Century Media Records, 30.03.18
Finske Barren Earth gjorde seg kjapt et navn allerede med første skive, Curse of the Red River (2010). Det falt seg helt naturlig å sammenligne debuten med Amorphis. Faktisk låt Barren Earth mer Amorphis enn Amorphis selv gjorde på den tiden. Selv med et litt Jethro Tullsk prog-preg. Noe som (sammen med medlemsmassen) bidrar til å forklare den raske suksessen.
Ytterligere to skiver har sett dagens lys i mellomtiden. Disse har vist bandet fra en mer progressiv side, og har ikke nødvendigvis vært like umiddelbart tilgjengelige.
Kjennere vil vite at Barren Earth er noe av en super-grupper. Selv om dette begrepet har en beisk bismak. La meg starte med å presentere bandet, ettersom jeg aldri rakk å presentere forrige skive, On Lonely Towers (2015). Jón Aldará overtok de vokale plikter etter Mikko Kotamäki (Kuolemanlaakso og Swallow the Sun) på forrige skive. Dette hadde jeg glemt, men færøyingen Jóns distinkte vokal-stil, kjent fra Hamferð og Clouds, er ikke vanskelig å dra kjensel på. Foruten ham, og ny keyboardist Antti Myllynen (Creinium), består Barren Earth av originalmedlemmer siden bandets oppstart i 2007. Olli-Pekka Laine fra Amorphis m.m. spiller bass. Marko Tarvonen fra Moonsorrow m.m. håndterer trommer. Gitarist Janne Perttilä har en grei merittliste å vise til, skjønt ingen band jeg har hørt om, foruten å spille live for blant annet Moonsorrow. Gitarist Sami Yli-Sirniö har på sin side spilt i Kreator siden millenniums-skiftet.
På sin fjerde skive, har Barren Earth glidd enda litt lengre bort fra utgangspunktet, men ikke mer enn naturlig progresjon skulle tilsi. Selve musikken kan (med en liten mengde godvilje) defineres som melodisk dødsmetall av den milde og vennligstilte typen i uadskillelig samspill med progressiv metall. Bandet har fokus på melodier, og sper på med drømmende stemning, flytende driv med lett turbulent rytmikk og enkelte uberegnelige overganger.
Et par av virkemidlene er spesielt med på å gi A Complex of Cages sin karakter og identitet. Det ene er synthesizeren, som gjerne brukes til å skape surrealistiske og utenomjordiske lyder og stemninger, ikke ulikt Arjens sprell i Ayreon. Samme instrument brukes etter alt å dømme også til å gjenskape fløytespill, symfoniske segmenter eller hammond-orgel ved passende anledning.
Det andre som skiller seg ut er renvokalen. Sammen med grisley-growls, finner vi vokal av det veldig rene og milde slaget. Som nevnt, gjenkjennelig fra Hamferð. Prog-metall med ren vokal gir lett en og annen assosiasjon til Enslaved, uten at det blir en veldig relevant referanse. Da kan man like gjerne antyde at rolig atmosfærisk metall med sart renvokal gir et preg av a-ha. En like dårlig referanse der, altså.
Musikken er velskrevet og behagelig, samtidig som det finnes nok å sette tennene i for den som liker å nyte musikk med et våkent og konsentrert sinn. Produksjonen er ved V. Santura (Dark Fortress) i hans Woodshed Studio. A Complex of Cages er hverken nyskapende eller uvanlig imponerende, men skiva låter godt, instrumenteringen er kyndig og musikken er pen og kvalitativ. Karakter: 4+
Sony Music Entertainment som eier Century Media Records, tillater ikke innebygget strømming, så besøk YouTube for å se og høre The Ruby, Withdrawal og Further Down.
Prosthetic Records, 16.03.18
For omlag ti år siden, den gang MySpace fungerte som dagens Bandcamp, oppdaget jeg et band som blandet kompromissløs dødsmetall av passe brutal art, med progressive og klassisistiske låtstrukturer.
Bandet var Monotheist fra Orlando, Florida, og skiva het Unforsaken (2007). Denne ble først sluppet som demo, før den i 2012 ble re-utgitt som fullengder.
Å følge opp denne, skulle ta lengre tid enn bandet hadde regnet med. I 2013 slapp amerikanerne omsider EPen Genesis of Perdition, hvor lange komposisjoner hadde blitt byttet ut med kortere låter med noe mer jazza preg.
Jeg hadde respekt for bandets tøffe musikk og egenartede stil helt fra starten, men mindre sansen for deres selvutnevnte monoteistiske holdning. Med årene virker dog bandet å ha tonet ned signifikansen av religiøs inspirasjon, og musikken som et misjonerende medium. Jeg akter like fullt å ignorere eventuelt evangelisk kontekst. Noe som heller ikke er vanskelig, all den tid tekstene på Scourge growles nesten dypere enn noen sinne.
Scourge forener det beste fra de to foregående utgivelser, med kompositorisk kløkt, stemning, råskap og trøkk. Lyden er perfeksjonert siden første plate, med profesjonell produksjon å vise til. Albumet består av åtte låter med grei lengde, hvorav tre som strekker seg over ti minutter. Til sammen lander disse på rundt timen.
Låtene drar i litt forskjellig retning på Scourge, og man kan saktens pirke litt på enkelte partier samt en og annen overgang. Likevel synes jeg det meste fungerer overraskende godt, samtidig som variasjonen er kledelig. Så får det heller være at helheten spriker som en åttearmet blekksprut i sin egen uformelige boble.
Jeg kommer ikke på andre band å sammenligne med enn bysbarna i legendariske Death, og deres tekniske periode. Likheten er begrenset, men Monotheist er likevel teknisk og kompositorisk kløktig nok til å fortjene den sammenligningen. Her er de i tillegg på høyden av karrièren. Så langt. Ergo vet du hvor landet ligger. Fans av intrikat og tildels symfonisk døds-progg gjør lurt i å sjekke ut Scourge. Karakter: 4+
