Etter en tøff intro, setter bandet lista passe høyt med heller heftige Blood of the Weak. Son of a Butcher og tittellåta bærer bud om et realt thrash-orama med herlig tromming, riff det lukter svidd av, og Slayer-energi. Det er med låta Confront at nedturen starter. Herfra gjør cross-over sin inntreden, eller snarere; disse elementer kan ikke lengre ignoreres. Uønskede elementer fra hip-hop gjør seg stadig mer gjeldende. Dette overskygger den i utgangspunktet fete metallen fullstendig, og ødelegger ei skive som begynner fett.

Vokalist Hugo Silvas core-aktige tilnærming skal ikke alene få skylden for å ødelegge moroa. Også hoppe-rytmikk og deler av riffinga bygger på moderne groov som gir vibber av Pantera og Sepultura etter Chaos A.D. (i tillegg til en lang rekke nyere drit jeg ikke aner hva heter). Dette setter en real demper på mitt inntrykk av ellers svært tøff musikk fra Infraktor.

I snitt fortjener Infraktor kanskje tre poeng, men når uønskede elementer (et ubestridelig subjektivt faktum!) blandes inn, blir helheten dessverre uspiselig.
Karakter: 2+

Afsky kommer fra København, og spiller kald og rå svartmetall av den sørgmodige sorten. Tempoet er dermed ikke av det høyeste. Natten senker seg langsomt. Mørket kryper nesten umerkelig på en. Kulden sette inn, og når omsider inn under huden, helt inn til beinet.

Det finnes fartfylte elementet. Sorte skyer farer over himmelhvelvet. Isende riff og frådende rytmer pisker frem stemningen, slik også fossefallet får iskaldt vann til å koke. Selve atmosfæren er likevel rolig, med sitt vedvarende triste uttrykk.

Afsky var aldri ment som noe annet enn et personlig enmanns-prosjekt, men Ole har, etter en EP sluppet i 2005, etter hvert imøtekommet den økende fanskarens krav om konserter i Danmark og Tyskland. Han har dermed satt sammen en live-besetning, og i tillegg fått med seg andre artister for å bringe sine musikalske visjoner til live på sin debut-skive. Blant annet spiller Troels Nørgaard (Huldre) dreielire, mens Martin Haumann (Mother of All) spiller trommer. Etter et lite akustisk mellomspill, avsluttes Sorg med Oh måneløse nat, en komposisjon som starter og ender med nøkkelharpe, spilt av Myrkur, som også byr på litt av sin fagre huldre-vokal.

Sorg er ei vakker og melankolsk, men ugjestmild skive, med gode komposisjoner i skjæringspunktet mellom ubarmhjertig fysisk kulde, i form av hissig, kvass riffing og gnagende, primitiv lyd, og like nådeløse psykiske frostskader, i form av dystert vemod og uopprettelige tunge tanker.
Karakter: 5-

Regain Records' datterselskap Helter Skelter slapp skiva på kassett for et halvt år siden, før den her er sluppet i remastret versjon med bonuslåt på CD og bonus 7" EP på vinyl.

På Wings of Antichrist, trakterer Marcus bass under navnet Deathfucker, mens Fredrik Andersson, som på den tiden også spilte i Marduk, håndterer trommer, og Arioch fra Funeral Mist, senere kjent som Mortuus i Marduk, vrenger stemmebåndet og tar hånd om piggtråd.
Når vi snakker om navn; velkjente Peter Tägtgren har stått for innspilling, og tidligere Death, Obituary og Testament-gitarist James Murphy har mastret utgivelsen. Hvordan denne remasteren fortoner seg sammenlignet med originalen, skal jeg ikke uttale meg om, men de filene jeg har, låter ihvertfall bra.

I likhet med nyere aktører som Kadaverdisciplin og Avslut, er det ingen tvil om opprinnelse. Pedalene går som trommestikker, og trommestikkene går som hjulvisper. Riffene er infernalske, og vokalen diabolsk raspende. Likevel føles ikke materialet så innforjævlig tidløst.

Uttrykket er riktignok tidløst. Triumphator ligger nært Marduk i stil. Låtmaterialet på Wings of Antichrist mangler nok litt på egenart, og det skorter også på finesse. Skiva er tøff, men låtene kan knappest kalles usedvanlig minneverdige, i tillegg til at rytmikken ikke er av det mest kreative slaget. Mang en låt durer avgårde i samme tempo, uten å etterlate rare inntrykket.

Jeg føler meg i overkant streng, for jeg trives forholdsvis greit med å høre på Wings of Antichrist, men skiva gir meg dessverre ikke fullt så mye som håpet på. Albumets energi smitter riktignok av på lytteren, men det finnes mange skiver jeg heller plukker fram igjen. Jeg vil ikke gå så langt som å si at skiva framstår som unødvendig. Skiva er nesten der, men den mangler det lille ekstra, og jeg kan derfor forstå hvorfor den er forbigått av historien, uten å ha satt dypere spor.
Jeg hjemsøkes tildels av en frustrerende ambivalent følelse for skiva, men jeg justerer likevel karakteren fra 3+ til 4- rett før denne anmeldelsen går i trykken.
Du gir selvfølgelig skiva en sjanse på egenhånd!
Karakter: 4-

Albumet med den fulle og hele tittel Liber Primus - Métampsychose, refereres ofte til som bare Métampsychose. Med og uten akutt aksent. Dette tredje opus fra de franske ekstrem-metallerne, framstår da også som det reneste magnum opus. Et gjennomført og raffinert verk fra et modent band. Som en giftig svart orkidé i full blomst. En attråverdig fristerinne som viser seg å være en fullbefaren giftmorderske.

Med lyd, hvis soniske attributter brøler som en motorsag blant en sverm av veps, byr franskmennene på flammende svartmetall. Fra satanisk glødende avsky med en fert av vanvidd i låta Enfer, utvikler musikken seg mot sterkere avsindig mani i Le meurtre du héro. Her er den indre virkelighet i ferd med å gå i oppløsning, etter at de rådende ytre omstendigheter først rakner i sømmene.

Jeg beskriver musikken i diffuse termer. Azziard raser i fra seg, men kjemper også en indre nytteløs strid, hvor ulike oppfatninger av virkeligheten river hverandre i stykker. Musikkens tekniske detaljer er underordnet dens mentale årsak og virkning. Det musikalske er blott et symptom på sinnets forkvaklede tilstand. Albumet har en helhetlig stemning som må synke inn og sette seg - som gift i årene - i en lytte-økt som ikke kan erstattes av fattigslig skrift.

Albumet minner ikke mye om sin nærmeste forgjenger. Musikken har utviklet seg og lyden er fyldigere, mer flammende og brølende. Det er da også nærmest et nytt band vi er vitne til. Tre av kvintettens medlemmer er byttet ut. To av de tre rekruttene har spilt i The Negation, i likhet med de to gjenværende medlemmene.

Sammen utforsker ensemblet blant annet menneskets komplekse psyke, dets dype, mørke instinkter og metafysiske aspekter, og dets kollektivt ubevisste, i et konsept basert til dels på den sveitsiske lege og psykolog Carl Gustav Jungs psykoanalytiske verk, og hans notater senere publisert som The Red Book.

Disruption laster du ned gratis, men Métampsychose spanderer du en slant på. Det er den verdt!
Karakter: 5

Noe de markerer med å trekke frem sitt necrogram-symbol, 16 år etter at det sist ble brukt, på omslaget til Bloodhymns.

Bandets forrige skive var Womb Of Lilithu (2013). Min korte presentasjon var i sannhet bare ett inntrykk. Jeg nevnte mitt noe perifere forhold til bandet. Jeg har riktignok hørt brorparten av Necrophobics fullengdere, men jeg kjenner ikke skivene inngående. Et morsomt eksperiment i slike tilfeller, er å forsøke å sortere utgivelsene kronologisk utelukkende basert på lyden på de ulike skivene. I Necrophobics tilfelle, har det musikalske uttrykket bestått tidens tann, mens produksjonen til en viss grad kan sies å ha blitt fyldigere i takt med tiden. Omtrent som en stadig voksende brann, ute av kontroll.

Necrophobic burde ikke behøve noen introduksjon, men svenskene spiller en form for black/death. Snarere enn å kalle musikken blackened death, ville jeg heller gått for deadly black. Musikken har mer til felles med melodisk, smått mektig svartmetall, med islett av dødsmetall.

Låtmaterialet på Mark of the Necrogram er gjennomgående sterkt. Necrophobic vet hvordan de skal gi hver enkelt låt sin identitet, og samtidig lede dem gjennom ulike sekvenser. Låtenes interne variasjon glir fint, med god driv gjennom helstøpte overganger. Lyrisk tar skiva opp tråden der albumet Death to All (2009) sluttet, uten at vi skal gå inn på detaljene.

Som i tilfellet Womb Of Lilithu, er det vel egentlig få av låter på Mark of the Necrogram som skiller seg ut betraktelig. Samtidig skyldes nok det at de fleste låtene har såpass høy kvalitet at det blir desto vanskeligere å toppe dem. Likevel er jeg litt ekstra svak for enkelte av de ti spor som serveres, slik som spesielt Requiem for a Dying Sun og Odium Caecum. Bare ni av sporene er ordentlige låter, men Mark of the Necrogram varer likevel i nesten 50 minutter. Det gir valuta for pengene for fans av dødelig melodisk svartmetall med mer enn bare en fornemmelse av stolt majestetisk stemning.
Karakter: 5-

Etter en innledende sampler, er det hard og frapperende rytmikk, ekstrem riffing og rautende vokal som truer med blind vold mot trommehinnen. Tapir gir jernet og André lar bassens tordenskrall markere seg tydelig som ulmende rumling fra dypet. Robin riffer hardt og brutalt, mens Jimmy vrenger strupen som en demonisk entitet på vei opp fra avgrunnen.

For å oppnå topp-karakter med en fullengder, kreves en enda sterkere stemning for å danne sitt eget helhetlige univers. På en første EP, og sågar aller første utgivelse, kan vi koste på oss litt snillisme. The Summoning er full av deilig trøkk i alt fra lyssky riff og mørbankende rytmikk, til saftig lyd. EPen er sånn sett en makaber fryd å høre på. Lyden kan de takke Tony Tipton, eks-Necrotic Disgorgement, for. Han har også lagt en kort solo i siste låt.

Før tiden rinner og blott minner består, akter jeg å forhindre meg selv fra å gjøre samme tabbe atter igjen.
Where The Sullen Waters Flow består av tre komposisjoner på rundt ni minutter i snitt. Disse kombinerer blyholdig tyngde med flyvedyktighet. Tunge riff får jorden til å bevre, og trærne til å riste, samtidig som lette bomullsskyer svever dovent over en blå himmel uten den minste bekymring. Melodiene og stemningene er mollstemte, men fattet. “Det får gå som det går”, sier stemningen.“Vi får gjøre det beste ut av det. Det er ikke stort annet å gjøre.”

Jeg skal ikke påstå at denne EPen er bedre enn debuten. Sorrowful Land var allerede modent på det tidspunkt, og videre utvikling er neppe et større poeng for Max. Komponering og framføring av nye kreasjoner er nok et viktigere mål. Lyden har derimot endret noe på seg, og føles mer åpen og gjennomsiktig, ærlig og oppriktig, på et vis. Dette er bare en sonisk illusjon, det gir musikken et uskyldsrent naivt preg. Tragedien i den doomske misère er desto større, som når et uskyldig barn står alene tilbake når asken legger seg over ruinene.