Unparalleled Universe føles ikke like tung som Omnipresent. Musikken er fortsatt frapperende rask og ekstrem, men den er kanskje en anelse lettere på foten. Kaotiske lyse gitarskalaer spretter rundt som Bompibjørnene på trampoline. Riff og vokal strømmer derimot høylytt og mørkt ut fra kjellerlemmen. Og trommene knatrer som en ansamling klapperslanger mellom gryter og kokekar i kjøkkenskapet. Dersom du kjenner deg igjen i beskrivelsen, bør du få gjort noe med huset ditt.

I motsetning til tradisjonell brutal dødsmetall, som har en tendens til å prioritere rå aggresjon over innhold og egenartede ideer, byr Origin på mye substans og variasjon. Konstante rytmiske overganger og rifforamiske finurligheter, sammen med brøl og skrik i hysterisk hastighet, og besynderlige bass-skalaer gjør Unparalleled Universe til et barbarisk rabiat univers uten like. Underholdningsverdien er således omtrent så god som sjangeren kan bli uten å gå i en mer melodisk retning.

Etter Unequivocal, en mammut av en låt på ti minutter med overraskende spenstig, nesten vakkert og atmosfærisk gitarspill, rundes skiva av med Revolucion, en dundrende fet cover av klin gale Brujeria.

Uttrykket er en stereofonisk kjedekollisjon, lyden er som en knyttneve i trynet og trøkket som en ambolt i hodet. Bandet har benyttet samme medarbeidere på produksjonssiden som sist, blant annet Gorguts-bassist Colin Marston til mastringen. Lyden er vel like god som sist, men det dynamiske spekteret er hevet fra DR7 til DR9 siden forrige skive, noe som gir mer naturlig differanse mellom hvor mye trøkk lytteren til enhver tid utsettes for. Det eneste lydmessige aspektet jeg ikke er så alt for begeistret for er trommelyden, som er i overkant plastikk.

Skiva er ikke nødvendigvis bedre enn forgjengeren, som gjerne hadde fortjent litt mer enn de fire poeng jeg ga. Begge er tøffe som toget og fulle av mothaker. Dersom brutal fatalitet er din greie, kommer du ikke utenom Unparalleled Universe, og dersom det ikke er det, gir du likevel skiva en sjanse eller tre. På høyt volum, naturligvis. En grundigere forklaring er unødvendig. Ord kommer likevel til kort. Skru opp lydnivået og la galskapen snakke for seg selv.
Karakter: 5-

Bandets musikk har alltid kretset rundt melodisk pagan black metal med kledelige elementer av folketoner og orkestrale virkemidler. På Walls Of Vanaheim, som fortsetter et konseptet som startet på First War Of The World, møtes alle disse elementer i en pagan vals med episke undertoner av power metall.

Seks av albumets spor, samt en sekvens i epilogen, er monologer hvor en fortellerstemme understøttet av sampler og lydeffekter forteller hovedtrekkene i historien om mordet på jotnen Mime, og hvordan dette leder til at Odin igjen samler æsene i Valhall til strid mot vanene i Vanheim. Velkommen til radioteateret, hvor disse segmentene utgjør tilsammen tolv av i alt 72 minutter. Du har sikkert allerede gjort deg opp noen tanker om hvor gøy akkurat det er i lengden. Men kjenner du til First War..., så vet du ihvertfall hva du går til. De to albumene gjenforteller altså den mytologiske historien om Vanekrigen. Tom Zahner, tysk skuespiller som har dubbet en rekke tegnefilmer, videospill etc., gjør igjen en god jobb med å puste liv og dramaturgi inn i konseptet.

Det ser ut til at de fleste medlemmer er erstattet, men det som denne gangen er en sekstett ledes som alltid av Zagan, som i tillegg til vokal også håndterer en av i alt tre gitarer, samt akustisk gitar. Uvanlig nok er ikke bandets fiolin-virtuos en dedikert fiolinist som utelukkende lokker vare toner ut av sin stradivarius. Zagan håndterer selv fela, og det på reinspikka spektakulært vis. Felespillet alene trekker faktisk opp inntrykket betraktelig.

De ulike låters minneverdighet, gjenkjennelighet og evne til å fenge, varierer blant disse ytterst melodiske komposisjoner, men ingen av de ni reelle låtene er svake. Tvert imot finner vi enkelte makeløse momenter på dette teatralske verk. Materialet er som sådan i toppsjiktet av hva Black Messiah har prestert gjennom sin diskografi. Også lyden er klar og full av trykk. Veggen av lyd har faktisk litt vel mye trøkk, da dynamikken er svak, men det lar jeg passere, da det ikke påvirker helhetsinntrykket i alt for stor grad.

Blant mye god musikk finnes en og annen fantastisk låt som blir stående som veritable festivitas i ørene. Blant det gode kan nevnes Satisfaction and Revenges lettlivede toner, Mit Blitz und Donners galopperende skumring, A Feast of Unitys truende vals-takter og den storslåtte avslutningen med Epilogue: Farewell. Mine absolutte favoritter er likevel uten tvil Mime's Tod og The Walls of Vanaheim, hvor lystige toner fra ypperlig instrumentering ledet av fiolinen møter uforsonlig amper vokal i utsøkt kontrast. Enn så lenge finnes det dessverre ingen tilgjengelig forhåndsvisning, men forhåpentligvis får jeg delt noen av disse gullkornene med deg når skiva slippes på fredag, så kom tilbake da.
Karakter: 4+

EDIT 30.06.17: Beklager forsinkelsen. Det har vært en travel dag, og det har vært, og er fortsatt, en særdeles nydelig dag i Bjørgvin. Og hverken ølbokser eller vinkartonger drikker seg selv. Noen må for faen trå til. Som lovet; her kommer en video. Se også “the making of” den ennå upubliserte videoen til The Walls Of Vanaheim.

Det er under normale forhold vanlig å sammenligne et nytt verk med det forrige. I dette tilfellet faller det seg mer naturlig å sammenligne med originalen, Till Fjälls (1998). For likevel å sammenligne kjapt med Naturbål (2014), føles det på mange måter som om Vintersorg har kommet hjem nå. Naturbål var bra, men de folk-stemte melodier vi finner her, er simpelthen bare Vintersorg.

Å sammenligne objektivt med Till Fjälls er ikke helt enkelt. Fans av debuten gjennom to tiår har et eget, uerstattelige forhold til den, og Del II vil nok aldri ta over tronen. Årets album følger likevel i sin forfaders spirituelle fotefar, og Del II låter naturligvis mer profesjonelt gjennomført. Nyere fans vil sågar kan hende sette prinsgemalen over kongen på haugen.

Å ta for seg hver enkelt av de ni ny låtene (og fire eldre som vi kommer tilbake til) ville blitt temmelig voldsomt, men la meg i alle fall nevne noen. Albumet åpner rett på sak med melodiske svarte bestanddeler før melodiene avdekker majestetisk natur og en mektig kalvende isbre som trues av klimaendringer. Jökelväktaren er en løselig basert oppfølger til låten Jökeln, og inneholder rikelig melodisk folklore, mens neste låt med kledelig orkestralt krydder også tematisk holder seg til is og snø.

Etter å ha tumlet ned åssiden i det skred som kalles Lavin (da lavine betyr skred), følger Fjällets mäktiga mur som en oppfølger til tittellåten fra debuten. Vinterstorm må også nevnes. Etter litt orkestral dramatikk à la Grieg, blåser det opp til episk storm med solide folketoner i kastene. Som i flere andre tilfeller lover dette godt for alle som har belaget seg på allsang i refrengene.

Under bandets tilblivelse for 11 år siden, i overgangen fra bandet Vargatron til Vintersorg, ble EPen Hedniskhjärtad skrevet. Flere låter og ideer ble komponert i samme periode, uten å nå lengre enn til idé-fasen. Andreas kom over en gammel opptaks-kassett merket “Vargatron øving” i kjelleren og fant at tiden var adekvat for å blåse støv av disse låtene. Råmaterialet ble bearbeide og spilt inn som en bonus-EP titulert Tillbaka till källorna. Mens Till Fjälls del II varer i ca 50 minutter, klokker EPen inn på omlag 25 minutter. Ergo får vi servert et rikelig måltid denne gang.

Fra starten av var dette et enmannsband, men gitarist Mattias Marklund kom inn på tredje skive, og besetningen har vært stabil siden dess. Noen tommeslager har vel Vintersorg aldri hatt. Trommene har stort sett vært programmert av Andreas som også har håndtert bass, keyboards og ekstra gitar i tillegg til sin velkjente vokal, selvfølgelig. Simon Lundström som gjestet på bass på Naturbål er nå fast medlem. Det kan nevnes at Cia som sang litt på debuten også legger litt vokal på låta Vårflod.

Jeg har alltid ansett Ödemarkens son (1999) som en særdeles verdige oppfølger til debuten, og med Till Fjälls del II kan man nesten si at Vintersorg har skapt en folkmetall-trilogi. Å sette disse albumene opp mot hverandre, og rangere dem, er ikke bare en vanskelig jobb, men også en høyst unødvendig oppgave. Liker du én, så liker du alle. Med såpass melodisk uttrykk vil enkeltlåter alltids skille seg ut og utmerke seg slik at samtlige album får favoritt-partier.

Med det sagt, kan jeg vel ikke påstå at Del II kommer til å danke ut Till Fjälls, eller min favoritt, Ödemarkens son. (Ja, jeg er visst en avviker.) Del II inneholder noen segmenter som ikke tiltaler og imponerer like mye, men har også flere høye tinder av flott metall med prektig natur-ånd fra skog og mark sammen med hissigere stemninger av ubarmhjertige skrenter og tornekratt i mer ugjestmilde, kalde og øde regioner. Vi får gi også denne nærmere 20 år på å modnes.

Det knyttes gjerne litt spenning til hvor Vintersorg går etter dette. Blir det mer folk? Vil et album med temaet vann se dagens lys slik at tetralogien om de fire elementer blir fullført? Og hvor i helvete blir det av den nye skiva fra sideprosjektet Otyg, hvor både Andreas, Mattias og Cia holder hus? Det ble kunngjort at denne var ferdigskrevet for tre år siden, Andreas. Jaja, nå har vi i hvert fall fått en solid dose flott folkmetall på den beste Vintersorg-skiva siden de to første, så da er det ikke lov å klage.
Karakter: 5-