heldekkende bakgrunnsbilde
navneskilt
Fane-basert meny

2014 del ⅖ : Mai → Juni

25.06.14

VINTERSORG - NATURBÅL

Vintersorg - Naturbål Terningkast 4

NAPALM RECORDS, 27.06.14
Dette er tiende utgivelse, EPen Hedninskhjärtat (1998) medregnet, fra våre svenske venner. Etter Ödemarkens Son (1999) har bandet bestått av Mr. Vintersorg selv, Andreas Hedlund, (vokal, gitar, bass, keyboards og programmering) og hans tidligere kompanjong fra Otyg, Mattias Marklund (rytme- og sologitar). Jeg har ikke akkurat fulgt den svenske multikunstneren og hans våpendrager med argusøyne de siste ti årene. Jeg datt litt av lasset etter at de begynte å utforske kosmos for fullt med sin progressive Visions from the Spiral Generator i 2002. Cosmic Genesis som kom et par år tidligere falt mer i smak, og dermed ble det til at jeg i stor grad hoppet bukk over The Focusing Blur (2004) og Solens Rötter (2007).

I 2011 ga karene ut Jordpuls, den første skiva i en tetralogi* om de fire elementer. Etter Orkan (2012) har de nå kommet til kapittel tre, der ildens mange aspekter, både på godt og vondt, er hovedtema. Fra flammenes farer, via lyn og vulkaner, til stjernene som viser vei for både sjømenn og romforskere og sjelens flamme som brenner i oss.

Musikalsk har Vintersorg atter innlemmet noe folkemusikk, men ei av det konvensjonelle slaget vi møtte på Till Fjälls (1998) og Ödemarkens Son (1999). Her får vi elementer av "alternativ folkemusikk", muligens tuftet på mer progressiv og avantgard samtids-folk. Jeg forsøker her å forklare noe jeg ikke har greie på, og er således ute å ror så svetten siler. Det er særs melodisk musikk duoen presenterer, men det skjer mye hele veien. Lydbildet er rikholdig og fyldig, men stort sett nokså snillt. Noen ekstreme partier får vi dog, men disse er stort sett unnagjort tidlig på platen. i låt en og tre, Ur Aska Och Sot og En blixt från klar himmel (som forøvrig starter med en herlig sampling av torden). Disse kommer gjerne brått og uventet, som... ja, lyn fra klar himmel, og virker gjerne litt malplasserte før skiva kaster anker og slår rot i hjernens irrganger. Det er garantert unødvendig å nevne dette, da det er en kjennsgjerning for de aller fleste, men Hedlunds praktstemme er det som virkelig gjør Vintersorg. Den fantastisk renvokalen står utmerket til det musikalske på Naturbål. I Rymdens Brinnande Öar får vi også litt fager kvinnevokal.

Naturbål er et mangefasettert produkt der lag på lag med instrumenter, orkestrale elementer og vokal skaper et bredt, men kompakt lydbilde som gir lytteren litt å jobbe med. Takket være en god produksjon framstår ikke jobben som for komplisert og utfordrende, for lyden er ryddig, klar, behagelig og varm som peisilden en kald novemberkveld.
Alt i alt er dette en flott skive med behagelig musikk og henrivende melodier. Når jeg likevel nøyer med fire poeng skyldes det at albumet føles litt vel pent, pyntelig og på en måte litt retningsløst, uten at jeg kan spesifisere akkurat hva som mangler. Noe progressiv struktur til tross, låtene bugner ikke over av idérikdom hver for seg. Albumet i sin helhet er derimot en oase av kreativitet, der de ulike låtene har sin egen identitet og egenart, samtidig som de passer sammen som stjerner i et stjernebilde eller solsytemer i en galakse. Knallsterk firer med flammer som slikker femmeren, og enkelte glør som gnistrer helt til tops i skalaen.

PS: Det tredje albumet til Otyg er ferdigskrevet. Innspillingen lar vente på seg på grunn av geografisk spredning, men planen er å gå i studio i løpet av året.

Se gjerne videoen til Lågornas rov, samme låt som du kan streame nedenfor.

*Som triologi, men med fire. Også kalt kvadrologi. (Takk, Wikipedia).


20.06.14

BLUT AUS NORD/P.H.O.B.O.S. - TRIUNITY (Split)

Terningkast 4

DEBEMUR MORTI PRODUCTIONS, 20.06.14
Ordet "split" kan gjerne virke noe besynderlig når målsettingen tvert imot er å slå sammen det som kan betraktes som to EPer. Forklaringen er selvfølgelig at utgivelsen er todelt. At to grupper deler på utgifter og frir til hverandres fans kunne i norsk terminologi utmerket blitt kalt spleise-EP. Jeg får ta en telefon til norsk språkråd. På denne splitten, vi får holde oss til anerkjent vokabular enn så lenge, får Blut aus Nord og P.H.O.B.O.S. boltre seg med tre låter hver.
Førsteband ut er Blut aus Nord. Jeg antar at de fleste har god kjennskap til franskmennenes intense og dystopiske toner, så introduksjon og innføring blir overflødig. Blut aus Nord er imidlertid kjent for ulike musikalske faser med større og mindre nyanser over utgivelsenes individuelle preg. Jeg kan ikke si at jeg hører direkte likheter med noen tidligere utgivelser, men det kan også bero på at jeg ikke har dyptpløyende kjennskap til samtlige ti album, fem EPer og to splitter som de har på samvittigheten. På sin tilmålte tid serverer de kald, monoton og mildt suggerende sortmetall.
De Librio Arbitrio starter med kalde riff og illevarslende monoton bakgrunnskoring. Med langsomme, gradvise og nyanserte endringer, kveiler den seg fram som en stor og sulten kvelerslange.
Hùbris fortsetter i noe av det samme mønsteret, med ingredienser som monotont messende mannskoring og svevende, melankolske gitartoner med følelsen av lys i enden av tunnelen.
Némeïnn krøster dette håpet med en generell følelse av ulmende ubehag som til dels minner meg noe om Slagmaurs Lange Knivers Natt.
Etter relativt jevnt fordelte 19,5 minutter,...
...er det P.H.O.B.O.S. som overtar scenen. Dette er et fransk band jeg har mindre kjennskap til. Bandet har primært tre album bak seg, og består nå kun av Frédéric Sacri. Hva fundamentet i P.H.O.B.O.S. er kan jeg ikke helt sette fingeren på. Kanskje industriell avantgarde doom? Musikken har lagvis med effekter, og er definitivt langt mer mekaniske, industriell og utenomjordisk enn Blut aus Nord. Det mørke, ubehagelige og fremmede stemnings-aspektet, sammen med det monotone musikalske aspektet, gjør dem likevel svært kompatible.
Glowing Phosphoros gir en følelse av mareritt-maskiner med store kvernende tannhjul og merkelige ikke-menneskelige apparater med sonarlignende lyder som lager ekko i tunneler dypt inne i jordskorpen, hvor pigment-løse, blinde vesner subber rundt og føler seg fram med lange myke følehorn.
Transfixed at Golgotha starter med ubehagelige pulserende rytmer som drar tankene mot Nailbomb - World of Shit.
Ahrimanic Impulse Victory fortsetter dette uttrykket av H.P. Lovecraft møter sci.fi.
De tre bidragene fra P.H.O.B.O.S er på nøyaktig 7 minutter hver. Dermed ender hele splitten på like i overkant av 40 minutter.
Konklusjon: Jeg liker denne splitten, og har satt pris på å bli kjent med en liten bit av P.H.O.B.O.S. syke univers. Sistnevnte er ikke noe jeg kommer til å oppsøke i stor grad, jeg har aldri vært stor fan av industriell metall. Blut aus Nord gjør en god jobb, men jeg har hørt bedre fra den kanten. Splitten har passe klaustrofobiske stemninger, men er ikke fullt så hypnotisk som håpet på. God, som sagt, men ikke et must.


19.06.14

SEPTICFLESH - TITAN

Terningkast 6

SEASON OF MIST, 20.06.14
Preludium: Etter å ha hørt Titan noen ganger ble jeg raskt hektet på min daglige dose med septisk kjød. Jeg hadde likevel lenge planer om å holde tilbake et poeng ettersom jeg anså (og anser) at bandet har mer å gå på, samt at skiva kunne hatt mer særpreg i forhold til tidligere materiale. Like forbannet; dette er en enormt velkomponert og uhyre godt gjennomført skive. Rent subjektivt er dette årets skive, da jeg er fullstendig oppslukt, og noe annet enn en 6er ville blitt feil.
Etter utgivelsen av Sumerian Daemons ble Septic Flesh splittet. Når bandet gjorde comeback med Communion i 2008 var det under navnet Septicflesh, en minimal navneendring som skiller to markante æraer. Etter tilbakekomsten var det et langt mer symfonisk Septicflesh vi ble vitne til. De som har fulgt bandet siden midten av 90-tallet har nærmest blitt bortskjemt med skiftende uttrykk fra skive til skive, fra et endringsvillig band med høy musikalsk integritet. Selv om det orkestrale aspektet skapte en rød tråd mellom Communion og The Great Mass (2011), er Titan trolig den Septicflesh-skiven som har vært nærmest sin foregående utgivelse i stil og uttrykk gjennom hele diskografien. For mange vil nok dette bli det største ankepunktet med Titan. En alternativ innvending mot Titan er savnet av diversiteten og råskapen fra forrige epoken. Med de mest rasjonelle innsigelsene, bygget på forventninger og nostalgiske forhåpninger, ut av veien er det på tide å se på hva de greske titanene har komponert denne gangen.
Min sympati for de skuffede er, som du forstår, av moderat art, (selv om en viss medfølelse kan gis for det andre argumentet). Titan er nemmelig et mesterlig og høyst nytbart verk for en som er svak for mektige og saftige orkestrale lydbilder fra fulle symfoniorkester. Her finner vi gode melodier, sømløse overganger og storslåtte, intrikate komposisjoner. Christos Antoniou (gitar) er mannen bak de orkestrala arrangementene, noe han uten tvil er høyst skikket til med sin bachelor i komposisjon og master i konsertmusikk (komponering/orkestrering) fra London College of Music og Royal Northern College of Music. Han er i tillegg tildelt en rekke hederspriser for sitt kompositoriske virke. For tredje gang har Septic Flesh gjestet Praha Filharmoniske Orkester. Orkesteret måtte faktisk deles i to grupper, da det var for stort. (På Communion var det 80 musikere og 32 sangere. Her finner jeg desverre ingen tall). For første gang er også et barnekor benyttet. De metalliske innspillingene er gjort i Christos, og perkusjonist Fotis Benardo, eget studio, Devasoundz Studios i Athen, før materialet ble sendt over til Logan Mader (ex-Machin Head m.m.) for produksjon og miks.
Den symfonisk instrumentering er akkurat så mektig som dette antyder. Lydbildet er gedigent og majestetisk. Når så mange ulike lydelementer skal dele plass opplever man i mange sammenhenger en tendens til at instrumentene slåss om plassen, og fortrenge hverandre. I Septicfleshs tilfelle kollaborerer orkester, band og kor og danner en helhet, hvor det eneste drukningsofferet er lytteren, som blir truffet av en tsunami av vellyd. Jeg skal ikke gå inn på noen av de ti enkeltlåtene, for i mine ører skaper de en uovertruffen totalitet som varer i tre kvarter. I tillegg til filharmonien og koret gjør selvfølgelig også bandet en solid innsats. Christos på gitar og Fotis, som er et fyrverkeri bak trommesettet, har jeg nevnt. De to resterende er Seth Siro Anton på bass og vokal, og Sotiris Anunnaki V på gitar og ren vokal. Den suverene vokalen er prikken over i'en, der begge vokalformene er nydelig tilpasset musikken. Begge er gullstruper med stålkontroll.
Titan sett under ett kunne riktignok vært modigere, og mer utforskende sammenlignet med The Great Mass, men ser man isolert på skiva er den et opus av titanske dimensjoner. Bandet kunne alltids lagd et album med mer variasjon, og mer intrikate og progressive strukturer, men det faller på sin egen urimelighet å klage over mangel på det ene når man får det andre. Ingen kan gjøre alt på en gang. Denne gangen er det det storslåtte, episke og majestetiske som står i sentrum, og jeg har ikke annet enn lovord å komme med.
Konklusjon: Septicflesh leverer atter en mesterlig hybrid av herlig ekstremmetall og mektig symfoni. At Titan føles som The Great Mass part II og har en litt safe oppbygning gjør det legitimt å holde tilbake en prikk på terningen. Det ville imidlertid vært urettferdig og feil, all den tid jeg har blitt fullstendig avhengig av Titan de siste ukene. Dersom du har et genuint ønske om videreutvikling og nyskapning kan du ta vekk et poeng. (Maksimalt to).
Skiva kan streames på Terrorizer. Smakebiter fra SepticFleshs karriere finner du på soundcloud.


12.06.14

VINTERBRIS - SOLACE

Vinterbris - Solace Terningkast 4

NORDAVIND RECORDS, 16.06.14
Bergensbandet Vinterbris, ga i henholdsvis 2010 og 2011 ut EPen The Unrested og skiva Vinterbris på egenhånd. Nå er bandet klare med sitt første album på et selskap, og ettersom forrige skive hadde en interessant tilnærming til den sorte genre måtte jo denne sjekkes ut. Seks låter på knappe 36 minutter får vi her.
Ca to av fem metallband i Bergen spiller svartmetall, og ytterligere 1/5 kan legges til om man tar med de som blander black med andre genre. Dette bandet tilhører den sistnevnte delen, og spiller en "snill" og melodisk form for black metal. Noe som i teorien lett kan bli litt tannløst. Det finnes nok av eksempler på de som har sloss med tannfeen... og tapt. Vinterbris har derimot selv valgt en annen sti, der de ønsker å inkorporere et bredere aspekt med en viss dose melankoli, ala Moonsorrow og Primordial, ifølge dem selv. I forhold til konvensjonell sortmetall har Vinterbris et noe rundere, lysere og "varmere" lydbilde. Det er kjølig her og, bevares, men ikke de kaldeste gufsene av stiv kuling fra nord. Denne mildere formen gir et lydbilde med assosiasjoner til enkelte post-black/shoegaze band. Her er det imidlertid mer trøkk, fart, bredbente holdninger og høyt hevede hoder enn sko-glanere kan framvise.
Bandet skiller seg også en smule ut fra sortmetallen når det gjelder gitarbruken, der melodigang og spillestilen ikke er atypisk svartmetall. Iblant med en tilnærming til i Keep of Kalessinsk maner. Bruken av akustiske gitarer som krydder er smakfullt utført og gir et sonisk løft. Vi finner både Kristoffer Georg Nøstdal og Henrik Skar på gitar. Sistnevnte herremann er også vokalist i bandet. Han har en moderat variert, og litt spesiell stemme, som tidvis kan minne litt om Abbath. Dette er spesielt tydelig i The Aura of Despair. Kristoffer Aalhus tar seg av bassen, som har fått en likestilt plass i lydbildet, mens sistemann, Ivan Rolstad, gjør en god jobb bak trommene.
Det svartmetallske aspektet har noe Immortal over seg, ikke bare i vokalen, og glimtvise spor av Keep of Kalessin er allerede nevt. Dette er nærmere lommetjuveri enn landeveisrøveri, og jeg anser det bare som sjarmerende, spesielt med take på at det er fem år siden All Shall Fall. Gutta har mer egenart enn mange andre, selv om du selvfølgelig ikke finner noe grensesprengende her. Jeg tør ikke spå at de vil vokse inn i en mer særpreget identitet etter hvert, men jeg ser heller ikke bort ifra det, for gutta virker kapable.
Miksing og mastring er utført av Tor Ninja, og lyden er "større", mer åpen og klar enn på debuten. Front og booklet-art til hver låt er malt av Kim Holm, som hadde kunstutstilling sammen med Peter Beste i forbindelse med Blastfest, og som har laget omslag for Sólstafirs siden 2011 samt fjorårets Vreid-skive, så er det og nevnt. Solace har blitt en frisk (Vinter)bris av en skive, der de siste tre låtene gjør mest utav seg. Da er det greit at disse utgjør nesten 2/3 av skiva.
Se coverkunst bli til med Dysphoria i bakgrunn. Skiva kan forhåndsbestilles fra Nordavind Records.
Stream er tilgjengelig på Invisible Oranges.
Hør og kjøp gjerne forrige skive på bandcamp, eller hør musikken på soundcloud.


06.06.14

LUNA - ASHES TO ASHES

Terningkast 5

SOLITUDE PRODUCTIONS, 02.06.14
Er du klar for en solid dose funeral doom? Luna er et nytt ukrainsk band bestående utelukkende av DeMort, som også spiller i Amily. På denne skiva er det kun et spor, men varigheten er til gjengjeld på 57 minutter, hvilket trolig allerede har gitt de fleste kjennere assosiasjoner til Monolithe og Ea. Låten det her dreier seg om heter naturlig nok Ashes to Ashes, og makter faktisk å skille seg ganske bra ut fra de to nevnte monolittene, og øvrige funeral-bandene. (Hvem i helvete putta fun i funeral, i det hele tatt?)
Luna har benyttet et variert assortiment av orkestrale elementer i musikken, og låter ikke fullt så baktunge og tungsinnede som sjangerens øvrige konstellasjoner. En viss sørgmodighet finner vi selvfølgelig, men det primære uttrykket er av mer mektige og majestetiske proporsjoner. Her finner vi cello, ordinære strykere, tangenter og kirkeorgel. Alt via software, vil jeg tro, men kun a-koringen høres direkte syntetisk ut. Jeg har forøvrig hørt skiver med et uheldig skolekorps-preg også, så dette godkjennes, selv om cred-poengene uteblir. En annen forskjell fra nevnte band er at Luna ikke låter fullt så atmosfæriske, da gitaren her ikke produserer like svevende og langstrakte toner, spesielt sammenlignet med Monolithe. Det er ikke vokal her, og ikke savner jeg det heller til en forandring, men etter knappe 34 minutter får vi ihvertfall noen ord fra et troll, som bringer et dystert budskap om død over enhver som går i hans skog, eller hvor faen....
Det som holder entusiasme sterkest tilbake, er litt langvarige sykluser med repetisjoner. Låten består, for å sette det på spissen, av moduler i loop. Sømløse overgange kommer med jevne mellomrom, men det hadde vært mulig å skape mer kontinuerlig flyt her. Jeg mislikte partiet fra 41:02-43:02 de første 5-6 gangene, og jaggu kom ikke den samme tonerekken tilbake bare sekunder senere (43:36-45:19). Ikke på grunn av kirkeorgel-lyden, det er et instrument like mektig som det er digert, men på grunn av den lite givende og repetitive melodien. Etter mange gjennomlyttinger låter det ikke så ille lenger, men litt ensartet lyder det fortsatt. Dette forhindrer meg på ingen måte i å nyte albumets vakre melodier og storslåtte stemninger. Jeg setter slikt småpirk på kontoen for barnesykdommer. Lunas episke symfoniske funeral doom er for meg en ny fusjon av stilarter som fungerer meget godt. Nesten som majones på pizzaen, i mangel av mer fantasifulle eksempler. (Bare prøv). Jeg koser meg med Ashes to Ashes. Det er tydelig at DeMort er en musikalsk sjel, og det skal bli spennende å se hva han kan by på i fremtiden.
Konklusjon: En flott, men ikke helt knirkefri symfonisk funeral-låt med litt ny, men ikke revolusjonerende vri. Jeg lander mellom 4 og 5, men velger å legge godsiden til for en debutant. Dette er tross alt ganske imponerende fra et enmannsband.


04.06.14

NOCTEM CURSIS - NOCTURNAL FROST

Terningkast 4

MORTIS HUMANAE PRODUCTIONS, 06.06.14
& LE CRÉPUSCULE DU SOIR PRODUCTIONS
Franske Noctem Cursis er et seksmannsband, der man har ekstra gitarist og en keyboardist i tillegg til de tradisjonelle fire rollene. Karene ga ut en EP i 2011, og er nå ute med sin første fullengder. På Nocturnal Frost får vi ni spor, hvorav én intro, fordelt på knappe tre kvarter.
Noctem Cursis serverer melodisk black metal med et mer nordisk preg enn det de typiske sneglespiserne skaper. Et mildt snev av sognametal ligger ofte på lur, og krysser i ett tilfelle over veien som en svart katt på fredag den trettende. Det kommer vi tilbake til. De bruker synth for å male et moderat symfonisk bakteppe, og det kan like gjerne nevnes først som sist at det ikke akkurat medfører noe suverent salgsargument. De har heldigvis andre kvaliteter opp ermene.
Spor to, From Space, som altså blir første låt, klarer ikke helt å bite seg fast hverken melodi- eller stemningsmessig. Da kommer de to neste låtene, Scars of the Past og Le Guerrier Noir bedre tilrette med bra driv i god hastighet, mer råskap og dugelige stemninger. Disse etterfølges av Ov Immobile Energy og World to Ashes, som blir litt simple i oppbygning, og mangler litt sjel og finesse. Variasjonen innad i disse er på ingen måte fraværende, men melodilinjene blir litt målløse, og stemningen blir litt for apatisk til å matche den man finner i enkelte andre spor. Secrets of the Elder tar oss tilbake til det sterkere materialet, der melodislyngene gir mening, og låten drar lytteren med seg. Mot slutten av denne kommer Windir-inspirasjonene særdeles tydelig fram, i et parti der både keyboard og gitarer lukter Likbør. De to siste låtene fungerer tålelig bra der de ligger midt i feltet, for å forklare det på den måten.
Gitarspill, trommer og bass fungerer vel omtrent midt på treet. Vokalen er fransk og svart som natten, ikke den beste i genren, men langt fra det værste jeg har hørt. Godkjent der altså. Den nevnte synthen føles ofte en smule malplassert og unødvendig, der den følger gitarene som en bortkommen amatør-trompetist. Kun i de mest sognametallske partiene, hvor den utgjør en vesentlig del av lydbildet, ønsker jeg den ikke nord og ned. Min søken etter 'Summa summarum' burde sendt meg hodestups ut i dilemmaets landskap, midt mellom tre og fire. To årsaker lar meg ro det pent i land med en firer. 1. Dette er Noctem Cursis første skive, og da er det lov å være litt snill. 2. Til tross for at enkelte spor innehar litt svake objektive spesifikasjoner, og at det tidvis kan føles som forkastede tonerekker fra Valfar, har skiva en stemning eller sjarm som appelerer på et subjektivt plan som jeg har vanskeligheter med å sette fingeren på.
Ålreit skive, men jeg håper like fullt at gutta kommer opp med litt sterkere låter, identitet og stemning til neste gang, for da kan det være jeg ikke er i fullt så godt humør.
Le Guerrier Noir og nest siste låt Les Rivages de la Mort, som kan streames nedenfor, finner du også på youtube.


03.06.14

DUST BOLT - AWAKE THE RIOT

Terningkast 4

NAPALM RECORDS, 04.06.14
Som coveret antyder, med mer bomber og større eksplosjoner enn Mythbusters og mer farger enn en sigøynerleir, spiller Dust Bolt energisk thrash. (Coveret er forøvrig tegnet av hviterussiske Andrei Bouzikov, som også har snekret forsider for Cannabis Corpse, Municipal Waste og mange fler). Bandet kommer fra Tyskland, og ser ut til å ha hatt en stabil besetning de åtte årene de har eksistert. Karene har heller ikke spilt i andre konstellasjoner. En EP fra 2010 og en fullengder fra 2012 er hva gutta har å vise til. Awake the Riot er ganske nøyaktig en time lang, og dermed nokså lang til thrash å være. Om det betyr at skiva gir mye for pengene eller om det er en overdosering, kommer vi tilbake til.
Thrashen som her serveres er av det hurtige og rocka slaget. Det kan være fristende å kalle det glad-thrash, da den smittsomme energien gjør meg i godt humør. Det er særdeles rockefot-vennlig thrash karene serverer. Trommisen leverer det som kreves, og litt til, på passe hurtig og godt vis uten å pløye ny grunn eller gjøre furore på noe vis. Riffinga er heller ikke nyskapende på noen måte, men den er adrenalinfremkallende på en god gammeldags måte som jeg tror de fleste thrash-fans vil sette pris på. Det samme kan sies om soloene som er korte, men passe saftige. Vokalen har et klassisk thrash-preg, men kan bli noe ensartet, og føles i blant litt vel "snakkende" i kjent Anthrax-stil. Det er likheter med den teutanske thrash-scenen her, men også aktører som Municipal Waste, Death Angel, Sadus, Evile og Lich King kan fungere som referanser.
Låtene er gjerne tøffe som toget, men de har ikke all verden med særpreg, og blir dermed litt like i lengden, og nettopp lengden kan dermed virke unødvendig lang. Jeg har dog tilgode å føle utålmodighet med Awake the Riot av den grunn. Den har tydeligvis akkurat de nyansert, små melodilinjene og variasjonen som må til for min del. De balanserer dog såpass hårfint på kanten at dette trolig vil være temmelig avhengig av individuelle preferanser. Først i nest siste låt, spor 11, finner de det for godt å trå til med en låt full i egenart og mørke stemninger. The Monotonous - Distant Scream skiller seg også ut ved å være den desidert lengste, og beste låten. Med sine 7,5 minutter er den ca tre minutter lengre enn det øvrige gjennomsnittet. Jeg vet ikke om anmeldere bør "blåse" overaskelser som "hidden tracks", men det blir jeg nå nødt til, uten at jeg i dette tilfellet føler at det er noen store overaskelsen. Lengden på siste låt, Future Shock (Evildead cover) er altså bare en illusjon.
Konklusjon: Tøff, drivende thrash, men med en time uten sterkere låter og bedre variasjon når ikke Dust Bolt fullt så høyt opp som jeg hadde håpet på. Det er fullt mulig å kose seg med denne, åkke som.
Liker du stilen så sjekker du Låt-forhåndsvisning, Soul Erazor (musikkvideo) og Beneath The Earth (lyrikk-video).


01.06.14

MAYHEM - ESOTERIC WARFARE

Terningkast 4

SEASON OF MIST, 02.06.14
Etter 30 år er Mayhem klare med sitt femte studio-album, og de har i løpet av de siste månedene sluppet noen låter som forhåndsvisning, inkludert singel-låten Psywar. Jeg har hørt disse en til to ganger hver med PC-høyttalere på moderat volum uten å bli nevneverdig imponert. Låta Trinity, som ble sluppet første april var den som ga sterkest inntrykk sånn rent umiddelbart. (Det var Mayhem som fikk "skylda", selv om stuntet var satt i live av Roy (Imhotep/Scream) og Rune (Eternal Terror Webzine). Spøken spredte seg helt til kommentarfeltet på amerikanske No Clean Singing!)
Å høre hele Esoteric Warfare samlet gir heldigvis større mening enn å høre sporene enkeltvis. Esoteric Warfare fortsetter, som de fleste sikkert har fått med seg, i Ordo Ad Chaos fotspor. Fra det durer løs med Watcher er dette albumet en 47 Minutters reise i et eklektisk univers der enkeltlåtene ikke har den aller største betydning. Det er helheten som former et stemningsfullt, intrikat mareritt.
Det finnes nok dem som mener at Attila Csihar har tapt seg med årene. Den ungarske brølapen rauter, breker, raper og brekker seg. Personlig synes jeg den uartikulert trakasseringen av eget stemmebånd passer godt inn. Det kan riktignok skjære litt i ørene når vokalen går høyere i frekvensgangen, slik som i første halvdel av VI.Sec, og til dels i deler av Aion Suntelia der vokalen minner urovekkende mye om store rustne tannhjul som skriker etter nåde. Vokalen er selvfølgelig særdeles utydelig uten tekstene tilgjengelig. Med teksten kan man faktisk tyde ordene, og man finner at "Redrum"-partiene i Watchers egentlig er "Nexus, Astral, Archon, Portal". Konseptet på skiva er "hemmelige vitenskaplige eksperimenter med kjernefysiske våpen under den kalde krigen". Et koselig tema, som står til både musikken og coveret, altså.
Det er spekket med psykedeliske overgang som gir skiva en intrikat, progressiv og abrupt følelse. Dette i noe større grad enn tilfellet var på Ordo Ad Chao. Det kan gi viser assosiasjoner til Grand Declaration of War. En låt som Throne of Time har da også noe av det samme drivet som A View From Nihil. Men misforstå ei, store likheter finnes ikke. Da vil jeg heller si at det ligger et snev av Rebel Extravaganza i kulissene. Det var luftvernsirenene i Trinity som ledet meg inn på den tanken, men skiva har en futuristisk og dystopisk følelse av irreversibel destruksjon, framført med noe av den samme arrogante og selvsikre holdningen, med total likegyldighet til hva du og jeg eventuelt måtte mene.
Lyden på en slik skive er dømt til å bli diskutert, men jeg er ingen audiofil, og nøyer meg dermed med å slå fast at den er langt skitnere enn Chimera, men ikke så gjørmete som Ordo Ad Chao. At den er skarpere og kaldere enn forgjengeren er også med på å gi den en uhyggelig maskinell stemning, og sånn sett passer lyden til uttrykket. Det finnes også enkelte lydkollasjer skjult lavt i mixen. (Elementer man ikke hører de først fem eller ti gangene er et fenomen som burde tituleres noe sånt som "audio easter egg"). Selv om jeg ikke skal påstå at jeg stadig oppdager nye ting. Det ville vært en sterk overdrivelse.
Konklusjon:
Esoteric Warfare er et sonisk helvete i ti kapittel. Jeg har hørt gjennom den dissonante galskapen temmelig mange ganger, uten hverken å bli lei eller ekstremt henrykt av skiva. I det disse ord skrives vipper jeg fortsatt mellom 4 og 5. Når jeg ikke er sikker på at albumet fortjener 5 er vel det et tegn på at det få holde med en meget sterk firer. Anbefales til fans av Ordo Ad Chao.
Se Psywar med lyrics, og sjekk resten av skiva på Metal-Hammer. Favorittlåt: Milab.


30.05.14

DAEMONHEIM - TIDIAN

Terningkast 3

NATURMACHT PRODUCTIONS, 30.05.14
Tyske Daemonheim ble skapt for 15 år siden, og består av duoen b. (vokal og gitar) og TH (gitar, bass og effekter). De har tidligere gitt ut to album. Metallen tyskerne framfører er fundamentert i svart betong, men konstruksjonen som er reist over den har ikke helt tradisjonell fasong eller standarisert farge i henhold til gjeldende forskrifter og vedtekter. Det er litt melodeath å spore i de første to låtene. Som lytter blir jeg ved første gjennomhøring en smule forvirra da jeg hører en masse rart som jeg ikke hadde forventa. I tredje låt, Harzblut er det akustisk gitar, bekkeskvulp og fuglesang som gjelder. Hardere toner kommer riktignok til etter hvert. Skiva Tidian består av en pagan mikstur av ulike, men beslektede sjangere, der man formelig kan føle en tilknytning til naturen. Tittellåta går litt mer i black/viking-retning, som går over i mere akustiske Tenhi/Empyrium-toner som i sin tur ender i jazza, syntetiske effekter. Totenkuss starter som litt retningsløs melodisk sortmetall, før karene kommer opp med mer spennende og spenstige idéer mot slutten av låta. Zwölf Ritter byr på mere ut-i-naturen-metall i midtempo utførelse, mens Nastrand tilbyr like avslappende, drømmende stemninger, flankert av rumlende black metal.
Trommer og bassen har et markant preg, på godt og vondt, og blackvokalen er i overkant skarp i forhold til musikken. Den blir naturligvis heller ikke rundere i kantene av at tekstene er på tysk. Byggverket Daemonheim har konstruert er en smule "vindskeivt". Jeg vil ikke kalle det amatørmessig, men de har et noe umodent preg. Det tok sin tid å bli kjent med skiva, men den har en egen sjarm som vokser på meg som lytter. Det kan også virke som om de to herremenn har litt vaklende retningssans eller ikke helt har bestemt seg for hvor de vil ennå, men kanskje er det nettopp i denne heksegryta av genre de trives best. Ikke et must i din allerede rikholdige CD-samling, men like fullt en behagelig tur i skogen. Tidian har med tiden vokst seg til en sterk 3er.
Hør gjerne nevnte Totenkuss. Nachtflame nedenfor er åpningssporet, og er faktisk forkortet med ett minutt her.


29.05.14

WITHERIA - DEVASTATING RETURN

Terningkast 3

VIOLENT JOURNEY RECORDS, 30.05.14
"Nokså" og "ganske" er ord som hjemsøker kretsene oppe i koblingsboksen min når jeg forsøker å vri hovedkortet rundt denne skiva. Finnenes thrash-avart er noe hard og småtøff, uten å bli spesielt harde av den grunn. Det er temmelig melodiøst, uten å skape de største melodiene. Det er en smule teknisk/progressivt/intrikat uten at Witheria tar noen medaljer i den grenen heller. Uansett hva man anser som bandets sterkeste kort er det flere andre aktører som er betydelig bedre.
Nå er det riktignok ikke noe krav at man må være best på et eller annet område. Det viktigste er visstnok å delta. Witherias thrash er nokså snill, selv om det rocker og trøkker litt. De har en vokalist som tydeligvis ikke har fått med seg det dels moderate uttrykket i bandets thrash. Mannen growler på grensen til screamo, noe som kan bli litt slitsomt. Rytmeseksjonen gjør jobben, og varierer greit, uten å imponere nevneverdig. Ellers er bandet til dels gode på å skru sammen låter med passe gode riff, overganger, soloer og en og annen vri. Det er ikke ille å høre på Devastating Return. Gitaren gjør mye kult, og melodiene er ikke helt halvgæli. Nesten på grensen til bra, faktisk. Ikke ille, altså, men når kuene kommer hjem må man nesten innse at ganske bra metall med nokså slitsom vokal er temmelig midt på treet, selv om potensialet er der.
Dette er finnenes fjerde skive og har åtte låter fordelt på 42 minutter. En helt grei skive, for så vidt, bare ikke enestående nok til å bemerke seg nevneverdig. Sterk treer, dog. Mitt stalltips; spar pengene til Dust Bolt slipper sin andre skive om en knapp uke.
Liker du småteknisk thrash, sjekker du Thrown Down The Well, og danner deg din egen mening.


29.05.14

STOIC DISSENTION - AUTOCHTHON

Terningkast 4

RAIN WITHOUT END RECORDS, 30.05.14
Fem karer fra Colorado, USA er klare med sitt andre album. De gir oss her seks lange låter med litt sjangermessig sprik. Det begynner flott med 15 minutter lange Wolcnum, som ligger i black/death/doom landskapet, og drar tankene mot god gammel Anathema og My Dying Bride. I neste låt, 10 minutter lange Weathered Stones, er det avantgarde disharmoni og mørke eklektiske toner som gjelder, etterfulgt av et lengre parti der dissonant pianospill ledsager rolige toner, låten ut. Et av riffene her (1:47 og 2:32) har umiskjennelig likhet med Jotunblod (Enslaved), men dette lille partiet drukner i den store helheten. 8 minutter lange A Fevered Grip fortsetter i samme musikalske landskap, men bringer litt mer svevende gitarer, og rolige doom-partier med seg. The father of my Trials overtar stafettpinnen i knappe 10 minutter. Mye gitar, drivende riff og messende vokal kjennetegner denne. Og jeg lurer på om det kan være Pan som spiller fløyte fra helvete. Platas korteste låt, This Feral Temple på bare knappe 6 minutter, følger. Her veksles mellom rolig, lyst fingerspill, lavmælt vokal og fager kvinnevokal på den ene siden, og forvrengte lydbilder på den annen. Neste spor er også siste låt på Autochthon. Med sine 11 minutter på sokkelesten starter The Eldritch and the Atavistic i mer Tenhi'sk landskap, før dystopisk vrengen tar også den med i dragsuget.
Det er en del prog og avantgarde å spore på Autochthon, men av en skitten, svart, sludgy og okkult avart. Jeg tenker litt på Bob Dylan-låta The Ballad Of Hollis Brown i Nazareth-drakt underveis, men ellers finner jeg spor av Blood of the Black Owl, Neurosis og samtidens Enslaved her, for å nevne noen. Skiva er god. Jeg anbefaler den til større fans av sludge-preget doom enn hva jeg er. Samtidig er ikke Stoic Dissention så sonisk ekstreme at ikke Autochthon også burde kunne appellere til fans av death/doom, black/doom og andre mørke saker, som Triptykon etc. Vær uansett beredt på å gi den noen runder før den fester grepet.


26.05.14

DEN SAAKALDTE - KAPITTEL II: FAEN I HELVETE

Terningkast 4

AGONIA RECORDS, 27.05.14
Så er våre venner fra Østlandet klare med nok en dose helnorsk og fandenivoldsk sortmetall av den sortsindige sort. Det tok litt tid å få denne under huden. Kanskje fordi bandet har lagt lista høyt fra sin spede start, kanskje fordi bandet har endret karakter nokså radikalt, og sikkert også fordi store deler av besetningen, deriblant vokalisten, er skiftet ut siden sist. Så la oss ta det kjapt fra børjan. Det hele startet som grekeren Sykeligs soloprosjekt i 2006. Han flyttet etter hvert til Norge, og fikk med seg blant annet Seidemann (1349, Pantheon I), som er det eneste gjenværende originalmedlemmet, på bass, og Niklas Kvarforth (Shining) på vokal, mens Sykelig selv tok (og fortsatt tar) seg av gitar. Øl, Mørke og Depresjon ble gitt ut i begrenset opplag, og regnes ikke som en debut-fullengder. Sortmetallen hadde et psykt og alternativt uttrykk med blåsere, ikke helt ulikt Angst Skvadron, Shining og So Much for Nothing, noe som tiltalte meg enormt. I 2009 kom den reelle debuten i form av All Hail Pessimism, som fortsatte i samme spor, med nye folk på trommer og keyboard.
Når vi skriver 2014 er det altså ny vokalist, i form av islendingen Einar "Eldur" Thorberg (Curse, Fortíð). I tillegg er Tjalve (Pantheon I, 1349) rekrutert til gitar og backingvokal, og Tybald (Curse, Fortíð, Pantheon I, Sarkom etc.) tar seg av trommene.
Med 7 låter på knappe 50 minutter har Den Saakaldte fortsatt et fokus på relativt lange låter, men utover det har ikke musikken et like fascinerende fandenivoldsk uttrykk som tidligere. Men frykt ei, du syke sjel, bandet har ikke blitt helt A4 siden sist. Faen i Helvete er mer 'in your face', og går rett i strupen på lytteren fra første låt. Det åpner i høyt tempo, og med unntak fra noen midtempo partier med renvokalvokal holder skiva seg stort sett på forholdsvist offensivt plan. Ikke direkte intenst, da det er mer et preg av black'n'roll bandet har lagt seg mot. Vi snakker rett og slett litt mer Carpathian Forest og Sarke, i tempo og utforming. Det roes litt ned i låt 3, uten at stemningene blir spesielt onde, skumle eller ekle av den grunn. Stemningene tilsier mer "Fuck you". Dette er også tilfellet med neste låt, Endeløs Øde, inntil det noe overaskende og stilige, midtpartiet i Rime of the Ancient Mariner-stil. Låta Djevelens Verk har mer av de nevnte midtempo partiene hvor melankoli og lidende renvokal maner fram bilder av en plaget sjel. Dette blir en av mine favorittlåter. Også ti minutter lange, avsluttende Ondskapens Nødvendighet har et suggerende preg som avslutter skiva pent.
Skiva er spilt inn i Strand Studio, produsert og mixet sammen med Marius Strand, som har tatt seg av spakene og mastringen. Volumet på filene jeg har mottatt er litt lavt. Helt greit at man unngår 'The Loudness War', men da kan man gjerne utnytte det ledige spekteret til større dynamikk. Med det sagt, lyden er helt grei den, det er bare å vri opp volumet litt ekstra. Dette er en god skive, men jeg er litt skuffet over utviklingen. Like fullt, en sterk firer.
Edit: Skiva kan nå streames i sin helhet hos Terrorizer.


25.05.14

SINISTER - THE POST-APOCALYPTIC SERVANT

Terningkast 5

MASSACRE RECORDS, 23.05.14
Dødsmetall-veteranene fra Nederland er ute med sin ellevte skive, hvor de for første gang har samme lineup som på forgjengeren. Bandet ble startet for 25 år siden, men var oppløst fra 2003 til 2005. På The Post-Apocalyptic Servant har gutta skapt en futuristisk konsept-historie, uten at jeg skal gå inn på den biten. Sinister setter baren høyt fra første låt.
Det finnes nok av generiske og intetsigende death metal -bands, som durer på rett frem uten dybde og sjel, men Sinister vet selvfølgelig bedre. Her veksles hyppig mellom frenetisk hurtighet, dødlige suggererende kirkegårds-stemninger og rabiate soloer. Tempo, intensitet og trøkk er prioritet nummer en, så ikke forvent mye midtempo. Når farten dempes, en gang iblant, gis det rom for enten creepy melodilinjer som hentet fra skrekkfilmens verden, eller mektige toner ala Nile.
Noen av de feteste låtene kommer tidlig på skiva. Åpningssporet The Science of Prophecy innehar alle ingredienser i bandets repertoar, spredd utover med god variasjon. Påfølgende The Macabre God og The Sculpture of Insanity er også to virkelige røvere, og en av disse burde gjerne vært plassert mot slutten av plata for å sikre sisteinntrykket. Men å si at bandet brenner opp kruttet tidlig blir selvfølgelig tull, da skiva er beinhard og morbid hele veien. Sinister anno 2014 representerer alt som gjorde dødsmetall så fascinerende og spennende denngang barndommen gikk over i ungdommen. Tåler du 45 minutter med rasende frenetiske detonasjoner er dette en skive for deg. Ønskes mere fås skiva også i Limited edition digipak format, med tre coverlåter av henholdsvis Morbid Angel, Paradise Lost og Agent Steel, samt den musikkvideoen til The Science Of Prophecy. Dette er meget god dødsmetall, på høyde med Morbid Angel og Krisiun, og anbefales for fans av disse.


13.05.14

HOUR OF PENANCE - REGICIDE

Terningkast 5

PROSTHETIC RECORDS, 12.05.14
Italienske Hour of Penance er ute med sin sjette skive, og burde etter hvert ikke trenge noen presentasjon. Det kan likevel nevnes at medlemmene har fartstid fra band som Aborym, Eyeconoclast og Hiss from the Moat. Regicide, eller kongedrap på norsk, er en 40 minutter lang skive der "likvidering av din indre monark" fungerer som en rød tråd. Med dette menes ett oppgjør med dine mentale og samfunnsmessige fotlenker, deriblant din underkastelse for autoriteter etc.
Hour of Penance spiller brutal dødsmetall med et teknisk aspekt i form av presisjon mer enn sære krumspring. Musikken er nokså melodisk til sjangeren å være, men det er fortsatt noen sjumil-steg mellom dette og "melodisk dødsmetall". Bandet firer ikke på ekstremiteten og det musikalske er ikke noe kompromiss for å tekkes flere potensielle lyttere. Dette er tungt, ekstremt og tidvis frenetisk kjapt. Det holder ikke med en utrydningstruet tiger på tanken for å få denne tanksen til å sprenge lydmuren. Gutta har nitro på lager, uten tvil. Samtidig ligger det ofte noe storslått i trøkket og rytmen. Dette understøttes av de melodiske partiene som med ujevne mellomrom kommer til overflaten som et majestetisk fabelvesen fra havet. Med Behemothiske melodier som hypnotiserende middel, ønsker dette Cthulhu-lignende vesenet å legge verden for sine føtter.
Låtene har greit med variasjon, men ikke særlig mer enn det, og variasjonen fra låt til låt er naturligvis ikke voldsomt markant, selv om låtene heldigvis kan skilles fra hverandre. Struktureringen følger også velkjent oppskrift, og gir ikke direkte plusspoeng. Det skal likevel sies at oppskriften er velprøvd og velfungerende. Det er mye godt gitarspill og vokalisten har en akkurat passe dyp og kraftig growl. Jeg vil spesielt trekke frem trommisen, dog, ettersom han gjør en formidabel innsats.
Lyden er klar og detaljene tydelig, uten at det låter kraftløs eller alt for skarp. Tydelig lydbilde kan anses som en fordel (noen vil si "forutsetning") når metallen er på sitt mest intense. I dette tilfellet vil jeg si at det ikke låter like tykt og saftig som på tidligere skiver, uten at det plager meg nevneverdig. Forvent i hvert fall ikke at lukten av gravplass, jord og mold skal feste seg i klærne dine.
Hour of Penance er ett av en håndfull band som beviser at også italienere kan lage fet metall, musikalsk i tråd med Nile, Belphegor, Origin, Krisiun og andre størrelser. Regicide består av fet ekstrem-dødsmetall, men mangler den ekstra snert og egenart som kreves for å nå opp til det nivået. Svak femmer.
Streame skiva nedenfor, ellers se Resurgence of the Empire (lyric video) og Desecrated Souls (playthrough video).


02.05.14

INSOMNIUM - SHADOWS OF THE DYING SUN

Terningkast 4

CENTURY MEDIA, 28.04.14
Finnene er ute med sitt sjette album, og oppskriften er den samme som før. Rolig, avslappende kosemusikk, som fungere greit når man slenger beina på bordet, eller hvor det måtte passe, etter en lang dag. Bandet trenger knapt noen introduksjon, men de som eventuelt ikke har hørt Insomniums muzakk kan man kjapt kategorisere bandets stil som melodisk dødsmetall i kjent finsk tradisjon (Omnium Gatherum, Eternal Tears of Sorrow, Before the Dawn og Amorphis, for å nevne noen). Rør inn noen dråper utypisk australsk metall i form av Be'lakor, så vet du hvor landet ligger. Ikke geografisk, altså. Det finnes kompleks metall som krever lytterens fulle og hele oppmerksomhet. Denne melodiøse og lett drømmende stilarten fungerer imidlertid fint som lett stemningsfull bakgrunnsmusikk om du så fordyper deg i en god bok.
Jeg har hørt tre av bandets fem tidligere skiver, og har vel aldri følt at det har vært noen utvikling å snakke om. Bandet har funnet sin nisje, og lager nye låter der etter. Sånn sett kunne en anmeldelse vært kuttet ned til en setning eller to. Melodiene på Shadows of the Dying Sun duger fint, men noen virkelig klassiske melodier, som jeg tar meg selv i å nynne på, finner jeg ikke her. Det skal likefullt sies at materialet stort sett ligger i området fint til feiende flott. På den negative siden er det selvfølgelig ingenting nytt her, og personlig blir jeg litt fortere mett av rolig, små-poppete metall, noe en låt som Ephemeral er et godt eksempel på. Dette er like forbanna ikke noe din pop-gærne kusine, eller din sarte bestemor vil akseptere som bakgrunnsmusikk i familieselskap. Når bandet trøkker til med litt dødsmetall imellom alle svevende gitartonene trives jeg best. Låter som While We Sleep, Black Heart Rebellion og The River gjør ikke vondt.