De tidligere regjerende segmenter fra De Dødeliges Senat er skjøvet lengre ut på siden av maktens sentrum, mens Det Orkestrale Midtparti har inngått koalisjon med moderate fragmenter innen Det Naglebelagte Hofteparti og et tettere alliansen med Jazza Parlamentarikeres Valgallianse.

Shade Empires musikk er nærmere symfonisk black metal nå, men fremstår som temmelig rolige, svevende og behagelige. Selv om finnene er frommere enn tidligere, og en harmonisk atmosfære dominerer, finnes det fortsatt gnisninger innad som kommer til overflaten. Kontroversene skaper dog ikke de største og mest krisemaksimerte overskrifter. Musikken er i alle tilfeller hverken blodfattig eller tannløs, og definitivt ikke monoton.

Paralleller kan (igjen) trekkes til aktører som Dimmu Borgir og Carach Angren, men det vil gi et misvisende bilde av et samlet storting dersom man ikke også tar hensyn til de snillere segmenter av nasjonalforsamlingen. Også mildere aktører, som for eksempel Fjoergyn^*, Be'lakor^*, Ne Obliviscaris^* eller Draconian^*, bør tas med i beregningen (uten direkte sammenligning forøvrig) for å skape et troverdig helhetlig bilde.

Med mye god melodi og stemning, intrikate orkestrale styringssystemer, en helhetlig strukturell styringsvilje og hyppig variasjon fra den partipolitiske styringsgruppe (“vingling” i følge opposisjonen, “nødvendige kursendringer og ditto justering av målsetting” i følge de ansvarlige), kan jeg protokollføre atter en seier for Finlands metalliske riksdag.
Karakter: 5

Jeg så for meg at frontmannen sverget til trio-formatet, da presseskrivet kun nevner gitarist TooLoud og trommis Revenant (begge fra Sacrilegious Impalement) som nytt mannskap på skuta. Da har man imidlertid glemt sologitarist Axeleratörr.

Basert på stikkprøver fra fortiden, er kanskje ikke finnene fullt så rabiate som før, men litt mer melodiske nyanser kler låtene godt, og gir dem sterkere signatur. Dermed skiller bandet seg gjerne litt mer ut fra majoriteten av frenetiske nekro-thrashere enn tidligere. Noe annet som kler materialet er lyden. Albumet er spilt inn i Wing Studios, og produsert av Sverker “Widda” Widgren, med luftig dynamikk, jord under neglene og flammehav rundt høyttalerne.

Artsmangfoldet på The Burning overrasker faktisk litt. Ikke dermed sagt at de spenner over et digert spekter av stilarter, men jeg hadde forventet et snevrere uttrykk. Blant annet kan dette blackened speed-thrash'n'roll ensemblet sies å ha arvet litt fra Motörhead, noe som er spesielt tydelig i låta Hail the King, hvor man i starten nesten forventer at Lemmy skal stå opp fra graven og strekke hals mot mikrofonen.

Allerede iløpet av neste låt, Morbid Black Sorrow, skifter stilen fra rå, upolert og energisk til et mer episk uttrykk med viking-pregede melodier som etter hvert forflytter tankene mer i retning Bathory. Elementer fra rock, heavy metal, primitiv speed, diabolsk black/thrash og annen røff thrash møter på både folk og viking-elementer i løpet av sine 40 minutter, og bandet går som nevnt ikke av veien for å innlemme melodier. Diabolske melodier, vel å merke. Når skiva går inn i sin siste fase, legges litt av aggresjonen til sides for atter en seidel-svingende hymne med lukt av vegetasjon og utsikt mot horisonten over utemmede dønninger.

I motsetning til de utallige generiske thrash og re-thrash skiver med fargerike cover og ufarlig innhold, har Urn dette sadistiske onde smilet på lur. Vokalisten flekker tenner og rasper mens gitarene hyler og trommene dundrer. Dette er beintøff adrenalinfylt moro som genererer djevelsk humør, energi og en uslokkelig tørst etter øl og blod.
Karakter: 4+

Ren, uforfalsket og upretensiøs dødsmetall, preget av død, fordervelse og alle former for degenerert moralsk forfall, er hva du får. Det serveres av erfarne veteraner som kan sitt fag og leverer upåklagelig tight instrumentell og vokal kvalitet. At lyden er fyldig og slagkraftig, sier seg også selv. Jeg satte pris på samleskiva 20 Years in a Terminal Grip som oppsummerte 20 år i dødens tjeneste gjennom 46 låter og 2,5 timer. Dødens trofaste patrioter, anført av Rogga Johansson, leverer solid håndverk i så godt som alle ledd. Akkurat som forventet.

Det er imidlertid ett ledd som begynner å føles rustent etter hvert. Blant annet fordi det ikke går en dag uten en ny utgivelse i samme loslitte sjanger. Det leddet er materialet. Riffene er tøffe som utvortes tarmslyng, for all del, og musikken er nokså suggerende. Det skal den ha. Men det finnes ingenting nytt under den døende solen. Nytenkning er selvfølgelig ikke det mest fristende alternativet for de som dyrker genren slik den er, og alltid har vært, og endring kan fort føre til uopprettelig skade i form av Gøteborg-metall, deathcore, porngrind, slam-groove-gore metal og det som verre er.

Aberet er at Land of Weeping Souls følger den stereotypiske oppskriften til punkt og prikke, og fremstår som en i mengden av en uendelig rekke skiver bygget over samme lest. Det største problemet er nok at komposisjonene ikke byr på noe som helst ekstra. Jeg forlanger ikke spektakulære overrasker som rykker lytteren langt ut av sin komfortsone-koma. Jeg forlanger strengt tatt bare noe minneverdig, snarere enn forglemmelige standard-riff og forutsigbarhet. Uansett hvor negativ konnotasjon ordet “generisk” gir, er jeg redd det er selve definisjonen på medioker, middelmådig og pregløs dødsmetall uten egenart.

Paganizer serverer traust og alminnelig dødsmetall på sedvanlig mannér. Her finnes ingen knall-riff som sitter som limt i skallen. Ingen uventede krumspring. Ingen nevneverdige mothaker. Ingen utpreget stemningsfulle momenter å skrive hjem om. Er dette god dødsmetall? Joda, forsåvidt. Er det ekstraordinært? På ingen måte, dessverre.
Jeg vurderte faktisk å gi skiva en sterk toer, men følte at det ble for strengt. Døm sjæl!
Karakter: 3-

Åpningssporet Двери er tungt og trist, med sterke melodiske linjer som gjør låta til en eksemplarisk singellåt. Albumet åpner knallsterk, på høyde med Mourning Beloveth, Mourning Dawn, Откровения Дождя^*, eller hvem det måtte være. Paradise Lost rundt Draconian Times / One Second føles iblant som en naturlig referanse, skjønt slettes ikke alltid. Etter hvert avdekker dessverre russerne sider ved sitt musikalske virke som avviker fra min komfort-sone.

Følgende Прозрение er heller ikke direkte dårlig, men synth og renvokal har et vagt poppete preg som ikke varsler godt, men som jeg likevel forsøker å ignorere. Når tredje låt ankommer, styrkes mistanken ytterligere. Ren, poppete Eurovision Song Contest vokal manifesterer seg over rolig akustisk klimpring og lange, melankolske gitartoner med strykekvartett i bakgrunn. Låta er dog bedre mot slutten, men tragedien er et faktum, og herfra går det i stor grad nedover.

Det følger mye fin musikk, og sterke partier dukker opp flere ganger under veis, men jeg klarer aldri å løsrive meg fra de underliggende pop-stemningene som rett som det er flyter til overflaten som et lik du ikke ser ut til å bli kvitt med det første. De store og uønskede kontrastene etterlater meg så ambivalent at karaktersetting blir vanskelig. Bandet skriver melodiske perler det går lenger og lenger mellom hver gang man hører, og den metalliske framføring er upåklagelig. Dilemmaet er det poppete preget, anført av den alt for rene vokalen og videreført via en smitteeffekt som sprer seg, eter seg innover i komposisjonene som et virus, og etterlater alt fortært materiale utbenet og tannløst. Det hjelper heller ikke at albumet aldri tar slutt. Etter 80 minutter overtar bonusmateriale.

Først en cover av In Flames, av alle ting, deretter det som kan virke som to eldre låter i ny drakt. Чёрный океан 2.0 stammer fra en singel med samme navn. Солнце 2.0 finner jeg ingen referanser til, men låta inneholder litt fele av den nydelige, nesten litt asiatiske stilen man kan kjenne igjen fra My Dying Bride. Ikke før etter 96 minutter takker На пути к забвению for seg. Dette viser seg også å være ei dobbeltskive. Den er spilt inn i Russland, og sluttprodusert av Jari Lindholm (Exgenesis^*, Enshine^*). Lyden er klar og tydelig, men dynamikken ligger på begredelige DR4^*.

Det som begynner så bra, og som kunne blitt et vakkert vennskap, ødelegges i stor grad av overdreven snillisme. Musikken er likevel i utgangspunktet flott og avslappende. Derfor senker jeg ikke karakteren ytterligere, selv om jeg trolig aldri kommer til å returnere til skiva. Dersom du tåler den slags, er skiva høyst hørbar. Hvis ikke, styr unna.
En instrumental versjon finnes også, uvisst av hvilken grunn.
Karakter: 3-

Albumet åpner med The Soothsayer, som henspeiler på figuren kjent som stevningsmannen i boken. Stevningsmannen tilhører kirkeretten, den katolske kirkes eget rettssystem, og assisterer avlatskremmeren i en klassisk tomanns-operert svindel, hvor den første sprer angst og uro hos religiøse mennesker, og får dem til å frykte for konsekvensene av sine synder, mens den andre (som en kvakksalver) selger avlat, slik at troende dårer kan betale for tilgivelse og være “sikker” på frelse. Tekstene har jeg ikke lest - ei heller boken - men kvartetten sies å i stor grad være lojal mot Geoffrey Chaucers originale manuskript, men tilføyer litt fri fantasi, slik også mange forfattere med større eller mindre hell har bygget videre på sagaen.

Musikalsk befinner Abhorrent Decimation i krysningen mellom death metal og deathcore, med både melodiske og brutale attributter tilstede i full monn, og symfonisk krydder på siden. Jeg har stort sett alvorlige allergier mot alt som stinker av core, men pussig nok fungerer smakstilsetningen i denne sammenheng. Den fyldige (om enn kompakte) lyden og det intense drivet, sammen med illevarslende stemninger og aggressiv vokal gir The Pardoner en umiddelbar appell. Til tross for at tidløse riff og gitarlinjer blandes med såkalt moderne og groovy preg på deler av rytmikk og gitar-teknikk, rives jeg med av mengden vital variasjon og dystre melodiske stemninger bandet lirer av seg.

Bandets death(core) metal har rikelig med tekniske finesser, og nærmer seg grensen for brutal dødsmetall uten å overskride den. Musikken har ofte et rastløst preg med mark i ræva. Frenetisk trøkk blandes med rolige sekvenser i velkomponerte låter, iblant med subtile orkestrale undertoner, og det hele er velspilt, samspilt og proppet med detaljer og intrikat perkusjon. 50 minutter gir ikke bare mye musikk, det gir også kolossalt mye innhold.

The Pardoner hører teoretisk sett ikke helt hjemme i min gate, men Abhorrent Decimation har likevel flyttet inn i strøket og tilpasset seg akkurat nok til å få det til å virke. Akkurat det faktum imponerer nesten like mye som selve musikken, og innbyr til min dypeste respekt.
Karakter: 5-

Bandet ble startet av fire karer i 1998, blant annet gitarist Henrik Osterloh, og vokste til en kvintett etter innspillingen av sin første demo i 2002. Etter utgivelsen av sin andre skive i 2008 blir vokalisten nødt til å melde avgang, og Henrik overtar vokalen etter å ha fungert som backing vokalist i flere år. Året etter erstatter Max Hunger bandets avtroppende bassist, og noen år senere er disse to de eneste gjenværende medlemmer av Deny The Urge. Før innspillingen av dette tredje album, var bandet så heldige å rekruttere Vaders trommis James Stewart.
EDIT 07.08.17: Det har kommet meg for øret at et par av disse detaljene ikke stemmer helt med virkeligheten.
Henrik Osterloh ble ikke med i bandet før i 2001, og overtak vokalen i 2005, året etter utgivelsen av debuten.

Det var visstnok etter bandets første skive at tyskerne, inspirert av amerikansk dødsmetall som Morbid Angel og Malevolent Creation, antok en større tilnærming til Florida-stilen. En old-school fremgangsmåte de fortsatt forvalter på As Darkness Falls, uten å låte generiske av den grunn. Tvert imot, faktisk.

Riktignok åpner skiva (etter et skuldertrekk av en intro vel å merke) med et par spor med mye rett i trynet øs og pøs av typen som lett blir likelydende, men riff, uttrykk og lyd er likevel fett, og slettes ikke frie for enkelte intrikate sjatteringer. Etter å ha varmet opp øregangene med én låt og omlag tre minutter på hvert øre, er lytteren passe mørbanket og klar for mer sinnrike finesser. Og det er dette hemmelige våpenet som gjør As Darkness Falls til en sikker vinner blant flodbølgen av håpefulle dødsmetallere som dumper skiver i et overfylt marked.

Låtenes detaljrikt innfløkte natur gir komposisjonene en dynamisk vitalitet som de færreste matcher. Det hadde selvfølgelig ikke fungert uten James' frapperende rytmer, Max' egenartede tilnærming til bassen, Henrik og Max' heftige riffing og fyrige soloer, eller Henriks kjellerdype og diabolske vokal. Karene samspill er tight til tusen, og oser av testosteron. Det hadde heller ikke fungert uten saftig godlyd. Produksjonen kunne vært mer dynamisk, men veggen av lyd er klar, tydelig, tordnende og kjøttfull. Gutta har vært i engelske Grindstone Studios og spilt inn verket, før Jost Schlüter har sluttført produksjonen i pure sonic studio.

Det er dog de mange kompositoriske nyanser og tekniske sprell som utgjør den store forskjell fra andre dyktige aktører. As Darkness Falls kan ikke sies å være banebrytende, da andre har levert tilsvarende kvalitet, men i disse dager er det lenge mellom hver gang man kommer over såpass raffinert dødsmetall. Musikken er, om ikke nyskapende, så i hvert fall temmelig original og unik, spekket med idé-rikdom og høyoktan energi.

Hvis dødelig metall av den eldre skole er det du brenner for, kan du gjøre betraktelig dummere ting enn å sjekke ut As Darkness Falls. Jeg vil gå så langt som til å si at dersom du av en eller annen grunn bare trenger én old school death metal utgivelse i år, kan du like gjerne gå for denne. Som en kuriositet, kan det nevnes at både omslaget til denne skiva, og Axis Mundi nedenfor, er kreert av samme visuelle artist, Dan Seagrave.
Karakter: 5+

Dermed passer også tittelen Axis Mundi godt, da betydningen er (forestillingen om) en vertikal kobling mellom ulike kosmiske nivåer, som jorden, underverdenen og kosmos. Sammenføyde forbindelser som i følge enkelte trosretninger befinner seg på utvalgte hellige steder.

Kvartetten består av erfarne herremenn. Bak de grove brunstbrølene fra tyren Bill Robinson, som en periode gjorde live-vokal for Suffocation, finner vi riff-maskinen Matt Sotelo (Deprecated). Disse har utgjort kjernen siden oppstarten. Sean Martinez har håndtert bass for Decrepit Birth live i en årrekke, men ble først fast medlem for et par år siden. Han har også tordnet live for Decapitated og Malevolent Creation. Også rytmisk maestro Sam Paulicelli deltar her på sin første skive med bandet, etter å ha vært ansatt siden forrige skive ble sluppet. Fyeren fyller snart 30, men har allerede en lang merittliste.

Over tunge, men likevel lettbente og skiftende riff, danser snirklet fingerspill som flakkende flammer i skiftende bris. Trommene er like intrikate som de er frapperende kjappe. Bassen kjører, med noen hederlige unntak, ikke noe solo-løp, men fyller alt av tomrom mellom riff og rytmikk mens den etter beste evne maner fram solformørkelsen for å kaste et trolsk mørke over begivenheten. Og i front, minotaurens brøl. Lyden, foruten meget lav dynamikk, er naturlig nok vel-produsert og kraftfull. Stefano Morabito i 16 Cellar Studio har forøvrig mikset og mastret skiva.

Låtmaterialet farges av finurlige melodier, men framstår som mindre melodisk enn de to foregående skivene. Axis Mundi har en mer brutal framtoning, men også intrikat struktur preget av tekniske finesser. Instrumenteringen er vital og labyrintisk, til tider med manisk flokete krumspring. Bandet syr likevel det hele sammen på sammenhengende vis, og unngår dermed å torturere lytteren til psykotisk sammenbrudd med fullstendig berserk schizofreni. Skjønt vi beveger oss nært bristepunktet av hva et allerede forkvaklet sinn kan tåle. Best er musikken når nydelige soloer med en duft av egyptisk mytologi blafrer som sandkorn i en sandstorm. Låta Hieroglyphic, som du kan høre nedenfor, er bare ett av flere gode eksempler.

Utvalgte versjoner, så som dobbel-vinyl fra Agonia Records og digipak-CDen fra Nuclear Blast, er utstyrt med tre unødvendige men gøyale coverlåter etter at albumet avrundes med korte, melodiske og uventet symfoniske Embryogenesis. Først ut, Metallicas Orion, etterfulgt av Sepulturas Desperate Cry. To eminente låter som framføres så tro mot originalene at nesten bare lyden skiller dem fra hverandre. Det er selvfølgelig også betraktelig forskjell på vokalen til Bill og Max Cavalera. Like lojal mot originalen virker også Decrepit Births versjon av Suffocations Infecting the Crypts å være. Jeg kjenner ikke denne like godt, men kan likevel skrive under på at lyden her skiller seg ut markant fra originalen.

Selv om materialet byr på både melodi og variasjon som godt tilbehør til blodig avstumpet vold, kan albumet dog ikke sies å være hverken innovativt eller sinnrikt ut over det vi er vant til. Substansens mothaker stikker ikke dypere enn at de faller ut så fort albumet ebber ut. I nuet er likevel musikken knakende tøff og velspilt. Alt i alt vil jeg derfor si at Axis Mundi ei høyst fornøyelig skive som trygt kan anbefales til genre-fans.
Karakter: 4