Jeg fikk tilsendt Bloodfields, bandets andre EP, da den ble re-utgitt i 2016. Den låt ikke så aller verst, men den overdrevne vokalen ble litt i meste laget. Tiamat Invictuz (Sons Ov Omega) har overtatt vokalen, og hans vokalstil er en ganske annen. Skurrende klagesang virker å bane seg veg fra tarmene. Den litt gutturale raspevokalen kler dette ikke fullt ut kølsvart materialet vel.

Stemningen er ikke fullt ut ekstrem. Den virker snarere hjemsøkt av fortidens ånder, naget av samvittighet. Den stenger sine følelser inne. Den svelger sin tristesse med stolthet. Mens truende mørke skyer akkumuleres i tankene, er det en fornemmelse av gammel tid som gjør seg gjeldende. Og stemningen farges av melankoli.

Musikken er dynamisk og melodisk. Samtidig som vokalen brummer hissig og trommene klaprer som klapperslanger, danser melodiene som ildfluer i nattemørket. Variasjonen er god, og lyden er fyldig og fin. Wrath of the Wilds er i det hele tatt ei meget behagelig skive. Så behagelig at selv spilletiden på nærmere timen ikke bør virke avskrekkende.
Karakter: 5

Men vi starter med begynnelsen. KZOHH ble dannet i 2014, og debuterte allerede samme år. Besetningen, som består av folk fra band som Khors, Ulvegr og Reusmarkt m.m., har heldigvis vært nokså stabil, for bandets navn er satt sammen av første bokstav i de fem medlemmenes respektive pseudonymer. Én utskiftning har likevel funnet sted. Zhoth måtte riktignok ta i bruk nytt alias når han erstattet Zorn som vokslist mellom de to første skivene.

Rye. Fleas. Chrismon.

Rye. Fleas. Chrismon. tilbyr ikke et stille øyeblikk, selv om musikken tar sine pauser. Musikken ligger ikke som et helstøpt lokk over den klaustrofobiske brønn vi er fanget i, men det kalde vannet under oss koker likevel konstant. Som om noe der nede ikke kan vente på å fortære oss. Det finnes knapt et øyeblikk stillhet. Selv når musikken - rent instrumentalt sett - er fraværende, bruser og syder det som av et utall aggressive og sprellende pirajaer.

Lyden av gråt, lenker, kråker, hestekjerrer, krafsende rotter, knakende dører med rustne håndtak, messende prester, sprakende flammer, kaklende hekser, fottrinn i regnvåte, brosteinsbelagte gater og mere til, spinner som dissosiative stemmer i hodet.

Den svarte metallen er aggressiv, rå og illevarslende. Truende og trykkende. Full av okkult uhygge. Litt Necros Christos^* . Litt Cultes Des Ghoules^*. Med elementer av dark ambient til å forsterke den allerede tykke atmosfæren. Det er som om vedvarende energier henger igjen, og slippes løs i en voldsom utblåsning etter uminnelig tid. Fornemmelsen av ubehag og eimen av frykt, har dog aldri forlatt åstedet.

Stemninger av mørk trolldom og hekseri renner som tyktflytende blod fra høyttalerne. Assosiasjoner til The Dreams in the Witch House og tilsvarende ominøs litteratur dukker opp. Ytterligere fantasier kretser rundt hekseprosessens mer enn 300 år lange skrekkvelde og inkvisisjonens omlag 600 år lange terrorregime.
Karakter: 4+

Dilogy: Bring Out Your Dead

Som om den originale varigheten på litt under en time ikke var nok, har et ekstra kapittel blitt lagt til. Dilogy: Bring Out Your Dead skyver utgivelsen opp til i overkant av en time og et kvarter. Jeg trodde at disse låtene var tidligere uutgitt, men den gang ei. De var faktisk med som bonus allerede på en av to CD-versjonene som ble sluppet i 2015.

De to låtene 1665 og 1666, handler om uhellsvangre hendelser i London disse to årene. I overkant av 300 år etter først å ha rammet Europa, og tatt livet av rundt 60 % av befolkningen, ble Englands største by offer for en siste bølge av den grusomme pandemien, kjent som svartedauden. Byllepesten ankom storbyen sommeren 1665, og vedvarte inntil neste katastrofe rammet byen. Innen den tid, hadde ¼ av byens befolkning mistet livet.

I september 1666 ble London flammenes rov. Som om ikke pest var nok for en by allerede belemret med fattigdom og nød, gikk man nærmest fra asken til ilden når bybrannen blant annet forvandlet 13.200 hus til aske og gjorde ⅞ av City of Londons innbyggere, altså omlag 70.000 mennesker, husløse i prosessen.
Karakter: 4

26

Vi beveger oss videre til årets album, 26. Dersom du synes albumets tittel er bemerkelsesverdig, vent til du leser navnet på låtene. Disse er koordinater som samsvarer med hver enkelt historie. Det er som nevnt kun to låter, men albumets varighet ligger på 39 minutter.

Hver låt har sitt konsept, omtrent som en kort novellesamling. Kjennskap til konseptet gir faktisk musikken litt større verdi. Selve musikken er langt mer atmosfærisk enn på forrige skive, noe som i utgangspunktet ikke appellerer like mye. De svevende, litt mystiske stemningene, passer likevel godt til de uhyggelige historiene som formidles.

Hendelsene som ligger til grunn for låta 51°23'20"N,30°6'38"E utspiller seg i KZOHHs hjemland. Historien om katastrofen som rammet Tsjernobyl i 1986, er likevel verdenskjent. Atomkraftverkulykken som utspilte seg ca ti mil nord for Kiev i april 1986, er den hittil mest alvorlige i verden. Eksplosjonen i Reaktor 4 var kraftig nok til å behandle det 500-2000 tonn (avhengig av kilde) tunge reaktor-lokket som en champagne-kork, og har blant annet kostet opp mot 9000 mennesker livet.

Historien bak 61°45'17"N,59°27'46"E, er derimot ikke like kjent. I 1959 døde ni av ti medlemmer av en ekspedisjon i Uralfjellene i Sibir under mystiske omstendigheter. Alle erfarne friluftsmennesker. Djatlovpasset hvor ulykken skjedde, er oppkalt etter ekspedisjonens leder. I nattens mulm og mørke, hadde man spjæret opp teltene fra innsiden og forlatt leiren med svært utilstrekkelig bekledning. Noen til og med barbeint i temperatur ned mot -30°. De fleste frøs ihjel. Enkelte kun iført undertøy. Noen ble funnet hardt skadet, med beinbrudd og knekte ribbein, men ingen ytre skade, som om bruddene skyldtes enormt trykk snarere enn fall eller slag. Dessuten manglet én person både tunge og øyne, i tillegg til deler av leppene og ansiktet. Den eksakte årsaken til medlemmenes adferd og død, forblir et mysterium.
Den eneste overlevende, hadde snudd på grunn av helseproblemer før følget slo leir i skråningen på fjellsiden av Kholat Syakhl, et omlag 1000 meter høyt fjell hvis navn betyr “dødens fjell” på det lokale urfolkets språk.
Karakter: 4-

Det ble mye historie, og lite musikk-prat i denne langdryge anmeldelsen. Du får lytte selv, mens du leser, så får du vel raskt nok et inntrykk av musikken. Her følger to stemningsfulle video-teasere fra 26. Skiva kan også høres i sin helhet via Grand Sounds PR.

Wallachias 90-talls periode ble kjapt presentert i forbindelse med EPen Carpathia Symphonia. Etter debuten From Behind the Light (1999), som fulgte i kjølvannet av Demo 1996, ble det stille fra Wallachia. Ti år etter første fullengder, tok imidlertid aktiviteten seg opp igjen. I 2009 og 2012 ble henholdsvis Ceremony of Ascension og Shunya sluppet, før nevnte EP ble sluppet i 2015. De to nyeste albumene viste en litt annen side av bandet. Den primitive vampyr-romantiseringen var byttet ut med folkloristiske melodier og eksperimentell eventyr-synth. Grovt sagt hadde bandet utviklet seg fra Dimmu Borgirs univers til Windirs landskap. Man kan vel si at Wallachia alltid har hatt en viss gotisk, melodisk og symfonisk vinkling, eller som presseskrivet beskriver dem; “symphonic pagan black metalclassicists”. Det kan nevnes at Monumental Heresy er dedikert til minnet om Terje “Valfar” Bakken og Windir.

Igjen har årene ruslet og gått før Lars igjen er klar til å entre scenen. Som vanlig har han tatt tiden til hjelp, og latt være å forhaste seg, selv om mye vann har rent under broen siden sist nytt materiale så dagens lys. Tiden har igjen brakt små og gradvise evolusjonære endringer. Bandet som startet som et enmannsband har utviklet seg langt der ifra. Lars har fått gradvis økende hjelp på de foregående album, mens Monumental Heresy ser Wallachia forvandle seg til et større orkester enn noen sinne. Hvor mange som utgjør fulltids-medlemmer, avhenger dog av kilde.

Hovedperson og låtskriver, hr. Stavdal, spiller alle former for gitar i tillegg til å bruke EBow - en håndholdt elektronisk enhet som får gitarstrengen til å vibrere og lage omtrent samme lyd som en fiolinbue ville gjort. Han leverer også litt bakgrunns-vokal. De øvrige medvirkende er gitarist og keyboardist Paal André og bassist Ludvik, kolleger fra Steinkjer-bandet No Dawn, østerrikske Grolig på vokal, landsmannen T. Martyr (Irdorath, Nocturne live) på trommer, og landskvinnen Dr. Caroline på cello. Forefathers Athelstan har gjestet på keyboard og perkusjon. Han har også arrangert nydelig intro og outro. Flere artister har bidratt med koring, i tillegg til italienske Æterna som leverer fager kvinnevokal i låta The Parallel Fate of Dreams.

Musikken føles mer allsidig på Monumental Heresy, og fremstår dermed som en liten smule annerledes, uten egentlig å være det i særlig grad. Musikken er i grunn rimelig gjenkjennelig, selv om skivas åtte spor beveger seg i ulike retninger og skaper sin individuelle identitet. Låtene følger dog hverandre arm i arm, som perler på en snor, og skaper en fungerende helhet farget av de ulike personligheters felles etos.

Monumental Heresy begynner altså med en fantastisk intro, signert Athelstan, som passer utmerket til utgivelsens majestetiske tittel. Introen er bakt inn i Heathen Shore, hvor storslått atmosfære møter djevelsk misnøye fra vansiret vokal som gjaller i borggårdens kjeller. Flertallet av albumets låter er symfoniske og melodiske, med undertoner av nevnte folklore på lur.

Mot slutten av første halvdel, tykner stemningen til. Silenced no Longer byr på mørkere aggresjon og dramatisk tristesse, rik på cello, før The Parallel Fate of Dreams drar tankene mot beauty and the beast grunnet tangenter, strykere og Æternas harmoniske røst, i dette rolige, sørgmodige og gotisk-klingende stykket. Påfølgende Beasts of the Earth blir med sin ilske vokal og sitt frenetiske driv et bestialsk motstykke. Etter ytterligere to eventyrlige låter, hvor blant annet fløyte innlemmes, toner Monumental Heresy ut på grandios manér.
Karakter: 5