Kvartetten er selvfølgelig erfarne når de nå slipper sin femte skive, og man hører at karene er dyktige. Både framføring og lyd er profesjonell. Likevel skorter det litt på låtskrivingen denne gang. Låtene er konstruert med mer enn adekvat variasjon og struktur uten begivenhetsløs monotoni. Låtene er heller ikke direkte retningsløse, da variasjon og driv gir låtene naturlig flyt. Melodilinjene makter likevel ikke å gripe tak i meg. Stundom føles melodiene som rekker av nær tilfeldige toner. Demonic Resurrection spiller melodisk ekstremmetall som heller ikke er forferdelig ekstrem. Dermed burde musikken være nynnbar, men jeg kan umulig tenke meg til at jeg kommer til å plystre to toner fra Dashavatar.

Det skiva mangler av melodiske mothaker, forsøker den å kompensere for med elementer fra regional folkemusikk. Følgere av Gorgers Metall vil vite at jeg er svak for akustiske instrumenter, både av symfonisk og folkemusikalsk natur. Hørselen kan riktignok bedra; jeg kom over en elektrisk bağlama her om dagen, og My Dying Bride har brukt elektrisk fiolin i en årrekke. Det neste blir vel elektronisk fløyte. Uansett, eksotiske og orkestrale instrumenter gir lydbildet en annerledes klang som bidrar til nødvendig diversitet i en overbefolket bransje, og her finner vi gjesteartister på sitar, tabla (bongotrommer) og fløyte.

Dashavatar låter i så måte bra, med en grei dose indisk instrumentering. Jeg kunne alltids fortært mer av den slags, dog. Skiva drukner ikke akkurat i eksotisk preg. Lyden er som nevnt profesjonell, om ikke veldig fyldig. The Demonstealer, en av bandets grunnleggere og eneste gjenværende original-medlem (også eier av Demonstealer Records og vert på Headbanger's Kitchen, for å ta med litt trivia) har selv stått for innspilling og miksing, noe han har en del erfaring med, mens bassist Ashwin Shriyan og tidligere gitarist Daniel Rego har fungert som lyd-teknikere. Albumet er mastret av velkjente V. Santura. Sterkere dynamisk register enn DR5 kunne gitt musikken et mer romslig, naturlig og vitalt preg.

Albumet er ikke mildere enn hva forgjengerne var, eller kanskje en anelse, men de litt blodfattige låtene gjør at Dashavatar føles mer tannløs. Det går ganske rolig for seg, og headbangerne får hvilt nakken rett som det er. Den rene vokalen blir også litt mykere enn hva jeg setter pris på, selv om det ikke er et nytt element i bandets musikk, mens growlingen er av det heller monotone og ikke alt for dype slaget. Dette albumet blir litt mellomting mellom Orphaned Land og Melechesh, og det uten å matche hverken de fengende melodiene til førstnevnte eller råskapen til sistnevnte. Gutta byr dog på lett progressive og behagelige strukturer, samt ålreite soloer, selv om heller ikke de sistnevnte imponerer nevneverdig.

Med Dashavatar leverer Demonic Resurrection ei høyst hørbar skive som like fullt etterlater meg nokså likeglad. De mest objektive aspekter fungerer dog, og musikken blir en smakssak, så forsøk heller selv, og gjør deg opp din egen mening.
Lav oppløsning yter forøvrig ikke det særdeles detaljerte cover-omslaget den rettferdighet det fortjener, så ta gjerne en titt på Reuben Bhattacharyas kreasjon i større format.
Karakter: 3

Dersom ingressen ikke sa deg stort, kan låtenes lengde gi ytterligere et hint. Albumet består av fire spor og samlet spilletid er tre kvarter, hvor kun knappe fire minutter skiller korteste og lengste låt. Presseskrivet kaller det atmosfærisk death/doom. Jeg refererer til genren som funeral doom. At Illimitable Dolor illuderer et sonisk begravelsesfølge, forsterkes ytterligere av pipeorgelets malmfulle dysterhet.

Behagelig rungende lav frekvens gjør noe med en, og setter lytteren i en egen stemning. Når melodiene også formidler sorg på en sørgmodig, men likevel nydelig måte, skapes en rørende og trollbindende atmosfære hvor selv de med hodet høyest hevet føler det naturlig å bøye nakken i ydmyk respekt for de frender og medsammensvorne som har måttet gi tapt for livets og lidelsens ytterlighet; døden.

Sakte og rolig som stillferdig nordlys, skifter musikken farge og fasong, uten å endre sin primære karakter. Tunge gitarer, brusende orgel og kjeller-dyp vokal beveger seg i prosesjonens saktegående sørgetakt med rik og fyldig lyd som omfavner lytteren.

Et segment fram mot halvveis i Salt of Brazen Seas kan minne litt om deler av melodilinjen fra My Dying Brides My River, uten at det blir for påtagelig. Det er likevel merkbart nok til at jeg får lyst til å høre en seig og rungende funeral-cover av den nesten 24 år gamle klassikeren. De som kjøper CDen, i motsetning til den digitale versjonen, får derimot en coverversjon av en gammel Paradise Lost låt, Eternal fra deres andre album. Denne er som ren bonus å regne da den ble gjort mer som et impulsivt påfunn i studio, og ikke egentlig passer spesielt godt sammen med det øvrige materialet. Bonuslåten var ikke engang med i promo-pakken.
Når det gjelder australiernes egne materiale, er det ikke det aller mest minneverdig, men at man ikke husker låtene i detalj er likevel fort glemt, for å si det slik, da musikk og lyd har de egenskaper de har. Illimitable Dolor er hypnotisk vellydende, avslappende på grensen til bedøvende, og trist på grensen til det gråtkvalte.

Etter denne selvtitulerte førsteskiva har bandet også fått med seg tre andre musikere. Altså har debuten etterlatt både meg og band med mersmak.
Karakter: 5-

Scuorn består i utgangspunktet bare av Giulian, som dannet bandet for snart ti år siden, men han har fått uvurderlig hjelp fra Stormlords^* Riccardo Studer, som har stått for det orkestrale. Måtte samarbeidet lenge leve.
En lang rekke gjester har i tillegg lånt bort stemmen og bidratt til et storslått drama.

Etter en majestetisk symfonisk intro, følger sju låter, alle med fokus på én spesifikk fortelling eller legende fra byens urgamle gresk-romerske historie, som eksempelvis Pompeiis endelikt i møte med Vesuvs rødglødende magma i år 79. Ytterligere to korte instrumentale spor tilkommer i tillegg.

Det kunne vært nærliggende å sammenligne med landsmennene i Fleshgod Apocalypse, da begge spiller symfonisk ekstremmetall, men Scuorn er ikke like ekstreme og intense. Tross kvass riffing, hard tromming med hyppige innslag av heftige blastbeats og skarpskåren raspende vokal, bevarer Parthenope et nokså melodisk uttrykk med relativt luftig utførelse, om enn noe komprimert lyd. Uttrykket er likevel både illevarslende og tildels aggressivt, og dets episke preg blir ei for snilt.

Scuorn blander et kledelig folkpreg av de omliggende regioner inn i symfonien, litt som musikken til spillet Age of Empires, bare bedre, og operatisk korsang hever stemningen. Stemninger av urgammel opprinnelse våkner til live som bilder frosset i tid, revitalisert til fornyet bevegelse. Et yrende folkeliv av handel og vandel langs Italias kyst trer frem. Fiskegarn bøtes, tønner med fersk fisk skifter eier, løpegutter gjør ærend for skillinger. En levende region med krukkemakere, smeder og soldater – fra Spania og Portugal i vest til Tyrkia og Syria i øst – åpenbarer seg og framstår med ett som en epoke bevitnet gjennom en magisk portal. I det korte mellomspillet Averno finner selv norrøn oldtid spillerom. Der, midt i Middelhavet skimtes med ett et skip som seiler på feil hav av tid. Glimtet av Kampfar varer dog ikke lenge. Som et fata morgana fordufter øyeblikket på et blunk.

Grim vokal og metall med slagkraft smelter utmerket sammen med orkesterets storslåtte lokale preg. Lyden, i regi av produsent Stefano Morabito i Romas 16th Cellar Studios, finner rom til alle elementer, og skaper et mektig skue, selv om det blir litt trangt om plassen.
Parthenope har blitt en meget suksessfull debut, hvor solide og helhetlige låter tilbyr handlingsmettet dramaturgi, utført med kvalitativ bravur. Den ordinære CDen er nok for mitt vedkommende, men for de ekstra nerdete komplettister finnes det også versjoner med en orkestral bonus-CD. Vi snakker selvfølgelig instrumentelle, symfoniske “soundtracks”. Og dersom digibook versjonen med nevnte CD ikke tilfredsstiller samlemanien, finnes også en samleboks med blant annet håndplukkede steiner fra vulkanen. Slå den! Begge disse bonus-versjonene kommer i hundre eksemplarer.
Karakter: 5-

C.L. har tilknytning til Serpent Noir, Thy Darkened Shade^*, Acherontas^* og Nightbringer^*, og rekrutterte C. Docre, etterhvert med befatning fra de samme band, på trommer. Gitarist og bassist Semjaza fra Kawir^* ble innviet i både Thy Darkened Shade og Acrimonious i 2012. Jobben som vokalist tilfalt Nightbringers ar-Ra'd al-Iblis, som leverte oppsigelsen etter ett album.

Tross Sunyatas fargerike og lett psykedeliske omslag, sågar med en mystisk nymfe som motiv, var mitt første møte med grekerne en malmfull karusell av antagonistisk spottende åndelighet. Skiva ble stående som en av mine favoritter det året. Eleven Dragons er atter en dynamisk oppvisning i eterisk svartekunst. Denne gangen enda grimmere, nedrigere og skarpere i kantene.

Marerittet begynner med Incineration Initiator, hvis start er som å våkne på en muggen madrass i et fremmed og fullstendig mørkt rom. Instinktivt søker man seg mot det man innbiller seg er nærmeste vegg i desperat søken etter en utgang eller i det minste en lysbryter. Veggen synes påtagelig lang, tilsynelatende endeløs, og fraværet av etterlengtede uregelmessigheter gir raskt grobunn til urolighet som manifesteres i kaldsvette. Mens sinnet jobber for å bevare roen ved å undertrykke en gryende mistanke, øker likevel angsten i styrke inntil man motvillig aksepterer det opplagte. Etter å ha famlet i blinde i en evighet, resignerer man, og konstaterer det utenkelige. De bange anelser har rot i virkeligheten. Du går i ring langs en slett vegg rundt en skitten madrass! Alt du kjenner er tapt, ingenting vil noen sinne bli som før, og aller verst; vissheten om at alt kommer til å bli gradvis jævligere.

Eleven Dragons består av elleve låter som former et intrikat mønster som er vakkert sett fra utsiden, men som er vanskelig, eller i det minste tidkrevende å komme tettere innpå. Deler av materien føles besynderlig kjent, som fra en repeterende drøm. Detaljer avsløres likevel ikke uten kamp, og progresjonen går trått gjennom villnis og tornekratt. Eleven Dragons er et av få verk jeg lyttet tildels inngående til forrige uke, men fortsatt, etter intens lytting de siste dagene, framstår dens ugjestmilde irrganger som halvveis ugjenkjennelige. Som om krattet gror og lukker seg til en ugjennomtrengelig vegg, mens betongveggene bak bytter plass og inventaret i bunkeren skifter posisjon fra økt til økt. 66,6 minutter er da også mye når arkitekturen synes å være av det ikke-euklidske slaget.

På Eleven Dragons håndterer Cain Letifer atter vokal, og hans uforsonlig fiendtligsinnede røst låter mer hatefull enn ar-Ra'd al-Iblis mer spirituelle tilnærming gjorde på forgjengeren.
Når sant skal sies, er ikke Eleven Dragons usedvanlig ondsinnet, guffen eller aggressiv. Dens svarte toner har rikelig med melodi og fyldig, basstung lyd, og er tilgjengelig som Watains Malfeitor. Det finnes annen odiøs råskap som får de elleve drager til å fortone seg som relativt godlynte. Men selv om overflaten på mange måter virker forlokkende og ufarlig, skal man ikke langt under vannspeilet før man gripes av utrygghetens alarmerende vesen i det man kjenner den ekstreme kulden i de truende understrømmene.

Det er ærlig talt ikke uten grunn at jeg i stor grad omtaler Eleven Dragons allegorisk. Albumet er full i substans i den grad at det hele tiden skjer noe. Og dette noe er hele tiden dypt tiltalende. Men å forklare dette uhåndgripelige ritualet via konkrete redegjørelser i en saklig gjengivelse, forekommer meg abstrakt. Eller kanskje har jeg bare sluppet opp for konvensjonelle ord og uttrykk.

Musikken hjemsøkes av en spirituell og okkult stemning med illevarslende undertoner, og fans av World Terror Committee og deres senere utgivelser fra band som Crimson Moon^* og Shaarimoth^*, anbefales på det aller sterkeste å bevege seg inn mellom tornekratt og studere det mørke rom på eget initiativ. Ta det helt med ro. Vi lover å åpne døren når vi hører dine desperate og hjerteskjærende skrik om nåde.

Jeg har vansker med å karaktersette dette verk. Jeg setter stor pris på albumet, men kliner ikke til med full pott da vi likevel ikke snakker tidløst mesterverk. En sikker plass på årets oppsummerings-liste mistenker jeg dog at Acrimonious er verdig.
Karakter: 5+