Sar Isatum kommer fra Colorado, og er fra naturens side vant til det majestetiske og storslagne. Med respektabel stahet og urokkelig pågangsmot, nekter herrene å framstå som som mindre mektige og storslåtte enn deres hjemlige overdådige skue, Rocky Mountains.

Tross inspirasjon fra en rekke skandinaviske “true” black metal bands, velger Sar Isatum altså å gå for en episk variant hvor orkestrale elementer bidrar til å fremheve mentale visjoner av evig pinsel i flammehavet. Med teft for struktur og melodi, maner bandet frem flakkende skygger på kolossale sotete bergvegger i Helvete AS, Avdeling D - Skjærsilden. Avslutningslåta Halls of Pestilence er riktignok skrevet av Lord Dahthar, men glir likevel fint inn i ilden.

I avgrunnen runger skjærende gitarer og tordnende trommer mens demoniske stemmer freser fra ildens monolittiske flammer. Skal man først te seg som profesjonelle aktører og agerer erfarne artister på høyden av sin karrière, for det er tydeligvis der Sar Isatum har bestemt seg for å være, kreves også en produksjon det ikke lukter gutterom av. Der kommer Shane Howard (Martriden) i Sawn & Quartered Studios inn i bildet. Shurpu har fått en lyd-drakt som praktisk talt setter høyttalerne i brann. (Mitt uheldige anlegg for metaforisk tale kan dessverre medføre at jeg etterlater et noe overopphetet inntrykk.) Dynamikken er, som så ofte ellers, uheldigvis ikke mye å skryte av, men saftig intensitet og ildfull trøkk er tilstede i full monn.

Bandet har funnet tematisk inspirasjon fra eldre sivilisasjoner, som Mesopotamias sumerere og deres herskende guddommer i underverden, Anunnaki, noe som gir tekstene en litt annerledes vri. Selv bandets navn er lånt derifra, og betyr Ildens Konge på sumerisk. Ta låta Chenoo som et eksempel. Den omhandler en ond menneskeetende is-kjempe ved samme navn. Chenooer stammer fra legender fra Wabanaki-kulturen (indianer-stammer fra de østlige grensetraktene mellom USA og Canada), og er forhenværende menn som har blitt besatt av onde ånder eller som har påført seg selv en forbannelse. De som utførte utilgivelige handlinger i henhold til rådende skikk og bruk, som for eksempel kannibalisme eller det å ikke dele av sin mat med en som sultet, kunne risikere at hjertet frøs til is, og vedkommende ble en Chenoo.

Når Sar Isatum trår til med hissig riffing, gnistrende og forrykende tromming, kullsvart vokal og bombastiske symfoniske stemninger, er jeg på ingen måte vanskelig å be. Lyden kunne med fordel vært mer dynamisk anlagt, og materialet kunne vel vært mer fantasifullt og minneverdig, men det blir småplukk. Især det sistnevnte, for bandet har snekret en samling gripende låter med god variasjon på sin 35 minutter lange debut, og jeg trives veldig godt enten de gir full pinne eller kverner over seigere temaer.
Karakter: 5

Foreløpig strømmes kun tittellåta på Bandcamp (nedenfor). Du kan i tillegg til den vedlagte lyrikk-video til Chenoo se en bilde-collage video til låta Sar Isatum, samt høre låta med det adekvate navnet Black Gate på YouTube.

^*Jeg teller ikke med Variations of Violence, som bestod av instrumental-versjoner av låtene på skiva III - Violence & Variations, og det gjør tydeligvis ikke Aosoth heller.

Bandet ble startet av vokalist MkM (Martröð, eks-Temple of Baal), som også grunnla Antaeus, og består også av bassist INRVI (grunnlegger av VI og tidligere medlem av Antaeus) og gitarist Bst (The Order Of Apollyon, VI, Temple of Baal, live for Antaeus m.m.), som også har komponert materialet på dette albumet, og som i tillegg har tjent som produsent i sitt BST Studios. Trioen har i tillegg rekvirert tjenester fra gitarist Saroth (The Order of Apollyon, Temple of Baal, live for Antaeus og Aosoth, m.m.) og session-trommis T.
Innavl er som kjent et familiært fenomen i svartmetall-scenen.

For eventuelt uinnvidde, spiller Aosoth kaos-dissonant kaleidoskopisk svartmetall, en subsjanger det tok meg forholdsvis lang tid å få under huden. Jeg tilhørte ikke menigheten når Deathspell Omega lanserte sine første verk, men sjangeren har krøpet på meg med reptilsk list, og kravlet under huden som lumske parasitter med årene. De fire år jeg har brukt på å misjonere for bedervet metall, befengt med perverterte ukvemsord, har virkelig gjort underverker. Om det alene er årsaken til at jeg i skrivende stund setter denne skiva høyere enn forrige verk, er jeg likevel ikke så helt sikker på.

The Inside Scriptures er et godt eksempel på den type ufyselig musikalsk uttrykk jeg sikter til. Atonale toner med ubehagelige stemninger presenteres i en kakofonisk virvelvind av brutal riffing, besynderlige gitarlyder, virvlende trommer og avsindig avsky fra helvetes strupe. Musikken behager likevel meget godt. Den flyter naturlig med god variasjon i de ulike instrument-seksjoner. Makaber stemning av misnøye og mismot bølger og bukter seg, vrir og vender på seg i ubekvem lidelse. Kjappe og intense partier glir umerkelig sammen med seigere sekvenser. Og jeg trenger neppe å fortelle deg hvilke nedrige stemninger disse avsondrer.

Lyden er fyldig rungende, som buldrende ekko fra steinras i tunneler dypt nede i jordens indre. Og raset tar aldri slutt. Det er nemlig bra med lengde på Aosoths komposisjoner. Tre av seks låter ligger rundt ni minutter hver, mens de resterende spriker, men holder et snitt på sju. Altså snakker vi åtte minutter i snitt totalt, som med seks låter altså utgjør omtrent 48 minutters spilletid.

Jeg har kun hørt album nummer III og IV fra de forrykte franskmennene. Det begynner dog å bli en stund siden, og alt i alt har jeg nok hørt V flere ganger. Dermed ønsker magefølelsen å favorisere dette siste verk fra forkvaklede franskmenn. Forstanden ber meg dog helle kaldt vann i blodet før jeg får for mye vann på mølla. En ting er uansett sikkert etter minst et dusin gjennomhøringer: V: The Inside Scriptures vokser til en real helvetes-visjon!
Karakter: 5+

EDIT 17.11.17: Albumet strømmes nå i sin helhet på YouTube.

Det løper en rød tråd gjennom Sterbende Erde (Den Døende Jorden). Planetens krevende, storforlangende og dekadente parasitter; menneskerasen, har lagt planeten øde. Igjen. Hver nye start etter menneskehetens fall, har resultert i ny undergang når makt, begjær og forurensning igjen tipper naturen ut av balanse. Et fåtall mennesker, spredt for alle vinder, har overlevd, og kjemper nå sine separate kamper for tilværelsen i denne dystopiske post-apokalypse. For de beleste kan det nevnes at bandet er inspirert av Stephen Kings The Dark Tower og Dan Simmons' Hyperion Cantos.

Konseptet kommer naturligvis med en god dose samfunnskritikk som her framføres på raspende tysk. Et kledelig språk for skarp refs av den fungerende skjødesløse framtreden. Kun låten Signal of Sorrow framføres på engelsk. Denne inneholder også nydelig cello, framført av Lestaya (Ferndal). I tillegg gjester ei Ricarda Krabbemeyer på piano i nest siste låt og vokal på nest første låt samt nevnte engelskspråklige låt. Videre leverer Alboin (Ferndal, Eïs) keyboard-bidrag på tre spor.

Bandets sorte metall er av sørgmodig karakter, og kler konseptet godt, med kalde, nakne melodier, kvass vokal og nådeløst driv. Bandet sammenlignes etter sigende med aktører som Helrunar og nevnte Eïs, og det er ikke vanskelig å finne likheter mellom disse. Musikken har en kjølig, fortapt stemning av håpløshet, og føles på sett og vis nokså monoton, men det skjer nok i rytmikk og gitararbeid til å forhindre en fullt ut repetitiv helhet. En viss likelydende atmosfære er likevel ikke til å unngå. Jeg liker uttrykket, men trøtner likevel noe utover albumets første halvdel.

Det tar seg likevel opp mot slutten, da de tre siste av i alt syv låter, skaper større innlevelse hos denne lytter. Etter herlig In der Asche der Alten, ei seig låt med standhaftig stemning og glødende rå vokal, makter også Todesmarsch II: Verbannung å skille seg ut en hel del. Selv om jeg hadde sett bort fra de fengende viking-pregede melodilinjene, har rytmikken et eget driv som forsterkes av frådende vokale forbannelser. Den påfølgende tittellåten som dermed avslutter verket, varer i ti minutter, uten på noe vis å bli innpåsliten. Denne begynner dempet og rolig, men låta er mangefasettert, og byr på rikelig god melodi og driv.

Albumet er spilt inn og produsert i Klangschmiede Studio E under ledelse av eier Markus Stock (Empyrium, The Vision Bleak m.m.). Lyden er kledelig intens og trøkk-full, selv om dynamikken er ofret for fyrrig temperament. Det låter likevel bra, og når musikken er på sitt beste koser jeg meg grassat. Albumets første halvdel er ikke dårlig, men legger likevel en liten demper på mitt tilløp til overivrig utdeling av superlativer. I snitt lander jeg på fire poeng, og for å være litt snill, kan jeg vel konkludere med at de siste 22 minuttene uansett rettferdiggjør anskaffelse.
Karakter: 4