Dette bandet ser ikke ut til å finne seg sjæl, for de har vært innom mange sjangermixer. For ca 6 år siden var de ikke så ille, med melodiøs black/death på menyen. I 2011 blandet de inne en påtatt "operatisk" powervokal som ikke låt bra i mine ører, og nå har musikken fulgt etter, med en intetsigende power/doom-mix som overskygges av nokså grusom vokal.
Døm selv: Cor Malifecus – Heart of Evil .

Engelske Hell fikk aldri det store gjennombruddet på 80-tallet, men da de kom tilbake for fullt i 2011 med skiva Human Remains fikk de desto større pressedekning. Jeg må ærlig inrømme at jeg ikke har hørt skiva siden den gang. Hell spiller ganske så frisk heavy metal, med en original vri i låtbygging/tonalitet og sampler. Det som skiller seg mest ut er uansett vokalen. På godt og vondt. Nokså utrolig da at nåværende vokalist, David Bower, høres så til forveksling lik ut som tidligere vokalist Dave G. Halliday som tok sitt liv ved kullos-forgiftning i 1987. Dette angivelig som følge av at plateinnspillingen gikk skogen, og bandet ble oppløst. Vokalen minner meg noe om vokalisten i alternativ/funk-rock -gruppa Primus. Den er høyt og lavt som en berg og dalbane på en trampoline (Mest høy, som Rob Halford og King Diamond), og gir bande et litt tivoli/klovne-aktig preg som gjør at jeg sliter med å ta det hele helt seriøst. Vokalen har et noe teatrekalsk preg, som man vanligvis må lete i psykedeliske 70-talls band eller musikaler for å finne. Dette gir hele musikken et tilsvarende teatrekalsk preg som man gjerne finner innenfor power metal, metal-operaer og typisk "female fronted" semi-gotisk drittmetall (don't get me started!). Musikken varierer mye, og har et originalt preg, som jeg skulle likt å høre med ordentlig heavy metal -vokal. Jeg liker ting som skiller seg litt ut, og evner å fornye og overraske, men jeg innser mine begrensinger. Jeg tror jeg er allergisk mot vokalen. Det er nok derfor Human Remains fikk så kort fartstid i miine øreganger. Synd, for musikken skiller seg ut, og låter bra. Tror jeg. Vokalen stjeler all oppmerksomhet.
Hør selv: On Earth As It Is In Hell .

Engelske <Code> har to fullengdere, fra henholdsvis 2005 og 2009 på samvittigheten, uten at jeg kan påstå å ha inngående kjennskap til disse. Amerikanerne spiller progressiv black metal litt på siden av min typiske komfortsone. Det blir ikke helt riktig å trekke frem Opeth og Enslaved som referanser, men ikke helt feil heller. Det kan i alle fall antyde landskapet. Her veksles mellom godkjent black-vox (riktignok uten mye særpreg) og variert cleanvokal. Vokalen minner til tider om ICS Vortex, og andre ganger mer om 90-tallets grunge. Det er mye fint her, men jeg tar meg selv litt i å kjede meg. Det er nok ikke min stil. Men musikken høres absolutt bra ut, og jeg tror de som liker stilen vil kunne omfavne dette mer enn meg. Jeg hadde gjerne fått mer ut av albumet etter å ha fått det under huden, men det skorter på tålmodighet og tiden strekker ikke til.
Har du sansen for prog/black så sjekk f.eks Glimlight Tourist .

Høres seig, men samtidig intens death/doom, med elementer av black metal fristende ut? Eye of Solitude har tatt ett steg fram fra brønndyp, funeralsk, gutturalsk death/doom på fjorårets Sui Caedere til en tidvis mer aggresiv, svartmetallsk versjon av death/doom, med tangering mot dsbm på Canto III. Bandets første skive, The Ghost fra 2011 kan jeg ikke uttale meg om, men det er jo ingen tvil om at bandet dermed er produktive. Det finnes riktignok dem som gir ut skiver i hytt og gevær (Benighted in Sodom, anyone?), men det skal sies at det også varierer sterkt på kvaliteten. Nuvell, det var en digresjon.
...bortsett fra det om kvalitet. Kvaliteten her er nemmelig særdeles profesjonelt utført både instrumentelt, låt og lydmessig. Gitarsoloen i ACT III - He Who Willingly Suffers (9:08-10:28) er til å få endorfin-kick av, bassen er unormalt framtredende, vokalen er framifrå, og trommende frapperende. Det låtmessige viser stor variasjon. Fra gråtkvalte stunder med knapp bruk av instrumenter, kun et piano eller koringssynt og strykere, via seig dommedags dødsmetal, til enkelte mer tempofylte, småprogga partier, og atter videre til Immortal: Tyrants type hastighet og stemninger. Vakre melodilinjer og brutale partier i herlig kontrast. Lyden er virkelig god. Jeg er ingen Hi-Fi-freak, men når alle bestanddeler kommer så tydelig og godt fram som her, samtidig som bass, klang og det virkelighetstro aspektet i lydbildet virker vel ivaretatt, er det lett å bite seg merke i det. Jeg har hørt mye bra om denne, men dette var likevel en virkelig positiv overaskelse.
Hør skiva på Kaotoxin Records .

Disse tyskerne har vært et "nesten"-band innen folk/viking-sjangeren siden jeg oppdaget dem i '05. De klarer med andre ord "nesten" å lage virkelig gode skiver, men de når liksom aldri helt i mål. De har riktignok vokst med oppgaven, og jeg trivdes ganske godt med fjorårets skive, The Final Journey. Den ga en viss stemning når spilt i sin helhet, men heller ikke den hadde de sterkeste låter tatt ut av kontekst. Jeg føler at Heimweh er et steg tilbake. Noen greie melodier til tross, det er mye kjedelig her, lyden virker flatere og det symfoniske aspektet høres syntetisk ut. En liten skuffelse, altså.
Videoen til låta Wildsau gir ikke det mest seriøse og proffe inntrykk, men litt humoristisk er den, selv om jeg forstår nade av tysk. Låta Jötunheim er noe bedre rent komposisjonsmessig, men heller ikke den spesielt spenstig.

Fransk Black Metal er ei at forakte. Celeste har jeg lite kjennskap til fra før, men det burde jeg gjerne gjøre noe med, for dette er ganske herlig svartmetall. Smådystert, mørkt og monotont på en måte som kan minne litt om post black, men uten å gå shoe gaze i næringen. Her er ingen pling plong, slik Lantlôs kan finne på, og det er overhodet ikke sammenlignbart med Alcest. Encyclopedia Metallum definerer Celeste som Black Metal/Hardcore, men jeg hører ikke noe til det sistnevnte. Kanskje noe de har vokst av seg(?). Jeg vil heller sammenligne det med dsbm, som Shining rundt III - Angst... eller danske Make a Change.... De 69 minuttene skiva varer er spredt over to disker. Kanskje like lurt, da variasjon ikke akkurat er et nøkkelord. Originalitet kan heller ikke trekkes fram som argument, men det er noe ved råskapen og uhyggen som i sin monotoni skaper en noe suggerende stemning. Jeg har bare pløyd meg gjennom denne én gang, så dette er definitivt bare ett inntrykk, men jeg akter å gi Animale(s) et inngående dybde-avhør med tid og stunder.
Du kan høre hele skiva i full stream på Metalsucks .

De fleste artister tar det som et kompliment hvis du antyder at de har utviklet seg i riktig retning, men noen artister blir trolig bare forbanna hvis du antyder utvikling. Arvas er Vassago Rex's hjertebarn smertebarn! Og jeg tror ikke han er den som omfavner endring med åpne, naggelkledde armer. Det gamle testamentet er skrevet i granitt av Celtic Frost og Venom. Det nye testamentet er skrevet i blod av Darkthrone og Gorgoroth. (Eksemmpler, eksempler..) Alt av nyere dato er humbig og falske predikanter. Kjenner du Arvas, så veit du hva som venter deg. Ørevarmende, sjelekjølende heilnorsk svartmetall. Trygt og vondt!
Hør At Gallow's End og Dark Lords And Wrath .

Dette soloprosjektet har ikke en egen side på metal-archives, men ukraineren Alexander Glavniy har spilt gitar i ukjente Vae Solis, på debutten til Mournful Gust, og han har mikset og mastret oppfølgeren til sistnevnte. Han er også en av grunnleggerne av Autumnia. Hvis vi også nevner det Neo-klassiske Sympfo/Metal-prosjektet Orchestre De Trenos, så har vi vel summert det meste. Mannen er nå ute med sitt første soloalbum. Denne gangen er det progresiv/symfonisk gitarbasert instrumentalmusikk Alexander har konsentrert seg om. Så vidt jeg kan finne er de fleste instrumenter syntetiske, men med dagens utstyr skal det godt trente ører til for å høre om en fiolin er autentisk, samplet eller programert. Vi får i tillegg til gitaren, som definitivt er ekte, ulike instrumenter som fiolin, kirkeorgel(?) minimoog, piano, fløyte, cello med mere. Ikke alle samtidig, men med god spredning. De forskjellige låtene har helt ulik karakter og identitet, og forskjellig instrumentbruk. Låtene passer alikevell utrolig fint sammen, og danner en behagelig, men ikke spesielt metallisk stemning i de tre kvarterene skiva varer. Jeg har sansen for denne skiva, og markerer den med en grønn V, for Godkjendt, selv om den ikke kommer til å bli spilt mye fremover, da jeg foretrekker metall med mere krutt. Anbefalt til de som liker Pink Floyd, Ayreon, prog eller småsymfonisk easy listening.
Du kan høre hele skiva på soundcloud

Italienske Vidharr slapp i 2009 en svartmetall-skive med tittelen Eclipse. Litt uferdig til tross, den bar bud om et lovende band. Det finnes en god del solid black metal på Cryo, men bandet ser ikke ut til å ha bestemt seg helt for hvor de vil. Her vingles det mye mellom creepy stemningsfull bm, rett i trynet høyhastighets bm, black & roll og rolig metall med ren kvinnevokal(!). Skiva avsluttes i tillegg med en coverlåt i doom-gata, som er enda mer malplassert. Låta Bacteria holder definitivt mål. Låter som Rust og Void duger. De resterende 4 låtene fungerer dårligere, og dermed holder italienerne sin lange tradisjon med å gi ut mediokre skiver, ved hevd.
Hør Void, Rust og Bolide på Soundcloud.

Hamferð kommer fra Færøyene, der de deler metall-scenen med 6 andre aktive band. Ett av disse er Týr, som har vokst seg store med årene, men som jeg ikke har fattet den store interessen for, spesielt pga den noe power-metalliske clean vokalen. Jeg har begynt på denne skiva tre ganger denne uka uten å komme i mål, da noe har kommet i veien, og begynner å bli små-lei allerede. Hamferð framfører nemlig en litt vel snill form for death/doom, der growl og ren vokal veksler ca 50/50. Isolert sett er ikke dette så ille, men heller ikke stort bedre enn "helt ok". Låtene er nokså enkle, og renvokalen blir litt pen og pyntlig, heller enn sår og vonbråten. Sammenligner man med de større band i genren blir det noe tannløst. Den første og de to siste sporene er sterkest, mens de tre resterende blir tidvis veldig søvndyssende.
Førstelåta, Evst, er ikke så ille, men neste låt, Deyðir varðar, blir noe langdryg i mine ører.

Disse amerikanerne spiller en form for atmosfærisk black metal som ikke minner direkte om den typiske amerikanske svartmetallen. Det er mørkt, ofte ganske seigt, og en smule dystopisk, noe synthen er med på å framheve der den maler landskapet i bakgrunnen. Det hele er småsymfonisk, men samtidig skittent og intenst. Når tempoet økes kan intensiteten bli på grensen mot kaotisk, med preg av ambiens, men det går aldri helt over grensen. Jeg finner stemningsmessige likheter med band som Wolves in the Throne Room og Blut aus Nord, men Anagnorisis har sin egen struktur, feeling og flyt. Dette kan jeg like.
Hør Eulerian Path eller Death Mimics Life

Disse chilenske thrasherne ga ut noen demoer på 80-tallet som visstnok skal ha gitt dem nærmest kult-status. Jeg har blitt ledet til å tro at dette skulle være good shit, men jeg har seriøse konsentrasjons-vansker med denne skiva. Det finnet mye småtøft her. Mange fete riff og tøff gitarspilling, men også kjipere riff og lange repetisjoner som tærer på tålmodigheten. Noen låter har solid oppbygning, andre har melodiøsitet uten melodi, soloer uten noen rød tråd og låter uten nevneverdig struktur. Vokal har heller ikke mye spekter og variasjon, men det kan saktens tilgis i denne sjangeren. Trommisen gjør en grei jobb, men spiller mye stakato rytme, og imponerer ikke nevneverdig. Alt i alt en smule skuffet, altså. Dobbelt-CD -versjonen inneholder forøvrig nyinnspillinger av de nevnte demolåtene på disk 2.
Min favorittlåt er Sacrophobia, men den fant jeg ikke på nett, så sjekk heller La Fiura

Den forrige skiva til disse death/doom-herremenn fra Jordan, Immemorial Nightfall var noe enkel, men det var også en debutt som ga ett visst inntrykk av potensiale. Denne skiva er bare skuffende. Traurig gotisk doom/death med intetsigende melodier. Piano og fiolin som kan gi inntrykk av kvalitet, men som ved nærmere øyensyn virker å være nokså tilfeldig i både noter og plassering. I tillegg til growling og operatisk kvinne-vokal finner man nok av småsur clean-vokal, med et litt 'tvilsomt' uttrykk her og der. Det finnes antydning til mørk stemning, slik som i The Mirror og et svartmetallsk parti uti Dyers of Dusk. Glem denne!
Eller se Teaseren hvis du ikke stoler på meg.

"Vil du vandra saman med meg, ned i djupets uvisse veg?" Synger Torbjørn Sandvik. Ja, jeg blir gjerne med på reisen. Jeg har vært med på Glittertinds reise siden 2003, da Glittertind var et enmannsband med et snev av sjarmerende amatørpregsom blant annet gjorde metall-versjoner av klassiske norske nasjonalhymner. I 2008 ble Geirmund Simonsen med på laget, og neste plate ble straks et par hakk proffere. Nå er Glittertind et fullt band på 6 mann, og musikken er stadig i utvikling. "Kva kan eg sei? Eg tenkjer du undrast no?" Synger Torbjørn videre, og ja, jeg undres. Jeg undres på hvor Glittertind har tenkt seg etter dette. For Djevelsvart er mer alternativt i uttrykket enn sine forgjengere. Vi snakker heldigvis ikke samtidsmusikk, men en progresivt tilsnitt, et snev av jazz, kanskje. Borte er de muntre drikkevisene. Her er mer mollstemt, og en smule kunstnerisk. Jeg skal høre mer på denne, men håper dette er en litt eksperimentell utgave av bandet og at de ikke gjør som Lumsk og ror for langt fra land.
Hør Album-Teaseren eller personlig favoritt Djevelsvart