![]() |
ALGHAZANTH - THE THREE-FACED PILGRIM (13.12.13)
Finnene i Alghazanth spiller sortmetall med en musikalsk "backdrop" av synth. Dette er deres 7ende skive,
og det må vel kunne sies at de neppe noensinne kommer til å bli nevnt i samme åndedrag som de store bandene
i sjangeren. Dette er ganske så melodiøst, uten noe sterkt preg av melodier. Ingen av melodilinjene fester
seg umiddelbart, i alle fall. Skiva har et melankolsk, men ikke fullstendig depressivt preg. Jeg vil ikke
kalle dette direkte "tannløs" black metal, men det er noe rundt i kantene, så skarpe rovdyrtenner finner
man ikke her. Etter to gjenomhøringer høres låtene litt like, litt langdryge og noe idefattige ut. Jeg kunne
lett hørt denne noen ganger til for å få et sterkere grunnlag. Kanskje trenger den nettopp det, men jeg
tviler på at denne kommer til å gi meg noe jeg ikke har femten på dusinet av fra før, så jeg er streng
og sier takk til denne. | ![]() |
![]() |
ACCRETION DISK - ACCRETION DISK (09.10.13)
Britiske Accretion Disk er et enmannsband som spiller instrumental progmetall. Det hele er
primært gitarbasert, og det ser ut til at trommene, samt det lille som finnes av piano, er
programmert. Låtene på denne første fullengderen har navn etter de 8 planetene i solsystemet,
med rekkefølge fra solen og utover. Det hele høres bra ut, og vil sikkert treffe progmetall-fans
bedre enn meg. Personlig finner jeg det hele litt kjedelig.
| ![]() |
![]() |
STORM KING - EVERYTHING THAT'S MEANINGFUL IN YOUR LIFE WILL BE DESTROYED (12.11.13)
Hva som fikk meg til å innbilde meg at dette var depresiv sortmetall aner jeg ikke. Disse
amerikanerne spiller småkjedelig stoneraktig progga groove/thrash/death. Vokalen veksler
mellom anstrengt semigrowl og cleanvokal som tidvis minner om Danzig (grøss).
Deler du min jern og metall-smak så styrer du trolig unna denne legeringen.
| ![]() |
![]() |
SATAN'S HOST - VIRGIN SAILS (19.11.13)
Dette bandet ser ikke ut til å finne seg sjæl, for de har vært innom mange
sjangermixer. For ca 6 år siden var de ikke så ille, med melodiøs black/death på menyen.
I 2011 blandet de inne en påtatt "operatisk" powervokal som ikke låt bra i mine ører, og nå har
musikken fulgt etter, med en intetsigende power/doom-mix som overskygges av nokså grusom vokal. | ![]() |
![]() |
HELL - CURSE AND CHAPTER (22.11.13)
Engelske Hell fikk aldri det store gjennombruddet på 80-tallet, men da de
kom tilbake for fullt i 2011 med skiva Human Remains fikk de desto
større pressedekning. Jeg må ærlig inrømme at jeg ikke har hørt skiva siden
den gang. Hell spiller ganske så frisk heavy metal, med en original vri i
låtbygging/tonalitet og sampler. Det som skiller seg mest ut er uansett vokalen.
På godt og vondt. Nokså utrolig da at nåværende vokalist, David Bower,
høres så til forveksling lik ut som tidligere vokalist Dave G. Halliday
som tok sitt liv ved kullos-forgiftning i 1987. Dette angivelig som følge av at
plateinnspillingen gikk skogen, og bandet ble oppløst. Vokalen minner meg noe om
vokalisten i alternativ/funk-rock -gruppa Primus. Den er høyt og lavt som en
berg og dalbane på en trampoline (Mest høy, som Rob Halford og King Diamond),
og gir bande et litt tivoli/klovne-aktig preg
som gjør at jeg sliter med å ta det hele helt seriøst. Vokalen har et noe
teatrekalsk preg, som man vanligvis må lete i psykedeliske 70-talls band eller
musikaler for å finne. Dette gir hele musikken et tilsvarende teatrekalsk preg som
man gjerne finner innenfor power metal, metal-operaer og typisk "female
fronted" semi-gotisk drittmetall (don't get me started!). Musikken varierer mye,
og har et originalt preg, som jeg skulle likt å høre med ordentlig heavy
metal -vokal. Jeg liker ting som skiller seg litt ut, og evner å fornye og overraske,
men jeg innser mine begrensinger. Jeg tror jeg er allergisk mot vokalen. Det er nok
derfor Human Remains fikk så kort fartstid i miine øreganger. Synd, for
musikken skiller seg ut, og låter bra. Tror jeg. Vokalen stjeler all oppmerksomhet. | ![]() |
![]() |
<CODE> - AUGUR NOX (19.11.13)
Engelske <Code> har to fullengdere, fra henholdsvis 2005 og 2009 på samvittigheten, uten at jeg kan
påstå å ha inngående kjennskap til disse. Amerikanerne spiller progressiv black metal litt
på siden av min typiske komfortsone. Det blir ikke helt riktig å trekke frem Opeth
og Enslaved som referanser, men ikke helt feil heller. Det kan i alle fall antyde
landskapet. Her veksles mellom godkjent black-vox (riktignok uten mye særpreg) og variert
cleanvokal. Vokalen minner til tider om ICS Vortex, og andre ganger mer om 90-tallets grunge.
Det er mye fint her, men jeg tar meg selv litt i å kjede meg. Det er nok ikke min stil. Men
musikken høres absolutt bra ut, og jeg tror de som liker stilen vil kunne omfavne dette mer
enn meg. Jeg hadde gjerne fått mer ut av albumet etter å ha fått det under huden, men det skorter
på tålmodighet og tiden strekker ikke til. | ![]() |
![]() |
EYE OF SOLITUDE - CANTO III (25.11.13)
Høres seig, men samtidig intens death/doom, med elementer av black metal fristende ut?
Eye of Solitude har tatt ett steg fram fra brønndyp, funeralsk, gutturalsk death/doom
på fjorårets Sui Caedere til en tidvis mer aggresiv, svartmetallsk versjon av
death/doom, med tangering mot dsbm på Canto III. Bandets første skive, The Ghost
fra 2011 kan jeg ikke uttale meg om, men det er jo ingen tvil om at bandet dermed er produktive.
Det finnes riktignok dem som gir ut skiver i hytt og gevær (Benighted in Sodom, anyone?),
men det skal sies at det også varierer sterkt på kvaliteten. Nuvell, det var en digresjon. | ![]() |
![]() |
BLACK MESSIAH - HEIMWEH (29.11.13)
Disse tyskerne har vært et "nesten"-band innen folk/viking-sjangeren siden jeg oppdaget
dem i '05. De klarer med andre ord "nesten" å lage virkelig gode skiver, men de når liksom
aldri helt i mål. De har riktignok vokst med oppgaven, og jeg trivdes ganske godt med
fjorårets skive, The Final Journey. Den ga en viss stemning når spilt i sin helhet,
men heller ikke den hadde de sterkeste låter tatt ut av kontekst. Jeg føler at Heimweh
er et steg tilbake. Noen greie melodier til tross, det er mye kjedelig her, lyden virker flatere
og det symfoniske aspektet høres syntetisk ut. En liten skuffelse, altså. | ![]() |
![]() |
CELESTE - ANIMALE(S) (22.11.13)
Fransk Black Metal er ei at forakte. Celeste har jeg lite kjennskap til fra før,
men det burde jeg gjerne gjøre noe med, for dette er ganske herlig svartmetall.
Smådystert, mørkt og monotont på en måte som kan minne litt om post black, men
uten å gå shoe gaze i næringen. Her er ingen pling plong, slik Lantlôs kan finne
på, og det er overhodet ikke sammenlignbart med Alcest. Encyclopedia Metallum
definerer Celeste som Black Metal/Hardcore, men jeg hører ikke noe til det sistnevnte.
Kanskje noe de har vokst av seg(?). Jeg vil heller sammenligne det med dsbm, som Shining
rundt III - Angst... eller danske Make a Change.... De 69 minuttene skiva
varer er spredt over to disker. Kanskje like lurt, da variasjon ikke akkurat er et
nøkkelord. Originalitet kan heller ikke trekkes fram som argument, men det er noe ved
råskapen og uhyggen som i sin monotoni skaper en noe suggerende stemning. Jeg har bare
pløyd meg gjennom denne én gang, så dette er definitivt bare ett inntrykk, men jeg akter
å gi Animale(s) et inngående dybde-avhør med tid og stunder. | ![]() |
![]() |
ARVAS - INTO THE REALM OF THE OCCULT (29.11.13)
De fleste artister tar det som et kompliment hvis du antyder at de har utviklet seg i riktig
retning, men noen artister blir trolig bare forbanna hvis du antyder utvikling. Arvas
er Vassago Rex's | ![]() |
![]() |
ALEXANDER GLAVNIY - WITHOUT WASTE WORDS (10.04.13)
Dette soloprosjektet har ikke en egen side på metal-archives,
men ukraineren Alexander Glavniy har spilt gitar i ukjente Vae Solis,
på debutten til Mournful Gust, og han har mikset og mastret oppfølgeren
til sistnevnte. Han er også en av grunnleggerne av Autumnia. Hvis vi også
nevner det Neo-klassiske Sympfo/Metal-prosjektet Orchestre De Trenos, så har
vi vel summert det meste. Mannen er nå ute med sitt første soloalbum.
Denne gangen er det progresiv/symfonisk gitarbasert instrumentalmusikk
Alexander har konsentrert seg om. Så vidt jeg kan finne er de fleste
instrumenter syntetiske, men med dagens utstyr skal det godt trente
ører til for å høre om en fiolin er autentisk, samplet eller programert.
Vi får i tillegg til gitaren, som definitivt er ekte, ulike instrumenter
som fiolin, kirkeorgel(?) minimoog, piano, fløyte, cello med mere. Ikke
alle samtidig, men med god spredning. De forskjellige låtene har helt ulik
karakter og identitet, og forskjellig instrumentbruk. Låtene passer alikevell
utrolig fint sammen, og danner en behagelig, men ikke spesielt metallisk
stemning i de tre kvarterene skiva varer. Jeg har sansen for denne skiva,
og markerer den med en grønn V, for Godkjendt, selv om den ikke kommer
til å bli spilt mye fremover, da jeg foretrekker metall med mere krutt.
Anbefalt til de som liker Pink Floyd, Ayreon, prog eller småsymfonisk easy listening. | ![]() |
![]() |
VIDHARR - CRYO (19.02.13)
Italienske Vidharr slapp i 2009 en svartmetall-skive med tittelen
Eclipse. Litt uferdig til tross, den bar bud om et lovende band.
Det finnes en god del solid black metal på Cryo, men bandet ser ikke ut
til å ha bestemt seg helt for hvor de vil. Her vingles det mye mellom
creepy stemningsfull bm, rett i trynet høyhastighets bm, black & roll og
rolig metall med ren kvinnevokal(!). Skiva avsluttes i tillegg med en
coverlåt i doom-gata, som er enda mer malplassert. Låta Bacteria
holder definitivt mål. Låter som Rust og Void duger.
De resterende 4 låtene fungerer dårligere, og dermed holder italienerne
sin lange tradisjon med å gi ut mediokre skiver, ved hevd. | ![]() |
![]() |
HAMFERÐ - EVST (11.10.13)
Hamferð kommer fra Færøyene, der de deler metall-scenen med 6 andre
aktive band. Ett av disse er Týr, som har vokst seg store med
årene, men som jeg ikke har fattet den store interessen for, spesielt
pga den noe power-metalliske clean vokalen. Jeg har begynt på denne skiva tre
ganger denne uka uten å komme i mål, da noe har kommet i veien, og begynner
å bli små-lei allerede. Hamferð framfører nemlig en litt vel snill form for
death/doom, der growl og ren vokal veksler ca 50/50. Isolert sett er ikke
dette så ille, men heller ikke stort bedre enn "helt ok". Låtene er nokså
enkle, og renvokalen blir litt pen og pyntlig, heller enn sår og vonbråten.
Sammenligner man med de større band i genren blir det noe tannløst.
Den første og de to siste sporene er sterkest, mens de tre resterende
blir tidvis veldig søvndyssende. | ![]() |
![]() |
ANAGNORISIS - BEYOND ALL LIGHT (25.06.13)
Disse amerikanerne spiller en form for atmosfærisk black metal som ikke minner
direkte om den typiske amerikanske svartmetallen. Det er mørkt, ofte
ganske seigt, og en smule dystopisk, noe synthen er med på å framheve
der den maler landskapet i bakgrunnen. Det hele er småsymfonisk, men
samtidig skittent og intenst. Når tempoet økes kan intensiteten bli
på grensen mot kaotisk, med preg av ambiens, men det går aldri helt over grensen.
Jeg finner stemningsmessige likheter med band som Wolves in the
Throne Room og Blut aus Nord, men Anagnorisis har sin egen
struktur, feeling og flyt. Dette kan jeg like. | ![]() |
![]() |
PENTAGRAM CHILE - THE MALEFICE (06.09.13)
Disse chilenske thrasherne ga ut noen demoer på 80-tallet som visstnok skal ha
gitt dem nærmest kult-status. Jeg har blitt ledet til å tro at dette skulle være
good shit, men jeg har seriøse konsentrasjons-vansker med denne skiva.
Det finnet mye småtøft her. Mange fete riff og tøff gitarspilling, men også
kjipere riff og lange repetisjoner som tærer på tålmodigheten. Noen låter
har solid oppbygning, andre har melodiøsitet uten melodi, soloer uten noen rød tråd
og låter uten nevneverdig struktur. Vokal har heller ikke mye spekter og variasjon, men
det kan saktens tilgis i denne sjangeren. Trommisen gjør en grei jobb, men spiller mye
stakato rytme, og imponerer ikke nevneverdig. Alt i alt en smule skuffet, altså.
Dobbelt-CD -versjonen inneholder forøvrig nyinnspillinger av de nevnte demolåtene på disk 2. | ![]() |
![]() |
CHALICE OF DOOM - INTO HYPNAGOGIA (27.05.13)
Den forrige skiva til disse death/doom-herremenn fra Jordan, Immemorial
Nightfall var noe enkel, men det var også en debutt som ga ett visst
inntrykk av potensiale. Denne skiva er bare skuffende. Traurig gotisk doom/death
med intetsigende melodier. Piano og fiolin som kan gi inntrykk av kvalitet,
men som ved nærmere øyensyn virker å være nokså tilfeldig i både noter og
plassering. I tillegg til growling og operatisk kvinne-vokal finner man nok av
småsur clean-vokal, med et litt 'tvilsomt' uttrykk her og der.
Det finnes antydning til mørk stemning, slik som i The Mirror
og et svartmetallsk parti uti Dyers of Dusk. Glem denne! | ![]() |
![]() |
GLITTERTIND - DJEVELSVART (22.11.13)
"Vil du vandra saman med meg, ned i djupets uvisse veg?" Synger
Torbjørn Sandvik. Ja, jeg blir gjerne med på reisen.
Jeg har vært med på Glittertinds reise siden 2003, da Glittertind var
et enmannsband med et snev av sjarmerende amatørpregsom blant annet gjorde
metall-versjoner av klassiske norske nasjonalhymner. I 2008 ble Geirmund
Simonsen med på laget, og neste plate ble straks et par hakk proffere. Nå
er Glittertind et fullt band på 6 mann, og musikken er stadig i utvikling.
"Kva kan eg sei? Eg tenkjer du undrast no?" Synger Torbjørn
videre, og ja, jeg undres. Jeg undres på hvor Glittertind har tenkt seg
etter dette. For Djevelsvart er mer alternativt i uttrykket enn
sine forgjengere. Vi snakker heldigvis ikke samtidsmusikk, men en progresivt
tilsnitt, et snev av jazz, kanskje. Borte er de muntre drikkevisene.
Her er mer mollstemt, og en smule kunstnerisk. Jeg skal høre mer på denne,
men håper dette er en litt eksperimentell utgave av bandet og at de ikke
gjør som Lumsk og ror for langt fra land. | ![]() |