Det eneste vi vet, med den sikkerhet man kan forvente fra noe man har lest, er at denne dunkle duo ble startet for syv lange eller syv brede siden.
Den svartmetall Nattverd framfører, føyer seg pent inn blant sine artsfrender fra nittitallet. I de dager var den stemning man formidlet vel så viktig som infernalsk råskap. Likeledes var individuelt særpreg nærmest en forutsetning for full aktelse. Etterhvert som alle tenkelige mellomrom i diversiteten mellom de større og mer kjente aktørers signaturer ble fylt ut, og alskens kloner sørget for å dobbeltbooke alle de vanligste uttrykk og gjøre dem mer generiske, har det blitt stadig vanskeligere å finne sin egen sti i et landskap av allerede nedtråkkede elgfar og kutråkk.

Der føler jeg at Nattverd har lyktes godt. Vage assosiasjoner dukker riktignok opp, men jeg har ikke lyktes i å finne noe konkret å referere til. Bandets svarte stil blander råskap og doomsk antagonisme på en måte som kan minne en anelse om black'n'roll, men som likevel ikke hører helt hjemme i den båsen. Musikken har et dystert men også stolt satanisk preg. De to (eller i praksis tre) leverer ilsk svart avsky med blasfemisk budskap, og gjør det med ungdommelig iver og hodene høyt hevet.

Den svarte vokalen er i utgangspunktet ikke min favoritt, men den glir likevel nokså naturlig inn. Især i et fandenivoldsk manifest som Lucifers Blod. I tillegg benyttes forholdsvis mye snakkevokal. Denne kan minne noe om den man finner i den nydelige låta Mørkefødt av Djevel, om enn utført med dialekt fra sørøstlige del av landet. Denne vokalformen utgjør en vesentlig del av skiva, og funker så bra at den er med på å gi Vi Vet gud Er En Løgner noe av den identitet man så ofte savner. Påfølgende Sjeler i Brann skiller se også ut, med sine iskalde og mørk betraktninger. Det gjør i tillegg Stille som Stein..., som senker “en skyggefull tristhet” over publikum.

Lyden er råtten. Rå og upolert, rett fra levra, med god dynamikk. Altså velegnet for sitt ønskede klientell. Utførelsen smaker litt som smågrønn banan, ikke helt moden, men den tekniske kapasiteten er likevel fullt og helt tilstede. Hør for eksempel fra 3:15 og frem til 4:00 i tittellåta for en grei demonstrasjon. Hvorfor bandet da forekommer meg noe uferdige eller ferske, er noget diffust, og vanskelig å forklare, selv for meg selv. Materialet er langt over pari hva minneverdig riffing angår. Mot normalt, finner du den slags over hele linja på Vi Vet gud Er En Løgner. Ta Du Gudfryktige Orm som et nærmest tilfeldig eksempel. Begynn hvor som helst, og noe fett og nytt er der, eller ikke langt unna. Det gjelder i grunn så mange låter. I tillegg har jeg ingenting å utsette på perkusjonen. Selv når jeg leter etter feil.

Dette er bare begynnelsen. Sanne mine ord. Vi Vet gud Er En Løgner er helt på grensen til Meget Godt, og disse særs lovende bymusikantene fra Førde vil nå langt. De er sannsynligvis allerede godt i stand til å rispe opp hjerterota på dem som trives best dypt i undergrunnen. Jeg kjenner at det svir selv.
Karakter: 5-

Min venn, Hr. Islander på No Clean Singing presenterer også sine velvalgte ord angående skiva, før han (i motsetning til gnitne meg) byr på full stream.

I forrige uke tok vi for oss Urarv, hvor vi for møtte på Trish, som kommer fra Canada, men som har forflyttet seg til Skandinavia, med periodevise opphold i henholdsvis Norge og Sverige. Som i Urarv, spiller hun også her trommer. Vokal og gitar håndteres av hennes partner, Obscura, som kommer fra Nederland, og har erfaring fra blant annet Draugur.

Presseskrivet beskriver Asagraums debut som “a blast from the past”. De to damene dveler ved skandinavisk svartmetall av den gamle skolen, men evner like fullt å konstruere forkullet avsky som låter friskt. Det er som om de to kompenserer for sin uortodokse line-up ved å servere ekstra solid krutt. Slike utenom-musikalske aspekter har lett for å gi overdreven oppmerksomhet på feil grunnlag, et fenomen som i sin tur gir hatere blod på tann. Det burde Asagraum kunne unngå, da debut-materialet er robust som faen. Og om de skulle bli et offer for de tabloide mediers tilbøyelighet til å prioritere feil perspektiv, burde selv skeptiske kjennere gi dem deres fortjente anerkjennelse, for damene gruser mye av den utvannede driten som oversvømmer dagens marked.

Obscura skriker alt hva strupen kan tåle, og overgår de fleste av sine (relativt få) kvinnelige konkurrenter, og ikke så rent få mannlige i samme slengen. De ordene som kan tydes går alle i favør av ærbødighet for hinmannen. I tillegg ser jeg for meg at det levnes lite respekt for stort annet, selv om det kun blir spekulasjoner. Trish Kolsvart følger opp med rytmer som av ville klover fra demoniske hester i Oskoreias følge i natten. Damene holder ikke tilbake en tomme, og leverer begge godt over pari.

Uttrykket er hissig, kjapt og djevelsk i stemning. Obscuras riffing er utelukkende kald og fiendtlig. Samtlige låter har riktignok ikke de minneverdige riff man finner i førstelåta Transformation, men jentenes nekrotiske driv fester sine kjøttkroker i ditt forfrosne legeme, og haler deg med på sin balstyrige ferd gjennom underverdens isøde. Potestas Magicum Diaboli brenner nemlig med en isende kald flamme så underkjølt at faren for forfrysning eller frostskader i sjelen er høyst reelle.

Ave Sathanas, hill Asagraum.
Karakter: 5

Hele albumet kan høres via Black Metal Promotion.

At noen liker Drawn Into Descent, kan jeg godt forstå, men at den er enestående er jeg ikke over måte enig i. Det er ei nokså flott skive av typen lett melankolsk, rolig og atmosfærisk doomsk svartmetall. Bandet er mer opptatt av å skape stemning og konstruere vitale strukturer med en lett progressiv variasjon, enn å formidle dyptfølt smerte eller avsky.

Melodiføring og rytmikk er konstruert for å være i kontinuerlig bevegelse, og instrumenteringen er godt utført. Gitarene framfører mye melodi, og den er smått sår og mismodig, men ikke tåredryppende vemodig og frustrert nok til å tangere den depressive undersjangeren.

Problemet for min del er at musikken faller litt mellom to stoler. Den er trist, men ikke motløs, doomsk, men ikke tung og seig. Den framviser intet nagende hat til verden, men drukner heller i selvmedlidenhet. Vokalist B. raspe-skriker i smerte, men hans tilgjort gråtkvalte stil treffer ikke de samme nervene som Grishnackh på tidlige Burzum utgivelser.

Musikken er avslappende, all den tid man liker atmosfærisk black metal av den såre typen hvor tungsindighet presenteres på en smått sytete måte. Albumet avgir rikelig melodisk tristesse som fremkaller en bedrøvet følelse av tomhet, og bandet fortjener hederlig omtale for å unngå monotoni ved å alltid være i bevegelse.
Jeg kan fint høre på skiva, men for meg personlig blir uttrykket en smule for emo, og helhetsinntrykket litt for lite spennende og interessant. Jeg er imidlertid sikker på at andre kan finne mye å deppe til på Drawn Into Descent, så forsøk heller selv.
Karakter: 3