Der The Obedience To Authority var rungende monoton, som øret inntil en kalvende isbre, eller de brølende flammer fra en hjelperakett, er Hammer of Heretics mer dynamisk anlagt. Ulike ekle lydbilder og andre ulyder kriger om plassen. De har det til felles at de er ute etter den mentale saniteten din. Doktoren skal bare sette en liten sprøyte. Og deretter operere aldri så lite. Frykt ei, du kommer ikke til å kjenne noe. Og når doktoren er ferdig, kommer du ikke til å stille et eneste ubehagelig spørsmål. Garantert.

Lyden av klirrende lenker, knitrende ild, smerteskrik, gurgling og harking, blander seg med åndelig aktivitet fra tusen lidende sjeler fanget i limbo, i dette soniske torturkammer. Foruten uhyggelige og makabre effekter, er det rumlende, og dronende dødsmetall som drønner så kraftfullt at jorden buldrer og bevrer, så den går i oppløsning, slår sprekker og smuldrer i stykker. Endetid. Dommedag. Armageddon. Apokalypsen. Götterdämmerung. Ragnarok.
Takk for alt. Og ingenting. Og adjø.
Karakter: 5-

Tyskerne spiller svartmetall av den truende, diabolske og stemningsfulle sorten, litt i samme gate som Watain, med et streif av gresk tilnærming. Samtidig byr de på intrikate detaljer og gjennomtenkt strukturering. Et hvert aspekt er profesjonelt gjennomført. Intet element i komposisjonene virker tilfeldig. Musikken er likevel så naturlig vital i gjennomføring og lyd at dens tekstur ikke fremstår som påtatt kalkulert.

Under Ether består av intro og sju låter, og varer i ca tre kvarter. Fra første (ikke alt for imponerende) spinn, vokser albumet for hver lytt. Musikken føles aldri for intrikat, lagvis og nitid polert, da den har sin eim av primitivitet intakt. Likevel avdekkes den ene raffinert besvergelse etter den andre, som om musikken var påvirket av svart magi. For Under Ether har uten tvil sin substans, den er bare ikke opptatt av å vise seg frem, på jakt etter oppmerksomhet og anerkjennelse. Skiva byr heller på sinnrike elementer uten å sette opp en tydelig selvgod mine.

Jeg skal ikke begi meg ut på et fåfengt forsøk på å beskrive de mange gitar- og tromme-tekniske finesser, men heller slå fast at Ascension har utviklet en fin-fin balansegang mellom lekenhet og overlagt kalkulasjon. Musikken eksperimenterer med riff-mønster og progressive rytmiske metoder uten å låte tilgjort. Alle de innfløkte og besynderlige krumspring implementeres som naturlige elementer i en større rituell helhet.

Under Ether anbefales på det sterkeste til fans av intelligent spirituell svart metall med kløktig arkitektur. Musikkens smakfulle og minneverdige vesen, og behagelige lyd, gir fonetisk nytelse med lang holdbarhet, for dens kontinuerlige vekst synes aldri å ta helt slutt.
Karakter: 6

Karene har peilet seg inn på svart metall, men ikke av den primitive og kalde typen. Ikke er musikken utpreget okkult, rituell og/eller atmosfærisk heller. Å kalle den introvert, blir litt misvisende, all den tid musikken ikke er stillfarende og beskjeden, men musikken har spirituelle aspekter som kommer til overflaten fra sinnets dype tjern.

Duoen spiller nokså illevarslende svart metall med progga disharmoni og smått industrielle undertoner. Assosiasjoner til Mayhem av nyere dato oppstår blant dissonans og grov, knirkende vokal. Untervoid spiller ikke den mest kaleidoskopiske formen for svartmetall, men musikken inneholder mer enn nok alarmerende turbulens.

EPen er som sagt høyst kvalitativ. Spesielt låta Inner Shrine byr på arrangement og stemning det står respekt av. Innspillingen er fordelt på ulike lokasjoner, som Sound Division og No Solace Studios, og etterarbeidet er foretatt av Satanic Audio. Foruten flat dynamikk, finner jeg ikke noe å sette fingeren på, skjønt det skal sies at graderingen er i snilleste laget. Arbeidet med første fullengder er iverksatt. Det er bare å glede seg.

Uttrykket er old-school og primitivt til fingerspissen. Mer så enn det meste som får slike betegnelser kastet etter seg. Lyden låter proft, men samtidig litt “gammeldags”, som om den var hjemsøkt av sen-80-tallets ånd. Dette kler faktisk musikken som (h)ånd i hanske. Snarere enn en vegg av durende brøl, brak og riffing hvor enkeltsegmenter drukner i kakofonien, møtes lytteren her av et luftig materiale hvor samtlige segmenter i miksen er like lette å peke ut. Med DR9 er lyden like dynamisk anlagt som innholdet.

Det som skiller seg mest ut, er likevel vokalen. Vokalist Kyle Shaw høres ut som om han nettopp har våknet ved siden av gjenferdet til Saddam Hussein. Mannens paniske hyl høres ut som en slags merkelig hybrid av Ozzy Osbourne på låta Black Sabbath og Greifi Grishnackh på Spell Of Destruction.

Med Sermon to the Snake har Obscene meldt sin ankomst med brask og bram. Selv om jeg ikke er fra meg av beundring, er dette en egenartet start som fortjener en oppriktig porsjon heder. Bandet slapp selv EPen i oktober, mens Horror Pain Gore Death og Blood Harvest ga ut musikken digitalt og på kassett i løpet av årets to første måneder.

Det nye ensemblet fant sammen i forfjor, og består av to nordmenn og en italiener. Vokalist Untermensch (også kjent som VempireChrist) og trommis Bonecrusher (også kjent som Dáublódir), representerer gamlelandet, og har i tillegg samarbeidet i den soniske verkebyllen Cryptic Scream. Gitar og bass trakteres av Snarl fra Black Faith.

Denne EPen består av fire låter på omlag 20 minutter til sammen. CD-versjonen har i tillegg en bonus-låt på ca 5 minutter. Killing Your Illusions åpner med seige riff i krysningen mellom tungt og skarpt, omtrent som en giljotin i aksjon. Tempoet stiger, stemningen blir truende, trykkende. Vokalen bjeffer odiøst mens trommene jager i ulendt terreng og de skarpe metalliske riffene slynges som ninjastjerner gjennom luften. Spesielt når Snarl går berserk i frenetisk hylende solo-masturbasjon midt i låta. Låta har ikke voldsomt med variasjon og dybde, men kompenserer med råskap og adrenalin. Påfølgende Death Incarnate gjør mye av det samme, selv om det siste minuttet skiller seg noe ut med seig, men skiftende og tidvis dundrende rytmikk til dunkel gitar-atmosfære og djevelsk messende vokal.

I døden er vi alle lik har ikke bare den morsomste låttittelen jeg har sett på lang tid, den har også noen av de feteste riffene på utgivelsen. Samtidig viser den også med all tydelighet dens største akilleshæl. Hele produksjonen er selvgjort. For det meste fungerer det likevel bra. I motsetning til en god del hjemmelagde lavbudsjetts-innspillinger, har jeg sansen for den energiske animalske lyden på Ecstatic Violence & Hatred. Derimot er ikke miksen optimal, og det finnes selvfølgelig smårusk som ville blitt luket vekk i studio. I likhet med live-utgivelser, anses ufullkommenhet ofte som en del av sjarmen med undergrunns-utgivelser.

Partiet fra ca 2:30 i sistnevnte låt, er et kult parti, men også et eksempel på gitar og trommer innspilt separat og limt sammen som skjev tapet. Den skråstilte skjøten rundt 3:20 kunne vært et forsøk på merkverdig tids-signatur, men er mer hell i uhell, der asynkron og vindskjev mangel på symmetri blir som en feilpasning som likevel utrolig nok havner i mål. Krigstrommene fra like over 4:10 er derimot meget vellykkede.

Odium Manifesto begynner også seigt før barbarisk raseri igjen tar over. Etter at denne avslutter med maskingevær-salve, gjenstår bare den besynderlige Odium Manifesto (Mausoleum On Acid mix). Denne klipp-og-lim bonusen, kan knapt sies å ha den største verdi. EPen forøvrig er slettes ikke verst, selv om den føles litt selvgjort etter prøv-og-feil-metoden. Betraktet som demo, er Ecstatic Violence & Hatred en kjekk liten kuriositet.
Godkjent under lett tvil.