Unspeakable Axe Records, 29.09.17
Det finnes et tåkelagt sted under tykt og loddent skydekke, et eller annet udefinerbart sted i de ekstrem-metalliske landskap. En slags Gufseplassen, hvis kulturelle røtter ikke er helt i overensstemmelse med hverken de av svartmetall, dødsmetall eller thrash.
Neida, Occasvs har ikke funnet opp en ny sjanger. Det finnes andre som dem. Men selv om elementer kan spores tilbake til konkrete røtter, lukter ikke helheten fullt og helt av hverken det ene eller det andre.
I tillegg må Nocturnal Majestic Mysteria kunne sies å skille seg litt ut.
Black/death er en hybrid som ikke nødvendigvis smaker distinkt av hverken fugl eller fisk, men snarere som en kombinasjon eller noe mer diffust midt i mellom. Det er fristende å si at det er der vi finner Occasvs, skjønt duoen ligger nok noe nærmere svartmetall, når sant skal sies.
Bandet kommer fra Chile, noe det ikke lar seg gjøre å høre. Deres ekstremmetall er variert og eklektisk, med aparte undertoner av lettere avsindig galskap. Den er i tillegg omringet og infiltrert av symfoniske tilsnitt. Den ni minutter lange introen Andante nocturno Op.7 består blant annet av lyder fra naturen, strykere, brass, piano og harpe i et stemningsfullt Fjoergyn/Dimmu/Haggard-aktig samspill, med klar lyd ulikt det meste fra Chiles rabiate undergrunn.
Der stopper imidlertid alle likheter med nevnte band. De to aller siste låtene er så vidt noe lengre enn introduksjons-stykket, om enn ikke mye. I mellom finner vi tre låter på seks minutter, og et lettere psykedelisk mellomspill på bare to, hvor felene kviner og jamrer, gråter, ynker og bærer seg som sjeler i skjærsilden. De orkestrale virkemidler får stort sett hvile når de ordinære låtene setter igang, men en klassisistisk ånd hviler like forbannet som en hjemsøkende ånd over materialet, takket være vokalen.
Svart, hvesende knurring, raspende forbannelser og truende growls strømmer riktignok ut av skjulte kriker og kroker i den trolske skogen, men når vokalist Nolvz byr på sin gregoriansk-operatiske uttrykksform, gir det musikken en uvirkelig og dramatisk okkult seremoniell stemning. Med låter som vrir og bukter seg, blir materialet som et livaktig ormebol, og med rikelig stemning og trøkk har også Nocturnal Majestic Mysteria med det blitt ei interessant og god skive som er lett å anbefale. Karakter: 4+
Trollzorn, 29.09.17
For to år siden var vi innom tyskerne i Thyrgrim i anledning deres femte skive Dekaden. Jeg anså skiva som meget bra, og så frem til en ny runde med upolert tristesse og skarp aggressiv piggtråd.
Tyskerne kan ikke akkurat sies å skuffe, men for høye forventninger kan også slå feil ut.
Vermächtnis endrer ikke nødvendigvis unødvendig mye på oppskriften, og er igjen ei god skive, om enn ikke helt i toppsjiktet.
Vokalist Kain skriker med glassbiter i strupen, og skal ha for trøkk og skarp artikulering. Noe større stemmeregister er det likevel ikke snakk om, og hans smertefulle skrik kan således bli vel ensformig i lengden. Musikken er dog alt annet enn monoton.
Gitarene har et snev av minimalisme. Strengene føles avkledde. Men de er ikke forsvarsløse. De utgir seg kan hende for å være litt mer uskyldige enn hva de i realiteten er. De formidler sine stemninger på mer enn adekvat vis uten større fylde og trøkk i lydbildet. Mismodige og antagonistiske stemninger får like fullt en ruvende dybde, der disse kastes frem og tilbake som ekko i ditt tomme og apatiske indre.
Materialet er godt, om ikke revolusjonerende. Bandet kan kunsten å skrive dyster satanisk avsky, og fremføre det med fandenivoldsk stolthet. Vermächtnis har nok ikke vokst like mye som Dekaden, men det kan like gjerne skyldes en hektisk hverdag med mindre tid til rendyrket konsentrasjon i senere tid. At albumet varer i intet mindre enn 55 minutter, gjør det heller ikke lettere å nyte det uforstyrret i sin helhet. Men du får i hvert fall mye melankolsk avsky å nyte gjennom høstens ferd mot vinter. Karakter: 4
Se albumtraileren og hør låta Die Heilung dieser Welt.
Vokalist Kain skriker med glassbiter i strupen, og skal ha for trøkk og skarp artikulering. Noe større stemmeregister er det likevel ikke snakk om, og hans smertefulle skrik kan således bli vel ensformig i lengden. Musikken er dog alt annet enn monoton.