. Ellers har vi Dark Rage på gitar, Alvater (som spilte gitar i nå splittede Frozen Shadows) finner vi her på keyboards, bass og sampling. På vokal finner vi Lord Worm som har gjort vokal på tre av Cryptopsys skiver, blant annet None So Vile.
Akkurat vokalen er faktisk hovedårsaken til at jeg ikke gadd høre denne nok til å skrive en anmeldelse. Jeg vet ikke hvilket filter vokalen er kjørt gjennom, men det kan ikke være et spam-filter, for resultatet er skarpt og jævlig. Som en høyfrekvent elektrifisert beinsag. Totalt inhumant. Musikken forøvrig er aggressiv, og har elementer av brutal dødsmetall bakt inn. Det finnes både fett trommespill og mørke stemninger som jeg liker her, men de gode eklektiske momentene drukner gjerne i full pedal og vokal-støy. Tøft i små doser, men ikke faen om jeg gidder lytte iherdig til denne frenetisk psyko-metallen bare for å gi en karakter. Dette er "elsk eller hat"-musikk, derav karakteristikken VX.
Black Storm Of Violence ligger på tuben, og skiva kan streames på Metal-Hammer.

Selvfinansiert Utgivelse, 12.07.14
Det finnes tre Dark Horizon der ute, men bare ett Darkest Horizon. Vi trenger sikkert ikke legge så mye i akkurat det. Disse seks tyskerne spiller en form for melodisk dødsmetall med store mengder filmatisk svulstighet. Etter to EPer er bandet nå ute med debuten.
Med melodiske gitarer og lystige piano og fele-toner skapes episke melodier som nesten kunne vært tatt rett ut av filmmusikkens verden. Bortsette fra at gitarer og trommer er for harde, og growlen for skummel for Hollywoods glatte stil, vel å merke. Musikken her er vel så mye i dur som i mol, men nevnte vokal og trøkk forhindrer at det blir pretensiøs søtsuppe. Noe her er pompøst, som i en scene der store hærskarer marsjerer mot krig, mens andre låter drar tankene mer mot sorgløse symfoniske trudelutter i stil med Bach og Mozarts mest lyse og trivelige kantater, suiter og sonater. Atter andre spor låner mindre fra det symfoniske, og har et mer aggressivt anslag. Personlig finner jeg blandingen mellom det hissige og metalliske, og det lystige og livlige, hele tiden med gode melodier, tiltalende. Bandet har riktignok litt å gå på kompositorisk og strukturelt, men dette er en debut med mye kvalitet. Gi meg gjerne mer allegro (hurtig, munter) kammermusikk i metallisk drakt.
Sjekk A Universe Reborn, A Thousand Dreams og/eller Utopia.

Candlelight Records, 13.07.14
Mens Norge, med sine 5,1 millioner mennesker, har minst 630 aktive metall-band med utgivelser bak seg, har folkerike India, med sine 1.173,1 millioner mennesker kun 105 ditto grupper å vise til. (Kilder: Wikipedia & Metal-Archives). Ett av disse er Demonic Resurrection. Bandet ble grunnlagt av The Demonstealer, eier av indias første ekstremmetall-label, Demonstealer Records, hvor bandets andre skive, A Darkness Descends ble gitt ut i 2005. Bandets første album, Demonstealer ble sluppet som en selvutgivelse fem år tidligere. Det store gjennombruddet kom trolig med The Return to Darkness, en solid symfonisk ekstremmetall-skive som ble sluppet i 2010 av britiske Candlelight Records.
De fem karene sysler fortsatt med symfonisk-klingende ekstremitet med progressive vinklinger. Bandet har et mektig og majestetisk uttrykk som balanserer hårfint på, men innenfor, grensen mot det pompøse. Et inntrykk er ikke nødvendigvis nok til å være sikker på hvorvidt The Demon King er kløktig nok til å anbefale både tid- og penge-bruk på. Her kreves noen runder til for å skille klinten fra hveten. Men med tanke på god erfaring med The Return to Darkness, har jeg trua. Det musikalske høres lovende ut, og både instrumentering og lyd virker tiltalende. Det kalles et godkjent inntrykk.

Moribund Records, 22.06.14
Hadde bandet hatt et lengre navn måtte jeg trolig gått til logoped for å klare å uttale navnet. Det viser seg at navnet er "orkisk" for "Smerte", noe som forklarer det meste, da jeg generelt sliter med uttalen av det språket. Hrizg er spanske Erun-Dagoths enmannsband, og det er sortmetall som framføres. Fyren har mange jern i ilden, og jeg har en mistanke om at hvert jern ville blitt smidd bedre om han ga det sin fulle og hele oppmerksomhet.
Det er nokså sjarmerende sortmetall fyren har skapt her. Personlig føler jeg at det har blitt alt for lite tradisjonell black metal her den siste tiden, så jeg nyter denne, men med det sagt, det er ikke kull og svarte skoger alt som ser mørkt ut. Låtene er greie, med alle de vanlige ingrediensene inntakt, men objektivt sett smaker det ikke akkurat ferskt grovbrød. Vi snakker midtempo til småkjapp sortmetall med grei variasjon og passe mørke stemninger. Lyden er trolig skrud av Erun-Dagoth selv, og er helt grei, selv om den kunne vært bedre. Jeg har nok hørt dette bedre såpass mange ganger at jeg velger å være litt kresen og stemple denne som middelmådig.
Sjekk selv: The Darkness og/eller From Endless Blackness.

MFL Records, 30.06.14
Etter å ha hørt gjennom hele Monolithe diskografien, og i tillegg forsøkt å sette ord på de ulike bestanddelene, de siste dagene, må du tro jeg har gått fra forstanden når jeg nå setter igang med ennå mer funeral doom. Vel... det er lenge siden jeg mistet forstanden.
Det er ikke fullt fire måneder siden Ennui sist var ute med en split, som jeg også skriblet ned noen ord om. Jeg nevnte da at jeg ikke hadde rukket å høre fjorårets skive, og jeg hadde planer om å høre den før jeg satt meg ned med denne spliten, men de siste dagene har bragt nok funeral, så nå nøyer jeg meg med de drøye tre kvarterene denne utgivelsen varer. Begge bandene har et felles konseptet om flukt... fra stress, fra kaos, fra sorg, fra desillusjoner, fra ansvar, fra virkeligheten...
Abstract Spirit er førsteband ut, og serverer her to låter på tilsammen 21 minutter. Musikken er depressiv, uten snev av lys i enden av tunellen. Tunge mørke toner setter meg, som lytter, i en mental tilstand av apatisk håpløshet. Hvem faen trenger vel heroin? Jeg skal ikke være skråsikker, for jeg gidder ikke dobbeltsjekke, men disse sporene er bedre enn hva jeg mener å huske at de to (av i alt fire) skivene jeg har hørt før, var.
Ennuis to låter varer i over 25 minutter, og er ikke så mye lysere til sinns ved første glimt. Her bringes dog noe håp, i form av lysere melodilinjer, men håpet henger også her i en tynn tråd. Ennui låter også denne gang meget bra. De har kommet et godt stykke videre siden den heller begredelige debuten.
Med tanke på stemninger, cover og konsept er vel henging i solid rep en mer nærliggende tanke. Vi må være morbide som lar oss behage av slik misere. (Så da er vel ikke jeg den eneste som har mistet forstanden).

ULoud Music, 27.06.14
Debutskiva Bloodshed Rebefallen fra 2007 falt vel sånn halvveis i smak, selv om vokalisten hørtes like jævlig ut som Dani fra Cradle of Filth. Det var også noe rom for forbedring. Taiwaneserne er nå ute med andre skive, hvor hyle-vokalen til min fornøyelse er tonet betraktelig ned. Også det synth-baserte symfoniske aspektet er tonet ned. Her finnes like mye melodisk som symfonisk ekstremmetall, tildels med sortmetall-influenser. Ikke alt er ekstremmetall heller, for den del. Det er flust med giarspill som kunne fungert også i hardrock-setting. Noen symfoniske elementer er bevart. Det dukker blant annet opp strykere, piano og kirkeorgel med ujevne mellomrom. Til min vellyst høres ikke disse elementene særlig syntetiske ut heller. Anthelion har også tatt i bruk kvinnelig opera-vokal i nokså utstrakt grad. Noe som gir musikken en ekstra dimensjon. Den spesielle melodien på denne i siste låt gir klare assosiasjoner til Covenant - Nexus Polaris. Alt i alt føler jeg at Anthelion her viser solid progresjon. Obsidian Plume overrasker positivt med god variasjon, ulike spillestiler og temmelig gode melodier. I tilleg, selvfølgelig, nevnte forbedringer av vokal og symfoni. Bandet tangerer gjerne ikke Chthonic riktig ennå, men denne likte jeg.
Se videoen til tittellåta, 黑羽. Ja, alle låttitlene er på taiwansk! 黑羽 betyr forresten "Svarte Fjær".
(Obsidian = Vulkanisert glass (smeltet stein), ofte svart i fargen. Plume = pryd-fjær, f.eks fjær i hatten).

Metal Blade Records, 08.07.14
Jeg har bare sporadisk kjennskap til New Orleans-kvartetten Goatwhore, men denne hørtes uansett såpass lovende ut at jeg måtte sjekke den ut. Dette er faktisk karenes sjette skive, de har holdt det gående siden '97, og hatt stabil lineup i fem år. Musikalsk snakker vi kjapp, fandenivoldsk ekstremmetall, der brutalitet og stemning møtes på halvveien. De fleste av de ti sporene ligger rundt 3,5 minutter. Unntaket er Cold Earth Consumed in Dying Flesh som er to minutter lengre. Her er tempoet senket, og vokalen pitchet ned tre hakk. Da er det ikke rart at det tar lengre tid å komme gjennom låten. Låta ligger midt på skiva og gir således en tempomessig pause. Herlig drøvel-rystende grovl, durende og drønnende midtempo avlastes av hurtigere, men like buldrende ørevoldtek ca ⅔ uti låta. Før og etter denne er det tempo, langfinger-attitude, gørr, blod og mørke stemninger som gjelder. Dette er røft, tøft, og uten tvil godkjent, men det er selvfølgelig ikke noe infløkt verk som jeg vil plukke fram i tide og utide. Ikke et must, men en kul og solid knyttneve i trynet på hele samfunnet når sommerfylla setter inn.
Goatwhore, Malevolence og Fallujah spiller oppvarming for Dying Fetus på John Dee (Oslo) 14. desember.
Låta som pirret min nysgjerrighet, FBS kan du streame under, eller se stilig lyric-video til.

Sepulchral Voice Records & Ván Records, 07.07.14
De tyske kongene av okkult ekstremmetal skiftet ut basist og trommis mot slutten av fjoråret, og den nye besetningen spilte tidligere i år inn en EP bestående av 40 minutter nytt og gammelt. Med fire låter, en 'midtro' og fire mellomspill, er vi oppe i ni spor... Eller ni graver.
Av de fire låtene er det to nye låter. Black Bone Crucifix og Nine Graves er mørke, mystiske, og viser et Necros Christos som fortsatt er vitale, selv om låtene ikke er helt på høyde med stemningen fra klassiske Triune Impurity Rites. De to andre låtene er om-arrangerte og nyinnspilte versjoner av Va Koram Do Rex Satan, fra nevnte skive, og Baptized By The Black Urine Of The Deceased fra demoen med samme navn, utgitt i 2004. Midtroen, eller midt-mellomspillet, er persisk-influerte Gates på fem minutter. De øvrige fire mellomspillene, av varierende lengde og stil, heter Temple I-IV i kjent Necros Christos-tradisjon. Liker du mystifistisk, okkultklingende ekstremmetal, liker du trolig Necros Christos, og i såfall faller nok denne i smak hos deg og.

Selvfinansiert Utgivelse, 05.07.14
Fra Portugal kommer en sekstett som spiller symfonisk dødsmetall. En sannhet med modifikasjoner, både ettersom trommisen er amerikaner og fordi jeg har en viss motvilje mot å kategoriserer musikk som "symfonisk" når elementene av symfonisk art er både sporadiske og syntetiske. Noe "kirkeorgel", "piano" og "fiolin" dukker riktignok opp både her og der, og synth-bakteppet er selvfølgelig på plass, men i 2014 foretrekker jeg å sette et markant musikalsk skille mellom Stormblåst og Abrahadabra. Denne "syntetofoniske" dødsmetallen har også vel så mange elementer fra den sorte genre, eller semi-sorte, om du vil. Mange av de musikalske faktene har et Stormblåst-preg over seg. Forskjellen er at Tyrania innlemmer noe dødsmetall, har kjedeligere låter og et mer amatørmessig preg.
Jeg føler meg litt streng, så jeg får skyndte meg å legge til at Scars i grunn er helt ålreit å høre på, og her er potensiale for forbedringer, så jeg skal ikke forkaste Tyrania helt. Jeg akter dog ikke å bruke mer tid på Scars. Jeg skal ikke anbefale dag å "bruke pengene dine på noe annet", da denne kan lastes ned gratis. Helt grei syntetisk symfonisk ekstremmetall som gjerne hadde vakt mer interesse for 15-20 år siden.

UKEM Records, 04.07.14
Atter et enmannsband. Denne gangen er det nederlandske sapient som skal i ilden med sitt band Abomnium. Det han har skapt på sin tredje skive er tildels atmosfærisk black metal med influenser fra andre ekstrem-metalliske sjangre. Den typisk atmosfærisk sortmetall har en tendens til å dra metallen ut i tid på seigt, men melodisk vis. Abomnium har også et seigt preg, der nyanser av melodi ikke har hastverk, men trommene har hastverk, og gir dermed musikken et mer tradisjonelt svartmetallisk preg. Stemningene som manes frem er mer melankolske enn onde, og Solace for the Condemned får dermed også et preg av dsbm. Alt i alt er det lite originalitet å spore, og du klarer deg nok fint uten denne. Med det sagt skal det også sies at det er funnet plass til både gode stemninger, dugelige melodier og tildels variasjon. Jeg plasserer denne mellom "midt på treet" og god. På sitt beste, absolutt godkjent. På sitt dårligste, ganske kjedelig.

Selvfinansiert Utgivelse, 04.07.14
Kvartetten fra Austin, Texas har sannerlig slitt ut sin andel medlemmer siden starten i 1990. Når bandet nå er klare med sin femte fullengder har de lagt hele 19 x-medlemmer bak seg. Bandet spiller en form for industriell death/thrash av det intense og klaustrofobiske slaget. Stemningene som kvernes fram er slette ikke ueffne, men jeg kan likevel styre min begeistring. Det skal litt mer til for at jeg skal bli entusiastisk over industielle toner, men det er greit gjennomført, og karene har sin egen stil tross alt, så selv om jeg beveger meg videre i livet synes jeg godt du kan sjekk ut videoen til Rise dersom du kjenner nysgjerrigheten bli pirret.

Horror Pain Gore Death Productions, 01.07.14
I følge metal-archives ble denne sluppet 1.juni, men HPGD Productions sier 1.juli, så da stoler vi på det. Amerikaneren Armon Nicholson styrer skuta alene, og skaper dødstrash av mindre spennende kaliber. Etter en EP i desember er nå debuten ute. Nærmere 34 minutter småskitten dødsmetall og lett gi-faen-thrash høres ikke ut som en dum kombo, og Eternal Oblivion kommer forsåvidt greit fra det, men gir ikke noe dypere inntrykk enn at musikken sliter med å penetrere porene i huden min. Originalitet er et fremmedord, det er ikke særlig spenstige tilløp til stemninger og struktur, og gjennomføringen er helt på det jevne. Noen kule thrash-soloer til tross, helheten etterlater meg likegyldig etter endt gjennomlytting!

Selvfinansiert Utgivelse, 02.07.14
Dette danske enmannsbandet serverer dødsmetall på svarte vinger. Lars Muldjord har som prinsipp å gi vekk alle sine kreasjoner gratis. Det er lidenskapen til metall som er drivkraften, og noe av motivasjonen for dette prinsippet er å vise andre at mann med pasjon, vilje og "blod & svette" kan utvikle sine evner og oppnå sine drømmer. (Jeg tok meg noen små kunstneriske friheter her).

Det musikalske er variert og godt utført. Du hører ikke at dette er enmanns, for å si det slik. Variasjonen omfatter både melodiske endringer, rytmer og varierende grad av aggressivitet. Også i stilart finner vi et greit mangfold. Selv om fundamentet her er dødsmetall, finner vi kosttilskudd av thrash-vitamer, black-mineraler, tekniske fiber og prog-protein. Anbefalt dagsdose må tilpasses individuelt. Dersom du har et variet kosthold fra før er nok ikke Muldjord en ren nødvendighet, men selv om det dukker opp mer spennende skiver er The Color of My Soul jaggu ålreit den også, og jeg aner så absolutt voksepotensiale her. Fargen på min sjel er forresten.... Nei, faen, den klarer du å gjette deg til selv...
Sjekk den kule tredimensjonale hjemmesiden, hvor du kan laste ned alt av Muldjord, om du behager.

Selvfinansiert Utgivelse, 27.06.14
I fjor sjekket jeg ut to tre-spors demoer på knappe ti minutter hver. Jeg skrive ikke om den slags utgivelser med mindre det er spesielle grunner til det. Når del tre i demo-serien nå er ute, ser jeg flere grunner til å tipse alle og en hver om svenske Torture Division
1: Den stabile besetningen består av tre særs habile döds-manglare. Noe du kan lese deg opp på selv, på metal-archives.
2: Disse tre fyrene spiller inn tre demoer, gir dem bort gratis, og gir deretter ut hele triologien som compilation.
3: De spiller inn i Unisound, med Dan Swanö bak spakene, og han har mixet en egen høy-dynamisk flack-versjon. Denne høres lavere ut, da differansen mellom gjenomsnittsvolumet og toppene er større, men forskjellen er signifikant forbedring, selv for en som ikke er audiofil! (Hvorfor skal skiver mixes høyt, vi har vel volumknapp? Sannheten er at høy lyd gir en illusjon av bedre lyd. Dette fenomenet, som har forringet kvaliteten på mange av dine favorittskiver, kalles Loudness War. Les mer her).
4: Musikken er tung, hurtig og midtempo, tøff, gruse-knusende dødsmetall med både engelske og svenske tekster.
Oppsummering: Grusende svensk dødsmetall med knall lyd, servert gratis fra veteraner i genren.
Det bes om at du "liker" Dan Swanö på fjøsboka hans.
Last ned The Reaping (320kbps MP3), eller velg heller The Reaping (flac med fullt dynamisk spekter).

ViciSolum Productions, 27.06.14
Sectu fra Stockholm kalte seg Cimmerian Dome fra 2005 til 2011. Det er, så vidt jeg kan se, kun under nåværende navn at de har vært aktive med utgivelser, men der har de til gjengjeld vært bra aktive, med skiver både i 2011 og 2012.

Her snakker vi dødsmetall med et til dels teknisk aspekt. Musikken er ikke for de svake sjeler. Ikke at det er veldig brutalt, men de har et meget mørkt preg. Stedvis befengt av en ekkelt og uhyggelig stemning. Vokalens okkulte black-preg passer musikken som hanskekledd hånd i ku, og samtlige medlemmer fortjener skryt for deres respektive instrumentering. Når lyden yter albumet full rettferdighet er det ingen grunn til at du ikke skal sjekke ut denne.
Høyst godkjent, okkult-klingende dødsmetall med svarte stemninger.

BadMoodMan Music, 30.06.14
The Morningside har ikke imponert meg nevneverdig med sine tidligere skiver, som var preget av saktmodig, progressiv death/doom med et snillt post-preg og en usunn interesse for trær. Denne gangen har de fire russerne lagt inn en litt høyere gir, og framstår nå som et lett progressivt, melodisk death/doom-band. Kanskje ikke store forskjellen på papiret, men for meg som lytter er det mye mer interessant å lytte til denne skiva enn tildligere støvsamlere. Det er fortsatt ikke veldig aggressive saker karene byr på, men musikken har litt mer trøkk og vokalen er kvassere, mer i black-gata. Den brukes dessuten flittigere, da tidligere verk har hatt så lite vokal at det grenset mot instrumentalmusikk. I tillegg kan mye flott gitarspill nevnes.
To skritt i riktig retning for The Morningside, og høres beskrivelsen fristende ut så sjekk ut bandet. Digital-versjonen på bandcamp er til og med "nevn din pris".