Før i tiden slapp band demoer som aldri fikk bred distribusjon, inntil de var modne, men nå skal rubbel og bit ut på det åpne marked for å drukne i hverandres støy. Det amerikanske enmannsbandet Yith ga for et halvt år siden ut et tilsynelatende mediokert album kalt Dread. Der kunne historien endt, og jeg var lenge tilbøyelig til å mene at den også burde endt der, for Yith er ennå et nokså umodent prosjekt. Noe ved Dread insisterte imidlertid på å bli hørt, og et snev av potensiale vokste seg gradvis sterkere. Jeg angrer ikke på at jeg valgte å bruke tid på albumet, selv om jeg ikke kan gi en uforbeholden anbefaling.

Polske Hellthrasher Productions har tidligere vist god dømmekraft ved å gi ut herlige skiver fra band som Engulfed^*, Ecferus^*, Gespenst^* og Serpents Lair^*. I likhet med de aller fleste selskaper har de også ved enkelte anledninger vist noe dårligere dømmekraft. Det er snart to måneder siden selskapet slapp denne på CD, og for litt over en måned siden, slapp Vendetta Records platen på CD og LP. En menneskelig feil hadde imidlertid ført til at Dread stod oppført med gårsdagens dato i min ellers eminente kjøreplan.

Dread består av nesten 43 minutter dyster stemning av typen black/doom. Albumet er atmosfærisk, men for skarpt og grovkornet til å passe inn under paraplyen atmosfærisk black-metall. Foruten to kortere spor med henholdsvis middelaldersk akustikk og fangehull-synth (du vet, dungeon) som kan minne om passasjer på Enslaveds Frost, varer de fem låtene fra seks til åtte minutter. De beveger seg i alt mellom svartmetallisk midtempo fres og saktmodig takt med sørgende stemning. Det sistnevnte, langsomt og i ensom bitterhet, og ikke i sorgfull arrangert prosesjon som funeral. Lyden er harsk og upolert, og materialet framstår ved første lytt som komplett dusinvare.

Når jeg begynte på en kladd etter tre-fire runder, var slaktekniven nyslipt, men så begynte bitene langsomt å falle på plass. Det låter røft, og uttrykket er langt fra nyskapende, men amerikaneren har likevel konstruert krass musikk med rikelig følelsesladd depresjon mellom rillene. Låta Resentment er ikke alene om følelser av ulykksalig vemod og tap, men har nok likevel de sterkeste suicidale vibbene. Resten av materialet vokser seg gradvis sterkere, og fremstår etter omlag åtte runder som ganske tiltalende, men uttrykket er likevel nokså simpelt og idéfattig, uten annen substans enn vakre melodilinjer pakket inn i skarpe gitarer. Det går tross alt bortimot femten band på dusinet når det kommer til hjemmelaget emosjonell dystopi. Derfor forblir entusiasmen tildels laber, tross behagelig rå tristesse. Fans av sjangeren vil trolig nyte skiva, men vær varsom på at den krever litt tid på å bygge opp et tillitsforhold til lytteren.
Karakter: 3+, på grensen til 4-

Dim Nagel bestod, foruten Endezzma-frontmann Sorgar, av Trondr Nefas og et par karer fra Kvist. Bandet ble startet i 1993, og ga ut to demoer de to påfølgende årene, før de etterhvert la inn årene.
En ny inkarnasjon under nytt navn slapp EPen Alone i 2007. Denne bar bud om kald, primitiv og nekrotisk svartmetall, ihvertfall dersom vi ser bort i fra nokså prominent bass, noe vi kan tillate oss å gjøre all den tid lyden ikke var særlig bass-tung. Denne ble fulgt opp av debut-skiva Erotikk Nekrosis i 2012, som jeg på den tiden anså mer som en fryd for øyet enn øret. Skiva har utvilsomt kvaliteter, men jeg ble aldri veldig godt kjent med den.

Nesten fire og et halvt år senere er uttrykket knapt til å kjenne igjen. Musikken er mer melodipreget og lyden har gjennomgått en endring som et hopp fra en mellomting mellom Watains Rabid Death's Curse og Casus Luciferi til Lawless Darkness. Bandet har likevel beholdt en hel del av de komposisjonelle strukturene.

The Arcane Abyss består av svartmetall med et luftig preg i riffingen. Vi finner ikke den aller mest intense tremolo-plukkingen, men heller flammende melodier som gnistrer som ildtunger i natten. Som uforutsigbare flammer, skifter musikken retning brått og ukontrollert som en jagerflyger på LSD. Selv fyndige soloer finner man nokså hyppig plass til på skivas første halvdel. Det er like fullt fortsatt svart metall bandet lirer av seg. Trommingen er kjapp, kraftfull og mangfoldig, musikken har en aggressiv, fandenivoldsk snert, og Sorgars tørre og snerrende stemmebruk, litt som Nattefrost i Carpathian Forest (i mangel av et bedre eksempel), har et djevelsk preg.

Skivas første halvdel, til og med Morbus Divina, har et snev av black'n'roll, med smått progressive strukturer og vitale krumspring basert på blussende melodier og diabolsk attityde. Deretter skaper Sick Kulta Lucifer en moderat overgang med sin mørke, doomske og infernalsk profane framtoning. Det er et mindre livlig, mer dystert band som fortsetter etter dette. De progga strukturene vedvarer, men musikken svinger av og beveger seg mot slutten mer i retning Tulus.

Forskjellen er ikke overveldende, men Endezzma får vist seg frem fra flere sider med åtte låter med sterk identitet. De som ikke liker alt vil nok tenke på skiva som litt vinglete, men den er ikke for schizofren, og jeg synes hver enkelt låt, og således hele materialet sett under ett, holder mål. Meget solid sådan.
Karakter: 4+

Innferd innleder ferden mot lag-vis forvrengt uhygge med en herlig moderne symfonisk snutt med likheter til Dance of the Knights^* og et anstrøk av Griegs ånd, før Slagmaur gjør ende på harmonien med sin karakteristiske unike atonale signatur. De som kjenner sin Slagmaur vet omlag hvilken mareritt-aktig pervertert dystopi de står overfor. Det er på sett og vis albumets akilleshæl, da nyhets- og sjokk-effekten ikke lengre har samme slagkraft. Foruten nye detaljer å bearbeide, finnes det ikke så mye å berette om, noe som gjør jobben med å presentere skiva noe vanskeligere. Det er likevel ikke et gyldig argument for å trekke ned karakteren. Bandet presenterer seks nye låter i tillegg til intro og outro, men bevarer altså sitt innarbeidete uttrykk.
^*Fra Sergej Prokofjevs ballett Romeo og Julie, brukt i Satyricons Mother North-video, og på introen til Slagmaur-demoen Skrekk.

Selv om man vet hva man går til, kjenner man ei de innfløkte detaljene, og man vet ikke hvor de leder. Det skrevne ord kan ei heller forberede noen helt og holdent på hva de har i vente. Konstellasjonen har som nevnt en unik stil hvor uhyggelig forvrengt dissonans skyller i kaskader over lytteren som en flom av etsende syre i et massedrap av kjemisk krigføring. Lag på lag med fonetisk tortur danner grunnlaget for ekstremistenes terrorvelde. Musikken snor og vrir seg på fremmedartet manér, med teksturer av støyende mekanisk forvrengning, ukjente effekter, ekko av diabolske kor og forpinte englekor, samt hjerteskjærende gråt og mentalt fordervende kosmisk støy.

Drummer of Tedworth burde være velkjent for eksisterende fans, da låta med krigstrommingen så vidt jeg husker var den første til å strømmes på nett. Bestemor sang Djevelord er akkurat så eklektisk som tittelen antyder. Tøft piano-spill passer inn blant skarpe gitarer i et abstrakt lydbilde. Tekstene er ofte interessante i bandets virvar av toner som beveger seg i kaotiske mønstre, men de er ikke helt lette å lytte seg frem til. I Ja vi elsker dette landet er det noe enklere å følge med da man pløyer igjennom vers 1 til 4 pluss 8 av en sang som til dags dato aldri har blitt vedtatt som Norges nasjonalsang. Riktignok med små artistiske friheter. Resten av teksten er litt verre å fange opp, men den synges ihvertfall tydeligere. Albumet avsluttes med Utferd, som er introen i revers. Hva annet hadde du forventet?

Jeg kunne personlig tenkt meg flere orkestrale virkemidler i denne svarte gryta, blant annet for å skape et noe mer dynamisk preg, men også det er for småpirk å regne. Slagmaur leverer klaustrofobisk avmakt av en annen dimensjon, og har du satt pris på dem før, er jeg temmelig sikker på at du liker Thill Smitts Terror med.
Karakter: 5

For det er ingen vits i å legge skjul på de åpenbare likheter med spesielt Ajattara og Kuolemanlaakso^*. Det er likevel mange år siden førstnevnte slapp Itse, og jeg har ikke hatt like mye sansen for etterdønningene. Ei ny skive er dog i emning, så den som lever (til mai) får se. Likeledes satte Kuolemanlaakso seg ned i søla og besudlet sitt navn senest i fjor, skjønt siste ord i den saken er garantert ikke sagt.

Deathkin driver da heller ikke med plagiat. De har skrevet sine egne låter som er helt på høyde med sine foregangsmenn. Ja sågar tildels bedre. Ihvertfall dersom man liker sin dystre og avsindige stemning framført med flammende avsky. Som vind sterkere enn kuling veksler tempoet avhengig av perspektiv. Stormens hylende kast beveger seg i heseblesende tempo, men den som kjemper mot vinden går som i sakte kino med uværets piskende brøl i øret. Et av flere mesterlige aspekter ved Kohti Kotiani Kaaosta er den simultane kombinasjonen av rasende Marduk, Krater eller Horna og sorgtung, suggerende Eye of Solitude^*. Ta starten på Käärmeenkuulija, hvor trommene antyder eksplosiv akselerasjon mens melodiene smyger seg sakte som morgendis, som et eksempel.

Å bygge en anmeldelse på likheter med andre grupper er noe man stort sett gjør for å understreke et bands manglende evne til å skape noe eget. Det er naturligvis ikke målet i dette tilfellet. Som unger på stylter i godte-butikken har Deathkin plukket, valgt og vraket fra øverste hylle. Med stolthet bærer de den finske fane, inspirert av noen av de beste aktørene moderlandet og hjemplaneten har å by på innen ekstremmetall.

Blant mindre åpenbar referanse er Shining, Schammasch og Mephorash. Shining^* fordi det iblant er noe i den avsindig frenetiske vokalen og de såre hylene fra gitaren, mest merkbart i Varttuvista Veren Varjoista, Schammasch^* på grunn av en jevn hypnotisk flyt gjennom kuperte landskap, og Mephorash^* mer som en tilfeldig representant for majestetisk magi.

Kohti Kotiani Kaaosta begynner bra, og vokser suksessivt gjennom seks spor. Når jeg begynner på en ny økt er jeg like skeptisk til full pott hver gang, men før jeg er halvveis, har all tvil forduftet. Karakteren er kan hende en anelse gavmild, men jeg lar gladelig tvilen komme debutantene til gode. Skiva er proppet med suggesjon, mektig fete melodier, hendelsesrik oppbygning, dystre finske stemninger og trøkk. Skivas magnum opus, over ti minutter lange Iänkaikkinen har alt som skal til for å trollbinde, og de to neste låtene følger som ild-kuler på en snor via flytende overganger.

Toppet med saftig lyd fra ymse lokasjoner i Finland og mektig mastring og respektabel dynamikk (DR8) signert Tore Stjerna i Necromorbus Studio, har Deathkin konstruert en perfekt hybrid bygget på mange av ekstremmetallens kjerneverdier, og slettes ingen statisk, livløs og generisk blåkopi. Bandet består av individer hvis identitet holdes skjult. Hvem vet, kanskje det i realiteten dreier seg om en “supergruppe” bestående av medlemmer fra nevnte referanse-band? Næh, supergrupper funker omtrent aldri.
Karakter: 6-

Finnene spiller dødsmetall med forholdsvis mye melodi, en eim av gravplass og nyanser av okkultisme. En forbannelse av mørklagt avsky hviler også over bandets første kreasjon. Over deilig durende riff, driver hvileløse gitarer rundt, og blander seg med spøkelsesaktig synth som knapt oppfattes som flakkende skygger i sidesynet. Den rautende gutturale vokalen er brautende maskulin og hatsk, mens trommingen er diabolsk digg.

Unholy Ascensions er en riff-fest som gir assosiasjoner til klassisk svensk dødsmetall. Samtidig hviler en ugudelig forbannelse over materien. En profan stemning av mørke krefter har tatt bolig i utgivelsen, og setter såpass dype spor i de vanhellige melodiene at det gir Cemetery Winds en iboende klang av black/death. Lyden er rå og rungende. Lydbildet er fyldig og resonnerende, men også rundt og varmt på diabolsk forlokkende manér.

At Unholy Ascensions er en debut imponerer. At Cemetery Winds er et enmanns-band er utrolig. Janne Lukka har riktignok lokket andre musikanter inn i uløkka. Janne håndterer bass og trommer. Begge deler på ypperlig vis. Juho Manninen (Curimus) trakterer bass, mens Marko Ala-Kleme (Nashorn) og Kari Kankaanpää (Solothus, Sepulchral Curse^*) lar strupen gjennomgå. Marko med svart rasping mens pupillene søker dekning i bakhodet, og Kari med drepende blikk og flammende growl. Fet skive. Sterkt anbefalt.
Karakter: 4+

Sammen framfører den norsk-finske konstellasjonen svartmetall med konsistens som seig og tyktflytende svart tjære. På Satan ov Suns finnes linker til både black'n'roll og black/doom, med størst tyngde på sistnevnte. Gjennom godt over 50 minutter leverer trioen giftig avsky og misantropisk attityde. Likevel er det et par aspekter som forhindrer debuten fra å vokse til en ny nordisk stor-favoritt.

Jeg er usikker på hvorvidt det er relevant å sammenligne med Doedsadmirals øvrig band, da jeg ikke vet hvem som har stått for komponeringen i Doedsvangr. Jeg har dog et inntrykk av at alle har bidratt noe. Akkurat som musikken hos de to bandene skilte seg fra hverandre, skiller også Satan ov Suns seg fra disse, og det i noe større grad, da musikken avviker mer fra mer konvensjonell ortodokse norsk svartmetall. Doedsvangr er i mine ører ikke helt på høyde med de to, noe som utelukkende er en subjektiv smakssak. Doedsadmiral benytter færre halvkvalte skrik i natten, og mer raspende knirkestemme. Mannen snerrer hest, men hviskende og knusktørt som antikvariske bøker om juridiske forskrifter. Den som foretrekker svart-vokal med mer trøkk vil finne vokalen litt tilbakeholden og en smule ensformig, men vokalen kler bandets valgte uttrykk. Å sammenligne med de nevnte bandene til Shatraug og AntiChristian, har heller ikke veldig mye for seg.

Låtmaterialet er ikke av det aller mest bemerkelsesverdige slaget, men låtene har stemning og attityde sammen med grei flyt. Variasjonen, både imellom og innad i hvert av de 11 sporene, er adekvat, men ikke imponerende. Atmosfæren er tildels illevarslende, om ikke direkte uhellsvanger. Mer advarende enn dødelig truende. Jeg savner iblant en reell testosteron-innsprøytning som skaper suggesjon og maner til pyromane lyster, men å ta tiden til hjelp har en fungerende effekt. Skiva vokser sakte men sikkert.

Trioen er ondartede og har en iboende råskap, men med mer innestengt og avventende aggresjon enn avsindig trøkk og krigersk gemytt. Som sleske ormer snor låtene seg fram med skarpe riff, variert rytmikk og kløyvde tunger, og sprer uro og bekymring på sin vei. Lyden er i likhet med vokalen tørr og gnagende som stålull mot granitt og sandpapir mot børstet stål, og kler sånn sett den sleipe og forræderske stemningen.

Jeg gir ikke Satan ov Suns en uforbeholden anbefaling, men jeg anbefaler fans av sjangeren å lytte og danne sin egen formening. Utførelsen er upåklagelig profesjonell, men selve stilen, og ikke minst lyden, er som nevnt en smakssak. Jeg for min del hadde litt forventninger, men var ikke overbevist etter første lytt. Som en flokk gribber, sirkler dog Doedsvangr inn sitt bytte, og før du vet ordet av det, sitter du i saksa.
Karakter: 4

Se lyrikk-videoen til Black Sun Nimbus.