Debemur Morti Productions, 27.10.17 Blut Aus Nords diskografi er avsindig fransk svartmetall i et mikrokosmisk nøtteskall. Bandet har gjennom mer enn 20 år representerer det meste av ulike innfallsvinkel på sort vanvidd fra et land hvor mental ubalanse ofte står sentralt når menneskets mørkere sider skal portretteres i kunstnerisk form. Absinten må ha penetrert det franske DNA grundig, og tatt permanent bolig.
Bandet kan på ingen måte sies å ha vært forutsigbare gjennom årenes løp, da deres ravende galskap stadig går inn i nye faser.
Din obskure venn(?) Gorger har på sin upålitelige side fulgt Blut Aus Nord siden What Ones Was... Liber III, en EP som tilsynelatende ikke falt helt i smak i for ganske nøyaktig tre år siden. Etter skiver som blant annet The Work Which Transforms God og 777 - Sect(s), fremsto den trolig som en anelse skuffende. Triunity-splitten fra 2014 falt bedre i smak, selv om heller ikke den var helt på høyde med tidligere bravader. Memoria Vetusta III: Saturnian Poetry, sluppet for to år siden, så bandet bevege seg vekk fra kosmiske og industrielle dimensjoner, og inn i naturens sfære. Og jeg likte meg der. Jeg trivdes dårligere med Codex Obscura Nomina, splitten med Ævangelist*, hvor syntetisk industriell ambiens rådde grunnen. Blut Aus Nord er imidlertid tilbake slik vi “kjenner” dem, altså annerledes, stadig i endring, men likevel velkjent. Og en rabid psykoaktiv substans blandet med glassbiter og arsenikk pumpes igjen gjennom venene.
Alice Cooper ga en gang for lenge siden ut et album ved navn Welcome to my Nightmare. Den tittelen kan også være beskrivende for verket Deus Salutis Meæ. De eksentriske franskmenn foretar denne gang et dypdykk i eklektiske mareritt. Deus Salutis Meæ er en uvirkelig reise i besynderlige og sterkt alarmerende dimensjoner. Via skrekk-inngytende dissonans og industrielle undertoner med beskjedne assosiasjoner til Slagmaur*, for ikke å glemme en fornemmelse av selvforaktende okkult seremoni, skapes en stemning av abnorme negative stemninger i et hjemsøkt, forlatt hus i kombinasjon med en overdosert hallusinogen bad-trip.
Deus Salutis Meæ er et klaustrofobisk, trykkende mareritt i stand til å mane frem de mest uhyggelige bilder. Personlig får jeg opp visjoner av en underernært sekt med angst i blikket og infiserte sår på kroppen. I kollektiv transe utfører de selvdestruktive riter. “Tukt meg, straff meg, pin meg, torturer meg, utslett meg langsomt, og tilintetgjør så alt levende liv.” Deus Salutis Meæ levner ikke mye rom for positive vibber og lystige tanker.
Det er da heller ikke meningen. Svart metall skal portrettere de mørkeste avkroker av sinnet. Noen er uimotståelig tiltrukket av mørket. Atter andre føler hat og avsky på kroppen. For noen fungerer et dykk i misère som den rene katarsis, og det ofte banale livet forøvrig, fortoner seg som mindre usselt etter en rensende sonisk seanse i skjærsilden. Uansett motiv; Blut Aus Nord byr på totalitær kullsvart dystopi uten tegn til håp og glede. Vi skåler i cyanid og lever ut våre verste sider i kollektiv, asosial og introvert fellesskap ved å spinne Deus Salutis Meæ i ensomhet i det dunkle lys fra et enslig, flakkende stearinlys. Karakter: 5+
Osmose Productions, 27.10.17
Det er av høyst naturlige årsaker ikke mulig å vite med sikkerhet hva som er det beste blant all den musikk man uvegerlig går glipp av. Magefølelsen tilsier imidlertid at skiva Thavmial er høyt oppe på listen over de beste godsakene jeg i utgangspunktet misset i 2014.
Den forrykende kullsorte stemning og underkjølte piggtråd-furore franskmennene skapte på sin andre fullengder, omlag ti år etter å ha startet sin ferd, er ubetalelig i all sin grimme og mannevonde intensitet.
Det mest naturlige av spørsmål melder seg dermed...
Kan Caïnan Dawn leve opp til forgjengeren med sitt nye opus, F.O.H.A.T?
I denne franske sekt finner vi medlemmer fra blant annet Barús, Maïeutiste, Himinbjorg og Allobrogia. Skal man dømme ut fra medlemmenes tilhold i øvrige konstellasjoner, borger naturligvis alt for kvalitet, men som nevnt har Caïnan Dawn for lengst selv bevist at de vet å levere varene.
CDen slippes nå, mens dato for vinyl-utgivelsen er satt til slutten av november.
F.O.H.A.T er en transcendental bindende enhet av all kosmisk energi som opptar universet, forteller presseskrivet, og fortsetter med å beskrive albumet som en personifisert vital elektrisk kraft og det siste steg i en reversert utvikling som ender med destruksjon på førsteskiva Nibiru (2011). Ta det med ro. Jeg er like forvirret som deg.
Gitt denne vinklingen, nærer jeg instinktivt en viss frykt for et mer eterisk, eklektisk og ambient verk fylt med avantgarde lydkollasjer og minimalistisk svart helvetesild. F.O.H.A.T har riktignok adaptert noe av dette galaktisk spirituelle i sitt nye okkulte verk, men min frykt for overdrevent utsvevende kosmisk støy er likevel ubegrunnet. Ambiens forefinnes, men bidrar bare til å øke albumets hypnotiske evne mellom sekvenser hvor frenetisk avsky fosskoker som kullsvart tjære.
Universet, portrettert av Caïnan Dawn, er ikke et rolig, harmonisk sted fylt med tomrom og stillhet. Rasende kometer, radioaktive partikler, detonerende og kollapsende stjerner og altoppslukende krefter fra sorte hull, skaper destruktivt kaos hvor enn man snur seg. F.O.H.A.T er en symfoni for den intergalaktiske dommedag. Så for å svare på spørsmålet: Caïnan Dawn svikter på ingen måte. Selv om forgjengeren er å anse som en moderne klassiker, ligger F.O.H.A.T på omtrent samme nivå. Fra et rent svartmetallisk perspektiv, var Thavmial hakket kvassere, men franskmennenes nye verk, bestående av litt mer hypnotisk melodi, leverer igjen udiskutabel sortsvidd musikalsk kvalitet.
I en regnskur av meteoritter, alt skal forgå.
I et Inferno av hete, endetiden er nå. Karakter: 5+
