De som kjenner den grønne øyas historie veldig godt, aner nok hvilke niårig historisk hendelse bandet har gjenskapt.
Nine Years Of Blood dreier seg om krigen mot engelsk styre i Irland, som fant sted fra 1593 til 1603.

Etter en storslått atmosfærisk intro som seiler på melankoliens vinger over øyrikets uberørte natur, er det hissig riffing som åpenbarer seg i låta Hugh O'Neill - Earl of Tyrone. Når raspende svart vokal straks gjør sin entré, skal det godt gjøres å gjette seg frem til Cruachan som avsender. Når fløyte og akustiske toner fra den greske langhals-lutten bouzouki innlemmes, drar man dog atter kjensel på veteranene som har operert siden 1992 med sin inkluderende form for keltisk nasjonalromantikk.

Den krigerske gemytt som uunngåelig oppstår når irene ser tilbake på og blåser nytt liv i en gammel konflikt, skaper en reell andel svarte vibber. Selv om Cruachan har funnet plass til sine irske hymner, som i den korte tittellåten (hvor instrumenter som mandolin og rammetrommen bodhrán finner sin rettmessige plass), gjennomsyrer ulmende tanke-gods og svart aggresjon Nine Years Of Blood.

Låtene, 12 i tallet, og alle med sin identitet, gjør det nesten håpløst å ta for seg separate låter uten å utbrodere i en halv evighet. Førstesingelen The Harp, The Lion, The Dragon and The Sword var ingen umiddelbar innertier hos undertegnede. De to låtene som leder opp til denne, The Battle of the Yellow Ford og Cath na Brioscaí, ga et langt mer umiddelbart godt inntrykk. Etter hvert som det 48 minutter lange albumet vokser til, finner samtlige låter sin naturlige plass i sammenhengen. Med mange gode melodier, og nevnte blandingsforhold mellom stridslyst og kulturell identitet, blir Nine Years Of Blood en ny favoritt fra irsk hold.
Karakter: 5

På Selbstwelt er Kroda fortsatt en sekstett, selv om åtte medlemmer er listet på Encyclopaedia Metallum. Fem av seks har vært med på minst to fullengdere før Selbstwelt.

Eisenslav, som nå ser ut til å kalle seg GinnungaGaldr, var ikke helt heldig med sitt aller første forsøk på å komponere uten tidligere kompanjong Viterzgir. Skiva Schwarzpfad (2011) ble en aldri så liten nedtur. Med litt med tid på seg, kom han seg imidlertid, og leverte med GinnungaGap GinnungaGaldr GinnungaKaos ei flott skive. Et halvt år senere, i oktober 2015, slapp Kroda enda ei skive, men Навій схрон bestod av 40 minutter ambient meningsløshet, før den rundet av med 20 minutter metall, og ble dermed fullstendig uinteressant for undertegnede.

Etter en påfølgende serie med tre live-skiver, er Kroda omsider tilbake der de hører hjemme, i den natur- og folk-inspirerte hedenske trollskog. Selbstwelt består av sju deler på tilsammen 40 minutter, før den avsluttes med en litt over 7 minutter lang cover av Summonings Like Some Snow-white Marble Eyes.

Musikalsk består Selbstwelt av gode melodier med fint driv, hvor elementer av svart metall og pagan metall flyter naturlig sammen til en strøm det kan være vanskelig å rive seg løs fra. I tillegg til ymse folk-instrumenter, som fløyte, munnharpe og kangling (horn laget av et menneskelig lårbein), benyttes uortodokse instrumenter som tamburin og cello. Lyden er mer avrundet enn i tidligere tider, noe som er med på å skape en behagelig flytende sensasjon. Selbstwelt må kunne sies å ha en av bandets bedre produksjoner. Med materiale som ikke står tilbake for tidligere bravader, blir skiva også en av mine foretrukne. Den mildt hypnotisk effekt som brer om seg, vil trolig sette de mest mottakelige fans i en svevende transe. Og jeg har vansker med å se for meg at noen av dem vil komme til å protestere.
Karakter: 5-

PS: Skiva er nylig sluppet på CD. Vinyl og kassett følger til høsten.
For interesserte, kan bandets diskografi utforskes på Bandcamp.

Singelen inneholder den 4 minutter lange tittellåten, samt noe kortere Osculum Obscenum - en cover av Lord Belial. Begge låtene byr på mer motløst mørke, utført med aggressiv gemytt. Lyden er mer basstung og mindre primitiv enn på splitten, som forøvrig var en rå live-tapping.
Ramsvarta Tankar er en tøff, men kort godbit.

Grá er en slags “sammenskriving” av det skandinaviske ordet grå og den islandske ekvivalenten grár. Siden mitt forrige møte med bandet, har besetningen økt med én mann. De tre resterende karene spiller også sammen i Cursed 13.



Väsen består av 8 låter spredt over 41 minutters spilletid. Bandets musikk kommer bedre til sin rette når dens stemning får anledning til å sette seg. Skiva kombinerer rå avsky frontet av bitende vokal, og kald uhyggelige stemning på mesterlig vis. Vokalen utføres av Dark Funerals nye vokale tilskudd, Heljarmadr. Mellom skjærende gitarer og bombastisk perkusjon, skjuler det seg strykere og allsidig eksperimentering med dunkel synth. En mektig, men dunkel og ugjestmild atmosfære av uunngåelig fortapelse oppstår. Atter en gang er lydbildet gjenstand for endring. I mangel av en bedre beskrivelse, låter det mer hatefullt denne gang. Godt dynamisk spekter kan også nevnes.


Mitt kjennskap til bandet er begrenset til de senere år, og dette er mitt første møte med en av deres fullengdere, men utviklingen virker likevel tydelig. Mørket omslutter lytteren, og tvinger den arme sjel i kne. Luften er elektrisk, giftig og kvelende. Arrogant avsky føder eminent elendighet og kjærkommen kulde. Med Väsen føyer Grá seg pent inn i rekken av svenske band som med all tydelighet kan forsikre om at nasjonens svartmetall-scene, tross dens motvilje mot fundamental oppskriftsmessig endring, ikke viser noe tegn til stagnasjon.
Karakter: 5