Tehom spiller svartsvidd dødsmetall med lyrikk som dveler ved de okkulte aspekter av sumerisk mytologi. The Merciless Light består av hissige riff og sinna attityde. Riffene er ikke av de mest minneverdige, men der og da skaper stadig skiftende riff og drivende rytmikk stemning som en glødende elv av lava tvers gjennom helvetes behagelig tempererte rike.

De to første minuttene av første låt kan jeg spare meg for. En stemme snakker på et ikke identifisert språk bak et effekt-filter, og jeg ser ikke poenget. Noe lignende er tilfellet gjennom hele 3,5 minutter lange Tehom Invocation. Sett bort fra disse selsomme opplevelsene, gir The Merciless Light omlag halvtimen med ubønnhørlig aggresjon før kruttrøyken legger seg.

Tehom leverer et album som nok ikke levner de aller største etterdønninger, men som er rimelig fett der og da. Vokalen snerrer stygt, riff og rytmer hamres ut med aggresjon, og enkelte dissonante undertoner forsterker stemningen av flammende helvetesild. Materialet varierer noe i kvalitet, men brorparten duger såpass bra at jeg ikke får meg til å gå lavere på karakterskalaen. Det skal likevel sies at hverken starten eller slutten lever opp til albumets sentrale tetralogi av låter.

I Faith from Water viser svenskene seg fra sin mest diverse og substans-rike side. Flere minneverdige finesser med tilsvarende mothaker kunne gitt en sterkere følelse av gjenkjennelse og suggerende innlevelse, for når trommene smatrer i semi-stakkato hastighet og musikken gir jernet på flatmark, er det liten tvil om at deler av materialet er høyst erstattelig. Noen låter kan til forveksling høres tildels like ut. Det er også tilfellet på de fleste dødsmetall-skivene du besitter. De tre største problemene med The Merciless Light er meningsløse Tehom Invocation som kommer nest sist, samt første og siste låt, hvor spesielt trommene driver meg fra vettet. De fire resterende kunne utgjort et vulkan-utbrudd av en EP.
Karakter: 4-

The Smoldering Vessels er for øyeblikket den eneste låten som strømmes. Heldigvis er den blant de bedre låtene.

Enter the Devotion heter første salven som går av, og det er en oppfordring jeg lett følger. Den hengivenhet bandet refererer til er trolig den djevel-dyrking de sverger til. Bandet hevder å forkynne en ortodoks form for betingelsesløs satanisme, samt å ty til smerte som medium for å oppnå en høyere bevissthet av meditativ virkelighetsflukt.

Låta detonerer tungt, trykkende og dissonant. Via en slagmark av mitraljøser og granater formidles kullsvart negativ furore og hemningsløs antagonistisk avsky. Låta er som et blodtørstig psykotisk anfall, en lammende indre kamp, kakofonisk, øredøvende og repetitiv som en avsindig kortsluttet krets. Illevarslende gitarstrenger med fornemmelse av rustne skalpeller og fandenivoldsk rytmikk gir gradvis skiftende strømninger av ubehag. De siste 30 sekunder har et i særdeleshet disharmonisk preg av hjerteløs sadisme.

De påfølgende låter viker noe fra den atonale sti, som om det svinnende panikkanfallet etterlater en ny ro, en klar innsikt i et kjølig og forkvaklet sinn. Mer pessimistisk anlagte farvann åpner seg, men strømmen er fortsatt stri. Glødende aggressiv svartmetall antar en truende form, som iskaldt og kalkulert forfekter en morderisk liturgi. Det formelig ryker av trommene. Det ser ut til at Jotunhammer, som har vært fungerende live-trommis siden i fjor, har tatt fast hyre. Jeg håper det, for mannen med det kledelige pseudonymet er et villdyr, og jeg akter å følge Kaosophia i fortsettelsen. Morthvarg raser som besatt i manisk blind forargelse, og de to øksemorderne følger det heseblesende tempoet med frenetisk tremolo uten tegn til utmattelse.

Til tross for at fortsettelsen ikke er fullt så klaustrofobisk som den blendende eksplosjonen som utløser raset, finnes det nok innslag av angstfremmende atonalitet å spore på reisen. Ulike sekvenser, segmenter og partier gir ulike seismiske utslag. Faretruende momenter, ubehagelige industrielle lyder og drypp av morbide effekter ikke ulikt Slagmaur forekommer. Den generelle attityden vitner om et band som i stor grad avskyr og jamt over gir faen i det etablerte.

Når dystert ominøse Event Horizon avslutter, vender mer av dissonansen tilbake i В Могиле Бытия. Trolig for å strupe siste antydning til blodomløp ved bruk av vakuum. Serpenti Vortex er et konsist og fyndig album på litt under 34 minutter som på frydefull dystopisk manér gjør kort prosess. «Vi skal alle dø», hvisker stemmene i hodet, «så hvorfor utsette det uunngåelige?»
Karakter: 5+

Hør Enter The Devotion og Fall Into Singularity:

Omslagets truende kvinneskikkelse, en skulptur skapt av franske Denis Lavoyer, symboliserer kontrasten mellom skjønnhet og styggedom, tiltrekning og avsky. Albumet, hvis navn blander ordene “failure” og “allure”, er basert på filmen Drowning by Numbers samt litteratur i jugendstil. Fail·Lure setter lupen på dilemmaer samt motstridende og nærliggende følelser, som fascinasjon og besettelse, styrke og svakhet, og det alltid aktuelle skillet mellom de to kjønn.
Fail·Lure er en allegori over livet som et spill som ei kan vinnes, og hvor sanden i timeglasset ubønnhørlig renner ut.
Intellektuelt eller pretensiøst? Det får du avgjøre.

Som tommelfingerregel anser jeg stadig mer av det som kan bås-settes som atmosfærisk svartmetall som uinteressant, men heldigvis finnes det fortsatt unntak. Farsot framfører i stor grad melodisk svartmetall i rolig drømmende midtempo. Stemning er det mye av, men ikke er den hverken spesielt fiendtlig eller veldig dystet. Den kan vel heller sies å være resignert og bitter. Og melodiene består mer av toner som flyter med tidevannet enn faktiske melodier.

Det som skiller Fail·Lure fra resten av gjøkungene i redet er ikke helt lett å gjøre rede for, og det tok et par runder før de iboende kvaliteter kom til syne. Jeg må nok innrømme at første spinn var en anelse skuffende.
Gitarenes klang i et rikt lydbilde av elektrisk og akustisk sameksistens, trommenes progressive opptreden, bassens myke kjærtegn, svartvokalens oppgitthet og renvokalens trøstende mildhet. Sammensetningen gir en hypnotisk fornemmelse av uvirkelig velbehag. Og når ordet “monotoni” attpåtil ikke står oppført i tyskernes ordbok, er det ren terapi å bare lukke øynene og følge fønvinden som en fjær.

Fail·Lure er produsert av V. Santura, så da vet du at klangbildet låter fyldig og fint.
Kvintetten sprenger selvfølgelig ingen nye grenser. Nevnte renvokal gir enkelte assosiasjoner til Agalloch og Alcest, noe som ikke er uventet, stilen tatt i betraktning. Generelt sett minner likevel ikke musikken for mye om disse eller andre. Konklusjonen blir at Farsot med stil unngår å trampe i de mest generiske fellene.
Og at bandets tredje har blitt ei flott skive.
Karakter: 4+

Sjekk bandets diskografi på Bandcamp, og stream skiva under videoen av The Antagonist.
(Full stream er for øyeblikket ikke tilgjengelig, men blir trolig lagt ut innen rimelig tid.)

Dyster cello med drypp av piano åpner introen Entrance, før undergrunnen åpner seg i nesten ni minutter lange Merging Nebular Drapes. Dødelig upolert trøkk og hissig stemning brøyter seg vei med durende riff og giftige virvlende gitarer før dyster stemning siver ut av graven. Tøffe groovy riff overtar, men ingenting varer evig. Overganger kommer og går hyppig, og smelter ulike fete passasjer sammen til en ondartet helhet.

To låter fortsetter det ville rittet i samme uregelmessige spor. Det runger, gjaller, durer og smeller av særs dynamisk strukturerte låter hvor tempo, takt og riff er i konstant endring. Stemningen av forfølgelsesvanvidd er dyptfølt, som om musikken beskrev panisk flukt drevet av vrangforestillinger. Låtene er med sine lett psykedeliske strømninger temmelig uberegnelige. Skiva har noe av den samme ustyrlige uforutsigbarhet som vi husker fra Execration^*.

På Encyclopaedia Metallum har hjelpsomme og fortapte sjeler blant annet utpekt Grave Miasma^*, Drowned^* og Excoriate som genremessig beslektet, hvorav de to sistnevnte også er tyske. Jeg kan bekrefte at Venenum opererer i uregelmessige terreng av lignende natur. Vi kan slenge på Autopsy^* og Obliteration^* som bonus-referanser, så er det ihvertfall ingen tvil om hvor ugjestmildt det ventende landskap er.

Det betyr dog ikke at Venenum “høres ut som alle andre”. Akkurat som nevnte band har hvert sitt unike preg tross stilistiske likheter, har også disse tyskerne en signatursterk karakter. Og selv om nevnte sjangerfrender tilhører kremen, har Trance Of Death i aller høyeste grad jevngod kvalitet.

Trilogien Trance Of Death opptar hele andre halvdel av albumet, og vel så det. Part I: Reflections skiller seg ikke mer ut enn hva hver enkelt låt på albumet gjør. Part II: Metanoia Journey, gir derimot en smått psykedelisk pustepause når bandets rolige sekvenser låner Hammond-orgel og uttrykk fra progressiv hardrock. Gjennom fem minutter blandes rolig ominøs dødsmetall naturlig sammen med elementer av Pink Floyd og Deep Purple til behagelig drømmende stemninger.

14 minutter lange Part III: There Are Other Worlds... leder den 50 minutter lange skiva i mål. De illevarslende stemningene er såpass abstrakte at man gradvis innser at det hele er en drøm. Men en livaktig drøm man hverken klarer å avslutte eller forlate, og som tilsynelatende varer evig, vil like forbannet hjemsøke deg som et urovekkende febrilt mareritt.

Låten kan beskrives som et mektig stykke musikk som bukter seg som en spastisk midgardsorm, men slik kan sannelig albumet i sin helhet oppsummeres også.
Karakter: 6

Uttrykket på The Shackles Of Mammon er nemlig mer luftig, og låtenes oppbygning mer dynamisk, noe som heldigvis også gjenspeiler seg i produksjonen. La oss derfor like gjerne starte med lyden. Skiva er spilt inn med Greg Chandler (sist nevnt i forbindelse med Corpus Diavolis for et par uker siden) som lydtekniker, og er mastret av Dan Lowndes (Imindain^*, Cruciamentum^* ) i hans Resonance Sound Studio. Lyden innehar dagens kvalitet, men gårsdagens egenskaper og sjarm. Der enkelte skiver er mikset/mastret så høyt at man må skru ned lyden for ikke å blir døv, gir et dynamisk register på DR9 en romslighet som gir rom for heller å skru opp.

Hvert ondsinnede riff, hver cymbal og hvert negativt ladde trommeslag skinner klart og tydelig med glødende iver. Bassen gjemmer seg mer i sin selv-genererte skyggen, men bidrar til å sortmale situasjonen. Vokalist/gitarist Immolator of Sadistik Wrath (Crom Dubh^*, Scythian^*, eks-Sepulchral Temple^*) skreller av huden på innsiden av halsen med forvrengt rasping mens han formidler sitt syn på menneskehetens tilsynelatende selvdestruktive natur. Enten menneskerasen raserer seg selv via irrasjonelle regler fra patetiske menneskeskapte trosretninger eller undergraver felles naturlige ressurser via hoderystende idiotiske konflikter skapt av de maktgale og herskesyke. Kvartetten byr på en innlevelse som oser av energisk råskap, spekket med antagonistisk atmosfære fra mid-åttitall, og det hele blir ofte en fryd for øret.

Mammon som albumets tittel “Mammons sjakler” refererer til, er den latinske utgaven av et eldre gresk ord brukt om rikdom og makt. Ordet brukes i dag som en personifisering av, eller eventuelt avgud for grådighet, materialisme, havesyke og ubehersket begjær etter jordisk gods. For ordens skyld, en sjakkel er en metallbøyle med bolt, brukt til å tøyle, lenke og legge i jern. Coveret, skapt av Desecrator fra Slaughtbbath^*, er en tolkning av den tyske kunstneren Sascha Schneiders verk Mammon und sein Sklave (Mammon og hans slave) fra 1896.

Det eneste The Shackles Of Mammon ikke alltid lykkes like godt med sammenlignet med de forgjengere den er inspirert av, er de melodiske mothakene. Enkelte låter, som A Ripping Strike, blir litt for rett fram og appellerer ikke veldig mye. Andre låter, som The Trudge med sine viking-tilnærminger, eller i stor grad doomske Tottering Cities of Men, går rett hjem. Albumet er forøvrig på mange måter en nær autentisk opplevelse av en kunstig bro som spenner over tre tiår og forener to tidsaldre med en felles innsikt; de som hungrer etter makt, er sjelden skikket til å ha den.
Karakter: 4+