heldekkende bakgrunnsbilde
navneskilt
Terningkast 3

Anmeldelser året 2013

Nederst på siden har jeg samlet en rekke skiver jeg satte karakter på før denne siden ble påbegynt i oktober.
  20.12.13
Terningkast 5
Otargos - Apex Terror

OTARGOS - APEX TERROR (16.09.13)

Dette franske bandet er listet som black metal på nett. De har 4 skiver på samvittigheten, men jeg har kun hørt den siste, No God, No Satan fra 2010. Den bestod av skitten svartmetall med et fransk (psykt) preg. Denne gangen lukter det både svovel og død. Jeg hadde lett tippet at dette var polsk ekstrem-metall, for det er en eim av Hate over dette. Noen drypp av Behemoth merkes også. Starten på Remnant from a Long-Dead Star er nesten faretruende lik starten på mektige In Blood - Devour This Sanctity av Belphegor (Jeg linker til musikkvideo både av nyhetsverdi og fordi den er knusedigg!!!). Shangermessig er ikke dette særlig originalt lengre, men bandet har lyktes i å kreere gode låter som (bortsett fra nevnte start) har solid kvalitet og egenart. I tillegg til den korte sample-baserte pustepausen Xeno stikker Versus seg mest ut. Den starter som en blytung seig låt, men endrer raskt drakt, og antar en mer rett i trynet liten røver med punka attitude. Låta, som også avslutter skiva, slutter med hele 10 ganger "Fuck You All!". 45 minutter med sinne og trøkk, rikt på variasjon og mektige stemninger. Det må bare bli en femmer, det. Skal jeg trekke for noe må det bli den unødvendige feedbacken de siste 20 sekundene på Aftermath Hyperion. Jeg vil beholde hørselen noen år til, takk.
Hør Fleshless-Deathless.


  19.12.13
Terningkast 5
Sacrilegious Impalement - III - Lux Infera

SACRILEGIOUS IMPALEMENT- III LUX INFERA (26.04.13)

2013 har ikke vært det beste året for black metal. (Puritanierne vil vel si at ingen år etter 1993 har vært det). Det har kommet relativt få rene svartmetall-skiver av høy kvalitet. Lux Infera har derimot overrasket undertegnede. Dette fordi man ikke forventer slik kvalitet fra band man ikke har hørt om før. Gutta kommer fra Suomi (Finland) og har to fullengdere på sin dårlige samvittighet. Dette er rå svartmetall som kombinerer flere typiske nordiske elementer som beinhard attityde og ondskapsfull stemning. Tempomessig har bandet plassert seg i den svenske ligaen. Gromlåta For Sins of the Pigs, den mest downtempo låta, har typisk norske stemningspassasjer. Her er fet riffing og ubehagelige melodilinjer i uhellig harmoni. Lyden vil jeg også trekke frem som passe grandios og grim. Det er ett eller annet herlig arrogant med illsint svart metall som slår en i trynet med såpass storslått uttrykk i lyden. Det er vanskelig å være originale dersom man spiller reinspikka sortmetall i 2013, så da må man ha godt låtmateriale kombinert med spilleteknisk kvalitet for å stikke seg ut fra mengden. Denne skiva ligner litt på så mange andre, men mindre på de klassiske referanse-bandene, så sammenligninger blir litt pointless. Det er gjerne ikke noen evige klassikere her, men jeg synes Sacrilegious Impalement har lyktes godt med sitt virke. Låtene er gode og har egenart nok til at de ikke minner om slt annet. Også instrumentringen er der den skal være. Dette er rett og slett feit black metal.
Høyr til døymes Down for Grim Lord.


  18.12.13
Terningkast 3
Persephone - Spiritual Migration

PERSEFONE - SPIRITUAL MIGRATION (29.03.13)

Denne skiva hørtes interessant ut ved første forsøk, og kom således igjennom mitt nåløye. Persefone kommer fra fyrstedømmet Andorra, en liten flekk på kartet mellom Frankrike og Spania. De har tidligere gitt ut 3 fullengdere. Jeg har hørt noe av det uten å fatte stor interesse. Bandet spiller progresiv metall med nokså stor variasjon innad i hver låt. Vokalen varrierer mellom growl og black med snev av screamo, og snill, "pen og pyntelig" clean vox (riktignok ikke helt boyband), som forsterker de core'ishe vibbene man kan føle et snev av. Bandet kjører således litt på kanten av hva jeg tåler, men ettersom allergien aldri slår ut i full blomst kjører de aldri utfor stupet. Det kan ha noe å gjøre med at dette er langt mer kløktig enn noe som helst innen nu-metal-core (jeg vet ikke hva som er hva). Her finnes rolige partier, litt i Agalloch-leia, med utstrakt bruk av strykere og tangenter og her finnes flust med overganger og hurtige partier. Ofte med særs variert tromming. Det er mange bestanddeler bakt inn. En skvett fløyte her, en spiseskje techno der, en desiliter space-metall blandet inn i røra. Det er mange man kan sammenligne enkeltelementer med. Star One for space og instrumenttyper og Sylosis for gitarfikling, for eksempel. Selv om uttrykket her er nokså 'moderne' benyttes enkelte av disse analoge 70-talls syntene, som lyder langt bedre enn casio-maskinene fra 80-tallet. Syntsoloer er et annet aspekt som vanligvis også gir allergiske reaksjoner. (Det fins finske band som lett gir meg skjelvinger, kaldsvette og kvalme). Persefone klarer allikevel kunststykket å låte noe syntetisk enkelte steder uten å fremstå som durbefengt harry finsk-tysk ompa-ompa. Jeg er ikke noen stor progmetall-fan, så for meg blir ikke dette stort mer enn en helt grei/nokså god skive. Derfor en subjektiv 3er. Alikevell, det er mye kvalitet og mange gode øyeblikk å spore her, så større fans av prog og musikalske melodiøse krumspring bør sjekke ut denne. En sterk 3er, for å vise litt objektiv velvilje.
Hør tittellåta.


  17.12.13
Terningkast 5
Valkyrja - The Antagonist's Fire

VALKYRJA - THE ANTAGONIST'S FIRE (11.11.13)

Denne hadde jeg så høye forventninger til at den sklei rett forbi det filteret jeg kaller inntrykk. Svenskene har tidligere gitt ut to skiver med passe frenetisk, god, men ikke spesielt original old school skandinavisk svartmetall. Det er fristende å kalle Valkyrja en svensk underdog som med denne skiva vil opp og fram, men det er selvfølgelig helt naturlig å være være det så tidlig i karrieren. The Antagonist's Fire må uansett sies å være et stort skritt nærmere kommersiell suksess. Som selvfølgelig ikke er det samme som kommersialisme. Om de oppnår anerkjennelse fra horden av kullsvarte, kresne true black metal'ere er derimot et åpent spørsmål. Dette er nemmelig mer tilgjengelig og mindre oldschool enn de forrige skivene. Enkelt forklart låter dette som Watain i både struktur og lydbilde. Sammenlignet med Watains slipp, The Wild Hunt, tidligere i år, kommer 'Antagonist' sterkt ut. Watain hadde ingen sterke black metal spor ala Legions of the Black Hearts, men derimot to sterke ballader som stjal mye av showet. Valkyrja er svartmetall hele veien, om enn med et litt melodisk varmt preg. Ikke at det kan kalles direkte melodibasert, heldigvis. Lyden er ikke akkurat noe Blaze i de nordlige himmelstrøk, selv om sologitaren gjerne blåser nordavind. Personlig klager jeg ikke over "varmt" lydbilde. Det er varmere der du skal ende uansett. Men seriøst, det er mye aggresjon, trøkk og fandenivoldsk attityde her, og lyden er av det profesjonelle slaget som kan spilles høyt! Låtmessig kunne dette vært en sterkere utgivelse. Jeg har spunnet skiva et tosifret antall ganger uten at noe har hjemsøkt mitt sinn i ettertid. Originalt er det heller ikke. Jeg trives allikevel veldig godt når dette dundrer ut av høyttalerne. En litt svak 5er, grunnet mangel på suverene ideer som brenner seg inn i hjernebarken.
EDIT 19.12.13: Når jeg skrev denne omtalen hadde jeg ikke tilgang på musikk, og gikk etter magefølelsen. Jeg hører nå at sammenligningen med Watain blir litt feil, da de har litt mer særegen lyd. Lyden her kan bedre sammenlignes med Dark funeral rundt Diabolis Interium. Svartmetallen og drivet kan også sammenlignes med Ragnarok - Blackdoor Miracle og Marduks beryktede Panzer Division Marduk.
Hør f.eks The Cremating Fire


  11.12.13
Terningkast 5
Unspoken - Requiem Aeternam Deo

UNSPOKEN - REQUIEM AETERNAM DEO (15.02.13)

Oslobandet Unspoken spiller nedstemt dødsmetall med både kjappe riff og mollstemte sumpmonstre. De eneste "lyspunktet" her er sologitaren som i dann og vann legger seg som et glidende nordlys over det mørke landskapet, eller som en flimrende lyspære i en dunkel fuktig betongkjeller. (Hvis du synes Jeg maler bilder, bør du høre Requiem Aeternam Deo). Musikken er litt i Obliterations gate med fete overganger, og flust med variasjon innad i låtene, uten at det blir rotete eller faller utenfor den dødsmetalliske sfære. Variasjonen mellom midtempo og brutalitet fungerer også knirkefritt. Skiva har en sterk oldschool feeling samtidig som det absolutt ikke føles datert. Lydbildet er akkurat så grumsete, men allikevel tydelig at det er knakende kjekt å høre på.
Det tok litt tid før skiva satt, og ikke alle låtene har fått like godt fotfeste. Noen mangler litt idémessige motkroker, men de aller fleste låtene har monumentale partier. Ta partiet på slutten av Death of a Dynasty, det Burzumske partiet midt i Leviathan Rise, starten på The Culprit eller midtpartiet på Oppression, Pawns and Poisonous Tongues som eksempel. Og da har jeg ikke engang nevn det flotte mellomspillet Void of Eden pt I, med strykere og fete gitarer.
Dette er bandets andre fullengder, og ett solid skritt i riktig retning. Riktignok kunne låtmaterialet vært noe sterkere, så 5eren er ikke knallsterk, men dog. Dette er knusende sint death metal fullspekket med suggesjon, og Unspoken anno 2013 tåler en sammenligning med storheter som Nile og Behemoth.
Sjekk ut Promo teaseren, eller låtene The Culprit og Oppression, Pawns and Poisonous Tongues.


  06.12.13
Terningkast 5
Ataraxie - L'Être et la Nausée

ATARAXIE - L'ÊTRE ET LA NAUSÉE (01.09.13)

Den franske kvartetten Ataraxie har i mine ører levert årets beste skive innen sjangeren funeralsk death/doom med dsbm-influenser, og ikke utelukkende fordi dette kanskje er den eneste skiva med den miksen jeg har hørt i år. Sett bort ifra den 3 minutter lange instrumentalen Etats d'Âme, som består av saktmodig fingerspill med repetitiv melodi med bakgrunnssampling av en jernport som henger å knirker skrikende og jamrende på hengslene, består albumet av 4 låter med varighet fra 20 til 27 minutter.
Bandet kverner mørke og dystre stemninger av den rå sorten, med fin veksling mellom ekstreme partier og bunnløs depressiv angst i sirup-tempo. Vokalen veksler mellom growl, og black vox, der den sistnevnte, spesielt i de mest sortsindige øyeblikk, gjerne har et typisk fransk bm-preg med dyrisk, hylende, nevrotisk desperasjon.
Ataraxie har elementer fra mange band, og forskjellige sjangere, men jeg synes mixen de her har skapt er av ypperlig kvalitet. De drøye 79 minuttene er fordelt på en dobbeldisk. Klokt, da onkel internett sier at originalCDer ikke bør presses med mer enn max 78 minutter audio.
Sjekk låt nr 2, Face The Loss Of Your Sanity


  22.11.13
Terningkast 3
Ereb Altor - Fire Meets Ice

EREB ALTOR - FIRE MEETS ICE (26.07.13)

Det er skolerte svensker vi her har med å gjøre. Alle som en spiller også i Isole. Dette er Ereb Altors fjerde plate, uten at jeg føler de har satt særlig sterke spor. Deres Doom/Viking-blanding har ligget å vaket midt på treet, uten å stikke seg ut eller komme opp med noen virkelig killer-låter.
Skiva begynner rolig, melodiøst og melankolsk, i stil med Bathorys vikingæra i Fire Meets Ice. I neste låt, The Chosen Ones får man et halv-aggressivt parti i midten, og det lefles litt mer med små-aggresiv svartmetall mot slutten av låt 3 Nifelheim. Ellers fortsetter det stort sett i rolige former gjennom de første tre låtene. Mye clean-vokal, og litt black vokal. Småfine melodier, men litt kjedelig i lengden. Litt ut i spor 4, My Ravens kommer det litt mere trøkk og sologitar. Da blir det hele litt mer interesant, uten at det blir veldig spennende alikevell. Spor 6, Sacrifice fortsetter i samme sporet. Litt tyngde, men i et saktmodig tempo, og mest ren vokal. Skiva begynner på dette tidspunktet, etter en drøy halvtime, å bli litt trøttende, selv om det er mange fine melodilinjer. Neste låt ut er mer spennende. Helheimsfärd har litt mer fart, noe sologitar, samt svart vokal. Mot slutten av låta kommer også ett pent og sørgelig parti som jeg liker godt. Låt nummer 7, The Deceiver Shall Repent går i litt rolige takter, men er alikevell litt muntrere og kjappere på foten enn de innledende låtene. Den har mye fin sørgmodig melodi, og greit med variasjon. Post Ragnarök er ren black metal. Den har noen nokså stemningsfulle partier, men også lite kledelige to-greps-riff. Helt grei, men fullstendig malplassert. Til slutt roes det det helt ned med piano og strykere i vakre, vedmodige Our Legacy, som får litt mer tyngde når låten kommer i gang.

Etter å ha hørt Fire Meets Ice ett tosifret antall ganger er jeg fortsatt vaklende i mitt forhold til skiva. På den ene siden er det utvilsomt mange fine melankolske melodier, men på den annen side blir det i overkant pent og pyntelig, og vel langdrygt. Skiva har også et litt klang-fylt lydbilde, som også kan bli litt slitsomt i lengden. Og lengde har albumet nok av, med sine 55 minutter. Låtematerialet spriker også litt, noe som er bra for variasjonen, i dette tilfellet gjør skiva litt fragmentert. En mer veloverveid og optimalisert låtplasseringen, i tillegg til å droppe Post Ragnarök, kunne kanskje forbedret helhetsinntrykket noe. Jeg var lenge tvilrådig om karakteren. Jeg vurderte en svak 4er, men landet til slutt på en sterk 3er.
Nifelheim er vel representativ for albumet, men hør gjerne den bedre The Deceiver Shall Repent og den vakre Our Legacy


  21.11.13
Terningkast 4
Obliteration - Black Death Horizon

OBLITERATION - BLACK DEATH HORIZON (08.11.13)

Kolbotn-bandet Obliteration begynte karrieren med god, men nokså ordinær dødsmetall. I 2009 slapp de Necropsalms, som hadde en mer hjemsøkt horrorifisert tilnærming til sjangeren. Man kan kanskje beskrive den som en smule psykedelisk uten å legge for mye i det. Necropsalms virker å regnes vel som en kult-klassiker innen genren. Etter fire år returnerer bandet med samme samme lineup, og samme attitude. Black Death Horizon er brygget etter samme oppskift. Heldigvis. Musikken er teknisk, uten å minne om den ofte sjelløse sjangeren «teknisk death metal». Her er taktskifter over en lav sko, med fete riff, sologitar, bass med og ulike trommetakter. Noe av trommene har et tam-tam preg, som setter en primitiv prikk over i'en. Bassen er dyp nok til ikke å fordufter helt i lydbildet, som forresten virker noe klarere enn på forgjengeren. Men det er ingen grunn til engstelse; lyden er fortsatt akkurat så skittent og oldschool som fansen vil ha det. Vokalen er et kapittel for seg selv. Å forklare den med ord er nesten fåfengt. Den har en eim av "plaget sjel", der den sprekker opp i desperate hyl. I mangel på gode norske ord, tyr jeg til engelsk, og beskriver vokalen forsøksvis som "gastly haunted and ghoulishly plagued". Vokalen står definitivt til musikken. De seigere partiene innehar en suggerende diabolske stemning, som siver ut av høyttalerne som hvileløse sjeler opp av råtten jord. De hurtigere partiene har et mer aggresivt og fandenivoldsk uttrykk. Vekslingen mellom disse fungerer utmerket og skaper variasjon og kontraster som skaper god dynamikk.
Høydepunktene er mange, og vil variere fra person til person, men noen av favorittene i mine ører er åpningssporet The Distant Sun som gir et umiddelbart godt førsteinntrykk. Låta Ascendance er en annen godlåt, der gitarspillet står høyt i fokus. Når tittellåt, Black Death Horizon glir umerkelig over i outroen Churning Magma utgjør disse til sammen ett over 11 minutter langt monster som gjør det ekstra fristende å trykke play en gang til.

Skiva vokser noe i takt med at man får den under huden, og den er ikke langt unna 5'eren. Konklusjon: Sterk 4'er. Liker du Necropsalms, så liker du denne også. Og har du ikke hørt Obliteration, så er tiden inne nå: Goat Skull Crown. Gjett om jeg gleder meg til å se Obliteration live på Kvarteret i morgen.


  15.11.13
Terningkast 4
Blodstaur - The Screed of Vermins
Doedsstraff - Pitch Black Attack

BLODSTAUR - THE SCREED OF VERMINS

DOEDSSTRAFF - PITCH BLACK ATTACK

Denne gangen kjører jeg felles plateprat på to skiver. Det falt seg naturlig, da begge dumpet ned i postkassen samme dag, begge er nokså like i musikkstil og kvalitet, og begge bandene består av de samme to medlemmene:
Jøran “Ildsint” Aasheim, mannen bak soloprosjektet Svadilfare, er gitarist og låtskriver.
Øyvind “Dàublòdir” Misje, som deltok på Skygge - Knokkelkraft (2012), er trommis, vokalist, og tekstforfatter.
Røft sett. Dàublòdir har bidratt på låtsnekringa i Doedsstraff, og Ildsint har koret og bidratt med lyrikk i Blodstaur. Duoen har også et tredje band, Gandreid som slipper skiven Nordens Skalder 30. desember.
Bandet anser dette som selvfinansierte fullengdere innen necro black metal, fritt for jåleri som lydteknikere, produsenter, mixing og mastring. Jeg betrakter dem som demoer, og mener det er til skivenes fordel. Anmelder man en fullengder så vil den automatisk bli sammenlignet med det beste på markedet, og lyden vil utgjøre et viktig kriterie. En Demo derimot, er en demonstrasjon (derav navnet) på instrumentering og låtskriver-egenskaper. Det er ikke en demonstrasjon på hvor god lyd man kan få kjøpt for penger!
Lyden her er sterkt varierende, da materialet er spilt inn over en periode på et år. Den varierer Fra skurrende og skarp, til herlig groovey, skitten og kølsvart. Materialet er også variert, med mange ulike svartmetall-stiler, ulike tromme og gitarteknikker, og et utall av vokale avarter.

Det er mange fete partier spredt over disse to skivene, men samtidig finnes det låter som blir ensformige i lengden.
The Screed of Vermins varer i 50 minutter, og er min favoritt. Topplåtene herifra er låtene Divine Sacrifice og The Screed of Vermins, mens seks andre låter følger hakk i hel, og de fem siste (av i alt 13 spor) blir litt monotone.
Pitch Black Attack varer omtrent like lenge, og er muligens marginalt mindre jevn i kvalitet. Men jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv. Jeg enes derimot om at mine favoritter på denne heter Pitch Black Attack, Prylt Til Deformasjon og Doedsleie.

Til demo å være er dette meget bra. Til fullengder som skal kunne måle muskler med det som engang var (pun intenden), av Darkthrone, Mayhem, Gorgoroth og Taake, faller dette litt igjennom. Jeg anser dette (som sagt) som en demo, og gir karakter der etter. Litt trekk for lengden i så måte. Demoer bør aldri passere halvtimen. Mitt stalltips til band med skrivekløe er å være mer selvkritiske. Forkast, kort ned, og slå sammen de beste ideene til bedre komposisjoner. Kvalitet foran kvantitet. De beste låtene og partiene fra The Screed of Vermins og Pitch Black Attack kunne, kombinert med en profesjonell inspilling, lett blitt ee heidundrendes 45-minutters plate uten dødpunkter.
Med det sagt.
Er du True Necro Schwarzmetal fan så sjekker du alle tre prosjektene på Soundcloud
PS: Jeg kjenner Dàublòdir, og er således inhabil. As if I care!


  15.11.13
Terningkast 4
Enshine - Origin

ENSHINE - ORIGIN (15.05.13)

Enshine er et svensk/fransk sammarbeid som spiller en form for melodiøs atmosfærisk death/doom/post-metall, ikke helt ulikt Alcest og Cult of Luna. De to første låtene har et litt gotisk death/doom-uttrykk, mens de to neste er mer i post-metall sjangeren. Deretter følger en blanding av disse. De fleste låtene er gode, med vakre partier, men noen spor kan også bli litt kjedelige. 43 minutter med slik rolig, svevende og harmonisk musikk er en solid dose. Låta Immersed hopper jeg over, da den lukter av Enja. Platen avsluttes med Constellation som i stor grad består av rolig og fin gitarspilling.

Det er mye fin musikk her, men det er en type musikk som passer best i de rette settinger. Når mørket senker seg og alle, bortsett fra du og snøstormene som herjer ute, har gått til ro. Når du har tent i peisen, brygget deg en god kopp kakao, og satt deg godt tilrette i godstolen. Da kan du kose deg med denne.
Liker du peiskos-metall vil jeg også anbefale The Foreshadowing - Days of Nothing fra 2007.
Bandet har lagt ut hele skiva for streaming på Bandcamp.


  15.11.13
Terningkast 4
Chaos Invocation - Black Mirror Hours

CHAOS INVOCATION - BLACK MIRROR HOURS (01.03.13)

Jeg liker tyskernes første skive, In Bloodline with the Snake, gitt ut i 2009. Selv om jeg ikke akkurat har slitt ut skiva, inneholder den stødig black metal. Dette er plate nummer 2, og utviklingen må sies å være nokså markant. Denne skiva har litt mere skittent black/death, "opp fra grava"-preg, med tilløp til okkulte stemning og teatrekalsk mystisisme. (Litt vel teatrekalsk i det unødvendige snakkepartiet i Lord of Our Temple). Jeg får litt tidlig Entombed/Unleashed-vibber her. Blant annet på den svarte gryntete vokalen som nesten er på grensen mot growling. Den har godt med trøkk, og tidvis og en sår stemningsskapende undertone. Skiva går mye i mid/moderat tempo og inneholder mange stemningsfulle partier der gitarene drar mollstemte slåtter fra gravkammeret. Skiva varer i hele 67 minutter, men låtene har tilfredesstillende egenart, selv om noe naturligvis kan føles litt likt på en såpas langvarig skive. Når tempoet øker, og det går som kjappest, kan uttrykket bli noe kaotisk. Enkelte steder føler jeg at et partier som bygger seg opp mot et virkelig stilig og stemningsfullt crescendo, ender med å bykse ut i den kaotiske hengemyra. heldigvis styres tempoet stort sett greit.

Alt i alt mye tøft, men ikke fullt så god og spennende som førsteintrykket ledet meg til å tro. Skiva kan bli litt i lengste laget, og noen låter blir sågar litt slitsomme i lengden. Jeg ser at mange andre virkelig har sansen for denne, så sjekk ut hvis beskrivelsen høres interesant ut.
Den mest vellykka up-tempo låten er Funeral Messiah


  10.11.13
Terningkast 5
Falkenback - Asa

FALKENBACH - ASA (01.11.13)

Falkenbachs smått episke melodiøse hymener, som blander elementer fra vikingmetall og folkmetall, til en viss grad utført med svartmetallsk tilnærming, er utsøkt metall i mine ører. Fløytespill, akustiske gitarer og suverene melodier framført med både ren og sort vokal, med tekster om episke sagn, historier, og norrøn mytologi på både engelsk, norrøn, latinsk og gammel-germansk, med lydeffekter som bølgeskvulp, gjallarhorn og hestevrinsk, kan knapt bli bedre. Enmannsbandet, bestående av tyskeren Vratyas Vakyas, ga ut 4 skiver fra 1996 til 2005. Når Tiurida ble sluppet i 2011 ble dette en dobbelt positiv overaslelse. Jeg fryktet at Falkenbach hadde blitt lagt på is for godt etter så mange år, og skiva var og er helt fabelaktig.
Asa forandrer ikke opppskriften i stor grad, men så lenge Vratyas Vakyas evner å komme opp med nydelige melodier, er nok fansen godt fornøyd. En av de største forskjellene her er at svartmetallen har tatt et større grep på flere av komposisjonene. Deler av skiva føles mer aggresiv og fremtredende, som i Bronzen Embrace. Det plager ikke meg, selv om Falkenbachs egenart finnes i de storslåtte "natur-hymnene". En annen ting som skiller seg litt ut er sørgmodigheten over de nevnte "natur-hymnene". Det er trist, sårt og uhyre vakkert. Kanskje til og med litt i meste laget for enkelte. Platen føles dermed noe mer ujevn enn tidligere slipp, men det veksles jevnt mellom det rolige og det aggresive, og platen får dermed god variasjon. Kjøper du Book edition, får du med en 48-siders bok med tekster og oversettelser, samt en bonus-CD med 4 låter, hvorav to er nyinnspillinger av eldre materiale.

Låten Eweroun ble sluppet som singel i slutten av april, og fremstår fortsatt som det sterkeste sporet på Asa.


  08.11.13
Terningkast 3
Dødsfall - Djevelens Evangelie

DØDSFALL - DJEVELENS EVANGELIE (30.08.13)

Dødsfall består av mexikaneren Ishtar og, den for meg ukjendte, nordmannen Adramelech. Det har vært noen utskiftinger i dette Trve Necro Cvlt Black Metal -bandet. På debutten i 2011, den råe Den svarte skogen hadde Ishtar bergenseren V-Rex med på laget. Året etter var også en svenske, kalt Grave rekrutert for oppfølgeren Inn i mørkets kongedømme. På den tredje skiva har bandet fått proff og stilig cover art, og man håper at modningsprosessen har gått riktig vei.
Det første jeg merket meg i spor en at vokalen er tydligere, men uten fullt den samme svarte snerten. Trommene har hyppige taktskifer. Utover på skiva finner jeg også endel mindre spennende midtempo-rytmer. I det hele tatt er det mye som går i mid-moderat tempo her. Litt om DarkthroneRavishing Grimness, bare for å ta et tilfeldig eksempel. Låten Stemmer Fra Tidens Skapelse har en såpass snodig melodi på vokalen at jeg sliter med den.

Alt i alt er det mye ålreit svartmetall her. Høy "hørt-det-før"-faktor, sammen med nokså enkle pregløse låter uten fullt så mye stemning som jeg kunne ønsket, gjør alikevel at dette ikke når helt opp.
Sjekk I Det Lyset Går Ned


  08.11.13
Terningkast 5
Death Tyrant - Opus De Tyranis

DEATH TYRANT - OPUS DE TYRANIS (19.03.13)

Svenske Death Tyrant spiller melodisk Black/Death (svartedøden?), der gitarene virkelig får leke og briljere. Vokalist og gitarist fra Lord Belial har her de samme rollene, bassisten er tidligere Lord Belial-bassist, trommis kommer fra eminente Nox Aurea. I tillegg har de to debuterende musikere på henholdsvis rytmegitar og vokal. Hvor mye vokal 'Dark' fra Lord Belial bidrar med vet jeg ikke. Dette er bandets første skive og andre utgivelse etter demoen The Dark Abyss fra 2010. Musikken minner tildels om Dissection med sine mange melodiske krumspring. Dette er spesielt tydelig i låta The End. Når det roes helt ned får man også et snev av Death/Doom. Stemningene her er mørke, men ikke direkte dystre og onde. Noe dur forekommer, men direkte muntert blir det heldigvis aldri. Man kan si at den har et preg av vikingmetall over seg rent stemningsmessig, der seidler og sverd svinges om en an. Vokalen er svart og trommene helt etter boka, men det er gitarene man merker seg mest. det er små melodiske krumspring her og der over hele skiva. Låtene har godt med variasjon, men jeg savner gjennomgående melodier eller temaer som gjør at låtene fester seg bedre.

Skiva er knall å høre på, med solid lydbildet og godt med trøkk, men låtene er vanskelig å huske i ettertid, selv om jeg har hørt skiva minst ti ganger. Direkte originalt er det heller ikke, men jeg føler likevel at en svak 5er passer bedre enn en sterk 4er.
Bandet har lagt ut Awakening of the Sleeping Gods på sin YouTube-profil, men personlig synes jeg Ixion - The Fallen King of the Lapiths er en mer representativ låt for OPUS DE TYRANIS, selv om coveret i videoen er feil. Demoen kan sjekkus ut her: The Dark Abyss


  05.11.13
Terningkast 3
Death Dealer - War Master

DEATH DEALER - WAR MASTER (14.06.13)

Death Dealer, med Ross the Boss fra bl.a. Manowar som mest kjente medlem, debuterer med denne skiva. Sjangermessig ligger de i kryssningspunktet mellom Heavy- og Power Metal. Jeg føler at dette blir nærmere klassisk Heavy Metal, da spillesil og tempo har et snev av Speed Metal, samtidig som låtstruktur, tekster og til dels vokalen har litt mer fra Power.
Det begynner friskt med tittellåta, som gir håp om en av de bedre klassiske metall-utgivelsene på denne siden av millenniumsskiftet. Neste spor, Never to Kneel går mer i Manowar-retning, komplett med "stå opp og slåss"-tekst. Spor 3, War Master er en midt på treet låt, der et lite mellomspill før den ett minutt lange, mer enn godkjendte soloen, bryter opp vers-refreng-stilen. Den "obligatoriske" baladen kommer i form av Children of Flames, som spor fire. Jeg fikk bange anelser da den startet med plystring, men er ikke SÅ ille. Den er ikke spesielt god heller, bare så det er sagt.
Derifra og ut er materialet helt på det jevne. Det durer og går, uten at rockefoten aktiveres. Trommingen er god (om ikke direkte spennende). Gitarene funker fint. Vokalen er i lyseste laget, men det er ihvertfall trøkk og metall-hyl, ikke bare kjip clean-vox. Den har noen merkelige melodilinjer, og prøver tidvis å være litt mer operatisk, dramatisk og King Diamondisk enn strengt talt nødvendig. Det største aberet er dog låtskrivingen. Her mangler det litt over hele linja, og man får ingen ordentlige feinsmecher-låter.
Jeg får rett og slett litt B-feeling av dette. Det blir bare knapt "nesten bra". Litt som Iron Maiden med Blaze Bayley eller Judas Priest med Tim "Ripper" Owens Det er aldri direkte dårlig, men for meg blir det nokså halvhjertet.
Her kan du sjekke låtene Death Dealer, War Master & Never to Kneel


  02.11.13
Terningkast 5
Balfor - Barbaric Blood

BALFOR - BARBARIC BLOOD (2010)

Ikke en ny skive dette, men jeg oppdaget dem for kort tid siden, og følte at de fortjente en omtale. Gutta jobber forresten med nytt materiale for tiden.
Balfor kommer fra Ukraina og spiller ekstremmetall der sortmetallisk stemning, dødsmetallisk sugerende groove og thrashende attitude er rørt sammen til et monster av et headbanger-vennlig godstog, med akkurat passe mengder melodi. Med dobble basskagger og god variasjon i trommespillet skapes et hurtigtog med vett til å roe ned i svingene. Gitarene er bemerkelsesverdig melodiøse uten at det går ut over aggresjonen. De skaper, tvert imot, en ekstra dimensjon av krydder. Og vokalen? Bortsett fra noen gutturale growl her og der, går det i raspende svartmetall, og det er ikke bare i vakalen at Balfor minner om mektige Immortal. Selv tekstene har et Immortalsk preg over seg. Låta Shadow Of My Raven Wings inneholder både ordene Mighty Raven Dark og The Heart of Winter! I et parti i låta Kingdom's Blood brukes det en vokal rytme som er meget stilig. Jeg mener bestemt at jeg har hørt tilsvarende før, men klarer ikke å plassere hvor. På avslutningslåten The Perfect Fire finner man noen også sekunder med clean-vokal, som passer fint inn.

Jeg vurderte seriøst å klaske til med en 6er, men kan denne samenlignes med selv de størst klassikere? Er låtstrukturen SÅ kløktig arrangert? Er dette geniale komposisjoner? Nei, i grunn ikke, men dette ER uansett en tanks med flammelakering istedet for kamuflasje!
Lytt selv på soundcloud.


  02.11.13
Terningkast 4
Beyond - Fatal Power of Death

BEYOND - FATAL POWER OF DEATH (15.07.13)

Etter en Demo og en EP slipper her tyskernes sin debutt-fullengder. Dette er kjeller- dødsmetall fra de dypeste gravkamre. Stemningen er som tatt ut av H.P. Lovecrafts verden. Den skitne og ubehagelige atmosfæren får en autentisk touch av mildt rølpete spilling, hvinende gitarer som til tider nesten høres litt sure ut, samt en fandenivolds holdning. På sitt beste, i midtempo, har Fatal Power of Death noen av de samme okkulte stemningene som man kan finne f.eks hos Ofermod og Hooded Menace, eller Mayhems Ordo Ad Chao, uten sammenligning forøvrig. Det okkulte preget kommer uansett ikke opp på Necros Christos nivå. Når bandet gir full pinne blir det lett litt skrangleorkester. Låta Appearance From Beyond, som du kan sjekke via linken nedenfor, har forresten enkelte smertefulle hyl som får meg til å tenke på gode, gamle De Profundis Mors Vas Cousumet av Abruptum. Alt i alt kan stemningene her appelere til så vel svartmetallere som dødsmetallere, dersom man liker kjellerdyp, skitten, slimdryppende okkult ekstremmetall med horror-stemning.

Personlig ble jeg litt mettet etter 10 gjennomhøringer. Litt for rølpete og skranglete. En svak firer utstedes herved. Og med det er det bare å si Ia! Ia! Cthulhu Fhtagn!. definite consuming Sjekk selv: Appearance From Beyond og Definite Decease (In the Chamber of Deathsalvation)


  19.10.13
Terningkast 5
Solium Fatalis - Solium Fatalis

SOLIUM FATALIS - SOLIUM FATALIS (01.10.13)

Dette er en debuttskive det formerlig ryker av. Dette er dødsmetall med stemninger som burde tiltale også svartmetallerne der ute. Her serveres flust med variasjon, frapperende tromming, herlig gitarspill og gryntevokal og svart snerring i dystopisk forening. Det hele pakket inn i et solid lydbilde. Skiva er jevn, samtidig som de ulike sporene har sin egen identitet. Småseige The 7th Gate er en av mine favoritter, mens det siste minuttet av Serpent Crown viser et band som også mestrer det rolige. Jeg ville tippet Polen, men Solium Fatalis kommer fra Statene, og trekker dermed opp snittet derifra.

Anbefales til fans av band som Behemoth og Hate. Klikk her for å høre selv.


21.12.13
Disse karakterene ble satt før jeg begynte å skrive anmeldelser. Jeg innser at jeg ikke kommer til å få tid til å skrive utfyllende omtaler, og biter i gresset med en kjapp gjennomgang før året ebber ut.
Aeternus - ...And the Seventh His Soul Detesteth

AETERNUS - ...AND THE SEVENTH HIS SOULS DETESTETH (18.03.13)

God skive fra Aeternus, selv om det ikke er den beste. Favorittlåten er Reap What You Saw, med tittelsporet på en god andreplass. Svak femmer.
Hør ...And the Seventh His Soul Detesteth .

Terningkast 5

Aethernaeum - Wanderung Durch Den Daemmerwald

AETHERNAEUM- WANDERUNGEN DURCH DEN DAEMMERWALD (19.04.13)

Nokså vakker og stemningsfull folk/black fra tyske debutanter. Drømmende stemninger og strykere blandet med sort. Minner litt om Agrypnie samt Nocte Obducta rundt Nektar - Teil 1 & 2. Svak femmer.
Hør Tanz der Sturmgeister .

Terningkast 5

Agathodaimon - In Darkness

AGATHODAIMON - IN DARKNESS (28.06.13)

Jeg har hatt sansen for noe av det bandeet har skapt, selv om det har vært litt opp og ned, og så som så med kvaliteten. Denne er mer proff og gjennomført enn noe jeg har hørt fra tyskerne. Fra melodisk black metal til sørgelig, vakker gotisk metall.
Hør In Darkness .

Terningkast 5

Anarchadia - Let Us All Unite

ANARCHADIA - LET US ALL UNITE (03.07.13)

Småtøff debutt fra disse syrerne. Thrash med variasjon og progressive tendenser elevation. God instrumentering og vokal. Ikke den beste vokseevnen, men absolutt god. Stilig bruk av skytevåpen som perkusjon i Devolution. Nailbomb gjorde bruk av lignende på Point Blank i 1994, men her er det hele tatt et steg lengre.
Hør albumet Let Us All Unite på bandcamp.

Terningkast 4

Atrocity - Okkult

ATROCITY - OKKULT (26.04.13)

Jeg har tidligere kun hørt "Werk 80", fra 1997, og hadde i grunn avfeid Atrocity som et tulleband. Den gang ei. Dette er en knapp time med solid og variert symfonisk ekstremmetall.
Hør Pandæmonium .

Terningkast 5

Blood Red Throne - Blood Red Throne

BLOOD RED THRONE - BLOOD RED THRONE (25.05.13)

Veldig mye bra her, men også mye standard dødsmetall, og noe variasjon som virker mot sin hensikt. Hvis hypnotiserende, suggerende riff avbrytes av overganger, kan det være mer til irritasjons. Svak firer. låt march of
Hør min favoritt, March of the Undying, eller sjekk ut den offisielle soundclouden.

Terningkast 4

Carcass - surgical Steel

CARCASS - SURGICAL STEEL (13.09.13)

Liverpool-gutta har aldri vært mine favoritter. De serverer mye bra her, men også noen odde takter og melodilinjer jeg ikke får helt taket på. Låtene har unike mellodier, og litt ulike inntrykk, noe som tar meg minst 20 år tilbake i tid. Storartet. Lyden er god, men desverre holder ikke alt låtmaterialet like høy kvalitet.
Hør A Congealed Clot of Blood og Noncompliance to ASTM F899-12 Standard.

Terningkast 4

Cnoc An Tursa - The Giants of Auld

CNOC AN TURSA - THE GIANTS OF AULD (25.02.13)

Dette er første skive fra dette bandet fra Scotland. Her mikses folkmetall med black, og resultatet er ganske så stilig og vakkert. Til tider litt "The Highlands svar på Glittertind". På grensen mot fireren, riktig nok.
Hør The Giants of Auld på bandcamp . Jeg anbefaler The Lion of Scotland og Blar na h-Eaglaise Brice.

Terningkast 5

Devourer - All Hope Abandon

DEVOURER - ALL HOPE ABANDON (07.01.13)

En solid kølsvart overaskelse fra disse to svenskene. Seigere og mer stemningsfullt enn hva våre naboer vanligvis varter opp med. Låter med egenart, og få dødpunkter. entity of
Hør spesielt tittellåten, Usher of Madness og den stemningsfulle Entity of Uncreation på bandcamp.

Terningkast 5

Fleshgod Apocalypse - Labyrinth

FLESHGOD APOCALYPSE- LABYRINTH (16.08.13)

Skuffende fra Italias beste(!) band. Rotete ved første lytt, men jeg hadde regnet med å få den under huden, men fortsatt intens og anmasende etter 20 gjennomhøringer. Etter hvert fant jeg ut hvorfor. Det dynamiske nivået her ligger på latterlig lave DR3. (Inquisition og Goreguts har levert skiver med DR9 i år. Les mer om dynamisk nivå kontra volum her).
Hør Minotaur (The Wrath of Poseidon).

Terningkast 3

Hate - Solarflesh: A Gospel of Radiant Divinity

HATE - SOLARFLESH: A GOSPEL OF RADIANT DIVINITY (30.01.13)

Polakkene kan dette med ekstremitet. Dette høres ut som et bastard-barn av Behemoth og SepticFlesh. Ganske genialt. Burde fått egen omtale. Jeg trår til med høyeste karakter, da dette passer meg midt i blinken.
Hør Eternal Might, og se videoen til Alchemy of Blood.

Terningkast 6

Monolith Deathcult - Tetragrammaton

MONOLITH DEATHCULT - TETRAGRAMMATON (10.05.13)

Ballet starter med mektige Gods Amongst Insects, og man får lett inntrykk av at nederlenderne har gitt ut sitt magnum opus. Desverre roter de seg fullstendig bort på resten av skiva. Sterk treer, dog
Hør nevnte Gods Amongst Insects.

Terningkast 3

Saille - Ritu

SAILLE - RITU (18.01.13)

Disse belgierne ga ut en suveren skive ved navn Irreversible Decay i 2011. Fullspekket med noe syntetisk, men kløktig arrangert symfonisk sortmetall med horrorvibber. På skive # 2 lyder det mer organisk, men kanskje ikke fullt så velkomponert. Allikevell mange deilige SepticFlesh-vibber blandet med Ancient Wisdom eller den slags, og en dæsj Dimmu Borgir.
Hør min favoritt, Subcutaneous Terror, i form av en trommevideo med litt dårlig lyd, og videoen til Blood Libel.

Terningkast 5

Vreid - Welcome Farewell

VREID - WELCOME FAREWELL (22.02.13)

Når jeg nesten må tvinge meg selv til å trykke play en gang til for å danne ett solid grunnlag for en anmeldelse er det kjipt. Når bandet er en gammel favoritt er det verre. Gode partier finnes, men minst like mange intetsigende black n' roll -partier trekker krafti ned.
Hør The Reap .

Terningkast 3

Watain - The Wild Hunt

WATAIN - THE WILD HUNT (14.08.13)

Problemet med denne skiva er ikke balladen They Rode On, som jeg synes er en en vakker Bathory'sk sak. Problemet er at resten stort sett funker dårlig. Her er ingen solide kruttlåter som Legions of the Black Light eller Malfeitor. De første tre låtene er nokså idéløse og anonyme. All that May Bleed og The Child Must Die dungerer bare sånn passe. Sleepless Evil er stakato og rotete og Outlaw er Sepulturas Ratamahata. Da gjennstår Ignem Veni Mittere og Holocaust Dawn, som begge fungerer bra, og semiballaden The Wild Hunt, med cleanvokal som gir meg deilige frysninger langt inn i ryggmargen. Faen heller, jeg elsker den låten.
Hør The Wild Hunt, naturligvis.

Terningkast 4


the end!