Ikke en overgang jeg umiddelbart applauderte. Noe som primært skyldes hvor eminente britene var i sin første fase, før de druknet i tårekvalt sorg. Likevel, selv om jeg savner den mer aggressive og dynamiske kløktighet Eye Of Solitude representerte i sånn omlag første halvdel av diskografien, er de samme nedslåtte britene selvfølgelig mer enn kapable til å formidle tyngende nedtrykt tristesse.

Noe de beviste hinsides all tvil på albumet Cenotaph (2016), hvor stemninger av total håpløshet tynget lytteren som et helt steinbrudd av en bør på skuldre og sinn.

Med rundt ti minutter på hver av de fem låtene på Slaves To Solitude, varer albumet litt i overkant av femti minutter. Vakre melodier renner sakte og skiftende som tårer langs ansiktets teksturer. Alle virkemidler tas i bruk for å implantere, spre, utnytte, og få fullt utbytte av sorg i alle dens fasetter. Ulykksalighet, selvmedlidenhet, bunnløst sørgende vemod. Alle former for sørgmodighet blir utforsket, utnyttet, drenert og tappet på flaske som eliksir.

Den konsentrerte essensen av absolutt trøstesløs misere, virker som smurning på tannhjulene i spilledåsen. En følelse av fortvilelse og resignasjon sprer seg til lytteren, som tappes for livslyst. Er det noen som formidler disse såre følelser av knuste hjerter og emosjonelt tap på troverdig manér, så er det Eye Of Solitude.

Til tross for alt dette, snakker ikke Slaves To Solitude til meg i samme grad som Cenotaph gjorde, skjønt det ikke er langt i fra. Det skal også sies at forrige skive var et veritabelt sorgens kammer, med enda dypere guttural vokal.

Eye Of Solitude etterlot et vakuum når de endret stil, og skiftet beite fra en genuin og genial egenartet stilart, til en mer utprøvd tilnærming. Bandet mistet dog ei sin identitet helt underveis. Slaves To Solitude er sørgmodig og vakker, men tradisjonell funeral doom er på langt nær like minneverdig som den unike hybrid de forlot. For den som krever gråtkvalt melankoli, er disse 53 minutter likevel en mer enn godkjent dose misère, som som med tungt hjerte, dyp fortvilelse, knugende bekymring og bunnløs ulykksalighet, anbefales til målgruppen.

Utforsk diskografien på Bandcamp, dersom den utgjør et ukjent musikalsk territorium.
Karakter: 4+

EPen med den fantasiløse tittelen Lead Us To The Endless Fire/Sharpen The Knives satte blodet i kok hos under-tegnede. I fullengder-format, endres ikke denne virkningen særlig fra eller til. Det blir bare mer av det samme, noe som er mer enn nok til å gjøre meg fornøyd. Den korte varigheten var tross alt mitt eneste ankepunkt sist.

For eventuelt uinnvidde, er det høyoktans forkullet black/thrash med dødelige riff, full trøkk og turbo-nitrometan-innsprøytning direkte i dysa, eller noe, som gjelder. Bilmekanikk er for faen ikke mitt fag. Det går i alle fulle fall hett for seg i smelteverket, selv om tempoet ikke er bånn pedal hele veien. Plasser et sett klasebomber, en flammekaster, en liter svovelsyre, en sibirsk tiger, en rabiesinfisert flaggermus og en hvithai i en container, og du får... Nei, faen. Dette ble bare tull.

Etter å ha lyttet kjapt til de to foregående skivene, Satan's Cross (2007) og ...from the Bloodline of Cain (2013), synes det åpenbart at Nocturnal Graves har roet ned opptil flere hakk, og prioritert tyngde og stemning foran frådende full pinne speed-attack. Det bandet har ofret av aggressivitet, virker de uten større vansker å ta igjen med økt atmosfære, substans og fyldigere lyd.

Arven av skandinavisk svartmetall, med soniske røtter til band som Immortal og Marduk, blandes med hensynsløs aggressiv old school blackened thrash og ditto eksperimentell rytmikk. I tillegg innlemmes saftig dødsmetallisk riffing og seig, blytung ondskap med tilhørende trykkende stemning, i denne alltid drivende potpurri av rasende frenetiske, men også odiøst skadefro doomsk infamitet.

Nocturnal Graves skriver fete riff, og fremfører dem med glødende innlevelse, og presenterer sitt materiale innhyllet i en eksplosivt saftig produksjon. Resultatet sier seg selv. Om ikke adrenalinnivået øker når Titan gjør vei i vellinga, bør du ta pulsen for å forsikre deg om at du fortsatt er i live.
Karakter: 5-

Domedon Doxomedon er et verk av nær bibelske proporsjoner, hvor Necros Christos blander inn hebraiske symboler og bibelsk innhold, komplett med henvisning til bibelvers i fullversjonen av låt-titlene. Tekstene har jeg ikke, så fortolkninger våger jeg ikke begi meg ut på. Ikke kommer jeg til å gi en dyptpløyende beskrivelse heller. Jeg skummer bare overflaten, og overlater heller den møysommelige arkeologiske utforskingen av mytologisk mystisisme til lytteren.

I løpet av intet mindre enn 113 minuttet, presenteres 27 spor. 9 av disse, reelle låter på alt fra 6 til 14 minutter. De resterende 18 sporene, fordeles likt mellom 9 mystiske sekvenser under navnene “Temple I” til “Temple IX”, og 9 mer svevende esoteriske mellomspill hvis tittel begynner med “Gates of...”. Albumets struktur består av 9 “treenigheter” etter mønsteret Temple-Låt-Gates, fordelt på 3 kapitler ved navn ITH, SETH og TEI, som jeg forøvrig ikke finner noen referanser til.

Min frykt for at alle disse mellomspill skulle stjele oppmerksomheten fra selve låtene, og forringe flyten, var ubegrunnet. Musikken glir hypnotisk forbi som en langvarig parade av sjamaner, alkymister, mystikere, voodoo-praktikanter og lignende, fulgt av zombier og andre levende døde gjengangere. Med lange låter, skaper mellomspillene faktisk et ganske adekvat skille mellom de dyriske, rå og sepulchrale hymner. Åpenrommene fylles med utenomjordisk stemning. Min originale tanke om å luke ut alle mellomspillene, for å stå igjen med 85 minutter ren metall, viste seg å være en unødvendig idé. De 28 mer seremonielle minuttene fungerer utmerket som høyst naturlig krydder.

Å toppe den suverene førsteskiva især, lar seg knappest gjøre. Den blir stående som en bauta innen okkult gravkammer-metall. Men fast bestemt på å gi seg på topp, gjør Necros Christos sitt ypperste for å tangere tidligere bravader, og gi lytteren valuta for pengene. Med rikelige detaljer og fullverdig dynamikk i både materiale og lydbilde, blir Domedon Doxomedon lett å anbefale til eksisterende fans. Spesielt ettersom låtene ikke bare runger monotont i liturgisk diabolsk andakt, men også formidler behagelig vel-komponert variasjon. Og la oss ikke glemme den kjetterske vokalen...
Karakter: 5