heldekkende bakgrunnsbilde
navneskilt
Fane-basert meny

2014 del 5/5 : November → Desember

18.12.14

APHONIC THRENODY - WHEN DEATH COMES

Aphonic Threnody - When Death Comes Terningkast 3

DOOMENTIA RECORDS, 19.12.14
Denne har strengt tatt vært ute siden halloween, men jeg forholder meg til den offisielle datoen fra presseskrivet. Det er kanskje nå distribusjonen slår inn for fullt?
Aphonic Threnody ble dannet i 2012, og er per i dag et band sammensatt av seks mann. Tre fra Italia, en fra UK, en fra Ungarn og en fra Chile. To av italienerne spiller også i Arcana Coelestia, Locus Mortis og Urna. Ut over det dropper vi de tekniske lineup-spesifikasjonene i denne gang.

Jeg har skrevet om bandet tidligere. De ga ut en EP i 2013, etterfulgt av splittene Immortal in Death og Of Graves, of Worms, and Epitaphs med henholdsvis Ennui og Frowning. Begge i år. Jeg var vel ikke akkurat overvettes begeistret. Denne gangen er det bandets første skive det skal dreie seg om. Den inneholder fem låter. Fire på mellom 10 og 13 minutter, og en på 17,5. Til sammen omtrent 63 minutter.

Dersom det å lage fin, passe stemningsfull, litt sorgtung og litt drømmende death/doom er den eneste formulerte målsetting, må man vel kunne si at Aphonic Threnody har kommet i mål. Om planen derimot var å skape noe enestående, enten særdeles vakkert eller på annen måte originalt, vil jeg derimot påstå at de ikke riktig har lykkes.

Musikken er stort sett fin, med dype toner, growl, litt fløytespill, orgel, strykere og piano. Velkjente elementer. Tidvis er When Death Comes riktig så behagelig å lytte til, uten at den engasjerer voldsomt mye av den grunn. Andre ganger gjør bandet merkelige melodiske valg som gjør musikken mindre komfortabelt. Alt i alt helt greit, men jeg savner litt brodd. Lite känslor.

Som sauer midt inne på beiteområdet holder gutta seg trygt innenfor rammene. Mangelen på visjonære tanker, variasjon og spenstig struktur og progresjon, gjør at jeg blir fort mett. Det er ingen tyggemotstand. Ingen blodig biff. Mest suppe. Gitarene har også en litt snodig lyd som til tider nesten får dem til å låte en anelse syntetiske. Dette kan selvfølgelig skyldes det svake dynamiske spekteret. Lydbildet er ikke bra, men “greit nok”.

Musikalsk finnes gode passasjer her og der, men også stunder der kjedsomheten kommer snikende. Da er det kanskje på tide å vise mot og ta steget utenfor boksen. When Death Comes er et helt greit funeral-album. Noe langdrygt og generisk, men med enkelte hørverdige øyeblikk. En småsterk treer.

Hør de to første låtene, The Ghost Song og Death Obsession:

piggtråd
18.12.14

HOODED MENACE - GLOOM IMMEMORIAL (COMPILATION)

Hooded Menace - Gloom Immemorial (Compilation) Terningkast 4

DOOMENTIA RECORDS, 19.12.14
Hooded Menace har vel rukket å bli et kjent navn for fans av rå death/doom i stil med Asphyx . Det kan likevel nevnes at bandet ble grunnlagt av finnen Lasse Pyykkö i 2007.

Dette er en samling med samtlige låter fra bandets (eneste) demo, alle seks splitter, en “ekstern” compilation de har deltatt på, samt deres nyeste EP. Det betyr at foruten EPen Necrotic Monuments, hvor de presenterte to coverlåter, er alt materiale som ikke er utgitt på deres tre album herved samlet på ett sted.

Slike samlinger er gjerne hovedsakelig målrettet mot fans. Sånn sett hadde ikke noen særlig beskrivelse vært påkrevd. I de tilfeller hvor et bands sekundær-materiale holder mål, kan en slik samling imidlertid også være gunstig for nye lyttere som dermed får et innblikk i bandets virke spredt over hele karrièren. For band med snevrere uttrykk kan slike også by på større variasjon, men det er i dette tilfellet en digresjon.

Gloom Immemorial holder faktisk veldig høy og jevn kvalitet. Disken kunne fint passert som et frittstående album. Variasjonen er like god innad i de enkle spor som mellom dem. Helhetsfølelsen er sterkere her enn på mange tilsvarende utgivelser. Både lyd og komposisjoner er overraskende bra, settingen/formatet tatt i betraktning. 11 låter har disken fått plass til, og de fleste passerer seks minutter. Drømmende mørke og tunge toner, sterke melodier og dype dødsgrynt skaper 75 minutter med hypnotiske og behagelige stemninger.

Slike samlinger er naturligvis som skapt for fans med manglende samler-instinkt. Altså for de som gjerne ønsker å komplettere samlingen uten å tappe kontoen og fylle hyllene med alskens demoer, singler, splitter und so weiter. Gloom Immemorial kan derimot anbefales til enhver med sans for sjangeren.

Få skiver kan nytes nærmest til fulle allerede fra første lytt uten å tape seg over tid. Dette er en samling med svært høyt nivå på den enkelte låt som sitter som en tatovering fra første stund, og jeg tror den evner å slanger seg glatt forbi tidens tann uten nevneverdig slitasje. Jeg har hørt denne litt for få ganger til å uttale meg i lengre tidsperspektiv. Jeg er meget positivt overrasket, og fornøyd med denne, så da hadde vel femmeren vært et naturlig valg, men konkurransen er hard, blant annet fra bandets fullengdere, så jeg modererer meg til en firer.

Hør låt 7, 8 og 9:

piggtråd
13.12.14

MELKOR - IRRLICHT

Melkor - Irrlicht Terningkast 4

SELVFINANSIERT UTGIVELSE, 12.12.14
Patrick Baumann er mannen bak det tyske enmannsbandet Melkor. Å si at jeg har fulgt bandet siden starten gir et noe feilaktig bilde. Han har kun gitt ut én tidligere skive, Ferne fra januar 2009, og for å være ærlig har den samlet støv lenge nok til å ha gått fullstendig i glemmeboken. Årsaken til at jeg plukket opp debuten var utelukkende at Patrick ifølge MA har vært innom både Nocte Obducta og Agrypnie. Ønsket om musikalsk likhet ble ikke oppfylt, men et gjenhør, praktisk talt i skrivende stunde, avslører en rimelig brukbar debut. Så hvordan har det så gått med oppfølgeren?

Vi spoler omlag seks år fram i tid, og ender opp i desember 2014. Fra første lytt stod det klart for meg at Irrlicht har en og annen kvalitet, men det var også et og annet som skurret. Melkor byr på melodisk, tildels rolig sortmetall med doomsk tempo, nokså atmosfærisk preg og drømmende passasjer. Patrick har funnet plass til strykere, “bar chimes”, koring og overganger. Ikke så rart all den tid snittlengden på de åtte låtene ligger på 7:38 minutter. Tanken var vel å skape et mektig opus med sterke melodier, progressive vendinger, symfoniske virkemidler og mektig uttrykk. Skiva er faktisk ikke så mange hestehodene unna, men mange tuer små kan være vanskelig å forsere uten at lasten skades under transport.

Tyskeren har skrevet tildels flotte melodilinjer og noen dusin gode riff, og bruken av strykere, piano og andre elementer gir dybde og sjel. Låtene har gjennomtenkt oppbygning i et tempo velegnet for episke proporsjoner. Selve instrumenteringen har jeg ikke noe å sette fingeren på ut over at enkeltpartier kan bli nokså repeterende. Med alle nødvendige aspekter på plass ligger med andre ord alt til rette for en framtidig status som klassiker.

Som du ser av karakteren har jeg likevel ikke klart å få helt taket på Irrlicht. Det er litt for mange detaljer som ikke fungerer som tenkt. For det første har vi det skarpe lydbildet. Skarp lyd kan fungere, akkurat som necro og grumsete lyd kan tjene en hensikt, men alt til sitt bruk. I sorte partier med vreng er ikke lyden mye å skryte av. Den kan rett og slett oppfattes som en smule slitsom. Det samme kan mannens sort-vokal som ikke er blant de beste i klassen. Hør Die Welle Erneuert Sich for eksempel på begge deler. Musikken kan i tillegg bli stedvis langdryg, og enkelte riff og partier kan virke litt intetsigende. Til tross for det relativt atmosfæriske preget har skiva lite sortmetallsk stemning. Det er de rolige partiene som er mest stemningsfulle, med et preg av natur og et snev av middelalder.

Mye pirk der, altså, men pirk like fullt. Skiva kunne godt vært kortet ned noe, da materialet ikke riktig holder til en full time. Lyden er imidlertid det store ankepunktet, noe som er synd, da det ligger kløktige tanker bak komposisjonene. Irrlicht har rikelig med godt stoff og en brukbar dose egenart. (Selv om låta Pangaea har enkelte melodiske likheter med Sorgens Kammer Del II). Jeg har vinglet lenge mellom tre og fire, men vektskåla peker i den svake firers favør.

piggtråd
11.12.14

MORODH - THE WORLD OF RETRIBUTION

Morodh - The World Of Retribution Terningkast 5

WITCHING HOUR PRODUCTIONS, 20.11.14
Morodh startet som et enmannsband for Ragnaar, en russisk gitarist inspirert av doom, dsbm og post-metall, i 2011. La meg være så frimodig å på egenhånd legge death/doom til lista, bare for å komplettere. Et par kompiser ble snart med på trommer og vokal, og et par låter ble sluppet både på demo (med en instrumental snutt i tillegg) og splitt mot slutten av 2012. I fjor startet arbeidet med denne skiva, og tidligere i år fikk bandet en bassist med på laget.

Det var uten de høyeste forventningene jeg satt på denne skiva, men faen om den ikke tok meg på senga. Russerne har brukt tiden godt, og laget 50 minutter med rasende god doomifisert musikk som vanskelig lar seg gjøre å tvinge inn i én bås. Syv av de åtte låtene ligger på omlag syv minutter i snitt, og de er alle varierte godt ut over kravet. Fra saktmodige og sørgelige post-metalliske toner til heftig og dundrende death/doom. Selv i rolige partier har musikken et godt driv. Den har nokså mye melodi, og hele veien en tykk atmosfære av tristesse hvilende over seg.

Blackvokalen kan framstå som rimelig tørr, og det kreves ikke mye fantasi for å komme på vokalformer som hadde kledd musikken bedre. Det er imidlertid mitt eneste ankepunkt. Vokalen kommer litt mer til sin rett når fyren tar i litt ekstra, som for eksempel i Desperation og Desolation. Ellers får vi litt renvokal av den poppete, småsytete arten i starten av Fatality.

Enkelte elementer, blant annet den nevnte renvokalen, kan minne om ting man har hørt før. Dessverre klarer jeg ikke å plassere hvor jeg har hørt det. Det var dette med hukommelse, da. Noen kjente toner stammer nok fra diverse melodiske og depressive sortmetall-bands, men man finner altså elementer fra såvel Alcest som Paradise Lost i tillegg. Det er uansett langt ifra reinspikka plagiering, og Morodhs potpurri av avarter har likevel mer egenart enn man finner hos de fleste ekstremmetall-band.

For å konkludere; Ikke heng deg opp i den noe upassende vokalen, den klarer ikke å ødelegge helhetsinntrykket. Jeg trekker litt for denne samt gjennkjennelsesfaktoren, men kommer likevel ikke under en litt svak femmer. The World Of Retribution er rett og slett ei fantastisk flott og variasjonsrik skive hvor doom, dsbm, post-metal og death/doom blandes på svært fornøyelig vis. Ta gjerne en titt på bandets hjemmeside, og se gjerne traileren til plata, men liker du dyster, melodisk og vakker musikk kan du like gjerne strømme hele albumet her:

piggtråd
06.12.14

TAAKE - STRIDENS HUS

Taake - Stridens hus Terningkast 5

DARK ESSENCE RECORDS, 08.12.14
Når Hoest nå straks er ute med sin sjette studioskive er det én ting som slår meg mer enn noe annet, og det er hvor distinkt uttrykk dette bandet har. Med nesten 20 år under monikeren er selvfølgelig ikke det noen nyhet, men faktumet fortjener likevel å nevnes. Taake skiller seg ikke bare ut i TNBM-sammenheng, men har og et særpreg i verdenssammenheng. Ikke bare har Taake aldri hørtes ut som noen andre, men etter alle disse år er det heller få, om noen, som har forsøkt å plagiere stilen. Dette kan man ikke si om mange andre i genren. Emperor er den eneste øvrige aktøren jeg kommer på i farten.

Stridens Hus er ikke så ugjestmildt som tittelen kan antyde. Det er riktignok kaldt i Stridens Hus, og enketle olme blikk der inne er knapt til å unngå, men den sorte metallen er ikke direkte hatsk. I Stridens Hus bor den introverte. Når han åpner kjeften er det ikke nødvendigvis for å framvise forakt for alt og alle. Her råder likegyldig til resten av verden, og har man først meldt seg ut finnes det ikke stort å spy sin misnøye utover. Vi som besøker dette ellers så innesluttede vesenet får filosofi og eksperimentell tankegang med en snurrig formulering som på sjarmerende vis antyder usunn mental hygiene.

Jeg snakker ikke om tekstene. De har jeg ikke hørt. Ei heller om Hoests motiv og meninger. De har jeg ikke lest. Jeg snakker utelukkende om den subjektive følelsen jeg får av stemning og musikalsk struktur. Musikken har tildels skarpe kanter, men også runde hjørner. Uttrykket er mer utforskende og søkende enn fiendtlig. Vi finner selvfølgelig hissig sortmetall, som i Vinger, men albumet inneholder så mye mer. Det er stadig avstikkere fra hovedstien, der vi kommer innom folk-elementer, fantasifulle melodivalg, uvanlige rytmeganger og progressivt anlagte overganger og melodilinjer på uredd, nysgjerrig og leken maner.
De sju låtene er varierte og innholdsrike. De har ikke hastverk. Snu en stein her, studer en pinne der, smak på luften, kjenn på bekken, funder litt, og rusle videre. Alltid med noe nytt å oppdage, for den som tar seg tid. Noen banjo finner du ikke denne gang, men i Stank (3:40) får vi en liten snutt som like gjerne kunne vært spilt på dette strengeinstrument.

Sammenlignet med det meste du har kunnet lese om på Gorgers Metall i senere tid, har Taake et kjølig, hardt og nakent lydbilde. Trommene er illsinte som veps, men ikke synlig aggressive. De knatrer med dødsforakt uten å levne den utenforstående så mye som ett blikk. Gitaren har ingen rik, durende, heavy gjenklang, den er som piggtråd uten vibrasjon og egenresonans; den må holdes i aktivitet med tremolo riffing for å generere skarpe toner. Bassen holdes i strikte tømmer der den med nød og neppe får lov til å fylle ut konturene, og vokalen er som stikkende nåler, kaster hverken skygge eller ekko. Personlig er jeg svak for den fyldige lyden vi kunne høre på den selvtittulerte skiva når musikken ikke kun formidler avsky, men lyden er like fullt god. Skiva er spillt inn i Conclave & Earshot studio med produsent Bjørnar E. Nilsen. Hoest spiller alt av instrumenter selv, men han har fått en hånd av sin live-besetning, uten at jeg har detaljene.

Det sorte metallet er på mange måter like koksgrått og matt som coveret, men slipper man fantasien løs kan man se alle mulige farger, og hva man enn vil. Taake er original ikke bare i uttrykk, stil og utførelse, men også i musikalsk innhold. Ikke like sterk som de tre første skivene, dermed en litt svak femmer, men liker du Taake liker du nok Stridens hus. Jeg spår herved at neste skive kommer i 2018, så da har du god tid til å sette deg inn i husets irrganger.

piggtråd
04.12.14

REVEL IN FLESH - DEATH KULT LEGIONS

Revel in Flesh - Death Kult Legions Terningkast 5

CYCLONE EMPIRE, 05.12.14
This the season for... Death Metal? Ja, det kan nesten virke som om det er høysesong for bloddryppende infernalsk dødsmetall. I tillegg til en pen bunke minier har Bloodbath, Paganizer og Centinex levert solid utgivelser. Også At the Gates er ute med ny skive, og det er ikke lenge siden Abysmal Dawn, Necrophagia, Obituary, Morbo, Execration, Antropomorphia, Temple of Void og Lavatory voldtok min sjel.

Tyske Revel in Flesh har bare 3-4 års fartstid, men er allerede klare med skive nummer tre i tillegg til at de har fem splitter bak seg. Besetningen på fem har holdt seg stabil siden starten. Forrige skive, Manifested Darkness ble sluppet i april i fjor, altså før jeg begynte å skrive. Den var god, men likevel ikke all verden å skrive hjem om. Death Kult Legions kommer som en meget positiv overraskelse. Frontet av dyp, infernalsk growl gir tyskerne ut en dampveivals av fete riff og melodisk krigføring. Skiva har altså mye melodi, men forvent ingen pingle-death av den grunn. Melodiføringen skaper stort sett ondartede stemninger. Man kan vel si at det er blytung midtempo som dominerer, men karene gir iblant jernet. Det er primært låtene som har vokst i styrke siden sist. Hovedkrydderet er fett og variert gitarspill, med herlige stemningsfulle melodilinjer. Det er godt nok i seg selv, men den kløktige moderate bruken av fiolin i Frozen Majesty gir definitivt mersmak.

Lyden er nok en smakssak, men jeg mener at også denne har bedret seg noe. Skiva er spilt inn i Vault Studios med Maggesson og R.I.F. bak spakene, og Dan Swanö i Unisound har stått for miks og mastring. Lyden er kraftfull, dyp og rungende, og passer den creepy dødsmetallen som knyttneve i slåsshanske.
Ikke like aggressivt som Cannibal Corpse. Stort sett kke like melodifokusert som Hypocrisy eller Edge of Sanity. Tenk band som Dismember, Asphyx, eller Fleshcrawl.

Når Revel in Flesh har avsluttet med Necropolis, en Manilla Road cover, har de også levert ei meget god og stemningsfull dødsmetallskive med solid innsats på respektive instrumenter og fet lyd. Med hele 50 minutter spilletid får man nesten en overdose, og det er klart at det finnes partier rundt om som ikke har helt samme snert. Hadde bandet skjært vekk litt dauflesk hadde jeg utvist ennå større entusiasme. Med det sagt, det er mye digg her! Jeg vingler mellom sterk firer og svak femmer, og ender derfor med å runde av oppover.

piggtråd
01.12.14

SKÁLMÖLD - MEÐ VÆTTUM

Skálmöld - Með Vættum Terningkast 4

NAPALM RECORDS, 03.12.14
Ut fra geografiske og historiske forhold skulle man gjerne tro at Island var mer enn sterkt representert hva vikingmetall gjelder. Den gang ei. Selv Skálmöld, det eneste islandske band med musikalske røtter som strekker seg minst 1000 år bak i tid*, har et modernisert og utvannet forhold til sjangeren.

*om vi ser bort ifra Fortíð, hvor grunnleggeren har flyttet til Oslo, og Sólstafir som ikke lefler med denslags lenger.


Skálmöld ble startet for fem år siden, og har rukket å gi ut to skiver og ett live-album. Lineupen består fortsatt av de samme seks herremenn som den gang. Jeg har ikke noe nevneverdig forhold til tidligere album, så dette blir en fordoms- og forventnings-fri gjennomgang uten sammenligninger med tidligere meritter. Låtene på Með Vættum (“Med Væte”) er bygget på en kjerne av episke, kampklare melodier med viking-estetikk, men Skálmöld smører på med elementer fra andre sjangre, med viking'isj metall som resultat. Det er i utgangspunktet en god ting at enkelte bryter ut av gitte rammer, selv om det ikke er gitt at resultatet blir like grenseløst.
Ettersom islandsk er et fantastisk språk må låt-titlene nevnes. Annenhver låt heter Að vori/sumri/hausti/vetri, som altså henspiller på årstidene. Disse varierer fra 3:08 til 5:26 i lengde. De øvrige fire heter Með fuglum/drekum/jötnum/ griðungum (“Med fugler/drager/jotner/okser”), og er betraktelig lengre låter. Fra 6:29 til over 9:43 på strømpelesten.

Vokalene består av to ulike ekstreme avarter av henholdsvis growl og blackvox. Begge innehar en usunn dose screamo, men blandingsforholdet er ikke verre enn at det er spiselig. I tillegg bys det på god, ren og harmonisk vokalkoring. Instrumenteringen forøvrig er godt utført. Spesielt de tre gitarene framviser mye snadder. Låtskrivingen følger god gammel oppskrift i den forstand at karene har snekret åtte ulike låter med felles preg, men med hver sin unike identitet.

Etter en småkjapp og delvis rett fram åpning med litt kjedelig preg (tross noe snacks), byr Með fuglum på litt mer groovy toner med ulike musikalske bestanddeler. Deriblant viking-stemning, gitarsolo og middelaldersk fløytespill. Að sumri får vi flotte melodier før Með Drekum byr på flotte vokalharmonier og mer digg gitarspill, flankert av ulike riff og overganger. Denne har både mørke og tyngde samt lettsindige partier. Að hausti inviteres vi med på fengende og smått suggererende midtempo en stakket stund før Með jötnum tilbyr vekslende hastighet, med et lengre seigt midtempo-parti. Mot slutten får jeg litt Windir-vibber preg i melodiføring og koring. En komplett låt-for-låt gjennomgang er ikke egentlig nødvendig, selv om aller spor har noe eget ved seg. Folk/viking blandes friskt med melodeath så vel som episke doom-elementer samt strukturer og teknikk fra heavy metal.

Með Vættum er ikke ei enormt spennende skive. Låtene har mye flott i seg, og oppbygning og gitarbruk har bevart arven fra klassisk metall godt, men låtene er ikke veldig sterke. Tempoet ligger gjerne et sted mellom “kjapp og tøff” og “tung, barsk og aggressiv”. Dette gir et litt traurig preg som hindrer fullt utslag på foten. Det hjelper betraktelig å bli godt kjent med skiva, og selv om den er langt unna de største klassikere innen denne og tilstøtende genre er det like fullt en skive som vokser til et høyst trivelig 50-minutters album.

Sjekk lyrikk-videoen til Að hausti.

piggtråd
27.11.14

ISOLE - THE CALM HUNTER

Isole - The Calm Hunter Terningkast 5

CYCLONE EMPIRE, 28.11.14
Svenske Isole er ute med sin sjette skive i morgen. For de som har god kjennskap til bandet burde en beskrivelse være overflødig. For alle andre er en liten innføring på sin plass, og vi tar først litt biografisk historikk.
Crister Olsson og Daniel Bryntse startet bandet Forlorn i 1991. Seks demoer så det bleke dagslys fram til og med 2001. Bandet skiftet navn i 2004, men slapp en samling med spor fra disse demoene under sitt gamle navn i 2005.
Grovt sett har de to originalmedlemmene tatt seg av gitar og vokal, mens det har vært litt utskiftinger på trommer og bass opp gjennom årene. Tre av dagens besetning på fire, samt tre av fire eks-medlemmer, spiller også i Ereb Altor.

Ord som episk, progressiv og doom benyttes ofte for å båssette Isole. “Nokså rolig melodisk metall” er gjerne en like god forklaring, selv om det ikke er en sjanger-benevnelse. Evnen til å komponere knallsterke melodier med fengende egenskaper og lang holdbarhet er bandets sterkeste kort. Jeg har ikke hørt de to første skivene, men Isole har på de tre påfølgende imponert meg med evnen til stadig å komme opp med nye og ikke minst gode melodilinjer. Litt progressivitet i oppbygning og overganger kvalifiserte gjerne ikke til definisjonen prog-metall, men det krydrer musikken på utmerket vis. Musikken kan være småtregt, nokså tungt og tildels melankolsk, men ikke nødvendigvis seig, blytungt eller direkte sortsindig. Bandets signatur er enkelt og greit nydelige melodier med behagelig tyngde, samt blanding av growl og renvokal, pakket inn i en solid produksjon med mektig, dyp, deilig og suggererende lyd.

Jeg har som nevn kost meg med tidligere album, men jeg oppdaget bandet sent, og føler ikke at jeg har satt meg grundig nok inn i back-katalogen til å sammenligne The Calm Hunter med disse på kvalitet. Det er imidlertid ikke vanskelig å kjenne igjen bandet. Jeg merker personlig ingen signifikante musikalske endringer siden sist. Større kjennere observerer gjerne små justeringer som jeg ikke hører, og noen mener kanskje at bandet repeterer seg selv i for stor grad. Spør 100 metalheads, og få 100 svar. Om den musikalske oppskriften er den samme spiller forsåvidt ikke all verdens rolle så lenge det bys på ferske, friske låter med nye sterke melodier.

Vokalen veksler mellom dyp behagelig growl, rolig, varm renvokal som skaper tillit og renvokal med en underliggende dyster uro og “nervøsitet”. Noe som også underbygger stemningene, som skifter mellom faretruende og melankolsk, rå og brautende, og lindrende, som den komfortable varmen og trøsten av å pakkes inn i et tykt, godt, mykt og lunt teppe. Riffingen kan være like tung og mørk som den tilhørende growlingen, men det er hele tiden melodisk, og selv i rolige partier er det en viss tyngde omtrent hele veien. Man kan vel plassere Isole i krysningspunktet mellom doom og death/doom.

Framføringen på The Calm Hunter er fullstendig upåklagelig utført av alle mann, og lyden er fortreffelig. Innspilling og miksing er foretatt av Jonas Lindström, med hjelp fra bandet selv i Studio Apocalypse, mens mastringen er vel ivaretatt av Jens Bogren i Fascination Street Studios. Om denne anmeldelsen gir en tam og intetsigende forklaring på Isoles virke er det fordi suggesjonen har vugget meg halvveis i koma og gjort meg målløs. (Faen meg den lammeste unnskyldningen, ever). Isole leverer atter varene. Mesterlig øre-smurning, rett og slett.

De to første låtene finner du under, og på youtube kan du se lyrikk-videoen til åpningssporet The Calm Hunter.

piggtråd
24.11.14

FEN - CARRION SKIES

Fen - Carrion Skies Terningkast 5

CODE666 RECORDS, 24.11.14
Jeg plukket først opp dette bandet ved deres tredje fullengder Dustwalker, som kom for tidlig i fjor til å bli omtalt her. Skiva var en spennende affære til post-black å være, skjønt det vil vel være mer korrekt å si at den hadde elementer både derifra og fra ulike andre hold, støpt sammen til sin egen legering. Lyden var jeg imidlertid ikke hundre prosent komfortabel med. Litt grumsete i de harde partier, og litt skarp i de rolige, lyse. Carrion Skies er definitivt en fonetisk forbedring.

Den britiske trioen har fortsatt to av tre originale medlemmer. De er inspirert av Englands øde og forblåste Fen-område, noe den dramatiske og tidvis rolige musikken gjerne kan sies å bære preg av. Jeg har aldri vært i Fen, men musikken har både noe forlatt og noe stormfylt over seg. Uten å ha sjekket kartet tenker jeg på på karrige kystnære strøk, der lave og vindskjeve vekster klamrer seg til golde berg som stedvis stuper bratt i havet og dets frådende dønninger. Som isende stiv kuling pisker sortmetall mot lytteren, men været kan være like ustabilt og skiftende i britiske farvann som i furet værbitt. Med ett roer vinden seg, det letner, skyene løses opp, og en enslig havørn tar oss med opp i fugleperspektiv, før nye skyer seiler inn, denne gang med torden i vente.
Etter litt research viser det seg at Fen-området er myrete områder i sør-england, men bildene i mitt hode endrer seg ikke av den grunn.

Det kan gå hardt for seg, og vokalist/gitarist The Watcher høres tidvis ut som om han har spist en neve glasskår før han entret studio. Vokalen er på sitt groveste ravnsvart og full i smerte og fortvilelse. På sitt roligste sår og melankolsk. Miksen av, og overgangen mellom “væromslag”, som kommer oftere enn været skifter der du bor, er nærmest eminent utført. Tidvise harde takter til tross, Carrion Skies utgjør i helhet en drømmende og atmosfærisk time. Musikken er iblant så suggerende at det er tryggest å benytte kollektivtrafikk om denne høres på veiene. Litt trøtt i trynet, og du risikerer å sovne med et smil om munnen, eller i det minste å glemme all fokus på omverden.

Fen benytter velkjente metalliske bestanddeler, støpt i sin egen form. Jeg er noe skeptisk til å kalle dem originale av den grunn, men de er definitivt blant dem som blander og støper den beste kvaliteten hva post-metall angår. Alcest skuffet betraktelig ved årets start, og heller ikke Agalloch imponerte veldig da de slapp sin siste skive noen måneder senere. Dermed kan Carrion Skies sannsynligvis krones som årets beste innen undersjangeren. Ihvertfall i mine ører.

Det skal sies at det tok sin tid for denne å sette seg, og det er ikke helt umulig at jeg gav opp Agalloch litt for tidlig, men ønsker du å bli tatt med på en reise langs kysten med denne formen for metall som soundtrack, så gi den endel tid. Det kan fort vise seg å betale seg. Ikke en veldig sterk femmer, men en femmer like fullt.

piggtråd
21.11.14

VARATHRON - UNTRODDEN CORRIDORS OF HADES

Varathron - Untrodden Corridors of Hades Terningkast 4

AGONIA RECORDS, 21.11.14
Greske Varathron er et av pioner-bandene fra den greske ekstremmetal-scena. De har holdt på siden 1990, og er nå klare for utgivelse av sin femte fullengder. De to første skivene kom på midten av nittitallet, og har nok av fans. Det hylekoret har jeg holdt meg langt unna. Det er mulig disse hadde sin misjon på den tiden, men innen jeg oppdaget dem var datostemplinga forlengst overskredet. At disse er primitive, enkle og kjedelige er bare min mening, naturligvis. Deretter fulgte nesten et tiår før neste skive kom. Denne har jeg ikke noe forhold til. I 2009 derimot, ga de ut skiva Stygian Forces of Scorn, en sterk skive med black metal og orkestrale virkemidler. Dermed var man jo spente på hvilke retning karene har tatt fem år senere.

Untrodden Corridors of Hades begynner i det rituelle hjørnet. Knapt ni minutter lange Kabalistic Invocation of Solomon åpner med romersk-katolsk salme-messing fra sakristiet, som etter litt blandes med tribale jungel-rytmer. Det hele tar en blasfemisk vri før mer åndelig messing, åndemanere, sjamaner og heksedoktorer kommer inn med rytmekomp og stemninger fra ulike himmelstrøk. En tøff åpning.
De sju sporene på Untrodden... strekker seg fra drøye fem til knappe ni minutter, og ender i alt på 49 minutter. Tempoet varierer stort sett mellom nedre og øvre midtempo. Varathrons musikalsk karakter har et litt egenartet preg over seg. Den er gjerne satanisk, mektig og småseigt med et litt primalt, tribalt og rituelt uttrykk på sett og vis. De ligger liksom å vaker litt mellom svartmetall og okkult ekstremmetall. Vokalist Stefan Necroabyssious, eneste gjenværende originalmedlem, må få litt av æren for dette. Hans dyriske vokal setter sitt preg på det musikalske i særdeles positiv forstand.

Skiva begynner altså sterkt, og de første påfølgende låtene bygger opp stemningen meget godt. Realm of Obscure med sitt fandenivoldske driv i øvre midtempo og Arcane Conjuring med sine seigere, ondsinnede stemninger er begge svært solide. Påfølgende Leprocious Lord er god, men føles litt avventende, som om den fortsetter å bygge opp stemning i stedet for å sparke igang showet. The Bright Trapezium starter med kjapt, men noe steril, følelses- og retnings-løs metall, men det løsner heldigvis etter hvert. Siste tredjedel av denne er sterk nok til å ro låta greit i land. Death Chant har et visst preg av hymne over seg, og er forsåvidt atter en god låt. Den hadde imidlertid passet bedre mellom mer kraftfulle og intense låter. Jeg vil ikke kalle den “fyllestoff”, men det hender ikke spesielt mye, og det gir den et “la oss roe det hele ned to hakk”-preg. Avsluttende Delve into the Past runder av greit med tyngde, hat og et nedtonet midtparti med nokså eklektisk stemning med preg av dsbm.

Lyden er klar og kraftfull. Innspilling og miks er gjort av Kostas Kalampokas i Infinite Loop Music Studio, og Tom Kvålsvoll (Strype Audio) har mastret den.
Individuelt sett består altså Untrodden Corridors of Hades av rimelig sterke låter som lusker i skyggeverden, men sammensetning gir et helhetlig bilde hvor jeg blir sittende å vente på et klimaks som ikke kommer. Den føles litt avventende, litt “stille før stormen”, rett og slett. Jeg hadde vel håpet på litt grimmere, kvassere og mer vitale komposisjoner.
Til tross for gode enkeltlåter, beinhard vokal, upåklagelig utførelse og fin-fin lyd er jeg altså en anelse skuffet over skiva, men Varathron danker like forbannet ut alle middelmådige band med sitt nye verk, og låtene er som sagt solide hver for seg, så lavere enn fire akter jeg ikke å gå. Med det sagt... jeg forventer litt mer futt til neste gang, grekere.

Inspiser følgende smaksprøver: Trailer, Arcane Conjuring, Kabalistic Invocation of Solomon og Realm of Obscure:
...og nå også hele skiva, på Decibel Magazine.

piggtråd
20.11.14

CENTINEX - REDEEMING FILTH

Centinex - Redeeming Filth Terningkast 4

AGONIA RECORDS, 21.11.14
Centinex borde vara känd för de mest dödshungriga hårdrockare där ut. Men, för helvete, varför svenska? Vel, Centinex er tross alt svenske, og de har holdt på i en (unge) mannsalder. Personlig har jeg ikke noe særlig forhold til våre brutale naboer fra før, til tross for at de har sparket ræv siden 1990 og gitt ut åtte skiver før denne. I 2006 stoppet det imidlertid opp, og bandet ble oppløst. Til nå. Med unntak fra en kort EP med to teutonske thrash-coverlåter i fjor er den niende skiva også den første utgivelsen på ni år.

Line-up'en har naturligvis gått gjennom sine naturlige utskiftninger gjennom årene, men bandet har stort sett vært en kvintett. Dette er den tredje skiva hvor bandet er “redusert” til en kvartett. Martin Schulman (Demonical) er bassist, og eneste gjenværende originalmedlem. På comeback-skiva er alle øvrige medlemmer splitter nye, med unntak fra trommis Kennet Englund (Interment, Uncanny, Dellamorte), som også hamret løs for Centinex mellom 1999 og 2003. Ny gitarist er Sverker Widgren (Demonical, Diabolical og tidligere medeier av Necromorbus Studio, før han startet Wing Studios i fjor), og ny vokalist er Alexander Högbom (October Tide, Spasmodic, Volturyon).

Den første assosiasjonen jeg fikk av Redeeming Filth var god gammel Six Feet Under, og den relasjonen slipper i grunn ikke taket, for det er mye Tampa, Florida å spore i musikken. Ingenting negativt med det, jeg hørte ganske mye på Maximum Violence for 15 år siden. Centinex spiller klassisk småkjapp og ballhard dødsmetall med troll-vokal og orke-riff. Lyden er en stående invitasjon til å skru volumet stadig høyere. Den er med andre ord tykk og god med massivt trøkk. Skiva er spilt inn i Amplified Studios, og er mikset og mastret av Ronnie Björnström (Aeon, eks-Ribspreader m.m.) i Garageland Studios.

Låtmaterialet er jevnt og har nok variasjon til å holde lytterens oppmerksomhet, men samtidig er det ikke snakk om hverken dybde, nyhetsverdi eller ekstramateriale her. De ti relativt korte sporene byr ikke på uventede effekter eller andre kløktige krumspring. Du får ti kjappe låter med pur dødsmetall, rett i trynet, enkelt og greit. Hvis du klarer deg fint uten fiksfakserier eller mektige opus, og bare ønsker å blåse vettet ut med enkel men solid dødsmetall, burde Redeeming Filth være noe for deg. Skiva tikker inn på 33 minutter, og er således den korteste skiva bandet har gitt ut, men det er likevel en grei og dødelig dose med solid dynamitt.

Hør skivas to første låter, When Bodies Are Deformed og Moist Purple Skin, stream albumet i sin helhet på Terrorizer, eller stream Death Glance og Rotting Below her:

piggtråd
17.11.14

THE DEATHTRIP - DEEP DRONE MASTER

The Deathtrip - Deep Drone Master Terningkast 5

SVART RECORDS, 14.11.14
Noen skiver sitter som et skudd fra første lytt. Enkelte av disse taper seg imidlertid farlig fort. The Deathtrips første fullengder Deep Drone Master er fet som fy fra første stund, og ser definitivt ut til å tåle tidens tann. Den har ihvertfall ikke falmet de utallige ganger jeg har levd meg gjennom dens mareritt, heller tvert imot.
Paul Groundwell, general manager for Peaceville Records og gitarist på Thine - A Town like This, har skrevet all musikk, og tar seg av gitaren i denne konstellasjonen. På vokal har han fått med seg Aldrahn (Dødheimsgard, Thorns, eks-Zyklon-B m.m.). Gjennom sine syv aktive år har har de tidligere gitt ut to demoer og en samleskive. På henholdsvis trommer og bass finner vi her innleide Dan Mullins (eks-My Dying Bride, eks-The Axis of Perdition m.m.) og Jon T. Wesseltoft (Thorns).

Musikalsk snakker vi uhellig, arg og hatsk TNBM fra nest øverste hylle. (Den øverste er forbeholdt de omlag 20 år gamle klassikerne). Iskalde, uhellige og kullsorte stemninger frontes av skarpladd, sint vokal mens gitarstrenger skjærer furer i øregangene med sine skarpe toner. Svartmetallen er sint, uhellig og nådeløst forbannet, gjennomsyret med en følelse av fortapelse. Den helsvarte men temmelig tydbare vokalen skaper avsindige sataniske og sortsindige stemninger der den gnager hull i trommehinnene med sylskarpe rovdyrtenner. Det går i engelsk helt til avsluttende Syndebukken der den norske lyrikken virkelig lar vokalen skinne i all sin grufulle prakt og avmakt.

Det hele starter med en intro med lyder av blant annet fuglekvitter, hønsekakling og hanegal samt litt skrangling med gamle spann i tillegg til lavmælt, dyp didgeridoo og synth. Ikke like uhyggelig som det man har i vente, selv om den drar tankene en anelse i retning Enslaved - For Lenge Siden (Eld), tross mangelen på den infamøse monologenen på norrønt mål. Deretter følger åtte engelskspråklige låter på omlag 4:15 i snitt, før låt ni setter punktum.

Hele skiva har en psykopatisk "skrekkens hus"-stemning, som en avskylig skrekkfilm av typen The Collector og Saw. For å ta en svært kjapp gjennomgang, nærmest i stikkord-form, av et lite utvalg låter:
Melodilinjen i Dynamic Underworld levner lite håp. Rolige partier, som mot slutten av Making Me og Cocoons, gir definitivt ingen sjelefred. Cosmic Verdict har et vagt preg av Du som Hater Gud, mens Something Growing in the Trees har en mild eim av Darkthrone - Quintessence. Det er tilsynelatende noe merkelig med rytmen på A Foot in Each Hell, men det skjerper bare sansene, og det blir da klart at det fungerer. Marginalt.
Så var det den nevnte sistelåta. Det blir kanskje feil å kalle Syndebukken “mesterlig”, all den tid de 7:14 minutter har et såpass gjennomgående repetitivt preg. Den uhyggelig melodien, den kjølig stemningen og den ville norsk vokalen gjør likevel at den forholdsvis lang og noe monotone låten på ingen måte blir for lang, men heller deilig suggerende. Når denne fader ut med didgeridoo, runder den av over 40 minutter med meget god old school True Norwegian Black Metal.

En dreven kverulant vil kunne kalle Deep Drone Master et nostalgisk besøk i nittiåras mørke avgrunn, med ellers lite nytt å melde. The Deathtrip har nok ikke risset noen nye runer på primstaven, men de spiller det de liker, og det vi liker. Med bravur! Skivas tittel passer gjerne ikke som hånd i hanske rent musikalsk, men det spiller ingen trille. Med en gjennomgående skummel og nifs stemninger kan denne lett anbefales til fans av nevnte sjanger. Flere band kunne vært nevnt som referanser, men det burde ikke være nødvendig.
Skiva er forresten mikset av Snorre W. Ruch (Stigma Diabolicum, Thorns m.m.), og lyden har jeg så absolutt ingenting å utsette på. Makan til mektig dynamikk!

Skiva kan strømmes på Metal Hammer, og her kan du høre førstelåta, Flag of Betrayal:

piggtråd
13.11.14

BLODHEMN - H7

Blodhemn - H7 Terningkast 4

INDIE RECORDINGS, 10.11.14
Blodhemn er et av de ferskeste tilskuddene til katalogen over svartmetall-band fra Bjørgvin. Bandet består kun av én mann, Invisus, men det er det heldigvis ikke mulig å høre. Det første livstegn var EPen Brenn Alle Bruer i 2011. En grei, men nokså generisk introduksjon til mannens TNBM. Debut-fullengderen Holmengraa ble sluppet året etter, og framviste forbedringer både hva låtskriving og lyd angår. Lyden var primitiv og rå, og den skarpe, kølsvarte vokalen på klingende Bergens-dialekt var plassert “ytterst på scene-kanten” i miksen. For noen dager siden var oppfølgeren H7 ute i hyllene. Monogrammet brukes her som et symbol på den norske patriotisme, og en hyllest til landets helter og deres harde motstandskamp.

Det første som slår meg er lydbildet, som er noe rundere i kantene. Ikke noe galt i det, men det var likevel litt overraskende. Det passer forøvrig fint til det stemningsfulle gitarspillet. Den andre overraskelsen er vokalens plassering noen steg lengre bak i lydbildet. Jeg var vel ikke overvettes begeistret over dette tiltaket til å begynne med, men når jeg ble vant til det forduftet tvilen som duggfriske bjørnunger i solen.

H7 overrasker ellers ikke mye. Musikalsk er det ikke veldig atypisk sortmetall som serveres, men mørket i råskapen er ikke like kompakt som i potetkjelleren etter at E-verket tok strømmen, eller like skarp som tollekniven hass far, som tross alt har sløyet noen intetanende turister opp igjennom åra. De lett folkpregede melodilinjene kommer mer fram på H7 enn på debuten, og gir litt (måne)lysere sinn en det de mest kullsvarte konkurrenter tilbyr. Sammen med midtempoet og overgangene, med sine smått progressive vinklinger, får skiva et lite preg av Einherjer. Det er uansett fortsatt tøff sortmetall av helnorsk art som framføres. Når skodda kommer sigende i månelyset er det med spor av Taake, og da spesielt i vokalen, som forøvrig er helt sjef.

Skiva er vel utført, og definitivt god. Det tar litt tid å få den helt inn under huden, men når den først sitter er det i overkant av 40 behagelige minutter som kan nytes til fulle. På den annen side... Blodhemn byr ikke på noe nytt eller eksepsjonelt. Skal Invisus klatre lenger opp på rangstigen med sitt enmannsband trengs ennå sterkere melodilinjer og/eller tykkere stemninger. Låtstrukturen og utførelsen er det derimot ingen verdens ting å pirke på. Jeg liker Holmengraa hakket bedre, men det er et nokså jevnt løp.
Blodhemn turnerer for øyeblikket i Europa som support for Mayhem. Her hjemme er det kun på giggen på Verftet i Bergen (29.11.14) vi får muligheten til å bivåne bandet live.

Hør Slettet av Tid, og Evig Heder:

piggtråd
11.11.14

SAILLE - ELDRITCH

Saille - Eldritch Terningkast 4

CODE666 RECORDS, 10.11.14
Saille er et symfonisk svartmetall-band fra Belgia som har visse likheter med nabolandets Carach Angren. Debuten Irreversible Decay fra 2009 ble svært godt mottatt av undertegnede. Den kraftfulle, stemningsfulle og varierte melodiske/symfoniske sortmetallen gikk rett hjem og ga bandet en særdeles høy stjerne fra første stund. Førsteskiva var rett og slett en knallsterk debut fra et ukjent band. (Litt klangfullt lydbilde til tross). Den enorme forventningen gjorde at jeg ble umiddelbart ørlite skuffet over oppfølgeren Ritu når den ble sluppet i fjor. Det gikk heldigvis fort over. Også denne har mye snop, og jeg endte med å gi den en femmer. Jeg får gjerne Saille til å framstå som et underverk av proporsjoner, og ja, jeg digger de to første albumene, men for å ha beina plantet godt på asfalten... Saille kommer ikke til å utkonkurrere noen eksisterende klassikere, ihvertfall ikke med sitt tredje album.

Selv om sekstetten fortsatt holder koken evner ikke karene å imponere like sterkt med sitt nye verk. Det herlige, flotte felespillet må finne seg i å spille annenfiolin, da bruken av de symfoniske elementer er tonet ned, og buestrengene er lagt lengre bak i miksen. Borte er akustisk gitarspill og Limbonic Art-flørtende, psykedeliske sirkus-stemninger. Vekk er luskende, snikende (lurking) Morgul/Gloomy Grim psykotrekk og grandiose stormannsgale stemninger ala Nile og Fleshgod Apocalypse. Melodier og oppbygning er heller ikke like godt ivaretatt.
Er så Eldritch bare sorg og elendighet?

Selv den dårligste plata fra et kvalitetsband kan danke ut det beste fra et middelmådig drittband. Eldritch inneholder spor av stål og svarte skoger, og er isolert sett ei sterk skive. Bak deres stiligste coverart så langt gjemmer det seg mye mørk uhygge. Skiva åpner mørkt og mektig med Emerald, som med sin pianoklunking kan dra tankene mot gammel Dimmu med oppdatert lyd. Neste spor, Walpurgis, blir stående som en smule representativ for deler av skiva. Det går unna, er grimt, svart og tøft, men mangler liksom det lille ekstra for å løfte den opp på et særs minneverdig plan. De påfølgende låtene framviser melodisk sortmetall med godt driv, passe variasjon og sortsindige stemninger. Fans av Dark Fortress vil lett kunne omfavne dette. Cold War begynner greit, men utvikler seg til en repeterende og langdryg sak med kjedelig tromming. Når også Eater of Worlds starter med denne traurige rytmen kan man bli lettere oppgitt. Litt mer variasjon til tross, denne har også et litt repetitivt og generisk preg.

Har et band først klart å gjøre lytteren rastløs, skal det litt til å hente seg inn igjen. Etter en litt seigrumpa bakre midtseksjon går det heldigvis bratt oppover igjen på de siste tre sporene, og belgierne lykkes i å hale lytteren inn igjen. Spesielt Dagon gjør godt, der strykerne atter får litt mer albuerom. Joda, det er en hel del bra her, selv om nivået har sunket noen hakk, og et par av de ni låtene burde vært jobbet mer med.

Det er klart jeg er skuffet, det høye nivået av fordums tid tatt i betraktning, men Eldritch, er like fullt et godt album som kan anbefales. Bare ikke like sterkt som de to forgjengerne. Saille holder fortsatt hodet høyt hevet, om enn ikke fullt like rakrygget som før.

På bandets youtube-kanal finner du diverse innspillings-videoer, samt lyrikk-video til Eater of Worlds og trailer til skiva. Dessverre er det kun Eater... som er lagt ut i sin helhet, så jeg får ikke streamet noen av de virkelige godbitene.

piggtråd
07.11.14

NACHTBLUT - CHIMONAS

Nachtblut - Chimonas Terningkast 3

NAPALM RECORDS, 05.11.14
Disse tyskerne har framstått som nokså hoderystende tåpelige C-sorteringer av leke-vampyr-goth-svartmetallere ved tidligere anledninger, men Chimonas er i det minste et skritt i riktig retning. Kanskje til og med karrierebeste. Men er det nok?
Bandets musikk er en form for melodiøs, symfonisk black metal med folk-elementer, en sjangermiks som kan utføres med bravur, pomp og prakt. Når utført med manglende teft, klasse og identitet blir resultatet gjerne både harry og amatørmessig.

Nachtblut har elementer fra ulike hold, og man kan spore elementer fra forskjellige aktører på deres ferske verk. Det sortmetallske har enkelte likhetstrekk med band som Cradle of Filth og Black Countess. Ikke band jeg personlig forbinder med høyeste kvalitet. I stil med Black Messiah har de noe folk/viking i blodet. Musikken frontes av en brautende tysk vokal, trommingen er tidvis enkel men slagkraftig, og den dramaturgiske oppbygningen har hyppig bruk av piano. Alle elementer som peker i retning Rammstein (og til dels nyere Bethlehem). Forøvrig lukter det litt Alestorm av den melodiske dramatikken.

Kvintetten har fått ny bassist siden forrige skive. Det er også den eneste utskiftingen bandet har hatt noen sinne. De har vært aktive i snart ti år, og sluppet tre skiver før denne. Jeg har hørt de to første, men fortrengt dem inntil nå.
Dette er, kan hende, karrierebeste men det holder ikke til stjerne i margen. Chimonas er da hørbar, om du ikke har kraftig allergi mot dramaqueens vel å merke, og det skal sies at skiva er langt bedre enn sine to første forgjengere. Dette er likevel fint lite å skryte av. En svak treer er ingenting å satse på. Bruk heller pengene dine på den nye skiva til Saille som slippes på mandag!

Se gjerne teaseren, videoen til Wie Gott Sein (som også kan streames nedenfor) og/eller lyrikk-videoen til Wien 1683.

piggtråd
06.11.14

KAUAN - MUISTUMIA

Kauan - Muistumia Terningkast 4

BLOOD MUSIC, 04.11.14
Jeg hadde skrevet en innledning med bakgrunn i den sterke death/doom-scenen i Finland, men så viser det seg altså at den finsk-lydende kvintetten med det finske navnet, den finske albumtittelen og de finske låtnavnene er russere, nå bosatt i Ukraina. Forstå det den som kan. Kauan kan forøvrig oversettes til “Lenge”, og Muistumia kan vel grovt oversettes til “Tilbakeblikk”, så er det nevnt.
Muistumia er et tilbakeblikk i den grad at (samle)skiva består av nyinnspillinger av “de beste låtene” fra de to første skivene, fra henholdsvis 2007 og 2008.

Kauan spiller death/doom med en liten skvett gotisk blod. Det er et mørkt lydbilde med mye bass som møter oss. Ihvertfall innledningsvis. Vokalen, og delvis musikken har i starten visse likheter med Ajattara . Musikalsk finnes det også spor av Kuolemanlaakso. Tempoet er lavt, vekten er tung og melodiene er fine, selv om et band som My Dying Bride har kommet opp med langt mer minneverdige melodier. Det blir naturlig å sammenligne med sistnevnte da fiolin benyttes en god del. Det er dette instrument som hovedsakelig skaper den nevnte gotiske snerten.

I Lumikuuro får vi også piano og noe renvokal. “Da er det godt at bandet er finske”, hadde jeg opprinnelig skrevet. Og også “Finnene er ofte gode på melankolsk, dyp og maskulin vokal”. Vel, jeg anser nærmest Kauan som et finsk band, da de framstår som Suomi Perkele opp av dage på alle områder.
I Koivun Eläma stifter vi dessverre bekjentskap med en heller plagsom synth. Den skarpe klangen denne gir fra seg passer ikke helt inn, og burde vært erstattet med obo eller et annet instrument med klare, ikke alt for lyse toner. Også piano-lyden i de siste låtene skaper litt for stor kontrast og blir vel skarpe i forhold til den øvrige helheten. Hadde man brukt en lavere skala eller to på tangentene hadde det lått betraktelig bedre.

Det er mye fint og tøft på Muistumia. Skiva begynner sterkt, med tunge harde toner og kledelige rolige partier. Første låt, Unsoi, er helt ny, og lover således godt for framtiden. Det veksles etter hvert rikelig mellom de vare deler og de tyngre. Koivun Eläma har myke sekvenser i rikelig mon, men også heftigere saker, som det blytunge partiet med growl ca fire minutter inn i låten. Helhetlig sett blir skiva temmelig rolig, og de mest tannløse partiene dominerer mer og mer ettersom skiva strider frem. Det kan etter hvert bli i meste laget. Mot slutten føles det som om albumet gradvis har endret karakter fra mandig og primal til lett feminint og dannet. For å sette det litt på spissen, naturligvis.

Jeg kan ikke trille terningen lenger enn til fire. Det er de langstrakte, rolige partiene, synthen og de lyse tonene fra tangentene ytterst på pianoets høyre flanke som trekker mest ned fra en femmer som hadde vært høyst oppnåelig om skivas andre halvdel hadde fortsatt i tråd med første halvdel. Også mangel på virkelige "monster-låter" (beklager den tabloide språkbruken) forhindrer pallplassering.

Kauans “dødelige doom” viser seg altså å være temmelig harmløs. Men kritikken til tross, det er mye flott og behagelig musikk her. Jeg liker i grunn skiva godt, og innser naturligvis at den avslappende atmosfæren har sin tid og sitt sted. Alt til sitt bruk. Denne anbefales til en bedagelig aften med levende lys og noe mørkt i glasset. Albumet er lagt ut på Bandcamp som “name your price”, så sjekk det ut!

piggtråd
03.11.14

THY DARKENED SHADE - LIBER LVCIFER I: KHEM SEDJET

Thy Darkened Shade - Liber Lvcifer I: Khem Sedjet Terningkast 5

WORLD TERROR COMMITTEE, 31.10.14
Thy Darkened Shade er et svartmetall-band primært bestående av to grekere. De debuterte med skiva Eternvs Mos, Nex Ritvs i 2012 etter å ha vært aktive helt siden 1999. På oppfølgeren, som er mitt første møte med bandet, har Semjaza (gitar, bass og mantra(!)) og The A (vokal) fått hjelp av en H.G. på trommer. Resultatet er høyst godkjent.

Omslagskunsten, skapt av Vamperess Imperium, kan kanskje gi et litt feilaktig inntrykk. Jeg tenkte ihvertfall “spansk symfonisk black metal” (eller deromkring) når jeg først så det. Med et tydelig okkult konsept, der avguder av alle religioner hylles, framstår Liber Lvcifer I: Khem Sedjet som en sterk, vellydende skive med sataniske stemninger ala Watain og Ofermod. Med rallende diabolsk vokal, chanting, onde stemninger, melodiøse snutter fra gitarene, passe markant bass og forrykende trommer med hyppige taktskifter, er dette et helstøpt album som overrasker meget positivt. Albumet varer i nesten 80 minutter, og karene har ingen problemer med å holde på lytterens oppmerksomhet hele veien.

Å trekke fram enkeltlåter har ikke mye for seg. Samtlige låter holder høy standard, og innehar gode mengder variasjon. Låtene er stort sett relativt lange og de bukter og vrir seg nok til å gjøre det problematisk å beskrive det enkelte spor. Til sammen danner de en helhet som overskygger den individuelle låt. Det kan nevnes at George Zacharopoulos , aka Morbid & Magus Wampyr Daoloth, (Necromantia, Thou Art Lord, eks-Rotting Christ) har lagt vokal på låta Δαήμων Ὁ Φώσφορος.

Lyd er produsert av V. Santura (Dark Fortress, Triptykon etc.) og Stamos Kolliousis, og V. Santura har også tatt seg av miksing og mastring. Lyden passer til det musikalske, og bidrar til det noe Watainske preget bandet har.
Som med Pestilential Shadows nedenfor, har man naturligvis hørt musikk i samme landskap framført før, men ikke nødvendigvis så veldig mye bedre. Jeg har storkoset meg med dette ritualet mye i senere tid. Derav fem poeng. Selv definerer Thy Darkened Shade sin sortmetall som “Acausal Necrosophic Black Metal”.

Sjekk ut tekst-videoen til Revival Through Arcane Skins,
strøm Saatet-ta Renaissance en cm under denne linja, og dann din egen formening.
EDIT 18.11.14: Hele skiva kan nå streames på Metal Hammer.

piggtråd
03.11.14

PESTILENTIAL SHADOWS - EPHEMERAL

Pestilential Shadows - Ephemeral Terningkast 5

SÉANCE RECORDS, 31.10.14
En ny metall skive kan være som en flokete ball med piggtråd; det tar tid å nøste den opp. Før man ser helheten og kan skille de enkle låter og partier fra hverandre kan den være vanskelig å forholde seg til. Ephemeral kan nytes fra første lytt, men har nok knuter på tråden til et langvarig forhold.

De som saumfarer undergrunnen har gjerne et forhold til disse australsk sortmetallerne. De har vært aktive i snart 12 år, og gitt ut fire skiver før denne. Selv om jeg aldri har meldt meg inn i fanklubben har jeg sansen for bandet. Skal jeg trekke fram noen spesielle skivene fra diskografien må jeg vel si at Cursed og In Memoriam, Ill Omen fremstår som solide skiver.

Denne gangen føler jeg at karene har tatt et solid skritt fram og til sides. Musikken er mørk, hatsk og svært negativt ladet. Sortmetallen er nokså intens, med hurtig tromming og en mye lyd. Lyd som av en diger, kraftig kjøttsag som kaster ekko i katakombene. Gutta har ikke alltid vært helt heldige med lyden. Denne gangen føler jeg at de treffer godt, med passe klangfylt lyd som formidler det ubehag som musikken formidler. Intensitet til tross, gitarene har melodier. Ubehagelige, sortsindige melodier med klaustrofobiske stemninger. Den besatte vokalen samt tidvise messingblåsere setter siste spiker i kistelokket.

De angstfylte tonene er som kruttslam for sjelen. Den aggressive og depressive sortmetallen er ikke anbefalt under stressende forhold. Denne skiva vil forsterke enhver form for nervøsitet, sorg og vansker. Skiva er (naturligvis) ikke spesielt original, og det finnes mindre interessante (lett generiske) partier rundt omkring. Sånn sett burde vel en firer holdt. Ephemeral er like fullt det sterkeste, mest destruktive verket Pestilential Shadows har levert, og jeg liker det. Jeg nyter den mentale tortur og smerte albumet utsetter meg for via sin vellydende, miserable atmosfære. Jeg går for en svak femmer.

Edit 13.11.14: Skiva kan nå streames i sin helhet via Zero Tolerance.

piggtråd