Den halvtime lange EPen består av 6 låter. Musikken er en form for svart metall som ikke automatisk kan anbefales til enhver svartmetall-entusiaster. Lyden er rufsete og kornete, men også tildels avrundet, med atmosfæriske undertoner. Den endrer seg dog noe fra låt til låt, noe som gir Maqtewek Nakuset litt demo-preg. Det dynamiske spekteret, med DR12 i snitt, må sies å være overdådig.

Åpningslåta Enemy at the Shores har rungende markant og dominerende bass og psyk vokal, i tillegg til orgel som tatt ut av en italiensk 70-talls horror-film. Låta får et preg av Cultes Des Ghoules. Påfølgende Rivière funèbre blir rent nekrotisk i forhold, selv om strengene rumler en hel del også her.

Maqtewek Nakuset blander det kvasse og det atmosfæriske, med et snev av pønka attityde, uten nevneverdige likheter med Québecs tradisjonelle kalde noir-uttrykk. Med tremolo-riffing og skrapende vokal, styrer Ifernach ihvertfall unna den mest monotone Amerikanske tilnærmingen.

EPen, som først ble sluppet på egenhånd på tampen av 2016, har et litt amatørmessig preg. Til tross for innledende skepsis har den likevel vokst bra på meg. Jeg har justert opp graderingen, og gir med dette en forsiktig godkjenning. Ifernach deltok på en splitt, og slapp ytterligere en EP i fjor, og bandets debut-skive, døpt Gaqtaqajaq, er faktisk rett rundt hjørnet.

Heseblesende og flammende intens svartmetall er hva våre nordiske brødre serverer. Bandet gjør heldigvis ikke den stereotype tabben å bare dure på i fullt firsprang, uten mothaker til å skape friksjon. Med rikelig stemning, strekker hundrevis av råtnende armer seg ut av dimmen og griper tak i deg, før musikken raskt akselererer til hypersonisk hastighet uten å slippe taket.

Det er strengt tatt all den forklaring du behøver. Men vi smører vel på litt tjukkere. Gutta har besøkt Wing Studios, drevet av Diabolicals Sverker Widgren, og lyden brøler som jetmotorer når Avslut går berserk. De kraftig rungende gitarene lirer i tillegg av seg nok sonisk uhygge til å få de fleste uinnvidde til å føle seg ille til mote. Ta Evigt Mörker, som et eksempel. Dette er Avslut på sitt mest sammenbitt og glødende hatefulle. Likevel har selv en låt som Legion, som åpner på svevende atmosfærisk vis, nok trøkk til å unngå den post-metalliske fella.

Med gode melodilinjer og tykk stemning, gjennomførte teksturer, duperende instrumentering og fyldig lyd, kan nykommerne med kjepphøy attityde utfordre erfarne aktører som Marduk og Dark Funeral når som helst.
Deceptis er simpelthen deilig, rungende, hypnotisk og glødende avsky fra start til slutt. Vreng opp volumet!
Karakter: 6

Gjennom litt over tre kvarter, byr Spanjolene på seks låter med sterkt varierende lengde. Fra knapt fire til nesten tretten minutter. Hvert minutt, hvert sekund, legger nye stener til den eksisterende byrde på dine slitne, avmagrede skuldre.

Asphyx er på sitt seigeste bare en nokså relevante referanse. Vi befinner oss nært vippepunktet over mot rendyrket death/doom, men blandingsforholdet mellom seigpint doom og slagtung dødsmetall er asymmetrisk og uproporsjonert. Størrelsesforholdet er ut av de normale proporsjoner.

Vel så viktig som genremessig klassifisering og retning, er melodi, stemning, lyd og utførelse. Kort sagt; ulike mer eller mindre kvalitative aspekter. Der lykkes Ataraxy godt. Albumet er riktignok ingen klassiker. Til det er ikke melodiene sterke nok og uttrykket ikke særegent nok.

Where All Hope Fades burde ikke skuffe noen likevel. Spanjolene smører tykt på med trykkende stemning av håpløshet. Vokalen ligger å vipper mellom desperasjon og det totale vanvidd, og forsterker følelsen av at alt håp er ute. Kun bunnløs fortvilelse råder. Passende lyd som reflekterer stemningen, er skrudd av Javi Bastard fra blant annet Graveyard^* og Körgull the Exterminator^* i hans Moontower Studios.
Karakter: 4-

Som i tilfellet Yhdarl, får jeg raskt en mistanke om tilstedeværelse av østrogen i de noe høye frekvenser i vokalens overtoner. Feromonene lyver ei. Sammen med bandets maskuline alibi, Advorsus, latinsk for adversary/antagonist, finner vi skreppa Stryzga, som har tatt sitt kunstnernavn fra en demon i slavisk mytologi. Advorsus pisker skinn og trakterer bass og dypere growls, mens gitarist og vokalist Stryzga ender opp med å konkurrerer med seg selv når det kommer til kuttende svarte toner.

Selv om gitaren låter kvass og skjærende, må vokalen sies å gå seirende ut av duellen. Vokalen stikker som rustne nåler, dynket i batterisyre, og avslører en av få femme fataler som virkelig og til fulle mestrer denne raspende sonisk refleksjon av aversjon og smerte. Atter en grunn til å ta av seg hatten!

Selve materialet er intet annet enn en banebrytende revolusjon. Svart metall blir aldri den samme igjen. Neida. Jeg lyver så det renner. Cultus Profano er trofaste mot den andre bølge, uten å låte som en imitasjon. De leverer et tidløst ritual som uanstrengt knytter nåtid sammen med forgangen tid, da musikken påkaller urkrefter fra hin siden.

Musikkens struktur er ikke mer kompleks enn strengt tatt nødvendig. Uttrykket og atmosfæren gjør nytten i naken og rå tosomhet. En kald og ond stemning hviler dystert over barske og ugjestmilde musikalske landskap, hvor vinden kveler livsgnisten, og bølgene ved kysten knuser de uvedkommendes båter til pinneved mot klippene.

Bandet ble dannet så sent som i 2016, og Sacramentum Obscurus er en imponerende første demonstrasjon av rå, utemmet og upolert kjettersk styrke og dyptfølt hat. Jeg koser meg som faen!
Karakter: 5+