Zemial er et gresk en-manns svartmetall-band startet i 89. De 2 tidligere skivene, samt materialet på 4 EPer, har ikke vært all verden. Noe bra musikk finnes i diskografien, men kvaliteten har vært sterkt varierende. På Nykta serveres black metal i moderat tempo. Litt black 'n' roll enkelte plasser, og litt mer Venom andre plasser. Nykta er best i de atmosfæriske, små-progressive låtene, som Eclipse og den 15 minutter lange Pharos. Litt 'Space-metall' her og der, spesielt i de lengste sporene. Jeg liker trommelyden, som tidvis minner litt om tidlig Sepultura. På sitt beste, slettes ikke værst, men som vanlig klarer ikke bakmannen helt å bestemme seg for hva og hvor han vil. Dette blir veldig vinglete, og de enkleste låtene er regelrett kjedelige.
Hør Pharos og eventuelt In The Arms Of Hades .

Cronian består av vellkjente Vintersorg og Øystein Garnes Brun fra Borknagar. Jeg har hørt førsteskiva Terra fra 2006, men ikke andreskiva Enterprise fra 2008. Som tidligere føler jeg at det musikalske beveger seg mer i retning "nyere" Vintersorg enn "Borkis". Progressiv, lett symfonisk, med stemninger som verken går inn i dypeste skogen eller langt ut i kosmos. Her og der senser jeg noe av den samme dramatikken som man finner i opera-stykker, uten sammenligning forøvrig. Prog-metall er ikke helt min greie, selv om dette er noe helt annet enn power/prog av typen Circus Maximus. Jeg finner ikke helt de melodilinjene, stemningene eller de imponerende tekniske finurligheter som får meg til å kjøpe dette på første forsøk. Tidvis vakkert, tøffe riff, rytmer etc., men alt i alt er jeg desverre litt skuffet. Ikke fordi Terra ga meg stort mer, men fordi disse to herremenn har skapt langt bedre ting. Jeg gleder meg heller til neste Otyg-skive, som angivelig skulle komme i år.
Erathems streames i sammarbeid med bl.a. Pyro, så da kan du danne deg ditt eget inntrykk

Den columbianske duoen Inquisition har definitivt modnet med årene. Jeg har hørt mye av det bandet har skapt, men har ikke inngående kjennskap til diskografien. De tidlige skivene er preget av råskap, og førsteinntrykket har ikke vært all verden. I 2011 ga bandet ut sitt forrige album, Ominous Doctrines of the Perpetual Mystical Macrocosm. En sterk utgivelse som fortsatt står på ventelista for en grundigere undersøkelse. uten ventelistegaranti. Jeg er fullbooket ut året, og vel så det. Denne virker mer strukturert, og råskapet har veket noe for stemninger. Lyden er god, men feelingen den gir er noe spesiell. Kanskje blandt annet pga den mye brukte tremolo-effekten på gitarene. (Jeg antar i alle fall at det er tremolo, altså hurtig justering opp og ned på volumet, for å skape en vibrato-lignende effekt). Vokalist Dagon har en særpreget raspende/kvekkende ikke helt ulikt Abbath fra Immortal, men der Abbath har et sjarmerende brautende, utagerende og sardonisk preg over sitt demoniske virke, blir Dagon mer innadvent, monoton og messende. Uansett skader det ikke å ha litt frosk i strupen i en genre der der er en fordel å synge som en kråke. Trommis, Incubus, gjør en god jobb bak batteriet, og han blir også lagt merke til grunnet den gode dynamikken i lydbildet.
Det har blitt få nye utgiverser, og mye death, deathdoom og thrash den siste tiden. Det er derfor ekstra behagelig å høre på litt grim black metal igjen.
Låta Darkness Flows Towards Unseen Horizons blir, med sin hookey melodilinje den mest memorable låten i første omgang. Scroll ned på bandcamp-siden for å høre hele skiva.

Warbringer er et av disse unge bandene som gjerne vil overta thrash-tronen. Jeg har null kjenskap til bandets tre tidligere skiver. De spiller absolutt habil og godkjent thrash, med godkjent lyd, uten å revulosjonere noe som helst, naturligvis. De skal ha kred for at de tør å være sjangermessig fleksible. De beveger seg ikke akkurat utenfor rammene, men lar seg farge noe av elementer fra nærliggende sjangre. Låtene har greit med egenart, men viker ikke langt fra stammen. Den seige låta Leviathan stikker seg mest ut, og må sies å være min favoritt. Alt i alt en grei thrash-skive, litt i Destruction/Exodus -land. Den føltes frisk ved første gjennomlytt, men føltes i grunn kjedeligere etter hvert. Jeg kommer ikke til å bruke mer tid på Empires Collapse, men større thrash-fans vil sikkert få mer utav den enn meg.
Sjekk gjerne låtene Hunter-Seeker og Black Sun, Black Moon.

Russisk Doom/Death høres i utgangspunktet ikke dumt ut, for russerner kan dette med melankoli. Strukturmessig snakker vi vanlig deathdoom av den rolig typen. Det eneste ekstreme å spore her er vokalen, som stort sett er konvensjonell growling. Det anvendes også renvokal både her og der. Ikke alltid like imponerende.På det beste (og dypeste) har den et snev av Aaron (My Dying Bride) over seg, som tidvis i Like a Fallen Leaf. Foruten noen drypp av piano og akustisk gitar er det den sedvanlige elgitaren som i sørgmodige drakt danner melodier som er mer stemninger enn melodier. I tillegg til en intro, og en kort, noe uptempo og malplassert låt på slutten, har man her 6 låter på typisk 7 minutter. Det er ikke de sterkeste låtene Wine From Tears bringer til torgs denne gangen, og 50 minutter blir dermed litt kjedelig, selv om det forsåvidt er tålelig fint mens det står på.
Hør selv.

Disse svartmetallerne fra Østerriket framfører sitt sorte virke på nokså kjedelig og rett fram manér. Den forrige skiva var litt mer necro, mens denne har en litt mer dødsmetallisk gjennomføring.
Den definitivt beste, og mest stemningsfulle låten her er Mother of All Lies. Hør også gjerne Minions of Lust .

And now for something completely different.
Garth Arum består av spanjolen Nightmarer. Men om det bare er én medlem, er det desto flere sjangere å spore. Her finner man New Age, Atmosfærisk Svart Metall, Avant-Garde, Dødsmetall, Symfonisk Rock, Prog... Hørte jeg noe Barokk?
Musikken er inspirert av drømmer og eventyr, og er i følge Nightmarer en dyp mental introvert reise i sinnet, for å utforske den humane psyke. Vi ønsker lykke til på reisen. Jeg hadde ærlig talt trod at dette kom til å bli for schizofrent for meg, men selv om hver låt inneholder mange ulike musikalske retninger, er det hele skrudd kløktig sammen. Det dveles lenge nok ved hvert element til at det ikke blir rotete. Alt i alt er dette en positiv overaskelse, selv om det naturligvis alltid vil finnes stunder på en slik plate som ikke appelerer til den enkelte, basert på individuell smak og behag.
Utforsk selv på Bandcamp.

Disse rumenerne ga ut sin første fullengder i 2006. Den eneste utgivelsen jeg har hørt var imidlertid EPen Duh fra 2010. Den var ikke all verden, men den viste tegn til potensiale, så deres andre fullengder måtte jo sjekkes ut. Dette er Folk Metal uten veldig markant folk-preg. Med tanke på rumensk folkemusikk hadde jeg håpet på noe mer "eksotisk", med mer utstrakt bruk av lokale instrumenter. Bucovina byr stort sett på relativt gode låter her, men særlig spennende blir det aldri.
På bandets soundcloud-side kan du sjekke ut Spune tu, Vânt. Låta Day Follows Day, Night Follows Night er også å finne på Sub Steel

Høres Brasiliansk Powerbasert Folk Metal med preg av Sør Amerikansk Etnisitet spennende ut? Du har garantert hørt indianere på panfløyte før, men neppe i metall-innpakning. Med mindre du hørt Tierramystica tidligere. Bandet har nemmelig vært aktive side 2007, og dette bandets andre fullengder. Gruppen består av syv mann, som tar i bruk de tradisjonelle instrumentene, samt akustiske gitarer, fiolin og panfløyte. I tillegg innlemmes instrumenter som trenger en forklaring.
Ocarina - trefløyte.
Charango - liten 10-strengs boliviansk gitar i slekt med lutt.
Craviola - brasiliansk akustisk gitar.
Bombo - Latinske dyrehud-trommer.
Konseptet er spennende, det er mye fin instumentering, og lyden er god. Men... Det blir litt for pent, pyntelig og power metal for mine ører. Jeg har fotsatt tilgode å høre engasjerende Panfløyte-musikk. Styr unna nest siste låt, Llanto de mi tierra, som består av tilnærmet latino-pop. Skiva ellers er egenttlig ikke ille. Bare ikke i min gate. Har du høyere tåleranse for power enn meg, kan du gjøre langt verre ting enn å sjekke ut f.eks Vision of the Condor

Thundra fra Haugesund spiller en form for melodiøs svartmetall med vikingpreg. Jeg føler at bandets største endringer kom med modningsprosessen etter den første platen, selv om jeg må innrømme at Thundra ikke har blitt mye spilt her i hus. De kom ut med skive nr 4 i mai, og jeg trives med den. Jeg mener de har blitt noe mer atmosfæriske og melankolske, selv om de har beholdt ekstremmetall-elementene. Vikingpreget er nok tonet noe ned.
Kos deg med Discipline Made For Destruction

Secrets of the Sky kommer fra USA, og spiller atmosfærisk, stemningsfull death/doom. De fire låtene bandet her presenterer varer i snitt i 10 minutter. Vokalisten bruker ganske mye black vokal, men trår også til med noe growling. Han mestrer også cleanvokalen utmerket. Imponerende. Musikken er tidvis dvelende, men aldri stillestående. Det blir aldri veldig ekstremt, men det er til tider blytungt. Denne skal definitivt spilles mer.
Hør og se Decline.

Scorned Deity kommer fra USA, og spiller en form for ekstremmetall med mange elementer. Fundamentet er melodisk og kjapp death/black, men her krydres det med noen uvante urter. Introen inneholder gregoriansk soprano, før det braker løs med full blastbeat og svart vokal i første låt. Litt over halvveis kommer det sci-fi samplinger. Dermed er bestanddelene på plass. Melodiøs ekstremmetall, noe kvinnelig opera-vokal, og Ayreonske syntpartier. De sistnevnte gir et litt powermetallsk preg, men med høy hastighet og svart vokal fungerer det faktisk veldig godt. Mot slutten av skiva kommer den rolige og litt kjedelige Slowlamaka som avsluttes med en forfriskende ett minutts gitarsolo som ikke er veldig fin, men teknisk stilig i alle fall. Kanskje ikke en innertier av en skive, men jeg liker det jeg hører, og skal høre mer på den når jeg får tid.
Hør introen + første låt: Adventum + The Hand of Will

Disse sveiterne har vistnok tatt navnet sitt fra det svenske ordet störtregn, altså styrtregn. Jeg har ikke kjenskap til denne Black/Death-kvartetten fra før, men må si at jeg liker det jeg hører. Til en viss grad. Lyd og instrumentering er det ikke noe å si på, men... Det er temmelig melodiøst, uten å egentlige ha ordentlige melodier. Gitarene spiller triller og trudelutter hele tiden, uten noen større sammenheng. Låtene går i ett uten annen identitet enn noen rolige partier hist og her. Partier som har likheter med Dissection. Uten annen sammeligning forøvrig. Jeg kan nynne Where Dead Angels Lie og Maha Kali når som helst. Evocation of Light har jeg nettopp hørt 3-4 ganger, og jeg husker ikke en strofe...
Hør selv: The Call

Amerikanske Skógr slapp en selvtittulert demo den 10. september, knappe 2 måneder før denne fullengderen. Den hadde særdeles skarp lyd, og ellers lite som festet seg. Lyden på fullengderen er litt bedre, men låtskriveregenskapene har desverre ikke bedret seg stort. Det går stort sett i full (programmert) pedal svartmetall, med noen få rolige partier, som siste halvdel av In Obscure Darkness, et halvannet minutts midtparti i Prayer to Cailleach og starten på Wolve's Rite. Disse partiene er meget stemningsfulle, og viser potensiale. Svartmetallpartiene vitner derimot om liten vilje til nytenkning.
Døm selv: Prayer to Cailleach

Helt seriøst. Hva er dette for oppskrytt dritt? Joda, jeg har hørt langt værre. Spesielt lyd og spillemessig. Men alikevel. Alle låtene går og går, uten å komme av flekken. Samtlige høres like ut, og den kjedelige repetitive rytmen hjelper i hvertfall ikke på. At bare 4 av 11 spor kommer over 3 minutter sier litt om hbilket kompositorisk mesterverk dette er. Må du høre noe så hør den lengste låten. Den har også mest variasjon. More Cruel Than Weak

Jeg har ikke fått HELT taket på denne britiske gjengen før, og ikke har jeg prøvd veldig hardt heller. Det er en litt snill og melodiøs form for thrash Onslaught framfører. Veldig spennende er det ikke, selv om de glimter til innimellom. Åpningssporet (Etter en intro), Chaos is King river godt ifra seg. Childre of the Sand inkorporerer noen toner fra midtøsten, og ørlite kvinnelig koring. Krydder som gir en låt det lille ekstra som får den til å stikke seg ut. Cruci-Fiction har en mørkere stemning enn de andre låtene. Ellers er de øvrige låtene stort sett "bra, men småkjedelig", da de i stor grad mangler det lille ekstra. Midt på treet holder ikke for en kresen metall-tilbeder. Dette er tross alt ikke en hobby, det er en besettelse lidenskap ;)
Pluss i margen for brutalt bra cover.
Hør Chaos is King nederst på forsiden av den offisielle nettsiden.

Mektig mørk, smått dyster og stemningsfull ukrainsk black metal med tykk gitarlyd, drønnende trommer og semitydelig diabolsk vokal som man alikevel ikke forstår noe av fordi lyrikken er ukrainsk. Ja takk!
Her kan du høre både The Gnosis ov Perdition Gate & My Nameless Daemon On the Way to The Land ov Nod kan du hoppe over.

Impresjonismen henger stadig igjen i fransk black metal. Dette er et sært landskap bestående av tildels sorgtung svartmetall, og tildels atmosfæriske, ambiente kollasjer av den flyktige og dvevende sorten, samt interplanetariske, kosmiske stemninger. Sjekk siste halvdel av låten Pessimist art. Mange av enkeltkomponentene her er ting man har hørt før, og selv om heller ikke helheten ikke føles VELDIG original, har de laget noen stemninger her som bare må besøkes igjen. Det er ikke alltid like lett å vite hva som befinner seg rundt neste hjørne på The Strange Inconvenience, og det er ofte et kvalitetstegn.
Hør selv: Grey-concrete... Comfort

Amerikanske Infera Bruo debuterte i 2011 med en selvtittulert skive. Jeg likte deres svartmetall med mørke stemninger og enkelte samplinger, men den druknet i mengden, og ble ikke mye spilt. De er nå tilbake, og bør således få en sjanse til å vise framskritt.
Det går fortsatt i svart metall med noe elektronisk ambient støy og andre industrielt-klingende effekter innlemmet på en smakfull måte, her og der. De har kanskje tonet dette noe ned, og latt gitarene stå for lit mer av de psyke lydene. Det er fortsatt stemningsfult og mørkt, og ikke dårlig på noen måte. Lyden er bedre siden sist, Men Infera Bruo ser fortsatt ikke ut til å ha nok egenart eller låtkvalitet til at jeg kommer til å utforske krinkelkrokene i deres småsære dunkle univers.
Stream Desolate Unknown.

Sist jeg satt pris på kvinnelig sopran må ha vært på slutten av 90-tallet, når de norske Goth-metallerne fortsatt leverte kvalitet. Jeg skal også innrømme at Nightwish var litt spennende helt i starten. Nå får jeg stort sett dårlig smak i munnen av female fronted metal. Denne EPen på litt over kvarteret er alikevel ikke så fryktelig ille. Symfonisk metall med svartmetallsk tromming er god knall i mine ører. Hadde den lett operatiske kvinnevokalen duelert med en mer ekstrem mannlig vokal, kunne dette blitt meget interesant. De 3 låtene prøver tydeligvis å benytte alle triksene i boka, med det resultatet at ingen av dem får særlig mye særpreg. En hel skive med dette ville trolig blitt overkill, men denne EPen kan jeg saktens høre igjen. Ikke at jeg kommer til å gjøre det av den grunn.
Hør selv: Chapter I: The Pit

Jeg har veldig sansen for Ihsahns solodebutt, The Adversary fra 2006. De tre påfølgende skivene har jeg bare hørt sporadisk, og de har ikke lyktes i å krype under huden på meg. Ihsahn er en av få musikere som har kjøpt seg frikort til å gjøre hva farao han vil, og det gjør han. De tre først låtene her er godlåter. Spesielt Hilber og NaCl. NaCl er forresten den kjemiske forbindelsen natriumklorid, altså vanlig salt. Derette følger Pulse, en rolig, litt Ayreonsk låt, uten spesielt minnneverdig melodi. Med det er vogntoget på berg og dalbanen trukket opp til toppen, og herifra bærer det utfor. Tacit 2 er støy og kaos, Tacit og Recer stort sett ganske struktur- og melodiløse låter, med innslag av sirkusjazz ala Mr. Bungle. Litt soundtrack til en surealistisk fil -preg. M er 50/50 med meningsløshet kontra meget vakker Pink Floyd'ish musikk. Sub Alter føles som et mellomspill uten mål og mening, mens See framviser stemningskollasjer med odde takter.

Det er mye stemning på Das Seelenbrechen. Noe materiale er suverent, men det blir en salig røre der det bedre lett drukner i lydkollasjer og kontrolert støy. Spesielt for en som foretrekker strukturelle komposisjoner. Jeg avskriver dette som eksperimentell, improvisasjonell kunst, og beveger meg videre.
Trenger du litt krydder i tilværelsen, tilbys herved litt NaCl

From the Vastland er et Enmanns-band fra Iran, noe som riktignok er interesant med tanke på at svartmetall ikke er akseptert der nede. Rent musikalsk spiller derimot bakgrunnen ingen rolle, da det eneste innholdet i musikken med iranske inspirasjoner er tekstene. Musikken er nokså uoriginal svartmetall som på ingen måter overasker. Alikevell er det grei variasjon låt-låt, og det låter i grunn bra. Jeg var seriøst usikker på denne, men lar tvilen komme tiltalte til gode, i motsetning til hva de iranske styresmakter ville gjort.
Sjekk låta Night Sentinel

Dersom jeg hører ordet Melodisk plasser foran Death Metal blir jeg lett litt skeptisk. Hvis ordet Svensk befinner seg i samme setning, må jeg inrømme at fordommene kommer krypende. Band som Dark Tranquillity og In Flames gir meg dårlige vibber. Svenske Diabolical befinner seg heldigvis ikke i den gaten. Deres Death Metal er riktignok melodisk, men den har større likheter med den polske scenen i så måte. Det hele er nokså episk, noe koringer er med på å understreke. Det lukter også litt Gresk av dette. Uten å sammenligne lydmessig med andre band her og nå, får jeg noen vibber av typen Behemoth, Hate, Septicflesh og Nile. Dersom de tre tidligere skivene er av samme kaliber, forstår jeg ikke hvorfor jeg ikke har oppdaget Diabolical før nå!
Et godt eksempel er Metamorphosis.

Darkestrah, fra Kirgisistan, blander folkemusikk med metall av den dystre sorte typen. Folk-elementene består av bl.a. akustisk gitar, kirgisisk/russisk sang og tale, munnharpe, strupevokal, fløyte, fele, bålspraking og hestevrinsk. Mine tidligere favoritter fra Darkestrah er mektige Epos fra 2007 og The Great Silk Road fra '08, og jeg tror faktisk denne kan måle seg med disse. Er du, som meg, svak for både dyster black metal og elementer fra folkearven, så Sjekker du selv Manas på denne siden.

Det skal mye til å overgå Universal Migrator fra 2000, spesielt Part II - Flight of the Migrator, og denne kommer nok heller ikke så langt opp, men med det sagt, må Arjen Anthony Lucassen sies å være et musikalsk unikum. Låtene er fulle av variasjon og gode overganger. Det er ikke mye metall med ren-vokal som evner å gripe tak i meg for tiden, Ayreon klarer dette kunststykket ved hjelp av nydelige melodier og flott instrumentering, sydd sammen med Kompositorisk kløkt. At over 15 ulike instrumenter er sydd så sømløst sammen (for å holde meg til skredder-sjargongen) bidrar også til det imponerende inntrykket. Denne skal helt klart høres flere ganger.
Disse to videoene gir et inntrykk av hva man kan forvente seg: Tittellåta og Traileren.