Bare fyllenerver med godt grep om om en stakkar vil under normale omstendigheter gi sterkere ubehag enn låta The Breath Of The Beast. Kaskader av riff og rytmer runger mellom harde betongflater i en steril labyrint, kjemisk fri for annet organisk materie en de dråper av blod som drypper fra din nese når inhumant intense rytmer slår mot deg uten stans. The Breath Of The Beast varer i 20 minutter, men selv om en viss monotoni regjerer, har den en hypnotisk effekt på sin side.

Etter et kvarter med kakofoni og illevarslende atmosfære i forrædersk forening, får vi et opptak fra noe som virker å være et intervju eller et forhør av en som tilsynelatende har gjort noe galt. Dette blir spekulasjoner, men vedkommende virker å ha krysset en usynlig terskel som for de fleste framstår som opplagt. Den monolog som lar seg tyde, tyder likevel på et individ som forklarer seg på rasjonelt vis, som innehar noe av den samme filosofi som karakteriserer antagonister, og som ikke selv ser at det han har gjort er galt.

Avhengig av hvor syk denne mannens handlinger er, hvilke grenser han har oversteget, er denne tankegang relativt ubehagelig. Og bare tanken på hvor skjørt menneskesinnet er, og at hvem som helst av alle de tusener av sjeler som på en eller annen måte kan påvirke ditt liv negativt, når som helst kan tippe over og, er dypt foruroligende.

Når The Breath Of The Beast omsider slipper taket, står låta Engraved Upon Bleached Bone for tur. Denne gir ei heller noen sjelefred, og varer faktisk en anelse lengre. De mentale assosiasjoner skapt av Siberian Hell Sounds, videreføres av Convulsing.

Den nådeløse dystopien fra begge band holder lytteren i et ubønnhørlig jerngrep. Tradisjonelle genre-beskrivelser må gjøre plass til termer som drone og grind i denne atonale mikstur. Jeg lar musikken skylle over meg som en flodbølge av etsende væske, og anbefaler deg å gi musikken en reell sjanse på egenhånd.
Karakter: 4+

Svenskene beveger seg ikke ut av komfortsonen, selv om de utforske litt andre aspekter av samme univers. Om målet primært er å utvide sitt uttrykk, er ikke så godt å si. Watain har på sett og vis returnert til sine røtter, med febril furore og rabid raseri. De var kan hende nødt til det for å beholde ansikt og kred. Trident Wolf Eclipse har i alle fall fått sin egen identitet. Bandet har denne gang valgt å kutte noe ned på melodi, stemning og intrikat struktur til fordel for mer primitivt inferno. Musikken er rett i trynet med økt fokus på nagler, pyro og blod. Materialet er relativt jevnt og stødig, og fullt av groovy trøkk.

Skiva kan muligens bidra til å forbedrer bandets renommé etter den forrige “fadesen”, men albumet lever ikke helt opp til de høye forventninger jeg tross alt har til svenskene. Andre som ble skuffet sist, vil muligens også forlange mer for å bli fullstendig overbevist. Jeg liker skiva, men den er langt fra enestående. Fra en debuterende aktør hadde dette holdt rikelig, men den svenske trioen har selv satt lista høyt. Høyere enn de hopper i disse dager, dessverre.

Jeg har sansen for det dynamiske registeret som holder imponerende DR10. Det bidrar nok til å forhindre lyden fra å bli for rotete, for her låter ethvert instrument, samt Eriks ilske vokal, som flammende brøl. Det soniske kakofoniske uttrykket kan bli litt voldsomt, og lyden er alt annet enn nekro.

Materialet er i overkant jevnt, ja sågar litt anonymt. Etter å ha hørt denne daglig i to-tre uker, burde mer ha festet seg. Noe skiller seg likevel ut. A Throne Below, blant annet, byr på litt stemning via melodiske gitarer i refreng-aktige sekvenser, mens Antikrists Mirakel (som ser ut til å være et bonus-spor) er lang, seig og drønnende som Satans marsjerende armé. Furor Diabolicus byr på habilt satanisk fyrverkeri, men personlige favoritter blir likevel Teufelsreich og The Fire of Power, som begge formidler djevelens vesen på respektabel manér.

Selv om heller ikke svenskenes sjette skive imponerer som håpet og ønsket, har jeg på sett og vis blitt litt betatt av Trident Wolf Eclipse etter utallige gjennomhøringer de siste ukene. Til tross for musikkens noe enkle vesen, er dens bombastiske sataniske virkning relativt effektiv. Og selv om dens atmosfære er begrenset, opparbeider skiva seg gradvis sin egen stemning av fandenivoldsk råskap.
Karakter: 4

Låt-for-låt -anmeldelser er nok den mest forhatte form for album-beskrivelser. I Shinings tilfelle, føles det likevel helt på sin plass å utsette deg for noe du mistrives med. Men seriøst, med relativt få låter med usedvanlig sterk individuell identitet, føles det naturlig å benytte en låt-for-låt -tilnærming, før litt generell informasjon og oppsummering.

Svart Ostoppbar Eld lukter til å begynne med av nyere Shining, uten å imponere for mye. Et par minutter passerer, og man tenker sitt. Men best som mørke skyer samler seg i hodet, tilskyes også musikken. Før tre minutter har passert sniker et panisk anfall av depresjon seg inn. Svart senker natten seg i lytterens sinn, og de vonde tanker kommer ikke til å slippe taket med det første.

Gyllene Portarnas Bro er med sine litt under sju minutter den korteste låten, foruten spor fem. Den åpner mer gråtkvalt enn den forrige avsluttet og viser med sine vel-smidde, sorgtunge melodier med all tydelighet at Shining med Varg Utan Flock sikter etter å forsvare dsbm-tronen.

Med Jag Är Din Fiende, blir Niklas & Co. litt tøffere i trynet. En tilsynelatende total likegyldighet med skjebne blir bare overgått av bitende bittert raseri mot livet, slik det forekommer. Slik det medfører smerte, hat og sorg. Her og nå. Et generelt døds-ønske deklareres, og spres utover som ringer i vannet ved drukning. Lekker og leken solo er i regi av Andy La Rocque (King Diamond).

Han Som Lurar Inom belager seg på heftigere driv og ubehagelig dissonans. Låta framprovoserer mistrivsel, og gjør det klart en gang for alle at du er mislykket og uønsket, ditt jävla avskyvärda människa.

Fans av Shining vet at spor fem tradisjonelt sett ikke er en helt vanlig låt. Siden III - Angst, Självdestruktivitetens Emissarie, har dette nummeret stort sett snarere vært forbeholdt et slags mellomspill eller tilsvarende. En pustepause mens man fordøyer verdens ubehag med en klump i halsen, en tåre i øyenkroken, en kule i kammeret og en langfinger rettet mot allmuen. Hvorvidt Tolvtusenfyrtioett er en pastisj av et klassisistisk verk, eller om den er skrevet for anledningen, får andre svare på. Framføringen er ved Olli Ahvenlahti (finsk pianist, komponist og dirigent).

Etter en kort trudelutt som på melankolsk maner veksler mellom håp og mismot, er det klart for finalen. Mot Aokigahara varer i nærmere ti minutter, og er i sannhet et dysterhetens opus. Fra akustisk gitar, sår renvokal og langstrakte glidende gitarer i Pink Floyd-landskap, som sammen nærmest illuderer en ballade for kuttede pulsårer, utvikler låta seg sakte mot et frenetisk, aggressivt raserianfall.

Ikke uventet er omgangskretsen rundt Kvarforth, som alltid, i stadig endring. Gitarist Peter Huss holder stand, og må dermed sies å ha blitt en band-veteran og fast følgesvenn. Andre-gitarist Euge Valovirta deltar i følge presseskrivet her på sin andre skive, men er ikke kreditert på Encyclopaedia Metallum, som hevder at han forsvant ut av bandet etter EPen (praktisk talt singel) Fiende, utgitt i november. Både bassist og trommis er byttet ut. Marcus Hammarström (tidligere Elvira Madigan, nå i Sterbhaus) og perkusjonist Jarle 'Uruz' Byberg (Urgehal, Blåhø, So Much for Nothing m.m.) utgjør ny rytmeseksjon.

Innspilling og produksjon er igjen gjort i Sonic Train Studios med hjelp fra Andy LaRocque. Skuffende nok har dynamikken skrumpet inn fra respektable DR8 på Everyone, Everything, Everywhere, Ends, til bare DR5 denne gang. Det gjør de mer intense partiene i musikken hakket mer slitsomme, men så er ikke musikken så veldig intens av natur. Den er mer introvert og depressiv, og som vi har lært å kjenne bandet, relativt progressivt anlagt. Basisen i produksjonen er klar og fyldig, med relativt distinkt bass. Og når alt kommer til alt, gjør det stort sett nytta.

Etter like i overkant av 41 minutter, har forhåpentligvis både band og lytter fått utløp for innestengt aggresjon, selvhat og fortvilelse i denne omgang. X - Varg Utan Flock er naturligvis ikke helt på høyde med V - Halmstad, men svenskenes tiende verk er i mine ører uten tvil det beste siden Halmstad og første halvdel av diskografien. De som tidligere har fulgt Shining, men som mer eller mindre har gitt opp, bør dermed sjekke ut denne skiva før de tyr til barberblader og sovetabletter. Når i tvil: du kan alltids ta ditt liv i morgen.
Karakter: 5+
Gorger tar ikke noe ansvar for leserens manglende vitale tegn.

Inspirasjonskildene er tilsynelatende mange og gamle, skal man dømme ut fra musikken. Og det er nettopp det vi skal. Pillars inneholder mye tøft av gammel hærkomst. Aberet er at blandingen blir litt potpourri; rotete og tilfeldig. I tillegg kommer jeg over enkelte riff som lukter mer enn velkjent. Det mest irriterende er likevel når jeg ikke klarer å plassere hvor jeg mener å ha hørt tilsvarende før.

Ta første låt, De Fundamenta Spiritus, som eksempel. Etter en spooky start med likheter til ett eller annet, fører en “Alison Hell”-overgang oss over i stereotypisk black/thrash-riffing, før partiet som ankommer ca 2:10. Jeg har det på tungespissen, men ikke faen om jeg klarer å komme på hvor jeg har hørt det før.

De to første låtene er lekne, men rotete. Som om alt av ideer må prøves ut samtidig. På de to siste låtene samles fokus i større grad, og variasjonen blir mer konsentrert. Spesielt stemningsfulle, og tildels doomske De Aeterno Praesentia borger vell for en ryddigere fremtid.

Javi håndterer selv strenger og tangenter, og har fått med seg L.O. på vokal, og Jordi Farré (Cruciamentum, Ered og Sheidim) på trommer. Det skal bli spennende å se hvilken retning trioen staker ut på framtidige utgivelser.
Karakter: 3+

Døds-kulten fortsetter der de slapp, med misantropisk satanisme drapert i vederstyggelig lyd. Noe man skulle tro ville etterlater en følelse av ubehag. Det er like fullt noe egenartet ved bandets hypnotiske driv og psykedeliske uttrykk som forhekser og appellerer mer enn det skremmer og frastøter. Ikke at vi av mørket lar oss avskrekke i alle tilfeller.

De forsøksvis støtende og krenkende tekstene er ført i pennen av Dirge Rep, og framført av Skagg sammen med Attila “the beast” Csihar. Skagg spiller også gitar, sammen med ytterligere et par gjester. Lava spiller gitar, mens Gjermund Fredheim (Orkan m.m.) håndterer gitar, barokkgitar og sitar. Ved første lytt, biter jeg meg ikke merke i bruken av cello, men etter hvert får jeg en aha opplevelse når strengene åpenbarer seg for sinnet, og trosser all fornektelse. De to damene Carmen Boveda og Gøril Skeie Sunde farger deler av materialet på adekvat moderat vis.

Selve materialet er ikke helt på klassiker-nivå, men det er solid, og måten det er ivaretatt og formidlet, gir musikken et nært fysisk nærvær som er med på å gjøre albumet meget fornøyelig. Instrumenteringen er levende, og gir musikken et særegent vitalt preg som gjerne uteblir hos mang en generisk og steril konstellasjon. Thurzurs kjærlige sadomasochistiske omgang med slagverket, Skaggs besynderlige forføring av kald piggtråd og Hoests distinkte, nesten amorøse måte å tukte bassen, sammen med gjestenes lidenskapelige forhold til respektive instrumenter, farger av på Cult Of The Goat, og videre på lytterens sinn. Gode dynamiske attributter bidrar også til et virkelighetstro lydbilde.

Noe magisk kan sanses allerede ved første lytt. Noe besynderlig som allerede da bærer bud om vokse-potensiale og slitesterk holdbarhet. Materialet vokser seg da også stadig sterkere. Giftige sporer inhaleres og havner i blodomløpet. Den hallusinogene virkning lar seg ikke umiddelbart merke ved, men gradvis og umerkelig blir fanden på veggen tredimensjonal, før han river seg løs fra tapetet og danser som i transe på travende hover blant veltede møbler. Noe som likevel føles som den mest naturlige ting i verden for en perpleks lytter.

Fans av Cult Of The Dragon vil uten tvil omfavne Cult Of The Goat i samme grad. Deathcult fortsetter der de slapp, med en naturlig oppfølger uten pretensiøs utvikling. Når et bands identitet har rikelig signatur, er bevaring gjerne like mye verdt som videre evolusjon. Den eneste reell endring, på godt og vondt, er lyden som er ryddigere denne gang. Den er fortsatt skitten, men fordervelsen er foreviget i knivskarpe bevegelige soniske bilder.
Karakter: 4+