Gitargeniet Marty Friedman er ute med sin ellevte studioskive, uten at jeg kan erklære meg som noen spesialist. For meg er Friedman best kjent fra Megadeth. Dette er likevel en solid skive, og som jeg har forstått det på andre; en av hans hardeste.
Inferno har en drøss med gjesteartister, og meget god variasjon fra låt til låt. Vi er sågar innom hektisk frijazz i Meat Hook, som forøvrig har et nydelig parti der det hele roes ned rund 1:14. Her er det "vår egen" Jørgen Munkeby (Jaga Jazzist) som håndterer saxofon. Mye a materialet går i et solid, rocka tempo, og det legges stort sett mer vekt på det musikalske enn vokal. Ikke direkte uvanlig når det gjelder "gitar-onanister", selvfølgelig. Kun tre av tolv spor har vokal (joda, Jørgen roper litt i Meat Hook), og det er Danko Jones, David Davidson (Revocation) og Alexi Laiho (Children of Bodom) som står for disse bidragene. Ellers er det for mange gjester til å gå inn på alle. Mot slutten av skiva er vi innom både klassiske toner og flamenco. Sistelåta, Inferno (Reprise) tar opp tråden fra åpningslåta, Inferno, og lar følsomme, delikat toner avslutte skiva. Det er selvfølgelig formidabelt gitararbeid hele veien, og lyden har blitt vel ivaretatt av Jens Bogren (Fascination Street Studios). Ikke alt er like bra, og jeg blir litt mettet etter noe sånn som fire runder, men temmelig herlig og frisk skive, like fullt.
Sjekk flere låter hos ProstheticRecords.

Innspirert av nordisk svartmetall slipper disse italienerne sin tredje eller fjerde skive, slik jeg hadde forstått det, men det viste seg at disse var demoer. En skulle jo tro at ungdommen nå til dags var i stand til å legge ut begripelig innformasjon på nettet, men de klarer jo faen ikke det engang. Kan noen oppdatere metal-archives? Jeg antar dermed at dette er deres første skive, hvis det ikke er en profesjonell demo da...
41,5 minutter med symfonisk-klingende sortmetall får vi i alle fall. Og joda, ungdommen får da til noe. Det er tålelig gode låter italienerne her har snekret. Melodilinjene funker og oppbygningen er god. Lyden er helt grei og stemningene fordrer heller ikke full hi-fi. Passe ondt og spooky, med dugelig trommearbeid samt enkelte mer intense partier. Etter oppskriften. Selvfølgelig langt fra banebrytende. Det skulle jo tatt seg ut. Men god musikk er god musikk så lenge man klarer å lage nye låter basert på nye melodier og et mikroskopisk snev av egenart.

Portugisiske Moonshades andre EP starter med en symfonisk intro før bandets lett atmosfæriske, symfoniske og melodiske dødsmetall sparker igang. Med intro, mellomspill og outro er vi oppe i syv spor som til sammen runder halvtimen. Bandet har ganske gode melodier, brukbar variasjon og helt grei strukturering. De har litt å vokse på, uten at dette er dårlig av den grunn. Lyrikken har et konsept som dreier seg om den håpløse og fåfengte jakten på indre fred i en korupt verden som har gått av hengslene. Dette reflekteres i musikken som har et doom-preget melankolsk tilsnitt. Lyden er også forholdsvis god.
Dette er meget bra til et band i startfasen å være, og det kan bli et spennende band å følge dersom utviklingen går den rette vei. Én av tekstene kan du lese i videoen til Goddess Eternal.

Demoer er ikke noe jeg vanligvis kaster bort tid på, så dette blir bare en notis. Ukrainske Divine Clarity bet seg godt fast i meg, og denne ettspors symfoniske funeral black/doom -demoen er like gratis som den er digg, så har jeg ihvertfall gjort deg oppmerksom på den.
The Labyrinths Of Cold kan lastes ned gratis her.

Ondfødt kommer fra Finland, og debuterer her med en drøy halvtime svartmetall. Bandet ga ut en kort EP for et år siden, men det teller ikke. 9 låter med svenske tittler og tekster har de fått plass til, og alle tre fra nevnte EP er med. Selv om de fem karene har et noe ferskt preg svinger det greit av disse låtene, men kvalitete er som vi skal se, sterkt varierende på de aller fleste felt.
Spor en er en symfonisk intro, og siste låt er outro med piano. Innimellom får vi både hurtig, rett-i-trynet svartmetall og midtempo, stemningsbasert sådan. Produksjon/mix virker å være gjort individuelt for de ulike låtene, noe som selvfølgelig ikke yter helheten mye rettferdighet. Vokalen er faen meg et kapittel for seg selv. De fleste medlemmene får tydeligvis lov å leke vokalister, og det med sterkt varierende hell. Første ordinære låt, Blodspill har kurrant svart-vokal, låt to, Faensgyte, har meget god vokal, men når tredje låt, Kristi Fanskap, ankommer er det en stukket gris som har foretatt statskupp bak mikrofonstativet. Alt for vinglete til godkjenning, men på sitt beste koser jeg meg godt med Hexkonst. .

Svenske Hyperborean ga ut sin første skive i 2011, og er nå klare med oppfølgeren. Bandet spiller alternativ og til dels melodisk black metal. De har iblant stemninger av kulde, men låter rett som det er også litt sære. Riffingen låter ofte som saftig svartmetall, men plutselig legger karene inn noen progressive vendinger som medfører at hele sortmetall-stemningen forsvinner som duggfrisk øl i solen. Jeg føler at de har en god del tøffe takter her, men de bruker mye energi på å ødelegge det beste med vas og fjas. I det hele tatt ganske frustrerende. De kan spille, det skal de da ha. Når vokalen er sær og lyden er tynn og skarp i tillegg kan ambient-folket få ha denne i fred for meg.
Hør gjerne selv: The Slaves of this World og The Great Pestilence er gode eksempler. Soloen mot slutten av Ethics of the Conqueror er slettes ikke værst, og du finner flere låter på Hyperboreans youtube-profil, hvis ønskelig.

Dette er bare en test
Fragore er en spansk trio som ble startet i 2001, splittet halvannet år senere, og nå har vært aktive siden 2007. De har gitt ut et par skiver og mere til på egen hånd. Det bandet bedriver er en salig blanding av ulike sjangere innen melodisk ekstremmetall. Uttrykket spriker litt fra låt til låt, men kvaliteten er jevn og profesjonell. Fellestrekket er melodiøs metall med groove og mye bra gitarspill. Låta Ak-47 viser bandet fra sin mest "moderne" side, med tyngde og trøkk i versene og cleanvox i refrenget. Litt Pantera møter Volbeat. I Abominevole er det ren dødsmetall, Sad People er på sitt roligste som en Metallica-ballade, men ellers melodisk ekstremmetall, I Am Evil er tung men rolig, og har et snev av southern metal over seg, mens Mental Disorder thrasher bra fra seg.
I tillegg til 55 minutter med ny musikk er det tatt med to remastrede låter fra EPen Armored, med et noe poppete preg. Hvis gjengen kan bestemme seg, og helst legge fra seg de mest moderne elementene, ser jeg ikke bort ifra at neste skive kan bli meget bra. Godkjent... under en anelse tvil.
Resurrection Nemesis er den tøffeste låten. Få en minimal smaksprøve av flere låter her.

Tsjekkiske Master's Hammer høres på mange måter ut som Tormentors retarderte lillebror. De har ikke like mange merkelige påfunn, men høres likevel like syke ut, og det er liksom noe mer ubehagelig med de gærningene som tilsynelatende har en fot plantet i virkeligheten enn de som er ravende gale. Der Tormentor var en narr som hoppet og spratt rundt og gjorde ablegøyer, er Master's Hammer en sprut sprø gærning med vilt, bustete hår som står å mumler baklengst med stirrende kuleøyne og sammenvokste øyenbryn.
Musikken er messende og tildels primitivt rituell og lydeffektene er hinsides fatteevne. vokalen er åndssvak, som en åndemaner hvis guder er asymetriske vesner dekket med klebrig, mørkt skinn og uformelige hornete utvekster. Det er noe stemningsfullt over bandets eksperimentelle pagan/black, som på en god dag kan holde på lytterens oppmerksomhet i de 55 minutter syreangrepet varer. Er du ikke i rett humør kan dette fort bli litt for åndssvakt.
Se den intetsigende traileren, som like forbanna sier mer enn man skulle tro.
Nedenfor er et utdrag fra låten Pod vrstvou prachu som ble sluppet på en splitt med Blackosh tidlig i april.

De tre svenskene som utgjør Souldrainer pr 2014, framfører melodisk dødsmetall med en liten sci-fi-touch, ikke helt ulikt Hypocrisy, bare ikke like bra. Noen av låtene fungerer rimelig bra, men det finnes flere lange gjesp her. Det er merkelig hvordan det ofte ikke er noen medlemmer som blir kreditert for synth eller programmering når de "symfoniske" innslagene er så syntetiske av man kunne klart seg godt uten. Vokalisten, som forsøker å få growl og blackvox til å møtes på midten, lykkes ikke med å høres spesielt skummel ut i alle fall. og hva faen er greie med doble lag med vokal til stadighet? Det gir musikken en dødfødt tegneserie-karakteristikk. Alt i alt er dette en smule trøttende, selv om enkeltlåter kan ha anlegg for gode melodier og tildels tøffe stemninger. Jeg er kanskje litt streng, men dette trenger jeg ikke i livet mitt.
Litt konstruktiv kritikk; Dropp dobbelvokale og de syntetiske lydene, og sett fokus på litt bedre låtideer og struktur. Det finnes nemlig mye potensiale her. Se gjerne videoen til Behind The Face, en av de få kule låtene på Architect.

Tyskerne i Unisonic debuterte i 2012, med en fortsatt særs dyktig Michael Kiske i front, og en like dyktig Kai Hansen ved sin side. (Til eventuelle huleboere: Vi snakker legender fra Helloween). Skiva hadde sine melodier, men det var i grunn bare den selvtitulerte tittellåten som virkelig dro på rockefoten. Bandet får få en ny sjanse når de slipper neste skive i august. Det vi får servert på denne halvtimes-EPen er låta For the Kingdom som er smaksprøve og tittellåt fra kommende album, You Come Undone som er eksklusiv for denne EPen, samt fire låter fra forrige skive i livetapning fra Masters of Rock Festival 2012 i Tsjekkia. Jeg har nevnt dette med forventninger før. Da forrige skive startet med nevnte konge-låt ble resten av skiva en stor nedtur i forhold. Unisonic er slettes ikke værst i små doser hvis man ikke forventer kick ass rock'n'metal.
Med forventningene skrudd godt ned, låter dette slettes ikke værst. For the Kingdom har litt DIO over seg i refrenget, der trommene går kjappere enn vokalen og vokalen leder an i melodien, som i sin tur har en slags "snikende" stemning. Refrenget har et lysere preg. En pen gitarsolo, akkopagnert av rytmegitar og småhurtig trommetakt gir meg gode assosiasjoner til svunne tider. You Come Undone er litt mer rocka, og legger seg litt nærmere gammel Helloween. Ikke direkte kongelåter fra start til slutt, men begge er fornøyelige, har knasegod cleanvokal og suveren gitarspilling. Jeg vil si at det er håp for den kommende skiva. Men det er kanskje tryggest å holde forventningene i stramme tøyler ;)
De fire livesporene, spør du? Hva med dem?
Ok, da. Etter En intro bestående av Wagners Valkyrienes Ritt, samt noen sampler, sparker låta Unisonic i gang, uten å nå opp til den energien den har på skive. Deretter følger greie versjoner av Never Too Late, Star Rider og Souls Alive, med litt melodisk gitarlek hist og her. Kanskje ikke så mye å bruke penger på for andre enn fansen, men gokjent.
Hør utdrag fra de to nye låtene, eller hele For The Kingdom med lyrics.

Med kun en kort singel fra tampen av 2011 i bakspeilet ankommer finske Vainaja death/doom-scenen med brask og bram. De tre karene gjemmer seg bak de festlige pseudonymene Aukusti, The Gravedigger (Drums, Vocals), Kristian, The Cantor (Guitars, Vocals) og Wilhelm, The Preacherman (Vocals, Bass), noe som henger sammen med konseptet på skiva; en historie om en sekt som utførte kidnappinger, sermonielle drap og begravelser av levende mennesker langt fra allfarvei på den finske landsbygda på 1800-tallet. Jeg har forsøkt å finne ut om det er noen sannhetsgestalt i denne historien, men da jeg ikke finner andre referanser anser jeg den som fiktiv. Det er like fullt et koselig konsept.
At all vokal er på finsk gjør det gjerne litt vanskeligere å forholde seg til lyrikken, så vi beveger oss over til det musikalske. Tekstene messes fram som fra demonpredikanter fra helvete, og det musikalske er framstilt som et knapt 40 minutters mareritt, der toner tunge som sleggeslag treffer trommehinnene med dype drønn. Selv om Kadotetut ikke har intens hurtighet og mange lag med instrumenter, skapet likevel en sonisk, lavfrekvent vegg av drønnende intensitet, som balanserer støtt på knivseggen uten å bikke over mot hverken drone eller sludge. Lyden kan vi takke Dan Swanö for. En solid og blytung debut med en hel del stemning, altså. Stream skiva på Metalsucks.

Det er ikke ofte jeg venter i spenning på en samleskive, men konsepter har det med å gjøre ting mer interessant, og da tenker jeg ikke på historie-konsepter, ala Ayreon. Konseptet her er at åtte ulike band fra forskjellige europeiske regioner utforsker sin respektive, nasjonale folkloriske musikk og spiller inn sine tolkninger av sin folkemusikk. Det er Roman Sayenko fra Drudkh som har stått bak dette prosjektet fra Season of Mist, og bidragsyterne er som følger:
Primordial (Irland), Drudkh (Ukraina), Häive (Finland), Kampfar (Norger), Winterfylleth (England), Mondvolland (Nederland), Himinbjorg (Frankrike) og Ava Inferi (Portugal).
Mye spennende, med andre ord, og resultatet har blitt hele halvannen time (nesten) fordelt på to disker. Det er fåfengt å forsøke å omtale alt, så det får holde med noen kjappe utdrag og en konklusjon. Winterfylleth leverer klassisk-klingende symfoni og akustiske toner av vakreste sort, Häive gir oss kul folkmetal, Mondvolland er innom både middelalderen og mer progressive toner, Himinbjorg bringer sekkepipe til torgs, og vi har vel aldri hørt Kampfar så lavmælte. Ikke alt fenger like bra, men alt i alt er det veldig mye flott musikk her.
Du kan høre hele skiva hos Metal-Hammer Norge: One And All, Together, For Home.

Se for deg en blanding av skitten, men melodisk dødsmetall, okkult 70-talls heavy metal med preg av stoner, groovy thrash og svartmetalliske stemninger og tildels vokal. Black Anvil fra New York består av fire karer fra hardcore-bandet Kill Your Idols, og karene er angivelig kjent for å mikse hardcore og black metal. Det er heldigvis ikke rare sporene av førstnevnte på skive nummer tre. På Hail Death finner vi ti låter, der majoriteten passerer seks minutter med god margin. Skiva tikker også inn på over 70 minutter. Jeg trives godt i selskap med denne, og tilgir lett at de har rappet litt fra Black sabbath's Childre of the Grave i låta My Hate is Pure
Her finner du full stream: Hail Death (beveg musa ned på skjermen hvis spilleren fordufter). Du kan også se traileren.

Med en fot planta i tradisjonell dødsmetall, og den andre planta i 2014, leverer Misery Index ei skive som ikke er direkte old school, men heller ikke veldig moderne i uttrykket. Noe grindcore finnes i deler av rytmer og vokal, men ikke mer enn at konservative veteran-fans kan sette pris på The Killing Gods.
Misery Index kommer fra Baltimore, Unaiten, og har fem medlemmer med god erfaring. At mitt første møte med bandet viser seg å være skive nummer fem er jo nesten litt flaut. På The Killing Gods serveres tolv låter på under tre kvarter. Personlig er jeg ikke veldig glad i denne vokalen. Ikke at den er direkte slitsom, men heller ensformig og en smule ivrig og masete. Ellers er dette nokså grei death metal med modeat variasjon og kurrant spilling. Det er mange enkeltpartier med gode riff, rytmer, soloer og noen få veldig gode partier, men få (om noen) låter som stikker seg ut som virkelig solide. I sin helhet blir skiva, som vokalen, litt langdryg i lengden. Halvveis godkjent. I inneværende måned hører jeg heller på Beneath, Hour of Penance og Sinister (anmeldelse kommer!).

Disse franskmennene er ikke de værste blandt power-bandene der ute, men så spiller de ikke power metal heller. Her blandes tyngre stoff inn. Nevnte sjanger møter moderne-lydende thrash light på halvveien. Vokalist Jo Amore har riktignok temmelig lys stemme, men litt brodd har han likevel, og ender forsåvidt opp som "Udo Dirkschneiders lillebror". Dette er Nightmares niende skive, og Genetic Disorder var ikke så aller værst. Det jeg savner her er de tøffere psrtiene fra forrige skive, samt de gode melodiene som må til for å heve bandet til minneverdig og ikke minst meningsfull standard. Det fundamentale, i form av instrumentering, grei låtstrukturering og lyd, er på plass, men uten spesielt gode låter blir ikke dette stort mer enn helt grei lettmetall. De prøver tydeligvis hardt, det skal de ha. Middelmådighet, som dette ender opp som, er ikke godt nok i konkurransen om min oppmerksomhet, og den innstillingen deler jeg sikkert med de fleste av dere som følger med ;).
Trailer 1.

Første fullengder fra denne italienske kvartetten kom ut for noen dager siden, og hadde jeg ikke hatt et par referanseband (som jeg kommer tilbake til) å støtte meg på kunne disse 56 minuttene med små-symfonisk, lett gotisk og melodisk progmetall blitt betydelig vanskeligere å forklare. Både herre- og kvinne-vokalen har et særdeles teatrekalsk og syngende vesen. Foruten noe growl og litt koring er det lite ekstremvokal og soprano å spore her. Det hele føles litt "soundtrack til rockemusikal", som Sweeney Todd møter Repo! The Genetic Opera. Sleng inn litt elementer av Pink Floyd, jazza partier, konseptskive-virkemidler og generelt ting som Arjen Lucassen kunne kommet opp med mens han tok oppvasken, så nærmer vi oss. Det klarte jeg jo ganske bra, selv før jeg trekker esset ut av ermet: Orphenage! Likhetene er ikke til å stikke under en stol, hva nå enn likheter har under stoler å gjøre. Sleng inn litt Dismal Euphony og Sorg i miksen, så har du et hint, om ikke annet.
Så til det viktigste: Duger det? Ja, jeg synes italienerne har gjort en god jobb med komponering og strukturering, og utrolig nok, ca 14 år etter at jeg begynte å bli lei av denne musikkformen, framstår den nærmest som frisk og original. Hvem skulle trodd det?
Døm selv: Humananke - album preview.

Dette bandet kommer fra Melbourne, Australia, og er to år etter debutt-skiva, klare med sitt andre album. Belligerent Intent overrasker med særdeles velskapt og knusende dødsmetall med svartmetallsk vokal. At medlemmene har sin fartstid merkes. Dette låter betydelig hvassere enn majoriteten av nykommere vanligvis gjør, selv om de ikke kan spise kirsebær med de aller største riktig ennå. Originalitet er et absolutt ikke-tema, men det bys på trøkk, attitude og aggresjon nok til å tilfredstille menigheten, vil jeg tro. Det er greit med variasjon i melodilinjer og takt, men fartsmessig er de rimelig øs-pøs mesteparten av veien. Lyden er grei... altså... Instrumenter og vokal har god lyd, og ok fordeling i mixen, men sluttproduksjonen (i den grad det går an å kalle det det) låter litt flatere eller tammere. Det mangler liksom litt pønsj. Det blir vel egentlig pirk fra min side. Belligerent Intent leverer sterk, om enn noe generisk, dødsmetall. Godkjent, men ikke et must, med andre ord. Favorittlåt: Grand Empire of Death stikker seg ut med en mektig fet start.

Salvaticus består av fire amerikanere, og ble startet i 2010. De er nå klare med sitt første livstegn, en fullengder bestående av 4 låter á 10 minutter (ca). Her blandet sortmetall og akustiske natur-dyrkende toner på stemningsfullt vis. Tildels atmosfærisk, men også råere og kaldere enn hva man gjerne assosierer med den slags uttrykk. Vokalen er av det svarte slaget. Tidvis snerrende og hås. Bandet har et melodisk preg, der melodilinjene er med på å skape den riktige stemningen. Mange små og store endringer langs den musikalske sti, gir god variasjon. Meget god debut, med god lyd etter forholdende. Denne får du til valgfri pris i digital utgave, ved å klikke på bandcamp-logoen i spilleren under.

Fire fyrer fra Drammen (det hadde passet bedre med Fitjar, Fredrikstad eller no' annet på F) rocker løs på sin første fullengder. Gutta har én EP bak seg, i tillegg til "den obligatoriske demoen". Metal-archives definerer galskapen som Thrash/Southern Metal. Sørstatsrock/metall er et temmelig blankt kapittel i min bok, men jeg ser ikke bort ifra at det stemmer. (Munnspillet er i affal med). Thrash hører jeg ikke mye av her, selv om uttrykket kan være litt thræsha. Det er mye punka og rocka boogie-metall her. Spor av Motörhead og Backstreet Girls er nokså tydelige. Hint av Black Sabbath og NOFX kan også detekteres, selv om disse bandene ikke er representative for sounden Wartex har opparbeidet seg. Den noe spesielle vokalen til Stian Johnskareng (bassist, Koldbrann) passer i grunn bra til musikken. Jeg var noe skeptisk til å begynne med, men dette er ålreit party-rock/metall, der de ulike låtene har ulik signatur og identitet, selv om de passer fint sammen. 12 låter kvester ørene dine på 38 minutter.
Sjekk den passe hysteriske lyrikk-videoen til The Ugly, og hør gjerne When It All Fades to Black - teaseren.

I likhet med Retribution, et par hakk nedenfor, skiftet også Inthraced navn i 2012. Disse finnene rakk å gi ut én EP under navnet Instinct. Den medregnet er dette karenes tredje EP. De tre sporene tikker inn på et kvarter, så det er ikke rare greiene sånn sett. Musikken derimot, er ikke til å kimse av. Black/death med presisjon, hastighet og et moderat melodisk/symfonisk bakteppe er hva gutta snekrer, og det finnes fellestrekk med Keep of Kalessin, blant annet. Jeg tror ikke dette er veldig gamle karene, men har ikke funnet noe info om det. Dette er solide saker, om enn et godt stykke fra alt som kan kalles old school.
Alle tre låtene ligger på bandets youtube-profil.

Mer symfonisk black metal. Denne gangen fra statene, og debuterende Zorakarer. På 42 minutter forsøker Portland, Oregon-gjengen å overbevise om at de har det som kreves for å gå i Limbonic Arts fotspor. Det har de ikke. Låtene består av "berg-og-dalbane-melodier", som vingler, svirrer og roterer uten retning. Masse melodi, som for å skjule at de ikke egentlig har reelle melodier å vise til. Det er ikke direkte vondt å høre på, men med syntetisk koring og piano, en vokalist som ikke HELT mestrer black-vokal, smått tafat tromming og flat lyd, er ikke dette noen fryd for øret heller. Det eneste som ikke haver under pari her, er gitarene, som gjør en grei jobb. Coverarten er ikke ille, og låtene Biology of the Gods og Through Hyperion Wastelands duger nokså greit. Det redder selvfølgelig ikke skiva. Kanskje neste gang?

Intet mindre enn 14 band har valgt å kalle seg Retribution. At disse spanjolene valgte å skifte til dette navnet i 2012 etter å ha gått under det mer originale Y3K siden 2001 er dermed noe pussig, men dem om det. Under forrige moniker gav de ut en demo og en fullengder. Etter navneskiftet ga de ut en EP i fjor, som jeg (for anledningen) blåste digitalt støv av og skrev litt om her: Opus Serpentis (Prologue). Bandet består av syv medlemmer, noe som skyldes to vokalister, keyboardist og ekstra gitarist. De har her tatt med seg alle låtene fra nevnte EP, og i tillegg skrevet 7 nye låter.
Musikalsk er dette Dimmu Borgir opp av dage, skjønt med et snev av gotisk preg. Det sistnevnte atkket være klassisk utdannede sopranen Itea Benedicto Colás (Niobeth). Den mannlige vokalisten, Loquacious Shihan, bidrar i grunn til en mer teatrekalsk vri selv, da hans vokal er mer gryntende enn snerrende, og jeg får noen vibber av Gloomy Grim. 56 minutter med kvalitetsfylt gotisk-klingende, operatisk, symfonisk (far from true) black metal av det episke slaget er hva du får her. Om det er noe du ønsker å bruke tid på, anbefaler jeg deg å sjekke videoen til Corpus Anticristi Y3K. (Hvor får jeg kjøpt en sånn hatt?)

Fem tyskere med minimal band-erfaring har siden 2008 finpusset sitt uttrykk fram til denne utgivelsen, som er første livstegn fra gjengen. Det er fristende å kalle dette old school death/doom, da dette har mye tidlig/mid-90'talls britisk death/doom over seg. Ledsaget av fin, mørk growl tryller Decembre Noir fram pene melodier. Naturligvis med sorgsinn og tyngde, frustrasjon og de knugede henders uforløste sinne, som inngredienser. Som seg hør og bør er det også litt lengde på sporene; 7 minutter i snitt. A Discouraged Believer er en høyst velkommen debut i mine ører.
Jeg anbefaler heller de to offisielle videoene, A Discouraged Believer og Resurrection, enn streamen under.

Argos er et hviterussisk band som framfører små-symfonisk, melodiøs ekstremmetall med illsint kvinnelig vokal. Navnet har de tatt fra en av de eldste byene i Hellas, datert 4000 år tilbake i tid. På 25 minutter viser bandet at de kan snekre nokså minneverdige melodier, i tillegg til en cover av en Catamenia-låt. Der det brukes synth låter det ofte i overkant syntetisk, men bandet viser at de klarer å fylle høyttalerne også uten dette virkemiddelet. En grei EP, men jeg kommer neppe til å bruke særlig mer tid på Daylights Gone. Man skal ikke se bort ifra at Argos en dag vokser seg like store som for eksempel Arkona.
Stream tilgjengelig på MetalHeads.by.

Med nok fuzz og vreng, eller distortion som det så pent og passende heter på utenlandsk, til å skille Clinton fra hveten (har han glutenallergi siden det er nødvendig?), gir britiske Vallenfyre ut sitt soniske angrep nummer to i albumformat. Det var, som de fleste sikkert har fått med seg, Gregor Mackintosh (Paradise Lost) som startet Vallenfyre. Med seg på laget har han folk fra My Dying Bride, At the Gates, Paradise Lost, etc. Lydbildet drar i mitt tilfelle tankene uvilkårlig mot band som Entombed og Triptykon. Musikalsk blir førstnevnte den beste referansen av de to. Her er det ikke primært seige og doomske toner vi møter, selv om det ligger et lag sirup på gitarstrengene, som forøvrig låter mer som stramme bassgitar-strenger, stemt til bristepunktet. Det rocker en hel del av det gutta gjør. Et black'n'roll-preg som svinger og groover bra. Det betyr ikke at vi ikke også får treigere låter her. Råflotte Bereft, for eksempel, har helt fantastiske elementer av over 20 år gammel Anathema. Kongelåt. Det er stor tempomessig variasjon på skiva, og man er er sågar innom nokså speeda partier. Gode drivende låter med egenart og kul lyd. Dette kan jeg like. Jeg er riktignok ikke enig med meg selv om hvorvidt denne er bedre en debuten, A Fragile King fra 2011, men så har jeg da også bra sansen for den.
Stream finner du hos Decibel. Se også musikkvideoen til Splinters.

Amerikanske Agalloch er herved ute med sin femte skive. De eneste skivene jeg har et forhold til er de to første, Pale Folklore fra '99 og The Mantle fra 2002. På den tiden var den atmosfæriske og doom-pregede folk/post-metallen bandet framfører ikke bare mer nyskapende, men jeg føler etter tre-fire runder med The Serpent & the Sphere at også låtene var mer innovativ på den tiden. Bandet har fortsatt evnen til å komponere vakre melodier og konstruere greie låter, men jeg føler like fullt at det skorter litt på det idémessige og stukturelle. Dette blir mer "bakgrunnsmusikk" mens man leser en bok eller konverserer med bekjente i mine ører. Fint? Ja. Spennende? Nei. Ikke dårlig, men midt på treet, derav VX.

Spanske Empty leverte en nokså god sortmetall-skive med The House of Funerary Hymns i 2009. De har nå gitt ut sin fjerde skive, og her blandes fortsatt råe partier og stemningsfulle passasjer. Og stemninger er i det hele tatt stikkordet for denne utgivelsen. Direkte originalt er det naturligvis ikke, selv om Empty har pondus til å fremstå som et band med en viss identitet likevell. Vokalisten høres på sitt beste ut som en nær slektning av Niklas Kvarforth, på sitt værste som en mannlig ekvivalent til Olga Marie. Stemningene som skapes er del klassisk ond, grim og creepy svartmetallsk art, men også mer svevende spirituelle toner. Desverre er det det åndelige stemningen som dominerer. Skiva er ikke helt ueffen, men selv etter tre runder gir den meg ikke på langt nær det jeg hadde håpet på med tanke på forrige skive. Kaskje sitter det bare langt inne? Dette er uansett såpas bra at det grenser til V.

La oss heller forholde oss til de engelske variantene av band og albumtittel, ok? Bandet kalles Do Skonu, ukrainsk for Inntil din død, og The Grand Awakening Among the Great Sleep er de to ukrainernes tredje fullengder. Utgivelsesdatoen er litt usikker. Bandets og selskapets nettsider proklamerer henholdsvis 12.03 og 20.04. Ikke at det spiller noen stor rolle.
Musikalsk snakker vi mørk, midtempo, og tregere, svartmetall av sortsindig og pagansk art. Melodiene er tålelig gode, og skaper sammen med den raspende snakke-vokalen på et fullstendig uforståelig språk, en egen ritual-klingende atmosfære. Greit å høre på. Det største aberet er imidlertid at de fleste låtene er bygd på samme lest, og albumet blir således ikke spesielt spennende. Når det positive og det negative veies mot hverandre stanser nåla på "helt grei skive".
Streaminga nedafor er fra selskapets bandcamp. Bandets bandcamp finner du her.

Franske The Great Old Ones er, som bandnavnet kan antyde, over gjenomsnitt inspirert av H.P. Lovecraft. Bandet viser at sjangeren post-black ikke nødvendigvis bør avskrives riktig ennå, slik jeg har mer enn antydet et par ganger. Med fransk distorsjon spiller bandet seig, skitten og stemningsfull sortmetall. Jeg kan gjerne kalle det drømmende toner, det bandet lirer av seg, men da tenker jeg først og fremt i retning mareritt. Du finner ikke de avskyelige søtladne blomstereng-med-bedårende-rosa-ponnier-låter her. Jeg skal ikke skryte bandet opp i skyene, for all del, det er fortsatt post-black, det er tregt som funeral, selv og trommene har det travelt. Det er ikke stor variasjon, men likevel nok stemning til at denne kan nytes i sin helhet. En helhet som varer i 53 minutter. Etter det er jeg mett (av dage?). Stundom veldig bra, men ikke like fengende hele tiden. Jeg lar tvilen komme tiltalte til gode, da brorparten fungerer godt.
Hør selv. Her har du skivas avsluttende låt, Behind The Mountains.

Sugen på litt italiensk symfonisk black metal? Ikke det nei? Vel, du har faen ikke noe valg. (Teknisk sett kan du jo la være å lese dette, men...) Denne skiva kom ut for en drøy måned siden, på samme dag som den infamøse fleipen om Emperors nye klær, så og si.
Heretical begynte under navnet Immolator så tidlig som i 1993, uten at deres forsøk på å leke onde noensinne har truffet mine trommehinner. Bandet har vært gjennom min og din og sin andel medlemsutskiftinger. Kun én original er å finne i dagens besetning. Så var det det musikalske da...
Det "symfoniske" aspektet består av et keyboard, kanskje ikke så alt for uvanlig, desverre, men at det er vokalisten som håndterer tangentene høres unektelig litt spesielt ut hvis man tenker live-framføring. Se for deg Shagrath stå bak en synth foran på scenen, med den stygge flosshatten til Stian Aarstad. Huff. De tre kvarterene denne skiva varer føles betydelig lengre. De finnes gode idéer og tøffe ting her og der, men det er dessverre mye rot. Musikken går ofte i intenst "fort og gæli"-tempo, vokalen backes tidvis av snakke-roping, noen steder styrer synthen all melodi, og de melodilinjene er ikke nok til å mumle hurra for, en gang. Den ene låten som inneholder sampling av ordentlig orkestral musikk, Res Satanæ Creata, inneholder ikke metall... Mye sært, og helhetsinntrykket er schizofrent så det holder. Det finnes som sagt tilløp her. Stilig fiolin et par steder, blant annet, men i det store og hele bør du ungå denne. Jeg oppsummerer med et rim:
Mange tilløp små,
de rotet til det og!

Belgiske Pestifer, som kom ut med sin andre skive for noen uker siden, er et nytt bekjentskap for meg. Gitarspillet på starten av skiva er så flott at jeg umiddelbart aner noe temmelig stort. Noe som ikke innfris fullt så sterkt som håpet på. Teknisk dødsmetall kan være så mangt. Enkelte henger seg for mye opp i teknisk flinkis-preg, på bekostning av det låtmessige. Pestifier lar til en viss grad låtene komme i første rekke, noe de selvfølgelig gjør klokt i. Det betyr ikke at de skygger unna progressive vendinger og avantgarde partier. Det er endel snadder i bandets futuristiske sci-fi stemning, og dersom de ordene fikk deg til å tenke på Voivod, så ja, det finnes likheter, men her kjøres det utelukkende dyp growl. Alt i alt blir det likevel mye far-out, rent musikalsk, for mitt vedkommende. Større fans av sjangeren bør likevel sjekke ut låten nedenfor. Pluss for særdeles utypisk bass-spill.
I tillegg til låten under, finner du sistelåten Positronic Symphony på youtube.

Britiske Seprevation består av fire Bristol-karer som nå gir ut sin første fullengder. Bandet har bare noen år på baken, men det er ikke noe jeg tenker på når bandets thrasha dødsmetall durer løs. Eller dødlig thrash, alt etter som. Det minner en hel del om teutonisk thrash, blandet med dødsgrowl og agressiv tromming. Det lukter litt tidlig Slayer ogSepultura også. Et og annet sted sniker det seg i tillegg inn klassisk heavy riffing. Variasjonen kunne vært noe sterkere, jeg har hør låter med mer egenart, men det er småpirk som absolutt ikke betyr at dette er dårlig. Sologitaristen gjør meg nærmest ør når han drar til. (Når en mann gir meg slike følelser føler jeg at jeg trenger å snakke med noen...). Skiva er jevn, og alle låtene har sine høydepunkter. Hvis vilter thrash/death av den gamle skolen er noe som tiltaler deg bør du ikke gå glipp av Seprevation - Consumed.

Disse italienerne startet før millenniums-skiftet, ga ut sin første skive i 2000, og har nå kommet til den femte i rekka. Jeg har vært borti dette melodiske dødsmetall-bandet før, men har ikke noe forhold til dem. Litt research viser at felespill har vært bandets kjennemerke gjennom karrieren, noe som har fått dem til å klassifisere seg selv som Dramatic Death Metal. Jeg skal ikke krangle på den. I tillegg til tradisjonelle dødsmetall-elementer finnes det uten tvil et snev av det dramatisk teatrekalsk her. Bandet kunne like gjerne brukt den sure maska som kjennetegner drama, som endel av logoen. Jeg trekkes litt i to retninger her. Tidvis føles det som om det er de symfoniske elementene som drar skiva fremover, mens det metalliske kommer dultende etter. Da trøkker gjerne trommer og gitarer til, men når de orkestrale partiene toner ned glir gjerne metallen over i det generiske igjen. Heldigvis er ikke dette en konstant, det er mere en trend. Også metall-vokalen kan bli litt slitsom. Da er faktisk de operatiske vokalbruken bedre. Musikken er variert og har en viss progressiv oppbygning. På sitt beste ganske spennende, som en blanding av SepticFlesh og rockeopera, men også tidvis noe kjedelig og andre ganger noe rotete. Skiva ser ut til ha et konsept som tar utgangspunkt i "seiersdagen". Jeg gir denne VX, rett og slett fordi jeg mener denne skiva må høres flere ganger før jeg kan si om den fortjener det ene eller det andre. Lydbildet er noe komplekst, hvilket kan snu begge veier. Interessant!
Hør selv. For eksempel Sacred War og Age of Decay.

Dette er en fornøyelig, men akk så kort EP, så jeg skal fatte meg i korthet selv. Jeg kom tilfeldigvis over denne i dag, og slenger den med da den kom ut i dag, og fordi den var så billig. Finske Oath består av V.Khaoz og Grim666, som har én tidligere EP, og én split. Fordelt på to låter og totalt 13 minutter som kan lastes ned mot valgfri betaling på bandcamp, finner vi Stemningsfull blackmetal med røtter tilbake i tid, samtidig som de ikke kun går i ferdigtråkkede spor. Kvaliteten er god. Fullengder neste?

Fem karer fra Reykjavík spiller nokså brutal dødsmetall med tekniske innslag. Debut-skiva kom for et par år siden, uten at den ble fanget opp av min radar, og her har vi oppfølgeren. Uten forhåndskunnskaper ville jeg tippet at dette var skive nummer fem fra en amerikansk aktør, for det låter definitivt gjennomført og profft av islendingene. Viktige kriterier, men det viktigste gjenstår;
den låtmessige kvaliteten.
Nå er hverken teknisk eller brutal dødsmetall mine favoritt-sjangre, men Beneath er ikke blant de mest ekstreme innenfor noen av undergruppene, selv om det lukter mer disel og bensin enn jord og treskeverk av dette. (Ikke spesielt oldschool, med normale ord). Skiva varer i 53 minutter, og alt funker ikke like fett, så de kunne fint sløyfa 15 minutter og stått igjenn med det sløyeste. Like forbanna... gutta har både variasjon, suggesjon, stemninger og gode melodi-snutter på plass, så da blir fasiten: Godkjent!
Lyric video: Chalice.

Franske Lethian Dreams er ute med sin tredje skive, og jeg er snart ferdig med å pløye meg gjennom den for første og siste gang. Vi snakker kvinnefrontet post-sovemusikk av typen som var ansett somrolig og vakker når sjangeren var fersk, men som ble like kjapt gammel og smakløs som åpnet skinkepålegg. Atmosfærisk, melodisk, melankolsk post-rock, post-metall, Shoegaze, gotisk doom eller hva faen de kaller alt sammen. Lethian Dreams ligger å vaker i en like rolig innsjø (eller sølepytt) som Les Discrets og den nyeste fra Alcest. Det blir ikke storm i et vannglass, og jeg trenger litt bølger i min musikk!
Finn deg noe å høre her hvis du gidder. Jeg melder meg ut av denne formen for lavmelt klynke-musikk med øymiddelbar... ublikkelig... Faen!

Disse svenskene ga ut tre demoer under navnet Karneywar før de skiftet navn til Karnivore i 2010. De ga ut en skive i 2012, og er nå ute med oppfølgeren. Bandet startet som en kvintett, men er nå redusert til en trio, uten at det nødvendigvis betyr noe.
Det som derimot betyr noe er hvordan deres melodiske dødsmetall høres ut. Det er ganske typisk "helt ålreit" melo-death med thrashy feel som åpenbarer seg. Låtene er i grunn tøffe, de, og melodiene er helt greie uten at noe stopper ut før det renner ut det andre øret av den grunn. Vokalen er tøff nok, spillingen bra nok, lyden bra nok. Det mest minneverdige her er svensk vokal på låta Ut ur askan, noe som ikke benyttes for mye, samt avsluttende Mr Gein, som faktisk har en creepy melodi som evner å feste seg litt. Grei skive å høre på, men neppe noe jeg kommer til å huske om to uker dager. (Jeg har rævva hukommelse, ok?)

Den polske trioen Devilish Impressions er ute med en EP bestående av to nye låter, samt tre remastrede låter fra demoen Eritis sicvt Devs (2002). De tre fullengderne gruppa har på samvittigheten har vært litt varierte, men kan generelt sammenfattes som melodisk og til dels symfonisk black/death-metall. Jeg velger å starte med demo-delen som utgjør de tre siste låtene her, ettersom den ble spilt inn først. Demoen hadde sikkert den vanlige hensikten, å fiske etter kontrakt, og har ikke vært solgt separat, slik mange velger å gjøre. Disse sporene har et litt primitivt uttrykk, men lyden er skapelig bra etter forholdene. Det er lange låter vi her har med å gjøre, som utgjør drøye tre kvarter. Musikalsk veksles det mellom smått intens og primitiv, men likevel symfonisk anlagt ekstremmetall og ambiente, atmosfæriske partier. Tidvis nokså heftig krydret med pling-plong-sampler og syntetiske lydkollasjer. I tillegg har disse låtene et ganske så mørkt, ondt og noe dystert preg. Litt blanding av f.eks. Bethlehem, Abruptum, Limbonic Art/Obsidian Gate og Burzum - Filosofem. Låtene minner ikke veldig mye om albumene som kom i ettertid, men de er stemningsfulle, og jeg har litt sansen for dem.
Mens noen kanskje har størst interesse av å studere bandets utvikling fra den spede start, finner jeg personlig de to nye låtene mest interessante. Ikke bare bærer de bud om stilmessige endringer, men bandet bekrefter også selv at de beveger seg i en ny retning. Dermed har jeg spart desserten til slutt. Også disse har et mørk, "abrupt" og plaget vesen, som skaper en følelse av at de i tillegg til å utvikle også tar et skritt tilbake til sine røtter. Bandet har introdusert 7-strengers gitar, gått vekk fra triggere på trommene, og skåret synthbruken ned til beinet, men den største endringen ligger i det musikalske, så har tatt et stort steg i retning klaustrofobisk sinnstilstand og satanisk aggresivt sinne.
Jeg gleder med til neste fullengder.

Etter 6 år er greske Dead Congregation klare med sin andre skive, og atter en gang snakker vi klassisk old school death metal. Det finnes en mengde utgivelser i sjangeren som går som et tungt lokomotiv på strake skinneganger, uten en sving. Dead Congregation velger å legge inn overganger, ulike rytmer og riff og soloer, noe som tilsammen skaper rikelig med variasjon, uten å tulle med oppskrifte forøvrig. De som er møkk lei av overprodusert såpe kan puste lettet ut. Promulgation of the Fall er herlig skitten og hardtslående i lydbildet. Konklusjon: Hvis en 40 minuters dose god gammeldags dødsmetal i stil med Incantation og Immolation høres forlokkende ut, kan du notere Dead Congregation - Promulgation of the Fall på handlelista.
Død og begrave meg vel: Schisma.

Har du noengang opplevd at sinnet har spilt deg et puss når musikken du spiller ikke stemmer overens med sjangeren du trodde du hørte på? Jeg innbilte meg at dette var brutal, støyete og skitten dødsmetall, og høyre hjernehalvdel (fantasi og kreativitet) dreiv og leita etter noe som manglet samtidig som den oppfattet ting som ikke burde være der. Det tok litt tid før den logiske venstre hjernehalvdelen gadd å gi beskjed om at dette var noe helt annet. Men da falt også noen biter på plass.
Noneuclid består av fire tyskere med erfaring fra Dark Fortress, Obscura, Triptykon, Thulcandra etc. Sammen spiller disse en progressiv avart av dødsmetall, og dette er deres andre album. Forrige, og eneste tidligere utgivelse, kom ut i 2006. Ord kommer til kort når musikken skal beskrives. Her mikses grymme riff, odde takter, jazz, dissonant brutalitet, atmosfære og cleanvokal, ambiente kollasjer og flamenco-undertoner i en rikholdig konstellasjon. Ikke alt på en gang, riktignok. Selv om skiva ikke er fullt så eklektisk som ingredienslista over kan indikere, er det godt gjort å få denne montasjen til å høres såpass uanstrengt og naturlig ut. Etter et par gjennomhøringer er jeg temmelig skråsikker på denne har enormt voksepotensiale. Denne skiva kan du laste ned for den nette sum av "name your price" på bandcamp. Foreløpig favorittlåt: nummer 3, Buried Forever.
PS: Se også opp for DVDen Transition Metal.

Ifing er et amerikansk tomannsband, oppkalt etter elva Ífingr, som skiller jotnenes verden Jotunheim, fra æsenes (gudene) Åsgard. Against This Weald er deres debut, og består av tre spor på totalt 36 minutter. Etter en 4:20 lang instrumental intro følger to låter på henholdsvis 13:10 og 18:30. Musikken er nokså rolig atmosfærisk black/folk-metall med drømmende, middelalderske og natur-inspirerte stemninger. Låtene har gode melodier, og dermed identitet, selv om det ikke er noe nytt her rent sjangermessig. Med såpass lange låter er noe repetisjon helt naturlig, men melodiene er fine, det er ulike stemnings-passasjer i hver låt, og det er nok variasjon til å gi vind i seilene, og skape fremdrift. Med blikkfløyte og samplinger av vind og bølger søker fantasien lett til vikingskip, Soria Moria eller Tolkiens verden. Behagelig.

Greske Battleroar er ute med sitt fjerde album, og det blir også mitt første møte med dem. Jeg legger ingen fingre imellom når jeg utbasunerer at samtidens heavy metal imponerer meg særdeles lite, men Battleroar skal ihvertfall få pluss for originalitet. Nå er ikke dette ren heavy metal heller, for så vidt, det er episk sådan som tenderer mot doom metal. Dermed blir lytterens tilnærming også en annen. Inkorporeringen av fele i bandets metal gir assosiasjoner til My Dying Bride og, til en viss grad, The Sins of Thy Beloved, og skaper en uvanlig stemning. Vokalen, som vanligvis er det ødeleggende elementet i melodisk cleanvokal-metall, har riktignok ikke fullt så røff snert som jeg foretrekker, men den passer godt til uttrykket. Vokalist Gerrit Mutz (Sacred Steel) har en grei stemme, som til tross for at den er litt mild, i hvert fall ikke er flat, feminin eller bommer på tonene. Kun i et kjappere og hardere spor som Chivalry, savner jeg en litt råere vokalist som kan ta litt i og tømme lungene så drøvelen flagrer. Låtene er stort sett temmelig rolige, men også stemningsfulle, nokså lange, og godt konstruert. Bandet høres instrumentalt proffe ut, og er fulltallige med to gitaristet, egen fiolinist og dedikert vokalist. Lyden er også god, så etter å ha hørt denne et par ganger, og sluttet å tenke på Blood of Legends som heavy metal, har jeg ingen problemer med å anbefale deg å sjekke ut skiva.
Smak på Poisoned Well.

Samtlige tilløp til god, klassisk heavy metal de 20 siste åra har effektivt blitt lagt øde av elendig vokal. Det føles ihvertfall slik. Daff, nasal eller kastrat vokal kan ødelegge inntrykket for de beste. Nå er ikke det helt tilfellet her. Heavy Metal skal være livlig, testosteronfylt, adrenalin- og dopamin-fremkallende, og gi lytteren lyst til å styrte en øl med den ene neven, mens den andre viser horns up. Satt litt på spissen, selvfølgelig. Heavy Metal skal ikke være sytete, melankolsk eller nedstemt. En ballade eller to er lov, men de skal faen ikke være no' samlebånds-ræl ala Scorpions-skiva Crazy World!
Absolva består av tre briter, som alle har spilt med Blaze Bayley live. På Anthems to the Dead, deres andre skive, spiller de 52 minutter uten energi eller innlevelse. Det finnes tendenser her, som i låta Live for the Fight. Dette er ikke det værste jeg har hørt, men det forblir bakgrunnsmusikk som det overhodet ikke er verdt å LYTTE aktivt til.
Hør for all del selv: Victimiser, eller mer power-metalliske Never Back Down.

Etter å ha vært aktive siden '98, og gitt ut to demoer og en EP, gir portugisiske Humanart ut sin første fullengder, bestående av intro, outro og åtte låter. Det merkes av det er et relativt ferskt band, og 50 minutter med små-primitiv svartmetall blir da å gape over vel mye.
På de evige jaktmarker, der urinstinktet driver oss i jakten på ny musikk, kommer man over mye humbug. Blant all dritten fant jeg noe som blinket i måneskinnet. Det viste seg å ikke være edel metall, men kråkesølv kan være fint det og. Humanart har et lovende preg over sitt lett naive første-forsøk. Den tynne og til dels stakkato sortmetallen, frontet av en temmelig tørr black vokal, går ikke helt hjem på første forsøk. Her finnes likevel både sjarm og potensiale. Bandet har enkelte gode idéer, men ikke nok til 50 minutter i denne omgang.

Med gråtende gitarer og dyp dødsralling gir Doom:VS ut sin tredje skive, hele 6 år etter forrige verk. Doom:VS kommer fra Sverige, spiller death/doom med mer enn et snev av begravelse. På Earthless presenteres vi for 6 saktmodige låter på til sammen 50 minutter. Tempoet er seigt som en elv av stadig kjøligere lava. Gitarsporene er vemodige, vare og klagende, men samtidig vakre, med et lite håp om lys i enden av tunnelen. Vokalisten har minst én fot i graven. Growlingen er som nevnt dyp, mens renvokal-innslagene har et talende preg av attitude som kan minne om So Much for Nothing. Trommene holder takten på gravalvorlig vis i zombie-tempo. Ingen Red Bull der i gården. Doom:VS består av Johan Ericson (Draconian m.m.), og på Earthless har han fått hjelp av Thomas Akim Grønbæk Jensen (Saturnus etc.) til litt gjestevokal. Dersom du liker Mourning Dawn, Shattered Hope, Mourning Beloveth, Swallow the Sun und so weiter, har du du sikkert trykket play nedenfor for lenge siden.

Møt Drex Wiln, enehersker i russiske Blacknack, samt hovedaksjonær i bandet Drex Wiln. Blacknack har to tidligere fullengdere, og med Servants blir det én skive i året. Musikken vi her får severt er uptempo dødsmetall med groovende rytmer og gode melodier mellom de speeda riffene. Låtene river temmelig godt ifra seg, og aktiverer lett den motoriske hjernebark, som i sin tur styrer voluntære bevegelser som rockefot, banging og lårtromming. Trommene går tidvis i hundre og helvette, og jeg føler meg usikker på om fyren pisker driten ut av trommene, eller om det er programmering det er snakk om. Forskjellen er ikke lengre så lett å høre for en ufaglært idiot som meg. Velspilt eller velprogrammert... det funker! Gitararbeidet er det ikke noe å utsette på, tvert imot, og vokalen er omtrent på kanten av hvor grov growl kan bli før det oppstår vakuum i luftrøret, og støvsuger-effekten oppstår. (Bare rør, selvfølgelig). Dette kan vi like. (Ja, vi lider litt av multippel personlighetsforstyrrelse). Velspilt, variert og feit dødsmetall, altså.
Stream Servants på VK.

Det har vært nokså opp og ned med tyske Eisregen og deres sære avart av såkalt dark metal, sjangeren der alt som ikke passer inn andre steder plasseres. Jeg hadde sansen for Wundwasser i sin tid, og den framstår fortsatt som den beste av de skivene jeg har hørt. Bandet, som faktisk har ti skiver på samvittigheten, er nå ute med en EP som trolig har som funksjon å fylle litt av tiden før neste album, med foreløpig tittel Marschmusik, som planlegges utgitt til bandets 20-års jubileum i 2015. På "Fløytevennen", eller Flötenfreunde, med rottefangeren fra Hameln på coveret, får vi servert fem korte låter der midtempo dominerer. De to første låtene er temmelig rett fram og anonyme. Blut saufen høres ut som en dance remix, altså helt forjævlig. Mordlust har et syntetisk gotisk/"black light" preg. Ikke så ille som det høres ut. Og da gjenstår kun Tot/Untot, som ikke gjør for mye ut av seg. Litt krydder i form av psyke elementer i typisk Eisregen-ånd er det funnet plass til, som blokkfløyte kattejammeret i Tausendschweiner, men det gjør ikke Flötenfreunde uunværlig. Denne klarer du deg FINT uten!
Men for all del, hør gjerne Tausendschweiner eller noe annet.

Sarpsborg-bandet Tonic Breed har akkurat gitt ut sin andre skive. En skive som tar lyttere med på en reise tilbake til børjan av 90-tallet, og den daværende thrash-scena. Det lukter litt "black album" og eldre Metallica av Outsold, og referansene mot øvrig Bay-Area er stundom også tydlige. Enkelte steder kan referansene bli i tydligst laget, som når instrumentalen Borregaard følger i sjøstøvel-sporene til mektige The Call of Ktulu. Samtidig er det utført på gjenomført måte med en egen vri, og garantert med glimt i øyet. Ikke helt old-school thrash, men ikke veldig langt ifra heller. Heller ikke veldig hardt, men stemningsfullt utført, med god variasjon og struktur. Sologitaristen får en ekstra stjerne i margen, men de andre har ingen ting å skjemmes for de heller. Anbefalt til alle som fortsatt anser Load og ReLoad som nymotens vas.
Se den merksnodige videoen til The Thing That Should Not Be Bad Company, og hør promo-traileren.

Spring Illusion er tredje skive fra et russisk enmannsband som sverger til sortmetall med en undertone av posttraumatisk satanist-syndrom, eller hva faen det heter. I likhet med den kjekke lille båten, heter fyren bak Griefrain Elias. Til forskjell fra den naive lille redningsskøyta Elias, er vår bakmann, Elias, både ensom og depressiv. Tilsynelatende. Sortmetallen beveger seg mellom de atmosfærisk nedtrykte sfærer og mer hatfull og aggressiv agenda. Lyden er av typen "grei nok", og det er forsåvidt gjennomføringen og. Min verden rystes ikke, akkurat, men når vokalen er mest forbanna klarer Elias nesten å lokke fram et ørlite satanisk smil. Noen gode melodilinjer finnes her, og låtene makter å skille seg fra hverandre. Dette til tross, det føles ofte langdrygt og repetitivt det mannen her gjør. Selv om låtene ikke er uvanlig lange. Ikke ille til enmannsband å være, men du klarer deg fint uten.
Skiva ligger ute til gratis nedlasting på det russiske "sosiale" nettstedet VK. Her kan du streame låtene: http://vk.com/griefrain. Scroll litt opp på siden for link til gratis nedlasting av albummet.

Dette er faktisk åttende skive fra de sære østerikerne, og tyrollerne høres fortsatt ut som en gjeng sigøynere på syre. I hvert fall med tanke på fele-spillet. Ellers blandes natur-elementer ala Empyrium, og rolige melankolske stemninger ala Agalloch. Ikke fullt så finsk og småjazza som Tenhi, men det er likefullt visse likheter å spore. Det er mere akustisk ambient/avantgarde noeklassisk folk over dette enn det er metall, selv om tempo og trøkk økes en anelse noen steder, som i Das Licht..., blir dette aldri like hardt som enkelte steder på forrige skive, Flammentriebe fra 2011. Greit nok til "sitt bruk", hva nå det enn måtte være, men ikke noe jeg kommer til å bruke mer tid på.
Hør selv: Trailer I, Trailer II og Trailer for bonus-CD som du kan få med hvis du kjøper den rette versjonen.

Det for meg ukjente bandet Schammasch kommer fra Sveits, og har tidligere kun gitt ut én skive, Sic Lvceat Lvx fra 2010. De fire medlemmene har fartstid fra et band eller to, men det er ikke store bandene. Atritas og Blutmond er de eneste som på ett eller annet vis har krysset min sti. På Contradiction tråkke bandet til med 84 minutter fordellt på en dobbel-CD, så kjøperen får ihvertfall valuta for pengene.
Musikalsk snakker vi dødsmetall og sortmetall i vederstyggelig forening, i seig, skittent og lett dissonant tappning. Paralleller kan, til en viss grad, trekkes mot landsmennene i Triptykon. Når vokalist Chris S.R. ikke farer med en growl benytter han mørke, hese, hviskende og lavfrekvente vokalstiler som til nød kan minne om Tom G. Warrior. Schammasch er ikke like skitne, mørke og okkulte som for eksempel Necros Christos, men om gjørma ikke når opp til livet, er det mer enn nok gjørme til å vasse i for den som liker en kald, klam hånd ut av mørkt. Kul vokal, mye bra gitarspill, god variasjon fra rytmeseksjonen og dyp buldring fra bassen, gjør dette til en underholdende pakke. Lyden er fin-fin. Ikke fullt på høyde med Koulemanlaaksos siste skive, men ikke stygglangt unna heller. Etter tre gjennomhøringer føler jeg fortsatt at jeg har et stykke å gå før jeg kjenner Contradiction, men jeg vet at denne trygt kan anbefales!
Sjekk Schammasch - Contradiction.