Tyskerne er ikke snauere enn at de byr på hele 67 minutter ny musikk. For fans av pagan metall som ikke kjøper mye ny musikk, og som setter pris på “mye for pengene”, er det kan hende et varp. For alle oss andre, som forsøker å gå glipp av minst mulig, blir dette i overkant mye å fordøye. Og for en skribent; mye å presentere. Reminiszenzen... presenteres riktignok som et tredelt verk, men jeg aner fremdeles ikke hvor skillet mellom de ulike akter går.

Mitt første og eneste møte med Andras, er deres femte skive, Iron Way (2008). Ei skive som jeg vagt erindrer som ålreit, skjønt ikke så mye mer. Reminiszenzen... forekommer meg noe bedre, om enn heller ikke denne så alt for minneverdig. Lengden på verket må nok ta noe av skylden. Å få albumet i sin helhet under huden er en tidkrevende prosess. En tålmodighetsprøve er det dog ei, for musikken er slettes ikke ueffen. Enkelte av de 13 sporene kunne med fordel vært luket ut, som de intetsigende mellomspillene Die Tilgung og Anewand, samt den smått generiske låta Der Blinde Mann, men jeg kjeder meg i grunn så og si aldri.

Reminiszenzen... ser Andras kombinere svart og pagan/viking stemninger med et islett av symfonisk bakgrunns-teppe. Låter som Black Rain og Zenit kan stå som eksempler på synth-orkestrering. Bandet varierer også greit gjennom skiva. Mens en låt som Phantasma byr på tøff habil rytmikk, svartsvidd hekse-vokal og dugelig driv, har Blessed in Sin mer preg av black'n'roll, mens Altar der Finsternis roer kraftig ned. De siste fire låtene kan alle sies å bidra med ganske fine melodier og stemninger, om enn i noe varierende grad.

På sitt beste leverer bandet på høyst akseptabelt vis. Dessverre holder ikke alt samme anstendige nivå. Skiva hadde kommet bedre fra det hadde den vært kuttet ned til tre kvarter, men alt i alt synes jeg det er mye bra her.
Karakter: 4-

Man trenger ingen diagnose for å se mørkt på tilværelsen, skjønt man kan ikke utelukke nærværet av ymse post-treumatiske dissosiative lidelser i omløp når bandets atonale toner skrider til verks.

Heir er ikke like kaleidoskopisk anlagt som enkelte av sine landsmenn. De benytter noe monotoni, men presenterer det med kakofonisk intensitet og nok glidende variasjon til å skape hypnotiske stemninger uten å kjede lytteren.

Albumet Au Peuple de l’Abîme, hvis tittel kan oversettes til “Til folket i avgrunnen”, tar litt tid å få under huden. Det hele kan lett framstå som noe abstrakt ved første lytt, men dets stemninger av mistro og antagonisme, portrettert på lidenskapelig vis av mørke passasjer av sortsinn og hamrende frenetisk avsky, danner snart nok en egenartet suggerende sfære. Bandet har noe av nevnte kaleidoskopi, som ligger latent og får utløp i rastløse anfall, men har også arvet deler av sin personlighet fra svartmetallens depressive undersjanger.

Bandet fremstilles som black/sludge på Encyclopaedia Metallum, men det var mer tydelig på EPen Asservi (2016) (hvis spor også figurerer på en splitt sluppet samme år). Et doomsk preg finnes fortsatt, men det blir da mer nærliggende å snakke om black/doom på de steder hvor de tyktflytende strømninger gjør seg gjeldende. Passasjer med intensitet, full pinn, trøkk, diabolske stemninger og/eller djevelsk raspe-vokal, forhindrer imidlertid benevnelsen black/doom fra å oppfattes som dekkende for hele Au Peuple de l’Abîme.

Heir dømmer menneskeheten nord og ned, og levner intet håp. Akkurat det kan jeg leve fint med, for kvintettens dystre dystopi presenteres med adekvat suggesjon.
Karakter: 5-

Encyclopaedia Metallum antyder at trommene i senere tid er overtatt av Kauko Kuusisalo (Gorephilia m.m.), mens strenge-seksjonen er forsterket av gitarist Tohtori Antikristus. Presseskrivet derimot går langt i å antyde at den originale besetningen er alene om innspillingen av dette verk. I så fall er det Darkseer Inculta som håndterer trommer i tillegg til å frese foran mikrofonen, mens Lux Tenebris tar seg av gitar og bass, i tillegg til bakgrunnsvokal og øvrige skrik. Karene har besøkt Blackvox Studio, og fått en produksjon som klart og tydelig fremhever detaljene i deres kjølige landskap.

Gitarene er kvasse som skinnende istapper som reflekterer lommelyktens spinkle stråler i isgrotten. Trommene drønner som isbreen når voldsomme krefter får tonnevis av bunnfrossen is til å slå sprekker. Vokalen er herlig ru og rivende over gitarens sørgmodig gråtende jammerkvad.

Aegrus formidler dunkle stemninger av depresjon, hat og avsky. Skarpslipte gitarstrenger, svartsvidd vokal og dystre riff som drysset sot, har ofte for vane å formidle negativitet med en eim av stolt fandenivoldsk stahet. Thy Numinous Darkness skiller seg likevel ut med eksepsjonelt sterke melodiske stemninger.

Vibber av Windir, dog heldigvis ei for markante, melder seg til tider i bandets heftige teft for melodier. Kanskje især i Psalms of Satan, hvor også vokalens rytmikk peker i samme retning. Flere låter fortjener å nevnes. Blant annet Embodiment of Chaos. En fasjonabel start på et 47 minutter langt verk. Jeg velger likevel å belyse Transcendence, en nydelig avslutning hvor vemodig melankoli renner i strie strømmer.

Aegrus leverer med bravur. Atmosfæren av å trosse mismot og motstand ved hjelp av pågangsmot, oppbrettede armer og sammenbitte tenner, formidles på formidabelt vis via nydelige melodier og sylskarpt lydbilde som lyner i gjenskinnet fra stålisen som henger som frosne stalaktitter fra grottens islagte tak. Thy Numinous Darkness har blitt spilt mye de siste ukene, og det med god grunn. Jeg drister meg til en sekser, da skiva er blant det feteste jeg har hørt på en god stund.
Karakter: 6-

The Spirit har en spirit, et sound, en ånd av tidlig melodisk ekstremmetall, og selv om likhetstrekkene ikke er markante, får jeg enkelte vibber av band som Dissection og Immortal rundt At the Heart of Winter. Stilen er tildels mild, uten å bli for snill, for karenes midt-tempo black/death har rytmer og driv som er lett å like. Det er likevel guttas teft for gode melodier og strukturer som i størst grad gjør seg bemerket.

Enhver sekvens gjennom disse 38 minutter er forsåvidt ikke like engasjerende, men helheten kan sies å ha bemerkelsesverdig god låtskriving. Utførelsen er det heller ingenting å si på. Innspillingen er samspilt og lyden er god. Kvartetten benytter en klassisk instrument-fordeling, i tillegg til at også vokalisten håndterer øks. Jagende trommer og forblåste riff kommer tydelig fram, samtidig som svart vokal av den tydelig artikulerte typen legger seg på toppen.

Til førsteskive å være er Sounds From The Vortex et imponerende skue. Og den er ikke bare “god til debut å være”. Hør blant annet låta The Clouds of Damnation, og nyt variasjonen i fluktuerende og oscillerende gitarer og piskende perkusjon, eller Illuminate the Night Sky, med sine oppbygninger, varierende og nedstrippede passasjer, og stemninger av fortiden.
Karakter: 4+