Terra Damnata er ei vanskelig skive å få tak på. Som ild, røyk, insektsvermer eller abstrakte begreper som håp(løshet), kan helheten være lett å observere, men uansett om det er de mest konkrete fysiske elementer vi snakker om, er det ikke mulig å ta tak i helheten. Enten den består av røykpartikler eller individuelle flyvende små-organismer, er de enkelte detaljer for mange og for flyktige til at helheten kan temmes og formes. Terra Damnata danner en uformelig helhet som er hypnotisk fra første stund, men som har en kjerne av mystikk dulgt bak konturens omriss.

As Wolves Amongst Ruins åpner som en brennende elv av hat når demningen brister brått og uventet. Himmelen formørkes på et øyeblikk og dag, i en håndvending snudd til natt, vrimler med ett av bevingede demoner. Misrule ser Helvetes porter og portaler åpne seg, og fremstår aggressiv som en krig mellom to bittert rivaliserende fraksjoner innad i Mordor. Tre gitarer sørger for en mykt pulserende og bølgende vegg av organisk materie. Ragnarok utspiller seg, men hypnotisk bedøvelse fra eteriske gitarer fungerer som biologisk våpen, og en ekstatisk følelse av velvære brer seg.

På utsiden sanses en snirklete men glidende masse. Tilgjengelig og sanselig, men vanskelig å gripe fatt i eller erindre. Man lar seg uten motstand flyter med strømmen av blendende sjatteringer og nyanser uten å fornemme de underliggende faresignaler om en lyssky operasjon hvor vår sivilisasjon raskt transformeres til et inferno som ville fått selv Dante til å blekne.

Terra Damnata er et kontrastenes spill hvor onde ånder ikledd fåreklær forfører massene ved å utnytte menneskets iboende instinkt. Kun de mest skeptisk anlagte har den rette reseptivitet til å se djevelen for den han er. Kun de mistroiske evner å se gjennom falskspillerens bedrageri. Kun de med åpent og upåvirket sinn er mottakelig for lyden av krigs-trommer, istand til å observere sporene av sjarlatanens hover og til å avsløre det pågående bondefangeriet.

Jeg aner ikke hva Terra Damnata egentlig ønsker å formidle. Et faktum jeg forsøker å skjule bak mine egne hallusinatoriske vrangforestillinger. I virkeligheten flyter jeg bare med mens febrile drømmer raser forbi i det som gjenstår av en svinnende bevissthet. Det er bare der og da, nuet, som teller. Alt annet er uvirkelig. I mellomtiden kan det godt hende at Lucifers legioner erobrer verden og effektivt konstruerer sitt allerede veloverveide festningsverk som skanse i den siste krig. For alt jeg vet kan det også være at medisinsk personell er i ferd med å tjore meg fast, medisinere meg og frakte med til en avskjermet tilværelse i polstret enerom, til forebyggende beskyttende for samfunnets beste.

Nightbringer leverer en foruroligende og uvirkelig okkult malstrøm som lener seg på den greske arv og skjenker oss spirituell svartmetall med strenger virvlende som glør mot nattehimmelen. Albumets essens er av en art som kan nytes for sin drømmende atmosfære eller sin krigerske aggresjon. Enten du velger å flyte på overflaten og la den føre hvor enn strømmen tar deg, eller du velger å synke ned i materien for å ta de intrikate detaljene nærmere i øyesyn, vil Terra Damnata behage deg som en slu, infam og forrædersk hypnotisør. Den som dykker ned i dypet, vil finne en mangefasettert organisme, en tykk substans av kløktig og raffinert finesse. Jeg har forlengst kommet ut av telling på mine besøk i denne febrile underverden, og kunne jeg valgt, ville jeg forblitt her, blitt del av galskapen, og hjemsøkt deg når du dumdristig lot deg overliste til å følge etter.
Karakter: 6

Takk for at du valgte Gorgers Metall, din kilde til balanserte, edruelige og analyserende anmeldelser.

Når manisk depressive Erik “Grim” Brødreskift tok sitt eget liv i 1999 ble også bandet lagt dødt, før det et par år senere ble gjenopprettet som Arvas^*. Nok historie. På tide med litt historisk sus.

Nocturno Inferno er ei skive som nok ville spilt en større kult-rolle i dag dersom distribusjonen ikke hadde feilet. Som 2017-utgivelse risikerer den å drukne i mengden, mens den i 1996 ville hatt større effekt. Sånn sett hadde det vært aller mest interessant å høre fra en av dem som endte opp med en sjelden original eller god kopi for 20 år siden. Du får likevel ta til takke med meg.

Det tre kvarter lange albumet åpner rolig og stemningsfullt i introen Hymn Des Mortes Pt. 1, hvor kun strenger råder. På andre halvdel av skiva finner vi også del 2, en rolig to-minutters snutt med akustisk gitar, og del 3, en åtte minutter lang rolig låt. Sistnevnte framføres med rimelig skarp gitar i kombinasjon med yndig alveaktig korende kvinnevokal. Gitaren gynger som bølgende knivblader. Likevel, sært og underlig, som i en sterkt besynderlig drøm med forstyrrende soundtrack. Ikke før helt mot slutten får kniven tagger når litt riffing finner sted.

Dette er likevel unntaket fra regelen. Mellom Hymn... Pt. 1 og Hymn... Pt. 2 finner vi fem låter, hvorav fire av det slaget man forventer. Lynende og febrilsk helvetesild med framferd som blafrende nordlys i solstorm. Satan er løs, og bare faen kan stagge ham. Midt blant disse finner man Bonded, som virker... bundet... med føttene på bakken. Låta reflekterer demonisk parade-takt. Den er treigere. Mørkere. Mer stemningsfull. Fylt av en behagelig arrogant følelse av egen spirituell makt.

Etter “De Dødes Hymne Del 2” bærer Path Of Sorrow, “Del 3” og Den Gamle Manns Profetier kisten i graven.
Sorgens Sti (kan du si) kjører langt dødeligere riff. Ares må ha fått viljen sin her, for dette er definitivt i tråd med Aeternus, som også har benyttet tilsvarende til Hymn... Pt. 2 mang en gang. Den er aggressivt, misantropisk som en lykantrop og uforsonlig morderisk, uten tvil, og slik jeg forstår det har Ares skrevet én låt på skiva. Ingen tvil om hvilken.

De avsluttende profetier fra en føkkings olding åpner som Del 3 avslutter, med fagre mildt foruroligende arier fra Synnøve Ugelvik. Låta skiller seg ut. Fra det meste. Første halvdelen åpner kjapt og tett som i en makrellboks, og har i det hele tatt et noe merkelig psykedelisk preg. Den andre halvdel snur uttrykket på femøringen uten at det låter kunstig. Overgangen flyter naturlig og behagelig som sensuelt varmt vann rundt ekvator. Billedlig talt. Deilige duvende toner med et mildt anstrøk av folk riffer rolig mens bergtrollet brøler i harme over at du kom deg unna levende. (Fjellene ble så mye mer utrygge etter at de oppdaget at kristenmanns blod smaker dritt. Staten bør ansette flere trolljegere!)

Nocturno Inferno ble, som seg hør og bør, spilt inn med Pytten i Grieghallen. Den ble spilt inn i to omganger; oktober 1995 og februar 1996. At lyden ikke er (s)polert er ikke noe problem, men skiva er litt grumsete, og kunne godt vært litt skarpere i kantene. Ut over det, er dette en historisk godbit som også leverer mangt og meget i en helnorsk lapskaus.
Cold School Black Metal \m/
Karakter: 4+

Ta gjerne en titt på de to andre videoene på Satanic Art:
• Stilig promo med irriterende lyd-mixing.
• Intervju med V. Rex.

For de som ikke kjenner til Beastcraft, er de et av de band som har videreført Darkthrones primitive, iskald, minimalistiske og misantropiske stil fra tidlig mid-nittitall. Into the Burning Pit of Hell (2005) har jeg ikke hørt, men den umiskjennelige Darkthrone-stilen er tydelig på Baptised in Blood and Goatsemen (2007).

Låta Demonic Perversion som følger like etter introen Aapenbaring, levner heller ingen tvil. Som forventet åpenbares erkeblasfemisk lovsang med skurrende kvasse gitarer og raspende vokal, adressert herre Satan i andektig ærbødighet. Låta bærer et visst preg av Natassja In Eternal Sleep. Overraskende nok følger ikke brorparten av de åtte låtene denne formelen, selv om de fleste har sekvenser med tilsvarende full spiker.

I likhet med pionerene av nekrotisk svartmetall, vet Beastcraft å skape dynamisk groove som forhindrer ensformighet. Det kjappeste låtmaterialet går rett i strupen, men faller ikke umiddelbart i over måte god nåde. Lignende hardkjør har blitt gjort nesten til det kjedsommelige av langt dårligere Darkthrone-kloner. Låtene på The Infernal Gospels... framstod som gode, men låter som Waging War on the Heavens eller The Devil's Triumph markerer seg ikke i særlig grad som spesielt distinkte. Det kommer seg riktignok med flere gjennomlyttinger, men det er et par andre aspekter som først og fremst gjør skiva til en sikker vinner.

Det ene er andelen spor og sekvenser som faktisk skiller markant seg ut, selv om det ikke nødvendigvis er det førsteinntrykket bærer bud om. Allerede i Deathcraft and Necromancy treffer vi en seig åre av bly, hvor stemningene siver sakte ut som giftige gasser. Påfølgende The Fall of the Impotent God, samt Reborn Beyond the Grave har noe av samme effekt, om ikke i like tyktflytende form. Avsluttende The Beast Descends er praktisk talt vakker, på en djevelsk måte, og andre låter blander uttrykkene med god struktur. Diversiteten gir skiva en livlig vitalitet.

Det andre er at selv de mest konvensjonelt infernalske høyoktans strupe-angrepene er utført med en autentisk innlevelse. En tidløs følelse av sadistisk ond råskap levert med en innsats preget av genuin innlevelse bidrar til å gjøre The Infernal Gospels Of Primitive Devil Worship temmelig fet. En ulmende hørt-det-før følelse forhindrer dog aller høyeste hederspris.

Lars Fredrik Frøislie (Angst Skvadron, In Lingua Mortua m.m.) har mikset og mastret skiva. Mannen har tidligere vært involvert i bandet, og håndtert trommer under navnet Ghoul. Det låter kvast, primitivt og upolert, samtidig som dynamikken er vel ivaretatt. Med anselige DR10 kan du trygt vrenge opp til full guffe uten å skade både høyttalere og trommehinner.

The Infernal Gospels Of Primitive Devil Worship er utgitt på CD og LP. Sistnevnte i 500 eksemplarer. Begge med bonus-DVD bestående av tre live-opptak, to intervjuer og et øvings-opptak. Den har jeg dessverre ikke fått tilgang til, så her har jeg ingen kommentarer å tilføye. Albumet har forøvrig vokst fra allerede respektable fire poeng.
Karakter: 5

Noen av dere har sikkert kjennskap til Azarath, og de av dere det gjelder vil sikkert være enige i at det er på sin plass å spre navnet ytterligere.

Som de som ikke kjenner til bandet allerede har dedusert seg fram til, spiller Azarath dødsmetall. Svartsvidd sådan. Og det med bravur. Til tross for høyt tempo og knusende uttrykket legger gutta inn mye rytmisk variasjon hvor trommer og diabolske riff er samstemt og tight. Polakkene finner ikke opp kruttet på ny, men ved å sette fyr på det, stifter de et helvetes pyroteknisk fyrverkeri.

I tillegg til nevnte genre-fundament, og i likhet med Vader^*, finnes det også rikelig med thrash i uttrykket. Fra et forrykende tempo med tilsvarende frådende vokal, til hylende gitarer. For denne kvartetten virker ikke sjanger-grenser å være til hinder. Alle skitne knep i boka tas i bruk for å danke ut konkurrentene og etterlate dem i støvføyka.

Skiva er full av forrykende røff høyoktans adrenalin, og nok substans til å holde på lytterens oppmerksomhet 40 minutter til endes. Likevel er det ikke et veldig innfløkt album. Azarath sprenger ingen grenser som ikke allerede ligger i ruiner. Derfor blir heller ikke karakteren høyere. Men skiva er anbefalt, og som alltid er det du som må gjøre deg opp en formening. Stafettpinnen er herved din.
Karakter: 4+

PS: Trommisens pseudonym er høyst passende i disse dager, da bandet besøker festivalen ved samme navn nå i påska.
Det ser riktignok ut til at vokalist siden 2009 (og gitarist siden 2011), Necrosodom, har gitt seg.
Hvem som stepper inn for ham når bandet inntar scenen på John Dee på torsdag må faen vite.