Balmog ble formet for omlag 15 år siden av herrene Balc, Virus og Morg. Disse har tydeligvis klart å holde ut med hverandre siden den gang, og er nå her med sitt tredje album. Vacuum blir den første av disse jeg får fordypet meg i.

Vacuum lider litt av at deres metafysiske tilstedeværelse opptar samme tid og rom som andre og tilsvarende entiteter (som til dømes Voodus, Valkyrja eller Merrimack, bare for å nevne noen eksempel). Balmog makter likevel å levere med overbevisning, selv uten å skille seg ut så alt for markant. Blant annet drar spanjolene inn ekstra dunkel og illevarslende stemning i sin infernalske sorte ild.

Karene blander sin flammende og smått mektige form for massiv melodisk svart furore, med en tildels dissonant og aggressiv fiendtlig holdning. Gitarstrengenes metalliske gjenklang vibrerer i luften som høyspentgjerder med piggtråd. Vokalen dirrer av harme, og utstøter sin bitre eder og galle i harnisk.

Bandet kommer med et stødig låtmateriale som byr på innlevelse, og de formidler vrede og avsky på overbevisende manér. Innspillingen er (i likhet med siste-skiva til Ataraxy) vel ivaretatt av Javi Bastard i Moontower Studios, og mastringen har blitt overlatt i trygge hender til renommerte Tore “Necromorbus” Stjerna.

Selv om tildels tilsvarende altså eksisterer parallelt, og Vacuum ikke akkurat er det mest spennende albumet på markedet, makter Balmog å danne sitt eget mørke univers med dette album. Isolert sett er musikken klaustrofobisk og deilig nervepirrende, som en rundtur i forbudte katakombe uten kart eller mobildekning.

Mens War Anthem leverer CD-versjonen, byr Blackseed Prod. på vinyl, og In Pulverem Mortis Prod. på kassetter.
Karakter: 4+

På både fire og seks strenger, finner vi Jostein Thomassen (Viper Solfa, Source of Tide), og bak tammer og cymbaler, befinner Bjørn Dugstad Rønnow seg. (Også han i Viper Solfa og tidligere Trail Of Tears, samt i Maahlas).

André Aaslies øvrige bravader, etter at han sluttet som skribent i renommerte Scream Magazin for å realiserte sin indre komponist, kan fungere som referanser. Også Carach Angren blir en svært naturlig pekepinn på hvordan The Rosewater Park Legend arter seg. Albumet fortoner seg som et konsept, og har den velkjente dramaturgiske stemningen av nervepirrende mareritt. I fantasien, er det et eller annet ubehagelig som utspiller seg rett foran mine øyne, uten at jeg evner å tolke hva det er. I realiteten er det mine ører som fanger opp skrekk og gru, og min overivrige hjerne som fantaserer.

Skjønt, bare innbilning er det nok ikke. Som i tilfellet Images At Twilight, har Andrés tidligere kollega, Scream-veteran Bjørn Nørsterud, forfattet historien bak. Tekstene har jeg ikke vært snarrådig nok til å spørre etter, så de har jeg ikke lest, men jeg aner konturene av noe skrekkelig i den turbulente virvelen av ulike teatralske strømninger. Det er ihvertfall tydelig at en eller annen uheldig landsby er belemret med hekseri.

De ulike komposisjonene på skiva har ikke den sterkeste og mest egenartede identitet. Albumet flyter pent, men det blir litt så som så med minneverdighet. Dermed skiller heller ikke albumet seg så voldsomt mye ut. Det forhindrer klassiker-status, men gjør ikke albumet mindre stemningsfullt og storslått. Etter litt over tre kvarter, skifter vokalen fra engelsk til norsk. Den markante overgangen skaper en effekt som gir de siste minuttene en ekstra boost, og etterlater lytteren med økt mersmak. Resten av skiva er dog appetittlig nok i seg selv. Ekstremmetall-fans med ekstraordinær sans for mektige symfoniske uttrykk, har igjen noe storstilt og episk å se fram til.
Karakter: 4+

Det hadde nok ikke vært mulig å gjette seg frem til kvintettens opprinnelse på første forsøk. Ihvertfall ikke uten å ta feil. Bandet benytter seg av latinsk og gammelgresk til å formidle sin tragedie. Noe de naturligvis har mottatt en og annen hjelpende hånd til. Blant annet snakker grekeren Kostas Panagiotou (Pantheist, Clouds m.m.) i introen Introitus, mens Nikos Vlachakis (Shattered Hope - også gresk) synger i låta Agnus Dei, hvor også et par andre grekere resiterer tekst. Dette i tillegg til tre korister på listen over vokale bidragsytere.

Skiva har multiple vokale arter. Alt fra kjeller-growls til gregoriansk munkekoring. En av de mange vokale stilarter er en klagende, forsøksvis svart vokalform, som dessverre låter en anelse parodisk. Det er dog det eneste reelle ankepunktet jeg har. Vokalen brukes heller ikke hyppig. Det er ikke mange andre steder enn i låta Communio denne trer i kraft.

Epigrammata er et symfonisk stykke i metallisk ham, hvor selv sakral messing altså finner sin naturlige plass. Gjestelisten strekker seg ellers videre i de klassisk skolerte rekker, med akustisk gitarist, fiolinist, cellist og trombonist.

Et Moriemur tar altså utgangspunkt i death/doom og klassisisme når de skal formidle sitt historisk inspirerte konsept. De maler likevel sitt historiske landskaps-motiv med utstrakt bredde i sitt utvalg av sprikende farger og ulike pensler. Funeral forekommer. Faren for depressive og aggressive influenser av ekstremmetall er overhengende. Like så er sjansen for innslag av barokk. Atmosfæriske stemninger truer med å drukne lytteren i melankoli og misere, men som en malplassert Cheshire-katt, forsøker progressive og jazza partier å forvisse samme lytter om at det hele er trygt. Selv gregorianernes liturgiske røst, som messer ord på fremmede språk, later til å overbevise om at det hele kun er en drøm.

Epigrammata er et abstrakt stykke musikk som likevel danner en fascinerende, eventyrlig helhet. Dersom noe doomsk og annerledes kan friste, anbefales Et Moriemur som følge. En sonisk, lett psykedelisk og suggerende ledsager blant arkaisk romersk dramaturgi, som (helt, delvis eller noenlunde) kan anbefales til fans av så vidt forskjellige band som Abyssic^*, Alcest^*, Luna^*, Haggard og/eller After Forever.

PS: Jeg maser iblant om skiver som ikke danner sitt eget univers. Du kan like eller mislike Epigrammata, avhengig av smak, men den er i alle faens fall i stand til å skape sitt eget univers, og over femti minutter med virkelighetsflukt. Karakter: 5

Kaoteon har ved flere tilfeller blitt forfulgt og fengslet for hva de religiøse myndigheter anser som blasfemi. Anthony Kaoteon (gitar og bass) og Walid Wolflust (vokal) har derfor søkt lykke og frihet i Nederland. De har også fått støtte fra erfarne aktører i den vestlige verden. Linus Klausenitzer (Obscura, Alkaloid m.m.) har håndtert bass, og Fredrik Widigs (Marduk etc.) har traktert slagverk.

Debut-skiva Veni Vidi Vomui (2011) vitnet om et sultent band med en overbevisning. Plata hadde uttrykket inne men var ikke helt der. Blant annet ble det litt for mye grisehyl i vokalen. Den ultimate blasfemi i et tildels muslimsk land, kan hende. Bandet viste i alle tilfeller rikelig potensiale.

Damnatio Memoriae er ytterligere et skritt i riktig retning, men skiva er ikke helt hvor jeg skulle ønske den var. Vokalen er fortsatt til dels skingrende, og det er liksom noe som skurrer med lyden. Vokalen har en bestialsk vri, ikke helt ulikt Anorexia Nervosa-vokalist Hreidmarr. Til denne formen for svartmetall, mer inspirert av den andre bølge, passer imidlertid ikke vokalen helt inn i mine ører.

Innspillinga låter i utgangspunktet passe flammende, men ett eller annet sted i produksjonen har noe gått ørlite “galt”. Det hele er forferdelig komprimert, noe som i tur ikke alltid gir helt rett klang. Dette er egentlig bare flisespikkeri. Litt grus i maskineriet, om du vil, eller i dette tilfellet; ørkensand. Det gjør ikke nødvendigvis noen større skade i denne sjangeren.

Uttrykket heller en anelse mer mot krigersk aggresjon enn atmosfære, og kan nok sies å være ganske nært beslektet med den svenske avarten. Låtmaterialet er nok ikke av det aller mest spennende, selv om det forsåvidt holder mål. Til tross for litt småpirk, viser gutta fremgang. Uttrykket gir et troverdig preg av den rettmessige indignerte harme som lett oppstår når individer i Midtøsten begynner å ta i bruk hjernen og reflektere over realiteten på egen hånd, uten å la seg føre og lede som blinde kameler.
Karakter: 4-