Lyden, som var mørk og voldsom på debuten, tok en uventet vending mot intensitet med høyere pitch på Gateway... Denne gangen er Sulphur Aeon velsignet med en herlig rungende mellomting, med luftigere preg og mer naturlig klangbilde. Det dynamiske spekteret er riktignok relativt smalt, men det låter likevel rungende og kraftfullt. Med det kommer musikken bedre til sin rette. Og når låtmaterialet ikke står noe tilbake for tidligere storhet, blir The Scythe of Cosmic Chaos stående som intet mindre enn et enormt stykke episk dødsmetall.

Simon Werner, som spiller sammen med et par av karene fra Sulphur Aeon i December Flower, har produsert alt hva Sulphur Aeon har gitt ut. Denne gang har han deltatt i innspilling og miksing samen med Michael Zech (Secrets of the Moon m.m.) (som forøvrig også har gjestet på skiva med E-bow), som i tur har mastret skiva sammen med V. Santura (Dark Fortress m.m.).

Noe av den stemning og ærefrykt band som Nile har foredlet til ære for egyptiske faraoer og guder, og Behemoth og dess like har kanalisert til ære for Lucifer, er av Sulphur Aeon kultivert til ære for entiteten som sover i R'lyeh. Muligens med et ydmykt nikk til Baphomet. På The Scythe of Cosmic Chaos er deres uttrykk finslipt og raffinert til den reneste storstilte og majestetiske ode.

Skru opp volumet, og bivån mektig perkusjon, grim vokal og høylytte riff med egne ører. Seremonien er i gang. Jorden bevrer. I dypet våkner uante, morgengretne krefter, revet ut av sin fånyttes skjønnhetssøvn.
Karakter: 6

Grunnet et uoverkommelig kvantum av utgivelser, og begrenset tid til rådighet, er jeg tvunget til å være kresen på hvilke av døgnets dusin av promoer jeg aksepterer. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til Valo Pohjoisesta, da deler av materialet fremstod som nokså generisk, men noe ved guttas djevelskap låt likevel sjarmerende nok til å lokke meg til å gi skiva en skjerv av prioritet.

Med fandenivoldsk attityde og snerrende vokal, spiller karene svart og skitten metall med forvrengt piggtråd og skurrende bass. I nuet, en riktig så koselig stund i flammene, når albumet etter en tid er hørt inn. Lyden er fyldig, men passende upolert, uttrykket er fiendtlig og instrumenteringen mer enn akseptabel. Sammen med variasjon og stemning, har musikken det som kreves for å okkupere oppmerksomheten i tre kvarter. Gjerne gjentatte ganger.

Materialet byr uheldigvis ikke på de helt store overraskelser. Foruten noen enkeltsekvenser som skiller seg litt ut, slik som avslutningen på verket, består ikke skiva av enormt minneverdige riff. Riffene er dog virkningsfulle, og jeg vil karakterisere materialet som over snitt. Den gråtkvalte, men alt for korte melodilinjen som dukker opp et par ganger i siste halvdel av tittellåta, får ihvertfall nakkehårene til å reagere.

Finnene lirer av seg djevelske sorte toner på dette albumet, som isolert sett viser seg å være riktig så underholdende. Riktignok skorter det litt på det lille ekstra. Valo Pohjoisesta er således ei god skive som risikerer å drukne litt i mengden, om ikke veteranenes navn er nok til å vekke en ekstra gnist av interesse. De med konservative smaksløker, som ikke griner på nesen over litt resirkulering, burde føle seg hjemme i disse sorte farvann. Skeptikere og feinschmeckere, lytter før de gjør seg opp en mening.

I den store sammenheng, er Valo Pohjoisesta langt fra oppsiktsvekkende, men etter å ha gjort meg kjent med skiva, trives jeg definitivt godt i dens selskap.
Karakter: 4-