heldekkende bakgrunnsbilde
navneskilt
Fane-basert meny

2014 del ⅕ : Januar → April

28.04.14

AZZIARD - VÉSANIE (21.02.14)

Azziard - Vésanie Terningkast 5

Når et for meg ukjent plateselskap uoppfordret tok kontakt for å høre om jeg ville anmelde deres skiver, ble jeg positivt overrasket, men også en smule skeptisk. Jeg skriver (som kjent) bare om det jeg har interesse for. Når det viste seg at selskapet Mortis Humanae Productions satsingsområde er fransk black metal slo jeg selvfølgelig til. Noe jeg heller ikke har angret på et sekund.
Azziard har én tidligere skive på samvittigheten, 1916 fra 2009, og dette er mitt første møte med deres virksomhet. Deres form for ekstremmetall er en fusjon av hard, røff og tøff dødsmetall-riffing og svartmetall-stemninger av det tradisjonelle, rå slaget med linker til den skandinaviske scenen. Noen elementer fra thrash er det også mulig å spore, men det er svartmetallen som dominerer stemningen man settes i av Vésanie. Rå og tradisjonell betyr heldigvis ikke rett frem, konvensjonelt og generisk i dette tilfellet. De råeste partiene drar tankene over landegrensa mot svenskefaen, og rett-i-trynet black metal fra aktører som Marduk og Dark Funeral, mens stemningene har mer til felles med geiteskjendere som Gorgoroth og Gehenna. Låtmessig er det mye her som har det som kreves for å bli husket. Det "noe", som gjør at du får lyst til å sette på ei skive når fingeren glir langs ryggen på alle CDene i hylla, er tilstede her. Selv om Vésanie ikke skårer skyhøyt på originalitet, har Azziard her sterke nok låter og rikelig med innlevelse, som gir en godt helhets-oppfatning av albumet.
De fleste i bandet har solid fartstid, og jeg kunne godt gått instrumenteringen etter i sømmene og fortalt hvor fett alt er, men jeg velger å overlate noe av morroa til lytteren. Vokalen vil jeg dog trekke fram som frenetisk kølsvart og primal, da den definitivt er med på å gi plata en ekstra snert. Lyden er overaskende god. Sarte feinschmeckere vil kanskje kalle den noe "skarp", men det passer musikken som øks i panne(brask). Innspilling og mixing har foregått i Hybreed Studio i bandets hjemby, Paris, og er mastret i USA av Maor Applebaum. Denne kan absolutt anbefales. Hvis ikke videoen under er smaksprøve nok, finner du enda en låt på bandcamp.


24.04.14

KAUNIS KUOLEMATON - KYLMÄ KAUNIS MAAILMA (25.04.04)

Kaunis Kuolematon - Kylmä Kaunis Maailma Terningkast 5

Finsk dødsdoom med sorte undertoner er ikke til å kimse av. Bandet ble startet for to år siden for å blåse liv i låter skrevet av Mikko Heikkilä, som blant annet har gjort cleanvokal på alle Black Sun Aeon-skivene. Kvintetten har et par små utgivelser bak seg, og dette er første fullengder, og for en debutt det har blitt. Kaunis Kuolematon kan oversettes til Udødelig Skjønnhet, et navn som står til det musikalske, som lett kunne fått inntreden i serien Beauty in Darkness.
På den ene siden har skiva et melodiøst preg, og de holder et moderat tempo. På den annen side er det temmelig dystre toner og vokalisten har et illsint preg enten han bruker sin sorte stemmeprakt eller growler som et behornet fabelvesen. Sammen skaper dette en illusjon av innestengt frustrasjon som er like ved briste, for så å manifistere seg i en eksplosjon av aggresjon. Kaunis kuolematon er en tønne med knusktørt krutt der man bare ventet på at noen skal antenne den korte lunten.
En sammenlignet med Kuolemanlaakso er ikke helt unaturlig, men Kaunis Kuolematon er ikke fullt så tunge og dype, og synthen har en mer framtredende rolle. Man kan vel kalle musikken stemningsfull, melodisk blackened death/doom. Skiva starter med sørgmodige toner, og hva kan sette en mer angst-ladet og trykket stemning enn finsk tale som gjerne kunne vært sakset fra finsk fjernsynsteater. (Jeg er for ung til å huske klassiske kulturperler som "Pekka Kuolematoneiisapeiite super tills han stuper i sitt Sauna"). Låta framviser også behagelig renvokalvokal. Itsestään kuollut åpner med synther som skaper et lite preg av industriell techno. Denne har et mer tempofylt vesen, og drar tankene en anelse i retning Ajattara. I neste låt er man igjen tilbake i det tung og sørgelig stemningsleiet. Skivas tempo veksler i det hele tatt fint mellom tung midtempo, og rolige, vakre passasjer. Partier med kvinnevokal og svært variert bruk av synth, blant annet for å agere orkestrale eller astrale elementer, er noe av krydderet som benyttes på Kylmä Kaunis Maailma.
Det hele serveres med flott lyd. Skiva er spilt inn sammen med Saku Moilanen, som også har mixet skiva i Deep Noice studio, og den er mastret av Juho Räihä (Before The Dawn, Gloria Morti...) i SoundSpiral Audio. Skiva kunne, for min del, avsluttet med vakre Aamu, da siste låt, Haudasta Hautaan, føles litt anmasende.
Kylmä Kaunis Maailma består uansett av mange perler på en snor, selv om originaliteten i denne formen for finsk tristesse er i ferd med å fade ut.
Teaser
   En Ole Mitään (musikkvideo)
     En Ole Mitään (lyric-video)
       Itsestään Kuollut (lyric-video)
         Du kan også laste ned bandets EP og singel på bandcamp


24.04.14

INFESTUS - THE REFLECTING VOID (25.04.14)

Infestus - The Reflecting Void Terningkast 6

Som nevnt i forrige omtale er det visse stilistiske likheter, da både A Hill To Die Upon og Infestus har denne brutale og aggressive brautende bråheten som stiller seg likegyldig til din mentale tilstand. Denne gangen er både death-tonene og temperaturen tonet og skrudd ned. Denne river og røsker mer enn den slår og knuser, samtidig som den lusker i mørket...
Forrige skive fra Infestus, E x | I s t, huskes ikke bare på grunn av den abstrakte stavemåten, men i aller høyeste grad også for innholdet. E x | I s t var den tredje i rekken, men den første jeg oppdaget med tyske Infestus. Bandet var da redusert fra en trio til et enmannsband. Det visste jeg ikke når jeg falt pladask for nevnte skive i 2011, og det er heller ikke mulig å høre!

Som antydet over er The Reflecting Void en skive som gjemmer seg langs stien på hjemveien, og angriper når du minst venter det. Rolige stemningsfulle partier avløses av mørk og knivskarp svart død, som overrumpler lytteren ad intrikat vis. Stemninger formidles levende og manisk, der de males via hurtige, presise og skarpe gitartoner i kombinasjon med diabolsk vokal, beregnende, intense dødsstøt mot trommene og iskalde, kullsvarte melodier. Både stil- og stemningsmessig kan man dra kjennsel på paralleller og likheter med band som Watain, Nocte Obducta og Shining. Låt etter låt passer uten at jeg føler for å beskrive hver enkelt. Jeg vil bare nyte den mørke helheten mens låtene glir over i hverandre. Lyden er suveren, spillingen er framifrå og låtene er mektige og fandenivoldske. Det sorte som stråler ut av Infestus mektige The Reflecting Void vil trenge inn i din hjerne, og du vil elske å bli gjort til slave av den!
Hør Devouring Darkness og Terrorizers eksklusive stream av Spiegel der Seele.
EDIT 27.04.14: Du kan nå streame hele skiva via Debemur Morti Productions bandcamp-side.


21.04.14

A HILL TO DIE UPON - HOLY DESPAIR (22.04.14)

A Hill To Die Upon - Holy Despair Terningkast 5

Fjellet, som etter sigende er egnet til å dø på, er ute med sin tredje fullengder, og hvilket beist av en skive det er. Musikken jager avgårde som The Wretched End, og har samtidig noe av den innfløkte oppbygningen og creepy stemningen som preger blant annet Agrypnie. Harde riff, solid perkusjon og rasende vokal av det pågående slaget, som kan ty til fysisk vold når som helst, flankes av gitarmelodier som henter sitt både fra ubehagelig dødsmetall og svartmetallens sorte sinn. Jeg har kun hørt debutten Infinite Titanic Immortal fra 2009, men kan definitivt si at Holy Despair er en forbedring, både med tanke på lyd og musikalsk utvikling. Selv om dette er amerikanere høres ikke dette utpreget amerikansk ut. Det er moderne i den grad at det blandes uhemmet fra både sort, død og jeg gruse-metall. (Thrash, altså). Det er ikke "moderne" i sedvanlig betydning. (Hvorfor gi en sjanger eller form tilnavnet "moderne"? Som en intelligent fyr på Scream-forumet sa for ca 13 år siden: "Ikke kall symfonisk svartmetall og melodisk svartmetall "moderne svartmetall", uttrykket vil foreldes". Det har det også gjort). (Nok "blogging", tilbake til A Hill To Die Upon).
Cloven Hoof Hava Nagila sparker igang ballet før A Jester Arrayed in Burning Gold knuser videre. Impaling riffs and furious vocals (sorry, jeg kunne ikke dy meg) åpner en skive fylt av teknisk god ekstremmetall med digg lyd, knusende riffing, fete og spookey melodilinjer og godt med variasjon. Flere skarp og aggressive låter følger, før Hæðen senker tempoet noe og gir oss suggerende stemninger og passe nydelig solospill. Nekyia gir et sterkere preg av sortmetallisk stemninger før Somme gir lytteren 2,5 minutter akustisk mellomspill før de banker løs med Rime (Jerub-Ba'al), der sortmetalliske stemninger pakket inn i feit Behemoth-innpakning angriper lytteren. O Death blander drepende stemninger med noen dråper fager kvinnevokal, og avslutter med nydelig harpe, før skarpe gitarer og dundrende trommer brått starter neste låt, fullstendig uten å ta det snev av hensyn til forrige låt. Satan Speaks er en heftig jævel, som gjør det umulig å holde rockeføttene i ro. Denne "feiger ut" i nydelig klaver. Selv overgangen fra denne tilbake til starten av første låt når man har skiva på repeat, fungerer utmerket.
At dette er en selvutgivelse er en skam, med mindre det er det gutta ønsker. Det gir ihvertfall deg en ekstra grunn til å kjøpe den, da dette bandet fortjener en deal hvis de ønsker det! Musikalsk føler jeg meg plassert et sted mellom The Wretched End, Behemoth, og svartmetall generelt. Det finnes også linker mot neste band her, Infestus, men der er det renere sortmetall. Black/Death-miksen på Holy Despair har en høyere andel svartmetall enn debutten. Dette er rett og slett en dritfet skive som du bør skrive på handlelista. Sterk femmer.
Sjekk Nekyia og Satan Speaks.


20.04.14

SKAUR - GRAVOEL (18.03.14)

Skaur - Gravoel Terningkast 4

Dette er bare en EP. Den har sågar bare tre spor, men ettersom den varer i hele 40 minutter (samt at jeg ikke er så bortskjemt, overfladisk og blasert at jeg ikke setter pris på å få tilsendt skiver uoppfordret riktig ennå) fortjener Gravoel (heretter kalt Gravøl) en ordentlig omtale.
Bodøværingen NordMann startet Skaur i 2003, og ga ut ni demoer på egenhånd, før han tok en pause i 2006. I 2008 ble skaur revitalisert som et band, med Hetzler på trommer, Ivel på gitar og Simon L. (Iskald) på bass. NordMann tar seg nå av vokal og gitar. Etter én demo ga bandet ut en selvfinansiert og selvtitulert skive i 2011. Den har jeg ikke hørt mye på. Selv om den har noen interesante ideer og voksepotensialet er tilstede er den hemmet av nokså tynn lyd.
Denne EPen er den første utgivelsen bandet har på et selskap. For å ta det mest positive først... Lyden er langt bedre enn på debutten. Selv om den ikke er fullt ut hi-fi ødelegger ikke det lytteopplevelsen. Det er et meget spennende låtmateriale Skaur her presenterer. Folketoner, svartmetall, stadige overganger og mye variasjon er stikkord for alle låtene. Musikken står også i stil til tittelen Gravøl. Her veksles mellom muntre norske stemninger og sørgelige stunder. Både latter og tårer sitter løst, for å si det litt flåsete.
Første låt er over 13 minutter lange Bryllup I Dødsriget, originalt utgitt på demoen Promo 2009. De folk-inspirerte melodilinjene drar raskt tankene mot Windir, Kampfar og Glittertind. Det som trekker ned for mitt vedkommende er svartvokalen, som er nokså jamrende, og temmelig skingrende. Renvokalen, som det ikke er mye av fungerer derimot greit. Låten bukter seg fint gjennom stadige endringer i melodi og rytme, hele tiden med et helnorsk preg. Mot slutten kommer også en ven og vakker kvinnelig gjestevokal av Beate Amundsen inn og fullbyrder bryllupet.
Hun deltar også i noen sekunder på låt nummer to, ni minutter lange Gravoel, som har et mer nedtrykt preg, der den saktmodig og dvelende endrer seg gradvis i melodi, som en bekk gjennom landskapet. Dette gravøllet drikkes til ære for Vanskjebne fra Slagbjørn.
Avsluttende Ei Hymne Tell Dauen er nesten 18 minutter lang, originalt fra demoen ved samme navn fra 2005. Denne har et mer depressivt og desperat preg, som drar tankene i retning Shining etc. Selv med sin massive varighet føles det aldri repeterende. Her er nok av overganger og ulike temaer. Etter en kraftfull, viking-preget renvokalen vi knapt rekker å stifte bekjentskap med litt over ti minutter ut i låten, er det harde svarte toner som står på tapetet. Rolige, akustiske gitartoner avslutter ballet, og jeg ser en mørk framtid for Skaur, i ordets beste forstand, naturligvis.
Klikk på låtene over, eller se album-promoen.


15.04.14

ENTHRONED - SOVEREIGNS (15.04.14)

Enthroned - Sovereigns Terningkast 3

20 år etter sin første demo er Enthroned ute med sin tiende fullengder. Belgierne har alltid ligget litt i skyggen av de større aktørene, selv om de som kjenner sin sortmetall selvfølgelig vet hvem Enthroned er. Årsaken er selvfølgelig at kvaliteten aldri har kvalifisert til palleplassering (hva det nå enn er som er så gjevt med å plassere paller). Jeg skal ikke egentlig være for kjepphøy i mine konklusjoner. De eneste skivene jeg har hørt mer enn en gang er Prophecies of Pagan Fire (1995) og Carnage in Worlds Beyond. Det høres at original-vokalist Lord Sabathan ikke lengre står bak mikrofonen. Han var siste originalmedlem når han ga seg i 2006. Nå er det gitarist siden 1995, Nornagest som har tatt over det vokale, og det er faktisk en forbedring. For øvrig utgjør også disse karene Enthroned:
Neraath og Phorgath på henholdsvis sologitar og bass, spiller begge i Emptiness, som er ute med ny skive i mai. Menthor, fra Lvcifyre og en haug med andre band, trakterer slagverket, hvor han tidvis holder en djevels hastighet, og ZarZax, med fartstid fra noen minder kjente band, tar seg av rytmegitaren.
Låtmaterialet anno 2014 er svartmetall uten særlige fiksfakserier. Noe pynt er lagt til, som orkestral intro og munkekor i Lamp of Invisible Lights og påfølgende Of Shrines and Sovereigns. Småting som ikke endrer veldig mye på helhetsfølelsen. I 40 minutter kjører Enthroned på med velkjent, godt brukt krutt og svovel. Det inlemmes enkelte effekter som ekko på vokalen og gitarlyder i bakgrunnen som gir en litt mer ukomfortabel stemning, som i The Edge of Agony. Deler av låtmaterialet er også atmosfærisk og stemningsfullt. Det tar likevel uforholdsmessig lang tid å høre inn skiva i forhold til gevinsten.
Lydbildet er fyldig, med et mer bombastisk preg enn sist jeg hørte Enthroned, men lyden er preget av lav dynamikk. Det høres rett og slett ut som om lyden klipper i de mest intesnse partiene. Synd, for introen bærer bud om god dynamikk. Enthroned presenterer ålreit svartmetall som fortsatt ligger en del hestehoder bak eliten. Litt utvasket krutt og svovel er det fristende å si, da det tar mange runder før Sovereigns går fra "litt bedre enn likegyldig" til tålelig bra. Om det er verdt det når konkurentene står i kø får du bedømme sjæl!
Sjekk Of Feathers And Flames, eller stemningsfulle Lamp of Invisible Lights.


14.04.14

TRIPTYKON - MELANA CHASMATA (14.04.14)

Triptykon - Melana Chasmata Terningkast 5

Jeg har sansen for Aeternus, men etiketten Dark Metal er langt mer passende på et band som Triptykon. Få band utenfor svartmetall-sjangeren kan tangere et så nedstemt, mørkt og stemningsmessig sort uttrykk. Etter Celtic Frosts endelikt tok Tom G. Warrior med seg det mørke uttrykket fra Monotheist og videreforedlet dette til Triptykons debut, Eparistera Daimones (2010). Melana Chasmata er en naturlig fortsettelse i så måte, da utviklingen har vært god, samtidig som den nye plata holder seg innenfor de samme rammene. Hvilken skive man foretrekker kommer gjerne mest an på personlige preferanser. Der Eparistera... hadde et noe bredere musikalske registrer, virker Melana... en tanke mer fokusert. I tillegg virker den lunatiske undertone å være en smule nedtonet. Som på forrige skive går det tempomessig ofte i stemningsskapende midtempo med enkelte unntak, og også denne klokker inn litt over timen (67 minutter).
Triptykon er ikke et typisk lett tilgjengelige band, med sitt særpreg av dissonant, sub-sonisk dystopi. Jeg føler likevel at Melana... kan være en anelse lettere tilgjengelig enn forgjengeren. Det kan ha med melodivalgene å gjøre, eller det kan være en imaginær magefølelse ettersom jeg ærlig talt har hørt lite på forrige skive siden den ble hørt inn for fire år siden.
Malana Chasmata forenes elementer fra skitten dødsmetall, drone og depressiv sortmetall med de mørkeste stunder fra vidt forskjellige aktører som Type O Negative og My Dying Bride. Jeg styrer unna den typiske låt-for-låt-gjennomgangen her, men plukker fram noen spor for å vise litt av spennvidden: Etter en forholdsvis hurtig start i form av Tree of Suffocating Souls kommer skivas første singel-låt Boleskine House (som ble sluppet sammen med Breathing (spor 4) for en knapp måned siden). Denne er mere down-tempo, har noen nydelige harmonier i den kontrastfulle kvinnevokalen, og ble tidlig en av favorittene. Like rolig som Aurorae og avsluttende Waiting er den dog ikke. Demon Pact viser en 51 år gammel vegeterianer som synger om kapp med subwofferen. Hva gir du meg? (Strengeleiken litt over halvveis uti låta minner om starten på Life of Agonys versjon av Simple Minds-låten Don't You (Forget About Me), hvis noen har hørt den). En av mine favoritter er In the Sleep of Death, som med sin mørke, dvelende og trykkende stemning nesten kan fungere som et soundtrack til klaustofobi.
Personlig liker jeg denne skiva bedre enn forgjengeren, men store forskjellen er det tross alt ikke, så det blir nok utelukkende en smakssak.
Under finner du to av albumets låter, hentet fra nevnte singel. Boleskine House er et godt valg, men jeg ville nok valgt en annen låt enn Breathing, da den er en av skivas mest anonyme låter i mine ører.


13.04.14

HORTUS ANIMAE - SECULAR MUSIC (24.03.14)

Hortus Animae - Secular Music Terningkast 4

Som nevnt i inntrykket for Secular Music er Hortus Animae tilbake etter en lengre pause. Som på tidligere skiver, snakker vi en progressiv mikstur der ekstremmetall og gotiske stemninger utgjør fundamentet. Både piano, blanding av vokale uttrykk, melodiøsitet, variasjon og det intrikate preget er inntakt, og det er mulig å kjenne igjen bandet for de som er kjent med bandets tidligere bravader. At bandet setter sin egen signatur på ting viste de for eksempel med coveren av Mayhems Freezing MoonWaltzing Mephisto i 2003, der de også mikset inn Tubular Bells, kjent fra soundtracket til The Exorcist. Også denne gangen har de tatt med en cover. Denne gangen Aqualung av Jethro Tull. Noe sier meg at de også her har endret låtens uttrykk ganske markant, selv om jeg ikke har hørt originalen.
Secular Music skiller seg likevel noe ut fra resten av diskografien. Der bandet tidligere hadde et noe mildt, rundt og snillt preg er uttrykket nå mer horror-preget og skarpere i kantene. Her er også krydret med syntetiske sampler av mørk karakter, som sammen med et litt hissigere uttrykk skaper en noe psykere essens.
Generelt mener jeg at dette er en meget god skive, der uforutsigbare strukturer ikke avslører for mye. Rent subjektivt gir den meg ikke fullt så mye som forventet etter et tosifret antall gjennomhøringer, jeg finner litt småplukk jeg ikke setter like stor pris på, som skrikete vokal, tale med for mye aksent og noen dysharmoniske melodilinjer. En sterk firer er den likevel verdt. Liker du progressiv ekstremmetall med en mørk gotisk sfære, kan du gjøre langt dummere ting enn å sjekke ut noe fra Secular Music.


09.04.14

VREDEHAMMER - VINTEROFFER (07.04.14)

Vredehammer - Vinteroffer Terningkast 4

Mo i Rana -bandetVredehammer startet som Per Vallas (Allfader, Elite) soloprosjekt i 2009. Han ga ut to EPer, 4. September og Pans skygge før han fikk med Kristoffer Hansen på bass og Cato Skivik (Allfader, No Dawn) på trommer, og ga ut EPen Mintaka med denne besetningen for et år siden. Nå har Kristoffer Hansen gått over på gitar, og ny mann på bass er John Erik Andersen (Allfader).
EPene har gitt et inntrykk av potensiale, om enn noe uforløst og med med litt demo-preg i lyden. Når Vredehammer nå er ute med sin første fullengder har de imidlertid modnet voldsomt. Her følger et kjapt resyme med utdrag fra hver enkelt låt for å gi et lite bilde av Vinteroffer.
Etter The Awakening, en mektig symfonisk intro på 02:20, med økende intensitet og trolsk kaliber, er det hissig og kjapp sortmetall litt i samme gate som Keep of Kalessin som åpenbarer seg i Cthulu, der tommene løper 60-meter og gitarene har et smått teknisk preg over seg.
I Seduce Infect Destroy benyttes også noen alarm-lydende gitarlyder som gir et anstrøk av industriell karakter. Lyden er god og både strukturering og utførelse er godt gjennomført.
I Suicide Foreste får vi noen groovy midtempo-partier, der vokalen til Pers vokal ligger et sted mellom GaahlGorgoroths Litani til Satan fra Incipit Satan og Abbaths stemmebånd-av-piggtråd-rasping.
Neste låt, We Are The Sacrifice kjører på med rullende dødsmetalliske rytmer og drømmende gitartoner før ferden for troll-følget farer inn i skogen, der svartmetallens ånd hersker.
Deretter følger Sykdom, hvor standard full pinne sortmetall avløses av halvannet minutter herlig norsk folk black som drar tankene mot gammel Kampfar. Jeg hadde gjerne tatt noen minutter til av den sorten.
Summoned, som med sine 4:20 minutter er den korteste av de ordinære sporene, blander dødlige og svarte toner med mer Keep of Kalessinske gitarteknikker. Grei låt, men ikke skivas mest spennende bidrag.
Denne følges av 9:20 lange tittelsporet Vinteroffer som med god variasjon og atmosfære fint blander det stemningsfulle med det headbanger-vennlige.
Skiva avsluttes med knappe 2 minutter korte Admissa, som likevel ikke har noe typisk outropreg, der den med melodisk riffing, rullende rytmer og monoton koring et stykke bak i lydbilde føles mer som starten på noe stort. ...Og det er det kanskje...
Skiva varer i tre kvarter, der de fleste låten har en spilletid på 4,5 til 6 minutter. Det er primært black metal med tempo, trøkk og driv Vredehammer lirer av seg på Vinteroffer. Skjønt det er også funnet plass til melodier, midtempo partiet og et moderat preg av teknisk art. Bandet viker heller ikke av veien for å innlemme elementer fra øvrige sjangere. Skiva er gjerne starten på noe stort for Vredehammer. Direkte originalt er det ikke, men fornøyelig er det uten tvil.
Vinteroffer er forøvrig verdens første metall-plate med Headbange-Garanti. Sjekk Album Teaser


07.04.14

CORMORANT - EARTH DIVER (08.04.14)

Cormorant - Earth Diver Terningkast 4

Cormorant er et amerikansk band med mange musikalske jern i ilden. Skal man båssette bandet blir vel ikke progressiv melodisk metall helt feil. Man finner mange tilløp til ekstremmetall også, men med et moderat preg. Det er likevel mindre 70-talls prog på Earth Diver enn på de forrige skivene, Metazoa (2009) og Dwellings (2011). Dermed går Cormorant på sett ett skritt i retning det kontemporære Enslaved. Cleanvokal med en eim av doom er brukt i nokså utstrakt grad, men den får ofte besøk av sine diabolsk og morske fettere black-vokalen og growl.
På knappe timen presenteres 8 spor, hvor det første er Eris, en intro bestående av akustiske stemninger. Første låt er Daughter of Void, som er satt sammen av ulike melodilinje med hyppige overganger. Låta avsluttes med en melodisnutt (mest tydelig fra 6:08) som gir meg sterke vibber av Taake - ...Bjoergvin... Part IV. Melodilinjen, om enn kort, passer i grunn naturlig inn i dette miljøet. Tredje låt (som da blir spor fire ettersom jeg ikke teller med introen), Walking Sleep, starter i melankolsk death/doom-stil med fyldig og fin bass, før den går over i et mørkere landskap der både vokal og trommer er ekstreme, mens gitaren utgjør en kontrast der den spiller rolige, moderat melankolske toner. I neste øyeblikk kommer nye elementer, og man føler seg alltid lykkelig uvitende om hva som skjuler seg bak neste sving. Låt fem, Broken Circle, starter med rolige og vakre Pink Floydske toner før den etter halvannet minutt bygger seg opp til og over i den metalliske sfære.
Dette er bare et lite utdrag av det musikalske virket Cormorant her presterer. Noe annet ville gjort omtalen for lang til at jeg hadde tatt meg bryet med å lese den selv, og det prøver jeg å unngå. Generelt finner man en blanding av det røffe og det milde i godt samspill her, enten det er rå vokal og mildere gitarer eller visa versa. Som chili med rømme. Cormorant varierer meget godt og unngår floskler som gjennomgående melodier og forutsigbarhet. Mange gode riff og melodilinjer er satt sammen på profesjonelt vis. Hvert enkelt minutt føles nok ikke like meningsfullt, men skiva har ikke et kjedelig øyeblikk av den grunn. Eart Diver avsluttes med 11,5 sterke minutter lange A Sovereign Act. En fin skive som får en sterk firer av meg. Er du større progmetall-fan enn meg, og du tåler større trøkk enn band som for eksempel Pagans Mind tilbyr, er det slettes ikke umulig at du kan legge til et poeng.
Sjekk ut Waking Sleep og The Pythia på bandcamp.


07.04.14

SKOGEN - I DÖDEN (07.04.14)

Skogen - I Döden Terningkast 4

Svenske Skogen er ikke et band mitt sorte hjertekammer har tent på i stor grad tidligere. Dette er fjerde skive siden starten i 2009, og besetningen på tre har vært stabil siden skive nummer to. Jeg blir ikke helt i fyr og flamme denne gangen heller. Svartmetallen de byr på er mye det samme som tidligere. Saktmodig sortmetall av nokså atmosfæriske slag, der melodier av det vakre, sørgmodige slaget ofte ligger å vakker i overflaten. Selv når disse dukker under og blir tause, når skyene skygger for solen og vinden blåser kaldt, skaper monotonien en "snill" fornemmelse av det pene, vare og ganske så ufarlige. Drømmende toner med fine, men ikke særlig gripende melodier fyller tiden.
I döden har en rekke mellomspill av Empyriumsk karakter, men er ellers nesten helt fri for overraskelser. Fram til siste låt er det rolig tempo og lite trøkk. Dette gir ingen instrumenter, bortsett fra i de akustiske partiene, særlig anledning til å skinne. Jeg vil ikke påstå at kjedsomheten kommer krypene. Musikken er, om ikke direkte vakkert og suggerende, ihvertfall fin og beroligende.
Det eneste som overasker er den 13 minutter lange avslutningslåta Sleep, som har en helt annen rytme, en dype vokalen med et mørkt preg, samt messende cleanvokal. Dyp fin bass, sammen med nevnte rytme, gir en nokså suggererende effekt. Litt preg av Sigmundskvadet fra Enslaved - Monumension, for å gi en vag pekepinn, men hardere. En gledelig overaskelse på slutten der, altså.
Første gjennomhøring var den kjedeligste, men skiva vokser. Før Sleep består Skogen - I Döden av tre kvarter med fin, avslappende atmosfærisk sort musikk. Isolert sett hadde skiva fortjent en firer. Hadde den vært den første i sitt slag hadde entusiasmen vært enda høyere. Men tenk over saken... Hvor mange skiver av denne typen har du fra før? ...og hvor mange trenger du egentlig? Jeg hadde i det lengste planer om å gi den en treer, ble på nippet til å gi den en firer, men sett bort i fra siste låt er dette litt for idefattig til å karakteriseres særlig høyere enn 3. Treeren er meget sterk, dog, og likevel føler jeg meg streng, bare så det er sagt. Ja vel da, den får få fire poeng!
Lytt selv. Gjerne flere ganger før du kaster din egen dom. Skogen - I Döden.


06.04.14

NOCTEM - EXILIUM (03.03.14)

Noctem - Exilium Terningkast 5

Utgivelsesdatoen over er sterkt misvisende. Skiva slippes så sent som 07.04.14 i Europa, selv om den har vært ute siden 03.03.14 i Spania og resten av verden. Det finnes ganske mange flere metall-bands i spania enn i Norge. Likevel er det få, om noen som har lagt verden for sine føtter. Noctem, derimot, er et spansk band som kan endre på det. Kvintetten har to tidligere skiver, Divinity fra 2009 og Oblivion fra 2011. Nokså gode skiver med hurtig dødsmetall og thrash-elementer, der album nummer to hadde bedre lyd. Som et forholdsvis ferskt band stakk gjerne ikke Noctem seg nok ut i mengden til å utmerke seg, selv om skivene var desto bedre med tanke på bandets alder.
Noctems tredje skive har bandets smått brutale form for death metal fått en liten overhaling med et symfonisk-låtende tilsnitt som gir mer dybde enn de forrige utgivelsene. Noctem har tydeligvis satt seg fore å sette seg selv på kartet med en skive det lukter svidd av. Exilium er et rimelig stort steg i en retning jeg vil kategorisere som riktig, og jeg håper og tror denne skiva kan gi dem et solid gjennombrudd. Etter en symfonisk into setter Apsu Dethroned i gang en forrykende demonstrasjon av Noctems nye retning, som innebærer litt lefling med SepticFlesh-klingende materiale. At de låner noe av selve stilarten er heldigvis ikke ensbetydende med noen form for plagiat. Spanjolene har ikke et like stort og progressivt spekter, og de disker opp med sitt eget låtmateriale. Bortsett fra i nevnte intro er det ikke brukt orkestrale instrumenter, men koring og akustiske partier er det funnet plass til. Låtene har et mektig og storslått preg og mye trøkk. Selv om det finnes noe småplukk er det stort sett fete spor som serveres. Mitt største ankepunkt er var vokalen. Growl skal helst være drøvel-dyp og kraftig for mine kresne øreganger. Her blir den ofte litt sammenbitt og støvsuger-hvesende. Ikke at det er stort å henge seg opp i, det passer i grunn til den aggressive stilen, og etter å ha hørt skiva et tosifret antall ganger tenker jeg ikke over det lengre.
Trommisen gjør en meget god og variasjonsrik jobb, der hastighet går som presisjons-mitraljøser. Instrumenteringen ellers fungerer også utmerket. Gitarmelodiene gjør skiva ekstra interessant, og det er mye fett spill. Bandet virker tighte som uran. (Uran har mer enn ti ganger så høy tetthet som Magnesium). Lyden er god, tykk og kraftig, og samtidig klar og tydelig. Ikke like "truffet-av-toget"-tykk som de to første skivene, men mer rafinert. Så hva venter du på?
Soundcloud stream er desverre bare tilgjengelig til i morgen, så hvis du ikke er kjapt ute får du nøye deg med youtube, der du blant annet finner den offisielle videoen til Eidolon (NSFW), samme låt i Lyric video versjon, og en Album Preview. Enjoy!


01.04.14

THYRUZ - SVIK (01.04.14)

Thyruz - Svik Terningkast 3

I motsetning til en viss aprilsnarr et annet sted på Gorgers Metall, er dette ekte vare, bare så det er sagt. Eidsvollskvintetten Thyruz er ute med sin tredje skive, og vi går rett på sak: Etter en intro bestående av radio-propaganda fra okkupasjonen, strømmer helnorsk sortmetall ut av høyttalerne. Av de fem ordinære sporene har to norske tekster. Hele greia tikker inn på 28 minutter. Lyden er tynn. Ikke like tynn som avsilt spikersuppe, men det mangler helt klart endel trøkk for å formidle musikk som i utgangspunktet skal være kraftfull. Når mange av riffene også føles en tanke oppbrukt får jeg et litt likegyldig forhold til Svik. Det skal likevel sies at det er tradisjonsrikt, og det finnes gode stunder og onde stemninger her. Musikerne virker habile, uten at jeg kan uttale meg som noen ekspert på det emnet, men låtstrukturen er tidvis alt for ensformig. Det feteste aspektet her er vokalen, som er temmelig tydelig samtidig som den er kullsvart.
Domsavsigelse: saftigere lyd med mer dynamikk samt noe sterkere variasjon og egenart på materialet, hadde fort hevet karakteren et hakk eller to. Dette blir bare "ganske greit".
Enig eller uenig? Finn det ut selv: Dødsriket er skivas beste spor i mine øyne ører, og videoen viser jo en gjeng med hyggelige gærninger. Pluss i margen for det.


25.03.14

FROZEN DAWN - THOSE OF THE CURSED LIGHT (15.03.14)

Frozen Dawn - Those of the Cursed Light Terningkast 4

Frozen Dawn er en forholdsvis fersk, spansk svartmetall-trio som nå er ute med sin andre skive. Jeg rakk å høre tre låter av denne før leggetid for en ukes tid siden. Ikke nok til å skrive et inntrykk, men det var nok til å vite at jeg ville høre plata mer inngående og skrive en omtale. Italienernes svartmetall er nok sterkt innspirert av svensk sortmetall, og jeg tror spesielt Marduk og Watain har vært med på å forme det musikalske uttrykket, der hurtige takter akkompagneres av vakre, kalde melodilinjer. Etter et par lytt så jeg for meg en femmer. Etter 5-6 gjennomlyttinger sank inntrykket til fire grunnet mangel på originalitet, litt snodig vokal, samt lettere meningsløse tekster. Etter minst fem ytterlige runder har jeg nesten ombestemt meg. Skiva er i grenseland mellom 4 og 5, men jeg lander på en sterk firer.
Frozen Dawn har gjerne ikke enorm egenart, men de har låtskriver-egenskaper og livsgnist. Vi snakker riktignok ikke intrikate intellektuelle låtstrukturer, men bandet skriver låter som skiller seg fra hverandre, samtidig som helheten bevares. Jeg føler også at det skinner igjennom at de har iver og glød, og er sultne. Disse karene er hakket mer melodiske enn Watain, da de innlemmer flere og mere melodier. Langt bedre melodilinjer enn de fleste lirer av seg nå til dags. Fullt så melodiøse som Dissection er de dog ikke. Vokalen har et litt mer hest preg enn tradisjonell blackvokal, men når jeg vendte meg litt mer til den oppdaget jeg at den hadde en positiv virkning på bandets evne til å skille seg ut fra den gemene hop. Tekstene høres fortsatt ut som Immortals fantasi-tekster kjørt gjennom foodprosessoren, smurt utover bakepapir og stekt på lav temperatur. Her brukes alle klisjéer flittig. Snø, is, kulde, demoner, lyn, ild... you name it. Det er ikke noe å hefte seg ved. Tekstene gir ikke noe særlig inntrykk hvis de ikke blir lest.
Dette er en meget habil andreskive med høy underholdningsverdi. Litt kaldere stemning i musikken, og ikke bare i tekstene, til neste gang, kan lett få bandet til å krype oppover på mitt opp-ned-barometer. Sjekk bandcampen deres: Those of the Cursed Light. Låtene holder nokså jevn kvalitet, men skal jeg gi et stalltips så gå for Nocturnal Sacrifice.


20.03.14

KUOLEMANLAAKSO - TULIJOUTSEN (28.02.14)

Kuolemanlaakso - Tulijoutsen Terningkast 6

Kuolemanlaakso, som betyr "dødens dal" på finsk, består av fem finske fyrer med brukbar erfaring. Jeg fikk umiddelbart et meget godt inntrykk av Tulijoutsen, som betyr "flamme-svanen", når den kom ut i slutten av februar. Finnene viderefører nemlig nasjonalarven innen tung, mørk og noe melankolsk, men melodisk og passe tilgjengelig metall med bravur. Med Tulijoutsen har Kuolemanlaakso levert en oppfølger som er bedre enn debuten i mine ører. Og da skal det sies at Uljas Uusi Maailma (som den heter) fra 2013 har fått sin andel av hederlige omtaler, og er omtrent så helstøpt som en debut kan bli. På nåværende skive sitter melodiene godt hele veien, uten å framvise typiske symptomer på melodiøs metall, som "munter" eller "tannløs". Stemningsmessig tenker jeg på Ajattara, men musikalsk er ikke dette så aggressivt. "Aggresjonsnivået" ligger mer på nivå med gammel Amorphis, men Kuolemanlaakso er mørkere og mer sortsindige. Et eller annet i melodilinja på starten og slutten av låta Me Vaellamme Yössä får meg til å tenke på Tales From The Thousand Lakes, mens starten på neste låt, Arpeni, drar tankene mot Triptykon. Det mest overraskende valget er låten Glastonburyn Lehto som er mer vise/jazz med akustisk gitarspill og kontrabass. Den er ikke engang plassert på slutten, som en bonus-låt. Sær og merkelig de første gangene, men med litt tilvenning gir den et lite originalt avbrekk i skiva. Den avsluttende Raadot Raunioilla er forøvrig bonus på limited digipak. Den hadde jeg ikke hørt da inntrykket ble skrevet. Den passer fint inn, men jeg føler ikke at den er like obligatorisk som de resterende låtene.
Gitarene På skiva er nedstemt, bassen, som heller ikke har de strameste strengene, er tydelig og renvokalen, som veksler med growl, er stort sett maskulin, mørk og dyp. Nevnte bass har så slarkete strenger i låta Verihaaksi, at den er på nippet til å agerer bandet Primus. Jeg er ingen fullkommen hi-fi-freak, men lyden her høres helt suveren ut i mine ører. Lydbildet er blytungt, bassen er aldeles utmerket dyp og alle de andre instrumentene er klare og tydelige uten å krangle om plassen. Skiva er produsert av V. Santura, gitarist i Triptykon og Dark Fortress, og jeg ser nå at det var han som styrte lyden trygt i havn på forrige skive også. Denne får han en stjerne i boka for, og Kuolemanlaakso oppnår høyeste karakter.
Streamen som var tilgjengelig for en knapp måned siden, ser ut til å ha blitt fjernet, men i tillegg til Tuonen tähtivyö på soundcloud, finner du sikkert alt du trenger å høre for å bli overbevist på youtube.


19.03.14

DIABOLICAL - NEOGENESIS (27.09.2013)

Diabolical - Neogenesis Terningkast 5

Prolog: To anmeldelser i dag, og kanskje en anmeldelse av Kuolemanlaakso i morgen. Jeg har vekslet på lyttingen av disse for variasjonens skyld, og skrevet om dem parallelt.
Pussig nok har jeg ikke hørt noen av Stockholmernes tidligere bravader, til tross for blant annet 3 skiver på samvittigheten. Kanskje skyldes det at disse ikke har stukket seg nok ut i mengden? Smaksprøver på youtube kan tyde på det er en del av forklaringen. Personlig håper jeg at folk får øynene opp for svenskene med denne utgivelsen. De 11 låtene Neogenesis byr på lukter nemmelig sterkt av både SepticFlesh og polsk pompøsitet. Uten å på noe slags vis begå plagiat, riktignok. Mitt "premature" inntrykk av de tidligere skivene er at Synergi fra 2001 befant seg innenfor rammene av melodisk black metal med et snev av thrash, mens de to påfølgende, A Thousand Deaths (2002) og The Gallery of Bleeding Art (2008) leflet mer med nokså generisk melodiøs dødsmetall. Jeg kan selvfølgelig ta feil. Neogenesis er en langt mer orkestral affære, med pompøse stemninger og majestetiske rytmer og riff. Oppbygningen har en progressiv struktur, og ingen av låtene ligner på hverandre, selv om de passer utrolig godt sammen og danner et helhetlig verk. Et kunstverk.
Epilog: Dette er en meget god skive, men den er ikke fullt på høyde med de to siste fra SepticFlesh. Derfor "bare" en sterk femmer. For de som venter med beven, i spenning på nevnte grekeres neste skive, Titan, som kommer i sommer (åh, hildring) kan denne storslått og magnifisente skiva være med på å døyve ventetiden. Les inntrykket av denne her, sjekk lyrikk-video til Into Oblivion og se videoen til Metamorphosis.


19.03.14

EYE OF SOLITUDE - CANTO III (25.11.13)

Eye of Solitude - Canto III Terningkast 6

Prolog: I desember knotet jeg ned følgende, tålelig treffsikre kråketær: Canto III ~ Inntrykk. Dette er en av de skivene jeg har spilt mest de siste tre månedene, og etter en del vingling trøkker jeg til med en sekser. Om jeg tar for hardt i får du bedømme selv.
På 66 minutter og 6 låter presser Eye of Solitude inn mye melodi, stemning og trøkk. Lista legges høyt allerede i den 14 minutter lange åpningslåta som starter og slutter med vakker orkestral doom som rammer rundt den monumentale dødsdoomen man finner i bøtter og spann her. Hele skiva har en nedtrykt sinnstilstand, der melodilinjene er svøpt i et sterkt doomsk preg. Spesielt i de roligste partiene. Det går mye i midtempo, der gitarer og growl er blytungt og kjellerdypt, men gires iblant opp i suggererende dødsmetalliske sekvenser med heftige blastbeats. Den 13 minutter lange ACT III - He Who Willingly Suffers veksler perfekt mellom disse teknikkene. I låten finnes vise likheter med Shining, der desperat, gråtkvalt cleanvokal og dystre toner møter piano, progressivt trommespill og ubestemmelige lyder i bakgrunn som nesten kan minne om svakt, vagt og beskjedent trompetspill. Den 80 sekunder lange heftige gitarsoloen som leveres med bravur mens dobbelpedalene ruller som Bergens-R`er i bakgrunn, er simpelthen euforisk.
Sistnevnte er min favorittlåt på Canto III, men de andre låtene havner ikke langt bak. Her finner man såvel progjazz med desperat preg, som nydelige partier med fiolin og piano, det hele dekket av en atmosfære tykk som en dundyne. Skiva er tung og trist, full av dystre toner og nydelige melodier, og utgjør en av den senere tids beste depressive death/doom album.
Hør skiva på Kaotoxin Records.


15.03.14

EXMORTUS - SLAVE TO THE SWORD (04.02.14)

Exmortus - Slave to the Sword Terningkast 4

Det er ikke gull alt som glitrer. Det kan også være glitrende gitarspill. Dette er nemlig en særdeles gitar-drevet skive, hvor sologitarene er det dominerende instrumentet på godt og vondt. Kunne skiva stått på egne ben uten denne drivkraften? Neppe. For å ta det negative først: vokalisten har et uhyre begrenset register. Det kan jeg leve med ettersom det ikke er cleanvokal, men heller en slags thrash-avart av Abbath light. Litt som Alestorm, i grunn. Lyden er god, men lydbildet blir noe tynt når sologitaren pauser. Jeg opplever heller ikke låtene som direkte suverene. En grei test er piano-testen (jeg burde tatt patent), hvor man mentalt eller fysisk overfører en låt til piano. Et instrument med én skala og ditto lydbilde avslører raskt om låtene er velkomponerte eller bare tekniske briljering og krumspring. Disse låtene blir aldri klassikere basert på melodi og struktur. Låtene er likevel greie nok, og her er de ikke det viktigste aspektet. Kjapp heavy/thrash med tøff attitude og forrykende gitarspill stå i førersetet her. Jeg får i blant små fornemmelser av gitarspillet på Accepts klassiske Metal Heart og Judas Priests mesterlige Painkiller. Noe av tøff-i-tryne holdningen fra Manowar, og det råe og røffe preget fra Venoms legendariske gromlåt Black Metal, skinner også igjennom. Gitaren bærer også et preg av inspirasjon fra klassisk musikk, noe som "manifesterer" seg i Moonlight Sonata (Act 3). Det kan kanskje kalles neoklassisk. Hva vet jeg. Der forrige skive, Beyond the Fall of Time fra 2011, var mer thrash/death, er denne mer thrash/heavy, med gitarer som river, røsker og shredder, så... noe forbedringspotensiale til tross, dette er den friskeste 80-talls nostalgien på lang, lang tid. Kruttsterk 4.
Se eventuelt Inntrykk, og sjekk Slave To The Sword.


10.03.14

DARKESTRAH - MANAS (17.05.13)

Darkestrah - Manas Terningkast 5

Darkestrah er Kirgistans eneste aktive og ellers vesentlige band, da de tre øvrige, oppløste bandene har svært knapt med musikalsk dokumentasjon å vise til. Bandet ble startet i '99, og de første utgivelsene hadde sin sjarm selv om de ikke akkurat var det helt store lydmessig. Når skiva Epos kom ut som fullengder nummer tre i 2007, hadde lydkvaliteten økt betraktelig, og stilmessig hadde bandet beveget seg fra primitiv black metal til mer atmosfærisk sådan med preg av både dsbm, folk og death/doom. På den påfølgende skiva, The Great Silk Road (2008), ble blandingen av svartmetall og folk-elementer smidd i en sterkere legering enn tidligere. Disse folk-elementene er farget av det geografiske området mellom Vest-Asia og Kina/Kasakhstan. På Manas har bandet atter styrket sitt varemerke ved å blande inn større mengder folk enn noen sinne. Bandet har en større bredde, som strekker seg fra steppe-landskapet, med strupevokal, via britisk death/doom når felespillet drar tankene mot My Dying Bride i låt 2 og 5, til Bathorys sene vikingperiode. Noe aggressiv black metal finner vi også enkelte steder, selv om det stort sett er rolig og vakker musikk som framføres. Manas har blitt en meget stemningsfull, variert og god skive med vakre melodier og særpreg. I mine ører bandets sterkeste. Solid 5er.
Les eventuelt hva jeg skrev i november, og sjekk for all del ut Darkestrah - Manas hvis du ikke allerede har gjort det.


09.03.14

CELESTE - ANIMALE(S) (22.11.13)

Celeste - Animale(s) Terningkast 5

Etter et godt inntrykk før jul har denne fått noen runder i spilleren. Førsteinntrykket var ikke så ille galt, så jeg anbefaler at du først leser det, så slipper jeg å repetere meg selv i alt for stor grad, og kan dermed fatte meg i korthet. (Latskapen lenge leve). Dette blir mer en karaktersetting enn en anmeldelse i så måte. Inntrykk av Celeste - Animale(s)
Det skal litt til å holde på lytterens oppmerksomhet i 69 minutter når musikken består av monoton, dissonant, sludge-preget dsbm-lydende metall. Celeste gjør stort sett en god jobb, men det finnes øyeblikk her som trekker litt ned. Jeg følte en stund at disk 1 var hakket sterkere enn disk 2. Det skyldtes nok bare mitt personlige mettningsnivå, samt muligens den 8 minutter lange outroen som har et mildere og kjedeligere post-black preg som trekker ned sisteinntrykket. Etter å ha prøvd å høre CD 2 før nummer 1 noen ganger, har jeg funnet at de to diskene er jevngode, og at én disk om gangen kan være en grei dosering for meg. Jeg har lenge vinglet mellom karakter 4 og 5, og er fortsatt noe usikker. Jeg lar tvilen komme tiltalte til gode med en svak femmer.
Full stream er fortsatt eksklusiv for Metalsucks.


21.02.14

SADO SATHANAS - NOMOS HAMARTIA (25.02.14)

Sado Sathanas - Nomos Hamartia Terningkast 3

Denne fikk jeg tilsendt for en god stund siden, men etter en gjennomlytt ble den lagt til side. Den ga ikke så mye mersmak, og utgivelsesdato var et godt stykke fram i tid. Ideelt sett ønske jeg å poste omtaler så nærmt utgivelsesdato som mulig, altså ikke en måned før, for da er den gjerne ut av syne - ut av sinn, innen skiva er tilgjengelig. I praksis havner jeg rett som det er bak skjema. Men nok om meg. Når jeg atter plukker opp Homos Namartia er det med lave forventninger, noe som ofte kan være en fordel for det videre inntrykket. Bandet er tyske, og har holdt på siden '96. Første skive, Opus Diaboli kom i 2010, og dette er oppfølgeren, bestående av 6 låter med varighet fra 5:38 til 8:09. Snittlengden ligger på respektable 6:50. Jeg har ikke vært borti denne gruppen før. De framfører en form for lav- til mid-tempo atmosfærisk sortmetall. Temperaturen kunne godt vært kjøligere, riffene vassere og variasjonen rikere. Mange av låtene låter en tanke halvveis, uten at det går helt i grøfta. 'OK' blir en typisk karakteristikk. Heldigvis er det noen låter som fungerer litt bedre. Går man låtene etter i sømmene er det likevel ikke vanskelig å finne ting å kritisere. Den åtte minutter lange åpnings- og tittel-låten har en variasjonsrik helhet, men jeg får litt fornemmelse av at fire idéer har blitt repetert i to minutter hver og deretter limt sammen. Jeg er litt mer pirkete enn strengt tatt nødvendig nå, men poenget er at dette ikke er hverken egenartet eller særdelest kløktig komponert og arrangert. Jeg sliter med å forstå drivkraften til å lage kunst fullstendig blottet for eiendommelighet. Litt mye gretten og surmaget pepper fra meg i dag, men det er fort gjort å straffe middelmådighet mer enn fortjent, da man blir så eitrandes oppgitt av det.
Skiva er ikke veldig gripende, men heller ikke direkte dårlig. Lyden passer til musikken, og det spilletekniske fungerer bra. Det finnes både fine og dystre stemninger og enkelte mer ekstreme partier i blant. Skiva er bedre enn mye annen shait som spys ut, og er "isolert sett" helt grei, ja stedvis temmelig bra, faktisk. Å se noe "isolert" er derimot en ganske så hypotetisk vinkling. Først når dette er den eneste metallskiven du har tilgang på, vil den være er "isolert" tilfelle. Én stilig ting er hvordan de første 17 sekundene av første låt matcher siste låt, Codex Diaboli, som faktisk er en temmelig fet stemningsskapende instrumental. Dette skaper en illusjon av helhetlighet, spesielt når spilt på repeat. Det er naturligvis ikke nok til at jeg kan anbefale en anskaffelse, men har man først hørt inn skiva, er det et ålreit album med helt grei doom-preget atmosfærisk sort metall med (smakfulle) elementer av post black metal. Hverken mer eller mindre.
Hør Martyrium.


20.02.14

PRIMALFROST - PROSPEROUS VISIONS (10.02.14)

Primalfrost - Prosperous Visions Terningkast 4

For en knapp uke siden forsøkte jeg å formidle ett Inntrykk av Prosperous Visions uten at det ble noen umiddelbar suksess. (Klikk på linken for å lese). Canadieren Dean Arnold har begitt seg ut på et ambisiøst prosjekt. Et knapt timelangt album bestående av episk melodisk metall med både rolige og ekstreme partier samt orkestrale elementer. Og det hele, altså, utført av én mann. (Albumet er 55 minutter langt, ikke 58 slik jeg skrev sist, da jeg kopierte tallet fra metal-archives). Som nevnt sist, er det mye Falkenbach å spore her. Når cleanvokal taes i bruk hører jeg også at det kan trekkes paralleller mot eldre Glittertind. Spesielt i den rene vokalen, men også litt musikalsk. Man finner mange elementer fra folk/viking sjangerene her. Og da med et noe finsk preg. Jeg sanser også tidvis litt power-metall i uttrykke. Det hele er som nevnt veldig variert. Man får sågar servert orkestral ekstremmetall. Andre steder er det på grensen til operatiske, med bestanddeler som kunne passet like godt inn i gotisk metall. Som sagt; ambisiøst.
En annen paralell til Glittertind er lydbildet. På Torbjørn Sandviks første skiver var ikke lyden 100%, men gode melodier og sjarm kompenserte for det. Også her er lyden litt under pari, uten at jeg vil kalle den dårlig. Med mindre man er temmelig kresen vil ørene trolig venne seg nok til lydbildet til at dette ikke blir et irritasjonsmoment. Likeledes høres deler av det symfoniske temmelig syntetisk ut, uten at det blir fullstendig krise av den grunn. Uansett fører disse ulempene til at helhetsinntrykket blir noe uprofesjonelt, og det er dermed en viss fare for at Primalfrost blir avskrevet som useriøst eller amatørmessig dersom man ikke har tålmodighet til å la materialet synke inn. Noe som er synd, for Dean Arnold har komponert mye storslått og fin musikk her. Det er heller ingen tvil om at mannen kan spille, synge og growle. Jeg har spesielt sansen for gitarspillet, og cleanvokalen som tar meg 11 år tilbake i tid,da den som sagt minner sterkt om Torbjørn Sandviks vokal på Evige Asatro. Dean Arnold er et multitalent som fortjener både oppmerksomhet og et skikkelig innspillingsbudsjett. Med bedre produksjon og sessionartister eller bedre software/sampler for folk/symfoniske instrumenter kan neste skive bli et mektig epos. Sterk firer.
Døm selv: Prosperous Visions.


19.02.14

HANNES GROSSMANN - THE RADIAL COVENANT (22.01.14)

Hannes Grossmann - The Radial Covenant Terningkast 5

Jeg måtte høre denne skiva noen ganger for å komme inn i den før jeg skrev ett Inntrykk, deretter hørte jeg den noen ganger mens jeg skrev, og deretter flere ganger fordi den tiltalte meg mer og mer etter som den vokste. Etter 6-8 ikke planlagte gjennomhøringer er det ikke lengre noen tvil om at dette må bli en anmeldelse.
Tyske herr Grossmann er trommis i to tyske bands, (samt tidligere trommis i et tredje band). Det mest kjente av disse er uten tvil Obscura. Dette er mannens første solo-slipp, og han trakterer her gitar i tillegg til trommene. Stilmessig snakker vi progressiv teknisk dødsmetall. Med seg på laget har Hannes fått med seg et solid knippe gjesteartister. 6 gitarister, en tangent-trykker, to vokalister samt bassisten fra Obscura. Litt for mange musikerne til å liste opp, men jeg vil nevne Jeff Loomis, som har sluppet to skiver som sologitarist i tillegg til sitt virke i Nevermore. Følge linken i overskriften og gå til Lineup - Complete Lineup for å se hele listen.
Det progressive tilsnittet her gjør underverker. Musikken er langt mer variert, uforutsigbar og spenstig enn generisk teknisk dødsmetall. Ikke bare låter det mer spennende, melodi og struktur binder det hele sammen til meningsfylte komposisjoner. Det eneste man normalt sett kan ha høye forventninger til når en trommeslager gir ut soloalbum er (trommevirvel, takk) trommingen. Hannes Grossmann er teknisk god, og spiller både flott og variert, men han ødelegger ikke helheten ved å overprioritere trommene i mixen, eller å utklasse de andre instrumentene. Her holder alt høy klasse. Vokalen growler på en tørr og meget tydelig måte, med tidvise innslag av blackvox. Gitarspillet varierer fra bra til grisefett. Bassisten får også lov å briljere på stilig vis innimellom. Planen var å skrive et inntrykk av denne rett etter inntrykket av Soreption, for å vise hvor interesant teknisk dødsmetall kan gjøres. Sjangermessig er det selvfølgelig noe differanse, men jeg foretrekker i alle fall Grossmann foran Soreption. Denne skiva var helt grei på første gjennomlytting, med untak fra instrumentalen The Voyager som føltes litt for sær og 70-talls progresiv for min smak. Skiva har vokst til et kvalitetsprodukt, og nevnte låt framstår nå som et progmonster. The Radial Covenant trenger litt tid for å befeste sin posisjon, men det er den absolutt verdt hvis dette høres interesant ut. Ikke alt på skiva er like kreativt og friskt, derfor en litt svak femmer. Diversiteten kan høres her:


14.02.14

WHISPERED - SHOGUNATE MACABRE (07.02.14)

Whispered - Shogunate Macabre Terningkast 5

Denne skulle egentlig være med i en trippelanmeldelse sammen med Tengger Cavalry og Nine Treasures, da den i likhet med disse har orientalske trekk som en vesentlig bestanddel. Dette bandet stakk seg imidlertid kraftig ut, og når de to andre i tillegg viste slike likheter med hverandre ble det etter hvert mer naturlig å skille dem.
Geografisk er disse karene like lite kinesiske som Nile er egyptiske. Whispered kommer fra Finland, og spiller en sjanger-hybrid av melodisk dødsmetall, symfonisk svartmetall, power metal og orientals folkmetall. De har, i tillegg til noe småplukk, en skive fra 2010, og dette er mitt første møte med dem. Jeg hadde en mistanke om at dette var amatørmessig tull. Metalstorm definerer dem tross alt som "Extreme Power Metal", noe som høres ut som et paradoks av dimensjoner i mine ører. Noen kaller det også samuraimetall, som får meg til å tenke på banale sjangerbenevnelser som piratmetall. Uansett... Jeg tok heldigvis feil. Dette er omtrent like friskt som en duggfrisk pilsner i sommersola. Finnene blander hemningsløst orkestrale og orientalske bestanddeler med en miks av halvekstrem og klassisk metall. Det hele pakket inn i variasjonsrike låter med tildels progressive tilsnitt. Det spes i tillegg på med krydder, som gitarsoloer, innslag av jazz og koring med noe westernaktig preg.
De orkestrale elementene drar tidvis tankene mot Dimmu Borgir og heller andre steder mer mot Carach Angrens struktur. De orientalske innspillene har et kinesisk preg, eller kanskje japansk. Jeg må innrømme å være lite stødig i de kulturelle inntrykkene både fra «solens rike» og «Midtens rike». Platen begynner ihvertfall med japansk tale, og samuraien på coveret har sitt utspring fra Japan. En sammenligning med de to bandene i dobbelanmeldelsen under blir uansett feilaktig, da disse har et mongolsk preg. Taiwanske Chthonic har et litt annet preg, men kan likevel fungerer som en grei referanse. Det er en drøss med session-artister her, de fleste på vokal/kor. Om de symfoniske og orientalske bidragene kun er programmert og syntbasert er det likevel imponerende da det høres alt annet enn syntetisk ut. Det hele toppes med en black-vokal som riktignok ikke kommer inn på top 20 lista mi, men den er mer enn godkjent, og utkonkurerer Tengger Cavalrys vokalist med god margin.
Det er mange elementer og krinkelkroker i disse komposisjonen, og helhetsinntrykket sitter i grunn som støpt. Skiva tar tid å komme grundig inn i, og den vokser såpass at jeg godt kunne hørt den ytterligere ti-tolv ganger før jeg avsa dom. Shogunate Macabre var allikevel fornøyelig fra første stund. Det hele er proft gjennomført, og det herlige mangfoldet er like naturlig kombinert som på en SepticFlesh skive. Låtstrukturen har bandet komponert på solid vis, og det føles aldri stillestående, men skal bandet nå helt opp på 6eren må de skrive melodier med sterkere lim og mothaker. Det er ikke mye her jeg nynner på når skiva tar slutt, men det er også det eneste negative jeg kan komme på. Mens den står på er det bare hugnad!
Se videoen til åpningslåten Jikininki, og hør gjerne Lady of the Wind.


13.02.14

TENGGER CAVALRY - ANCIENT CALL (01.02.14)

NINE TREASURES - NINE TREASURES (13.12.13)

Disse to bandene har så mange likheter at jeg velger å gi dem en felles anmeldelse, da det er all grunn til sammenligning. Begge band er sekstetter bosatt i Beijing. Alle medlemmene i Nine Treasures kommer fra indre Mongolia. Opprinnelsen til medlemmene i Tengger Cavalry kjenner jeg ikke, men begge band har samme trommis. Begge er sterkt influert av mongolsk folkemusikk, noe som høres.
Tengger Cavalry - Ancient Call Terningkast 3 Jeg klarte ikke helt å bestemme meg for hva jeg skulle mene om Tengger Cavalry når jeg skulle danne meg et inntrykk. Bandet hadde jo flust med gode folk-elementer, men klarte likevel ikke å bite seg skikkelig fast. Etter litt analyse ser jeg at det ikke er folk-partiene det er noe galt med. Det er metall-delen det skorter på. Som med det mongolske bandet Hanggai, som spiller nokså tradisjonell steppe-musikk med innslag av vestlige rytmer og rocka preg, framfører Tengger Cavalry denne gangen mongolsk folkemusikk med trommer, noe gitarer og et moderat trøkk. Litt tøft, men mer som en kuriositet, eller noe for fans av østens mystikk/musikk, enn noe for et metall-hode. Det råeste aspektet her er den kunstige og tilgjorte black-vokalen. Da funker strupe-vokalen bedre. Hør for eksempel Echo of the Grassland. Nå er det ikke helt tamt her heller. Mengden av metalliske innslag varierer. Enkelte partier føles nesten like intense som ekstremmetall, selv uten særlig metallisk instrumentbruk. Disse partiene kan dessverre bli noe anmasende. De låtene som har minst metall er heller ikke dårlige. Det er både variasjon, gode melodier og musikalsk kvalitet her, og tempoet varierer fra moderat til solid galopp. Det største aberet er kanskje at det meste går i dur, og lite i moll, samt litt overkill på asiatisk folkemusikk, som gjør at skiva nytes best en gang i blant, og ikke på repeat. Litt minus også for vokalen som blir litt påtatt. Jeg stiller meg ikke helt ukritisk til Ancient Call, men skiva er frisk variasjon for en som hører mest på ekstremmetall. Plata er også godt gjennomført, og jevnere enn fjorårets The Expedition. Desverre føler jeg ikke at disse nyer låtene har et like sterkt og groovy preg som de første låtene fra fjorårets skive. En sterk treer.
Hør Ancient Call selv. Låta Brave er en av mine favoritter.
Nine Treasures - Nine Treasures Terningkast 4 Nine Treasures ligger også musikalsk tett opp mot Tengger Cavalry. Også her finner vi tradisjonell kinesisk folkemusikk med gladmetalliske gitar og trommer bakt inn. Begge band har et ganske så lystig preg, og det er kanskje noe av det som skiller disse mest fra band i andre metall-sjangrer. Det finnes trist asiatisk musikk, men her ligger altså fokuset på det livlige. Det som skiller Nine Treasures mest fra Tengger Cavalry er gitaren og trommenes lydbilde. Begge deler ligger her lengre fram i mixen og "fører an" i større grad. En annen ting er den rene vokalen, utført på mongolsk på passe rustent og hest vis. Det har jeg sansen for. Ikke noen skingrende lys damestemmer, slik enkelte kineserne/japanesere tydeligvis favoriserer. En tredje ulikhet er instrumentbruk. Der Tengger Cavalry bruker instrumenter som Morin Khuur (hestehodefiolin) og Dombra (langhalset lutt), bruker Nine Treasures Morin Khuur, Balalaika (russisk "lutt") og sampler. Nine Treasures er et nytt bekjentskap for meg, så deres utvikling kan jeg ikke si så mye om. Musikalsk får jeg noen små vibber av Cruachan i blant. Alt i alt helt kurant, men uten den helt store vokseevnen, noe som selvfølgelig forkorter varigheten. Tre av låtene kan sjekkes på soundcloud. Hør gjerne Sonsii, hvor den idylliske øya Misje til stadighet nevnes i teksten ;)


07.02.14

SVARTTJERN - ULTIMATUM NECROPHILIA (07.02.14)

Svarttjern - Ultimatum Necrophilia Terningkast 4

Svarttjern kommer fra Oslo-området, og spiller svartmetall med klare linker mot det gamle svenske Marduk-soundet. Det faller naturlig å sammenligne dem med Ragnarok, da de ligger i det samme musikalske landskapet. HansFyrste, vokalist og en av grunnleggerne av Svarttjern overtok også vokalen i Ragnarok i 2008, og er med på de to siste skivene fra den leiren. Svarttjern ga ut tre demoer før sin første skive, den meget sterke Misanthropic Path of Madness, i 2009. I 2011 kom Towards the Ultimate, som jeg ikke har like høyt opp på lista, selv om også den var bra. Dermed har man visse forventninger.
Ultimatum Necrophilia finner vi 11 låter på tilsammen knappe 44 minutter, altså ganske korte låter. Skiva starter tøft, med kulde og trøkk i Shallow Preacher. De kjølige nordiske stemningene her har en mer norsk enn svensk arv. Etter hvert går det imidlertid mer over i den nevnte svenske stilarten, og selv om agressiviteten og råskapen vedvarer, savner jeg etter hvert kulden og hatet som ulmer i de første låtene. Jeg trives ikke like godt med dette materialet, jeg føler at det ikke har helt samme sjel og nerve, men jeg kjeder meg på ingen måte. Forklaringen ligger nok i at selv om bandet er sjangertro i den mest Panzer Division...-hyllende halvtimen, viser de at det er mulig å konstruere låter med egenart og variasjon, til tross for at musikken altså er meget sjangermessig smal og stabilt. Dette er absolutt ikke noe alle band mestrer. Det skal også sies at selv de låtene som gir meg minst har enkelte kule partier eller elementer. Skiva avsluttes med den mesterlige Aroused Self-Extinction Pt.II, hvor trommene går som stempel omtrent hele veien.
Alt i alt er det noe fett og noe mer middelmådig her i mine subjektive ører. Objektivt sett holdes imidlertid kvalitetsnivået høyt. I snitt lander jeg på en firer. Jeg setter nok fortsatt debuttskiva Misanthropic Path of Madness høyest.
Hør Shallow Preacher.


05.02.14

BEHEMOTH - THE SATANIST (03.02.14)

Behemoth - The Satanist Terningkast 5

La meg bare først få skyte inn at selvsensuren over har sin naturlige årsak. De mektige polakkene har ikke bare vokst seg store med årene rent musikalsk. De siste årene har frontmann Nergal fått sin dose oppmerksomhet både på grunn av sykdom og diverse andre kontroversielle tumulter i hjemlandet. Det kommer dermed trolig til å danne seg mange ulike meninger om denne skiva, men tilhører du menigheten rundt bandet kan du like godt gå ut å kjøpe skiva framfor å lese anmeldelser. Du vet du kommer til å høre den selv uansett.
Ved første lytt savnet jeg noen mektige topper, som Ov Fire and the Void fra Evangelion. Som i naturen kan slike også i musikken benyttes som referansepunkt. Denne ferske utgivelsen er mer som en ujevt landskap med knatter og hauger spredt rundt om, og den har for meg vært litt vanskeligere å kartlegge. I metallisk kontekst snakker vi om en ganske jevn skive. Majestetisk midtempo og knusende høyhastighets-tempo med militær presisjon erstatter hverandre som perler på en snor. Et lavmælt snakkeparti med trompet i bakgrunn, på nest siste spor, er det som skiller seg mest ut. Ved første lytt virket skiva noe anonym. Låtene har terreng , men de ligger i det samme landskapet. Skiva vokser, uten å avsløre store topper, men når man blir kjent i området lærer man seg hvor i topografien man skal leke krig, legge seg i bakhold eller spise matpakka si (for å fullføre den geografiske allegorien). Det tar tid å få albumet under huden, men det vokser til et verk som nytes best i sin helhet.
Ett element man lett merker seg på platen er blåserne. Partiene med trombone kunne like gjerne vært tjulånt fra ungarske Sear Bliss. I tillegg benyttes flygelhorn, trompet, saxofon, valthorn, hammond orgel og cello. Med alle de musikalske lagene er det ikke helt enkelt å skille ut disse instrumentene. Dette er uansett med på å skape et mer majestetisk preg. Stort sett. Det finnes partier der jeg føler at jeg er tilstede på generalprøven til det lokale janitsjarorkesteret før 17.mai. Skiva er spilt inn i Hertz Studio og RG Studio i Polen, mixet av Matt Hyde i Hydeaway Studios og mastret av Ted Jensen i Sterling Sound, begge i USA. For å være litt kresen kunne skiva godt ha hatt litt luftigere, mer dynamisk lyd. Spesielt når musikken er på sitt mest intense kan det bli noe kaotisk og kompakt. I lavere hastighet er lyden derimot godkjent, og trommene er spesielt tydelige. Bassen, som stort sett ligger å rumler som en blanding av torden og jordskjelv, har enkelte øyeblikk der den ikke følger gitarene, men heller komplementere ved å spille sin egen melodi.
Det er en balansegang mellom fornyelse og repetisjon når et band skriver nye skiver. Fansen vil ha noe nytt, men helst ikke særlig annerledes. Behemoth er et av de bandene som mestrer dette. Det låter fortsatt Behemoth. Det er fortsatt storslått, mektig og majestetisk. Men det føles likevell nytt. Skiva har en egen atmosfære som kommer best tilrette når spilt i sin helhet. Og det er tre gode kvarter. Noe småplukk trekker likevel ned helhetsinntrykket til en litt svak femmer. Gratulerer med seieren mot leukemien, Nergal!
Musikkvideoen til Blow Your Trumpets Gabriel finnes i både sensurert og usensurert utgave.


29.01.14

KAMPFAR - DJEVELMAKT (27.01.14)

Kampfar - Djevelmakt Terningkast 5

Fredrikstad-bandet Kampfar, som kan feire 20-års jubileum i år, har gjort Bergen til sin nye adresse. Bandet, ledet av Dolk, er synonymt med kvalitet innen den sorte genre. Dette er sjette skive fra den kanten. Som vanlig leveres variasjonsrik svartmetall med folkloriske elementer og ganske mye melodi til black metal å være.
Skiva begynner med Mylder, som starter med piano før det peises på gitarer og kølsvart norsk vokal. Etter noen vers får vi en demonstrasjon på clean vokal på svartmetalls vis, med glimt av symfoniske elementer bak veggen av hamrende trommer. Det roes litt ned før fløytespill leder veien inn i svartmetallen igjen. Variasjonen er storartet der den flyter så naturlig fram langs en låt preget av grandiose melodier og trøkk. En god åpningslåt som setter en høy standard, samtidig som den gir hint om hva som er på ferde. Denne ble også sluppet som singel i slutten av november.
Jeg skal ikke ta noen låt-for-låt gjennomgang, og ikke alle låtene har like mye signatur, men enkelte partier må nesten trekkes fram. Starten på låta Blod, Eder og Galle får meg for eksempel til å tenke litt på Libonic Art - Venomous Kiss of Profane Grace, rent konstruksjonsmessig, etterfulgt av nokså trollske stemninger, som en forrykende flukt fra jaktende troll like under tregrensa, før den som et midtparti tryller variasjoner over et gitartema ut av høyttalerne. Swarm Norvegicus, som ble sluppet som singel for noen uker siden, er en nedstemt nedtempo sak som starter med strykere og tunge lave flygeltoner. Dens mektig dystopisk-klingende svartmetall har svært nedtonede innslag av folklore, og skiller seg dermed litt ut. Avsluttende Our Hounds, Our Legion er et åtte minutter langt beist som også bør trekkes frem som et blodig gullkorn.
Variasjonen er med andre ord tilstede i fullt monn, samtidig som hele platen har en fin helhetlighet som binder låtene sammen. Fellestrekket er et herlig, groovy driv med en tykk vegg av vellyd. (Er det det som kalles lydmur?). Lydbildet er mørkt og jevnt, og kan spilles høyt uten å bli skarp eller anmasende. Dette takket være lydtekniker Jonas Kjellgren (Black Lounge Studios) og mixing av Peter Tägtgren (The Abyss).
Det er enkelte låter her som ikke stikker seg like mye ut i mengden, og skiva føltes en smule mer anonym enn forgjengeren ved første lytt. Etter noen runder avslørtes dog mange detaljer, og selv de låter som har mindre egenart groover veldig godt. Det spilletekniske er det selvfølgelig ingenting å utsette på. Gutta er proffe til fingerspissene når de spiller opp til huldredans, og vokalen er naturligvis suveren. Jeg var lenge usikker på om jeg liker Djevelmakt like mye som jeg likte Mare, fra 2011, men jeg anser den nå som jevngod eller til og med bedre. Kampfar viser atter en gang at de bidrar til å holde nivået høyt i den norske eliten.
Klikk på låtene lengre oppe, eller hør Teaser med alle låtene eller Full album-stream.


21.01.14

EA - A ETILLA (13.01.14)

Ea - A Etilla Terningkast 5

Ea er et russisk band. Tror man. Bandet holder kortene tettere til brystet enn en kvinnelig prest i Teheran. Det finnes flere metallband som ikke offentliggjør sin identitet, men dette bandet er mer lyssky enn de fleste. Bandet benytter angivelig også et utdødd språk som forskere har restaurert fra arkeologiske studier. De første tre skivene bestod av låter med lengde fra 10 til 25 minutter. I 2012 slapp de en selvtittulert skive med en låt på knappe 50 minnutter, og den oppskriften holder de seg også til på A Etilla. Som enhver nå forstår spiller Ea funeral doom. Den nevnte skiven har jeg desverre ikke hørt. Lyd og uttrykk på A Etilla er nemmelig bedre enn på de tre første skivene. Dette gjør på sett og vis skive fire til en missing link for mitt vedkommende.
Det konseptuelle har ikke endret seg nevneverdig. Vi snakker fortsatt om tung stemningsskapende metall som nærmest danner bilder i hode på enn. Jeg ser for meg missmodige menn i svarte kjoler, med senket nakke og munkekutter som skjuler de trøstesløse blikkene deres der de vandrer i natten. Her brukes, som også på tidligere skiver, kirkerelaterte lydkollasjer flittig. A-koring gir gregorianske vibber, og selv om det ikke er brukt kirkeorgel her får man følelsen av å stå i nidarosdomen med den beryktede spøkelsesmunkens syn i ryggen.
Til funeral doom å være er det mye variasjon, og skiva flyter særs naturlig hele veien. Før jeg vet ordet av det har 49 minutter passert, og jeg må trykke på play en gang til. Det var det som skjedde da jeg skulle skrive et Inntrykk, og som altså ledet til at jeg endte med en Omtale. Skal jeg trekke for noe, må det være mangel på ekte fiolin og orgel, men det skal jeg heller tilgi. Jeg var litt skeptisk til lydbildet i børjan, men ble kjapt vant til det. Denne skiva er rett og slett behagelig å lytte til!
Hør selv: A Etilla.


16.01.14

EUDAIMONY - FUTILE (29.11.13)

Eudaimony - Futile Terningkast 4

Tysk/svenske Eudaimony består av Matthias, vokalisten fra Dark Fortress første fire skiver, på vokal, Marcus fra Ancient Wisdom på gitar, bass, keyboard og programmering, Jörg fra Secrets of the Moon på trommer og Peter fra heller ukjente Nachtreich på fiolin og piano.
Disse karene debuterer med ett album med melankolsk stemning, ikke ulik death/doom, men med svartmetall av den såre sorten som basis. Ikke at dette er så veldig svartmetallisk. Det hele har et litt gotisk og symfonisk uttrykk grunnet bruk av piano og fiolin. Også synt er tatt i bruk for å forsterke stemningene. Til tross for blackvokalen er dette er en ganske rolig og melodisk avart av black/doom.
Skiva åpner med låten Ways To Indifference, som har noe dsbm over seg uten å bli særlig tung eller rå. Den er melodisk og atmosfærisk. Litt som en mellomting mellom Gloomy grim og So Much for Nothing. De to påfølgende låtene er av den rolige balladepregede sorten der gitarbruken er kraftig nedtonet. Litt Sins of Thy Beloveth møter Morgul med en dash Alcest og Beethoven. Låten A Window in the Attic minner forsåvidt kraftig om måneskinnssonaten, der bassgangen nærmest følger akkordene til denne. Videre følger vekselvis tre låter med litt driv, i stil med åpningssporet, og to rolige låter med elementer som cleanvokal, akustisk gitar og fiolin. Lyden av harde trommeslag mixet inn i Portraits får et litt unaturlig preg, som sammen med ren vokal gir en noe poppete stil jeg ikke er spesielt glad i. Den fengende Cold er et steg nærmere stemningsfull black metal, selv om melodien og synthen som etter hvert kommer inn drar det hele i en mer melodisk retning. Albumet avsluttes med mektige December's Hearse, som klokker inn på 8:30.

Man ender dermed med en litt sprikende skive, der halvparten av låtene kan beskrives som dyster, lett orkestral, gotiskpreget doom med en viss odør av svartmetall, og den andre halvparten er roligere låter i retning goth/doom für Klavier und Violine. Altså er det en viss fare for at Futile kan falle mellom to stoler for enkelte potensielle lyttere. De som avskyr black metal vil fnyse på nesa, og de som kun liker black metal vil gjøre det samme. De som derimot er mer allsidige, med teft for gode melodier, kan finne mye fint her. Personlig hadde jeg høye forhåpninger til denne, men jeg ble usikker etter noen gjennomhøringer. Mengden med vakre melodier som er komponert her er ikke til å kimse av, men de rolige låtene, samt bruken av synth, trakk ned inntrykket. Det føltes temmelig rolig, vart og pop-metallisk. Platen har allikevel vokst, og jeg trives etter hvert ganske godt i selskap med denne. Jeg håper allikevel at de toner ned det syntetiske aspektet, og trøkker litt mer til neste gang.
Hør tre av låtene på soundcloud.


10.01.14

GANDREID - NORDENS SKALDER (30.12.13)

Gandreid - Nordens Skalder Terningkast 4

Dette bergensbaserte bandet består av duoen Ildsint (gitar, bass, keyboard og backing vokal) og Dáublódir (trommer og vokal). Disse karene står også bak bandene Blodstaur og Doedsstraff. Jeg skal ikke legge sjul på at jeg kjenner Dáublódir godt, og således kan sies å være inhabil, men jeg har en viss integritet å ivareta, så jeg skal forholde meg objektiv subjektiv men ærlig. I Gandreid spiller de en form for midtempo svartmetall med et mollstemt viking/pagan preg. De fleste midtempo blackmetallere lefler med onde stemninger, mens vikingene har en tendens til å bli overdrevet lystige. Konseptet skiller seg sådan litt ut i mengden, uten at man skal overdrive originaliteten av den grunn. Litt i samme musikalske gate som Helheim, uten annen sammenligning for øvrig enn at vokalen kan være noe like noen få steder. Bandet ble etabler av Dáublódir, basert på gamle ideer. Han fikk hjelp av Kuldegys fra Skygge og Viðr til å dra i gang prosjektet, og noen av ideene havna på Skygge - Knokkelkraft, som kom ut for et drøyt år siden. Låtene her er stort sett komponert i løpet av de to siste årene av Ildsint.

Tidsspenn og noe ulike kilder er kanskje årsaken til at låtene har såpass med egenart. De første tre låtene har ett preg av seidelsvinging, om enn på en nedstemt måte. Jeg ville vel valgt et mer tilgjengelig åpningsspor, da denne har et midtparti det tar tid å venne seg til. Deretter følger fire låter som hver har noe unikt over seg. Hærfang drar tankene mer mot depressiv black metal. At dette er en favoritt skyldes også trommene, da jeg er meget svak for suggererende blastbeats. Denne etterfølges av Visjoner Om En Kvervet Storhetstid, som er blandt de mer helstøpte komposisjoner her. Til dels fordi de mange overgangene flyter så naturlig. Neste låt er Han Som Stod Åleina. Her gir gitaren et preg av Slagmaur, uten at det blir for likt på noen måte. (Skal Thill Smitts Terror komme snart?) Etter denne kommer atter en godsak i form av Voyage Towards Redemption som er mer over på tradisjonell rå, men stemningsfull svartmetall.
Etter dette følger tre bonusspor (som ikke er spesielt eksklusive, da skiva bare er sluppet i en versjon: CD i djevelkasse, eller Jewelcase på engelsk). Vinyl kommer kanskje senere. Låtene Svart Flamme og Sorgens Sti er ganske enkelt strukturerte, og spesielt sistnevnte blir noe tam og repetitiv med partier med kjedelige stakato trommer og irriterende skingrende og dårlig lyd.

Da er vi over på det største ankepunktet på skiva. Lyden. Skiva er selvfinansiert, og spilt inn separat og sporadisk på hjemmebasis, med mixing via PC som eneste produksjonsverktøy. I tillegg gikk utstyr i stykker underveis. Lydbildet er ikke for grøtete, slapt eller spisst, men heller ikke for kvass, kraftig og tydelig. Lydenbildet er litt varierende, og spesielt de tre siste låtene er preget av litt stålull i maskineriet, men det er generelt ikke værre enn at jeg har vendet meg til det, akkurat som jeg har vendt meg til Nocte obductas herlige Schwarzmetal. Vi får håpe på studioinnspilling med ordentlig produksjon til neste gang, da det vil heve musikken ytterligere noen hakk.
Alt i alt føles dette mer identitetsterk enn guttas andre da prosjekter, da låtmaterialet har mer egnenart, er jevnere og, i mine ører, mer gjennomført. Sterk 4er.
Sjekk Voyage Towards Redemption og den mer folk-pregede Visjoner Om Kvervet Storhetstid.


08.01.14

WOLFHEART - WINTERBORN (11.10.2013)

Wolfheart - Winterborn Terningkast 4

Wolfheart er finske Tuomas Saukkonens nye soloprosjekt. Mannen har tidligere hatt Dawn of Solace og Black Sun Aeon som privat lekegrind, i tillegg til Before the Dawn, hvor han ga ut de første tre skivene alene. Wolfhart befinner seg i noenlunde samme musikalske landskap, altså særdeles melodisk dødsmetall av den "rolige" litt melankolske typen med. Her finnes også innslag av progressive, symfoniske og doomske elementer. Tempomessig varierer det noe, men hovedvekten ligger på det langsomme planet. Selv når trommene er ute på joggertur, ligger gitaren å svever i sitt eget atmosfæriske univers uten å ha det særlig travelt. Det er fine melodilinjer, og passe hyppige endringer, men det føles allikevel en smule langdrygt og stillestående. Etter ca 10 gjennomhøringer tar meg dermed stadig oftere i å småkjede meg, mens jeg får følelsen av å venter på et crescendo jeg vet aldri kommer. Skiva inneholder uansett for mange gode melodilinjer og fin musikk og mye god instrumentering og pent innlemmede elementer til bare å kalles "ok". Jeg ser for meg at denne gjør seg best som avstressende atmosfærisk rekreasjons-terrapi når man faller hodestups på sofaen etter en hektisk dag. Eller kanskje jeg bare sitter her og skriver vas for at denne omtalen skal se lang, gjennomtenkt og forseggjort ut. Uansett, jeg er litt lei av skiva nå, noe som i grunn er et dårlig tegn, men Winterborn fortjener bedre enn en 3er.
Hør vakre The Hunt og se videoen til Routa pt.2.