Possession har syslet med konseptuelle ideer før. Så også denne gang. Exorkizein tar for seg Gabriele Amorth, Vatikanets siste kjente eksorsist, som ved en skjebnens ironi døde iløpet av skriveprosessen. Karene måtte sågar gjøre enkelte endringer da demonene så sitt snitt til å hente Gabriele den 16. september. Albumet følger presten fra han med ungdommelig pågangsmot påtar seg ansvaret for en av kirkehistoriens mest omfattende oppgaver, til han sliten og døende plages av helvetes pinsler på sin sotteseng. Nå, mine herrer (og eventuelt andre), har djevelens yngel fritt spillerom!

Lyden har adekvat nok modnet en anelse, men musikken har heldigvis ikke blitt “voksen”. Karene spiller fortsatt rasende primitiv og rå black/death. Den største forandring i Possession-leiren er avskjeden med vokalist Mestema. Ekkoet av hans demonisk besatte og forvrengte stemmebruk vil bli savnet, men hans erstatning Viriakh gjør en solid innsats, om enn med noe mer konvensjonelle metoder. Hans avsindige raspende røst dekker dog behovet på mer enn godkjent vis. Viriakh er riktignok ingen ny mann. Han har tidligere håndtert bass og bakgrunns-vokal. Den første nyervervede musikanten siden begynnelsen av kvartettens fem år korte historie, er ny bassist S.Iblis.

Skiva varer i 35 minutter, og starter med en intro som tar oss med bak en tykk eikedør med knirkende jernbeslag. Kirkeorgelet spiller Beethovens Måneskinnsonate mens kirkeklokkene slår og den djevel-affiserte piken, sjelelig inseminert av satans eget skrømt, hyler og bærer seg. Ikke rart man tenker på Slagmaur, hvis nye album ble omtalt forrige uke.

Musikken som følger arver fra gammel Venom og tidlig Sepultura med fyldig lyd av inneværende tidsalder som danker ut selv Possessions mest vellydende utgivelse til nå, den siste EPen. Men du vet at du ikke trenger å bekymre deg for polering. Det låter rått, kraftig, saftig og ugudelig, som det skal. Vilt og vakkert er det noe som heter, og dette er vakkert på våre vilkår. Musikken er som en ravnsvart versjon av Fusa-bandene i den forstand at de viser en inderlig glødende lidenskap i sitt frenetiske virke. “Entusiasme” er et alt for positivt ord å benytte om slik dypfølt pasjon for frenetisk ondartet kullsvart dødsbegjær. Enten det går seigt og blytungt med heavy bass, i tempo preget av stoisk demonisk ro, eller det går faen så fort, slik at trommis Pz.Kpfw knapt rekker å spille så raskt som han gjør, legger de sjela (igjen) i det de gjør.

Ikke alle overraskelsene er like morsomme, som starten på In Vain. Jeg skjønner ikke et kvidder fransk, men så har jo vi plaget verden med norsk tale på våre klassiske utgivelser i årevis, så det får vi vel tåle. Vi snakker korte avbrekk fra en dundrende lydbølge av skitten vederstyggelig helligbrøde. Ikke til stor plage, altså. Avsluttende Preacher's Death varer lengst og har alt, inkludert doomske takter, Speedy Gonzatan og glimt av klagende, mørksindig renvokal som roper uten svar. kongelåt!

Ord er overflødige. Lytt selv. Possession har kjøpt og betalt sin enveisbillett til Helvete, og det har du også hvis du lytter til Exorkizeins avsindige råskap. Så hva venter du på? (Takk til Slagmaur for den.) Exorkizein er kanskje i overkant primitiv for enkelte, men savner du råskapen i god gammel første eller andrebølge svartmetall og tidlig thrash, og primitiviteten fra dødsmetallens barneår, er dette ei skive pakket med barbarisk høyoktan testosteron av den profane typen. Noe som burde dekke ditt behov hvis det er nettopp noe sånt du er på utkikk etter.
PS: den tar litt tid å få helt under huden, og jeg var nede på 4+ en stund, men etter flere avspillinger, og til slutt på enda litt høyere volum med ei øl i neven, tror jeg følgende karakter vil være adekvat.
Karakter: 5

Franskmennene startet opp i 2008. Før nevnte skive, slapp de tre utgivelser på tre år, hvorav ett album. I 2014 ble en splitt mellom seks band gitt ut. Deriblant Begerith^*. Fra og med dess har besetningen holdt seg stabil.

Bandets tredje album kaster ikke bort tiden unødvendig, men tar oss like inn i røffe og grandiose, men også urovekkende landskap egnet til okkult seremoniell virksomhet. Steinalterets få og uregelmessige flekker av granitt mellom rustfarget og dypt rød-brun materie tyder på hyppig blodofring.

Musikkens stemninger er av tildels episke proporsjoner, og atmosfæren er nokså luftig og svevende, men tunge og skarpe riff bevarer bakkekontakten og fortøyer uttrykket med solid kjetting. Trommene veksler mellom blasts og stemningsfulle rytmer som av primitive krigerske rytmer. Mens de innfødtes kannibalene hamrer taktfast på tam-tam trommer og hule tømmerstokker, messer medisinmannen med dyp, skurrende og kjettersk røst. Når tempoet øker og musikken raser avsted, freser han infame strofer med raspende skrik.

Greg Chandler (Esoteric, Lychgate^*) i Priory Recording Studios har stått for hele produksjonsprosessen. Hans lyd-messige resultater har vi vært borti flere ganger, senest i forbindelse med Ashenspire^* og Darkrypt^*, og som vanlig leveres varene.

Atra Lumen er svært stemningsfull, og låtmaterialet har praktisk talt alt fra mektige horn og fet instrumentering til strukturer og allsidighet. Det har vært faen så travle dager i senere tid, så snarere enn å dryge ut tiden, lar jeg deg utforske detaljene på et herlig mørkt album på egenhånd.
Karakter: 5+

Etter de første ti år hadde bare en demo og en EP blitt lansert, før Niklas Kvarforth ble rekruttert på vokal i 2009, og bandet ble signert på Osmose Productions. Niklas var dog bare som gjestevokalist å regne, men deltok i alle fall både på en kort EP og bandets første fullengder før han trakk seg tilbake for å fokusere på Shining. Med nye impulser, også fra andre medlems-utskiftninger, beveget bandet seg fra en melodisk/atmosfærisk/symfonisk stil og over i en betraktelig råere retning på skiva Towards The Eternal Chaos, en aggressiv seanse med klare nordiske inspirasjoner.

Man fant etter hvert en vokal erstatter i Mørkbeast fra russiske Todestriebe, og bandet er atter klare for å spille opp til dans. Med Beyond This World’s Illusion returnerer The Sarcophagus til et litt mer melodisk preg, men den pompøse og syntetiske gimmicken har de heldigvis lagt bak seg. Karene byr nå på adekvat trøkk og diabolsk holdning.

Jeg har ikke rukket å høre noe særlig på skiva inntil i dag, men til gjengjeld har den blitt snurret mye i dag. Med små avbrekk har den praktisk talt surret og gått på repeat jevnlig hele dagen. Likevel forblir den en anelse anonym. Låtmaterialet skiller seg ikke mye ut, men vokal, instrumentering og lyd gjør at jeg heller ikke ser ut til å gå lei. Tross et melodisk uttrykk, har ikke skiva melodier i konvensjonell forstand. Gitarene danner glødende sadistisk fryd sammen med virvlende rytmer fra session-medlem Oktay Fıstık, som ikke sparer på kruttet. Adekvat variasjon på øvre dekk av trommesettet blandes med høyt turtall på dobbelkaggene under dekk. Også Mørkbeast gjør en god jobb, med en stemme som ikke er like skarp som forgjengerens, men heller mer snerrende. Som i tilfellet Inferno nedenfor, har Necromorbus igjen vært ute med de lange fingrene sine og mastret på kyndig vis.

Beyond This World’s Illusion er ei god skive. Langt bedre enn gjennomsnittet dersom man tar med rubbel og bit av skrapjern som pøses ut på markedet. Jeg har som kjent bare tid til å dekke toppen av isfjellet, og velger selvfølgelig å lytte til det beste og mest interessante. (Noe som i praksis er umulig, da man aldri kan vite før man har lyttet). Innenfor en slik smal sektoren blir ikke The Sarcophagus så mye bedre enn “jevnt over middels”. Nettopp på grunn av manglende struktur-dybde og minneverdige mothaker. Men om skiva ikke fester seg slik jeg hadde håpet på, selv etter et dusin gjennomhøringer på rappen, er den likevel spekket med fet riffing, heftig tromming, kvass vokal og kule enkeltpartier som tilsynelatende kan nytes til evig tid uten å bli trøtt. Jeg får meg ikke til å gi lavere karakter enn...
Karakter: 4

Nedenfor finner du en lyrikk-video til Reign Of Chaos, samt full stream fra Bandcamp. Sjekk spesielt ut låta Ain Sof, for et sammensatt uttrykk. Jeg er forøvrig litt svak for de mer stemningsfulle passasjene i Sapremia of Earthly Creatures, men så er jeg jo en inn i helvete følsom person.
Beyond This World’s Illusion gis ut i samarbeid med Death Portal Studio, Fila Sophiae og Sphera Noctis Records.

Andre i samme situasjon kan stille og rolig legge vekk sine forventninger, for Inferno har gått gjennom et kolossalt hamskifte siden Black Devotion. Med flammende svartmetall, stod albumet i stil til bandnavnet. Gnosis Kardias... tar dog en ganske annen musikalsk retning, og skiva Omniabsence Filled by His Greatness fra 2013 blir som en mellomting å regne.

Tsjekkerne startet opp i 1996, og slapp seks utgivelse i løpet av nittitallet. Deres første fullengder ble sluppet i 2001, og bandet har siden vært svært aktive med splitter, EPer og live-album mellom skivene. Blant bandets fem nåværende medlemmer, er vokalist Adramelech den eneste som har overlevd den gjennomtrekk man har vært utsatt for gjennom årene.

Bandet har lagt ut på en spirituell reise i tid og rom. Elementer fra black metal med influenser fra ambiens utgjør grunnlag i et eterisk verk med abstrakte tonemalerier av underverdenen. Gitarene låter som ustemte ekko av 60-70-tallets psykedelia, som og lydbildet har feil klangbilde. Men misforstå ei, lyden er god. Kor-aktig vokal og karuseller av lyse gitartoner danser i svimlende transe rundt lytteren mens pulserende rytmer og riff messer hypnotiske hymner som setter hemmelige urkrefter i sving.

Min første innskytelse var å sammenligne med Enslaveds^* roligere progg-sekvenser på syre, eller kanskje en dystopisk, ominøs og forvrengt versjon av Pink Floyd, pakket i tordnende rusten piggtråd, for Inferno byr på en mildt rungende flein-seremoni hvor disse gruppers konkrete strukturer er redusert til uhåndgripelig skiftende farger som transformerer som ballettdansende cumulus-skyer, endrer lyssetting som skiftende skydekke og smelter sammen som scener fra The Beatles psykedeliske Yellow Submarine. Jeg føler at jeg repeterer meg selv, da jeg brukte mange av de samme ordene om Skáphe^* her om dagen, men det er begrenset hvor mange gode synonymer som finnes. Sistnevnte er mer kakofoniske og psykedelisk, men man kan vel si at Infernos ferske bakst er som en hybrid mellom sistnevnte og noe mer doomsk og atmosfærisk i stil med Mare Cognitum^*.
Hadde det ikke vært for pre-demens burde jeg kunne komme opp med bedre referanser. La meg tenke. Howls of Ebb^* er for avsindige, men Carpe Noctem^*, et islandsk band med noe mer atmosfære og litt mindre kaleidoskopisk preg enn sine artsfrender, kan nok brukes som eksempel.

Hvis grå virkelighet og konvensjonell svart avsky ikke dekker dine sykelige behov, eller hvis du liker variasjon og ønsker noe mørkt å meditere til, ser jeg ikke bort ifra at Gnosis Kardias (Of Transcension and Involution) kan gjøre nytta. Albumet er hypnotisk og behagelig, med jevn flyt og glidende endring. Deres foregående album Omniabsence Filled by His Greatness blir som nevnt en mellomting mellom infernalsk svartmetall og esoteriske ritualer, og framstår sånn sett som litt gresk. Man kan si at Gnosis... også, i tillegg til sin okkulte spirituelle stil, har en hellensk eim, noe som understrekes ved at herr Acherontas^* bidrar med noe vokal. Se forøvrig fram til ny skive derifra i slutten av mai. (Det er forøvrig også snart duket for gjensyn med et annet gresk band, men det kommer vi tilbake til om ikke lenge).

Infernos syvende album er spilt inn med Tore “Necromorbus” Stjerna bak spakene, og lyden er egenartet, men svært adekvat og passe luftig. Jeg var naturlig nok skeptisk da de første tonene overasket meg. Jeg forventet tross alt mer tradisjonell svartmetall. Skiva har likevel vokst betraktelig de siste dagene. Jeg skulle gjerne satt av en dag til på å la meg forføre, for dette er et tidkrevende verk som er vanskelig å rangere uansett hvor mye tid man bevilger. Det er mulig jeg er en anelse streng, for jeg er ikke sikker på om karakteren er sterk nok til å reflektere nøyaktig hvor behagelig skiva er.
Karakter: 4+

Sjekk gjerne traileren.